PÅ
NASJONAL
GRUNN
Nasjonal Samlings bruk av ritualer og
historiske symboler 1933-45
Masteroppgave i samtidshistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Historisk
filosofisk fakultet, Universitetet i Oslo, levert av Jimi Thaule, våren 2007
1
Forord
Først og fremst vil jeg takke min veileder Øystein Sørensen, både for uvurderlig hjelp i
skriveprosessen, hjelp med å finne det nødvendige materialet og for å ha hjulpet meg å finne den
rette vinklingen på temaet. Jeg vil også takke Hans Fredrik Dahl som hjalp meg å finne litteratur om
Nasjonal Samlings medievirksomhet og kultursyn. Jeg vil i tillegg takke Janne Waage Berset og
Sissel Eun Kyung Aune for den støtten de har gitt meg, og for å ha lest gjennom oppgaven og
kommet med spørsmål, tips og rettelser. En takk også til Radioarkivet ved NRK som har hjulpet
meg med både stoff og oppmuntringer underveis. Jeg vil også nevne det slovenske industribandet
Laibach, som gjennom sin "retrogardisme" vekket min interesse for autoritær symbolbruk og
estetikk. Til slutt vil jeg også rette en stor takk til mine besteforeldre, Liv og Laurids Pedersen, som
gjennom oppmuntringer og støtte gjennom mange år har gjort meg i stand til å gjennomføre
studiene. Denne oppgaven hadde vært umulig å skrive uten dem.
2
Innholdsfortegnelse
1 Innledning
5
1.1 Tema og problemstilling
1.2 Metode og definisjoner
1.3 Hvorfor symboler og ritualer
1.4 Utvalg av møter
5
7
13
13
2 Historiesynet i Nasjonal Samling
15
2.1 Historiske røtter
2.2 Fascistiske myter
2.3 Nasjonal kontinuitet
2.4 Raseideologi
15
18
23
24
3 Perioden 1933-1940
26
3.1 Møter i perioden
3.2 Tidlige aktiviteter
3.3 Partiprogrammet fremlegges
3.4 Det 2. Riksmøte og Stiklestadstevne 1934
3.5 Flagginvielse på Hamar
3.6 Gulbrand Lundes foredragsturne 1935
3.7 Borrestevnene i mellomkrigstiden
3.8 Det 3. Riksmøte og Hafrsfjordstevne 1935
3.9 Valgkampen 1936
3.10 Det 4. Riksmøte, 1936
3.11 Perioden 1937-1940
3.13 Riksmøtene 1937-39
3.12 Nasjonaldagsfeiringen
3.13 Oppsummering av perioden
4 Perioden 1940-1945
26
27
29
31
35
36
37
40
40
41
43
44
45
46
48
4.1 Møter i perioden
4.2 Innsettelsen av de kommisariske statsråder
4.3 Et norsk SS
4.4 Borrestevnene under krigen
4.5 Hirdmønstringer i Oslo 1941
4.6 Quislings fødselsdag 1941
4.7 Snorresten og Snorrestevne
4.8 Statsakten
4.9 Det 8. Riksmøtet
4.10 Kulturtinget
4.11 Gulbrand Lundes død
4.12 Minnehøytid på de falnes dag 1943
4.13 Olsokstevnet 1944
4.14 Nasjonaldagen under okkupasjonen
4.15 Overgangen 1944-45
3
48
50
52
53
56
59
60
62
65
69
71
72
73
74
75
4.16 Den siste radiotalen
4.17 Oppsummering av perioden
76
78
5 Komparativ bakgrunn
80
5.1 Innledning
5.2 Historiesynet
5.3 Symboler
5.4 Ritualer
5.5 NS i norsk nasjonalistisk tradisjon
5.6 Drøfting: Mussolini eller Hitler – eller norsk?
6 Tematisk Analyse
80
80
81
82
84
85
87
6.1 Innledning
6.2 Grafiske symboler
6.3 Norønne forbilder og mytologi
6.4 Hirden
6.5 Den autoritære stat
6.6 Ritualisering
6.7 Drøfting
87
87
92
93
97
100
104
7 Konklusjon
106
7.1 Innledning
7.2 Nasjonal Samlings nasjonale myte
7.3 Fascisme og historie
7.4 Historieinteressen som ideologisk bærende
7.5 Endringer over tid
7.6 Symbolkampen
7.7 Konklusjon
Bibliografi
106
106
107
108
109
110
111
113
4
1 INNLEDNING
1.1 TEMA OG PROBLEMSTILLING
Denne undersøkelsen dreier seg om de norske nasjonalsosialistenes bruk av historiske symboler og
ritualer fra 1933 til 1945, med spesiell vekt på Nasjonal Samling (NS) og deres mange markeringer
og stevner. Det er tydelig for enhver observatør at symboler og ritualer var en del av de tyske
nasjonalsosialistenes verden, med store utendørsmøter og ritualer, bruk av faner og
Hakekorsbannere etc, og så også i NS. Likevel er det ingen som har systematisk gransket dette feltet
for finne ut noe om bakgrunnen for bruken av symboler og ritualer, og hva slags kontekst de
eksisterte i. Det er ganske åpenbart at NS har sin bakgrunn i en ytterliggående norsk nasjonalisme
med de implikasjoner for symbolbruken som ligger i dette, men for å få et helhetlig bilde av NS er
det nødvendig å kjenne til partiets formål bak bruken av historiske bilder, symboler og ritualer. Et
spørsmål vil være hvor bevisste NS medlemmene var, og hvilke formål de hadde med denne
bruken. Jeg har undersøkt i hvor stor grad ideologien, og historiesynet til NS gjenspeilet seg i
denne bruken og i hvilken grad de henger sammen med hverandre. Jeg ønsket også å finne ut
hvilken sammenheng det var mellom NS' ideologi og historiesynet, og i denne sammenhengen er
det historiesynet i form av mytologi jeg kommer til å se på. I hvilken grad plasserer for eksempel
historiesynet til NS i en fascistisk kontekst, og hva er det som eventuelt ved historiesynet gjør at det
er slik? Et annet og muligens like viktig moment vil være å se hvordan invasjonen i 1940 påvirket
bruken av symboler. De rammebetingelsene som ble skapt gjennom det nye styret måtte ha en viss
effekt på NS' ansikt utad og ideer innad, men i hvilken retning og hvilken grad?
For å avgrense temaet har jeg valgt å fokusere spesielt på nasjonale stevner, store møter og
festdager som ble avholdt i NS' regi. Jeg kommer til å se på hvordan dagene forholdt seg til
historiske hendelser som var viktige i et nasjonalistisk perspektiv, og hvordan disse hendelsene ble
satt i et nasjonalsosialistisk og fascistisk perspektiv. Spesifikt vil jeg se på hvordan det rituelle
aspektet ble brukt til å fremme autoritære trekk ved partiets ideologi, og hvordan historien ble brukt
i taler og grafiske symboler ved møtene. Videre kommer jeg til å ta for meg plakater, taler, artikler
og radioopptak knyttet til disse hendelsene, samt spesifike rituelle handlinger som ble utført på
møtene. Disse festdagene spilte en viktig rolle i NS ansikt utad, og deres aktiviteter som parti
forøvrig. De ble brukt for å skape internt samhold og et sterkt bilde utad, samtidig som det var en
effektiv metode for å spre det ideologiske budskapet i en tid hvor audiovisuelle massemedier
fremdeles var relativt begrensede i utbredning.
Undersøkelsens premiss hviler på at symbol og ritualbruken ble valgt ut fra NS' side av tre
5
hensyn, som virket i varierende grad til forskjellige tider:
1) å skape internt samhold gjennom å bygge en felles tegn-verden og gjennom å bruke seremonier
for å skape et høytidelig og alvorlig preg over organisasjonen. (Organisasjonsaspekt)
2) å skape en bevissthet om Norges fortid utad slik NS oppfattet den og samhold i det norske folk,
og å overføre disse verdiene til det norske folket. Samt å vise til fortiden som et ideal for fremtiden
ved hjelp av forestilte fortidige kulturelle og raseideologiske termer.
(Nasjonsbyggings- /
propaganda-aspekt) Her kommer også, blant annet, synet på bøndene som bærere av "det ekte
norske" inn, samt synet på mellomkrigstidens politiske ordning som lite norsk.1 Denne tanken om
en norsk, eller germansk gullalder, og i hvilken grad den spiller inn på partiets tolkning av
historiens utvikling vil være en viktig del av undersøkelsen. (Ideologisk/mytologisk aspekt)
Hvilket av disse aspektene som til enhver tid ble ansett som det viktigste av aktørene innad i
NS, og i hvor stor grad de selv var bevisst sin symbolbruk kommer til å være gjenstand for
undersøkelsen. Nasjonsbyggingsaspektet vil for eksempel først og fremst være aktuelt under
okkupasjonen, hvor det til gjengjeld muligens blir langt viktigere enn de to andre aspektene. I
tillegg ønsker jeg å avdekke hva slags ideologisk innhold som kommer til overflaten gjennom deres
valg av symboler og ritualer. I hvor stor grad er det Norges fortid som virker inn på NS ideologi, og
i hvor stor grad er det utenlandsk inspirasjon tilpasset norske forhold? I den forbindelse ønsker jeg
også å undersøke hvor stor endringen var etter at Norge ble okkupert og NS måtte underordne seg
tyske interesser og ideer. Hvilken betydning fikk det at NS ble et erklært nasjonalsosialistisk parti i
kollaborasjon med tyske okkupanter? Ser man for eksempel mindre markering av det norske, til
fordel for det pangermanske? Er det noen av markeringene og symbolene som endret innhold, slik
at de bedre passet med virkeligheten under okkupasjonen?
I andre rekke vil jeg granske hvilke metoder som ble brukt for å overta de norske festdagene
og nasjonale symboler, og i hvor stor grad det var vellykket. Kan man for eksempel si at NS'
prosjekt i stor grad diskrediterte den norrøne symbolverden etter krigen?
Temaet for undersøkelsen er med andre ord historiesynet og ideologien til NS belyst
gjennom bruken av symboler og ritualer. Jeg vil først og fremst undersøke viktigheten av historie
for NS' legitimitet og ideologi, samt i hvor stor grad dette knytter NS til en samtidig internasjonal
fascisme – og hva dette sier om fascismen. Det er ikke først og fremst snakk om en granskning av
den faglige historieoppfatningen, men en mytologisk oppfatning av en tenkt fortid, altså
kulturhistorie snarere enn en ren historiografi.
1 Søhoel, Jannicke (1997) Stiklestad : med historien som argument . - Oslo : hovedfagsoppgave ved Universitetet i
Oslo. - 169 s. - s. 47
6
1.2 METODE OG DEFINISJONER
1.2.1 Metode
For å granske dette feltet har jeg satt meg inn i litteraturen som er skrevet om NS, og da spesielt
med henblikk på kultur-, religions- og historiesynet bevegelsen stod for. Det er ikke skrevet spesielt
mye direkte om NS sine symboler, men det er nødvendig å holde symbolene opp mot analyser av
partiets ideologi for å forstå hva de forskjellige symbolene skulle bety for partiet. Jeg vil naturligvis
også forsøke å se på hvordan aktørene selv oppfattet symbol og ritualbruken, der hvor det er mulig.
Jeg vil se på taler og artikler skrevet i den forbindelse, granske relevant audiovisuelt materiale fra
perioden samt se på plakatene som knytter seg til stevnene. Det audiovisuelle materialet dreier seg i
første rekke om radioopptak, som gjerne beskriver møtet mer inngående enn avisartikler, samt med
lyd fra selve møtet. I andre rekke er det snakk om bilder fra møtene, enten fra avisartikler eller fra
andre kilder. Jeg vil også se på Tore Helseths granskning av filmrevyen fra krigen for å se hvordan
møtene fremstilles visuelt i disse. Det vil ikke bli noen stor del av undersøkelsen, både fordi
dekningen av møtene er sporadisk og kortfattet, men også fordi materialt bare skriver seg fra
okkupasjonstiden, samt at filmrevyene bare i liten grad inneholder relevant stoff. Klart viktigst blant
kildene er avisene partiet utgav, og da først og fremst Fritt Folk. Avisene var det mest utbredte
redskapet for massekommunikasjon i NS' samtid, og er dermed også det mediet som mest
systematisk tar for seg begivenhetene som fant sted. Aviser representerer også de eneste levningene
som beskriver så godt som hele partiets virksomhet, og er slik sett det beste grunnlaget for å forstå
tidsperspektivet.
Selve undersøkelsen er delt inn i tre hoveddeler, med underdeler. Den første delen tar for seg
det teoretiske grunnlaget for fremstillingen. Del to er kronologisk og tar seg av periodene før og
under okkupasjonen, skilt ut i to egne kapitler. Del to er også den klart største, siden den består av
det empiriske grunnlaget for undersøkelsen. Del tre består først av analysen av materielet og en
komparasjon mellom Nasjonal Samling og andre aktører i det ideologeske landskapet de befinner
seg i. Både en historisk komparasjon mellom NS og tidligere norske nasjonalister og samtidig
komparasjon mellom NS og Nationalsozialistische Deutsche Arbeiderpartei (NSDAP) samt
fascistene i Italia. Den største delen av del tre er viet til analyse av de forskjellige symbolene og
deres rituelle og ideologiske kontekst.
Inndelingen i to kronologiske perioder er nødvendig med tanke på de endringene som
foregikk ikke bare i NS' omverden, men også i partiet selv. Fra å være et lite sekterisk parti med
intern splittelse og så godt som ingen mulighet til å påvirke den politiske dagsorden ble NS en
statsbærende organisasjon i det okkuperte Norge. Selv om NS, og dermed Norge, hadde en langt
mer selvstendig rolle enn det som var vanlig i de fleste andre tyskokkuperte områder er det ingen
7
tvil om at Tyskland leverte premissene for styret av landet. Denne realiteten hadde nok stor
innvirkning både på budskapet som ble levert og evnene til å levere det. Det vil for eksempel være
interessant å se hvorvidt tyske symboler ble overtatt av NS, eller om retorikken endret seg for å
tilpasses det tyske budskapet.
I forbindelse med den kronologiske indelingen vil jeg også trekke frem Robert Paxton som
teorigrunnlag for å forstå evolusjonen og de forskjellige etappene partiet befant seg i til enhver tid. I
the Anatomy of Fascism foreslår han et femdelt skjema som deler de vellykkede fascistiske
bevegelsene fremvekst inn i trinn.2
1) opphav som bevegelse (For NS perioden fra opprettelsen av partiet i mai 1933, til programmet
blir vedtatt litt under et år etter.)
2) organisering av en partistruktur (Perioden fra NS får program og egen presse frem til
okkupasjonen inntreffer.)
3) makthavere/skaffe seg makt (Perioden fra okkupasjonen frem til de kommisariske statsråder blir
insatt i september.)
4) utøvelse av makt (Fra september 1940 til mai 1945.)
5) radikalisering eller oppløsning (Mai 1945.)
Stadium 3 og 4 krever litt forklaring i NS-kontekst. Partiet oppnådde aldri noen selvstendig
status som makthavere, men gjennom å alliere seg med, og underordne seg okkupantene ble NS den
høyeste norske autoriteten. Deres makt var i aller høyeste grad begrenset. Disse fem stadiene passer
likevel i all hovedsak godt på NS selv om bevegelsen ikke var i stand til å gripe eller utøve makt på
egen hånd, men var avhenging av en fremmed makt for å realisere sine mål. Skjemet er altså ikke
benyttet for å analysere maktforholdene, men for å vise hvordan partiets historie kan deles inn i
perioder basert på målsetninger, funksjoner og ansvarsområde over tid. Eventuelt kunne man legge
til eller modifisere skjemaet litt for å fange opp "dvalen" NS gikk inn mellom lokalvalgene i 1937
og okkupasjonen 1940 eller det spesielle forholdet partiet hadde med de relle makthaverne under
okkupasjonen, men det er ikke nødvendig for å forstå bruken av symboler. De forskjellige stadiene
vil skape forskjellige behov for legitimering, propaganda og struktur, som igjen etter alt å dømme
vil gi seg uttrykk i symbolbruken. Spesielt vil man nok kunne se et skille mellom trinn 2 og 3 hvor
partiets ansvarsbase skifter, og hvor partiet mer eller mindre gjenoppstår som organisasjon. Spesielt
gjelder dette i NS' tilfelle hvor det er snakk om å skape et positivt inntrykk til tross for at partiet
samarbeidet med en okkupasjonsmakt, og også måtte forholde seg til denne i sin propaganda på
godt og vondt. Det kan også være relevant å se på hvordan symbolene fungerte for å holde/blåse liv
i en organisasjon som er i ferd med å gå i oppløsning gjennom intern samling rundt lederskikkelser
2 Paxton, Robert(2004) the Anatomy of fascism . - London : Allen Lane . - 322 s.
8
og felles tankegang, samt det å skape eksterne fiendebilder.
Jeg har viet ganske mye plass til taler av de forskjellige individuelle aktørene som påvirket
NS' bruk av ritualer og symboler samt deres generelle historie- og kultursyn. I og med at NS var en
relativt liten organisasjon, og i tillegg knesatte førerprinsippet nesten helt fra starten, hadde enkelte
individer stor mulighet til å påvirke organisasjonen gjennom sin stilling. Dette dreier seg først og
fremst om personer som Vidkun Quisling, Rolf Jørgen Fuglesang, Orvar Sæther og andre sentrale
figurer i partiledelsen og i kultursektoren, og mest av alle Gulbrand Lunde, som gjennom sitt virke
som, propagandasjef, deretter kulturminister og "propagandaminister" hadde avgjørende betydning
for partiets estetikk og stil. Lederskapsstrukturen i NS gjør det også naturlig å se på lederskikkelser
i miljøet både som opphavsmenn og katalysator for bevegelsens ideer. Den autoritære førerstilen
tillot ikke særlig mye partidemokrati eller andre former for kollektiv beslutningstagen. Jeg har viet
mindre plass til Vidkun Quisling enn man kunne forvente av en slik undersøkelse, ikke fordi han
ikke er interessant i undersøkelsens sammenheng, men fordi hans taler er preget av spesielt mange
gjengående temaer. De talene som er valgt ut i denne undersøkelsen er representative for hans
historiesyn og symbolsk ladete språk. Jeg vil forsøke å sette deres tanker inn i en bredere fascistisk
kontekst gjennom å se på hvilket historiesyn den gir uttrykk for og hvordan dette passer inn i
tidligere studier av fascismen som ideologi. Det vil primært sett være av interesse å se hvordan NS
forholder seg til NSDAP og den tyske nasjonalsosialismen, både for å nyansere bildet av forholdet
mellom de to retningene men også for å sette NS inn i en kontekst. Dette fordi NS i folks
oppfatning er så tett knyttet til okkupantene og deres maktutøvelse både nå, og da. Det vil også
være naturlig å forsøke å nyansere dette bildet litt, gjennom å se på NS' forhold til også Mussolinis
parti Partito Nazionale Fascista (PNF).
1.2.2 Ritualer og Symboler
Når det gjelder forståelse av symboler og ritualer har jeg benyttet meg av en relativt bred definisjon:
"[...] any object, act, event, quality or relation which serves as a vehicle for a conception – the
conception is the symbol's "meaning" [...]".3 Jeg vil se på symboler både rent konkret som språklige
og grafiske uttrykk, men også mer abstrakt som symbolske datoer, handlinger, institusjoner og
personer. Jeg vil se på de konkrete symbolene som ble benyttet av NS, hvilken sammenheng de ble
benyttet i og hvilken betydning det ble tillagt. Jeg ønsker å se på symbolbruken i en
kommunikasjonssammenheng, og som kommunikative handlinger. I forbindelse med det
komparative aspektet vil jeg også vie plass til å beskrive hvordan de norske symbolene forholder
seg til de tyske symbolene. Under krigen ble mange ganger symboler for begge bevegelsene brukt
på samme møter, og ganske mye kan leses ut av hvordan dette ble gjennomført.
3 Geertz, Clifford: The interpretation of Cultures : selected essays . - New York : Basic Books . - 470 s. s. 91
9
Ritualer i denne sammenheng vil først og fremst være de begivenhetene jeg skal granske,
men også i mer snever forstand spesifike ritualer som fant sted ved de forskjellige markeringene,
slik som overrekkelsen av faner til nye hirdavdelinger, marsjer, taler osv. Jeg kommer til å
konsentrere meg mest om de historiske stevnene (Borre, Stiklestad og Hafrsfjord),
nasjonaldagsfeiringene samt riksmøtene, men jeg vil også ta med relevante data fra andre stevner
som kan kaste lys over undersøkelsen, spesielt nasjonale stevner, men også mer lokale møter hvor
det er relevant. For eksempel gjelder det markeringer av Quislings fødselsdag, hirdmarsjer, møter i
kulturtinget og andre møter av mer tilfeldig karakter, slik som møtet i forbindelse med Tysklands
krigserklæring mot Sovietunionen i 1941.
For å tolke de meningene som ligger bak utvalget og bruken av handlinger, retorikk osv. vil
jeg granske dem som tekst i en kommunikasjonsmodell, hvor man ser på budskapet og avsender
samt kommunikasjonens kontekst for å forstå hensikten og innholdet i den kommunikative
handlingen.
Det vil ikke være galt å si at okkupasjonstiden i Norge var en kamp om symbolenes innhold,
og dette vil naturligvis prege min undersøkelse, slik det også preget mye av språket til NS. Jeg
kommer ikke til å se på symbolenes innhold og tolkning som noe som er fastlagt i henhold til en
kollektiv underbevissthet men som et produkt av en mer eller mindre bevisst prosess hvor
symbolenes tillegges betydning. Spesielt gjelder dette symboler hvor det er åpenbar strid tilstede i
tolkingen, slik som Haakon 7., og det norske flagget, samt nasjonaldagen. Likevel vil jeg ikke
forholde meg til symbolene som helt blottet for innhold. De formelle trekkene ved symbolene (som
ved andre meningsbærende tekster) vil alltid inneholde en viss føring i forhold til tolkningen. I
denne undersøkelsens kontekst vil dette i første rekke dreie seg om den historiske og kulturelle
settingen symbolene skriver seg fra.
Jeg vil granske hvilke symboler NS medlemmene fattet interesse for, hvordan de tolket dem
og hvordan de forsøkte å tillegge dem mening for resten av befolkningen. Hvilke symboler som ble
overtatt, eller forsøkt overtatt vil si mye om partiets oppfatning av sin historiske rolle, og deres syn
på historiens gang. I hvor stor grad kampen om symbolene gikk i NS' favør og hva som ligger til
grunn for hvorfor enkelte symboler ble "ødelagt", mens andre ikke ble det vil også være tema for
undersøkelsen. Kan man for eksempel si at symbolene allerede før NS overtok dem uttrykte verdier
som ble diskreditert i løpet av annen verdenskrig, eller var det slik at deres assosiasjon med NS var
problemet?
Når det gjelder det rituelle aspektet er det et kildekritisk moment som kan være vel verdt å
få med seg. Det er bare NS' egne kilder som forteller noe om hvor mange som var tilstede på de
forskjellige møtene, og disse tallene er det absolutt grunn til å stille seg tvilende til. Formålet med
10
slike massemøter kan i mange tilfeller være å gi inntrykk av folkelig støtte, spesielt for
nasjonalistisk bevegelse, og tallene eller viktigheten ved tallet på fremmøtte kan gjerne overdrives
for å oppnå en heldig effekt. Formuleringer som "fullpakket møtesal" går ofte igjen. Det samme
gjelder påstander om at mange fremmøtte ikke kom inn i møtelokalet, samt påminnelser om at
mange ikke kunne komme pga omstendighetene eller geografiske avstander. Bilder fra møtene
levner liten tvil om at det faktisk var mange oppmøtte, men det er likevel grunn til å ta partiets egne
tall med en klype salt, noe man også gjorde i samtiden. En artikkel i Fritt Folk kommenterer under
krigen påstander om at møtetallene er overdrevet eller manipulert.
En liten brøkdel av Vidkun Quislings hær marsjerte igår alle jøssinghåp og all
løgnpropaganda sønder og sammen. Herefter nytter det ikke å innbilde hovedstadens
befolkning at Nasjonal Samling består av en "håndfull kjeltringer" at Fritt Folk forfalsker
fotografiene for at det skal se mange ut på våre møter, at vi får låne tyske soldater forklædt
som sivil folkemengde ved de store opmarsjer, og alt det andre pølsevev som
jøssingpropaganden serverer.4
Det var altså ikke alle som mente at det var troverdig, det bildet av møtenes popularitet som
ble presentert gjennom partiets presse. Tore Helseth skriver også i sin analyse av filmrevyen at
antallet fremmøtte ble manipulert gjennom billedutsnitt og redigering i filmrevyen. 5 Jeg vil ikke
forsøke å finne ut hvor mange som faktisk møtte frem på de forskjellige møtene, men det er viktig å
forstå at partiet kan ha hatt mange motiver for å manipulere og overdrive sin popularitet, spesielt
under okkupasjonen. Tallene som gis i NS' presse kan i beste fall representere anslag, og i verste
fall direkte løgn.
De rituelle trekkene ved Nasjonal Samlings virksomhet er mangesidede og dreier seg om alt
fra de store møtene generelt, til mindre seremonielle handlinger i forbindelse med disse møtene.
Edsavsigelser, hilsener, marsjer, sanger og oppbygningen av møtene er viktige å få med seg i denne
sammenheng. Det samme gjelder bruken av faner og uniformer som seremonielt verktøy og visuelle
representasjoner av ritualenes innhold.
1.2.3. Kilder og Litteratur
Når det gjelder kildene til fremstillingen er det viktig å være observant på flere forhold:
Det er brukt en rekke taler i fremstillingen, noen av dem hentet fra aviser, andre fra radio og
andre igjen fra samlinger utgitt i bokform. Det er greit å være klar over at det ofte er en viss
diskrepans mellom de forskjellige kildene, men det dreier seg som oftest om små forskjeller i
formuleringer. Innholdet er ikke endret mellom de forskjellige kildene. Kun i et tilfelle har jeg
avdekket at deler av talen er endret betydelig fra det som NRKs Radioarkiv vitner om. Det dreier
seg om en tale Quisling holdt i forbindelse med opprettelsen av Norges SS i januar 1941, hvor
4 Fritt Folk . - [mikrofilm] (1936-1945) . - Oslo . - 3/11-1941 (Heretter forkortet FF i fotnoter.)
5 Helseth, Tore (2000) Filmrevy som propaganda : Den norske filmrevyen 1941-45 . - Oslo : Doktorgradsavhandling
ved Universitet i Oslo . - 330 s. - s. 222-223
11
slutten på talen ikke er tatt med i avisen.6 Meningen i talene er uansett den samme i alle
gjengivelsene, og det vil fremgå fra noteverket nøayktig hvor de forskjellige sitatene er hentet fra. I
tillegg er det verdt å merke seg at rettskrivningen vil skille seg fra taler transkribert fra radio og taler
hentet fra skriftlige kilder, dette fordi transkripsjonen vil følge moderne rettskrivningsnormer.
Det samme kildekritiske momentet kommer også inn med tanke på radioreportasjer og
avisartikler i forbindelse med møter. Avisene og radioen var uttrykk for lederskapet i partiet og en
offisiell linje. Det kan tenkes at dette ikke er representativt for partiet i sin helhet, og at
opposisjonelle tolkninger kommer på sidelinjen. Dette har ikke vært gjenstand for undersøkelsen i
noen særlig grad, men det kan være verdt å ha i mente når man skal konkludere noe om NS som
representant for sine medlemmer.
Når det gjelder kilder har det vært nødvendig å begrense antallet kilder av
forskningsøkonomiske hensyn. Det kan lett tenkes en hel del kilder som kan være relevante men det
ville blitt en altfor stor oppgave i forhold til denne fremstillingens rammer. Jeg har prioriterte kilder
som kan si mye og over hele perioden først, og i andre rekke kilder i sammenheng med spesifike
møter og symboler.
Av tidligere litteratur på temaet er det først og fremst Jannicke Søhoels hovedfagsoppgave
om partiets historiesyn fra 19977 som er relevant å trekke frem. Fokuset i min fremstilling er dreid
mer i retning av myter og mytedannelse, men historiesynet generelt vil også spille inn. Jeg har sett
mindre på den historiefaglige tolkningen av fortiden og mer på emosjonelle aspekter enn det som er
tilfelle i Søhoels fremstilling.
For å få forståelse for hvilken ideologi som lå til grunn for symbolbruken er det spesielt to
verk jeg har benyttet meg av. Øystein Sørensens Hitler eller Quisling8, samt Hans Fredrik Dahls
quislingbiografi9 inneholder mye relevant informasjon om den ideologiske utviklingen i partiet. I
tillegg har jeg sett på Terje Emberlands Religion og Rase10, Høidals quislingbiografi11 og Tore
Helseths doktoravhandling om filmrevyen som propaganda12, som alle inneholder relevant
informasjon om temaet. Som kilde til partiets plakater har jeg sett på samlingen av plakater som ble
6 Det dreier seg helt konkret om et sitat av en tysk dikter som Quisling leste opp ved avslutningen av SS' møte i
Frognerparken 1941. I bakgrunnen kan man høre en tysk stemme som roper "Nein! Nein! Schliessen!" og etter alt å
dømme er det tyske myndigheter som har forlangt sitatet fjernet fra avisen. Det har ikke lykkes meg å avdekke
hvorfor.
7 Søhoel, Jannicke (1997)
8 Sørensen, Øystein (1989) Hitler eller Quisling : ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940-1945 . - [s.l.] :
Cappelen . - 430 s.
9 Dahl, Hans Fredrik (2004) Quisling : en norsk tragedie . - Oslo : Aschehoug . - 512 s.
10 Emberland, Terje (2003) Religion og rase : nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 . - Stavanger : Humanist
forl. - 451 s.
11 Høidal, Oddvar (2002) Quisling : en studie i landssvik . - Oslo : Orion forl. - 724 s.
12 Helseth, Tore (2000)
12
redigert i bokform av Hans Fredrik Dahl og Tom B. Jensen.13 Bind 214 av Norges Idehistorie har gitt
meg grunnlag for å se NS i et historisk perspektiv i forhold til tradisjonell norsk nasjonalisme, mens
bind 515 inneholder informasjon om partiets samtid.
For å sette Nasjonal Samling inn i en bredere fascismesammenheng har jeg brukt the
Anatomy of Fascism, av Robert Paxton, som inneholder en analyse av hvordan fascisme oppstår og
ter seg. Jeg har også brukt Roger Griffin for å se hvordan historiesynet er sentralt i fascismen. I
tillegg har jeg sett på flere bøker om nasjonalsosialisme og Fascisme for å få et komparativt
grunnlag. Når det gjelder fascisme som fenomen har jeg valgt å skille mellom benevnelsene
'Fascisme' og 'fascisme'. Med stor bokstav vil Fascisme betegne den italienske avarten, mens
fascisme med liten bokstav betegner det politiske fenomenet i sin almenhet.
1.3 HVORFOR SYMBOLER OG RITUALER?
Den norske okkupasjonshistorien har i stor grad vært opptatt av den seirende siden, og dikotomier
mellom onde og gode aktører i krigen. 16 Selv om jeg oppfatter det slik at de siste årenes forskning
på området har vært relativt nyansert er det fremdeles store hull i kunnskapen om NS, kanskje
spesielt som et resultat av tendensen til å se på NS som en avlegger av den tyske
nasjonalsosialismen, og fokuset på NS som kollaborasjonspartner. For å forstå partiet som
representant for noe eget er det ønskelig å fokusere på et så synlig aspekt ved bevegelsene som
symbolbruken. Slik får man en inngangsport til å forstå partiets ideologi generelt, og kultursyn
spesielt.
Symbolbruk var en sentral del av nasjonalsosialismen. Myter ble formidlet gjennom et
symbolspråk som skapte følelser i store lag av befolkningen. Selv om nasjonalsosialistene i Norge
ikke var like effektive som sine kontakter i Tyskland kan man ikke beskylde dem for ikke å prøve.
Symbolene og ritualene deres var en integrert del av deres eksistens og man kan noen ganger få
inntrykk av at symbolene skulle erstatte det faktiske ideologiske innholdet – eller i det minste at
symbolbruken fungerer som en erstatning for idegrunnlaget. Det er av denne grunn nødvendig å se
på innholdet som ligger bak symbolene, og i nyansene som kommer frem gjennom symbolbruken.
Hva kan symbolene fortelle oss om Nasjonal Samlings unike trekk, og hva kan de fortelle oss om
de "derivative" fascistiske trekkene? Og kanskje like viktig, hva sier symbolbruken om det
maktpolitiske forholdet mellom NS og okkupasjonsmakten?
13 Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988) Parti og plakat : NS 1933-1945 . - Oslo : det norske samlaget . - 319 s.
14Sørensen, Øystein (2001) Kampen om Norges sjel . - Oslo : Aschehoug . - 444 s.
15Dahl, Hans Fredrik (2001) De store ideologienes tid . - Oslo : Aschehoug . - 461 s.
16 Sørensen, Øystein (1989) Forskningen om krigen i Norge s. 40-58 I: Nytt Norsk Tidsskrift. - Nr 1.- 1989
13
1.4 UTVALG AV MØTER
Denne fremstillingen tar utgangspunkt i de større stevner og møter som ble holdt i NS-regi før og
under okkupasjonen. De møter som ble avholdt av samarbeidsorganisasjonene til NS, eller
okkupasjonsmakten er kun unntaksvis berørt. Det samme gjelder sportsstevner og religiøse
begivenheter, slik som begravelser, julefeiring eller bryllup. Også de mindre møtene, spesielt de
lokale, er ikke tatt med i granskningen. Først og fremst er dette av hensyn til materialmengden, men
det er også metodemessige evalueringer som ligger til grunn. Mange av de mindre møtene er kun
skjematisk gjengitt i kildene, eller overhodet ikke nevnt. I tilegg er det spesielt de store møtene,
hvor partiets sentrale aktører tar del at partiets ideologiske grunntanker kommer best til syne.
I utvalget er det lagt spesiell vekt på møter i brytningstider, eller møter i forbindelse med
faste festdager i partiet. Sistnevnte dreier seg om slikt som 17. mai, Borrestevnet, Stiklestadstevnet,
Hafrsfjordfeiringer og riksmøter. De spesielle begivenhetene er for eksempel innsettelsen av
Reichskommisar Terboven i 1940, Statsakten i 1942, Opprettelsen av de norske SS-variantene
Norges SS og Germanske SS Norge, samt en rekke større marsjer og hirdmarkeringer. Det er ikke
mulig å ta med alle de større møtene og hendelsene, og det er forsøkt å legge spesiell vekt på
representativitet både i rituelle hensyn og i forhold til de holdningene som presenteres. Det er også
tatt hensyn til hvor sentrale de forskjellige aktørene på møtet var i partiets lederskap, siden det
legger visse føringer på møtets vekt i partiets virksomhet.
Det er spesielt ritualiserende aspekter, og ideologisk formidlende aspekter ved disse
begivenhetene som er viktige for fremstillingen, men også psykologiske effekter og maktpolitiske
aspekter er tatt med når det er naturlig.
I tillegg til å se på møter blir det også trukket inn stoff som kan kaste lys på det innholdet og
de aktivitetene man finner i denne forbindelse. Det dreier seg spesielt om tolkninger av historien og
symbolbruk, og i den grad det har vært mulig å finne stoff om aktørenes selvbevissthet i
ritualiseringsøyemed.
14
2 HISTORIESYNET I NASJONAL SAMLING
2.1 HISTORISKE RØTTER
For å kunne sette symbolbruken til partiet inn i rett kontekst er det nødvendig å kjenne historisynet
som lå til grunn for at man valgte å knytte til seg symboler fra norrøn tid i så sterk grad som man
gjorde. Det er også nødvendig å se på hvordan dette forholder seg til fascisme som ideologi på
alment plan.
Den formen for historiesyn man finner blant noen av de sentrale aktørene innen NS er ikke i
sin helhet nytt. Nasjonalsosialistene i NS såvel som i andre sammenlignbare bevegelser var i likhet
med andre nasjonalister opptatt av å legitimere sin visjon med historisk argumentasjon. Formålet
med en slik legitimering er gjerne å vise at nasjonen er en faktisk størrelse, i motsetning til en
imaginær en. En størrelse med en naturlig, kanskje gudebenådet tradisjon som grunnlag for
lederskap, kultur og avgrensning geografisk og språklig, eller etnisk. Nasjonal Samlings historiesyn
var i første rekke en fortelling om myter, og mytifisering, både i måten de oppfattet sin egen historie
i partiet og hvordan de oppfattet Norges fortid. Mytene dreide seg i stor grad om en svunnen tid
hvis idealer hadde blitt ødelagt og pervertert gjennom mange hundre år med fremmede makters
styre over landet. Synet minner i enkelte henseende sterkt om det man også fant blant
nasjonalistiske historikere som Keyser og P.A. Munch i tiden etter at Norge hadde blitt overført fra
Danmark til Sverige.17 En annen svært viktig inspirasjonskilde finner vi helt klart i Henrik
Wergeland.
For å oppsummere sitt syn på den norske historiens faser brukte Wergeland begrepet 'den
uægte lodning' som skulle illustrere hvordan den norske fortiden kunne deles inn i tre distinkte
hovedperioder. Den eldste tiden og den nyeste tiden hadde det til felles at Norge var et fritt land,
mens perioden mellom dem var dansketiden hvor Norge var underlagt et fremmed rike både
kulturelt og politisk. Wergeland så for seg at de to selvstendige periodene var som halvdeler av en
gullring, mens dansketiden var en uekte lodning mellom dem. Dette var ikke bare en taksonomisk
betegnelse, det var også i stor grad programmatisk i den betydning at de to gulldelene måtte
forrenes, og den uekte lodning måtte ut. Det Wergeland spesifikt ville hente frem fra den glemte
norrøne gullalder var en rekke dyder, som til en viss grad hadde overlevd og var å finne igjen blant
Norges bønder på tiden. Teorien som lå til grunn for denne tanken var at bøndene hadde levd isolert
fra påvirkning fra den mer danskdominertre bykulturen Wergeland tilla blant annet bøndene fornuft
17 For en mer utbrodert analyse og forklaring av NS' historiesyn se Jannicke Søhoels hovedoppgave fra 1997.
Stiklestad: Historien som argument.
