Møter med gamle kjente og en ny liten kar

Jeg har vært på farten fra dør til dør i nærområdet noen ettermiddager nå, for å selge diktboka. Mang en hyggelig prat har det blitt utav det, hos "gamle" bekjente.Vi har minnes "gamle dager", det vil si for 20 - 30 år siden da vi dro veksler på hverandres innsatsvilje med ulike dugnadsprosjekter som husbygging, takløft, båtpuss og politikk. Med diktboka mi i hånden kom også spørsmål om opplevelser enda lenger tilbake i tid, fra egen barndom, India kontra Norge. Timer renner fort avsted med prat i slikt selskap.

Sent en kveld ble det så anledning til ventende hagearbeid hjemme. Innimellom noe langt, gammelt, vissent gress i en avkrok av hagen rørte et eller annet på seg.
Først var det bare bevegelsen i stråene jeg registrerte. Jeg avventet et tiltenkt sveip med ljåen. Ja, for jeg er egentlig litt gammeldags av meg. Liker best umoderne stillegående redskaper, fremfor alle de iltert støyende, motordrevne klipp og trim-sakene. Kanskje var det nettopp derfor jeg møtte et pussig lite vesen denne kvelden? En spiss, svart snute kom ut av gresset. Enden på en svidd, grov baguette så det ut for, som var i bevegelse! Den var forsyne meg utstyrt med fire tynne, svarte, små føtter på undersiden, altså flatsiden av baguetten liksom. Rolig vagget dette mistrøstige bakverk stillferdig avsted over vissent løv langs gjerdet mitt, inn og ut av hver eneste skjemmende tust med kveke.

Det virket som den støvsugde bakken der. Jeg fulgte ubemerket etter. Så jeg en liten snile forsvinne inn i den vandrende baguetten? Var det en hyggelig vennetjeneste overfor meg? Eller bare sårt tiltrengt påfyll fra en av eiendommene i et ellers nokså striglet villastrøk? Uansett ble jeg fasinert og glad mens jeg fulgte den vesle krabaten med øynene. Et inneffektivt avbrekk i hagestellet må jeg inrømme at det ble, men verd å ta med seg på kontoen for øyeblikkelig berikelse. Og jeg håper inderlig det ikke går med dette pinnsvinet, som et annet jeg så, flatklistret i asfalten forleden dag. De bittesmå, velskapte føttene lå der hjelpeløst tilkortkomne overfor hurtiggående bilers roterende gummihjul.

I dag er det søndag. Jeg må ha meg en kopp te ute i det fri, mens ljå og rive hviler seg litt. Jeg drikker helst Darjeeling eller Assam te, og da helst Mornai. Da kan jeg ikke unngå å se for meg hærskaren av kvinnelige plukkere som høstet disse eteriske smakstoffer i et hav av grønt. Ja det klinger lystig fra hver håndbevegelse de gjør, smykket som de er med vakre armringer. Jeg synes jeg hører skingrende stemmer kommunisere og le. Solen glitrer i millioner av bladtunger. En nytelse å overvære fra distanse på sykkelsetet mitt var det, men hardt arbeid selvfølgelig for hver innleide kvinne. Og så sykle videre mot duften fra de store, luftige tørkehusene, entre selve tefabrikken med larmende maskiner og digre, snurrende hjul med reimoverføringer hit og dit. Det var mannfolka som rådde grunnen der, med en tvistdott og oljekanne i hende. Minnet står fremdeles helt levende for meg med duften fra tekoppen foran ansiktet. Dikt har jeg også skrevet om det, og lar deg få en smakebit her i bloggen. Se innlegget under.