Som sagt før er forskjellen på rik og fattig helt enorm i Lima. Idag tok vi turen til Huancán, en veldig fattig del av Lima i Ate. Her besøkte vi et av prosjektene Strømmestiftelsen støtter i Peru; Agape. Huancán ligger cirka en time fra Miraflorés i Lima. Veiene er mer eller mindre av grus. Husa er som små skur.
[...]
Agape sitt arbeid legger hovedvekt på utdannelse og barns rettigheter. Særlig barn som er ekstra vanskeligstilte, som voldsofre osv. Vi besøkte to skoler Agape jobber med. På den ene av dem skulle det idag være tegnekonkurranse der alle skulle tegne noen av barns rettigheter. Vi ble plassert i vær vår klasse for å se hvordan ting fungerte, og å være sammen med dem. Selv ble jeg plassert i en andreklasse der de fleste spørsmålene var: Er du gift? Har du barn? Har du farga håret? Kan du engelsk? Har du vært i Spania? osv. Kamera var også populært;)
Les mer: Peru-Hanna:)
Agape
Act Nowerne i Lima har besøkt flere av Strømmestiftelsens prosjekter i byen. Ett av disse prosjektene er Agape, som jobber med risikoutsatte barn i Lima. Hanna forteller:
Vandring gjennom Limas tomme gater
Lima er en enorm by, full av folk, og med kaotiske trafikkforhold. Det er ikke hver dag man kan ta seg en spasertur gjennom Limas gater uten å være redd for å bli påkjørt. Men forrige søndag kunne man gjøre akkurat det. Hanna forteller:
Foto: Lena - På vei til Bolivia!
I går (søndag) var det ”censo”(folketelling) i Lima. Hele Limas befolkning skulle altså bli telt. I tillegg registreres de som har vann og lys, de som er analfabete og lignende. Denne folketellinga medførte at hele Limas befolkninger må holde seg i huset til de var registrert. Dette utnytta Lena og jeg til det ytterste, og fikk sett Lima fra en roligere side. Dagen starta med en liten gåtur på en av Limas vanligvis trafikkerte vei – Javier Prado. Det var stille, sol og idyll – noe som er en sjelden opplevelse her.
Les mer: Peru-Hanna:)
El padrino
Act Now-erne i Lima har vært på besøk på senteret for tenåringsmødre, der det blant annet var barnedåp i helgen. Johannes fikk en uventet forespørsel:
Lena forteller videre:Sist onsdag var vi på besøk på CDTEP, senteret for tenåringsmødre. Vi fikk en introduksjon i arbeidet og lekte og sang sammen med tenåringsmødre helt ned i fjortenårsalderen. Her fikk jeg spørsmålet om jeg ville være padrino (dåpsfadder) for Nils Johan, en ett år gammel gutt oppkalt etter broren til en av fjorårets act-nowere. Sammen med 9 andre småbarn på senteret ble han døpt på lørdag. Etter en sterk formaning fra presten om at padrinoene måtte stå på for en kristen oppdragelse, ligger det et stort ansvar på meg de neste 15 årene. Dessuten er det bare å begynne å spare penger til å reise i konfirmasjonen.. Desverre måtte vi dra litt tidlig fra dåpsfesten fordi vi skulle avgårde på helgetur i strandhuset til vertsfamilien til Lena og Hanna. For å komme dit kjørte vi gjennom noen av de fattige områdene i Lima. Det er først nå jeg virkelig har begynt å se de store kontrastene i dette landet. Etter å ha kjørt en time gjennom flere forskjellige slumområder kommer vi fram til et inngjerdet område med veisperringer og vakter. Innenfor her har de rike i Lima sine strandhus. Området ligger litt sør for Lima ved ”Playa de las tres islas”, dermed også litt nærmere jordskjelvet tidligere i ”høst”. Et av husene her raste sammen, men huset vi lånte er derimot uberørt. Det gir en rar følelse å være en del av de store forskjellene mellom folk her nede, men uansett var det godt å endelig være sammen bare vi 8 act-nowere her i sør-amerika.
Les mer: Johannes på barnehjem
Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.
Lena - På vei til Bolivia!