15
og liberale tanker, samt patriotisme, ærbødighet og kongetroskap.18
De Dydene som preget og som burde prege den norske nasjonen, det var fredelig dyder
som i stor grad var hentet fra opplysningstidens tankegods. Den viktige vrien var bare at
Wergeland gikk veien om en projisering bakover i en gammel norsk gullalder for å gi disse
dydene nasjonal legitimitet.19
At fortidens dyder i bunn og grunn er en projisering av de dydene man ønsker å innføre er et trekk
man finner igjen i Nasjonal Samling, men tolkningen av dydene er vesentlig annerledes, som vi skal
komme tilbake til siden. Likevel er idegrunnlaget mye av det samme. Utenlandsk påvirkning har i
følge Wergeland ført til at gamle norske dyder har gått tapt, eller i det minste mistet sin betydning
for befolkningen generelt.
En annen viktig personlighet når det gjelder utviklingen av en bevissthet om den norske
fortiden blant nasjonalister av forskjellige avleiringer var som nevnt P.A. Munch. I motsetning til
Wergeland var Munch faghistoriker og langt mindre romantisk i sine teorier, men likefullt må man
si at han fungerte som inspirasjon for Nasjonal Samlings klart romantiske historiesyn. Hans syn på
de norske koloniene i utlandet, samt bonden som bærer av den norske kulturen passer godt inn
Nasjonal Samlings program. Gulbrand Lunde var ofte inne på tanken om Norgesveldet i sine taler,
altså et slags norsk imperium i et naturlig livsrom rundt Nordsjøen. 20 Munch var også i en periode
opptatt av pangermanisme og stammefellesskap ut fra historiske røtter og lingvistiske likheter
mellom nordiske språk og tysk, tanker som til tider var svært sentrale i NS' ideverden.21
Også førertanken kunne legitimeres med Wergeland, og i enda større grad Munch – selv om
tanken om en fører bygget på alt annet enn de liberale verdiene Wergeland og Munch tilla våre
forfedre. Både Wergeland og Munch gav uttrykk for at det i eldre tider var naturlige ledere som
fungerte som både politiske og religiøse høvdinger.22 Det er ikke vanskelig å se at dette synet kan ha
inspirert, eller i det minste støttet synet på en fører som en nærmest gudebenådet seer og
lederskikkelse. Forskjellen lå i at NS tilla føreren en større grad av autoritære trekk.
En tanke man finner igjen blant mange av det nittende århundres nasjonalister, enten de var
historikere eller ei var tanken om bonden som bærer av den norske kulturen. Bøndene hadde i stor
grad unnsluppet danskifiseringen som hadde pågått under dansketiden og kunne spore sine røtter
tilbake til norrøne tider. Dette synet ble også sentralt for mange NS-medlemmer og andre personer i
det nasjonalistiske miljøet i Norge i mellomkrigstiden. Bondekulturen ble av mange ansett som et
18
19
20
21
22
Sørensen, Øystein (2001) s. 142-147
Ibid. s 147.
Søhoel, Jannicke (1997) s.67-72
Sørensen, Øystein (2001) s. 252-255
Søhoel, Jannicke (1997) s.96-97
16
uttrykk for den uforfalskede norske identitet og bærende av et tapt verdisett. 23 Hva som lå i dette
verdisettet var i større grad uavklart og åpent for forskjellige tolkninger. Der Wergeland hadde sett
for seg liberalistiske verdier var Nasjonal Samlings ledere mer opptatt av styrke, selvstendighet,
evnen til å temme naturen og kulturskapende kraft. Selv om dette bondeaspektet ikke kom like
tydelig frem på partiets stevner og plakater som det rent norrøne uttrykket, var det en sentral del av
partiets romantiske ideer som knyttet seg til folkets egenart, som igjen gjerne ble knyttet til den
norske naturen med dype skoger, fjorder og høye snødekte topper. Spesielt er det gjennom
samarbeidet med Bygdefolkets krisehjelp før krigen, og gjennom den frivillige arbeidstjenesten man
så disse tankene manifestert. Tanken var at man ble preget av å kjempe mot naturen, og at den
norske naturen i sær fostret sterke og frie menn.24
Å knytte symboler til historiske hendelser, som igjen knyttes til partiets ideologiske
grunnlag har alltid vært vanlig blant nasjonalistiske grupper, og dermed naturligvis også i Norge.
For Nasjonal Samlings del dreide dette seg spesielt om symboler som kunne knyttes til
vikingetiden, og tidligere norsk storhet. Dette romantiske synet kom til uttrykk i de mange
propagandaplakatene med langskip og vikinger i stridsmundur og partiets grafikk ellers.25 Et av de
aller tydeligste grafiske uttrykkene for denne typen symbolbruk ser man på en plakat tilknyttet
Stiklestadstevnet 1942, hvor en ung, blond og uniformert Hirdmann står i forgrunnen med en eldre
stridskledd viking bak seg. Begge sees i profil, og for å
understreke deres felles sak ser de samme vei. I bakgrunnen
pryder et kors toppen av en søyle. Korsmotivet finnes også igjen
på vikingens hjelm, og på hirdmannens lue – denne gangen i
form av et Olavskors kronet med Solørn – Nasjonal Samlings
umiskjennelige logo.26 Men bruken var mer utbredt enn bare
som bærer av propaganda utad. Avisene til NS var i varierende
grad preget av norrøn og pseudonorrøn design, spesielt er det i
logoer og illustrasjoner til Hirdmannen (et av hirdens periodika
som i en periode også ble utgitt som vedlegg til avisen Fritt
Folk), bøker og særtrykk i forbindelse med forskjellige
begivenheter.
23 Ibid. s. 58-59
24 Ibid s. 30, 31-32
25 Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988) Inneholder flere eksempler på plakater med åpenbar norønn
tilknytning.
26 Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988) s. 161(Plakaten er tegnet av Kåre Sørum)
17
2.2 FASCISTISKE MYTER
Myter kan være kraftige instrumenter for å påvirke folkeoppinionens meninger og er ofte en viktig
del av fremgangsmåten for politiske bevegelser, og kanskje enda mer for nasjonalister, og da gjerne
knyttet til forskjellige former for kollektive ritualer. I de fleste nasjonale myter finner vi en tanke
om kulturelt forfall, eller en tro på at tidligere tiders sivilisasjon var bedre enn den nåværende.27
Hvilke omstendigheter som har ødelagt gullalderen varierer, men det er ofte snakk om utenlandsk
dominans koblet sammen med internt moralsk forfall og mangel på solidaritet. For fascistene kunne
det være snakk om en teori om at den moderne industrielle tidsalder har ødelagt de sanne nasjonale
verdiene, og nå er det prekært at nasjonens innbyggere står sammen for å gjenskape gullalderen. 28
Både konservative og revolusjonære krefter benytter seg av slike myter, og i NS' ideologi finner vi
mytene i et grenseland bestående av reaksjonære, konservative og radikale tanker. I NS finner vi
altså disse aspektene tvunnet sammen, både forfallsaspektet og gjenreisningstanken, både som
program for revolusjonær virksomhet, og som konservativ forankring for en ideologi. Slik de så det
hadde den frie norske/norrøne kulturen blitt korrumpert av mindre raserene elementer fra Danmark
og Sverige, men den hadde delvis overlevd i bondekulturen som man mente stod i fare for å bli et
offer for industrialisering og urbanisering.29
I et forsøk på å definere den generiske fascistiske estetikk og myteverden har Roger Griffin
lansert begrepet "palingenetic ultranationalism" - eller palingenetisk ultranasjonalisme, oversatt til
norsk.30 Det første ordet, palingenetisk betyr 'gjenfødelse' og refererer til troen på at en tidligere
gullalder ikke bare kan fungere som moralsk rettesnor, men også gjenskapes mer eller mindre
direkte og konkret i et samtidig samfunn. I et ultranasjonalistisk perspektiv vil dette dreie seg om å
finne tilbake til en tid hvor folket, eller rasen, var renere og idealene deres var ubesudlet av
modernisme og fremmed blod, og det er her vi finner det distinkt fascistiske - i en revolusjonær
fortidsfanatisme om man vil.31 Griffin ser på det mytiske preget som det definerende trekket ved
fascisme, som fellesnevner for alle de fascistiske bevegelsenes tankesystemer. Han skiller dermed
mellom ekte fascistiske bevegelser og det han kaller para-fascisme, som minner om fascisme, men
uten det regenerative tanken som istedet har mer generelle konservative nasjonalistiske tanker som
sitt eksistensgrunnlag.32 Denne definisjonen fanger ikke opp alle de forskjellige aspektene av
fascismens fremtoning, verken ideologisk eller estetisk men gir en pekepinn i retning av å forstå
27
28
29
30
Smith, Anthony D. (1999) Myths and memories of the nation . - London : Oxford University Press. - 288 s. s. 62
Ibid s. 65-68
Sørensen, Øystein (1989) s. 38
Griffin, Roger: Staging the Nation's Rebirth - the Politics and Aesthetics in the context of Fascist Studies . - s.4-5 I:
Fascism and Theatre: The Politics and Aesthetics of Performance in the era of Fascism. - Günther Berghaus (ed.)
Oxford (1994) s. 11-29
31 Ibid. s. 4-5
32 Ibid. s. 3-4 og s. 12
18
deres myteverden og historiesyn, samt det tunge fokuset man gjerne ser på ritualer av ymse slag.
Spesielt er denne fascismedefinisjonen relevant for Nasjonal Samling og jeg vil sette av litt plass til
å sette Nasjonal Samling i en fascistisk og nasjonalistisk mytekontekst for å belyse dette poenget i
konklusjonen og analysen.
Nasjonalismen som ligger til grunn for fascismen følger gjerne et ganske universelt mønster
når det gjelder dannelse av nasjonal myter, som gjerne ligger i bunn når fascistiske bevegelser
velger sin symbolbruk. Anthony D. Smith har i boken Myths and memories of a nation formulert en
teori for å identifisere seks forskjellige komponenter av disse mytene.33 I denne konteksten er det
viktig å påpeke at med ordet myte mener man ikke nødvendigvis noe som er oppdiktet, men noe
som er fundert i sannhet og som har antatt en spesielt posisjon i en gruppe. Disse sannhetene har
gjerne blitt fordreid gjennom årenes løp, og kan ha antatt trekk av religiøsitet, ofte kan denne myten
virke nærmest eventyraktig, men som regel har den rot i den historiske virkeligheten.
2.2.1 Gullaldertanke
I Griffins skjema finner man gullaldertanken i en dynamisk tredeling hvor hver del bygger på den
forrige. Den første delen "A Myth of the Heroic Age, or How We Were Freed and Became
Glorious" dreier seg om den tiden hvor nasjonen finner sin identitet og storhet. Selve innholdet av
denne myten vil variere fra land til land, men nærværet av troen på fordums storhet er ifølge Griffin
universelt.34 Det er denne heroiske perioden man gjerne kaller en 'gullalder'.
De andre delene i denne tredelingen kalles henholdsvis "A Myth of Decline, or How We
Fell into a State of Decay" og "A Myth of Regeneration, or How to Restore the Golden Age and
Renew Our Community as 'in the days of old'".35 Den første av disse er som navnet sier en myte om
hvordan gullalderens idealer forfalt og ble erstattet av mindre siviliserte tider. "The myth of decline
tells us how the community lost its anchor in a living tradition, how the old values became ossified
and meaningless [...]"36 For Nasjonal Samlings del sammenfaller denne forfallsperioden med
Svartedauden og den påfølgende Dansketiden som innførte et nytt regime på tvers av den naturgitt
norske samfunnsformen. Den andre myten, som dreier seg om hvordan fortidens idealer skal
gjennopplives er det springende punkt i Griffins fascismedefinisjon. Mens nasjonalister generelt
ønsker å restaurere, ønsket fascistene å forrene fortid og fremtid snarere enn å inngå i et
konservativt prosjekt.37
For at Nasjonal Samling skal kunne oppfylle Griffins krav til at fascismen som ideologi
ønsker å gjenoppvekke en svunnen tid er det nødvendig å faktisk ha en slik tid å se tilbake på. Man
33
34
35
36
37
Smith, Anthony D. (1999) Myths and memories of a nation . - London : Oxford University Press. - 288 s . - s. 62-67
Griffin (1994) s. 65
Ibid. s. 67
Ibid. s. 67
Ibid s. 4-5
19
skal heller ikke lete lenge før man finner troen på en gullalder i Nasjonal Samlings retorikk og
symbolverden. Selv en overfladisk undersøkelse av deres retorikk og deres propaganda vil avsløre
forsøk på å knytte partiet til en historisk derivert idé. Dette er ideer som har blitt til i samspill
mellom genuine historiske teorier og mer visjonært-ideologiske og ofte millenaristiske tanker.
For Nasjonal Samling knyttes gullalderen til det som ofte kalles Norges storhetstid i
middelalderen eller Norgesveldet, en tid som ble etterfulgt av en "forfallsperiode" på rundt regnet
600 år. For Nasjonal Samling var denne gullalderen en periode som strakk seg fra et sted rundt 800
e.kr. frem til Norge opphørte å eksistere som selvstendig stat på 1300-tallet. 38 Det var i denne
storhetsperioden, populært kalt vikingetiden, hvor Norge var på høyden av sin makt, med handel,
geografisk ekspansjon, plyndringstokter og velstand. Nasjonal Samling tolket dette som et resultat
av det norske folks rasemessige og kulturelle overlegenhet.39 Det er ikke vanskelig å forestille seg
en kobling mellom vikingenes aggressive plyndring og fascismens "machismo" og det er dermed
ikke overraskende at denne perioden blir et slikt oppkomme av symboler for partiet og dets ledelse.
Quisling selv var for eksempel opptatt av de norske vikingenes erobringer og hadde store tanker om
deres utstrakte riker. Han gav uttrykk for at vikingene med "jern og blod" samlet Norge til et rike
samtidig som deres erobringer var en utfordring til den romerske kristenhet.40
I tillegg til en heroisering av tidligere tiders idealer og oppnåelser var det også snakk om en
slags fremmedgjøring i forhold til dagens samfunn.
Nutidens ungdom trenger kontakten med våre forfedres ånd for ikke å miste sitt norske preg. Vi
forflates av materialisme og industrialisme, om vi ikke går vegen til våre forfedre. Lar vi den gro
til, blir vi fremmed for oss selv, for vår norske egenart.41
Dette sitatet, hentet fra Walther Fürsts artikkel om Arbeidstjenestens (AT) i 1937 illustrerer
utmerket den sammenhengen mange så mellom den fremmedgjøringen de følte for datidens
industrialiserte og multikulturelle samfunn Det er nærliggende å tolke det som en reaksjonær
forsvarsmekanisme mot at de verdiene, reelle eller innbilte, som de selv hadde kjent i sin ungdom
var i ferd med å forsvinne. Norge var raskt i ferd med å moderniseres, om enn ikke i samme takt
som resten av verden og bondesamfunnet var for alvor i ferd med å forsvinne, ihvertfall i den
formen det hadde eksistert til nå.
Symboler som kunne knyttes til folkets fortid eller kulturelle høydepunkter, samt mer
mystiske symboler ble flittig benyttet av nasjonalsosialister i Tyskland, såvel som i Norge. Blant
annet valgte NS det såkalte Olavskorset, eller Solkorset som sitt fremste grafiske symbol, slik som
38
39
40
41
Søhoel, Jannicke: Stiklestad – Historien som argument. - Hovedoppgave (1997). -Universitetet i Oslo. - s . 47.
Ibid. s. 47.
Quisling, Vidkun: Nasjonalt forfall og nasjonal gjenreisning. - Gjengitt i Søhoel, Jannicke (1997) s. 49.
Fürst, Walther. - Norrøn ånd i A.T. - Ragnarok nr. 9/10 desember 1937 s. 250ff . - Gjengitt i Emberland, Terje
(2003) s. 143. - 2003
20
NSDAP hadde Hakekorset. Mens Hakekorset først og fremst hadde en vag og flertydig historisk
bakgrunn oppfattet mange innen NS Olavskorset direkte knyttet til myten om Olav den Hellige,
som etter sigende skal ha brukt dette symbolet på sitt eget skjold. Selv om symbolet er benyttet i
mange kulturer, og lenge før Olav den Hellige, skulle dette representere partiets ønske om å
kombinere gamle norske idealer med fremtidsrettede visjoner. Symbolet hadde også en solid
tilknytning til norsk tradisjon gjennom sin bruk innen den norske kirke. Olavskorset går også igjen i
NS' partiflagg som var en rød flate med et gult eller gullfarget kors, som man gjerne kalte for
Olavsflagget. Disse symbolene ble brukt både fordi man ønsket å knytte NS til norske heltekonger
og da spesielt Olav den Hellige, og for å knytte partiet til en kristen arv.42 På den annen side valgte
de ny-hedenske utbryterne i den såkalte ragnarok-kretsen den norrøne Hagalrunen som sitt symbol,
i og med at de ikke identifiserte seg med den kristne troen mange innen NS identifiserte seg med.
2.2.2 Forene Fortid og Fremtid
En gullaldertankegang isolert sett er ikke mye verdt som ideologisk fundament i en fascistisk
kontekst. For at den skal kunne fungere som retorisk og moralsk rettesnor må den kombineres med
visjoner om en fremtid som skal forrene fortidens idealer med fremtidens samfunn. Slike tanker er
utbredt blant nasjonalister og kan sogar sees på som et av de mest sentrale trekkene i nasjonale
mytesykluser.43 Blant annet er den tidligere nevnte teorien om den uekte lodning et godt eksempel
på en slik tanke – uten at man dermed skal trekke slutningen dithen at Wergeland var en slags
proto-fascist. I fascismen kommer denne tanken tydelig til uttrykk blant annet gjennom det Griffin
kaller "the New Man", en slags heroisk syntese av gamle idealer og en form for moderniseringsprosjekt.44 Som symbol og grafisk uttrykk for den nye fascistiske orden spiller the new man en
sentral rolle, også i NS' propaganda. Den tidligere nevnte plakaten til Stiklestadstevnet i 1942 kan,
som et eksempel, tolkes i lys av dette begrepet. Den unge og uniformerte mannen i forgrunnen er
det fascistiske idealmennesket, mens vikingen i bakgrunnen er hans legitimet og røtter både
ideologisk og direkte biologisk – sammen med korset som går igjen flere steder i motivet. Selv om
innholdet som kommer til syne er ganske vagt må det sies å inneha en programmatisk kvalitet.
Plakaten fremviser et forenklet livsideal for den nye tid, og lignende billedbruk finner man igjen på
mange av partiets plakater.
For NS' del er det ikke spørsmål om en simpel tilbakevenden til oldtidens idealer eller
samfunn, slik som man noen ganger kan finne i mer naive og svermeriske kretser. Det er snarere en
42 Brevig, Hans Olav og de Figueiredo, Ivo (2002) Den norske fascismen - nasjonal samling 1933-1940. Oslo : Pax. 265 s. - s. 43
Samt
Sørensen,
Øystein.
(1995)
Solkors
I:
Norsk
krigsleksikon
[online]
.
url:
http://www.norgeslexi.com/krigslex/krigslex.html . - lesedato: 20070422
43 Smith, Anthony D. : Myths and memories of the Nation. - (1999) s. 65-68 Oxford University Press. 288s.
44 Griffin, Roger (1994/II)): The nature of fascism. - s. 35
21
slags konspirativ tro på at det er de gamle norske verdiene som må ligge til grunn for oppbyggingen
av et fremtidig idealsamfunn, noe som tildels blir hindret av skjulte krefter. Slik sett oppfyller NS
Griffins krav til å være en ekte fascistisk organisasjon snarere enn parafascistisk. Partiet så seg
hindret av marxister, jøder og liberalister i sine forsøk på å gjenskape et sunt norsk samfunn, krefter
man ofte gav uttrykk for at samarbeidet i et stort kataklysmisk oppgjør med de verdiene man selv
stod for. Dette konspiranoide trekket ble mer og mer viktig etterhvert som NS ble isolert i norsk
politikk, og etter at krigen brøt ut.
2.2.3. Historisk Determinisme
Det er ikke vanskelig å se at med NS' historiesyn er det grunnlag for en dogmatisk tro på rasens
rolle i historiens gang som igjen kan føre til determinisme på makrohistorisk plan. Spesielt er det
blandingen av troen på en kristen endetid og rasekrig som ligger til grunn for en slik tolkning.45
Den milenaristiske troen på en ny tid får til tider nærmest, passende nok religiøse
uttrykksformer. Den britiske historikeren Norman Cohn setter opp fem krav til den endringen
millenarister tror på i stikkord: kollektivitet, jordiskhet, snarlig, total og mirakuløs.46 Endringen skal
altså gjelde et samfunn (eller bevegelse) i sin helhet, den skal være håndgripelig og reell, den er
nært forestående og den kommer som følge av krefter utenfor bevegelsen. Nasjonalsosialistenes tro
på det nært forestående og førerstyrte raseriket kan absolutt sees på som å inneha milenaristiske
trekk i denne sammenheng, med føreren som en profetisk leder med innsikt i historiens drivkrefter.
For NS' del kommer tankegangen klart til uttrykk gjennom en tale Quisling holdt i Frankfurt Am
Main den 28. mars 1941. "Således fullbyrdes den urnordiske mythos levende forestiling om, at arier
og jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarokk [...] Men ariernes verden går under kun
for å gjenfødes herligere."47 Talen er tydeligvis også ansett som sentral i Nasjonal Samlings kanon,
eller i det minste som en spissformulering av Quislings tanker – i og med at den er delvis gjengitt
som åpning i bind II av samlingen av hans taler: Quisling har sagt, som utkom under okkupasjonen.
Mer konkret uttrykker Quisling seg i forbindelse med det syvende riksmøte i 1939: "Jeg vil våge å
spå at en verdenskrig, om demokratiet og kommunismen i forening slipper den løs, vil bety
demokratiets endelige undergang over hele linjen og nasjonalsosialismens verdensseier."48
De delene av teksten som er uthevet av verkets redaktør har muligens vært tenkt å
understreke at Quisling hadde en unik evne til å forutse den forestående verdenskrigen, selv på et
såpass sent tidspunkt (talen er opprinnelig gjengitt i Fritt Folk 19/8 1939). Synet på Føreren som
profetisk ser man også i en tale av Gulbrand Lunde hvor han anbefaler folk som enda ikke har gjort
45
46
47
48
Søhoel, Jannicke (1997) s 112.
Cohn, Norman: Jakten på tusenårsriket. Gjengitt i Emberland, Terje (2003). - s. 402
Quisling, Vidkun (1941) Quisling har sagt II – Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo : Centralforlaget s. 8
Ibid. s. 181
22
det å lese Quisling har sagt, som nettopp hadde blitt utgitt. "Den mannen har en evne til å se inn
framtiden, til det som må komme."49 Slike tanker i tråd med synet på den autoritære leder som gitt
av naturen, og som profet for en milenaristisk overgangstid. Synet på Quislings virke som
forutbestemt kommer også til syne ved andre anledninger. Blant annet sa Fuglesang i en tale i 1941:
Det navn han har gitt vår bevegelse, Nasjonal Samling, og den idé han har stillet op,
folkefelleskapets idé, betyr intet annet enn fullbyrdelsen av samlingstanken i vårt folk den endelige avslutning av slaget i Hafrsfjord den 18. juli 872. (...) Vi må tro det er noe
mer enn en tilfeldighet, at Vidkun Quisling ble født en 18. juli (...).
Disse tankene om en fører som skal fullbyrde noe som nærmest kan kalles gamle profetier, slik
Fuglesang oppfatter det er ikke bare et uttrykk for troen på en tid som skal komme, det er et
program for hvordan det skal skje, og hva det skal innebære, og på hvilke premisser det skal skje.
Det er uttrykket for en tro på at man skal finne tilbake til de gamle nasjonale ideer, og igjen få
kontinuitet i historien.
2.3 NASJONAL KONTINUITET
Et av de sentrale punktene i Nasjonal Samlings historiske analyse er, som nevnt overfor, å uttrykke
kontinuitet mellom de gamle kongene i Haraldsslekten og partiets ideologi. En avisartikkel av
partisekretær Rolf Jørgen Fuglesang fra 1941 gir detaljert uttrykk for slike tanker, som også skulle
bli brukt direkte som legitimering av partiets maktovertakelse ved Statsakten i 1942.
Artiklen som er trykket i forbindelse med Quislings 54 årsdag tar utgangspunkt i Harald
Hårfagres samling av Norge litt over 1000 år før Vidkun Quisling ble født, han mener at den 18 juli
som symbol må bety to ting for NS' medlemmer. For det første er dagen til minne om slaget ved
Hafrsfjord, som tradisjonelt har betegnet samlingen av Norge til et rike under Kong Harald. "For det
annet er den 18. juli fødselsdagen til vår Fører, Vidkun Quisling, den mann hvis historiske og
skjebnebestemte opgave det er blitt å fullføre dette samlingsverket.(...) For oss NS-folk er det den
nøieste historiske sammenheng mellem disse to begivenheter."50
Fuglesang mener med andre ord at det som ble påbegynt i 871 av Harald Hårfagre ikke er
kommet til sin avslutning, men at det er Quisling som skal fullbyrde det han satte seg fore å utrette
– samlingen av Norge. Det er spesielt forskjellen på en indre og ytre samling som er essensielt i
denne forståelsen av historien. Det Nasjonal Samling legger i Ibsens ofte siterte ord "Norge er et
rike - det skal bli et folk." Dette sitatet skulle på mange måter bli partiets slagord, og ble brukt for å
understreke det man anså for å være en falsk følelse av nasjonal frihet etter 1814 og 1905.
Ennu var ikke nordmennene blitt et folk. Ennu var ikke folkets indre samling
49 Lunde, Gulbrand (1942) Kampen for Norge II : foredrag og artikler 1940-1941 . - Oslo : Gunnar Stenersens forl . 253 s. - s. 180
50 FF 18/7-1941
23
fullbyrdet. [Folket var] ikke rustet til å møte liberalismens opløsningsprosess og
angrepet fra internasjonale krefter (...)51
Snarere enn å mene at Norge var fritt etter 1905 mente Fuglesang at det hadde hersket en slags
borgerkrigstilstand frem til okkupasjonen inntraff, representert ved klassekamp og partistrid. "Det
norske folk ble splittet og opdelt i innbyrdes kjempende flokker og interesser." 52 Det var altså denne
tilstanden Quisling brøt da han dannet Nasjonal Samling, og i motsetning til den rådende tilstand
representerte han det man gjerne kalte kongstanken i norsk histore, altså ideen om et samlet Norge.
Men som tidligere i vår tusenårige saga stod det frem en fører i det norske folket, en sterk
og ansvarsbevisst personlighet som påny blev bæreren av samlingstanken i vår historie,
som stod på vår histories sikre grunn, knyttet fortidens bånd med fremtidens, som bevisst
kjempet for å fullbyrdelsen av Ibsens ord "Norge var et rike, det skal bli et folk.", ja sette
denne setning op som uttrykket for sitt indre politiske program. Det var Vidkun
Quisling.53
Som avslutning på den historiske gjennomgangen av NS' grunnlag setter Fuglesang opp tre
prinsipper som skal oppsummere kontinuiteten Quisling representerer.
1. Samlingstanken er kongstanken i den norske historien, en tanke som står over folket. "Høiere
krefter virker med (...) nornene har spunnet sine tråder gjennem vårt folks skiftende lagnad."
2. Det er ikke folket, men førere som er bærere av tanken.
3. Det er Vidkun Quisling som representerer den i dag.
2.4 RASEIDEOLOGI
Et av de mer problematiske trekkene ved NS' historiske ideer er rasespørsmålet. På overflaten er det
enkelt å få inntrykk av at Nasjonal Samling var et parti som var like opptatt av rase som det var
vanlig blant tyske nasjonalsosialister, spesielt under krigen. Dette bildet er dog ikke helt entydig.
Det første som er viktig å merke seg er det skillet som går mellom okkupasjonstiden og
mellomkrigstiden. Før okkupasjonen var rasespørsmålet både omdiskutert og mindre klart enn
under selve krigen, men temaet var absolutt tilstede.
Mange innen NS, og dets omland betraktet historien som en kamp mellom forskjellige
folkeslag om dominans, og så på samtiden som en endelig kataklysme som skulle avgjøre rasenes
krig en gang for alle. For mange kom dette til uttrykk gjennom antisemitisme, men for atter andre
var det svært problematisk å bekjenne seg til en kristen tro, for samtidig å fordømme jødene som
folkeslag. Spesielt var det de som bekjente seg til pangermanske tanker og særlig nyhedningene i
Ragnarok med deres totalitære og religiøse tolkning av nasjonalsosialismen som hengav seg til
antisemmitismen.54 Under okkupasjonen derimot ble denne tanken ikke bare dominerende i partiet,
51
52
53
54
Ibid.
Ibid.
Ibid.
Emberland, Terje (2003)
24
men også svært tydelig gjennom flere taler og avisartikler.
Her støtter NS seg blant annet på synet til Hans F.K. Günther som hadde en teori om at
germanske bønder var opphavet til høykultur, ikke bare i Europa, men også i Asia. Günther var
også en viktig inspirasjonskilde for mange tyske nasjonalsosialister, gjennom sitt arbeide med å
kategorisere europeerne i fem hovedraser, hvorav den nordiske var den mest overlegne og
strålende.55 I en artikkel i Fritt Folk fra 1936 heter det at "Günther er av den oppfatning at denne
nordiske rase idag finnes renest blandt bondebefolkningen i deler av Norge og Sverige."56
Kulturen og ”rasen”, eller folket ble i stor grad sett på som bærende elementer i den
nasjonalsosialistiske tolkningen av historien. Ideologisk kommer dette konkret til uttrykk gjennom
Hitlers inndeling av verdens folk i kulturskapende, kulturebærende og kulturødeleggende raser,
hvor jødene klart hører hjemme i den kulturødeleggende kategorien i motsetning til de nordiske folk
som var kulturskapende.57 Selv om NS fra begynnelsen var verken uttalt nasjonalsosialistisk eller
raseideologisk finner man etter hvert mye rasetankegang som grunnlag for partiets syn på historiens
drivkrefter.58 Quisling selv hadde tidlig vagt formulerte rasistiske ideer, som etterhvert inkluderte
kulturell, og siden også rasemessig antisemitisme. Quisling gav også, i likhet med Hitler uttrykk for
at nedarvede trekk ved rasen var bærende for den historiske utviklingen.59
Samtidig var mange av de sentrale aktørene i NS ikke videre opptatt av rase, verken i positiv
eller negativ forstand. Det later likevel ikke til at det har vært noe stort problem å underordne seg
det tydelig rasistiske synet som ble dominerende under okkupasjonen – enten av
praktiske/realpolitiske årsaker, eller fordi man rett og slett ikke var uenig.
55 Pringle (2006) The Master plan : Himmler's scholars and the holocaust. - London : Harper Perennial . -463 s. - s.
34-36
56 FF 14/4-1936
57 Hitler, Adolf (2003) Mein Kampf . - London : Pimlico . - 636 s . - s. 263
58 Søhoel, Jannicke (1997) s. 25-41
59 Søhoel, Jannicke (1997) s. 25
25
3 PERIODEN 1933-1940
Den første perioden omfatter tiden fra partiet ble stiftet til Norge ble overfalt av tyske styrker 9.
april 1940. Det er en periode som igjen kan deles inn i relativt distinkte underdeler. Først fremgang
og optimisme for partiet, så en periode med nedgang og tilslutt tendenser i retning av oppløsning. I
starten bar partiet preg av en slags nybrottsstemning, det var optimisme og entusiasme knyttet til
Quislings forsøk på å rydde opp i og norsk politikk, og samle den borgerlige siden mot marxistene.
Etterhvert ble det dog tydelig at Quislings organisatoriske evner var i stor grad fraværende, samt at
partiets helling i retning av mer uttalt fascisme og isolerte stilling i norsk politikk fremmedgjorde
mange av medlemmene og kostet partiet dyrt. Ofte var det også direkte fiendeskap mellom NS og
de sårt ønskede velgerne. Ungdom med sympatier fra venstresiden var relativt ofte involvert i
slagsmål og stenkasting når partiet holdt sine friluftsmøter. Selv om dette nok bidro til å knytte de
få sympatisørene sammen var det nok også en stor belastning på mange av medlemmene, noe som
kom i tillegg til et høyt nivå av interne intriger og splittelser. Da okkupasjonen kom i 1940 var
partiet i praksis nærmest ikke-eksisterende, og det var nok heller fraværet av en bedre
kollaborasjonspartner enn partiets stilling som førte NS inn i maktens haller.
3.1 MØTER I PERIODEN
I Paxtons skjema vil denne perioden sammenfalle med de to første stadiene, "opphav som
bevegelse" og "organisering av en partistruktur". I sammenheng med det første stadiet vil jeg se på
hvilke symboler som virket krystalliserende for bevegelsen, dvs hvilke symboler som medvirket til
at man anså det som nødvendig å danne NS. Altså hvilke faktorer i samfunnet, både positivt og
negativt som virket inn, spesielt da i forbindelse med en ide om fiender og kulturelt forfall. Det vil
også være naturlig å se hvilke symboler partiet samlet seg om da det oppstod. I forhold til det andre
stadiet vil jeg fokusere mer på symboler som markører både innad og utad – i forhold til internt
samhold og for å påpeke forskjeller mellom NS og andre politiske bevegelser. Det siste vil være
både relevant i forhold til NSDAP og de øvrige norske partiene.
NS' møtevirksomhet var naturlig nok begrenset i perioden fra partiet ble stiftet og frem til
okkupasjonen, både av økonomiske årsaker og av den enkle grunn at partiet var lite og nystiftet. I
tillegg er heller ikke møtene like veldokumenterte som under okkupasjonen. Selv om det tidvis ble
avholdt et stort antall møter er de fleste av dem lokale og ofte ganske overfladisk referert i
partipressen, om de overhodet nevnes. Ofte dreier det seg bare om hvor møtet fant sted, og hvem
som var tilstede eller holdt taler. Likevel kommer mange tendenser i retning av forsøk på å overta
26
nasjonale historiske symboler og å markere historiske begivenheter klart frem. Det mest åpenbare
eksemplet på dette i denne perioden er forsøket på å knytte NS' stiftelse opp mot 17. mai, et forsøk
som må sies å ha vært ganske vellykket på et plan. Partiet feiret hevdet alltid siden at det ble stiftet
den 17. og feiret dette som sin stiftelsesdag. Selv om det er NS som assosieres med nasjonaldagen
og ikke nasjonaldagen som assosieres med NS ble altså en sammenheng knyttet mellom de to. At
partiet i realiteten ble stiftet flere dager i forveien ble en anekdote og nasjonaldagen stod igjen som
Nasjonal Samlings stiftelsesdag i manges bevissthet.
Det kan være verdt å merke seg i hvilken grad møtevirksomheten gjenspeilet NS' overgang
"fra parti til sekt" i perioden før okkupasjonen. Mens det fra 1933 til 1936 var et parti på offensiven
preget av optimisme var det etter 1936 et lite parti som sto på randen av å forsvinne fullstendig.
Entusiasmen hadde forsvunnet for de fleste og mange hadde også, eller var i ferd med å forsvinne ut
av partiets rekker. Allerede fra 1935 begynte medlemmer å forsvinne, og da Hjort meldte seg ut av
partiet i 1937 etter lang konflikt med Quisling var det et hardt slag for partiorganisasjonen. Etter
riksmøtet i 1937 ble også Førerprinsippet for alvor gjennomført, på tvers av den interne
opposisjonens ønsker om demokratisk reform og større åpenhet. Dette kom i tillegg til en rekke
utmeldelser, eksklusjoner og flere medlemmer som stilltiende trakk seg tilbake fra aktivitet.60
Sentrale møter som er viktige å få med seg i perioden er Riksmøtene, (eller Partitinget som
det het da det første gang ble avholdt) og Borrestevnene som alle var en viktige deler av partiets
ansikt utad gjennom hele dets eksistens. Spesielt er riksmøtene av verdi, ikke bare fordi de er fulle
av taler og sanger og fysisk symbolbruk gjennom flagg, uniformer, marsjering og lignende men
fordi de er et godt eksempel på den elititiske og autoritære strukturen og stilen partiet hadde som
grunnlag. I tillegg ble det ved riksmøtene arrangert forskjellige historiske utflukter til steder som
Stiklestad, Hafrsfjord og Domkirkeruinene i Hamar. I likhet med de tyske partidagene, avholdt i
Nürnberg, var ikke riksmøtene ment å være noe beslutingsorgan eller landsmøte, men et
propagandamøte for å vise frem bevegelsen og partiet og for å skape internt samhold og enighet.
Håpet var nok også at det skulle bidra til å bygge opp en førerkultus tilsvarende den man i NSDAP
hadde lykkes å bygge opp rundt Hitler i årene før maktovertagelsen.
3.2 TIDLIGE AKTIVITETER
Naturlig nok var det ingen større møter i løpet det første året NS eksisterte. Det var et lite parti som
måtte konsentrere seg om praktiske saker, slik som å finne medlemmer til å fylle valglister, skape et
partiprogram, finne sitt sted i det politiske landskap og finansiering. Stortingsvalget som skulle
avholdes den kommende høsten opptok i seg selv det meste av partiets tid på dette stadiet. Likevel
60 Brevig, Hans Olav og De Figueiredo, Ivo (2002) s.111-112
27
kan man klart se de første tegnene til møtevirksomheten som skulle betegne partiets eksistens.
Bruken av logo, flagg og hilsner ble alt sammen befestet svært tidlig i denne perioden, samt partiets
hang til massemøter, hvorav et møte Grünerløkka skole under valgkampen må sies å ha vært en
slags generalprøve i denne sammenheng. Møtet kulminerte i kaos og ble mislykket i det henseende
at det skulle markere NS som et parti for arbeiderne, men fikk en sentral posisjon i partiets
selvbevissthet siden. Møtet var også svært betegnende for det nærmest skulle bli fast innslag ved
mange av partiets møter: slagsmål. I skriftet som ble utgitt i forbindelse med Statsakten nesten ti år
senere heter det at: "Nasjonal Samling sto denne høstkveld sin prøve som kampbevegelse. Det festet
seg denne kveld hos mangen en NS-mann den urokkelige beslutning å vie sitt liv til Vidkun
Quisling og om nødvendig gå i døden for ham og hans livsverk."61
Som dette sitatet gir uttrykk for var NS direkte knyttet til Quislings liv og tanker, og han var
naturligvis også partiets kanskje viktigste symbol i oppstarten, og kanskje også siden. Hans fortid
som Nansens samarbeidspartner i Folkeforbundet, hans angrep mot Arbeiderpartiet fra selve
Stortingets talerstol og hans fortid i forsvarets generalstab talte om en dyktig mann med visjoner og
solid forankring i Norge. Det er liten tvil om at Quislings person og rykte var en viktig bidragsyter
når det gjaldt å samle og stifte partiet. Spesielt var det nok et håp om å se Quisling som Nansens
arvtager som spilte inn. Det var ikke uvanlig å knytte en forventning til at NS skulle bli det
Fedrelandslaget ikke hadde turt, eller maktet. Nansen var i seg selv et ikke uviktig symbol i denne
tidlige perioden av partiets eksistens. Mange så på ham som en åndelig fører for de nasjonalsinnede
politiske kreftene i Norge, og mangelen på et "nansenparti" ble forsøkt rettet på både gjennom
Fedrelandslaget og Nasjonal Samling.
Allerede rundt partiets stiftelse var det åpenbart at det var snakk om et parti som ville utnytte
fortidens begivenheter til det maksimale. På Norges nasjonaldag, den 17. mai 1933 ble
partistiftelsen proklamert, og det het alltid siden at partiet ble stiftet på denne dagen. Riktignok
hadde partiet blitt stiftet allerede den 13. mai, og vært forventet i enda lengre tid, men det var nok
en klok propagandataktikk å proklamere partiets stiftelse gjennom en ganske stort oppbud på
akkurat
nasjonaldagen. Frivillige jusstudenter vervet medlemmer, mens avisene inneholdt
Quislings artikkel, eller erklæring, oppfordring til nasjonal samling. Det som så åpenbart skulle bli
gjenkjent som partiets logo, det røde og gyldne Olavsorset ble slått opp på plakater over hele
hovedstaden av frivillige partimedlemmer.62
Våren etter ser man at denne tendensen til å bruke fortiden skulle gjøre seg gjeldende også
innad i organisasjonen. Etter at det ikke hadde lyktes å vinne noe Stortingsmandat til Quisling var
61 1. februar 1942 / Nasjonal Samling . - Oslo : Blix forl. - 1942 . - 126 s. s. 40
62 Dahl, Hans Fredrik; Quisling (2004) s. 115-116
28
det nødvendig å bygge en organisasjon som kunne holde ut i det lengre løp. Mens symboler og
retorikk frem til dette tidspunktet hadde vært viktigere utad enn innad, dvs for å markedsføre partiet
- ble det nå virkemidler for å skape internt samhold. På Partitinget63 i 1934 ble programmet vedtatt,
og med det indirekte også førerprinsippet. Straks etter ble en rekke ritualer vedtatt tatt i bruk, noe
som skulle vare så lenge partiet eksisterte. Bruken av det gule og røde flagget ved siden av
riksflagget, "gammel norsk" hilsen med utstrakt arm og "heil og sæl" rop - samt avsynging av
flaggsang skulle preget partiets møter, og dermed skape samhold. Det var, ikke overraskende ganske mange som fant likhetene med den tyske nasjonalsosialismen påfallende. 64 Mange reagerte
nok spesielt på den fascistiske stilen i det å hilse med utstrakt arm, og en artikkel i Nasjonal
Samling fra 1934 tar skikken i forsvar som en opprinnelig norsk tradisjon. "I den senere tid har man
simpelthen søkt å få innbildt en uvitende tvilerskare om at den gammelnorske hilsen med utstrakt
hånd ikke har eksistert (...)" påpeker artikkelforfatteren og går dermed kritikerne av en slik hilsen i
møte.65 Artiklen hevder at skikken ved å ta på hattebremmen eller løfte hatten erstattet den gamle
germanske hilsenen under dansketiden, og at denne skikken er et tegn på underkastelse.
"Hattehilsningen kom til da våre landsmenn stod erbødig ved veikanten mens fremmede futer for
forbi med hatten på hodet."66
Isolert sett er ikke hvert enkelt symbol eller ritual så oppsiktsvekkende i sin samtid. Det var
ikke uvanlig at politiske bevegelser brukte uniformer, eller at retorikk og organisasjonsmodell antok
militante former. Arbeiderbevegelsens ungdom hadde også uniformer, i likhet med Fedrelandslaget.
Likevel var det noe eget ved NS' symbolbruk som kanskje minnet ekstra mye om Tyskland og
Hitler, noe som skulle bli et vedvarende problem for partiet.67 Allerede tidlig ble partiet beskyldt for
å være en norsk kopi av Hitlers NSDAP, og selv om Quisling forsøkte å få forståelse for at Nasjonal
Samling var rotnorsk var det tilsynelatende få som trodde ham. Etterhvert som partiet tok flere skritt
i fascistisk retning, og senere også i retning av nasjonalsosialisme ble symbollikheten mer og mer
påfallende.
3.3 PARTIPROGAMMET FREMLEGGES
Nasjonal Samlings partiprogram ble fremlagt på et offentlig møte i partiet den 8. februar 1934.68
Møtet bar preg av den stilen som skulle dominere aktiviteten til partiet, og man ser allerede her
63 Partitinget later til å ha vært et slags landsmøte for partiet, og en forløper for riksmøtene, og faktisk også i realiteten
det første riksmøtet. Denne antagelsen støttes av at det andre riksmøtet omtales som "partiting", "faglig riksting" og
"nasjonal minnefest" i Nasjonal Samlings reportasje 26/7 1934.
64 Dahl (2004) s. 121-122
65 Nasjonal Samling. - [mikrofilm] (1934-1936) . - Oslo 4/5-1934 (Heretter forkortet NS i fotnoter)
66 Ibid.
67 Dahl (2004) s. 122-123
68 Dahl (2004) s. 122. (Datoen for møtet er ikke gjengitt i artiklen i Nasjonal Samling hvor møtet er beskrevet.)
29
sterke tendenser i retning av autoritære trekk og førerkultus. Det ble også avholdt lignende møter
andre steder i landet, for å fremlegge programmet for alle partiets medlemer.69.
Møtet som ble avholdt i Logen startet med musikk før NSUF marsjerte inn i en flaggparade
med både nasjonalflagget og Solkorsbannere. Deretter ble NS' kampsang avsunget mens tilhørerne
strakte ut høyre hånd til partiets hilsen, for å bli avløst av en kort tale av formannen for NS i Oslo,
som informerte partifellene om de lignende møtene i resten av landet og at målsetningen for
programmet var å gjenreise landet, selv om enkelte "vil ryste på hodet av dette program". Videre
forklarte han "Man har smilt ad oss fordi vi samler oss under Olavs-banneret. Det skal man ikke
gjøre. Vårt flagg det er fedrelandets trefarvede, men vårt samlingsmerke er Olavs-banneret."70
Etter dette tok Quisling ordet og presenterte partiprogrammet i sin politiske kontekst, i lys av
krise både internasjonalt og nasjonalt. "Krisen er sterkt preget av materialismen som setter sitt
stempel på alt og som alt dreier seg om. Offerviljen, troen og idealiteten er drept. Vårt land er ikke
tjent, hverken med marxismen eller de borgerlige partier. Tilsynelatende står de to mot hverandre,
men innbyrdes fraterniserer de med hverandre."71 Programmet skulle med andre ord motvirke disse
tendensene, både i marxistisk og borgerlig retning."Vår viktigste oppgave er å hindre arbeiderne i
innføre den slavestat som den kommunistiske stat er, og fordi marxismen er en refleks av de
borgerlige må vi også komme i kampforhold til de siste."72 For å oppnå dette var det nødvendig med
et program som "var bygget på det nasjonale syn, på levende grunnsetninger." 73 Programmet skulle
derfor spesielt henvende seg til de arbeidende og til gjennoppbygningen av forsvaret, som
"statsmaktens rygg". Formålet var også at norge skulle bli en nasjonal enhet, og selvforsynt, og
Quisling avsluttet sin tale med de ordene han og hans medarbeidere skulle gjenta så mange ganger
siden, og på sett og vis ble partiets motto "Norge er et rike, vi skal bli et folk.", Ibsens ord fra
Kongsemnene. Ibsen var i det hele tatt den mest siterte norske forfatteren i NS-sammenheng,
etterfulgt av Bjørnstjerne Bjørnson.74 Begge store nasjonale symboler.
Etter Quislings tale ble det avsunget flere sanger før flere talere grep ordet. Først Johan
Bernard Hjort, hirdens leder, som hyllet Quisling og førerprinsippet.
"Det er fra alle hold gjort innvendinger mot førerprinsippet i vår bevegelse. Det har intet på sig.
Historien har vist at den gang vårt land var godt styrt stod der en enkelt fører i spissen. Og vi
har en fører. Det har stått alle fritt i dette land å trekke op retningslinjer som førte ut av uføret.
Men ingen gjorde det – uten Quisling. Derfor er han vår fører."75
69 Møtet er dekket i Nasjonal Samling 15. mars 1934. Desverre er det ingen reportasjer fra de øvrige møtene som
avholdt parallellt andre steder i landet, men det er lite grunn til å tro at de form- og innholdsmessig skilte seg
nevneverdig fra dette møtet, utover det konkrete innholdet i talene og hvem som var tilstede.
70 NS 15/3-1934
71 Ibid.
72 Ibid.
73 Ibid.
74 Helseth, Tore (2000)s. 228-229
75 Ibid. En detalj som er interessant å merke seg i denne tidlige artiklen fra NS' side er at 'fører' ikke enda ble skrevet
30
Deretter ble lignende små taler holdt av pastor Kjeld Stub, Marie Irgens, Kjell Gundersen og
Axel Aas før Eyvind Mehle avsluttet møtet. Stub tok for seg partiets forhold til kristendom i
positive vendinger, og hevdet at kristendommen måtte være grunnlaget for NS' ideologi. Irgens
oppfordret kvinnene til å slutte seg til partiet, mens Gundersen hadde en lignende apell til
arbeiderne og Aas talte om bøndenes sak i NS' målsetninger. Etter Mehle avsluttet møtet ble
nasjonalsangen spilt og tilhørerne reiste seg opp med høyre arm ustrakt.
Selv om møtet presenteres som svært vellykket og gir inntrykk av en enkel presentasjon av
programmet var det mange problematiske punkter i forbindelse med fremleggingen. Programmet i
seg selv hadde blitt utarbeide lovlig sent med tanke på at partiet allerede hadde deltatt i et
stortingsvalg, og ble heller ikke vedtatt på noen demokratisk måte. Programmet, som var blitt
vedtatt på partitingen 28. januar samme år ble ikke stemt over, og ble utarbeidet av partiets elite, det
ble heller ikke invitert til noen nevneverdig diskusjon.76
3.4 DET 2. RIKSMØTET OG STIKLESTADSTEVNET 1934
Riksmøtene som ble avholdt i forbindelse med Olsok hvert år fra og med 1934 frem til
okkupasjonen hadde ingen besluttende myndighet i seg selv, men ble ansett som en manifestasjon
av partiets vilje og samhold og var det nærmeste Nasjonal Samling kom til landsmøter. Det andre
riksmøtet som, i likhet med det første fant sted i 1934 var starten på en tendens som skulle gjøre seg
svært så gjeldende for partiet gjennom årene. Da partiet skulle avholde sitt riksmøte dette året ble
det bestemt av møtet skulle avholdes på Stiklestad. Quisling talte og plantet et Solkors på stedet
som trakk til seg ca 300 partifeller fra hele landet.77 Marsjen til Stiklestad samlet ifølge avisen
Dagsposten bortimot 1500 deltagere.78 Møtet skulle bli et sentralt punkt i NS' mytifisering av sin
egen "kamptid"og omtales i en kort gjennomgang av partiets historie i utgivelsen i forbindelse med
Statsakten samt mer fyldig i Eyvind Mehles historieverk Olavstanken – fra Stiklestad til Stiklestad.
I Statsakten omtales møtet blant annet med ordene: "Mange av oss har et eksemplar av avisen
"Nasjonal Samling" fra Riksmøtet den gang. Det er blitt gult av elde. Det er blitt oss kjært som noe
av oss selv."79 Akkurat hvilken utgave av Nasjonal Samling som menes er ikke enkelt å vite sikkert
siden møtet ble fyldig dekket i flere nummer av ukeavisen. sannsynligvis dreier det seg om utgaven
fra 26. juli, hvis forsiden er gjengitt her. Siden møtet er det første store møtet etter at partiet fikk
76
77
78
79
med stor f, slik som det ble vanlig å gjøre etterhvert.
Dahl (2004) s. 121
NS 2/8-34
NS 2/8-34 Dagspostens referat fra stevnet er gjengitt i utdrag i avisen.
1 Februar 1942/Nasjonal Samling. s. 40
31
sitt program og startet med å bygge partiorganisasjonen og ideologien er det mange elementer både
ved møtet og partiavisens dekning som kan brukes til å forklare den formen partiets propaganda og
stil antok.
Møtet ble arrangert fra den 26. til den 29. juli, med første dag satt av til ankomst og
oppføring av leir ved stevneområdet. Selve møtet fant sted de to påfølgende dagene. Den 27. fant
partitinget sted etterfulgt av gudstjeneste, mens den 28. ble brukt til å holde møte i "det faglige
riksting", før en bålfest i NSUF-regi. Siste dag ble marsj fra Verdal stasjon til Stiklestad avholdt,
hvor møtets deltagere overvar en kort andakt og flere taler.
I forbindelse med møtet ble et helt nummer av Nasjonal Samling viet riksmøtet, og store
deler av de påfølgende utgavene ble brukt til å dekke
møtet, og mange av artiklene som ble trykket i denne
forbindelse gir god innsikt i hvilke ideologiske, og
historiske tanker som lå bak partiets ideer og
symbolbruk. I en artikel med tittelen En profeti.
Nordmennenes urgamle ravnebanner legges det ut om
bruken av symboler i Hirdens fane.80 Artiklen tar for seg
en tale holdt av en prest i 1812, som man mente
inneholder en profeti som peker mot Nasjonal Samling
og dets Hird. "Den være nu slått til ridder som strider
med et sant og opriktig sinn for dette rike, for det gamle
KORSMERKEDE rike!*) (sic) – Den dag kan være nær
– den har allerede varslet sitt komme – at, I kalles til
strid, ikke mere under den himmelfaldne fane men under
nordmennenes URGAMLE RAVNEBANNER.*) (sic)
De gjelder det mere enn nu i denne silde nattetime, at I er nordmenn!"81 Profetien er ifølge artiklen
hentet fra Johan Falkberget "som i årevis har representert det internasjonale parti i Norge [...].
Partiet med de asiatiske symboler: et blodrødt banner, hvor kristenkorset er strøket, hvis hilsen er en
knyttet neve mot landsmenn."82 Det er altså tydelig å se at symbolene for arbeidebevegelsen i seg
selv skaper fiendtlighet blant NS' medlemmer. Motivet med kristenkorset som fjernes fra flagget ble
senere også brukt i den store plakaten Nei! av Harald Damsleth fra 1943, som viser en hånd tatovert
med hammer, sigd og stjerne som river korset av det norske flagget for å etterlate en ren rød flate.83
80 NS 26/7-34
81 NS 26/7-34 (De to asteriskene og parentesene er fotnotetegn som henviser til at uthevelsen er lagt til av
artikkelforfarfatteren.)
82 NS 26/7-34
83 Dahl, Hans Fredrik og Jensen Tom B (1988) s. 230
32
"Vidkun Quisling har igjen reist Ravnebanneret i Norge!" heter det videre i artiklen. Ravnebanneret
henviser altså til banneret som ble vedtatt brukt av Hirden, en sort ravn mot grønn bunn 84, mens
korsbanneret kan henspille på både Nasjonal Samlings egen fane og det norske flagget.
Denne lille artiklens angrep mot arbeiderbevegelsens symbolbruk følges også opp i andre
artikler i avisen over lengre tid. Flere av dem har som tema å sette
korset (Olavskorset) opp mot hammeren, og stiller spørsmål ved
hvor bra "hammertegnet" og dets bærere er for det norske folket.
"Det er det nye marxistiske hedenskap som i sin fortvilelse har
grepet Tors gamle hammer for å løfte den mot Olavskorset. Det er
hatets og den brutale makts symbol som er løftet mot offerviljens
og folkesolidaritetens merke."85 Dette utdraget er hentet fra en liten artikel av sogneprest Martin
Tveter, og bringer også en liten seierssikker profeti, med fortiden som mønster. "Olav seiret under
korsets merke. Og det skal vise sig også nu at hammeren ikke makter å slå Olavsmerket ned."86
Når det gjelder taler på stevnet og stevnets innhold er Quislings artikkel i Nasjonal Samling
med titlen Hvorfor Stiklestad et godt eksempel på partiets vektlegging av historiske symboler og
forbilder. Artiklen tar utgangspunkt i Olav den Helliges historiske virke og setter ham opp som
forbilde for partiet. "Og Stiklestad som skueplassen for de avgjørende begivenheter som likesom
samlet alt dette i sig, blev et symbol, både stedet og navnet, for det nasjonale storverk som således
fullbyrdet."87 Dette symbolet mente Quisling burde tjene som et forbilde for NS' medlemmer. "Når
nordmennene i våre dagers skjebnesvangre brytningstid begynner å finne sig selv igjen som folk, er
det naturlig å knytte påny den i forfallstidene tapte forbindelse med Stiklestad og Olsok. 88" Det er
altså snakk om et historisk forbilde i svært konkret betydning, som peker mot en gjennoppvekking
av fortidens idealer i samtiden. "Lik alle andre folkesamfund som vil berge sig fra en alvorlig krise
og gjenfødes må også det norske samfund hente nytt liv fra det nasjonale grunnlag som det er
bygget på."89 Det er altså snakk om en mer eller mindre konkret tilbakeskuing til eldre tider, og de
idealene som gjaldt da som ligger til grunn for bruken av Stiklestad som møteplass og bruken av
Olav den Hellige som symbol. Dette knyttes videre til den tiden partiets aktører levde i, som ble
forklart som en overgangstid – eller en krise ved flere anledninger.
Vi mener at vi nu igjen står på terskelen for en ny tid for Norge og for verden. Gjaldt det dengang å
samle Norge til et rike gjelder det nu å samle nordmennene til et folk. Gjaldt det dengang
84
85
86
87
88
89
NS 26/7-43
NS 2/8-43
NS 2/8-43 (Bildet er hentet fra billedsamlingen tilknyttet til Norsk Krigsleksikon på Internett. Se bibliografien.)
NS 26/7-43
NS 26/7-43
NS 26/7-43
33
overgangen fra hedenskap til kristendom så gjelder det nu også et avgjørende tidsskifte i
menneskehetens historie, en ny ære i verdenssivilisisasjonen med radikale og revulosjonerende
endringer på alle områder av menneskelivet.90
Denne formuleringen, som er ganske representativ for Quislings tendens til å uttale seg i store ord
og universelle betraktninger, er ganske talende for hvordan NS' medlemmer oppfattet samtiden, slik
det kommer til uttrykk gjennom taler og artikler gjennom partiets eksistens. Det var snakk om en
krise som krevde at man tok tilbake de gamle dydene og gamle leveformene, og forkastet det man
oppfattet som å ha utløst krisen. Det kunne dreie seg om marxisme (som tidligere nevnt),
materialisme og gudløshet eller liberalisme. Artiklen slutter også med en liten oppfordring om
hvilke dyder det er som skal hentes frem og gjelde i partiet og den nye tiden. "Det unge Norges
fylking rykker besluttsomt frem under Olavskorsets banner som betyr enhet, tro og offervilje."91
Dette synet på samtiden støttes også av en annen artikkel, av pastor A.M. Olay i samme
nummer av Nasjonal Samling, hvor det blant annet heter at "Om Olav den Hellige idag så ut over
dette land som han døde for i kamp mot maktsyke og kristendomshat, vilde han da ha kunnet glede
sig over å se et folk gjennemtrengt av kristendommens ånd og som levet et liv i tjenende
kjærlighet?"92 Både offervilje og tro, samt enhet (i kristendommen og nasjonen) er altså idealer for
partiets medlemmer.
Den siste stevnedagens marsj fra Verdal til Stiklestad ble avsluttet med et møte foran
Olavsstøtten som stod på stedet. Quisling tok oppstilling ved den, og ble møtt med gammelnorsk
hilsen fra deltagerne, før han ble flankert av fanebærere med både norske flagg og NS-faner. I
tillegg var det oppstilt et stort NS-emblem i midten, og hirdmennene hadde blitt utstyrt med sorte
faner med Olavskors på. I følge Nasjonal Samling var over 5000 mennesker samlet på
stevneplassen, og minst 2000 til stod utenfor uten å komme til.93
På møteplassen ble det holdt flere taler, blant annet av pastor Kjeld Stub, som også hadde
forrettet gudstjenesten og andakten som ble arrangert under møtet, men det var naturligvis
Quislings tale som var midpunktet for begivenheten. Han åpnet talen med å si at man hadde samlet
seg på Stiklestad "fordi Norges skjebne en gang tidligere har vært avgjort på dette sted. Det var her
Hellig Olav kjempet for kongstanken - at Norge skulle samles til et rike. Han var også imot
fremmedherredømmet, og det var han som blev bæreren av den nye tid som kristendommen
skapte."94 Disse idealene blir satt inn i samtidens kontekst som forbilde i det NS oppfattet som sine
oppgaver og kampmål.
90
91
92
93
94
NS 26/7-43
NS 26/7-43
NS 26/7-43
NS 2/8-43
NS 2/8-43
34
Situasjonen idag har meget til felles med forholdene for 900 år siden. Splittelsestanken
finner vi overalt. Landsdel står mot landsdel og nordmenn står mot nordmenn.
Fremmedherredømmet truer oss også, og den lære som lanseres holder på å ødelegge
folket. Det er fare på ferde. Vår bevegelse vi knuse den pest som har trengt sig inn i det
norske folkelegeme. Vi vil skape et soldarisk samfunn.95
Den faren Quisling peker på er nok først og fremst marxismens klassekamp, som man mente splittet
nasjonen til fordel for internasjonale bevegelser. Dette fiendebildet var viktig gjennom hele partiets
eksistens, og var også sentralt i selve opprettelsen av partiet året tidligere. Men det ligger nok også
en mer vag trussel i fiendebildet, i form av pluralisme og ny åpenhet rundt fremmede tanker, slik
som seksualundervisning og ny fremmed musikk. Talen ble avsluttet med en forsiktig og tvetydig
maning til kamp. "Vi skal vise at vi har krefter til å bygge det nye Norge. Egennytten skal da vike
for fellesnytten. Vi vil heltemot, fellesskap og kameratskap. Vi viker ikke tilbake for kamp. Den
skal rense og styrke det norske folk. Men vårt mål er fred, orden og rettferdighet."96
Etter talen ble det lest dikt av en taler som kun omtales som frk. Synnestvedt mens et
orkester spilte musikk, før det ble overbragt hilsener fra de forskjellige landsdelene til møtet.
Tilslutt takket Quisling de fremmøtte. "La oss få igjen den norrøne kraften, uttalte han, den som gir
oss krefter til å gå på for å vinne. Det gjelder nu for nordmennene å være enige skal vi berge landet
vårt."97
Møtet, og de tilhørende avisartikler og taler gir altså et godt bilde, ikke bare av partiets
selvbevissthet og bruk av samlende symboler, men også at fiendebilder og hvilke symboler som ble
oppfattet som truende. Det er tydelig å se at partiets aktører oppfattet Arbeiderpartiet som en
hovedfiende i sin nasjonale kamp. Både fordi partiet ble sett på som fiendtlig innstilt mot
kristendommen og fordi man i NS anså klassekamp som nasjonssplittende. Likevel det kanskje
vesentligste man kan trekke ut av møtet er synet på de norrøne forbildene. Man ser tydelig at partiet
søker bakover til tiden før dansketiden for å finne sine idealer. Selv om partiets ideologi ikke enda
var ferdig utformet var det mange uttalelte trekk som skulle bli enda tydeligere med tiden. Sterkt
fokus på å samle seg mot truende krefter utenfra, som har splittet folket samt å hente idealene fra
fortiden var vedvarende elementer i partiets budskap.
3.5 FLAGGINNVIELSE PÅ HAMAR
16. mai 1935 innviet Hamar lokallag sitt Olavsflagg i en enkel seremoni. Møtet er gjengitt i
95 NS 2/8-43
96 NS 2/8-43
97 NS 2/8-43
35
Nasjonal Samling, og er det eneste gjengitte eksemplet på en slik seremoni. Møtet ble åpnet med
NS-marsjen før fru Prag Magelssen "holdt en vakker og fengslende innvielsestale som gjorde sterkt
inntrykk.98" Desverre er ikke talen gjengitt noe sted. Etter dette ble en egen flaggsang sunget "av en
prektig mannsstemme akkompagnert av en ung pianistinne i kvinnelaget."99 Det ble også sunget
flere sanger, og holdt et foredrag av Jens Rolfsen som kom fra Oslo for anledningen før Jeg vil
verge mitt land ble sunget. Heller ikke dette foredraget er gjengitt eller referert i avisen.
Hvorvidt det var vanlig praksis å innvie lokale faner og flagg slik som dette er uvisst, men
denne seremonien gir i det minste inntrykk av at det rituelle preget partiet hadde på landsplan og
store stevner også har latt seg merke på mer lokalt nivå. Møtet viser også at partiets symboler ikke
bare ble brukt men også ble gjenstand for en slags kultisk virksomhet nedover i partiet, ikke bare i
ledelsen.
3.6 GULDBRAND LUNDES FOREDRAGSTURNE 1935
Gulbrand Lundes foredragsturne til Midt- og Nordnorge i 1935 er en viktig og innholdsrik del av
hans tidlige NS-aktitivitet. Spesielt interessant i denne sammenheng er foredraget holdt i Bodø 4.
august – som på sett og vis oppsummerer hele Nasjonal Samlings grunnideologi på tiden i en enkelt
tale, pakket inn i en tydelig palingenetisk form. I det utdraget som er trykket i samlingen av Lundes
taler går lunde gjennom en rekke punkter på svært lite plass. Han starter med et angrep på både
marxismen og liberalismen, som han knytter til jødedommens internasjonale karakter, før han søker
å løse politikkens problemer ved å skue til fortiden.
Vi må se det hele historisk, og finne fram til det som binder oss alle sammen i
denne oppløsningens tid, og det er det nasjonale, det at vi i er runnen av samme
rot, at vi alle har noe av våre forfedre i oss, som vi skal bringe videre og utvikle.
Dette må vi søke tilbake til når alt glir ut.100
Lunde knytter den nasjonale felleskapsfølelsen til solidaritet og offervilje, som begge deler kommer
av innsikten om at man "er i samme båt".
NS bygger på den kjærlighet som betinges av offer, ikke den opplever hvert år den
17. mai,som ytrer seg i ha-stemte taler og ender i et muntert lag. Vi må være villige
til å gjøre noe for våre landsmenn som sitter i trange kår, gjøre noe for å bringe
landet på fote igjen, sette fellesfølelsen foran våre egne små interesser.101
Dette er elementer han bygget videre på i sitt foredrag 14. august i Kirkenes hvor han startet med å
konstatere "Vi erkjenner at vi er kommet til et tidsskifte som krever en helt ny innstilling, nemlig:
98 NS 23/5-1935
99 NS 23/5-1935
100Lunde, Gulbrand (1941) Kampen for Norge I : skrifter, foredrag og avisartikler 1933-1940 . - Oslo : Gunnar
Stenersens forl . - 246 s. s. 105
101Lunde (1941) s. 105
36
hele folket i samarbeid."102 Lunde kom i Kirkenes også inn på et klart historisk forbilde for NS'
kamp i Olav den Hellige. Som forbilde er det ingen som kan nærme seg Olav den Helliges status for
partiet, og Olavssymboler og referanser til Olav D.H. Fungerer i denne talen, såvel som siden, som
et håpt samlingspunkt for Norge.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så
vi kan bli et folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gylne kors på den røde
bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss
friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.103
Referansene til det som ser ut som en slags strid rundt bruken av flagget er interessante å merke seg
i sammenheng med en artikkel i Nasjonal Samling som omtaler nettopp bruken av Olavsflagget
som nasjonalflagg, som ble trykket i 1934 og skrevet av Eyvind Mehle. Artiklen tar for seg
historisk bruk av det røde og gule flagget som et slags pseudonasjonalflagg, allerede på 1600-tallet,
og hevder også at det ble brukt i forbindelse med 17. maifeiring før NS oppstod "og selve
Bjørnstjerne Bjørnson gav det sin hyllest. Det er altså et stolt og tradisjonsrikt merke vi NS-folk
marsjerer under, og en dag skal det bli symbolet på et samlet Norge."104 Hvorvidt Mehle ser for seg
at det gule og røde flagget skulle erstatte det trefargede flagget på et tidspunkt er ukjent, men om
det stemmer så ble det aldri noe mer ut av denne tanken. Ikke på noe tidspunkt forsøkte partiet å
innføre Olavsflagget som nasjonalflagg.
Lunde avsluttet talen med å understreke dette videre, og igjen kom han inn på de kjente
ordene fra Ibsen, som partiet tok til sitt valgspråk. "Jeg appellerer til alle om å være med oss i vårt
samlingsverk. Vi er et rike, vi skal bli et folk. Vær med å skape et større og rikere Norge for alle
våre landsmenn."105
3.7. BORRESTEVNENE I MELLOMKRIGSTIDEN
Borrestevnet ble arrangert i pinsen fra 1935 og frem til okkupasjonen. Det ble også arrangert andre
møter i pinsen, rundt om i hele landet og i forskjellig størrelsesorden, men Borrestevnet er klart det
høyest profilerte og mest relevante i denne undersøkelsens sammenheng, i lys av det historiske
aspektet.
Borrestevnene ble arrangert i nærheten av Borrehaugene i Vestfold, som antok en spesiell
stilling i partiets mytologi som følge av sin assosiasjon med slekten til Harald Hårfagre, ynglingene.
"Hvem skulde imidlertidig være gravlagt i disse monumentale haugene? Det må ha vært
102Lunde (1941) s. 106
103Lunde (1941) s. 106
104NS 28/6-1934
105Lunde (1941) s. 106
37
ynglingeætten som regjerte i Vestfold i det tidsrom oppdagelsen stammer fra, i tiden 75-850 [...]" 106
Det var riktignok ikke etablert helt sikkert hvem som faktisk var gravlagt i haugene, men koblingen
til Harald Hårfagres slekt var sterk nok til at NS valgte å arrangere sine pinsestevner i Borre.
3.7.1. 1935
Det første Borrestevnet, som varte i tre dager fra den 10. juni 1935 trakk til seg 400 deltagere 107 fra
NSUF (som hadde sommerleir i Sandefjord på samme tid) og partiet forøvrig. Det ble holdt taler av
en rekke sentrale partimedlemmer, blant annet J.B. Hjort og Quisling selv. Kjeld Stub forrettet som
så mange andre ganger gudstjeneste ved møtet.
Selve møtet ble åpnet av fylkesfører Schiøtz som talte om Olavskorset mot Torshammeren, i
tråd med partiets propagandalinje på tiden som fokuserte på Arbeiderpartiets hammersymbol som
antikristent og antinasjonalt – som tidligere nevnt. "Vi har tatt Olavskorset op, uttalte fylkesføreren,
som symbol på nestekjærlighetens lære. Men det er i disse dage et annet merke som har fått en
uhyggelig utbredelse i vårt folk, det er hammeren, Tors hammer, klassehatets merke."108
Sammenkoblingen mellom Torshammeren som et hedensk symboler er nok ikke helt konkret ment,
men som et bilde på at Olavs kamp mot hedningene kan tolkes som en allegori for Nasjonal
Samlings kamp mot marxismen, som de også ofte settes i sammenheng med gudløshet og
materialisme. Talen berører også partiets hilsningsform i samme kontekst. "En ny tid er kommet da
den knyttede neve blir møtt av den gamle norske hilsen: den nye våbenløse som betyr at man
kommer med vennskap og tilbud om ærlig samarbeide." 109 Man oppfatter det med andre ord ikke
bare slik at de historiske symbolene representerer en kobling til fortiden, men også slik at praksisen
er i direkte konfrontasjon med partiets motstandere eller fiender og deres symboler. Det er også
interessant å merke seg at partiet til tross for sin militante stil og konfrontasjonelle tone vektlegger
det fredelige og "våbenløse" ved sin egen hilsen. Motivet med norrøne symboler versus
arbeidebevegelsen kommer også tilbake i et kort foredrag Jens Rolfsen som bruker "Hertug Skules
ord om å herske å så splid. Det er dette de marxistiske partier i dag forkynner: klassehat og
fedrelandsløshet. Men som Håkon sa til Skule, sier vi også til Koht, Nygårdsvold, Tranmæl og
deres disige: Tiden er vokst jer."110
Etter åpningen var det gudstjeneste og et foredrag om NSUFs sommerleir, før Hjort talte om
106FF 27/5-43
107NS 13/6-1935 oppgir antallet tilhørere som hadde ankommet ved åpningen til å være 400, mens det blir hevdet at
over 3000 overvar Quislings tale. Hvor mange som deltok på selve stevnet er uklart, men det første tallet angir
sannsynligvis hvor mange som var deltagere på selve stevnet, mens det andre nok inkluderer tilhørere som ikke
nødvendigvis overvar resten.
108NS 13/6-1935
109NS 13/6-1935
110NS 13/6-1936. Talen det refereres til er hentet fra Ibsens teaterstykke Kongsemnene, som også er opphavet til
ordspråket "Norge er et rike, det skal bli et folk" som ofte ble sitert som avslutning på taler, spesielt av Quisling
selv, og også denne talen av Rolfsen.
38
å gjenreise bondestanden og odelsloven som ryggraden i det norske samfunn. Talen er også et
eksempel på en tvetydig tendens i retning av antisemitisme i partiet i og med at en tar utgangspunkt
i mosebøkenes historier, som Hjort mener er et eksempel på at "det jødiske bondesamfunn i sin tid
ble brutt, den jødiske bondestand dermed ødelagt, og det jødiske folk henvist til en omflakkende og
rotløs tilværelse over hele verden."111 Selv om uttalelsen i seg selv ikke kan sies å være utelukkende
antijødisk bruker den jødedommen som et negativt symbol på skjebnen et folk går i møte når det
mister koblingen til bondestanden.
Deretter besteg Quisling talestolen og presenterte partiets grunntanke for tilhørerne.
"Nasjonal Samling er ikke noe politisk parti, men en bevegelse mellem de andre partier, som
arbeider for klasseinteressene og oss er der et grunnskille – selve livsanskuelsen. Det er idealisme
mot materialisme."112 Talen tar for seg forskjellen på NS' åndelige livssyn stilt opp mot det
materialistiske synet til marxismen og kapitalismen, og kommer ikke inn på noen på historiske
forbilder eller bruker symboler fra fortiden. De sentrale poengene ved talen er å koble sammen
arbeiderbevegelsen og Sovietunionen, og å fremstille Arbeiderpartiet som antidemokratisk og
internasjonalistisk i motsetning til NS' nasjonale forankring. Etter talen ble banneret, som inneholdt
et gyldent vikingeskip på rød bakgrunn, til fylkesorganisasjonen i Vestfold overlevert.
Pinsestevnet i Borre i 1935 representerer NS på høydepunktet i førkrigstiden og er et godt
eksempel på retorikken og symbolbruken til partiet i denne perioden. Møtet viser både symboler
som er samlende for partiet (Olavskors, bondestanden og hilsenen med åpen hånd), hvilke symboler
man oppfatter som truende (hammersymbolet og knyttnevehilsenen) samt hvilken kontekst man
setter denne i. Talerne bruker historiske forbilder for å forsikre tilhørerne om at kampen vil bli
kronet med seier, til tross for at motstanderne er overtallige. I tillegg viser talen til Quisling til
verdiene man tolker kampen inn i: materialisme versus åndelighet.
3.7.2 1936-39
Borrestevnet i 1936 samlet i likhet med året før ca 2000 deltagere, hvorav 250 representerte Hirden.
Foruten bålbrenning og utmarsj ble det holdt taler av Quisling, Kjeld Stub og flere andre. 113 I 1937
falt pinsen til 16. mai og kom litt i bakgrunnen av nasjonaldagen. Det ble arrangert NSUF-leir fra
den 14. mai mens Jentehirden og Kvinnehirden sluttet seg til leiren den 16. Det ble også arrangert et
mindre møte i nærheten av den kjente "Tusenårseika" i Vestfold.114 Det ble arrangert pinsemøter
også de to påfølgende årene, men de ble ikke dekket i noen særlig stor grad, og later til å ha vært
ganske små stevner.
111NS 13/6-1935
112Ibid.
113FF 2/6-1936
114FF 13/5-1937 Selve møtet ble kun dekket i forbindelse med annonseringen, og det foreligger ikke noe referat som
jeg har klart å finne.