Én dollar om dagen
En viktig arbeidsoppgave som medarbeider for CHRISC i Uganda er å reise rundt i landet og følge opp de forskjellige lokallagene. I forrige uke var det CHRISC Mbale som sto for tur, og det betyr selvfølgelig en tur innom CRO hos Lisbeth og Maria. Margrethe forteller:
Ekstrem fattigdom er ikke lenger bare et teoretisk begrep. Tidligere Act Now-er Johnson setter det i perspektiv:Sist veke dro eg og Kristin til Mbale og besøkte CRO og andre lokallag der. Vi lærer stadig meir om CHRISC i Uganda og det er utrolig spennende å se kor stor interessa er. Folk er engasjerte og det er tydelig at CHRISC virkelig har noe viktig for seg her! Arbeidet CRO driver og behovet for et opplegg for gatebarn her er heilt utrolig, og så absolutt langt fra min verden heime i Norge. Når vi gjekk i slummen, der mange av dei aller fattigste bur, skal eg innrømme at eg fleire gonger tok meg i å ønske meg vekk fra fluene, søpla og lukta. Det er for ille at dette er kvardagen til så altfor mange. Dei har ingen valg. Likevel slår det meg stadig vekk at optimismen, smila og varmen eg blir møtt med, er noe av den hjerteligste eg har opplevd...
Les mer: Ngenda Kampala
Her bor folk i jordhytter som de leier for 5000 shilling i mnd (ca. 15-20 NOK), og i disse var det ikke mye å henge inne etter. De er små og mørke. Plutselig sier Johnson (vår guide og tidligere Hald elev): ”At Hald you propably learned about people living under 1 dollar a day. This is here”.Kristin deler sine inntrykk fra besøket i Mbale:
Les mer: En sørlending går ut i verda
Mbale var en utrolig fin by, og vi lærte masse om CHRISC arbeidet som blir drevet der. Vi hadde vår base på CRO og bodde på ungdomsenteret, hos Maria og Lisbeth. CRO er et senter som jobber med gatebarn i Mbale, og som driver rehablitering og undervisning. Utrolig masse herlige unger som alltid var klar for å leke. Gjorde så mange klappeleker med barna at jeg var lemster i armene da jeg satt i bussen på vei heim.
Men oppgaven vår var jo egentlig å reise rundt å besøke ledere i diverse lokallag, Og overalt ble vi møtt med en utrolig gjestfrihet. Folk hadde samlet sammen alle lederne og flere for å høre hva utsendingene fra The national office hadde og si. Må si at jeg følte ikke jeg hadde alt for mye å komme med når jeg med min gebrokne engelsk prøvde og forklare hvordan KRIK ble drevet i Norge og tips til hvordan de burde drive CHRISC lagene sine, men noe fikk jeg da sagt, og fornøyd var de!
Les mer: Kristin i Uganda!
Godt å leve primitivt
Dagene er i ferd med å bli hverdager i Dar Es Salaam. Alt er ikke lenger like eksotisk, og litt etter litt lærer man seg de små tingene man trenger å kunne for å leve - og ikke bare overleve - i et fremmed land. Solvor forteller:
Siden jeg ankom Dar es Salaam for ca 2 uker siden, har jeg opplevd utrolig mye. Maa nok innroemme at jeg fikk litt kultursjokk de foerste dagene. Alt var anderledes. Kultur, spraak, levestandar, trafikk, daladala (buss), mat, temperatur, hus, toalett, hiearki, oppdragelse, kleskode, hoeflighet, machokultur..osv. Det var en stor overgang fra aa komme rett fra Norge via Uganda. Nordmenn, dere har saa enormt mye aa vaere takknemlige for!! Etter at det hadde gaatt noen dager, klarte jeg fint aa omstille meg til levemaaten her. Vet dere hva! Jeg savner ikke TV, varmt vann, sittbar toalett, komfyr, masse klaer, dusj, moebler, facebook/internett hver dag, vaskemaskin, oppvaskmaskin, mediautstyr osv. Det er faktisk godt aa leve primitivt, og jeg bryr meg mindre om materielle ting. Jeg har det fint!! :) Befolkningen er ogsaa veldig hjelpsomme. Vi har faatt hjelp og opploering i klesvask for haand, afrikansk matlaging, og hvordan forstaa kulturen bedre. Tror nok at jeg kommer til aa savne nabolaget veldig naar jeg drar. De er fantastiske mennesker, og vi legger godt merke til at de bryr seg om oss og at de setter pris paa oss.