39
3.8. DET 3. RIKSMØTET OG HAFRSFJORDSTEVNET 1935
Riksmøtet i 1935 ble lagt til Stavanger og utspant seg over fire dager. Selve riksmøtet fant sted på
andre dag, med flere talere og fyrverkeri som avslutning. På tredje dag, 28. juli var det en utflukt til
Hafrsfjord og Olsokstevne på Udlandshaug med talere og påfølgende bålfest ved NSUF. Siste
dagen var satt av til offentlig møte på Stavanger torg. Riksmøtet i 1935 tiltrakk seg rundt tusen
deltagere, følge Nasjonal Samling var dette dobbelt så mange som det foregående møtet.115
Quislings tale til møtet er til tross for valget av Hafrsfjord som åsted for møtet i liten grad
historisk inspirert. Den tar som så mange andre taler fra perioden utgangspunkt i faren for marxisme
og arbeiderbevegelsens internasjonalisme, fordømmer de andre politiske partiene og avviser
muligheten for samarbeid med dem i fremtiden.116
Et av de utslagene av partiets nasjonalisme og fokusering på fortidens storhet som kommer
til uttrykk ved dette møtet henger sammen med Grønlandssaken, i tilslutningen til Norges
Bondelags resolusjon om en revidering av Kieltraktaten fra 1814. Forslaget om NS skulle slutte seg
til denne resulosjonen ble fremmet av Quisling selv og "blev enstemmig vedtatt under sterkt og
langvarig bifall."117 Målet med en revisjon var å gjenvinne norsk herredømmet over Grønland,
Færøyene og Island som forble under dansk administrasjon da Danmark måtte avstå Norge til
Sverige. Spesielt striden om Grønland hadde engasjert mange nasjonalistisk anlagt nordmenn i
mellomkrigstiden, og det er slik sett ikke merkelig at NS engasjerte seg i saken og det symbolske
ved å gjenvinne Norges herredømme over nordlige deler av Atlanterhavet var helt i tråd med det
ekspansjonistiske synet man forfektet i partiet, og gjentatte ganger gav uttrykk for.
3.9. VALGKAMPEN 1936
Valget i 1936 var det andre stortingsvalget NS deltok i, og partiet gikk inn i valgkampen med stor
entusiasme og optimisme. Det nye landsdekkende NS-organet Fritt Folk utkom med sitt første
nummer 9. januar samme år, og annonserte i sitt første nummer et stort valgmøte den 17. januar
hvor Quisling og Otto Engelschiøn skulle tale. Dette, det første store møtet i valgåret skulle starte
partiets valgkamp.118
Et annet propagandamøte i forbindelse med valgkampen som ble viet større plass var
"masseopmarsjen" foran Stortinget 7. februar, hvor både Hjort og Quisling talte til en mengde
partipressen anslo til "6-7000" hvorav 1100 var partiets egne folk. Møtet hadde blitt behørig
115NS 3/8-1935
116Ibid.
117Ibid. (Akkurat hvordan avstemningen eventuelt ble gjennomført kommer ikke frem av referatet i avisen.)
118FF 9/1-1936
40
anonsert allerede i januar og ble innledet med en marsj fra Tullinløkken til Stortings plass, med
avsynging av partiets sanger og "en mengde NS-bannere og flagg" som "la den vakreste farveprakt
over begivenheten.119" Marsjen som ble ledet an av Hirden og en av partiets propagandabiler endte
så opp med taler forran Stortinget, og overrekkelse av en deputasjon (blant annet med krav om
korporativt styre, avskaffelse av "statskapitalismen" og "fred og nøitralitet") som ble mottat av
Stortingspresident Hambro.120 Dette møtet kan lett settes i sammenheng med den mer konfrontative
stilen partiet skulle føre i valget, hvor både "marxister" og de borgerlige partiene ble utropt som
fiender. Partiet hadde nok ingen umiddelbare forhåpninger om å få sine krav om et korporativt styre
innfridd, men ønsket nok heller å påpeke forskjellene mellom partiets nasjonale ideologi og det de
oppfattet som en kommunistisk regjering og unnfallende borgerlige partier. Deputasjonens innhold
var blitt trykket i Fritt Folk allerede den 30/1, og innholdet var godt kjent. Slik sett representerer
dette et slags populistisk innslag i partiets virke. Man ønsket å vise at man ikke bare var villige til å
handle på landets vegne, men at folkelige krav ikke ble tatt hensyn til at den sittende regjeringen.
Etter møter marsjerte partiet til Logen mens de sang Fedrelandssangen, forfulgt av en skare
mennesker som sang på Internasjonalen og "rene bander på flere hundre" som ble holdt på plass av
ridende politi. På selve Logen måtte Hirden stenge dørene etter et stormingsforsøk hvor en
politikonstabel ble skadet.
Valgkampen ble til tross for innsatsen og den utvidede strategien en skuffelse for partiet
med reell tilbakegang fra valgene i 33 og 34.
3.10 DET 4. RIKSMØTET 1936
Det fjerde riksmøte som ble avholdt i Oslo 26-28/6 1936 er verdt å få med seg i denne
undersøkelsens sammenheng, siden det representerer førkrigens NS på sitt ideologiske høydepunkt.
På sett og vis var dette det siste møtet av større betydning partiet avholdt før det forsvant inn i
relativ obskuritet, frem til det dukket opp igjen i forbindelse med invasjonen og kuppet den 9. april
1940. Møtet innledet valgkampen til stortingsvalget dette året, og resultatene fra valgkampen skulle
vise seg å være knusende for NS, til tross for både optimisme og entusiasme.121
Riksmøtet var utad tegnet på en ganske selvsikker bevegelse som gikk inn i valgkampen
med økende optimisme. I løpet av året hadde NS holdt en rekke mindre møter, som alle hadde vært
ganske vellykkede, og et stort antall mennesker hadde dukket opp. Partiet stilte dessuten lister i alle
landets distrikter for første gang. Partipressen var full av informasjon i en hel måned før riksmøtet
ble avholdt. Det ble satt opp bilkolonner fra andre deler av Norge, lokale sykkelkolonner og som
119FF 13/2-1936
120Ibid.
121Brevig, Hans Olav og De Figueiredo, Ivo (2002) s. 111
41
alltid ble en egen teltleir opprettet for å innkvartere de mange tilreisende. Som hovedarena for møtet
hadde partiet leid Colosseum, "nordens største kinosal" som tok 3500 tilhørere. Programmet ble
behørig annonsert, sammen med plakaten som var laget for møtet, tilgjengelig for alle partiets
medlemmer for 10 øre stykket.122
Partiets propagandasjef Lunde talte ved åpningen i Colloseum og de utdragene som er
gjengitt i samlingen av hans taler, samt Fritt Folk fra den påfølgende dagen tyder på at partiet så sin
kamp i et historisk lys.
Vårt mål er å gjenreise herreviljen i det norske folket, viljen til liv og igjen styre det norske
statsskip mot store mål . Vi må da bygge på de etiske og moralske grunnverdier i det
norske folket, først og fremst på det gamle norske æresbegrepet. Æreløs mann, var det
verste skjellsord i Norges storhetstid. I dag er det neppe en partipolitiker som vet hva ære er
for noe.123
Lunde legger ansvaret for å gjenreise æresbegrepet på de enkelte medlemmene selv, og formålet er
å nå ut til hele folket på denne måten. De som vil være med kan ikke føle tvil eller arbeide for
egennytten.
Skal vi gjenreise det norske folk, så må vi begynne med oss selv. Vi må gjenreise
æresbegrepet hos oss selv. Hver enkelt av oss må uavkortet gå inn for det som vi tror er
sant og rett og ikke bare så langt som vi tror det kan gagne våre private egoistiske
interesser. Først da får vårt liv sannhet og mening. Bedre å dø enn å leve et liv i skam.
Mindre kan ikke kravet være for dem som vil være med på å reise og rense den norske
folkesjel, så den kan vokse fram til det som er Skaperens mening med det norske folk.124
Dette kravet om å være tro og tenke på fellesnytten utdypes ytterligere i en artikkel Lunde skrev før
møtet hvor han skriver om tvil, og møtets intensjon om å samle folket. "Vi kjenner alle tvileren,
som ikke tror dette [å samle befolkingen] er mulig. Sisst (sic) jeg møtte ham var på et møte i
Grimstad, hvor han fremholdt at det ikke var mulig å samle Norge under Olavsflagget. Det var som
om Hertug Skule stod lys levende foran en."125 Denne tvilen ønsket ikke Lunde at NS-medlemmer
burde vedkjenne seg, og minte nok en gang om "Håkon Håkonssøns kongstanker: Norge er et rike.
Det skal bli et folk."126 Lunde satte denne tvilen som et eksempel på innflytelse fra utlandet. "På
tross av alt utenlansk (sic) utenpåklint lever den norrøne ånd ennu i norsk sinn."127
Quislings store tale i Colosseum var igjen viet til angrep på marxismen og spesifikt
Arbeiderpartiet, som opptar det meste av talen. Det er få historiske momenter i talen, utover noen
referanser til partiets fortid, men talen inneholder en del referanser til de idealene som skal herske i
122FF fra månedene mai og juni 1936. Annonsen er å finne i så og si hvert eneste nummer av avisen i de to månedene
opp mot riksmøtet.
123Lunde (1941) s. 108
124Ibid. s. 108
125FF 8/6-1936
126Ibid.
127Ibid.
42
partiet, som skal bli den nye statsbærende stand. "Den nye stat skal og vår bevegelse krever
mennesker med personlig ansvarsfølelse og lojalitet overfor saken, arbeidsdyktige, arbeidssomme
og pålitelige mennesker."128 I samme tale omtaler også Quisling partiet som en "handlekraftig og
helstøpt kamporganisasjon."129 Begge disse sitatene legger sterke føringer i retning av den etikken
partiet ønsket å fremdyrke, og kan også sees konkret i sammenheng med Kamporganisasjonen, som
var opprettet ikke lenge før.
Møtet ble avsluttet i friluft på Akershus festning. Gulbrand Lunde åpnet denne gangen sin
tale med et sitat fra Håvamål: "Eit lite bu er betre enn inn inkje, heime er kvar mann herre, Hjarta
bløder, naar beda du skal um mat til kvart eit maal."130 Sitatet siktet nok til at mange følte at Norge
var et beskjedent land sammenlignet med stormaktene, mens Lunde mente at de historiske bragdene
til det norske folk telte langt mer enn antall innbyggere i samtiden. Norges historiske rettigheter til
nordsjøen var ikke avhengig av maktpolitikk, men av moralsk overlegenhet, og dette synet kunne
man begrunne i Håvamål som for Lundes var et vitnesbyrd om storhetstiden i norsk historie.
Han fulgte opp med angrep på marxismen og borgerskapets politikk som i Lundes øyne
førte til arbeidsledighet og forgjelding av befolkningen. Spesielt var det de arbeidsløse Lunde mente
ble oversett av makthaverne, noe som igjen skadet hele landet ved å utelukke arbeidsdyktige folk
fra produksjonsprosessen. Årsakene til arbeidsledigheten mener Lunde er ideologisk mer enn
praktisk. "Vi må søke årsakene i selve det marxistiske livssyn, i selve dette systemet som bygger på
det materialistiske, på økonomiske prinsipper, og det nytter nå engang ikke å gjenreise et folk med
økonomiske
manipulasjoner."131 Det
destruktive
elementet
Lunde
angrep i talen
var
"forsorgsvesenet", som sørget for å opprettholde arbeidsledigheten ved å understøtte de
arbeidsledige, og dermed skape "dagdrivere og arbeidssky individer" og er "et meget godt middel til
å ødelegge folket moralsk."132 Løsningen på dette er igjen å tenke på hele folket, ved å sette den
nasjonale solidariteten fremst.
3.11 PERIODEN 1937-1940
Etter valget 1936 stod Nasjonal Samling tilbake som et parti uten oppslutning i ansvarlige kretser,
og det var tydelig at dette ikke ville endre seg. Tvert i mot ble tendensen bare klarere etter
kommunevalgene i 1937. Partiet måtte skifte taktikk dersom det skulle håpe på innflytelse. Partiet
ble splittet opp og preget av internt strid og hjelpesløshet. Spesielt tungt var tapet av partiets kanskje
128FF 27/6-1936
129Ibid.
130Lunde (1941) s. 109
131Ibid. s. 109
132Ibid. s. 109
43
dyktigste organisator, Johan Bernard Hjort, hirdens ubestridte leder som forlot partiet i 1937 som
følge av lang tids intern strid med Quisling og det han med rette oppfattet som inkompetense og
ineffektiv lederstil. Misnøyen og frustrasjonen som bredte seg i partiet kommer til uttrykk gjennom
en mer skeptisk holdning til demokratiet, og en enda mer militant og konspiranoid stil. Opprettelsen
av Kamporganisasjonen (KO) i 1936 var et skritt i denne mer isolasjonistiske og etterhvert
kollaborative retningen. Etter planen skulle KO være en slags indre militant eliteavdeling som
skulle føre partiet over i en mer revolusjonær bane og avkrevde troskapsløfte av sine medlemmer,
som ble spesielt vervet. I første rekke ble det et ganske mislykket prosjekt og allerede i 1937 dabbet
interessen av og KO ble en papirorganisasjon. Etter stridene og riksmøtet i 1937 ble derimot
planene gjenopptatt og i større målestokk. KO ble et forsøk på å konsolidere partiets aktive
medlemmer, men kan godt også ha virket til å skape et sterkere skille mellom aktive og passive
medlemmer i partiet.133
Et godt mål på hvilken vei det gikk med partiet er antallet småmøter, samt antallet som
deltok på partiets større møter, og interessen for riksmøtene. Mens riksmøtet i 1936 bar sterkt preg
av en organisasjon på fremmarsj ble det siden en ganske obskur hendelse. Riksmøtet i 1937 måtte
flyttes
fra Bergen
til
Hamar
pga
"de økonomiske
konsekvenser"
dette
hadde
for
fylkesorganisasjonen.134 Mellom linjene kan man lese om en organisasjon som slet med økonomi
samt intern strid, både i forbindelse med riksmøtene og andre møter, med apeller om internt
samhold og behov for å legge stridigheter til side.135 Også riksmøtene i 1938 og 1939 ble avholdt på
Hamar, men om dette var av økonomiske eller andre årsaker er uvisst. sannsynligvis var det følger
av en svekke organisasjon som ikke maktet å finne andre løsninger. De tre siste riksmøtene før
krigen kom heller ikke opp på samme nivå som de tre foregående. Det er tydelig å se at var partiet
inne i en nedgangstid og oppløsning, og man kan bare spekulere om hvorvidt det hadde klart å stille
opp i et valg til om ikke redningen hadde kommet i form av tysk okkupasjon.
Pressens dekning av møtene blir også mer sporadisk, og selv de større møtene dekkes bare
smått. Dette i tillegg til at Fritt Folks utgivelsesfrekvens sank kraftig i perioder gjør at det er
vanskelig å få et godt inntrykk av de møtene som ble avholdt.
3.12 RIKSMØTENE 1937-39
De tre siste riksmøtene ble som nevnt alle sammen avholdt på Hamar. Riksmøtet i 1937 skulle
opprinnelig ha blitt holdt et sted i Nord-Norge, og senere ble det annonsert til Bergen, men endte
133Brevig; Hans Olav og De Figueiredo, Ivo (2002) s. 115-121
134FF 16/6-1937
135FF 8/7-1937
44
altså opp med å bli arrangert på Hamar, tilsynelatende i ganske provisorisk stil.136 I vant stil blir
møtet omtalt med ordene "NS' 5. riksmøte det beste i bevegelsens historie" i Fritt Folk, og samlet
rundt 1000 deltagere.137 Årets historiske utflukt ble kombinert med gudstjeneste i Domkirkeruinene
(hvor møtet ble avsluttet samme kveld) og forrettet av sogneprest Næs. 138 Møtet ble avsluttet med
bålfest i NSUF-regi og ved midnatt samme kveld ble nasjonalsangen avsunget. Det som kanskje er
viktigst å merke seg ved møtet er de mange appellene om samhold og intern solidaritet, som
erstatter de tidligere angrepene på marxister og spådommene i historisk stil.
Året etter meldes det ikke noe tall på deltagerne, men riksmøtet ble avholdt i samme stil som
året før, med nesten identisk program. Den eneste vesentlige forskjellen er at avslutningen av møtet
ble ved Maihaugen – som var årets historiske sted. Møtet i 1939 var det første riksmøtet som ble
avholdt på høsten, og ikke i forbindelse med Olsok. Det som er verdt å merke seg i forbindelse med
dette møtet er at det etter alt å dømme ville blitt det siste, selv uten den tyske invasjonen. I Fritt
Folk ble det annonsert at neste års møte ville blitt arrangert i samarbeid med Svensk Socialistisk
Samling (SSS) og Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) i Ålborg. Datoen ble
ikke satt nærmere enn til sommeren, og det er usikkert hvor mye av disse planene som ble forsøkt
realisert, men det taler uansett om en bevegelse som var i nedgang både økonomisk og i
oppslutning.139
3.12 NASJONALDAGSFEIRINGEN
Hver 17. mai fra og med 1933 til og med 1939 ble brukt til forskjellige feiringer og markeringer i
partiet. Det første året som start på valgkampen og til å annonsere at partiet fra stiftet, og siden som
mer tradisjonell merkedag med tilstelninger av forskjellig art. Denne bruken av nasjonaldagen var
ikke uten kontrovers, og i 1935 ble en annonsert tale av Quisling stanset.140
Spesielt er det feiringen fra 1936 som gir et godt inntrykk at partiets bruk av nasjonaldagen
som kampdag og symbol. Allerede klokken syv på morgene startet partiet sin feiring, med
korpsmusikk på taket av partihuset. Deretter dro representanter fra partiet, ledet av Fuglesang, for å
legge blomsterkrans på Bjørnstjerne Bjørnsons grav, fulgt av en marsj til Universitetshagen. Store
deler av dagen var viet et program med taler og diverse underholdning, før selve feiringen ble
136På slutten av Riksmøtet i 1936 ble det annonsert at neste års møte skulle foregå i Nord-Norge, men det er uvisst i
hvilken grad disse planene ble forsøkt. Senere annonseringer i forbindelse med møtet viser til Bergen, før det
endelig ble flyttet til Hamar.
137FF 8/7-1937
138Fritt Folk (9/7-37) melder at Kjeld Stub, som ellers var et fast innslag som prest ved NS' gudstjenester var
forhindret uten å komme nærmere inn på årsakene. Det er ikke umulig at dette er et tegn på den konflikten som
hersket i partiet.
139FF 23/6-1939
140NS 23/5-1935
45
avsluttet med festmøte i Logen klokken 19:00, hvor Fritt Folk 12. mai annonserte et forventet
oppmøte på tusen personer, 200 flere enn det de senere oppgav som oppmøtte.141
Quislings tale fra 17. mai dette året stiller spørsmålet "Hvorledes ville partipolitikerne idag
stå ansikt til ansikt med Eidsvollsmennene?" Budskapet i talen er at grunnloven gjorde Norge til et
moderne kultursamfunn med frihet og rettssikkerhet, men at grunnlovens intensjoner ikke hadde
blitt bevart av partiene på Stortinget, spesielt etter at "marxistregjeringen" ble innsatt. I tillegg
nevner Quisling behovet for å bevare odelen for å holde Norge fritt. Talen ble også spilt inn på
grammofonplate og spilt ved andre møter.142
I tillegg til dette store møtet i Oslo ble det avholdt møter i partiets avdelinger rundt i landet,
for eksempel holdt Gulbrand Lunde en større tale i Stavanger.
Feiringen av 17. mai fulgte i alle årene før krigen mer eller mindre samme mal, med noe
forskjell i aktører og åsted.
3.13 OPPSUMMERING AV PERIODEN
Da Nasjonal Samling ble dannet i 1933 var det i stor grad som en nasjonalistisk reaksjon på det
mange følte som en svært reell trussel fra arbeiderklassen og marxismen, og en reaksjon mot det
man så på oppløsninengen av sunne kristne verdier. Spesielt var det marxismen som fungerte som
et helt klart fiendebilde gjennom hele perioden. Man ser også at partiet brukte symbolspråk aktivt
for å markere seg i forhold til sine motstandere. Bruken av Olavskorset, som et skjold mot
Arbeiderpartiets hammer er symptomatisk for denne tankegangen. Dette symbolet må ha virket
spesielt relevant og konkret for partimedlemmene med tanke på den sjikane de ofte ble utsatt for
ved sine møter, hvor det ofte kom til regelrette kamper mellom hirden og ungdom fra
arbeidebevegelsen.
Perioden før krigen bar preg av at NS var et lite parti som etterhvert krympet til å bli stadig
mindre, og da krigen brøt ut var det en forsvinnende liten sekt nærmest uten egen aktivitet. Til tross
for optimisme og pågangsvilje fra starten av var det for stor avstand mellom NS og resten av
samfunnet, samt mellom mange av medlemene internt. Båndene til Tyskland var mot slutten
muligens det eneste som holdt liv i organisasjonen finansielt, mens et vagt håp om at taktiske
endringer kunne skaffe partiet innflytelse holdt organisasjonen gående. Symbolsk sett er det mange
ting å merke seg ved og partiet skilte seg ut med en rik flora av potente symboler og særegne
tolkninger av historien. Bruken av egne flagg, stevner med historisk bakgrunn og et ønske om å
knytte partiets ideologi til en storhetstid i norgeshistorien skiller partiet klart fra de andre norske
141NS 12/5-1936 og 19/5-1936
142FF 19/5-1936
46
partiene i samtiden.
Rundt partidannelsen ser vi at det var sterk tro på det nasjonale og behovet for en nasjonal
gjenreisning som kom til uttrykk. Trusselen om klassekamp og reaksjonen mot materialsmen er
sterk, og mye av retorikken dreier seg om praktiske politiske forhold. På mange måter kan man se
på partiet som et protestparti, som reagerte på de borgerlige partienes mangel på reaksjoner overfor
Arbeiderpartiet, og moralske endringer i samfunnet. Dette var tendenser i retning av oppløsning for
NS' medlemmer, nasjonalt i form av at klassene stilte seg mot hverandre heller enn å stå sammen
for å forbedre nasjonen, og moralsk gjennom seksualundervisning og tap av kristne verdier. I
forbindelse med opprettelsen av en partistruktur ser man et økt fokus på symbolene og også et helt
klart historisk fokus, både som legitimitet og program. Behovet for å binde folket sammen ble tolket
inn i en ramme hvor man så på samlingen som en åndelig videreføring av Harald Hårfagres
rikssamling og Olav den Helliges kamp mot hedenskap. I tillegg ønsket man å gjenopprette norsk
herredømme i nordsjøen, som var et naturlig livsrom for nasjonen. Dette var store tanker for et folk
med rundt regnet tre millioner individer, og det var nok ikke alle som tok Nasjonal Samlings
imperialistiske vyer like seriøst som man selv gjorde det innad i partiet.
Om man skal sette denne perioden inn i Paxtons skjema ser man raskt at det er flere avvik.
Partiets tendenser i retning av oppløsning passer ikke inn, og det er trolig at uten tysk inngripen
både i form av finansiering og invasjon hadde partiet forsvunnet helt.
47
4 PERIODEN 1940-45
Det var bare invasjonen som klarte å revitalisere partiet etter nedgangen. I Paxtons terminologi ville
NS endt opp som "unsuccessful fascism" sammen med bevegelsene i Frankrike, Pilkorset i Ungarn,
Erkeengelen Mikael i Romania, British Union of Fascists i Storbrittania og flere andre partier i
varierende størrelsesorden, og Paxton fører betegnende nok opp NS som en slik mislykket
bevegelse.143 Når jeg likevel velger å bruke Paxtons skjema videre på NS er det ikke fordi jeg mener
at NS lyktes i sitt prosjekt, men fordi det likevel gir mening i forhold til de stadiene partiet
gjennomgikk under okkupasjonen. NS fikk også friere tøyler enn tilsvarende partier i mange andre
okkuperte land, spesielt gjennom Statsakten som gav partiet ansvaret for den daglige maktutøvelsen
i landet på en helt unik måte.
Perioden etter 9. april 1940 skulle vare i fem år før partiet ble oppløst, og var naturlig nok
preget av partiets inntreden i maktens haller - og i denne undersøkelsens sammenheng, det dette
medførte av muligheter for å arrangere møter og benytte seg av nye virkemidler i
propagandaøyemed. Kontrollen over det statlige massemediet radio skulle gi NS nye
uttrykksformer, selv om det nok ikke førte til de helt store gevinster for partiet i form av idelogiske
seiere. Det var fremdeles massemøter og aviser som målbar partiets ideer, og i denne forbindelse
kanskje aller mest Hirden slik den fremstod som en ideologisk fanebærer, også i bokstavelig
forstand. I tillegg fikk partiet i 1941 en helt ny propagandakanal i form av filmrevyen som ble
opprettet. Her ble det ofte tatt med bilder fra marsjer og andre møter, samt referater av taler og
andre propagandautspill. Likevel var det avisene som målbar partiets tanker utad. Filmrevyens
heller beskjedne sirkulasjon (etter moderne standard), sporadiske utgivelsesfrekvens og korte
varighet la begrensninger på hva slags betydning den fikk. Likevel skal man ikke undervurdere dens
viktighet for partiet, som kanal for å nå befolkningen.
Også denne perioden kan deles i to. Den første periode som grovt sett dreier seg om de
første tre årene var preget av optimisme og seiersikkerhet, mens de to siste årene var preget av
usikkerhet, desperasjon og etterhvert fatalisme. NS' avhengighet av tysk krigslykke var klar for de
fleste av partiets medlemmer, selv om enkelte uttrykte et slags naivt håp om at NS ikke hadde
utspilt sin rolle til tross for det tyske nederlaget.
4.1 MØTER I PERIODEN
Okkupasjonen betegner naturlig nok et høydepunkt for NS' møtevirksomhet, og møtene ble passelig
143Paxton (2004) s. 74
48
nok mer ekstravagante og vellykkede i forhold til det de hadde vært før krigen. I Paxtons femdelte
skjema for fascistiske bevegelsers dynamikk vil denne perioden sammenfalle med de tre siste
stadiene, om enn kunstig frembragt og under kunstig opprettholdte omstendigheter.
Straks etter 9. april var det naturlig nok lite møteaktivitet av betydning for denne
undersøkelsen. Det foregikk fremdeles kamper i Norge, og Nasjonal Samling og Quislings politiske
posisjon i den nye samfunnsorden var fremdeles ikke avgjort. Perioden etter deres inntreden i
maktens haller, spesielt etter Statsakten i 1942 endret naturligvis på dette, og man så et mer aktivt
NS enn noensinne tidligere. En god pekepinn er at det i 1942 skal ha blitt arrangert 5000
forskjellige møter, med ca 500.000 deltagere tilsammen, og dette uten å regne med de forskjellige
særorganisasjonene. Foredragssentralen til NS leverte talere til over 800 av disse møtene.144
Etter at NS stod igjen som vinneren i det politiske spillet om den gjenværende makten i det
okkuperte Norge fant det sted en lang rekke historiske stevner i langt større skala enn det man
hadde sett før krigen. NS hadde nå tilgang til en større og mer veldrevet propagandaorganisasjon
ikke minst takket være de forskjellige statlige institusjoner som de etterhvert kontrollerte, og bedre
økonomiske kår enn i mellomkrigstiden. Radiodekningen fra de forskjellige møtene og stevnene gir
et godt bilde av hvordan vilkårene hadde endret seg. Mens det før okkupasjonen hovedsaklig var
tale om en liten gruppe dårlig organiserte individer som stod utenfor det gode selskap kunne man
under første halvdel av okkupasjonstiden få inntrykk av en stor og monolittisk organisasjon med
mange sympatisører, og som ikke arbeidet mindre hardt selv om den hadde medvind.
Naturligvis ble partiet også i større grad knyttet til den
tyske
okkupasjonsmakten
og
dermed
også
den
tyske
nasjonalsosialismen, ikke bare i praksis, men også definitivt i
folks øyne. Symbolbruken som allerede var preget av tysk
innflytelse skulle bare bli enda mer teutonsk i denne perioden,
spesielt med tanke på opprettelsen av Norges SS. Til tider var
det tilogmed tale om direkte oversettelser av plakater fra tysk
til Norsk i forbindelse med enkelte arrangementer og
kampanjer, eller bruk av tyske plakater uten endringer. Det er
ikke rart at folk flest nok hadde store problemer med å skille
mellom okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling, som hevdet
å representere Norges interesser i forholdet til Tyskland.
Det ser ut til at hyppigheten i møtevirksomheten til NS fulgte krigslykken temmelig godt
144FF 1/7-43 Tallene er NS' egen statistikk og dermed ikke helt sikker, men fungerer uansett som en indikator på
partiets virksomheter.
49
under okkupasjonen. Under første del av okkupasjonen var det stigende optimisme, som også kan
sees på mengde stevner i forhold til hvor mye som ble investert i dem både emosjonelt, i størrelse
og etter all sannsynelighet også finansielt. 1942 var et absolutt høydepunkt både i Tysklands
krigslykke og ekspansjon, og for Nasjonal Samlings stevner. Populariteten var på sin høyde,
sammen med selvsikkerheten. Det markerte også et høydepunkt for samarbeidsforholdene mellom
okkupantene og NS, som fikk utløp gjennom pangermanske manifestasjoner. Under andre halvdel
av okkupasjonen virker det som om møtevirksomheten falt i både hyppighet og viktighet. Under
krigens avsluttende fase ser det ut til at det overhodet ikke ble arrangert noen møter av viktighet,
utover noen utstillinger med temaet "sovietparadiset". Det er heller ikke umulig å tenke seg at noe
av grunnen til dette er at Gulbrand Lunde døde i 1942. Hans personlige entusiasme og talenter
hadde satt sitt preg på partiet siden det ble grunnlagt og hans frafall kunne ihvertfall ikke få positive
konsekvenser for partiet. Hans etterfølger Rolf Jørgen Fuglesang var samtidig partisekretær og
prioriterte dette vervet fremfor oppgavene som kultur- og folkeopplysningsminister. Det store
frafallet av medlemmer som gjorde seg gjeldende fra 1943 og frem til slutten av krigen, samt de
mange medlemmene som i økende grad ble passive må også ha hatt en effekt på partiets aktiviteter.
Sånn sett følger perioden under okkupasjonen samme mønster som mellomkrigstiden, om enn mer
fortettet og i en annen setting. Entusiasme ble avløst og motløshet og desperasjon.
4.2. OPPRETTELSEN AV DE KOMMISARISKE STATSRÅDER
Selv om det ble avholdt andre, og tidligere møter etter niende april enn det som fant sted i
Håndtverkerens lokaler i Oslo den 26. september var kanskje dette møtet det mest betegnende for
den første fasen av okkupasjonen, både i form og at det var det første skrittet i retning av å plassere
partiet NS i en slags maktposisjon. Det første møtet hvor man virkelig ser spor av det NS som så
definitivt skulle bli gjeldende for folks oppfatning av partiet, båret av okkupasjonsmakten og
uløselig knyttet til denne. Møtet ble avholdt for å markere innsettelsen av de kommisariske
statsråder dagen før, og vyene var deretter. Nasjonal Samling og Quisling så med optimisme på
fremtiden. De hadde hadde tatt sitt første egentlige skritt inn i maktens haller, og ble i større og
større grad offisielle kollaborasjonspartnere med den tyske overmakten. I Paxtons skjema er dette
sammenfallende med det tredje stadiet "getting power", hvor bevegelsen får makt, selv om
maktutøvelsen i NS ikke kan settes i sammenheng med noen stor grad av reell makt.145
I følge beskrivelsen av møtet fra Fritt Folk var det stor interesse for det noe forsiktig
annonserte møtet. Hvor mange mennesker som hadde stimlet seg sammen i møtelokalene meldes
det ikke om, men i følge Fritt Folks sannsynligvis ganske overdrevne rapport var det "tusener" som
145Paxton (2004) 87-110
50
ikke slapp inn.146 Den bakre veggen, hvor talerstolen var plassert var kledt med et flombelyst NSflagg med Solørnen over, satt mot hvit bakgrunn. Resten av salen var dekorert med blomster og
bannere med slagord. Fra inngangen, opp trappene og inn i salen stod Rikshirden i stram givakt, og
hirdens eget korps spilte marsjer mens publikum ventet i en time på deres Fører, Vidkun Quisling,
som ankom marsjerende sammen med en faneborg. Etter de obligatoriske "Heil og Sæl"-ropene
med hevet høyrearm tok Fuglesang talerstolen og ønsket velkommen før han gav ordet til Quisling.
Talen Quisling holdt bærer preg av stundens alvor etter at krigen hadde kommet til Norge,
men også av den seierssikre optimismen som hadde grepet partiet etter invasjonen. Den er mer
historisk reflekterende enn den er konkret politisk, noe som skulle bli et mønster for resten av
okkupasjonstiden, i motsetning til perioden før. "Den 25. september vil gå inn som en merkedag i
Norges historie – det gamle Norge er falt og et nytt Norge kaller." erklærte Qusling før han fortsatte
med en redegjørelse av situasjonen i historiens lys.
Kanskje står vi foran en ny tusenårssaga i i vårt fedrelands historie, ikke bare innefor vårt
eget land, men også med hensyn til vårt fedrelands plass i verden, og det norske folks
livsformer og innsats i verdensfellesskapet. Den nasjonale bevissthet er knyttet til
forståelsen av folkets og fedrelandets historie, til de nasjonale minnene, akkurat som
hvert enkelt menneskes bevissthet er knyttet til den individuelle hukommelse. Enhver
som vil prøve å få nogen forståelse av det store som skjer idag omkring og med oss må
kjenne sitt folks historie, Norges historie og Europas historie.147
Denne uttalelsen er i stor grad programmatisk for hvilken stilling partiet skulle innta for resten av
okkupasjonen. For Quisling var ikke okkupasjonen en isolert hendelse, men en del av et større
historisk perspektiv og kamp om verdensanskuelsen i seg selv. Videre forklarer Quisling at NS'
kamp er, og har alltid vært en kamp for historiske dyder. "Vi må finne tilbake til den nordiske
tankegang, og den nordiske innstilling til livet, hvis vi ikke gjorde det, så gikk vi inn i opløsningens
og nyskapningnens tid."148 Slik Quisling så det var det mangelen på sterke nasjonale dyder blant
landets ledere som hadde tvunget Norge ut i krigen, og Nasjonal Samlings kamp for å vekke
oppmerksomhet rundt situasjonen hadde mislyktes som følge av undertrykkelse og forfølgelser av
NS-medlemmer. Det nasjonale sinnelaget som rådet i NS passet ikke makthaverne, som Quisling
sammenligner med motstanderne av Harald Hårfagres rikssamling. "Når man tenker tilbake på
Norges historie, tenker på de splittelsens og søndringens menn som for tusen år siden siden satte seg
mot samlingstanken i det norske folket, og som rømte ut av landet, og så tenker vi på de ynkelige
stymperne vi har her i dag [..]"149 Man ser altså Quisling i vant stil fant symbolske forbilder for sin
146Fritt Folk 27/9-1940
147Ibid.
148Ibid.
149Dette er en referense til en tale Quisling holdt tidligere samme år, hvor han omtaler den landflyktige regjeringen
med ordene "de døde fra Hafrsfjord som stod op igjen, de er alltid med når Norges merke skal hugges ned." Fritt
Folk 6/6-1940 Tematisk sett er talen svært lik den som ble holdt 26/9.
51
kamp i historien, både for å betegne sine motstandere og sin egen skjebne. Videre fortsatte Quisling
med å si at de nasjonale dydene ikke skal være "[...] preget av hovmod og hovering, men av
disiplin, av troskap og offervilje, arbeidsomhet og plikfølelse." Med dette grunnlaget skulle NS bli
en statsbærende stand, klasseløs, men med hierarki og kampvilje. Som så mange ganger ellers ble
talen avsluttet med sitat fra Henrik Ibsen, for å understreke tradisjon og samhørighet med norske
nasjonale dyder og historie. Nasjonal Samling skulle ikke omvelte, men bygge på det sanne norske.
Møtet som Fritt Folk omtalte som "det mest betydningsfulle møte i Nasjonal Samlings historie" ble
avsluttet med NS-sangen og nasjonalsangen.
4.3 ET NORSK SS
En begivenhet som virkelig knyttet NS til okkupasjonsmakten var opprettelsen av en egen norsk
avdeling av SS i 1941, og besøkene til Reichsführer der SS, Heinrich Himmler i januar og mai. Det
hele var hyllet inn i seremoniell prakt, og Himmler var tilstede for å kaste glans over begivenhetene.
Selve opprettelsen fant sted i Oslo i januar og den påfølgende edsavsigelsen i mai. I ettertid er det
klart at det var endel misforståelser, eller rett ut lureri fra tysk side omkring opprettelsen av Norges
SS og avløseren Germanske SS-Norge, som igjen ble etterfulgt av SS-skijegerbataljon. De norske
frivillige var under den tro at de ville kjempe med norsk uniform i egne norske avdelinger noe
Quisling selv hadde lovet så tidlig som i januar, mens realiteten var at de ble slukt opp av tyske SSavdelinger da de kort tid etter ble satt inn i krigsinnsatsen på østfronten.150
Det første møtet – gjerne omtalt som "våbeninnvielsen" i forbindelse med opprettelsen av
SS ble holdt 30. januar, i ridehuset i hippodromen på Vinderen i Oslo, som for anledningen var
dekorert med bannere med tekstene "Ære og Troskap er ett" og "Deine Ehre ist deine Treue", begge
spill på SS' slagord "Meine Ehre heisst Treue". Fritt Folk omtalte disse slagordene med ordene
"med gjenklang fra de eldste norrøne tider".151 Foruten Himmler og Quisling talte også Terboven,
før møtet ble avsluttet med avsyngning av Ja, vi elsker, Deutschland Deutschland über Alles og
Horst Wessel Lied. Et interessant symbolsk element ved dette møtet, som kan være verdt å merke
seg er at talerstolen var dekorert med et Hakekorsbanner, ikke et SS banner, eller et Solkors. Det var
altså først og fremst et uttrykk for SS som redskap for den tyske krigsinnsatsen det var snakk om
her, snarere enn den broderorganisasjonen den ble fremstilt som. At de norske SS-frivillige siden
tjenestegjorde i tysk uniform, og hovedsakelig under tysk kommando understreket bare dette
forholdet videre.
Det andre møtet, hvor de 150 frivillige ble tatt i ed og sendt til Tyskland fant sted 22. mai
150Emberland, Terje og Bernt Hougtvedt (2004) Det Ariske Idol : Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund. Oslo : Aschehoug . - 525 s . - s. 373 og s.374-376.
151FF 31/1 1941
52
samme år. Tilstede på møtet var i tillegg til Heinrich Himmler også naturligvis Quisling og Jonas
Lie, sistnevnte som nyutnevnt sjef for Norges SS, med rangen SS Standartenführer – eller
flaggfører som tittelen ble på norsk. Etter en inspeksjon av et æreskompani ble det holdt flere taler i
partihuset. Som avslutning ble de frivillige, iført egne sorte norske SS uniformer med Nasjonal
Samlings Olavskors med solørn brodert i sølv på skulderen, sverget i ed, både til Quisling og til
Hitler. Noe ganske annet enn den brokete skaren fra januar samme år, noen i sivil andre i hirdens
uniform. Eden ble tematisert i talen til Lie, som poengterte at de fremdeles var medlemmer av NS,
og representerte Quisling før de representerte Hitler.152
Dette var Himmlers andre besøk i Norge på under et halvt år, og han hadde selv vært tilstede
da de 200 første frivillige gikk inn i SS Standarte Nordland i januar. 153 Hendelsene rundt
opprettelsen av Norges SS var i NS' øyne mer enn simpel rekruttering til væpnet tjeneste, det var
snakk om å besegle en felles skjebne. Som Quisling selv hadde sagt i sin nyttårstale 1. januar 1941
"Faller Tyskland faller også Norge", noe han skulle gjenta i andre former mange ganger siden.154 Og
med beslutningen om å delta i krigshandlingene ble NS enda nærmere knyttet til
okkupasjonsmakten.
4.4 BORRESTEVNET UNDER KRIGEN
Borrestevnet var et av de faste årlige møtene i NS-regi som fortsatte gjennom okkupasjonen, og
som hadde en spesiell stilling i partiets bevissthet. "[...] som gylne topper over kjeden av de jevne
møter hever de store stevner seg, og hos alle NS-folk inntar Borrestevnet en særlig plass."155 Det ble
arrangert møter i både 1941, 42, 43 og 44. Det som skiller stevnet fra de stevnene som fant sted før
krigen er både finansielle aspekter og størrelsesordenen, samt oppmerksomheten møtet fikk.
Formålet forble å skape internt samhold i partiets ungdomsavdelinger, og ungdommen kom kanskje
enda mer i fokus enn det de hadde vært før krigen.
4.4.1 1941
Sommeren 1940 ble det naturlig nok ikke arrangert noe pinsestevne, siden krigen fremdeles satte
sitt svært reelle preg på landet, og på NS som bevegelse. Dette var det eneste oppholdet siden
stevnet ble arrangert i 1935, og for resten av krigen ble stevnet trofast arrangert. Ved stevnet i 1941
deltok NSUF med mellom 800 og 900 mann, og Rikshirden med rundt 1500. I et intervju med
fylkesføreren i NSUF for vest viken i forbindelse med stevnet ble det også gjort et poeng ut av at
152Dahl (2004) s. 254
153Dahl (2004) s. 247
154Dahl (2004) s. 247
155FF 12/6-43
53
bare "de mest utsøkte" fikk delta på møtet.156 Dette er en vesentlig forskjell fra Borrestevnene fra før
krigen, som partiet selv påpeker i forbindelse med det åttende stevnet i 1943. "Og no er vi kommet
dithen at det ikke lenger er snakk om å samle deltakere, men hvordan man på en rettferdig måte skal
begrense deltagelsen, som nu (sic) sprenger alle grenser."157 Møtets høydepunkt var Ungdommens
kampdag, med tale av Quisling. Siste dag ble møtet avsluttet med en kamerataften og utdeling av
Hirdmerket til flere av deltagerne.
4.4.2. 1943
Borrestevnet i 1943 representerer et høydepunkt i borrestevnenes historie og samlet over 2000
deltagere hvorav NSUF stod for rundt 1200. I tillegg var det representanter for Germanske SS,
marinehirden, unghirden, kvinnehirden og rikshirden. De 50 frontkjemperne som deltok ble forlagt i
en egen leir. Disse ble naturlig nok gjort ekstra stas på, og i en radioreportasje fra stevnet trekkes
sammenligninger til fortidens vikinger og frontkjempernes kamp stilles opp som et eksempel til
etterfølgelse, for å gjenreise Norge.
Solbrente kjempere som etter slit og hårde kamper i russisk snø og søle er kommet
heim og samles her, hvor nordmenn før kom fra vikingtog og satte hverandre stevne og
berettet om fjerne land. [...] Nå som før står haraldsættens skalder her og kveder om
fører og fedreland, om utført dåd, om alt som er norrønt, og hører heime blant folk i
mellom fjellene i nord, i hyldest til sol og sommer. Her ved borrestranda satt så mange
en ungdom før og stirret inn i bålet og drømte om Quislings Norge. Flammene tente
gløden og kampånden i ham. Han lærte at det var kun en vei som var Norges vei: med
føreren. Gjennom kamp og terror ble han stålsatt. Mange av dem som før sang ved
bålet der ute har allerede gitt alt, gitt livet for sin ideale tro, men akkurat der hvor våre
høvdinger kviler vil vi føle at de er med oss i dag på veien fram. Og de av våre
folkefeller som står mot oss i dag kunne trenge å være tilstede. De ville se noe nytt i
alle disse som er samlet her. De ville se et fedreland i gjenreisning i våre høvdingers
minne. Et nytt Norge i stormløp mot en bedre framtid. Da ville de sanne Kåre Bjørgens
ord. "og tvilar du så lær å tru at Noregs vår er komen.158
Det mest spesielle ved stevnet i 1943 var oppføringen av et permanent "rådhus" i dragestil, som ble
bygget i forkant av stevnet og som skulle tjene som organisasjonelt sentrum for leirplassen og de
forskjellige aktivitetene som fant sted ved møtet. Rådhuset var et konkret og symbolsk uttrykk for
den historiske tilknytning til Norges gullalder man så for seg gjennom borrestevnene, og ser ut til å
ha vært første ledd i planer om å bygge opp mer permanente strukturer rundt de historiske
minnesmerkene i nasjonalparken i Borre. "De historiske tradisjoner i Borre, hvorfra Norges samling
til et rike utgikk, og selve parkens naturlige herligheter var som skapt for en slik tanke. Og planen er
at Nasjonalparken skal bli regulert og istandsatt på en verdig måte etter en forutgående
arkitektkonkurranse."159 Dette nevnes i forbindelse med Gulbrand Lundes forbauselse "over at det
156NRK Radioarkivet: Intervju med NSUF – fylkesfører for Vestfold, Hauge Birkeland. Ved: Olaf Klausen.
Arkivnummer: 2147
157FF 12/6-43
158NRK Radioarkivet: Omkring NS'8. stevne i Borre juni 1943. Ved ukjent programleder Arkivnummer: 626
159FF 20/4/43
54
ikke var gjort noe mer omkring dette historiske sted."160 Hvorvidt denne konkurransen var i
forbindelse med strukturer som skulle bygges til en stevneplass eller bare generell utnyttelse av
parken er ukjent, men det er absolutt mulig å tenke seg at NS ønsket å bruke mer permanente
strukturer i sin virksomhet rundt stevnene. Bygget besto av fem kontorer og en søylesal. Innvendig
var bygget kledd med tømmer og tekket med torv mens søylene var utskåret med drageslyngninger.
På utsiden var det en musikktribune med talestol. På hver side av oppgangen til bygget var det
oppsatt dragehoder kopiert fra Gokstad- og Osebergskipet.161
4.4.3 1944
Dette året, det siste med Borrestevne, falt pinsen i slutten av mai og den vanlige teltleiren ble
redusert i størrelse for å innkvartere Kvinnehirden, Ungpikehirden og Gjentehirden i hus.162 Stevnet
antok stort sett de samme former som ved tidligere år, med unntak av at det store festmøtet var skutt
frem til 1. pinsedag mens det tidligere var blitt arrangert 2. pinsedag. I tillegg var møtet ikke like
stort som tidligere år, som følge av reiserestriksjoner og dårlige værforhold. Det store folkemøtet
samlet dette året bare rundt 1000 tilskuere. Likevel meldte pressen at man var fornøyd med stevnet.
"Stor deltagelse og ekte Borre-stemning skjønt stevnet i år nærmest måtte bli en lokal mønstring."163
Det kanskje mest betegnende ved møtet dette året var talen til Fylkesfører Tjersland. Mens
taler fra tidligere år var viet lange historiske linjer og nærmest var mystisk preget dreide denne seg
om faren for en sovietisk invasjon og hardt formulerte anklager mot Haakon 7., som skulle ha gått
med på å la Norge bli en del av en sovietisk sfære. 164 Likevel var ikke talen, eller møtet ellers fritt
for historiske betraktninger og symbolske forbilder. Både Tjersland, avdelingsleder Myklebust og
Fuglesang snakket om Norges tidligere storhetstid og den historiske utviklingen som hadde ledet
frem til den nåværende situasjonen. Spesielt Fuglesangs tale er representativ for de tanker partiet
gjorde seg rundt den historiske betydningen av Borrestevnet.
Borre - dette utgangsstedet for Norges samling, som så lenge har ligget forsømt i en tid
som bare hadde hån og ringeakt til overs for våre store historiske tradisjoner, dette Borre
skal vi no reise som et av våre skjønneste historiske minnesmerker, som samlingsstedet
for nasjonens unge krefter, for de byggende, nasjonale kreftene i landet vårt. Hver vår når
våren, og sommeren igjen bryter inn over landet vårt, skal dette være samlingsstedet. Her
skal samlingstanken stadig næres på ny i nye slektsledd, også når vårt verk er fullendt og
bygningen
som
heter
det
nye
Norge,
er
reist.165
Men selv denne talen var i stor grad viet til begivenhetenes gang og man kan merke stigende
frykt for fremtiden. Referanser til "Snikmord, mordbrann og nakkeskudd" røper at krigens realiteter
160Ibid.
161FF 15/5-43
162FF 2/5-44
163FF 30/5-44
164Ibid.
165Ibid.
55
kanskje var kommet litt for nært inn på livet.166 Små og store hint om hvilken vei krigslykken hadde
snudd ble i det hele tatt mer og mer vanlige i både partipressen, radio og taler på denne tiden.
Krigen gikk raskt mot avslutningen og NS var prisgitt begivenhetene. Til tross for den påtatte
optimismen var dette siste gang partiet kunne samles til pinsestevne.
4.5 HIRDMØNSTRINGER I OSLO 1941
I 1941 ble det avholdt to store mønstringer med hird fra hele landet til stede, begge i Oslo. Til tross
for at disse møtene skiller seg ut både i størrelse og den oppmerksomheten de fikk er de
representative for den stilen hirdens møter fikk under krigen. Først en marsj med faner gjennom
byens gater, etterfulgt av et offentlig møte og tilslutt en såkalt kamerataften i mer lukkede
omgivelser, gjerne med prominent besøk. Før krigen hadde hirdens møter stort sett vært begrenset
til kamerataftener, men når man ikke lenger trengte å frykte overfall av partiets motstandere ble
Hirden langt mer synlig som bærer av partiets rituelle stil. Hirden trådte klart frem som symbol for
NS' ideer på disse møtene, og deres historiske tilknytning ble sterkt vektlagt.
4.5.1 Maimøtet
I mai 1941 ble den første store hirdmarkeringen i Oslo siden Riksmøtet i 1936 avholdt på
Universitetsplassen. 7. Hirdregiment møtte opp med det som ble hevdet å være rundt 1000 mann 167.
Møtet startet med en marsj gjennom Oslo med Hirdmusikken i spissen, før selve møtet fant sted på
Universitetsplassen, hvor kvinnehirden allerede hatt tatt oppstilling ved den østre bygningen. Møtet
ble som så mange ganger ellers åpnet av Orvar Sæther, som ble møtt med et "tusenstemmig Heil og
Sæl" før Hirdens egen sang, Rekker på rekker ble sunget.168
Talen til Sæther dreide seg i all hovedsak om Hirdens og Norges rolle i det historiske
Europa og visjoner om Europas orden slik den skulle være i fremtiden. "Vi som står her opstillet i
ordnede formasjoner, vi tror på et nytt Europa. Et Europa hvor Englands makt er brutt, og hvor de
enkelte stater må arbeide sig frem til den stilling de fortjener."169 Norges rolle blir primært satt i en
germansk eller også pangermansk sammenheng, men med en unik og viktig plass i det germanske
fellesskapet.
I dette Europa med plass for en germansk kultur skapt av en gammel nordisk tradisjon, vil
der bli anledning for alle stater å vise sin ilevende revolusjonære kraft. Det at et folk er lite
spiller ingen rolle for dets evne til å skape kultur. Grekenland var i oldtiden aldri overlegent
tallmessig. Men allikevel blev datidens romanske livsrum preget av den greske kultur. Og
det er et faktum som ikke er til å komme forbi at Norge spiller en stor rolle blandt de
germanske land.170
166Ibid.
167FF 8/5-41
168Ibid.
169Ibid.
170Ibid.
56
Sæther benyttet også anledningen til å angripe kong Haakon 7., som han mente snart ville bli
glemt i Norge, fordi han rømte landet da krigen kom. Quisling derimot ble i landet og vil bli husket
for dette. På dette tidspunktet var det åpenbart for partiets medlemmer at Kongens person ikke
kunne reddes som noe symbol for partiets nasjonalisme, noe som må ha vært problematisk. På den
ene siden var partiet tro mot den gamle norske institusjonen, og monarkiet ble heller aldri avskaffet,
men på den annen side var Kongen selv alliert med fienden og et viktig symbol for
motstandsbevegelsen i Norge. Videre gjentok Sæther sin tolkning av at Hirden er gjenopprettet fra
den historiske hirden og skulle bære landet, før han avslutter med noen betraktninger rundt hirdens
faner, i forbindelse med overleveringen av tre sveitfaner. "Du [fanebæreren] har idag fått kanskje
det viktigste kall i tiden. Du skal bære bevegelsens symbol høit og fast foran de andre i kampen. Du
må stå fastest av dem alle. Vår fører Vidkun Quisling venter av dig at du gjør din plikt."171
4.5.2 Novembermøtet
Et annet viktig Hirdmøte ble arrangert samme år, i november. Møtet var den første landsdekkende
hirdmønstringen og samlet hirdmedlemmer fra hele
landet, og alle syv Hirdregimenter.172 Spesielt er det
avslutningen på dette møtet som er betegnende for
Hirdens symbolske og propagandistiske funksjoner i
partiet, og den militante stilen som ble dyrket.
Avslutningen ble innledet med en marsj gjennom Oslo
før Hirden stilte seg opp på Universitetsplassen for å
høre på taler av stabssjef Orvar Sæther, Quisling og
Oliver Møystad som var regimentsfører for Oslo.
Oppstilt forran trappene til universitetets aula var 3120
hirdmenn173, samt representanter for politiet og Norges
SS. Plassen var for anledningen pyntet med hirdens
faner, Nasjonal Samlings banner og det norske flagget,
samt en stor Solørn, festet mellom to søyler på trappene
til aulaen.174 I sin hilsningstale startet Sæther med å si at
Norge hadde fått hirden tilbake, og at dette var et oppgjør med den jødiske dominansen i landet.
Den jødiske tankegangen brøt i sin tid inn over oss og da fortalte historieskriverne at
nordmenn holdt op å fare i viking. Nordmannakraften var brutt. Fremmede tanker og ideer
var trengt inn. Hundreårsnatten hvilte over landet og hirden var borte. Nedgangsperioden
171 Ibid.
172FF 3/11-41
173Riktignok hevder Eyvind Mehle i radiodekningen fra møtet at det var "titusener", men det lavere av de to tallene,
som er hentet fra Fritt Folk er nok mer sannsynelig.
174Bildet er hentet fra billedsamlingen tilknyttet Norsk Krigsleksikon på Internett. Se bibliografien.
57
har nå endelig fått en slutt [...]. Den nasjonale nyreisningstanken griper stadig om sig, og
som ledd i denne og garanti for fremtiden står Hirden igjen som ryggraden i det norske
folk.175
Tanken om at hirden representerer en egen klasse i det norske folket, som skal bære nasjonen er
ganske tydelig. Hva som ligger i dette beskrives videre i utsagn om hirdens oppgaver i arbeidet.
"Tapper og tro må Hirden være. Om allting vakler, må Hirden stå fast. Leve nordmannakraften.
Leve det norske folk."176
Talen ble etterfulgt av det faste innslaget ved mange av NS' møter, overrekkelsen av faner.
Seremonien ble innledet av Quisling med ordene "Heil og Sæl Hirdmenn!", før Hirdens fanebærer
svarte med "Heil og Sæl, Quisling!" Quisling ble formelt overlevert kommandoen for Hirden som
ble kommandert til "på stedet hvil" og deretter i giv akt av en av sine offiserer. Hele femten faner
ble så ovarrakt av Quisling personlig, før fanebærerene defilerte forbi Quisling på talestolen. 177 Etter
at faneborgen kom til hvile ble det sverget ed til Føreren, også dette i giv akt og med høyre arm
løftet. "Jeg sverger dig, Vidkun Quisling som fører for det norske folk, å være tro og tapper, og
lover dig ubrytelig lydighet inntil døden. Såsant hjelpe meg Gud."178 Deretter ble partiets kampsang
sunget, før Quisling talte til de fremmøtte, i Studenterlunden.
"Hirdmenn, jeg takker dere for den tillit dere har vist meg. Det er et stort ansvar som de på
den måten legger på meg, men et slikt forhold, som her er skapt, det er et gjensidig fohold."179
Denne åpningen på talen siktet til edsavsigelsen som gjensidig forpliktende. Quisling lovet videre å
være lydig, tapper og tro som svar på Hirdens ed om å være det samme, og innstiftet dermed disse
dydene både for partiets ledelse og de jevne medlemmene. Dette stiller Quisling opp mot
demokratiets tid, hvor man ikke hadde tillit mellom fører og folk. Ellers var talen i svært liten grad
viet historiens forbilder og heltedyrkelsen i partiet, utover å etterlyse hedring av heltene som faller
for NS i krigen ved å oppkalle steder i Norge etter dem. Quisling forteller til applaus at man i
fremtiden vil bygge en hall for de falne helter i "rett her i Studenterlunden!" 180 Det meste av talen er
viet kommentarer til de som motkjempet Nasjonal Samling, som Quisling hevdet ville straffes som
landsforræderi. Londonregjeringens trussel om å straffe lederskapet i NS blir kommentert ironisk og
vekker latter i forsamlingen. Quislings ganske hissige og aggressive tale ble møtt med en veritabel
storm av "Heil og Sæl"-rop før Orvar Sæther takket ham for talen og avsluttet møtet. Senere på
dagen defilerte Hirden for Quisling på Karl Johansgate.181
175FF 3/11-41
176Ibid.
177NRK Radioarkivet. - Høytideligheten på universitetsplassen. Sendt 2/11-1941 ved Eyvind Mehle. Arkivnummer
635
178FF 3/11-41
179Ibid.
180Ibid.
181Ibid.
58
4.6 QUISLINGS FØDSELSDAG I 1941
Quislings 54-årsdag i 1941 ble markert stort i partiets presse som satte begivenheten i et historisk
symbolsk lys. Det faktum at Quisling ble født på årsdagen for slaget ved Hafrsfjord syntes å være
profetisk, og var en gavepakke for partiets propaganda. Quislings fødselsdag ble markert i alle de
årene NS regjerte og dagen var offisiell flaggdag i Norge, men 1941 var nok det året begivenheten
ble sterkest slått opp i form av artikler, hyllester og møtevirksomhet.
Gratulasjoner og hyllester ble trykket i Fritt Folk på selve dagen, sammen med en polemisk
artikkel om Quislings tanker, som blir satt i historisk kontekst som en videreføring av det NS gjerne
kalte Kongstanken i norsk historie, ideen om å samle Norge. I likhet med tidligere eksponenter for
denne tankegangen ble Quisling motarbeidet kraftig. "Det synes å være et gjennemgående trekk i
Norge at den som kaller til Nasjonal Samling i landet blir møtt med den mest forbitrede motstand av
dem som ikke ser storheten i tanken, fordi den strider mot deres egne snevre personlige
interesser."182
Det ble også avholdt et større møte i Colosseum for å markere dagen, hvor Torgeir
Audunson leste høyt fra Henrik Ibsens prolog til 1000-årsfeiringen for slaget ved Hafrsfjord. Møtet
ble avsluttet med nasjonalsangen til gammelnorsk hilsen, etter at Wilhelm Rasmussens "mandige og
maktfulle" byste av Quisling var avduket.183
Den 19/7 1941 ble også en artikkel med sterk og fyldig hyllest til Quisling, signert
Fuglesang, trykket i Fritt Folk, samt hyllester av Jonas Lie og Orvar Sæther i Hirdmannen.
Fuglesangs hyllest er den som klarest setter Quislings virke i sammenheng med Harald Hårfagre,
gjennom å påpeke at dagen har to historiske konnotasjoner. Den første er Harald Hårfagres samling
av Norge, mens den andre er Quislings fødsel. "For oss NS-folk er det den nøieste historiske
sammenheng mellem disse to begivenheter" skriver Fuglesang i forlengningen av sin beskrivelse av
Quisling som "den mann hvis historiske og skjebnebestemte opgave det er blitt å fullføre dette
samlingsverket."184 Denne samlingen ble også satt i sammenheng med et kommende tidsskifte. "Vår
fører har ofte i sine taler og artikler pekt på at den kjensgjerning at en inderlig og innforlivelse med
historien og kjennskap til den historiske utvikling gir nøkkelen til den fulle og hele forståelse av det
tidsskiftet vi idag er midt oppe i."185 Fuglesang fortsatte med å redegjøre for Kongstankens historie i
Norge, som han mente døde raskt ut etter Harald Hårfagres død og bare ble sporadisk tatt opp igjen
av hans etterfølgere. Viktigst av disse var Kong Sverre.
182FF 18/7-41
183FF 19/7-41
184Ibid.
185Ibid.
59
Så sterk var riksenheten (under Sverre), at den firehundreårige unionstiden som fulgte da
Haraldsætten døde og landet kom inn under fremmede konger ikke maktet å bryte ned den
ytre statsform. Norge gikk inn i unionstiden som et eget rike og evnet gjennem 1814 og
1905 igjen å tre frem av denne unionstiden som et samlet og selvstendig rike [...].186
Men nedgangstiden var ikke slutt med 1814 og 1905, fordi den indre samlingen ikke var komplett,
det var bare den ytre selvstendigheten som var vunnet. "Ennu var ikke nordmennene blitt et folk.
Ennu var ikke folkets indre samling fullbyrdet."187 Fuglesang sammenligner derimot perioden etter
Norges uavhengighet med borgerkrigsperioden i middelalderen. Som følge av partistyre og
påvirkning fra utlandet, gjennom liberalisme og marxisme.
Det norske folk ble splittet og opdelt i innbyrdes kjempende flokker og interesser. [...] Men
som tusen år tidligere stod det frem en fører i det norske folket, en sterk og ansvarsbevisst
personlighet som blev bæreren av samlingstanken i vår historie, som stod på vår histories
sikre grunn, knyttet fortidens bånd med fremtidens, som bevisst kjempet for fulbyrdelsen av
en Ibsens ord. "Norge var et rike, det skal bli et folk", ja satte denne setningen op som
uttrykket for sitt indre politiske program. Det var Vidkun Quisling.188
Artikkelens avslutning går med til å hevde at man kunne trekke tre viktige lærdommer ut av den
norske historien. Kort oppsummert er det at samlingstanken er "den store kongstanke i vårt folks
historie", som tilogmed "høiere krefter virker med" for å fremme. "Nornene har spunnet sine tråder
gjennem vårt folks skiftende lagnad." Det andre er et samlingstanken bæres av og hviler på førere,
ikke på folket i sin allminnelighet, og det siste er at Quisling er den som bærer tanken i dag. "Den
idé han har stillet op [...] betyr intet annet enn fullbyrdelsen av samlingsverket i vårt folk – den
endelige avslutning av slaget ved Hafrsfjord den 18. juli 872."189
4.7 SNORRESTEN OG SNORRESTEVNE
23. september 1941 ble det avholdt en liten, men viktig historisk markering i Oslo og Tønsberg. For
å markere at det var på dagen 700 år siden Snorre Sturlason ble drept oppførte NS en Snorrebauta i
Slottsparken i Oslo (på Nisseberget, som ble omdøpt til Snorrehaugen), og arrangerte samtidig et
lite Snorrestevne i Tønsberg. Snorrebautaen var videreføringen av et arbeid som var påbegynt i
offisiell statlig regi allerede i 1920, det var da tiltenkt å sette opp en byste av Snorre på Island og en
kopi i Bergen. Da krigen brøt ut og hindret disse planene ble det avgjort at man heller skulle sette
opp en bauta i Oslo, ihvertfall intil videre.190 Fritt Folk hadde for anledningen viet to og en halv side
til Snorre, både som historisk person og forbilde. En liten notis fortalte også om at det planlagte
monumentet måtte vente til etter krigen.191
Gulbrand Lunde, Jonas Lie og Rolf Jørgen Fuglesang representerte regjeringen ved
186Ibid.
187Ibid.
188Ibid.
189FF 19/7-41
190Melsom, Odd (1983) Fra kirke og Kulturkampen under okkupasjonen : suplement til okkupasjonshistorien: bind III.
- 240s . - [s.l.] : INO. - s.218
191FF 23/9-1941
60
avdukingen hvor det var flere kulturpersonligheter og NS-folk til stede, blant annet komponisten
Christian Sinding og NS-historikeren Gudmund Schnitler. Sistnevnte holdt også åpningstalen ved
arrangementet før Lunde overtok med en lengre historisk tale. Seremonien blir omtalt som "enkel
men meget stemningsfull" i Fritt Folk, og ser ikke ut til å vært arrangert med den sedvanlige bravur
som fulgte med NS-arrangementer. Ingen orkestre eller heil-og-sæl-rop blir nevnt i avisen eller
andre kilder. Viseordfører i Oslo, Klaus Hansen tok i mot bysten på vegne av kommunen og holdt
en kort tale om Snorre som inspirasjonskilde.192
Lundes tale fra avdukningen startet med å påpeke den gjelden norsk kultur stod i, i forhold
til Snorres virke, både som historiker og forfatter, og at bautaen til hans minne har tatt altfor lang tid
å oppføre.
Nå kan en kanskje si, at Snorre Sturlason i "Heimskringla" og "Edda" selv har reist sitt
evige minne i det norske folket. Og at Kongesagaene ved siden av Bibelen er den mest
utbredte bok i Norge, viser at det norske folket har forstått å verdsette dem. Men det
måtte altså ta 700 år før folket reiste en minnestein over denne vårt åndsliv største
kjempe, liksom det tok nesten 600 år etter hans død før den første norske oversettelsen
av Kongesagaene kom ut i Norge.193
Sammenstillingen med Bibelen viser også hvilken vekt Snorres skrifter hadde som forbilde for NS.
Selv om han selv ikke nevnes direkte spesielt ofte ellers, er det nok hans kongesaga som er
hovedkilden til NS' tolkning av de store norske kongene fra historien. Snorre Sturlason var åpenbart
et viktig symbol for NS, og man finner flere artikler og radioinnslag med Snorre som tema i
perioden rundt oppføringen av søylen. Lunde fortsetter talen med å trekke paralleller til den tiden
stenen ble oppført, som en vanskelig tid for det norske folk, hvor Snorre kan være et forbilde.
I dag, på 700-årsdagen for hans død, står det norske folket midt oppe i et veldig tidsskifte,
da grunnlaget skal legges for vårt folks liv og framtid, kanskje for hundrer av år. I en slik
skjebnetid er det for ethvert folk nødvendig at det nye som skapes bygger på nasjonal
grunn. Vi må finne tilbake til røttene for vår kultur, for vår stammes styrke. Det norske
folket er Snorre Sturlason evig takk skyldig fordi han har skapt de kilder hvorfra folket i
enhver vanskelig tid kan hente ny kraft og styrke [...]. Denne steinen til minne om Snorre
er reist i en vanskelig tid for vårt folk og land. Den skal stå her på "Snorrehaugen" ved
Universitet som symbol for det norste folket, for å minne oss om hvor vårt norske åndsliv
og vår norske kultur hører hjemme. For å minne oss om for hvilke mål og idealer
nordmannen skal kjempe og yte sitt beste.194
Formålet er altså ikke en ren historisk markering, men også forbilledlig og oppsummerende for
bevegelsens mål om å forene fortidens idealer med en fremtidsorientert nyordning. "Steinen skal
ikke bare minne oss om det som var, den skal også mane oss til å kjempe for framtidens Norge, som
skal bygge på det norske, på det nasjonale, at vi ikke må dyrke fremmede guder." 195 De fremmede
guder Lunde refererer til er nok både idealer og makter fra utlandet, i form av troen på England,
jødedommen, marxisme og liberalisme. Alt sammen idealer og grupperinger partiet hadde kjempet
192Melsom (1983) s. 218 og FF 24/9-1941
193Lunde, Gulbrand (1942) Kampen for Norge II – foredrag og artikler 1940-1941. - Oslo : Gunnar Stenersens forl.
253s. - s. 224
194Ibid. s. 224-225
195Ibid. s. 225
61
mot i lang tid og som aldri kunne bli en del av Norges fremtid under NS. Stenen skulle nok minne
fremtidige generasjoner ikke bare på Snorre, men på NS' egen kamp. "Den skal lære oss å forstå, at
vi i vårt liv ikke bare må ta hensyn til oss sjøl og til den slekt som lever i dag, men at den nulevende
generasjon bare er et ledd i en sammenhengede rekke av slekter, hvis opprinnelse ligger langt
tilbake i fortiden., og som skal føre norsk kultur videre langt inn i framtiden."196 Lunde avsluttet så
den korte, men svært historisk orienterte talen ved å sitere Ivar Aasen, som oppfordret tilhørerene til
å ikke glemme forfedrene og deres handlinger.
Mange av de samme momentene gikk igjen i et lengre foredrag Lunde holdt til
Snorrestevnet som fant sted i Tønsberg senere samme dag, men talen inneholdt også en mer fyldig
biografi over Snorre og hans virke, som Lunde omtaler som "Norges største åndskjempe"197. Lunde
kommer også inn på dydene Snorre legger til grunn for samfunnet "mot, tapperhet, og trofasthet"
samt "dådstrang eventyrlyst".198 Idealer som den oppvoksende slekt ikke holdt seg til i Lundes øyne.
Talen inneholdt sterkt fokus på gamle norske erobringer. "I dette lille folket var det en kraft så stor
at det øvde innflytelse på hele Europa. Det kom den gang, likesålitt som nå, an på antallet, men på
kvaliteten. Vi skal lære av denne storhetstiden, at noe slikt kan hende en gang til."199
4.8 STATSAKTEN
Den begivenheten som ble ansett som viktigst i NS' egne øyne var uten tvil Statsakten som fant sted
1. Februar 1942, og de mange møtene som ble avholdt i den sammenheng. Statsakten er godt
dokumentert, og innholdet fra de forskjellige møtene ble dekket gjennom en hel uke i partiets
presse, og fungerer utmerket som en kilde til kunnskap om de historiske ideer aktørene i partiet
hadde. Partiet hadde i egne øyne en historisk sjanse i og med at makten over det okkuperte Norge
formelt ble overført til NS, og både billedmateriale, skrift og lyd fra møtet taler om et parti som
ikke holdt særlig mye tilbake for å knytte seg til fortidens gullalder og fremtidig storhet i folks
bevissthet.
Den Statsakten som fant sted hadde under lengre tid vært et mål for Quisling, og dermed
også NS, men det selve begivenheten ble nærmest improvisert frem i løpet av svært kort tid. Det var
heller ikke før selve dagen kom at de store masser ble inviet i forhold til hva som skulle skje. Det
hadde vært rykter, og det hadde vært propagandafremstøt men alt sammen temmelig vagt.200 Det var
stort oppbud av NS-medlemmer samt representanter for okkupasjonsmakten tilstede ved selve
196Ibid. s. 225
197Ibid. s. 124
198Ibid. s. 126
199Ibid. s. 127
200Begivenhetene som ledet frem til og rundt Statsakten er godt beskrevet i både Høidal (2002) og Dahl (2004).
62
møtet som ble forsøkt hyllet inn i et historisk sus. Det er verdt å vie litt mer plass til denne
begivenheten enn de andre møtene, både fordi den er så talende for NS' ideer, men også fordi den er
så sentral i deres egen mythos. Ingen begivenhet kunne overskygge denne. Statsakten kan
hovedsaklig sett deles inn i tre deler som bør behandles for seg selv, i tillegg til den "Nasjonale
Gudstjenesten" som samtidig fant sted i Nidarosdomen. Dagen startet med formell
maktoverrekkelse og en seremoni på Akershus festning, eller Akershus Slott, som det da het.
Etterpå ble det holdt en rekke markeringer utover dagen som kulminerte på kvelden med en
festbankett på Gimle, hvor Quisling i kraft av å være statsoverhode nå hadde flyttet inn.
4.8.1 Seremonien på Akershus Festning
Seremonien på Akershus festning var så full av prakt som overhodet mulig å få til på såpass kort
varsel. Selve møtet fant sted i riddersalen som var dekorert i partiets farger gult og rødt og
hirdmenn stod oppmarsjert langs veggene i sine blå uniformer og et orkester var tilstede for å gjøre
begivenheten enda mer høytidelig. Salen var dekorert med blomster, regimentsfaner og både norske
og tyske flagg. Både radio og filmfolk var tilstede for å bevare begivenheten for ettertiden. Det er
ikke vanskelig å tenke seg at det hersket en trykkende høytidsstemning og forventninger om hva
som skulle komme. På kommando om "Giv akt!" reiste så alle seg og hevet armene i "gammel
norsk hilsen" mens Terboven og Quisling med følge marsjerte inn til toner av Strauss' Festmarsj
etterfulgt av Griegs Hyldningsmarsj fra Sigurd Jorsalfar. Terboven holdt først en kort (og i forhold
til begivenheten ganske prosaisk) tale, før Quisling inntok talestolen og gjorde rede for sine
historiske visjoner for Statsakten.201
Quislings tale i Riddersalen var full av historiske referenser og er tydelig preget av det
historiesynet han gav uttrykk for, med troen på en norsk gullalder godt synlig.202 Han åpnet med å
gå gjennom begivenheten som har ledet opp til maktovertagelsen på en ganske prosaisk og konkret
måte, før han kom til den mer visjonære delen av talen som han åpnet med en sammenligning
mellom sin egen stilling i det nye norske samfunn og kong Sverres:
Da kong Sverre hadde seiret over fåmannsveldets konge og over det katolske kirkeparti
uttalte han: "En mann er no trådt i stedet for tre: for konge, for jarl og for erkebiskop, og
jeg er denne mann." I dag forrener den nasjonle regjering på en lignende måte kongens,
statsrådets og stortingets myndighet. Vi har aldri strevd etter eller ønsket en slik
maktfylde. Det er forholdenes utvikling og våre motstandere selv som i sin blinde
selviskhet har laget det slik.203
I Quislings øyne var dette en god sammenligning, han (og NS) har grepet makten til både konge,
regjering og storting for å føre nasjonen inn på rett spor. Dette var noe han oppfattet som sin
historiske oppgave, og ved å bruke heltekongen Sverre som bilde var håpet å legitimere denne
201Beskrivelsen er basert på NRKs dekning av hendelsen ved Eyvind Mehle.
202Quislings tale er gjengitt i sin helhet i: 1 Februar 1942 /Nasjonal Samling s. 9-27
203Ibid. s. 15
63
samlingen av makt i sine hender. Han angrep også monarkiets maktgrunnlag ved å trekke inn
historiske forbilder, denne gangen Aristoteles:
Det er en sannhetserkjennelse så dypt begrunnet i selve tingenes natur, at jeg med de
nødvendige endringer kan uttrykke den med ord som ble uttalt for mer enn 2000 år siden.
Allerede oldtidens største vismann, Alexander den stores lærer, bemerket at "mens
kongedømmet er etablert for å forsvare de store mot folket, er det karakteristiske ved det
autoritære styre å bekjempe fåmannsveldet." Nasjonal Samling og den nasjonale regjering
vil samle alle nordmenn til nasjonal samarbeid.204
Det var nødvendig for Quisling å legitimere sin tilsidesettelse av kongedømmet, men da han ikke
kunne gjøre det ved hjelp av grunnloven måtte han ty til mer abstrakte virkemidler. Dette var noe
han viet stor plass til i talen sin, både i forhold til kongedømmet konkret og den styreformen Norge
hadde hatt frem til 1940 generelt. Han knyttet NS' legitimitet til folkeviljen snarere enn jus og
hevdet at ingen representerer folkeviljen bedre enn NS, fordi de har "sett klart og sett riktig og
fremdeles har rett i vår bedømmelse av situasjonen og framtiden".205 Quisling nøyde seg med andre
ord ikke med å skue til fortiden, men hadde en visjon om fremtiden til den norske nasjonen.
Etter at Quisling var ferdig med sin tale spilte orkesteret den tyske nasjonalsangen, etterfulgt
av Horst Wessel Lied og til sist – Ja, vi elsker.
I ettertid er det mulig å notere et noe ironisk moment ved symbolbruken på møtene i
Riddersalen på Akershus festning. Det Tredje Rikets ørn og Nasjonal Samlings eget Olavskors med
ørn prydet veggen bak talestolen i Riddersalen, side om side – som om det var tale om to sidestilte
nasjoner. Det er lett å se at den tyske ørnen både er større og henger noe høyere enn den norske, og
et mer talende bilde på hvordan samarbeidsforholdene mellom NS og NSDAP skulle være frem til
1945 skal man lete lenge etter. Denne maktfordelingen ser man også tydelig i det faktum at tyske
bidrag til Statsakten hadde forrang for de norske. Terboven talte (på tysk) før Quisling. Strauss før
Grieg og både Deutschland Deutschland über Alles og Horst
Wessel Lied før Ja, vi elsker. Det er ikke umulig at dette var
tiltenkt å vise en overgang fra tysk til norsk, men i etterkant er det
lett å tolke det inn i en maktkontekst som viser hvem som
egentlig hadde makten.