Les mer: Solvor`s blogg
Hvordan ta ut penger i Lima
Å ta ut penger i Lima er mer komplisert enn bare å putte kortet sitt i minibanken. Thor Haakon gir oss her en trinn-for-trinn-oppskrift på hvordan man får tak i lokal valuta i Perus hovedstad:
Å veksle penger i denne byen er tema i denne posten, for hvordan dette fungerer er rett og slett facinerende. Greien er at i alle minibanker (med noen unntak) går det kun ann å ta ut amerikanske dollar. Men amerikanske dollar kan ikke brukes noen steder (med visse unntak). Så det å veksle penger er derfor en egen slags industri. I de fleste gater finner man derfor egne kiosker som veksler penger, som har bedre satser enn bankene. Men det finnes også andre måter å veksle penger på, og siden jeg desverre er uten kamera for tiden kommer det bilder av disse senere.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
American bread and toilet paper
Anne Therese shares some of her first impressions from Lima:Photo: Peru-Hanna:)
- the bus. amazing. So many people! on each bus there is one driver and one "shouter". He's reponsible for opening the door, taking care of payment and make the bus stop when people need to get of.
- toiletpaper...is not to be thrown in the toilet! Oops...didn't know that for until yesterday...soon I've made the whole cloack system to a stop...
- I actually have to be at home at 06.00 pm.
- Lima is BIG!!! When my hostsister said that the trip tp the Stromme office would last "dos horas", I thought I was sure I was hearing wrong....you know...my spanish está malo... But, the next day we actually sat in the bus for two hours!!! Everyday Therese and I are going to Miraflores for the language course, and then we sit on the bus for 1 and a half hour each way....for only 1 sole!! (2 norwegian crowns..)
- there are a lot of dogs in the streets
- I learned that Panamericana is a highway and not american bread... (pan=bread). I could not see why my hostfather always was mentioning american bread when describing the way...haha
Read more: Anne Thereses blogg
Prinsesser i skitne ballerinakjoler
Maria og Lisbeth har vært på omvisning i Namatala-slummen i Mbale, og sitter igjen med mange sterke inntrykk:
I dag viste Johnson oss rundt i slummen. Det e der mangen av CRO ungene bor, óg der han sjøl å andre me kjenne e oppvokst. Det e vanskelig å vite kossen en kan forklara ein slum..
I begynnelsen følte eg eg gikk rundt på ei søppeldynga. Det va mange ekle lukter, som eg isje kan forklara –men eg vil tro det lukte litt det samma som fra de brune dunkane me kaste matavfallet i. Test det ut, lukt oppi di dunkane, eg tror sje du vil stå der så lenge.
Rundt forbi e det folk som koke ting. "Sprit"; fortelle Johnson. "-Ein veldig skadelig å farlige sprit som de brenne sjøl."
Det e et stort problem her i Uganda at så mangen drikke. Men fytti, når du e der inne så fatte du di alså. Alle ære te di som klare å holda hodet høyt å prøve å leva et liv der inne –i mine øyne e det uleveligt. Å leva ett heilt liv der inne, unne eg ingen.
Men me det meine eg isje at de bør leva som nordmenn jør, for eg tror sje det e best heller. Det e ett spørsmål har eg stilt meg nogen ganger de siste dagene;
-ka e ett bra liv?
Eg ser mer smil å glede når eg går rundt i gatene her, enn i Langgatå hjemma i Sandnes. Å eg tror ett samfunn som her, der folk e ute i gatene å treffe folk, der de sette seg ned under ett tak for å venta på at regnet ska slutte, kan ver bedre å voksa opp i enn et samfunn der tid å effektivitet e mest i fokus.
"Mzungu, mzungu, mzungu.." –eg hørre unger som "messe" konstant i bakgrunnen mens me bevege oss rundt blant jordhyttene i slummen. Me har ein heile andeflokk i hælane. Innimellom komme ei bittelitå hånd å holde fast i mi. Det e bare de tøffaste som tør det. Nesten alle ungene me ser hoppe opp å ned mens de rope "mzungu"navnet ette oss. Når me svare di blir di fusst litt flaue, før de komme å hilse på.
De rosa, gule, å grønne ballerinakjolene e skitne og har mange hull, men jentene inni e fremdeles prinsesser.
Les mer: MARIA'S BLOGG
Zebra crossings
What is the greatest contrast between Norway and Uganda? The food? The way people dress? The traffic? Joshua shares his first impressions from Norway:
My first time to come to norway, everything looked very different from that of my home country uganda.i met new people,new enviroment,new dress code that made me ask many questions like why are people dressing in the way that never existed in uganda.My first experience was cross the road i mean i really enjoyed crossing the road through the zebra cross.cars would stop and you can walk at your pase but in uganda you do that you are crashed because people don't keep the road rules.