4.8.2 Andre Møter
I forbindelse med Statsakten ble det som nevnt avholdt en rekke
møter. Blant annet ble det arrangert gudstjeneste i Nidarosdomen
og fakkeltog på Karl Johans gate i Oslo før hele kvelden ble
avsluttet med en festlighet i Nationaltheateret hvor både
Fuglesang og Lunde talte.
204Ibid. s.16
205Ibid. s. 18
64
Ifølge Fritt Folk var fakkeltoget en begivenhet som samlet 20-25.000 mennesker fra
Arbeidstjenesten (AT), Hirden, sivile deltagere og tilskuere.206 Det er vel snarere usannsynelig at
dette tallet er et reelt tall, og om det skulle være kan det ikke anses som å gi et riktig bilde av
antallet som støttet Quisling gjennom sin deltagelse, men at det var en begivenhet som samlet store
masser levner heller ikke bilder noen tvil om. Spesielt gjaldt det fakkeltoget, som startet fra
Youngstorget og gikk opp via Karl Johansgate forbi Grand Hotel (avbildet forrige side), hvor
Quisling hilste toget.207
4.8.3 Årsmarkeringer for Statsakten
Statsakten ble markert ved små møter og gjennom fyldig omtale på årsdagen både i 1943 og i 1944.
I 1945 uteble denne markeringen, av uvisse grunner. Selve feiringen dreide seg mest om
oppsummerende avisartikler og lovord, samt taler og enkle seremonier. Den siste av disse
markeringene foregikk ved at stortingsbygningen ble overrakt NS-myndigheten ved en enkel
seremoni. Regierungspräsident Koch og NS-minister Vassbotten talte som representanter fra deres
respektive institusjoner. Vassbotten brukte sin tale til å reflektere over glede over igjen å kunne
bruke bygget. "Med desto større tilfredshet må de derfor hilses velkommet at dette nasjonale
symbol, takket være framfor alt vår Fører og ministerpresident Vidkun Quislings bestrebelser, no
igjen er stilt til til den norske stats frie rådighet, og at det norske flagg – som måtte fires fra
Stortingsbygningen hin skjebnesvangre 15. april 1940, fra i dag atter skal vaie over dette hus."208
Hva som fikk Terboven til å beslutte at bygget skulle overdras til NS er usikkert, men det må ha
vært svært symbolsk ladet for NS å kunne overta dette bygget, det ypperste symbolet på makten i
Norge. Til tross for de rådende forholdene og den nært forestående tyske kapitulasjonen må det ha
vært en begivenhet preget av optimisme, og en bekreftelse for NS' tanker om å være den fremtidige
rådende makten i Norge. "Når det norske flagg i dag etter nesten 5 års forløp atter går til topps over
denne bygning, som framfor alt var symbolet på det norske folks sjølstendige, egetfolkelige liv, vil
vi gi oss sjøl det løfte at det som her i framtiden skal forhandles og avgjøres utelukkende skal
bestemmes av hva der tjener til å fremme det hele folks beste."209 Likevel var ikke krigen langt
unna, og store deler av talen ble viet til terroren som rådet i Europa og åpenbar frykt for fremtiden.
Likevel påpeker talen at Norge i fremtiden skal bygges etter nasjonalsosialistisk mønster i et
storgemansk livsrom, slik Quisling har krevd og spådd. Seremonien ble understreket av et vakskifte
206FF 2/2-1942 Dette antallet er etter alt å dømme en grov overdrivelse eller rent ut oppdiktet, siden det ville samlet
over halvparten av partiets medlemmer på dette tidspunktet. Det er ikke urimelig å anta at avisen også teller med
tilskuere, enten de var sympatisører eller ikke uten å ta hensyn til at de fleste av dem nok var møtt opp av helt andre
grunner enn begeistring over begivenheten som hadde funnet sted.
207(Bildet er hentet fra billedsamlingen tilknyttet Norsk Krigsleksikon på Internett. Se bibliografien.)
208FF 2/2 1945
209Ibid.
65
i Stortingets foaje, hvor en norsk vaktstyrke erstattet den tyske som hadde holdt vakt over
bygningen til da.
4.9 DET 8. RIKSMØTET
4.9.1. Møtets kontekst
Et av de mest omtalte møtet under hele NS' eksistens perioden må sies å være det åttende (og siste)
riksmøte fra september 1942, som også henger sammen med åpningen av Kulturtinget210. Møtet
skulle være en storslått og triumferende oppvisning og fant sted på det tidspunkt da krigslykken
aller mest så til å gå i Tysklands favør. Det var naturligvis også knyttet store forventninger til møtet
på forhånd. Man forventet et femsifret antall møtedeltagere, og det ble oppgitt et eget
telefonnummer hvor man kunne stille sengeplasser til disposjon, siden man antok at byens hoteller
ville være overfylte.211 Møtet ble imidlertidig ikke så vellykket som NS' offisielle propaganda ville
ha det til, både fordi åpningen ble forstyrret av et britisk bombeangrep mot Oslo og fordi tyske
styresmakter hadde sørget for at Kulturtinget ikke på langt nær ble en del av den korporatistiske
statsordningen Quisling hadde ønsket seg. Politisk sett er det nødvendig å se Riksmøtet i
forlengelsen av Statsakten, som et forsøk på å befeste den retningen NS-medlemmene selv mente de
hadde startet i, nemmelig befrielsen av Norge og opprettelsen av et ekte NS-styre.
Som møte skulle det 8. riksmøte ikke bare være en samling for partiet, men mer enn
noensinne vise frem partiets styrke for tilskuerne. Det første riksmøtet siden 1939 kunne sikkert av
mange oppfattes som en målestokk på partiets fremgang, i både medlemstall og innflytelse og måtte
reflektere dette, og disse målene ble i overmåte oppfylt av det store oppbudet og de mange
arrangementene. Møtet satte uten tvil sitt preg på Oslo de høstdagene det fant sted og var absolutt
en manifestasjon av NS på sitt maktpolitiske og ideologiske høydepunkt. Møtet var også
høydepunkt for de pangermanske strømningene som var tilstede i partiet på tidspunktet.
4.9.2. Selve riksmøtet
Selve riksmøtet fant sted i Colosseum på møtets andre dag, og hadde en tale av Quisling, med
medaljeutdeling som hovedbestanddel. Deretter var det duket for særmøter i de forskjellige
avdelingene av partiet. Etter særmøtene var det kulturmøte i Universitetsaulaen ved Gulbrand
Lunde, etterfulgt av fakkeltog med oppmarsj på Universitetsplassen, og til slutt konsert med
Hirdens orkester og folkedans på st.hanshaugen. Det var også et mesterskap i "verneidrett" for
Hirden, med medaljeutdeling knyttet til riksmøtets andre dag. Riksmøtets aktiviteter denne dagen
var ellers en ganske intern begivenhet, hvor de forskjellige særorganisasjonene presenterte sin
210Fritt Folk annonserte også 26/8 at det skulle organiseres et eget riksting, etter samme korporatistiske linjer som
Kulturtinget, men uten å gi noen tidsramme for dette men kaller vedtaket "prinsipielt".
211FF 5/8-42
66
virksomhet for lederskapet, snarere enn et offentlig propagandamøte.
4.9.3 Avslutningsmøtet på Bislett stadion
Selve avslutningen av Riksmøtet i 1942 ble gjennomført på Bislett stadion og er nok det møtet som
er mest interessant i denne undersøkelsens sammenheng. Både fordi det var det mest offentlige av
møtene og på grunn av innholdet. Flere avdelinger av Rikshirden, førergarden og hirdens flykorps,
samt medlemmer av Germanske SS Norge marsjerte inn og fylte stadion, til toner fra et orkester.
Innmarsjen ble avsluttet med inspeksjon av SS og NS' kampsang sunget av tilskuerne på tribunen til
orkesterets toner. I følge radiodekningen var det nesten 30 000 tilskuere på tribunen, og flere tusen
som deltok i marsjen, i tillegg til tilskuere i alle vinduene omkring plassen – selv om reporteren
mener at sistnevnte ikke tror sine øyne når de ser oppmarsjen. Som start på selve møtet ble nye åtte
fylkesbannere innviet av Quisling og presentert til representanter for fylkesorganisasjonene.212
Første taler var Fuglesang som minnet også stevnedeltagerne på de harde kampene og slitet
som hadde ledet frem til partiets seier, og etterlyser at den kampviljen og offerviljen som
kjennetegnet partiet i NS' første år måtte prege partiet også i fremtiden. Talen la stor vekt på kamp
og kampvilje som positive erfaringer og verdier, som får frem gode egenskaper i mennesker, og
skjerper folks evner, tro og vilje. Kampen er en kilde til partiets dyder. "Kampen bringer alle de
gode egenskaper fram i oss. Kampen skjerper alle våre evner og stålsetter vår vilje og vår tro. Vi
søker kampen fordi vi vet at kampen sveiser oss alle sammen til en ubrytelig jernhard fylking. Fordi
kampen lærer oss disiplin, offervilje og idealisme."213 Disse samme dydene, i tillegg til 'vilje'
gjentas også senere som aspekter ved partiet som skal gjennomsyre folket for å arbeide for
gjennomføring av nyordningen av landet, og igjen når det snakkes om hva det norske folk må gjøre
for den felles kamp germanerne står foran. "Idealismen og offerviljen er det klippefaste grunnlaget
som vår beveglse må stå på i den harde kampen som vi nu utkjemper. [...] Når vi nu alle sammen
drar til hvert vårt hjem etter dette riksmøtet og tar arbeidet opp da skal vi huske på dette. Da skal vi
huske på hva dette riksmøtet har gitt oss, og da skal vi sett opp som motto for vårt arbeide i de
kommende, i de kommende månedene: arbeid, innsats, offervilje. Sette alle krefter inn for
sluttseieren."214 Disse dydene settes som forutsetning for seieren, og for gjennomføringen av
nyordningen både i Norge, og "det storgermanske livsrommet."215
Etter Fuglesangs tale marsjerte flere medlemmer av NSUF inn på møteplassen for å bli tatt
opp i "hovedorganisasjonen", av Quisling gjennom et enkelt rituale. Quisling holdt en liten tale om
det å bli verdige til å bli opptatt i Nasjonal Samling, med utgangspunkt i det å være en statsbærende
212NRK Radioarkiv 1942-09-27. Arkivnr. 3145.
213Ibid.
214Ibid. (En feil ved lydopptaket gjør at noen ord later til å ha falt ut i denne delen av talen.)
215Ibid.
67
stand, og de kravene som følger med dette. Quisling la vekt på vilje og idealitet i denne
sammenhengen, og ønsket dem velkommen i partiet. Deretter overbragte Quisling en kort hilsen til
møtets deltagere fra Hitler til riksmøtet, som svar på en tilsvarende hilsen fra Quisling noen dager
tidligere. "Vi reiser oss alle sammen og roper et tre gange Heil og Sæl for Tyskland og germanernes
fører Adolf Hitler." Etter at hilsenen var avropt, takket Quisling Terboven både for å ha overvært
møtet og for den hjelpen han som representant for Tyskland har gitt bevegelsen før han holdt en
lengre tale som tok for seg partiets kamp og kravene som ble stilt til medlemmene, i lys av
verdenskrigen. "[NS' medlemmer] har forlengst levet seg inn i forståelsen av dette, at det gjennom
hele livet gikk en stor strid, og at den en gang skulle munne ut i en uhyre kamp: Ragnarok." 216 Dette
Ragnaroket hevder Quisling videre at var et spørsmål om rase:
At livet, det bestod i en kamp mellom ondt og godt, og at de som kjempet på den gode side
de ble litt etter litt underminert av de onde krefter fordi at de tok dem i sin tjeneste, de slapp
dem innpå seg. Og når de så var tilstrekkelig underminert så brøt det ytre angrep an, som
skulle helt utslette dem i Ragnaroket. Men ut av det Ragnaroket skulle komme en ny
verden med en ny og bedre slekt, som skulle leve lenge og lykkelig i et land hvor orden,
rettferd og fred skulle råde. Det er den kampen, det er den verdenskampen vi i dette
slektsleddet er kommet opp i. Det er den store avgjøringskampen som vi står i. Derfor må
vi dyktiggjøre oss til å være trofaste, og tapre kjempere i denne kampen hvorav hele våre
eksistens avhenger [...] vi må være bevisste kjempere og besluttsomme kjempere.
Sivilisasjonen, verdenskulturen, den har vært båret av den nordiske folkeætt for en
vesentlig del, eller av den nordiske folkeætts innslag i andre folk i andre nasjoner. Men vi
opplever at denne (sic), dette grunnlag for sivilisasjonen for kulturen det er undergravet og
begynner å falle sammen. Ja, vi har opplevet at det begynner å tare, sterkt, det har begynt
å tare på kjernen for denne kultur. Og skal denne kultur, denne sivilisasjon opprettholdes
og vernes så må fornyelsen komme fra der som kjernen er.217
Quisling fortsetter med å stille krav til medlemmene og sier at for å kjempe må alle stå sammen, og
enhver person må gjøre seg klar og dyktiggjøre seg. Disiplin, lydighet, trofasthet, tapperhet og
lojalitet, samt det noe vagere idealet "evne til å håndtere de ting som skal håndteres" er de evner
som gjør NS' medlemmer til en ekte kamporganisasjon. Det norske folket trenger å vekkes til denne
forståelsen.
Etter denne gjennomgangen takket Quisling møtets deltagere og avsluttet møtet formelt etter
avsyngning av nasjonalsangen. Etter dette ble det ropt flere ganger, etter alt å dømme spontant, Heil
og Sæl, før Fuglesang igjen tok mikrofonen og kom med en kraftig oppfordring til kamp og offer
for rasen og tre ganger Heil og Sæl for disse målene. Radioreporteren som dekket møtet for NRK
kommenterte oppløsningen med noen historiske symbolske betraktninger over møtets betydning.
"Og vi ser opp til emblemet av de mektige ørnevinger over Solkorset som er festet mellom to søyler
ovenfor tribunen. Det samme korset som trots (sic) alt ikke er utdødd i vår historie. Dette som er
bevart fra Olavs tid til i dag [...]. Det synes som om Solørnen er ved med at få luft under vingene,
216Ibid.
217Ibid.
68
og vi håper alle at den fri og frelst kan flyve over vårt store værbitte land."218
I det hele tatt representerte avslutningen av riksmøtet Nasjonal Samling på sitt rituelle
høydepunkt, ikke minst var dette toppen for partiets selvbilde og for samarbeidet med
okkupasjonsmakten. Sistnevnte i form av pangermans ideologi, som grep tilogmed den ellers så
nasjonalistiske Fuglesang.219 Optimismen i partiet var stor, både i forbindelse med den militære
krigen og det voksende antallet medlemmer. Det er dermed forståelig at møtet antok en såpass
historisk orientert form. Betraktninger over hvilke dyder som skulle råde i partiet og hvilke
oppgaver som lå foran medlemmene var naturlige i sammenhengen. NS-ledelsen følte at de hadde
seiret og oppgaven som lå foran dem var å bygge sin idelle stat.
4.10 KULTURTINGET
Et av de mer tydelige fascistiske trekkene ved Nasjonal Samlings ideologi, og en tanke partiet holdt
på gjennom hele sin eksistens var korporativismen. Idehistorisk settes gjerne statskorporativismen i
sammenhengen med syndikalisme og spesielt nasjonalsyndikalisme som begge hadde inspirert
Mussolinis bevegelse direkte, og deretter igjen Quisling. En av de sentrale ideene ved alle disse
teoriene er tanken om at samfunnet skal bygge på faglige organisasjoner av forskjellige slag. I
statskorporativismen innebærer dette at statens institusjoner skal utgå fra faglige råd hvor
representanter fra de forskjellige næringsinteressene tar avgjørelser som er rådgivende for statens
utøvende myndighet. I Quislings planer skulle dette settes i live gjennom et Næringsting, et
Kulturting og et Riksting som på forskjellige måter skulle supplere eller overta Stortingets
funksjoner.
Selv om partiet jobbet for at alle disse tre institusjonene skulle iverksettes som styrende
organer under krigen var det bare Kulturtinget som faktisk ble godtatt av tyskerne, så lenge krigen
pågikk, og dets rolle skulle etterhvert vise seg å bli ganske ubetydelig på mange punkter. Til tross
for fagre løfter og store vyer. Mye av dette skyldes naturlig nok at krigen gikk mot slutten og at
mange kulturelle prosjekter måtte vente til etter den endelige seieren var sikret. Militære hensyn og
sikkerhet kom forran kulturaktiviteter, folkeminnegranskning, museumsbygg og vern av
fortidsminner. De forskjellige boikottene som ble iverksatt på kultursektoren under krigen hadde
naturligvis også stor innvirkning på Kulturtingets virksomhet.
4.10.1. Møter i Kulturtinget
Det første Kulturtinget ble åpnet i forbindelse med det 8. riksmøtet i 1942 og var i sin hovedsak viet
planer for fremtiden og organisasjonelle hensyn. Det var først ved møtene i 1943 og 1944 man
218Ibid.
219Sørensen (1989) s. 183-185
69
kunne se Kulturtinget slik det var ment å fungere, og se spor etter aktivitetene det hadde i sin
arbeidsbeskrivelse. Spesielt nevneverdig var rundreisen i Trøndelag i 1944, hvor man besiktet
kulturminner og lette etter museumsobjekter, og som også ble en integrert del av Stiklestadstevnet i
1944. Kulturtinget delte også ut priser til personer man mente hadde utmerket seg spesielt i
kultursektoren.
Møtet i 1943 ble åpnet av Fuglesang, etter at nasjonalsangen var avsunget. Åpningstalen
åpnet med å minnes Gulbrand Lunde, og hans arbeide innen kultursektoren, og for målet om "å
skape en gjenreisning av vår nasjonale kultur og forutsetningene for en ny kulturell og åndelig
gullalder i folket vårt."220 Talen fortsatte deretter med å sette verdenskrigen i historisk sammenheng.
Møtet i 1944 ble det siste møtet, og var lagt til Trondheim. Møtet ble kombinert med en
reise gjennom Trøndelag for å besikte historiske og kulturelle minner og steder. Quisling deltok
også selv på denne reisen, som i tillegg sammenfalt med Olsokfeiringen på Stiklestad. Selve møtet
ble avholdt i Erkebispegården 25/7. – rett i forkant av Stiklestadmøtet. Som året før ble møtet åpnet
av Fuglesang, som dette året viet åpningstalen til den overhengende faren Europa stod fremfor.
Og i denne tiden, da den totale krigen raser over europeiske kontinent, føler vi
umiddelbart og instinktivt og med smerte at ikke bare våre egne kulturverdier, men også
disse der ute i Tyskland, Italia, Frankrike og i alle de andre land i Europa som direkte
rammes av krigen, også tilhører oss. De er våre, de er utslaget av den samme kultur, av
de samme kulturskapende krefter og den samme folkeætten som vi tilhører. Vår egen
kultur henger sammen med kulturen i ellers i Europa. Vi kan ikke tenke oss vår norske
kultur uten i sammenheng med den europeiske kultur.221
Trusselen mot den kulturen og tradisjonen som NS forsvarte var det som opptok Fuglesang i talen,
en trussel som kunne utslette europeisk sivilisasjon i Fuglesangs øyne. "En annen mulighet gis ikke.
Europa må seire eller dø."
222
Denne utslettelsen ville også ramme Norges kultur. "Går Europa til
grunne går vi til grunne med det. Blir Europas kultur tilintetgjort, vil vår kultur dø med den." 223 Man
ser at talen kun i liten grad dreier seg om norske symboler, men i langt større grad tar for seg
sammenhengen mellom situasjonen på kontintentet og den vanskelige tid NS' medlemmer kunne
vente seg i fremtiden. Man ser helt klart en frykt for det kommende oppgjøret, og de visjonære
vyene blir skjøvet litt ut på sidelinjen. Med tanke på at møtet tematisk sett var knyttet til historiske
steder i Trøndelag er dette ekstra bemerkelsesverdig. Fuglesangs tale var mer direkte rettet mot
krigføringen enn mot kulturtingets virksomhet. Det blir gjort lite ut av det symbolpotensialet som lå
i kulturminnene møtet dreide seg om, og det kan se ut til at frykten for krigsutfallet hadde forrang
for faglige utsagn ved møtet.
220NRK radioarkivet Minister Rolf Fuglesang taler ved Kulturtingets åpning i Universitetets gamle festsal. 21.
september Arkivnummer: 613
221FF 26/7-44
222Ibid.
223Ibid.
70
4.11. GULBRAND LUNDES DØD
En begivenhet som ble sterkt offentlig markert, og minnet av partiet i etterkant var i forbindels med
Gulbrand Lundes uventede dødsfall, og bisettelse som fant sted 1. november 1942. Lunde og hans
kone ble bisatt i Trefoldighetskirken med flere offisielle NS-personligheter til stede, inkludert
Quisling og flere ministere. Biskop Lars Frøyland holdt preken ved bisettelsen før salmen I Jesu
namn me stemna fram til himmelhamn ble sunget. Det ble deretter lagt ned kranser av Terboven (på
vegne av Hitler) og Quisling ved bisettelsen, som strakte høyrearmene ut for å hilse Lunde etter
nedleggelsen. På vegne av Reichskommissar nedlad en representant fra SS også en krans. Det ble
også nedlagt kranser fra Wehrmacht, Luftwaffe og den tyske marinen samt på vegne av Goebbels
og Himmler, samt flere andre. I tillegg ble det nedlagt krans fra NS ved Fuglesang, fra regjeringen
og kultur og folkeopplysningsdepartementet.224 Etter kransepåleggelsen lyste Frøyland fred over
minnet før en operasanger sang Den store hvite flokk og et strykeorkester spilte Griegs Hjertesår.
Med Lundes bortgang hadde partiet tapt en av sine dyktigste og mest aktive medlemmer, og hans
sko ville ikke bli enkle å fylle verken som regjeringsmedlem eller som kulturpolitiker. Om man
sammenligner markeringen av Lundes bortgang, og omtalen i pressen med da minister Prytz døde
helt mot slutten av krigen ser man også tydelig at partiet i 1942 var et parti på høyden, mens det mot
slutten hadde gått inn i en periode hvor man mer eller mindre bare ventet på å bli invadert eller tysk
kapitulasjon.
Etter bisettelsen ble bårene ført under æresvakt til "blottede hoder og oppstrakte hender" for
så å bli kremert i en enkel seremoni hvor bare familien var tilstede. Urnene ble så ført til Vik i Sogn
med bergenstoget hvor de ble mottatt av fylkesmannen i Sogn og avdelinger av Hirden.225
Nummeret av Fritt Folk som utkom den 2. november ble nesten i sin helhet viet til Lundes
bortgang og bisettelse, og inneholdt flere kondolanser fra forskjellige organisasjoner. Blant annet
ble Lunder hedret av Hermetikkindustriens laboratorium og Noregs Ungdomslag.
Det ble også holdt en minnestund i Universitetsaulaen av NSUF og Noregs Ungdomslag, og
dette møtet er spesielt interessant i denne fremstillingens kontekst. Aulaen var for anledningen
dekorert med et stort portrett av Lunde med kone, flankert av to
store hvite dødsruner på sort bakgrunn. Bruken av dødsruner var
vanlig i partiet i forbindelse med begravelser, og ble også brukt i
dødsannonser i Fritt Folk, mens livsrunen ble brukt til å annonsere
fødsler og bryllup.226 I tillegg til runene var også salen dekorert
224FF 2/11-42
225Ibid.
226Bruken av både livsruner og dødsruner er spesielt knyttet til SS, som brukte dem i en rekke ritualer. Livsrunen er å
se i flere møter som dekorasjon, mens dødsrunen brukes spesielt i forbindelse med dødsfall. Ved Borrestevnene i
71
med flagg og faneborg, samt hvite blomster. Møtet ble innledet av Filharmonisk selskaps eget
orkester som spilte Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak før byråsjef Sverre Tveito og minister
Stang talte.227
Stangs tale var viet til Lundes historiske virke som minister og NS-medlem. Man merker
tydelig at tapet av Lunde hadde gått inn på partiets lederskap og hadde lagt en demper på mange av
partiets aktiviteter.
Med det store fylgje av stridsbrør han hadde med seg til Riksmøtet knytte han liksom band
millom Havsfjord (sic) og Stiklestad, historisk og symbolsk, som var det berande og
inspirerande i talen hans. Det siste foredraget minister Lunde holdt avslutta han og med
desse ordi: "La oss fortsette det store samlingsverket Harald Hårfagre begynte i Havsfjord
(sic) i 872, slik at Dronning Ragnhilds drøm kan bli sann. A[t] Norges tre kan strekke sine
greiner utover det hele land. Og i dette [arbeid] er hver enkelts innsats for verdifull til at
man skulde kunne vente." Meir enn nokon annan føre seg sette minister Lunde alt inn på å
vekkja det norske folk til medvit om seg sjølv og til vern om vår kultur og fedrearv.228
Stang påpekte også at Lundes historiske program ikke var ren nostalgi eller tomme ord, men et
konkret ønske om å forstå folkets historie, og å gjennoppvekke fortidens idealer.
Han meinte ikkje at vi berre skulde sverma for gamle steinøksar og slike ting, men han såg
og skyna at skulde vi gå opp i ei høgare europeisk eining utan å tapa oss sjølve, so måtte
han byggja på det som han kalla vår egenart. Denne hugen for det ekte norske hadde han
kanskje soge inn med morsmjølki, fødd som han var i eit nasjonalt sermerkt bygdelag som
Viki i Sogn.229
Etter denne talen ble nok en sørgemarsj av Grieg avspilt før forsamlingen sang de to siste
versene ble av Gud signe vårt dyre fedreland.
4.12 MINNEHØYTID PÅ DE FALNES DAG I 1943
21/3 1943 ble de falnes dag arrangert, til minne om dem som hadde mistet livet i NS' kamp. Dette
var egentlig en tysk minnedag Helden-Gedenktag, men den ble også innført i NS fra og med 1943.
Flere representanter for NS, samt de tyske stridskreftene i Norge. Det var også meningen å reise en
hall til de falnes ære i studenterlunden etter krigen, men det ble med planene. Det eneste konkrete
utslaget av denne planen var utformingen av plakatene til det åttende riksmøtet året i forveien, som
viste et utkast til inngangspartiet.
Den felles tysk-norske minnehøytid ble, som så mange andre begivenheter i NS-regi,
avholdt i Universitetsaulaen i Oslo og "dannet en stilfull avslutning på "de falnes dag" og ble en
verdig hyldest til de tyske og norske soldater som side om side har satt livet til i det store
1943 og 44 ble det også satt opp en stor sort dødsrune i mannshøyde i leiren til Frontkjemperne. Dødsrunen var i
tillegg dekorert med et sirkelformet Hakekors og skulle tjene som hyllest til de falne, og to soldater stod oppstilt i
æresvakt ved runen. I 1944 var den også kronet med en stålhjelm, samt en fakkelbelyst minnetavle over de falne.
(FF 15/6-43 og FF 30/5-44) Ved den store hirdmønstringen i Oslo høsten 1943 ble det også oppstilt en hvit dødsrune
med sort bakgrunn på slottsplassen, i anledningen en hyllest til de falne frontkjemperne. (FF 18/10-43)
227FF 2/11-42
228Ibid. (Eksemplaret av avisen er i delvis dårlig stand, og enkelte ord kan være vanskelige å lese.)
229Ibid.
72
Ragnarokk vi i dag er vitne til."230 Salen var for anledningen pyntet med grønt løv og blomster,
norske og tyske flagg og Solkorsflagg på hver side av scenen. I midten over talestolen var et stort
Jernkors omgitt av løv festet på sort bakgrunn. Minnestunden ble innledet med Beethovens Egmont
Overtyre før SS Bannführer Marek talte om soldatenes kamp som utrykk for nasjonenes vilje. Etter
dette spilte orkesteret Griegs sørgemarsj, og sveitfører Tallerås som leste et dikt, før orkesteret igjen
spilte – denne gangen Gudenes inntog i Vallhall av Wagner, før sveitfører Bjørn Østring talte.
Sentralt i talen var kampen som dyd, og som nødvendig for å sikre rasens udødelighet.231 Denne
kampen hadde man i Norge ført gjennom flere generasjoner.
Norges historie er kampens historie. Den er beretningen om kamp mot en hard natur,
mot vinterens kulde, vårens skred, sommerens flom og høstens storm. Beretningen
om kamp for bevarelsen av vår storhet, om vikingetokter og kamp mot asiatenes
framstormende horder. Vi har vært langt nede, men gjennom kamp og offer har vi reist
oss igjen.232
Spesielt gjaldt det akkurat nå å kjempe, og folket hadde kanskje aldri vært så langt nede, men
kampen skulle gjenreise folket også denne gangen. "Vi må fortså (sic) at nettopp disse våre falne
kameraters blod er det som skal være seden som det norske folk igjen skal vokse seg fram av."233
Etter Østring talte Haptmann Spiewok om det tyske folks hyllest til de døde, som ikke skulle
være preget av sorg, men troen på at Tyskland skulle leve videre. Også Spiewok mente at akkurat
denne tiden var den viktigste, og preget av et større offer enn tidligere tider. Spesielt var det de falne
ved slaget om Stalingrad han trakk frem.234 Etter talen ble møtet avslutte med "Führer-hilsen"235 og
begge lands nasjonalsanger.
4.13. OLSOKSTEVNET I 1944
Olsokstevnet i 1944 ble lagt til Stiklestad i motsetning til Hamar som hadde vært vanlig siden
riksmøtene ble arrangert der før krigen. Stevnet var det første som ble arrangert i det nye anlegget
som var bygget der. En bauta (Olavsbautaen) og et relieff av slaget ved Stiklestad, begge utført av
Rasmussen, var reist. Rundt disse var det et podium. Det var også meningen å reise et slags
amfiteater på stedet etter at krigen var over, og det var tilgjengelig arbeidskraft til en slik oppgave.
Amfiteateret skulle tjene som "møteplass for folket" og kunne romme hele 20.000 mennesker.236
Stevnet markerte også ti år siden stiklestadmøtet i 1934, og i denne anledning ble det også et
naturlig sluttpunkt for Kulturtingets reise gjennom trøndelagsområdet.
Utgivelsen av Eyvind Mehles bok Olavs-tanken, fra Stiklestad til Stiklestad sammenfalt
230FF 2/3-43
231Ibid.
232Ibid.
233Ibid.
234Ibid.
235Ibid.
236FF 4/8-44
73
også med denne markeringen. Boken tok for seg det Mehle oppfattet som en pågående nasjonal
kamp fra Olav den Helliges tid, frem til NS' stiklestadstevner.
Olavs-tanken har alltid vært levende i det norske folk gjennom tidene til tross for at
reformasjonen forsøkte å viske den ut fordi den så på den som et uttrykk for den katolske
kirkes maktstreben i vårt land. Men Olavs-tanken lar seg ikke utslette. Den er den
nasjonale kongstanke i folket vårt, som bygger bru mellom generasjoner og historiske
tidehverv.237
Dette sitatet er hentet fra en anmeldelse av boken som ble skrevet av Arne Pauss Pausett, og
oppsummerer tanker som var tydelig tilstede i partiets dyrkelse av Olav den Hellige. Mehles bok tar
for seg den historiske utviklingen på en (ihvertfall forsøksvis) faglig måte, og "fører jo videre P.A.
Munchs og Ernst Sars historske forskning og nasjonale linje [...]"238 Boken er delt i en rent historisk
del som omhandler den historiske nasjonale utviklingen fra Olavs tid, og frem til samtiden, mens
andre del tar for seg de to forrige markeringene ved Stiklestad i 1934 og 1942.
En artikkel i Fritt Folk, som omhandler den historiske feiringen av Olav den Hellige, fra
denne, den siste Olsokfeiringen partiet fikk gjennomføre oppsummerer hva man hadde i tankene når
man valgte nettopp Olsok, og Olav den Hellige som symboler. "Vår Fører har engang sagt: "Vi skal
finne vår framtid der fortiden lå!" Derfor samles i dag folket vårt for å feire minnet om
avgudsbildets fall – og om hvor vakkert kong Olav tegnet bildet av sin Gud da solen randt. Med sitt
blod beseglet han kristendommens innførsel i Norge. Der har Olavsdagen blitt den merkedagen den
er for oss nordmenn.[...] Derfor er Hellig Olav Norges evige konge, det store førerideal for vårt
folk. Den store norske kongen kjempet, falt og seiret i kampen for en ny tid."239
4.14 NASJONALDAGEN UNDER OKKUPASJONEN
Markeringer av nasjonaldagen ville av naturlige årsaker være problematisk under krigen, siden den
kunne brukes av befolkningen til å demonstrere mot tysk okkupasjon. For å omgå dette valgte NS å
markere sin stiftelsesdag fremfor å markere nasjonaldagen, mens nasjonaldagen ble gjort til vanlig
virkedag av de tyske myndighetene. Det ble kun gjort forsiktige og svært nedtonede markeringer av
nasjonaldagen, og disse fikk liten oppmerksomhet i partiets presse.
Spesielt var det rundt 10-årsdagen for NS' stiftelsen i 1943 man kan se dette tydelig. Selve
begivenheten ble markert med en folkefest på Sankthanshaugen i Oslo, i kjent NS-stil, med musikk
og taler.240
Det å ikke feire nasjonaldagen kan nok ikke ha vært utelukkende enkelt, og de avisartiklene
som omtaler nasjonaldagen under krigen vitner om at partiets skribenter slet med å finne seg til rette
237Ibid.
238Ibid.
239FF 29/7-44
240FF 17/5 43 og 18/5-43
74
med realitetene. 17. mai fikk en tvetydig betydning for partiet, på den ene siden var det dagen som
symboliserte grunnloven og veien mot nasjonal selvstendighet, mens den på den andre siden også
symboliserte en slags falsk nasjonalbevissthet. Man så med vemmelse på feiringen som et utslag av
mangel på offervilje og forståelse for sanne nasjonale verdier og dyder. I en artikkel om nasjonale
minner fra 17. mai 1943 utdypes dette synet grundig.
Hvorfor feiret vi f.eks den 17. mai? Var det idealene som tendte en brann i oss denne dag
som faktisk og symbolsk skulde være den vakreste av årets dager, den "milde betagende
dronning blant dagene" for å si det med Wildenvey. Gjenopplevde vi og var
takknemmelige for den kamp og de resultater som vi skulde feire dagen for? Kjente vi
tilstandene i 1814, erkjente vi Eidsvollsmennenes kamp, det norske folks kamp omkring
denne tid? Minnedes vi bitre kamper og nederlag og også seire, som vår store nasjonale
førere opplevde? Var vi grepet? Nei, vi vet at så ikke var tilfelle, og har vi intet annet
bevis, så har vi historien. Den kan fortelle oss at hadde vi feiret dagen med en slik
innstilling, da hadde situasjonen vært en annen enn i dag. Et folk som synder må ta
straffen – også i det er et folks liv og utvikling undergitt den samme lovmessighet som
den enkelte.241
Mangelen på offervilje og kampvilje hadde ført Norge under fremmede herrer fordi man ikke var i
stand til å verne om nasjonens selvstendighet. "Det er meget å lære av grunnlovsforsamlingen på
Eidsvoll. Men har vi når vi feiret 17. mai kunnet si til oss selv at vi hadde høstet den riktige
lærdom?"242 Svaret på dette retoriske spørsmålet er naturligvis avkreftende fra skribentens side, og
artikkelen setter dette i sammenheng med internasjonalistiske jødiske krefter som ville utslette
Norge som nasjon. Uten den nødvendige kampviljen og nasjonale bevisstheten, og ikke minst
forståelsen av begivenhetene rundt hevdelsen av Norges selvstendighet kunne man ikke håpe at
Norge kunne forbli selvstendig. Symbolet for denne mangelen på kampvilje var altså den labre
feiringen av 17. mai som hadde blitt avholdt i Norge hvert år før krigen kom.
4.15 OVERGANGEN 1944-45
Olsokfeiringen i 1944 skulle bli den siste store markeringen partiet gjennomførte. Med høsten og
vinteren kom krigen stadig nærmere, og norsk mark ble igjen krigsskueplass med den sovietiske
besettelsen av deler av Finnmark. Vissheten om at Tysklands tap var forestående kom ikke til syne i
partiets offentlige ansikt, men man kan klart se nedgang i aktivitetene, og brodden i propagandaen.
Mindre møter, som minnehøytiden for de falne føreraspirantene i november 44, julefeiringer og
Quislings tale ved et militært tysk møte på samme tid er ikke spesielt nevneverdige. Utstillingene av
sovietiske våren 1945 og skremselspropaganda kunne gjøre lite for å endre dette, Nasjonal Samling
var til tross for sin egen vilje igjen prisgitt begivenhetenes gang. Også en artikkel i forbindelse med
en vintersolhvervsfest holdt av germanske SS Norge i Sarpsborg bærer sterkt preg av dette. I tillegg
til å omtale festen i seg selv, en enkel seremoni med lystenning, hyllest av de døde, taler og
241FF 17/5-43
242Ibid.
75
hilsener, er artiklen viet til advarsler mot troen på å bli "befridd" og betraktninger rundt terroren NS
mente ble utøvet i Norge.243 Det er tydelig å lese hva som stod i tankene på NS' medlemmer i denne
perioden.
De to aller siste større møtene som ble holdt av NS var passende nok en minnestund for de
falne, og ikke lenge etter en utstilling til ære for frontkjemperne. Sistnevnte ble åpnet 5. mai – to
dag før freden var et faktum, og bare tre dager før Quisling overgav seg til Hjemmefronten.
Frontkjemperutstillingen ble åpnet av Jonas Lie som brukte talen til å snakke om Carl den 12. og
Napoleon, som begge i likhet med SS hadde kjempet en kamp mot hordene fra øst, og begge hadde
de feilet. Lie forklarte også at NS ikke ønsket noen borgerkrig i Norge i fremtiden, en klar referanse
til at man visste at freden kom til å komme straks. 244 Utgaven av Fritt Folk som bragte dette
referatet skulle bli det siste som kom ut. Forsiden var viet til et varsel om at "regjeringen vil
opprettholde ro og orden med alle lovlige midler" og en gjengivelse av Quislings radiotale fra 5.
mai.245
4.16 DEN SISTE RADIOTALEN
Den siste offentlige begivenheten i Quislings virke som Ministerpresident var den talen han holdt i
NRK 5. mai 1945, bare to dager før kapitulasjonen og fire dager før han ble ført i arrest. Ikke et NSmøte i egentlig forstand, men verdt oppmerksomheten da det er den beste dokumentasjonen på
hvordan Quisling så sin historiske rolle og brukte historien som mål på sine handlinger da hans
styre stod på kanten av stupet. Denne, hans siste offentlige tale ble også kanskje den som ble
gjenstand for mest oppmerksomhet blant folk flest. Stemmen til Quisling på lydopptaket bærer
tydelig preg av stundens alvor, og til tider kan man klart høre hvor vanskelig denne tiden må ha
vært for ham. Den jevne mann i gaten var fullt klar over hvilke hendelser som utspilte seg nede i
Europa, og man forventet kanskje at Quisling skulle gi en pekepinn på hva som skulle hende i
Norge. Mange fryktet nok en blodig sluttkamp, her stod jo tysker stort sett inntakt i mesteparten av
landet, og mye av talen er også viet til å forklare at NS ikke vil ha noen borgerkrig, samtidig som
den "tyske forsvarsmakt" er et stadig ris bak speilet.246
Talen åpnes med en kort hyllest til Adolf Hitlers historiske misjon, og hans visjoner om å
demme opp mot bolsjevismen. Hitlers kamp for å hindre at Europa og europeisk kultur skulle bli
offer for bolsjevismens ødeleggelser var over, og sovjetiske soldater hadde "plantet den røde fane
på rikskanseliet." Quisling fulgte den offisielle tyske linjen og kalte Hitlers selvmord for en
243FF 18/12-44
244FF 7/5-1945
245Ibid.
246Høidal (2002) s. 534-539 og Dahl (2004) s. 413-415
76
heltedød, og hyllet begivenheten inn i et historisk lys ved å hevde at Hitler således hadde beseglet
sitt livsverk.247
Quisling fortsatte sin tale ved å gå inn på situasjonen i Norge, som han sammen med
Europas skjebne sammenlignet med det kaos som han så for seg hadde utspilt seg ved romerrikets
fall. Quisling fortsatte talen med å gå gjennom bolsjevismens stilling i Europa for å underbygge
sine apokalyptiske tanker. 300 av 500 millioner var europere underlagt bolsjevismen, og 100
millioner til står under deres innflytelser hevdet han. Spesielt nevnte han Nord Norge og Finland
som "er prisgitt bolsjevikene." For Quisling fremstod situasjonen som håpløs, og han poengterte at
ingen kunne lenger motstå bolsjevismens fremmarsj nå som Tysklands bolverk falt fra. Norge ville
falle, og etter det Sverige. Å redde Norge fra akkurat denne skjebne har hele tiden vært hans og
Nasjonal Samlings mål, og gjennom hele sin politiske karriere har dette fremstått som den viktigste
oppgaven hans. Store deler av talen er naturlig nok viet et forsvar og rettferdiggjørelse for den
linjen han har fulgt, både før og under okkupasjonen.
Quisling avsluttet talen ved å sammenligne situasjonen med den man hadde i 1814. Hvor
Norge og Danmark var knyttet til et fastlandssystem som stod mot England og Russland. Den gang
som nå avhenger deres skjebne av stormaktsspill mener Quisling, men denne gangen er situasjonen
mer komplisert som følge av bolsjevismen og verdenskrigen som faktorer. Situasjonen krever
nasjonalt sinn og offervilje for å unngå borgerkrig og overleve "dette Ragnarokk". Som siste ord
valgte Quisling å sitere Christian Magnus Falsen "La oss stille oss våre forfedres eksempel for øyne
og huske at kraft, mot og enighet overkommer alle problemer. [...] Ikke handle slik at våre
barnebarn fordømmer vårt minne. Stort vil vårt navn bli i historiens årbøker. [...]" Quisling utdypet
dette ved å si "Slik ressonerte våre forfedre, landsmann, vis du det samme sinn." Disse indirekte
oppfordringene om å utvise storsinn i fredsoppgjøret må for mange ha virket ironiske, eller rent ut
provoserende da de kom fra en mann som for dem representerte et styre som brukte henrettelser og
tortur for å holde på ulovlig tilrøvet makt. Oppfordringene hadde heller ikke den ønskede effekten,
og før året var omme ble Quisling dømt for landssvik og henrettet.
Denne talen er langt fra noen palingenetisk oppvisning, og selv om den inneholder løfter om
at Nasjonal Samling vil fortsette sin virksomhet langs de samme linjer er den ganske fri for
visjoner. De historiske eksemplene som trekkes opp er riktignok forbilledlige, men det er ikke spor
av gjenfødsel, snarere tvert i mot. Likevel er det tydelig at Quisling oppfattet sin misjon i et
historisk lys i likhet med Hitlers og at han på ingen måte regnet sin rolle som utspilt.
247NRK Radioarkivet: Vidkun Quisling taler (Quislings siste tale i NRK) Arkivnummer: 2561
77
4.17 OPPSUMMERING AV PERIODEN
Den første observasjonen som gjør seg gjeldende i denne perioden er den rikere forekomsten av
direkte historiske forbilder symbolbruk, og fraværet av mer konkrete politiske saker, samt at partiet
hadde helt andre forutsetninger for å gjennomføre sine møter i større skala. Nasjonal Samlings
politiske makt var begrenset av okkupasjonens tilstand, og mangelen på muligheter til å få i gang
fredsforhandlinger med Tyskland. I alle praktiske henseende var de underlagt den tyske krigslykken
og militære hensyn. Kampen partiet førte måtte derfor i stor grad ta form av en kulturell kamp, både
fordi det var en kamp om ideer og fordi det kun var i den kulturelle sektoren hvor NS kunne
markere seg i forhold til okkupantene i noen særlig grad.
Denne kampen ble ført med samme metoder, men noen nye midler kom til, og partiet fikk
langt bedre ressurser. Kontrollen over film og radio var de vesentligste nye måtene å nå ut til folket
på. Etter at radioene ble inndratt fra personer som ikke var NS-medlemmer i 1941, omtrent samtidig
som filmrevyen oppstod, gjenstod avisene og filmrevyen som de klart viktigste talerørene for
partiet. Fritt Folk utkom seks ganger i uken, mens filmrevyene utkom med ganske sporadisk
hyppighet. Mot slutten av krigen, da den norske filmrevyen var samkjørt med den tyske var
frekvensen på annenhver uke. Filmrevyen tok for seg mange NS-begivenheter, blant annet
Statsakten, og i tilfellet det åttende riksmøtet ble en hel film viet spesielt til dette møtet.248
Symbolsk sett fikk perioden to forskjellige uttrykk som igjen gjenspeiler den utviklingen
partiet gikk gjennom. Fra okkupasjonen og frem til en stund etter Statsakten var det seierssikkerhet
som preget partiet, og symbolbruken ble derav. Man vektla hvordan partiets historiske forbilder
hadde seiret, og hvordan landets makthavere hadde sviktet ved å forlate folket i sin tyngste tid. I
perioden etter dette, frem til krigen var tapt, så man at partiets symbolbruk lå mer i retning av å
mane til samhold til tross for vanskelige tider. Det ble vektlagt at man skulle seire til tross for
vanskelige odds, akkurat slik som Olav den Hellige hadde gjort i sin tid, tilogmed etter sin egen
død.
Symbolbruken gir også inntrykk av de reelle maktforholdene som rådet. Til tross for NS' ord
om å ha makten i landet er det hele tiden tyske symboler som dominerer møtene hvor de to
bevegelsene opptrer sammen. Hakekorsbanneret ble muligens forbundet med Quislings regime mer
enn Solkorsbanneret i mange folks bevissthet, og partiet skulle for evig og alltid fremstå som en
bevegelse av villige nikkedukker for Hitlers imperialisme.
I tråd med Paxtons skjema ser man et parti som utøver makten det har fått, og som går i
oppløsning som følge av krigen. Partiet fikk aldri den totale makten det ønsket seg, men måtte nøye
seg med å spille annenfiolin for den tyske krigsmakten som satte premissene. Slik sett oppnådde NS
248Helseth, Tore (2000) s. 156-159 og 168-172
78
ikke sine mål, noe som fikk konkrete utløp i form av at den korporative statsordningen måtte vente,
og at man aldri klarte å forhandle frem noen fred med Tyskland og ta del i krigen som en egen makt
og partner i et allianseforhold med Tyskland. Quislings forsøk på å stille soldater i Hitlers krig fikk
bli med å sende frivillige til SS' felleseuropeiske styrker. Oppløsningen var et faktum lenge før den
inntraff, og det var med dommedagsforventning man gikk i inn de siste månedene som styresmakter
i Norge. Avisartikler og taler fra perioden vitner om frykt for sovietisk invasjon mer enn et parti
som bruker sine stolte historiske symboler for å sette sitt preg på den norske hverdagen.
79
5 KOMPARATIV BAKGRUNN
5.1 INNLEDNING
For å sette NS' symbolbruk inn et større perspektiv blir det nødvendig å se bevegelsen komparativt i
forhold til andre lignende bevegelser for å drøfte hvor den største påvirkningen kommer fra. Det
dreier seg om de bevegelsene det er naturlig å sammenligne NS med, altså Nasjonalsosialistene og
det italienske partiet, Partito Nazionale Fascisti (PNF), samt mer tradisjonelle norske nasjonalister.
En fullstendig komparativ analyse av NS i forhold til Fascismen og NSDAP er vanskelig å
gjøre innenfor denne undersøkelsens begrensede rammer, men det er likefullt nødvendig å sette NS
i en større sammenheng. Både fordi det gir et bedre bilde av hva NS representerte historisk, og hva
som var unikt ved NS, samt hva som kan sies å være derivative trekk, overtatt fra Fascistene eller
Nasjonalsosialismen.
I denne sammenhengen er det flere områder som er viktig å belyse. Det som er spesielt
relevant i denne undersøkelsen er de forskjellige bevegelsenes bruk av symboler og mytiske
rammer, samt den generelle historieoppfatningen – i den grad det er mulig å trekke ut noe slikt.
Det er også ønskelig å se på Nasjonal Samlings symbolbruk og historieoppfatning i forhold
til norske nasjonalistiske tradisjoner, for å se hva som er nytt og hva som er konsistent. For å få et
fullstendig bilde av partiet som en representant for en internasjonal politisk tendens er det også
nødvendig å se det i en spesifikt norsk sammenheng.
5.2 HISTORIESYNET
Fascistene og deres Duce, Benito Mussolini, forstod kraften i mytifisering, og gikk aktivt inn for å
skape en mytologi rundt sin egen eksistens, som ledd i sin selverklærte totalitære plan. Førermyten
rundt Mussolinis og hans nærmest overmenneskelige evner, samt mytene rundt Marsjen mot Roma
i 1922 var nok mer fundert i propagandistiske målsetninger enn i realiteter, men hadde likefullt
gjennomslagskraft.249 Sentralt i partiets ideologi finner vi ønsket om å gjenreise Romerriket, både i
form av idealer og konkret i form av at imperium. Dette kommer i tillegg til tilbakeskuingen til
Risorgimento, samlingen av Italia til én stat i perioden ca 1815-1871, som tok sikte på nasjonal
gjenreisning og nasjonal storhet.
Når det gjelder NSDAP er det ikke et like entydelig bilde som kommer frem når man
gransker historieoppfatningen deres. Mye av de ideologiske røttene til partiet finner vi i
Völkischbevegelsen som med sine romantiske og nasjonalistiske ideer også la grunnlaget for mange
av de mer historisk orienterte delene av NSDAP, slik som Himmlers SS og Rosenberg, som begge
249Laqueur, Walther (1996) Fascism . - NYC : Oxford university press . - 263 s. - s. 37
80
representerte ønsker om å gjenoppvekke en slags germansk gullalder. I denne sammenhengen
kommer vi også inn på den fiktive ariske rasen og andre deler av partiets rasesyn. I Mein Kampf gir
Hitler uttrykk for en tro på at tidligere kulturer forfalt gradvis gjennom utvanning av rasen, og at
dagens samfunn er resultatet av en slik prosess. Den ariske kulturen gikk til grunne fordi samfunnet
ikke lenger la vekt på styrke, og bygget på menneskene fremfor staten. Deretter forsvant den gamle
høykulturen mer eller mindre helt, som følge av at man blandet seg med laverestående raser. 250
Man ser altså klare trekk av den nasjonalistiske myten slik den er formulert av Smith, gjennom en
tro på et fall og en gjenoppvekking av sivilisasjonen.
Denne interessen fikk tydeligst og mest håndgripelig uttrykk gjennom opprettelsen av SS
Ahnenerbe i 1935, først under Rikard Wirth, så Walther Wüst. Ahnenerbe var en sivil del av SS
som skulle drive med etnografisk, historisk og arkeologisk forskning for å vise til ariernes
storhetstid og virketrang. Ahnenerbes arbeid var både vitenskapelig og pseudovitenskapelig, og
dreide seg om å bevise ideologiske tanker mer enn seriøs forskning.
In reality, however, the elite organization was in the business of mythmaking. Its prominent
researchers devoted themselves to distorting the truth and churning out carefully tailored
evidence to support the racial ideas of Adolf Hitler. Some scholars twisted their findings
consciously; others warped them without thought, unaware that their political views
drastically shaped their research.251
Selv om organisasjonen etterhvert fikk et mer akademisk uttrykk og vendte seg mot mer seriøst
vitenskapelig arbeid var det ingen tvil om at den hadde en politisk agenda som gikk ut på å delta i
utformingen av en arisk myte.252
5.3 SYMBOLER
Både NS, NSDAP og PNF brukte grafiske logoer for å symbolisere bevegelsens ideer utad og
innad. NS hadde sitt Olavskors, NSDAP Hakekorset og for PNF fascen. I tillegg finner vi et viktig
fellestrekk i form av hilsningsformen som ble brukt i alle de tre partiene.
Det fremste grafiske symbolet for Fascistene var naturligvis fascen, som bevegelsen tok sitt
navn fra, og som har røtter tilbake til romertiden. Symbolet har en relativt kompleks betydning og
historie, men forbindes gjerne med autoritet og makt og brukes fremdeles denne i sammenheng,
blant annet i våpenskjoldet til det norske politiet. Kanskje enda viktigere er det at fascen er et
symbol for samhold og fellesskap. Samholdet var viktig både innad i bevegelsen og nasjonalt, i
partiets ideologi. For Fascistene var det et todelt hensyn som lå bak bruken. For det første var det et
symbol for styrke og tette nasjonale bånd, og for det andre et symbol for det romerriket hvis
250Hitler (2003) s. 262-263
251Pringle, Heather (2006) s. 3
252Pringle (2006) s. 121-122
81
militante idealer man ønsket å gjenoppvekke.253 I det gamle romerriket hadde symbolet vært brukt
av Lictores, en høytstående klasse av offentlige tjenestemenn som blant annet fungerte som
livvakter og hadde autoritet til å utføre arrestasjoner, samt henrettelser.
For mange er det Tredje Riket blitt selv innbegrepet på propaganda og politisk symbolbruk,
og ikke uten grunn. Partiets symbol, Hakekorset, er blitt så uløselig knyttet til forestillinger om
ondskap og massemord at det nærmest er utenkelig at det kan benyttes i det offentlige rom uten å
vekke oppstyr i vesten i dag. Dette symbolet ble første gang brukt av NSDAP i 1920 (og som
partiets "standard" fra 1922), etter et Dieter Krohn hadde foreslått det som partiets symbol. Hitler
selv endret Krohn design fra et hjulaktig Hakekors til det firkantede, men beholdt den røde og hvite
bakgrunnen, etter eget sigende, fordi det sammen med sort var fargene til det gamle tyske riket.254
Den røde bakgrunnen må også sees i sammenheng med de røde fanene man tradisjonelt forbinder
med sosialistiske og revolusjonære bevegelser. "As National Socialists, we see our programme in
our flag. In the red we see the social idea of the movement, in white the nationalistic idea (...)".255
Årsaken til at nettopp Hakekorset ble tatt i bruk har sammenheng med at symbolet var flittig brukt i
völkische kretser, og også innad i partiet.256 Blant annet var Hakekorset benyttet av det mystiske
Thuleselskapet, som hadde en form for tilknytning til NSDAP i partiets tidlige eksistens, både som
finansiell støtte og ideologisk inspirasjonskilde.257 I tillegg ble Hakekorset også oppfattet som et
gammel arisk/germansk symbol.258 "(...) in the swastika we see the mission of the struggle for the
victory of the Aryan man (...)"259
I tillegg til fascen var også bruken av den utstrakte høyrearmen, romersk hilsen for
Fascistene, hentet fra Romerrikets tid. I NSDAP og NS brukte man samme hilsen, men under andre
navn og med andre historiske konnotasjoner, men det symbolske innholdet var i stor grad det
samme: lojalitet til en fører.
5.4 RITUALER
Et moment som skiller Fascistene fra både NSDAP og NS er bruken av partiorganisasjonen som en
rituell kontekst. Mens man i NS, og i enda større grad i NSDAP forsøkte å la partiet gripe inn i hver
minste del av samfunnslivet var PNF, relativt lite engasjert på samme plan. Medlemstallet var
253 Blinkhorn, Martin (2006) Mussolini and Fascist Italy. - Routledge 3d ed. - 95s. - s. 24
(Opprinnelig
var
fascen også brukt i kretser på venstresiden av italiensk politikk, men etter et Mussolini førte fascismen over i mer
høyreorienterte anti-sosialistiske baner fikk Fascistene monopol på denne bruken.)
254Hitler, Adolf (2003) s. 450-452
255Ibid. s. 452
256Ibid. 450-452
257 Goodrick-Clarke, Nicholas (2004) the Occult roots of nazism. - London : Tauris Parke Paperbacks. - 293 s. - s. 129
258Hitler, Adolf (2003) s. 452
259Ibid. s. 452
82
lavere i forhold til folketallet, og antallet tilknyttede organisasjoner kunne ikke måle seg med de
tilsvarende i NS (under okkpasjonen) og NSDAP, verken i antall eller de oppgavene de skulle
fylle.260 Det bidro til at den rituelle konteksten som bærer av partiets propaganda og myter ble
mindre viktige enn bruk av massemedier og andre institusjoner.
Langt mer sammenlignbart med NS er NSDAPs store offentlige massemøter. Partiets
massemøter, formidlet gjennom film og bilder gir inntrykk av en unison massebevegelse godt
koreografert av sin nærmest messianiske leder. Spesielt er det Leni Riefenstahls filmer fra
partidagene i Nürnberg i 1936 og OL i Berlin samme år som har blitt stående som uttrykk for dette.
Albert Speer var også "dekorasjonsansvarlig" på en rekke av disse møtene, og har i stor grad
ansvaret for den utformingen de etterhvert fikk. Hans forkjærlighet for bannere, spesielt
Hakekorsbanneret og fargekoordinasjon var effektiv og høyst monumental.261 Koblet med bruken av
flyvåpenets lyskastere og de klassisk inspirerte møtekullissene, som han selv hadde tegnet, var han i
stor grad ansvarlig for å skape den nasjonalsosialistiske estetikken, muligens i større grad enn både
Goebbels og Leni Riefenstahl. Et raskt blikk vil avdekke en rekke likheter mellom bruken av
symboler og ritualer i de to partiene. Bruken av store faner, hilsen med oppstrakt hånd, marsjer,
uniformering og store utendørs- og innendørsmøter. I tillegg kommer grafiske symboler som
minner om hverandre og tilsynelatende fyller samme funksjon, slik som Hakekorset og Solkorset og
de forskjellige avdelingenes egne logoer. Den største synlige
forskjellen ligger i den storslåtte skalaen som dominerte
NSDAPs møter og øvrige virke. Blant annet ble det ved de første
partidagene i Nürnberg i 1934 satt opp en ørn med et vingespenn
på hele 30 meter, mer storslått en noe NS hadde mulighet til. 262
Der hvor NS har flere hundre deltagere har NSDAP flere tusen,
og når NS starter sine møter med en marsj, starter NSDAP sine
med Berlin-statsoperaen som spiller Wagner og dirigeres av
Leon Furtwängler, når NS har sine faner, har NSDAP ikke bare
flere, men også langt større. Ellers var det mye likt i estetikken,
som bildet til høyre vitner om.263 Spesielt gjaldt dette under
okkupasjonen, da NS endelig fikk finansielle midler til å drive
sine kampanjer på en ønskelig måte.
260Laqueur (1996) s. 38
261Speer, Albert (2005) Erindringer . - Oslo : Gyldendal . - 461 s. s. 51-53
262Speer, Albert (2005) s. 23
263Bildet fra Hirdsamlingen i Oslo er hentet fra billedsamlingen tilknyttet Norsk Krigsleksikon på Internett. Se
bibliografien.
83
5.5 NS I NORSK NASJONALISTISK TRADISJON
Det er flere momenter i NS historiske analyse som er sammenlignbare med tradisjonell norsk
nasjonalisme, og hvor man kan se konsistens mellom NS og tidligere nasjonalisme. Som nevnt i
innledningen er det flere tidligere nasjonalister som påvirket synet til NS i stor grad, slik som
Henrik Wergeland og P.A. Munch, og i det hele tatt nasjonalromantikken som periode.
5.5.1 Norrøn inspirasjon
Den norrøne inspirasjonen var naturligvis en viktig faktor også i mer tradisjonell nasjonalisme før
okkupasjonen. Ønsket om å knytte både nasjonale dyder, rikets grenser og folkets slektskap til
tilsvarende elementer fra før dansketiden er klart tilstede både i NS og hos andre nasjonalister. Også
styreformen i landet forsøkte man å knytte til vikingenes storhetstid, og det tydeligste uttrykket for
dette er bruken av begrepet ting i landets domstoler og i folkevalgte institusjoner, slik som i
eksempelvis Stortinget. Dette ting-begrepet finner vi også igjen i Nasjonal Samlings riksting,
partiting, næringsting og kulturting.
Vikingetiden representerte helt klart en gullalder for norske nasjonalister lenge før NS entret
den politiske scenen i mellomkrigstiden, men tolkningen var forskjellig. Mens NS vektla dyder som
styrke, kamp og lojalitet vektla f.eks Wergeland frihet som den fremste nasjonale dyden, og påpekte
at trofasthet og lojalitet hadde hatt negative konsekvenser under dansketiden.264
5.5.2 Bøndene
Det er kanskje i synet på bondestanden man finner den største konsistensen. Ifølge NS skulle
bondestanden være det bærende grunnlaget for nasjonen, og man mente også at bøndene hadde
båret kulturen fra norrøne tider, gjennom dansketiden og frem til i dag (jf Wergelands uekte
lodning, som tidligere nevnt). I tillegg til dette kommer også Nasjonal Samlings rasesyn, og
kulturhistoriske tolkninger som legger vekt på bondestandens kvaliteter som bærende. Selv om
synet på bondestanden ikke alltid er like synlig i partiets propaganda fikk det konkrete utløp i
politikken deres. Samarbeidet med, og den påfølgende overtagelsen av Bygdefolkets Krisehjelp i
mellomkrigstiden er kanskje det tydeligste eksemplet på dette, men man kan også se den frivillige
arbeidstjenesten AT som et tegn på denne holdningen. Det var altså snakk om å fremdyrke de
kultiverende og arbeidende evnene i folket for å vedlikeholde dets egenskaper. Dette er også et syn
som kom frem i en artikkel av Hjort fra 1936, hvor han fremla et syn på odelen basert på Edda.
Essensen i artiklen er at de frie folkene skilles fra trellene ved sin eiendomsrett, og at frie folk kan
deles i to klasser "bønder" og "hauldere" – den siste gruppen kaller Hjort også helter.265 Synet
utdypes i en senere tale hvor det heter at "Som et folk av bønder er det norske folk vokset op, i
264Sørensen (2001) s. 143
265FF 29/4-1936 Haulderne er en gruppe man gjenfinner i Snorres kongesagaer, som en krigerstand i nær forbindelse
med Hirden.
84
kamp med en hard natur i seigt arbeide. Slik er norsk kultur blitt viljens seir (sic) over vinternatten,
slik er nordmannen skapt."266 Målet til NS oppsummerte Hjort slik: "Ætten blir til frie individer uten
innbyrdes ansvar, odelsgården til penger som deles og skiftes. Nasjonal Samling vil gjenreise
Norge, derfor må vi gjenreise bondestanden. Men bonden må selv finne tilbake til fedrenes visdom
som gjennom 2000 år er vokset op av Norges jord. Denne visdom må si ham at dette er rett, at for
dette skal han velge og dette skal han kjempe og ved dette skal han seire!"267 Til tross for den
mer militante tonen man finner i NS er dette også ideer man finner hos Wergeland og hans
forgjengere som la sterkt vekt på den nasjonale kontinuiteten odelen representerte, nærmest som en
siste rest av et gammelt norsk styresett, som ikke lot seg overta av danske embedsmenn.268
5.5.3 Språket
I norsk nasjonalistisk tradisjon var språkets symbolske kraft svært sentral, og kanskje tilogmed det
viktigste kampområdet i kampen for nasjonal uavhengighet. Her representerer ikke NS noen helt
entydig tradisjon. Folk fra begge sider av språkdebatten var medlemmer i partiet og den
skriftmålsreformen partiet gjennomførte under krigen var på mange måter et mellomstandpunkt.
sannsynligvis oppfattet man det som langt viktigere å samle folket i et språk enn å skape et mer
tydelig nasjonalt språk.
5.5.4 Grunnloven
Også grunnloven var gjenstand for NS' interesse i kraft av å være et nasjonalt dokument, spesielt før
okkupasjonen. Etter deres mening var prinsippene i grunnloven ikke i tråd med den styreformen
Norge hadde fått i etterkant. På et møte i Bergen gir Jørgen Synnestvedt tidlig uttrykk for dette
synet. "Denne lov [grunnloven] som engang sammen med Bibelen var Norges øiensten, men nu kun
er svarte ord på gulnet papir."269 Blant annet var det de politiske partiene og det parlamentariske
systemet NS oppfattet som å stride mot grunnloven, og i tillegg kongens stilling.
5.5 DRØFTING: HITLER ELLER MUSSOLINI – ELLER NORSK?
I partiets tidlige periode ser man klart at det er den italienske fascismen representert ved Mussolini
som er den viktigste utenlandske inspirasjonskilden. Dette får konkrete utslag i form av korporative
ideer og Quislings deltagelse i Comitati d'Azione per La Universalità di Roma (CAUR). 270 Det er
uvisst hva Quisling mente og tenkte om fascisme før 1934, men beslutningen om å delta i CAUR
tyder på at Mussolini allerede kan ha vært en inspirasjonskilde på et eller annet nivå. I denne fasen
266FF 22/5-1936
267Ibid. (Talen er opprinnelig opptatt på grammofonplate, og uthevelsene i teksten er hentet fra den skriftlige
gjengivelsen i Fritt Folk.)
268Sørensen (2001) s. 143
269FF 7/4-1936
270Dahl (2004) s. 133-134
85
av partiets eksistens var rase en arbitrær faktor og kun sporadisk nevnt i taler og artikler, og da helst
i forbindelse med en bredere nordisk samling. Frem til 1936 hadde rase først og fremst vært definert
i inkluderende, eller positive termer snarere enn som en del av et fiendebilde. Det er kanskje heller
ikke tilfeldig at det er i 1936 solørnen lander på Solkorset?
De fleste av symbolene NS brukte har en helt klar betydning i norsk historie, slik som
Olavskorset, Hirden, bilder av vikinger og historiske steder. Det som virkelig skiller seg ut er
bruken av Solørnen, som sammen med bruken av germansk, romersk eller gammelnorsk hilsen gir
partiets møter en helt klar fascistisk profil. Det samme gjelder førerprinsippet, og selve ordet 'fører'
minner sterkt om det tyske 'Führer'. Man kunne kanskje tenke seg at det ville vært mer naturlig for
partiet å velge et norsk ord som 'høvding', som var etablert som et uformelt begrep om
førerskikkelser i et parti, men når partiet landet på ordet 'fører' kan det tyde på tidlig, bevisst eller
ubevisst, påvirkning fra Tyskland og NSDAP. Det er plausibelt å anta at Quisling og andre sentrale
skikkelser i partiet hadde latt seg begeistre for den tyske stilen, gjennom avisdekning og andre
kontaktpunkter, uten å tenke videre over hvilke konnotasjoner dette ville få. Det er også usikkert i
hvilken grad de selv var bevisst denne påvirkningen, og den ble til tider bli ganske hårdnakket
benektet fra partiets side.
86
6 TEMATISK ANALYSE
6.1 INNLEDNING
Om man skal forsøke å trekke ut noen ideologiske hovedmomenter fra NS' historiesyn er det
nødvendig å gå litt mer inn på de forskjellige symbolene som kommer til uttrykk og den konteksten
de hører hjemme i. Spesielt er det viktig å forsøke å se de historiske symbolene i sammenheng med
bærende elementer slik som Hirden, Statsakten og den rituelle bakgrunnen de kommer frem i.
I et av prinsippene Roger Griffin legger frem i sin palingenetiske tolkning av fascismen
hevder han at det er sterk sammenheng mellom det estetiske og det ideologiske i fascismen, utover
at estetikken reflekterer det ideologiske som propaganda. "The values and world-view which
embodies will be expressed not only in theoretical writings, speeches, propaganda and songs but in
the semiotic language of rallies, symbols, uniforms: in short, the whole style of its politics." 271
Griffins syn er at man må akseptere fascismen som en total pakke, hvor alle de forskjellige
aspektene av fascismens estetikk kan settes i sammenheng med ideologien. Selv om det ikke lenger
er like vanlig å tolke fascismen i en rent totalitær sammenheng som det engang var, er det ikke til å
komme unna at de forskjellige bevegelsene utad etterstrebet et slikt totalt og helhetlig bilde.
Begrepet om totalitær ideologi er i utgangspunktet også hentet fra fascismens egen begrepsverden,
hvor det ble brukt i Italia for å beskrive bevegelsens mål om å gjennomsyre alle delene av
samfunnslivet. Selv om dette målet alltid forble en urealisert ideell tilstand er det en vesentlig del av
forståelsen av fascismen. Som ideologi forsøkte fascismen gjerne å si noe om alt fra religion og
politikk til estetikk og kunst, som alt sammen skal reflektere den fascistiske verdensforestillingen,
selv om dette naturligvis varierte i grad fra fascist til fascist og mellom de forskjellige bevegelsene.
6.2 GRAFISKE SYMBOLER
6.2.1. Solkorset
Av de grafiske uttrykkene partiet benyttet seg av var klart
Solkorset det viktigste. Symbolet fungerte som logo, og har
siden blitt like knyttet til NS som Hakekorset har blitt
knyttet til Hitler. Med sine historiske røtter og innhold er
symbolet også en utmerket og godt passende oppsummering
av partiets palingenetiske ideologi.
6.2.1.1. Solkorsets opprinnelse og betydning
271Griffin (1994/I) s. 26
87
Solkorset er et svært gammelt og utbredt symbol som i likhet med Hakekorset finnes igjen i flere
kulturkretser. Solkorsets opprinnelse og egentlige alder er vanskelig å stadfeste, men Nasjonal
Samlings egne tanker gikk langt i hevde at det var et unikt nordisk symbol, eller ihvertfall at det var
i norden symbolet hadde sin ur-opprinnelse. Blant annet brukte man den såkalte snoldelevsten som
ble funnet i Danmark rundt 1780 som bevis for dette.272 Stenen har et Solkors, og et Hakekors risset
inn i overflaten, sammen med en runetekst og tre drikkehorn formet som et triskelion og
"dokumenterer jo på en overbevisende måte at også Hakekorset er et eldgammel nordisk tegn".273
Noe som naturligvis implisitt skulle bety at Solkorset er like ur-nordisk. Det ble også hevdet, i en
svært mystisk preget artikkel i Fritt Folk fra desember 1940 at Solkorset var opprinnelsen til
Hakekorset, såvel som alle andre former for kors man kjenner til i verden i dag og at opprinnelse
"likesågodt kan ligge millioner av år tilbake i tiden som tusener". 274 Hvorvidt denne artikkelen er et
uttrykk for den generelle oppfatning innad i NS er heller tvilsomt, men den gir et godt innblikk i de
mystiske følelsene symbolbruken muligens var ment å vekke.
Som symbol på solen er Solkorset (som sirkel med stråler) og Hakekorset, sammen med en
sirkel med et sentralt punkt og hjul nærmest universelle. 275 De er begge svært enkle grafiske
symboler som kan finnes i mange kulturer, og som oftest som symboler for solen, eller fruktbarhet.
Bruken av solsymboler har mange steder vært knyttet til kultus rundt jordbruk, og kan spores langt
tilbake i tid. Solsymboler forbindes også ofte med skaperguden og skaperkraft samt intelligens.
Solkorset kan også knyttes til den norske myteomspunnede kongen Olav Haraldson, eller
Olav den Hellige, som ifølge tradisjonen bar Solkorset i gult og rødt på skjoldet sitt da han ble drept
ved Stiklestad i 1030. Som symbol var Olav D.H., som nevnt kanskje den fremste historiske
inspirasjonskilden for Nasjonal Samlings virksomhet, og ved å ta hans skjold som symbol knyttet
man forsøkvis partiet direkte opp mot den tanken Olav D.H. selv skulle være bærer av. En artikkel,
et slags intervju med Fredrik Prytz, i Fritt Folk fra 17. mai 1943 tar for seg Olavskorset som
nasjonalsymbol og setter det opp mot nasjonalflagget:
Det flagget har vi nu hatt i 100 år. Det har gjort Norges navn kjent og aktet på alle hav. Vi
er stolte av flagget vårt. Men de gamle norske farger er andre enn flaggets farger av i dag.
Vi kjenner til at Magnus barfot hadde en gyllen løve på rød bakgrunn som sitt skjoldmerke.
Men vi har et enda eldre emblem med de samme farger: Hellig Olavs kors.276
Prytz nevner også at Olavskorset finnes igjen på forstykket til et alter som er å finne i
272 Sannsynligvis opererte man med en teori om kulturell diseminasjon, og antok at Solkorset og andre sentrale
nordiske symboler hadde spredt seg til andre deler av verden. Slike teorier var vanlig også i Tyskland og la grunnlaget
for mange av de historiske teoriene om Ariske stammer som grunnleggere av sivilisasjoner i andre deler av verden.
Slike tanker er godt dokumentert og kommer til uttrykk i Mein Kampf. En god gjennomgang presenteres også i Heather
Pringles the Master Plan (2006) som har blitt brukt som støttelitteratur i denne undersøkelsen.
273FF 21/12-1940
274Ibid.
275An illustrated encyclopedia of traditional symbols / redigert av Cooper, J.C. . - London : Thames and Hudson . 1978 . - 208 s. s. 162
276FF 17/5-1943
88
Nidarosdomen, hvor Olav er avbildet sammen med sine menn (Hirdfolk iflg. Prytz), "bærende et
skjold med gule korsmerke på rød bunn. Selve kongens skjold bærer de samme farger som
Hirdens."277 Prytz bringer også en anektdote rundt tilblivelsen av symbolet som Nasjonal Samlings
eget emblem. I forbindelse med Nordisk Folkereisnings stiftelse hadde Prytz gått til en gullsmed for
å få en knapp "i form av et rundt vikingskjold, og med Olavskorset, det vil si gullkors på rød bunn,
som skjoldmerke" tillaget som prøve. Gullsmeden så seg nødt til å sette på en ring rundt skjoldet for
å holde den røde emaljen rundt korset på plass. "Da Føreren fikk se knappen aksepterte han den
straks som Nasjonal Samlings merke, fordi det kombinerte Solkorsets med Olavskorset! Den var et
Solkors i Hellig Olavs farger."278 Denne anekdoten er interessant fordi den viser at Quisling ønsket
å knytte til seg ikke bare Olavskorset med sine kristne og historiske konnotasjoner, men også
Solkorset med sine mer mystiske og forhistoriske betydninger. Derfor kan man vanskelig skille de
to symbolene fra hverandre, og man støter også gjerne på begge betegnelsene i partiets eget
vokabular. Det er heller ikke gjort noe skarpt skille mellom de to symbolene i denne fremstillingen,
noe som ville vært meningsløst.
6.2.1.2. Solkorset i Nasjonal Samling
For Nasjonal Samling skulle Olavskorset bli partiets klart umiskjennelige logo, ofte sammen med
den Solørnen, med sin mer vage opprinnelse og betydning. Symbolet fortjener ekstra
oppmerksomhet, ikke bare fordi det ble brukt som partiets logo, men fordi det er et komplekst
symbol som oppsummerer partiets ideologi ganske dekkende. Symbolet er på en og samme tid både
førkristent og kristent, og som solsymbol er det også autoritært og mystisisk. Det kan knyttes til en
spesiell brytningsperiode i Norges historie gjennom tilknytningen til Olav D.H., som i NSmedlemmenes øyne forsøkte å gjennomføre en indre samling av Norge gjennom sin kristning av
landet.279 Som kongesymbol er det også et autoritært symbol, både med tanke på at det kan knyttes
til Olav D.H. og bruken av de gamle kongefargene. Forsøket på å knytte Quislings visjoner opp mot
Olav D.H.s går såpass langt som at en artikkel i Fritt Folk fra 1941 går langt for å hinte om
profetier i forbindelse med Quislings ungdomsår ved Gjerpen prestegård i nærheten av Skien.