Read more: mukulu in ug
Dunjakker, maur og villmannskjøring
Kampala-teamet er framme i sitt nye hjem. De deler noen av sine første inntrykk fra Uganda:Utsikten fra takterassen på Strømme-kontoret. Foto: Kristin i Uganda!
heihei! naa befinner eg meg ca rett ved ekvator. jepp her skinner sola og det samme gjoer Kristin, min kjaere partner! Foerste inntrykket av Kampala er veldig afrikansk. her kryr det bokstavelig talt av mennesker, overalt! Vegane er herlig roede og og til tross for at Kampala er ein STOR by med masse trafikk(vill trafikk!) er byen den groenneste og frodigste byen eg har vert i. Saa utrolig mye har skjedd paa desse foerste dagane og vanskelig er det aa skrive ned alt. Huset vaart er et vakkert lite himmelblaatt hus, der vi akkurat har plass til det vi trenger. Litt smaating som maurinnvasjon, kald dusj og problemer med aa trekke opp(..ehhe..) maa man regne med, men alt i alt stortrives vi i vaart lille palass:)Kristin forteller om turen fra flyplassen, som kanskje ble i overkant spennende:
Les mer: Ngenda Kampala
Ellers er Uganda et land med en heftig trafikk. Det er med all min tillit til strommestiftelsen jeg kryper inn i forsete paa en liten bil paa flyplassen dag 1. Det beroliger meg litt da jeg ser at wunderbaumen er byttet ut med et kors, og tanken paa at sjaafoeren er en Stromme mann beroliger meg enda mer. Likevel er skrekkblandet fryd bra beskrivelse paa denne turen, i Uganda blir nemlig en to felts vei fort til en tre felts vei, og en tre felts vei funker fett som en fire felts vei. Trafikkregler er oppskrytt, og det samme er venstrekjoering, man kjoerer paa den siden av veien med minst huller! Tuter og blinklys derimot er ikke oppskrytt, det brukes alltid, og har du langlys i tillegg, ja da er du helt!
[...]
Men utenom vill trafikk og roede veier er uganda et land med fantastiske folk, hyggelige, vennlige, morsomme folk og soete unger, det er et land hvor alt er mulig, og ingen ting er for stort til aa laste paa en sykkel, det er et land hvor dunjakka er mer mote enn paa nordfjord, men her brukes den i like mange plussgrader, som den blir brukt i minus grader paa NF. Uganda er ogsaa et land med mye frukt, MYE bananer, mye penger (1kr.tilsvarer 260 shilling! ) mye regn hvis det foerst regner, mye hoftevrikk og dansemoowes, mye maur (ihvertfall paa vaart kjoekken) og det er et land hvor du kan faa tak i alt, hvor annenhver butikk ligner paa delemarkedet paa birkeland!
Les mer: Kristin i Uganda!
Kontrastenes land
Sør-Amerika-studentene har nå ankommet Lima, der de skal være fram til slutten av oktober og gå på språkkurs, før de drar til sine respektive praksissteder. De har vært noen dager i Lima nå, og inntrykkene begynner å strømme inn. Først litt om kollektivtrafikken fra Helene som skal jobbe på La Restinga i Iquitos, Peru:Lena på tur i en combi - denne er av det store og konfortable slaget!. Foto: Lena - På vei til Bolivia!
Cambio er en minibuss som ca er som en Nissan King Van med MINST 20 personer i. Må ærlig innrømme at jeg var letta over å være fremme etter en time med humping og råkjøring og jeg trodde vi skulle velte ca 5 ganger og at vi skulle kræsje ca 10, men snart er det vel en vanesak.Men det er ikke bare transporttilbudet som er uvant. Også kostholdet kan bli en utfordring. Thor Haakon, som skal jobbe på Alalay i La Paz, Bolivia, gjør seg noen tanker, blant annet om mat og folk i Peru:
[...]
I cambioen på vei hjem falt rett og slett skyvedøra av, så vi stoppa midt i veien for å sette den på igjen, kan vel ikke akkurat se for meg det skje med Sørlandsekspressen på E-18 i Norge. Kultur… fascinerende og skremmende på en gang!
Les mer: ~ Helene a la selva ~
Frokost: Noe ekkelt lage av majs, men brødet og smøret er godt.Kontrastene er store i Lima, og avstanden mellom fattig og rik er svimlende. Som Act Now-er støter man ikke bare på kulturelle utfordringer - man får også se fattigdom på nært hold. Eller kanskje er det ikke møtet med fattigdommen som er det mest utfordrende. Kanskje er det det daglige møtet med egen og andres rikdom som blir vanskeligst å takle. Helene observerer:
Lunsj: Ofte kylling og ris. Fikk noe ekkelt med kalde poteter og en ostesaus engang.
Middag: Litt forskjellig. Vet egentlig ikke hva noe av det har vært.. Seigt kjøtt i dag med en rar salat.
Været: Av og til varmt, av og til kaldt. Om solen kommer frem gjennom den tette skyen av forurensing er blir det med en gang varmere. Tror det er rundt 13 grader, uten at dette kan sies noe sikkert om atm.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
Fraa jeg setter med paa bussen i Villa Maria del Triunfo, hvor jeg bor, til jeg kommer til Miraflores, hvor jeg har spraakkurs, kjoerer jeg baade gjennom noen av Lima´s fattigste og noen mer fine strok. En skulle nesten tro det var to ulike verdensdeler, ikke ulike steder i samme by. Her kan man gjoere alt fraa aa gaa paa overdaadige kjopesentre med fontener og pynt, bowling og kino, store klesbutikker og kjeder som Pizza Hut og TGI Friday til overfyllte markeder med skitten mat, skabbete hunder og fattige mennesker som prover aa tjene penger til aa overleve en dag til.
[...]
Det er akkurat som om mange rike lever sitt jet-set liv og bare overser at det sitter fattige mennesker paa gata rundt dem og tigger og at 12 aar gamle jenter maa prostituere seg for aa tjene til livets opphold. De er alle peruanere, men har helt forskjellige liv. Det er mange ting med dette landet og kulturen her som jeg ikke forstaar enda, og jeg gleder meg til aa skjonne mer.
Les mer: ~ Helene a la selva ~
Én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader
Forberedelseskurset på Hald er over, og nå begynner virkeligheten for alvor for årets Act Nowere. Vaksiner er tatt, og hver og en har fått utdelt sin tilmålte dose malariamedisin. Nå gjenstår bare pakking og krangling med bagasjeregler, og den nærmest umulige oppgaven å redusere alt man trenger i løpet av de neste sju månedene til noe som får plass i en 20 kilos koffert:Foto: Therese i Peru
En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).Noen har også benyttet dagene hjemme til å tjuvstarte litt på informasjonsarbeidet. Maria har vært på skolebesøk hjemme i Hommersåk:
[...]
Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…
Les mer: Oda en Rwanda
" Eg hette Maria å e her idag, fordi på onsdag ska eg reisa te Afrika! ".Lykke til, alle dere som skal reise ut. Det er en spennende vei dere nå såvidt har begynt på, og hvem vet hvor den vil gå videre. Et lite reiseråd til slutt, fra Margrethes blogg:
WRooom!! TRETTI hender i været..
"Eg har vært i Gran Canaria!"
"Eg har tri kaninunger!"
"Tanten min har kjøpt leilighet i Ukraina!"
[...]
Ska bli løje å se ka slags form eg e i neste gang eg oppdatere. Kjenne vertfal at hadet-runden eg ska ta imårå kveld kan bli litt hardere å mer tårefull en det eg kanskje sko ønska.
Kwa heri, Norway!
Les mer: MARIA'S BLOGG
See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!
Et lite kultureksperiment
Hvor rasistiske er vi egentlig i Norge? Er det oppsiktsvekkende i 2007 at en svart mann har en hvit kjæreste? En gruppe Hald-studenter bestemte seg for å prøve. Maria forteller:
-Me var i Kristiansand for å heie på Hald lagene på ein fotballcup. På kvelden va me byen å spiste, å begynte å snakka om ko "rasebevisste" folk i Norge va. Ville folk reagert vis ein afrikaner å ein norsk jenta va sammen..? Eg va sikker på at folk isje ville tenkt over det! Uansett, me testa; eg å Sammy va testkaniner, å di andre gikk litt bak..Kristin forteller hvordan det gikk:
Les mer: MARIA'S BLOGG
Det er lørdag kveld og mørket har nettop senket seg over Kristiansand!
Nedover markens vandrer to glade ungdom hånd i hånd. Ei lys jente fra Sandnes og en mørk gutt fra Kenya! De smiler og ler og er som ungdom flest. Men det er flere ute i byen denne kvelden. Forbi kommer unge og eldre, og mange prøver mer eller mindre og skjule sin lille forundring over dette paret. Noen prøver diskrè og titte bort, mens andre sender lange blikk og snur seg og stirrer. Paret runder hjørnet med Bik Bok og kommer forbi en restaurant med uteservering, her er ikke folk fullt så diskrè, folk peker og stirrer og noen begynner å flire!
Paret later som ingen ting og rusler videre. Da de endelig ankommer Domkirka sleppes hendene og latteren bryter løs, men med en liten undertone av forargelse!
Teorien stemte og førsøket gikk som forventet! Takk til prøvekaninene Maria og Sammy...=)
Fra Kristin i Uganda
Abonner på:
Innlegg (Atom)