Kirkens spir er utsmykket med et Solkors, og tegnet finnes også igjen flere steder inne i kirken,
sammen med et Hakekors, og "når man med dette i tanken får vite at nettopp "Førerens kirke" er
prydet med disse symboler, – ja, da vet vi at mere enn en vil se et varsel i dette." Artikkelen som er
trykket i forbindelse med Quislings 54-årsdag avsluttes med et ønske om at "disse varsler blir til
virkelighet."280 Denne mystiske visjonen kommer også til uttrykk gjennom å knytte til seg et symbol
277Ibid.
278Ibid.
279FF. 29/7-1941
280FF 29/7-1941
89
for gammel soldyrkelse, med de nærmest shamanistiske tolkningsmulighetene dette gir. Solens
attributter som strålende og førende lys overføres både til Føreren selv og bevegelsen som helhet,
spesielt med tanke på de milenaristiske trekkene NS innehadde og forventningen om en nærmest
guddommelig forløsning i en kommende tid.
Da den såkalte Solørnen dukket opp sammen med Olavskorset i 1936 var det nok et skritt i
retning av tysk nasjonalsosialisme i folks øyne, også for enkelte innad i partiet.281 Likevel ble den
værende. Hva som er grunnen til at man valgte en ørn til å pryde Olavskorset er ikke kjent, og på
sett og vis kan det virke underlig. Ørnen har ikke noen spesiel betydning i norsk symbolspråk i
motsetning til for eksempel ravner, som var Odins fugler.
I tradisjonell symboltolkning er gjerne også ørnen knyttet til solen, i likhet med Solkorset,
samt et symbol for åndelige krefter og solen som ånd. Det er også en fugl som ofte forbindes med
strid og makt.282 Navnet Solørnen kan også tyde på at tanker i en slik retning var avgjørende da man
valgte å knytte til seg symbolet. Det er mulig å tolke ørnen som en kraft for den oppadstigende
norrøne tanke, og dermed den forestående forløsningen.
Ørnen er sannsynligvis også å forstå som et mer generelt fascistisk eller autoritært symbol.
Dens årvåkne blikk, skarpe nebb og utslåtte vinger kunne være et forbilde for dem som så den. Det
er ikke vanskelig å se ørnen i sammenheng med den tyske ørnen som kronet Hakekorset. Som
uttrykk for denne autoritære bruken finner vi blant annet i diktet Ørnen som ble trykket som hyllest
til Quislings på hans fødselsdag i 1941. Diktet sammenligner Quislings virke med en ørn som folder
ut vingene sine og "seiler med tunge, og mektige slag" og tar opp igjen arven fra en "farlig" slekt –
etter alt å dømme tidligere konger.283
I Völkisch-mystiske kretser ble ørnen oppfattet som et symbol på lyset og den ariske
rasen,284 men det er vel heller usannsynelig at Quisling og NS skal ha vært inspirert av denne
tolkningen. Både med tanke på fraværet av en gjennomført raseideologi, med dertilhørende arisk
mytologi, i den første perioden, og mangel på kontakt med disse relativt obskure kretsene.
6.2.1.3 Konkrete bruksområder
Som logo ble Solkorset flittig benyttet, både på plakater, trykk og uniformer, samt som dekorasjon
av forskjellige former i forbindelse med møter. Der hvor partiet var, der var også Olavskorset, og
gjerne Solørnen tilstede. Sammen ble disse to symbolene brukt på samtlige av partiets møter fra de
ble tatt i bruk til krigens slutt.285 Spesielt er Olavskorset hyppig brukt, og i flere varianter. Hirden
281Dahl, Hans Fredrik (2004) s. 143
282Cirlot, J.E. (2002) a Dictionary of traditional symbols . - Mineola : Dover publ. . - 419 s. s. 91-93
og: An illustrated encyclopedia of traditional symbols / redigert av Cooper, J.C. (1978) s. 58
283FF 7/8 1941. Diktet er signert med psevodymnet Jo i Fjellom og datert 27/7 1941.
284Goodrick-Clarke, Nicholas (2004) s. 145
285Olavskorset var tilstede allerede de første maidagene i 1933, og var et konstant nærhver siden. Det ser ut til å ha
90
hadde sitt eget Olavskors med to oppoverpekende sverd i, mens NS' egen arbeidsorganisasjon
erstattet sirkelen med et tannhjul. I tillegg ble det brukt flere forskjellige farger som bakgrunn på de
forskjellige flaggene Olavskorset prydet. NS- flagget var naturligvis rødt, mens rikshirdens var sort,
NSUFs grønt og kvinnehirdens hvitt. De norske SS-avdelingene hadde også et eget Solkors i sort og
sølv, med sølvfarget Solørn som skuldermerke, og norsk løve i stedet for Siegruner. 286 Det er i det
hele tatt få deler av partiets virksomhet hvor Olavskorset ikke var tilstede.
6.2.2 Plakater og faner
Et annet tydelig ansikt utad var partiets bruk av propagandaplakater og faner. Dette gjelder ikke
bare partiets eget rødgule korsflagg, men også med tanke på de forskjellige fanene til Hirden,
NSUF, kvinnehirden osv. Flere underavdelinger av partiet hadde sine egne faner, som ble brukt på
møter og marsjer, med klart militært forbilde. Et moment ved symbolbruken til NS som parti som
kan settes i sammenheng med symbolkampen er bruken av Olavsflagget i tillegg til det trefargede
norske flagget. Bruken av andre flagg enn det nasjonale var ikke unikt for NS, men det som skilte
seg klart ut ved NS er at bruken var ment å supplere det norske flagget, ikke som en motsetning –
slik det kunne være for Arbeiderpartiet i samme periode, med sitt røde flagg med hammer. Partiet
brukte i tillegg til Olavsflagget også det norske flagget på sine møter og ønsket nok å overta dette i
en grad. Eyvind Mehle kommenterer dette i sin reportasje fra det store Hirdmøtet i november 1941
ved å kommentere at NS ikke går bort fra det norske flagget, selv om det hadde blitt misbrukt
gjennom tidene.287
6.2.3 Kongefargene
De røde og gule (evt gull) fargene som gjenfinnes i både Olavskorset og i partiets eget flagg var i
følge partiet de gamle norske kongenes farger. Begrunnelsen for bruken av fargene, samt Solkorset
finner man formulert i programmet fra Riksmøtet i 1936. "Likeledes blev Nordisk Folkereisnings
merke – det eldgamle symbol Solkorset i de gamle norske farver: rødt og gult – overført til den nye
bevegelse. Det var samme merke som blev brukt av Olav den Hellige under kristendommens
innførelse i Norge. Derfor heter det også Olavsmerket."288 Disse fargene kunne man, og kan
fremdeles se i det norske riksvåpenet og i det mange NS'ere mente burde være det norske flagget:
vært et eneste møte hvor Olavskorset enten ikke ble brukt, eller hvor det kun var svært nedtonet tilstede, og det er
det store møtet på Universitetsplassen i forbindelse med Tysklands invasjon av Sovietunionen i 1941. Ved dette
møtet ble det annonsert at kun finske og norske flagg skulle benyttes. Muligens for å tiltrekke seg flere tilhørere ved
å gi inntrykk av at det ikke var et alminnelig NS-møte.
286sannsynligvis ble disse merkene bare brukt ved parader og lignende siden de norske frivillige til SS tjente i tyske
avdelinger med tysk uniform ved fronten. Det er også flere eksempler på at den norske uniformeringen ikke ble
overholdt ved parader, og at man istedet bar rent tysk uniform. Helseth, Tore (2000) s. 202
287 NRK Radioarkivet. - Høytideligheten på universitetsplassen. Sendt 2/11-1941 ved Eyvind Mehle. Arkivnummer
635
288Nasjonal Samlings 4. Riksmøte : Oslo 25.-28- juni 1936 / Nasjonal Samling. - Oslo : Møller og Scheens
Boktrykkeri AS.- 1936. - 46 s. - s. 13.
91
Olavsflagget.
De norske kongefargene vakte en viss strid nettopp med tanke på flagget. Tross alt var det
norske nasjonalflagget en trikolor med den franske revolusjons farger. I desember 1940 kunne man
lese en artikkel av Johan Setsaas, som i enda større grad enn tidligere stilte det trefargede flagget
mot Olavsflagget. "Vårt trefarvede flagg, som vi nu har hatt i over hundre år og som har vaiet på
våre skib og over våre hjem, er ikke norsk, hverken hvad tegning eller farver angår." 289
Konklusjonen i artikkelen er at det trefargede flagget er det danske med et ekstra kors innsatt i det
hvite, mens det norske flagget bør være et gult kors på rød bunn. Slik det norske våpenet er en gul
løve på rød bunn og de norsk fargene er rødt og gult.
6.3 NORRØNE FORBILDER OG MYTOLOGI
Man skal ikke lete lenge for å finne norrøne symboler og forbilder i Nasjonal Samlings retorikk og
symbolbruk. Det dreier seg om rent overfladisk estetisk inspirasjon i grafikk i tillegg til poetiske
forbilder i diktning og arkitektur, videre til ideologi i form av statsteori, dygdsfilosofi og
militærmakt. Denne opptattheten av det norrøne fikk til tider svært konkrete og håndgripelige utløp.
For eksempel gav Quisling sin ministerbolig navnet Gimle, etter Æsenes bolig og dekorerte den i
passende stil til navnet. Ved hans 50-årsdag i 1942 mottok han også en vikingeøks i gave fra
Hirden, som senere ble komplimentert med et skjold – dekorert med Solkors.290 Det fikk også utslag
i form av grafikk i partiets utgivelser, navn på organisasjoner og utgivelser og bruken av runer, for
eksempel i forbindelse med begravelser og fødsler. Arkitektonisk kan man også se forbildene i
bygget som ble oppført på stevneplassen i Borreparken.
Andre eksempler på at den gammelnorske verden var et forbilde for NS, som man så opp til
og brukte som mål på sin virksomhet finner man i de utallige allegoriene i taler og artikler.
Sammenhengen mellom de historiske kongene og NS, situasjonsbeskrivelser som inspirasjon og
markering av historiske hendelser. Jonas Lie beskriver blant annet på et punkt partiets medlemmer
som Birkebeinere, en liten gruppe individer som blir latterliggjort av sine samtidige, men som vil
fremstå som helter i fremtiden. Det var heller ikke vanskelig å tilpasse tittelen som baglerbispe,
Birkebeinernes fiende, til biskop Berggrav.291
De norrøne forbildene i partiet er så integrert i hele partiets virksomhet og symbolverden at
289FF 2/12-1940
290Quisling mottok siden også en kopi av Snartemosverdet fra AT, i forbindelse med etårsdagen for Statsakten. NS
lette lenge etter originalen, men måtte til slutt nøye seg med en kopi siden orignalen var i skjul. (Aftenposten 13/42003) Sverdet ble overrakt i forbindelse med den offisielle feiringen under en praktfull seremoni med over 630
representanter fra AT tilstede. Seremonien ble avsluttet med at Quisling overleverte brev med fast tilsettelse i AT til
60 AT-medlemmer før nasjonalsangen ble sunget. (FF 2/2-43)
291Lie, Jonas (1941) Våre dagers kamp mellom bagler og birkebeiner I: den nye tid. - s. 16-18. Gjengitt i Søhoel,
Jannicke (1997) s. 137-138
92
det er vanskelig å skille dette ut som et eget aspekt uten å bli svært detaljert. Bruken av gamle
norske konger, artikler om de gamle gudene, bruken av historiske steder, benevnelser som Hird,
samt den grafiske stilen partiet hadde sprang ut fra en inderlig fascinasjon for det norrøne. Utslaget
var merkbart, ikke bare estetisk, men ideologisk.
6.3.1 Nyhedenskap
NS som parti var solid plantet i den norske kristne tradisjonen, men det eksisterte fra begynnelsen
av kretser i partiet som ønsket å forkaste kristendommen og erstatte den med den gamle norske
gudelæren. Hovedtyngden av dette miljøet fant man rundt tidsskriftet Ragnarok og i SS, men de
fikk aldri noen nevneverdig innflytelse på partiet i sin helhet. Denne kretsen brukte blant annet
Hagalrunen som samlingsmerke i bevisst opposisjon mot NS' kristne Olavskors, og navnet
Ragnarok henspilte etter alt å dømme ikke bare på den forestående kataklysmen, men på et bevisst
opprør mot det kristne gudebildet.292
6.4 HIRDEN
Hirden er en såpass viktig del av Nasjonal Samling både på det abstrakte plan og
helt konkret. Konkret er Hirden det fremste uttrykket for den fascistiske og
nasjonalistiske moralen og metoden i NS, og på det abstrakte plan et rikt vell av
symbolbruk.
På overflaten er det raskt gjort å trekke sammenligninger mellom Hirden
og de forskjellige paramilitære organisasjoner tilknyttet NSDAP, slik som Hitlerjugend, SA og SS,
men dette er ikke helt rettferdige sammenligninger. Det samme gjelder PNFs svartskjorter som i sin
tid satte standarden for bruk av fargede skjorter som uniform på den ytterste høyre fløy. Konkret er
det naturligvis likheter: bruken av fargede skjorter, den paramilitære stilen og møtevakt-funksjonen,
men Hirden skiller seg fra sine motstykker ved å ha et klart historisk forbilde og tiltenkte
statsbærende idealer langt utover det som var tilfellet i de respektive bevegelser i andre land. I
tillegg var Hirden i større grad et vern enn et politisk våpen, slik SA var. Deres funksjon var som
politisk skole og beskyttelse mot overfall, ikke å øve terror mot politiske motstandere og jøder.
Hjort, som var sjef for Hirden fra 1935 til han gikk ut av partiet ved årsskiftet 1936-37 var særlig
aktiv når det gjaldt å forme organisasjonen som politisk skole, og Hirden hadde allerede da en klart
tiltenkt rolle som fremtidig ledersjikt i samfunnet.293
6.4.1. Historiske forbilde
Hirdens historiske forbilde er naturligvis den gamle norske hirden fra middelalderen, og som det
292Emberland, Terje (2003) s. 112-113
293deFigueiredo, Ivo (2002) Fri Mann : J.B. Hjort – en dannelseshistorie. - Oslo : Aschehoug. - 448s. - s. 162-164
93
sømmet seg for en organisasjon med et slikt forbilde skortet det ikke på andre historiske symboler i
forbindelse med deres aktiviteter. Hirdens egen avis bar navnet Hjallarhornet (lansert i 1936), etter
den norrøne guden Heimdalls horn, som skulle lyde før Ragnarokk. Under krigen utkom også
skriftet Hirdmannen, som regel som bilag til avisen Fritt Folk. Hirdmannen var et klart ideologisk
skrift, med sterke politiske føringer. Blant annet inneholdt det den propagandistiske spalten
Spørsmål til hirdmenn, med enkelt formulert ideologisk innhold i form av korte spørsmål og svar.
Som regel var det spørsmål av faktamessig art med historisk innhold, men det kunne også dreie seg
om mer dogmatiske formulerte standpunkt. Spalten gir et godt inntrykk av Hirdens ståsted og
selvbilde.
Som det heter i en artikkel om den historiske Hirden, skrevet av en ukjent forfatter fra 1940
"Hirdmannen var den som voktet Staten og speidet etter Statens fiender. Hirden var den stand i
folket som holdt Staten oppe – den statsbærende stand."294 og videre "Hirden rekrutterte den nye
adel [...]"295 i artiklen fremgår det også at forbildet for Quislings hird var de såkalte huskarne, som
bestod av mer enn bare den historiske Hirden, men Hirden "var den fornemste. Den satt ved
kongens bord og var hans livvakt."296 De andre delene av huskarne fungerte som
rekrutteringsgrunnlag for hirden, og ble opplært i både arbeid, idrett og våpenbruk, samt "gode
seder" og "livskunst, politikk og lærte å behandle statssaker" 297. Den historiske Hirden var også
gjenstand for en mer fyldig artikkel (som også bærer tittelen Hirden i gamle dager) av Hirdsjef
Orvar Sæther samme år.298
Orvar Sæther gir faktisk også uttrykk for at Nasjonal Samlings hird ikke bare var inspirert av
den historiske Hirden, men at det faktisk var den historiske Hirden som hadde gjenoppstått. På en
hirdsamling i Bergen i 1941 sa han "Det er 70 (sic) år siden sist norsk hird var samlet her i
Bergen."299 Dette utsagnet skiller ikke mellom den nye Hirden og den historiske Hirden, men ser på
dem som samme fenomen adskilt i tid. Denne sammenhengen understreker han videre: "De gamle
nordiske folks tenkemåte var akkurat den samme som hos oss i Hirden idag." 300 Det er med andre
ord snakk om gjenfødelse både ideologisk og institusjonelt.
294FF 25/6-1940
295Ibid.
296Ibid.
297Ibid.
298Det er ikke umulig at denne siste artiklen er en mer fyldig gjennomarbeiding av den tidligere nevnte artiklen. Mange
av formuleringen er svært like, og tematisk sett er artiklene nærmest identiske. At de ble trykket med bare tre
måneders mellomrom med samme tittel tyder også på at det kan være to versjoner av samme artikkel.
299FF 3/3 1941, 70 år skal etter alt å dømme være 700 år.
300Ibid.
94
6.4.2. The New Man
"Kan det tenkes noe så latterlig og så hjelpesløst som en avsindig brølende halvgammel mann?" 301
Dette skriver Eyvind Mehle i Olavstanken – fra Stiklestad til Stiklestad. Mannen det er snakk om
var en tilskuer til det første NS-møtet på Stiklestad i 1934, og reagerte med raseri som etter Mehles
mening var manipulert frem av marxistene. For Mehle ble det hele symbolsk på den gamle verdens
idealer som stod steilt mot den nye tiden NS representerte, symbolisert ved bevegelsens
ungdommelige fokus på Hird og NSUF.
Et gjennomgående trekk, ikke bare i fascismen, men i mange autoritære ideologier er
destillasjonen av bevegelsens ideer i en idealperson. Et politisk symbol som Roger Griffin har gitt
navnet 'the new man' – et slags antropomorfisk bilde på de verdier som ligger til grunn for
gjenreisningen og den nye verdensordningen. Man skal ikke lete lenge for å finne dette symbolet
meget aktivt uttrykt i Nasjonal Samlings symbolverden og spesielt gjennom Hirden. Man finner
ofte unge menn og kvinner som stråler av nasjonalbevissthet og en hellig glød koblet med vikinger
eller andre historiske norske elementer på partiets plakater.
The new man som uttrykk for en ny samfunnsorden, nyordningen som den het på norsk, er å
finne igjen i dygdsetikken mange av partiets talere la til grunn for sine politiske analyser. Hirdens
rolle i det nye samfunnet var som en slags støpeskje hvor partiets idealer skulle gis konkret form.
Dydene som skulle ligge til grunn for denne standen er gjentatte ganger uttrykt i taler gjennom
okkupasjonstiden, selv om det kunne forekomme litt forskjellige varianter er det stort sett snakk om
de samme dydene i det store og det hele.
Som hirdidealer gjaldt i første rekke troskap til Føreren – til kamerat, til familien og
ætten. Tro måtte hirdmannen være i all sin ferd. Gjennem troskap fikk huskaren
rett til å bli hirdmann og opleve det høieste i livet. Tapperhet var et annet hirdideal.
Tapper måtte den være som vilde gå fra huskar til hirdmann. Og de gamle
huskarers tapperhet var navnspurt. Den var kongemaktens grunnpillar og
samfundets vern mot fremmed invasjon. Den var kulturens egentlige bærer.
Likefremhet var et tredje ideal. Liketil og, rett frem, uten hovmod og storaktighet
skulde hirdmannen være. Slik vil sagaen ha dem som skal være et forbillede for
andre og som skal ha makten i samfundet.302
Disse idealene går igjen i flere andre former og formuleringer, men ble aldri annet enn vage idealer.
I praksis var nok Hirden i stor grad en organisasjon for dem som ville, snarere enn for dem som ble
funnet verdige. Det som er vel verdt å merke seg blant disse dydene er først og fremst kravet til
lojalitet og den militante holdningen. Rollen som kulturens bærer blir likestilt med vernet mot
invasjon og tapperhetsidealet.
"Hirden var altså en meget god skole. Den lærte den unge mann litt efter litt op til den
301Mehle (1944) s.133
302FF 25/9-1940 (Uthevelsene er gjengitt slik de var opprinnelig.)
95
modne og ansvarsbevisste nordmann som vilde kjempe og seier i kampen for landet sitt. Så lenge
Norge hadde denne statsbærende stand som Hirden var – så var det norske folk også fritt og
selvstendig."303
Det gjaldt altså å gjenreise Hirden, ikke bare fordi det skulle være folkets ryggrad moralsk, men et
vern for folkets frihet, og dydene som gjaldt for Hirden måtte naturligvis sette dem i stand til å gjøre
denne jobben. En vesentlig kilde til hvilke idealer som skulle gjelde, ikke bare for Hirden, men for
folket generelt er å finne i den store Hirdoppmarsjen i Oslo i november 1941. Her nevnes flere av
de dydene som lå til grunn for partiets statsdannelse, og som ble stilt som krav for medlemmene –
og spesielt Hirden.
6.4.3. Faner og flagg i Hirden
En betydelig del av Hirdens identitet var knyttet til
faner og grafiske symboler, som i partiet øvrig. Hirden
brukte en fane med sort bakgrunn, med Olavskors og
to sverd, både i sine marsjer og på møtene.304 Hver
Hirdavdeling (eller sveit) hadde sin egen fane, som ble
overrakt i spesielle seremonier. Dette motivet gikk
også igjen på armbindene Hirdens medlemmer bar
sammen med uniformen sin. Også disse fanene hadde
en helt klart historisk betydning:
Foran oss i dag bærer vi våre symboler. Vårt spesielle symbol i Hirden er de sort,
gull, røde hirdflagg. Den sorte farve er ravnens farve. Ravnene de gamle
nordmenns symbol på kamp og seier. "Helters venn gav Irlands hær til fryd for
ravner, valkyrienes fugler" sier skalden. Gult og rødt er nordmennenes eldgamle
symbol for makt og velstand.305
Fanebæreren som symbol for fremgang finner vi også igjen i andre artikler knyttet til Hirden, og i
taler. Også i en sang, gjengitt i Fritt Folk i forbindelse med årsskiftet 40-41, som tar for seg
merkemannen Tord Foleson som ifølge sangen var merkemann for Olav den Hellige, og falt ved
Stiklestad. "Mannen kan siga, men merket det må i Norig si jord på Stiklestad stå. Og det er det
store og det er det glupe, at merket kan standa, um mannen må stupa."306 Sangteksten gir uttrykk,
ikke bare for at Olavs merke (Olavskorset) er et symbol på evige norske verdier, men at det er
kontinuitet mellom merkesmennene til Olav og Quisling, og at merket de bærer er det samme – om
enn i overført betydning. Det er også et konkret uttrykk for de idealene som kreves av Hirden. De
303FF 25/6-1940
304Bildet er hentet fra billedsamlingen tilknyttet Norsk Krigsleksikon på Internett. Se bibliografien.
305FF 10/5 1941 Orvar Sæthers tale i forbindelse med overrekkelsen av tre nye Sveitfaner.
306FF 1/1-1941 (Sang av Per Sivle)
96
idealene Hirden holdt oppe, og fanebar, var viktigere enn enkeltmedlemmene. Nok et eksempel på
partiets krav om å sette fellesnytten fremfor egennytten.
6.4.4. Uniformering
Allerede fra starten bar Hirden uniform, brun skjorte med sort slips og Solkorset på armen – under
krigen endret til gråblå uniform med lue. Denne praksisen ble nok i stor grad forbundet med de
tyske "brunskjortene" og det er usikkert hvorfor man valgte akkurat denne formen. Basert på en
artikkel i Fritt Folk fra 17. mai 1943 kan det se ut til at valget var mer eller mindre tilfeldig. I
Trondheim hadde en gruppe studenter dannet en gruppe de kalte "fylkingen" i 1933 og en av dem
iførte seg det som senere skulle bli Hirdens uniform da han deltok på NS-riksmøtet i Oslo samme
år. "Denne uniformen vakte stor oppsikt og ble etterhvert bevegelsens offisielle." 307 Om fylkingen
var en egen nasjonalistisk organisasjon eller tilknyttet NS sies det ingenting om. Hirden var ikke
alene om å bære uniform i partiet. Selve partiuniformen var grønn, mens førergarden bar samme
uniform som kongensgarde før krigen til gallabruk, med vanlig grønn uniform i tjeneste.
Arbeidstjenesten bar en grå uniform (grønn for offiserer).
Politiske uniformer var ikke uvanlig i mellomkrigstiden, og før NS oppstod hadde allerede
Fedrelandslaget og Arbeidervernet tatt i bruk uniformer i Norge, og i utlandet bar mange bevegelser
uniformer. Kjennetegnet for de fleste av dem var skjorter i distinkte farger, gjerne kombinert med
slips. For å hindre militarisering av politikken vedtok regjeringen i Norge uniformsforbud kort etter
at NS kom på banen i 1933, men dette hindret bare bruken i liten grad. Hirden kunne lett omgå
forbudet ved å bære like skjorter, uten behov for ytterligere uniformering.308
For denne undersøkelsen kan uniformeringen settes i en ritualiseringssammenheng, hvor
deltagernes felles identitet styrkes ikke bare gjennom samhandling, men også gjennom, bokstavelig
talt, å ikle seg en felles identitet. Dette var viktig for partiet, ikke bare for å sikre indre samhørighet,
men for å skape et bilde av partiet utad. Hirden hadde helt klare propagandistiske funksjoner
allerede tidlig i partiets historie. Da Hjort i 1935 ønsket å utvide medlemsbasen var det blant annet
fordi det ville skape disiplin innad (ritualisering og felles identitet) og for å gi inntrykk av partiets
vekst (propaganda).309
6.5 DEN AUTORITÆRE STAT
6.5.1. Den autoritære stat som statsideologi
Føreren skulle representere det NS kalte for den autoritære stat, som konkret, blant annet, knyttes
sammen i en artikkel om Hirden fra 1940, av Orvar Sæther, hvor funksjonene og legitimiteten til
307FF 17/5-43
308deFigueiredo (2002) s. 162
309Ibid. s. 163
97
Føreren blir koblet til de gamle norske kongene:
Den autoritære styreform gjaldt dengang som den eneste riktige, Kongsmakten var ikke
noget som man kunde kjøpe sig til. Den måtte være skjenket av gudene. Og kongene stod
som gudsmaktenes representanter hver i sitt kongedømme. I den hedenske tid var
høvdingen derfor både verdslig fører og prest og dommer i en person.310
Spesielt var det i forbindelse med Statsakten at begreper knyttet til den autoritære stat ble
brukt for å legitimere maktovertagelsen til Quisling i en statsteori, men man finner også begrepet
lenge før denne tid. Legitimiteten skulle ligge i at partidemokratiet var en styreform som var
importert og fremmed for Norge, mens en førerstat hadde røtter i det gamle autoritære monarkiet,
slik historien ble tolket av NS. Interessant nok brukte også Quisling den svært utenlandske filosofen
Aristoteles som et slags ideologisk grunnlag for førerstaten.311 Likevel var det liten tvil om at NS
brukte tid og energi på å knytte den autoritære stat, og korporativismen til norske forbilder. De
gamle norske kongene og tingplassene ble gjerne satt i sammenheng med en gammel autoritær
statsdannelse, føreren var bæreren av kongstanken, ikke folket.
6.5.2 Førermytos
Som i de andre fascistiske bevegelsene ble det også i NS forsøkt å bygge opp en kultus rundt
føreren, men disse forsøkene ble ikke like vellykket som i motstykkene i Italia og Tyskland.
sannsynligvis må man ta Quislings noe tafatte person med i beregningen, men også den situasjonen
som rådet under okkupasjonen hvor Quisling samarbeidet med den forhatte kollaborasjonsmakten.
Likevel var det absolutt en slik kultus tilstede innad i partiet og forsøk på å spre den til
befolkningen forøvrig, selv om den ikke alltid var like synlig i partiets propaganda. Under
dannelsen av partiet var Quisling et av de elementene som trakk folk til partiet, mens han under
okkupasjonen var så forhatt at han snarere må ha hatt motsatt effekt på mange. Blant annet ser man
dette gjennom at man fronter andre sentrale personligheter i propagandaen, slik som Jonas Lie eller
Gulbrand Lunde. Selve navnet Quisling ble jo også et skjellsord for folk flest, som den dag i dag
betyr forræder, og ingen av partiets forsøk på å få "Quisling" til å bli en hedersbetegnelse lyktes
særlig godt.312
Idealene i den førerkultusen som NS var gjenstand for oppsummeres godt i talen Fuglesang
holdt ved avslutningen av det åttende riksmøtet. I en forlengelse av en fremlegning av kampen som
katalysator for dydene talte han om Quislings dyder som fører og samlingspunkt for NS. "(...) hans
urokkelige fedrelandskjærlighet og hans idealisme, hans politiske klarsyn og hans evne til å føre oss
fram til seieren til en lys og lykkelig framtid for folk og land." 313 Dette er på mange måter en
310FF 25/9-1940
3111. Februar 1942 / Nasjonal Samling (s. 16)
312Søhoel, Jannicke (1997) s. 137-138
313NRK Radioarkivet 1942-09-27. Arkivnr. 3145.
98
videreføring av dygdsetikken som skulle gjelde for folket, men satt i en annen kontekst. Mens
folkets dyder dreier seg om offervilje og mot, er førerens dyder visdom og lederskap.
6.5.3. Forbilder i norske konger og høvdinger
NS mente å kunne legitimere denne formen for statsdannelse og lederskap med historiske forbilder.
Kongene og høvdingene som hadde rådet i Norge før dansketiden var representanter for den sanne
nordiske statsskikken, mens demokratiet og partistyret var noe rasefremmed. I en artikkel i Fritt
Folk fra 1937 heter det at
Førerprinsippet er gammelt i Norge, - og det er vel heller ikke noe som er mer typisk norsk
enn denne styreform. Nordmennene er sikkert mer enn de fleste folk en sterkt
individualistisk preget rase; førerprinsippet fordrer sterke personligheter med mot og
handlekraft – egenskaper som iallfal en gang var typisk norske og som sikkert vil bli det
igjen. De gamle norske konger var typiske førere, de blev valgt av folket, og valgte selv
sine medarbeidere.314
Utsagn som dette mente man viste til en statsdannelse hvor kongens makt utgikk fra folket,
og at autoriteten hans hvilte på en sammenslutning av stormenn med ansvarsområder. Det var ikke
bare høvdingentanken som sådan, men det NS oppfattet som et slags demokratisk styre som skulle
ligge til grunn for dannelsen av en egen norsk styreform. Der hvor de liberale nasjonalistene hadde
sett et slags folkedemokrati i de gamle norrøne tingene, brukte Quisling det norønne for å legitimere
en korporativ statsdannelse. Dette ser man blant annet helt konkret i forsøkene på å opprette et
riksting, og senere også et næringsting og opprettholdelsen av Kulturtinget i 1942. Disse tre tingene
skulle som kjent inngå i en heller vagt definert korporativ basis for Quislings statsdannelse etter
krigen.
6.5.4 Dygdsetikk og statsbærende stand
The new man er også uttrykk for en slags dygdsetikk som skulle ligge til grunn for gjenreisningen
av de norrønne idealer i staten og folket utover bare i Hirden, og det er her vi finner mye av selve
kjernen i NS' historiske analyse. Selv om dette aldri ble formulert av aktører innen Nasjonal
Samling i form av en systematisk filosofi finner man gjentatte referanser til de dydene man mente
måtte råde, og de er så sentrale i argumentasjonen at man må kunne snakke om en grynende
dygdsfilosofi. Om man skal sammenligne med et nærliggende eksempel kan man trekke frem
Platons dygdsetikk fra antikken hvor dyder som mot, moderasjon og visdom ble stilt opp mot laster
som feighet, griskhet og dumhet. I NS' kontekst nevnes det mange forskjellige dyder ved flere
anledninger: tapperhet, offervilje, disiplin, idealisme, vilje til å arbeide, lojalitet og lydighet. Om
man skal dele disse igjen inn i kategorier ser man at det er tre som skiller seg ut: mot, lojalitet og
nasjonalsinn. For ledere har man også dydene lederskap og evnen til å tenke i visjoner, som nevnes
direkte eller indirekte ved flere anledninger. Symbolsk sett kommer de forskjellige dydene til
314Fritt Folk 8/6-1937 (Ukjent forfatter.)
99
uttrykk på flere måter. Motet uttrykkes gjennom vikinger og våpen, lojaliteten gjennom uniformer
og bruken av hilsen mens nasjonalsinnet uttrykkes gjennom flagg. For lederskapet kommer dydene
til uttrykk gjennom det visjonære/åndelige Olavskorset og gjennom funksjonen som leder ved
seremonier og ritualer. Spesielt nevneverdig er faneinnvielsene, hvor Førerens åndelige kraft
overføres til fanen, som igjen deles ut til bevegelsens medlemmer.
Nasjonal Samling hadde uttalte mål om å bygge en ny statsbærende stand gjennom hele
perioden, først gjennom selve partiet, deretter gjennom Kamporganisasjonen og etterhvert mer og
mer uttalt gjennom Hirden og frontkjemperne. Nasjonal Samling ønsket helt konkret å
gjenoppbygge den gamle Hirden fra middelalderen, som de tolket som en slags norsk adel med
ansvar for å holde samfunnet ved like. Forsøkene på å nå denne målsettingen var ganske konkrete
og ble opprettholdt gjennom hele Hirdens eksistens gjennom utdannelse og stadige påminnelser om
hvilket ansvar som hvilte på dem. Spesielt gjaldt dette de som meldte seg frivillig til SS, som
oppfylte de kravene som ble stilt i partiets etikk. Nasjonalsinnet offervilje, tapperhet til å gå fienden
i møte og lojaliteten til å ofre for Føreren, landet og bevegelsen.
6.6 RITUALISERING
6.6.1. Aktører og funksjon
Med begrepet ritualisering menes det å skape en rituell kontekst. I dette ligger det å skape ritualene,
skape mening gjennom ritualer, og det å utbre bruken av ritualene og den forståelsen de er ment å
formidle. Dette kan man sette i sammenheng med et av Griffins tolkningsprinsipper. "Despite
rationalization of the fascist world-view by appeals to historical, cultural, religious or scientific
'facts', its affective power is rooted in irrational drives and mythical assumptions."315 Ritualenes
ideologiske funksjon er altså minst like sterk som de rasjonelle argumentene – gjennom å innvie de
individuelle aktørene i bevegelsens myter.
Nasjonal Samling var i sterk grad et parti som la vekt på møtevirksomhet. Det ville ikke
vært unaturlig å sammenligne NS' møter med religiøse samlinger, og til tider var det også et helt
konkret religiøst innhold ved møtene. Riksmøtene ble flere ganger avsluttet med gudstjeneste, i
likhet med pinsestevnene i Borre. Dette var nok nærmest som selvfølge å regne for et parti hvor
religion og religiøse tradisjoner spilte så stor rolle. Under hele dets eksistens ble det avholdt både
store og små møter med en rekke formål. Spesielt var det i forbindelse med høytider at det ble
avholdt mange møter, slik som påskefeiringer, juletrefester, midtsommer og nyttår, såkalte
kalendariske ritualer. Det ble også avholdt møter i forbindelse med spesielle hendelser slik som
Statsakten, innsettelsen av de kommisariske ministerne og åpningen av Kulturtinget, men også
315Griffin (1994) s. 27
100
mindre møter i forbindelse med bryllup, begravelser og minnedager mm. Sistnevnte kalles gjerne
overgangsritualer, siden de markerer overgang fra en tilstand til en annen. Det er selvsagt glidende
overganger mellom disse typene ritualer, og de er heller ikke gjensidig utelukkende og et møte kan
fint være begge disse typene samtidig.316
Ritualene i Nasjonal Samling kan sees fra tre forskjellige perspektiver på aktørplanet. Det er
både entrepenører, deltagere og observatører, og ritualene er utformet for å ha en funksjon i forhold
til alle disse tre gruppene. Entrepenørene er lederskiktet og de som arrangerte og utformet møtene.
De styrte innholdet og hvilken agenda som lå til grunn for møtene, og fungerte som referansegruppe
for innholdet i ritualiseringen ellers317. Denne referansefunksjonen er spesielt tilstede i de typene
ritualer som gjentar seg, slik som faneoverrekkelser, marsjer og offentlige møter. Deltagerne er de
som deltok på møtet enten som en del av ritualet eller som passive deltagere, som regel NSmedlemmer. Tilskuere er de som overværer møtet, men uten å ta del i aktivitetene eller i partiets
øvrige aktiviteter. Det er ikke alltid noen klar grense mellom disse tre gruppene, og spesielt ikke de
to siste. Nye medlemmer kom til, andre forsvant ut. Tilskuere ble grepet av eufori og ble deltagere,
mens det hendte at medlemmer følte seg utelukket av aktiviteter som var i strid med deres livssyn,
og endte opp som tilskuere.
Formålet med slike ritualer er gjerne todelt. Den første og mest åpenbare funksjonen er som
kollektiv hukommelse hvor gruppens myter og oppfatninger forsterkes og bevares.318 Den andre
siden av slike ritualiseringsprosesser er den sosiale, hvor man skaper en følelse av et kollektiv.
Dette innebærer også gjerne at man skaper et skille mellom de som står innefor og de som står
utenfor.319 Begge disse aspektene kan enkelt observeres i Nasjonal Samlings ritualisering.
Når det gjelder å forsterke kollektive ideer og myter har de historiske symbolene en tydelig
funksjon. Partiets myter dreier seg for eksempel om rasetanker, førermyten og forskjellige tanker i
forbindelse med Hirden. Det andre aspektet, opprettelsen og forsterkningen av en kollektiv identitet
dreier det seg i stor grad om marsjer, allsang, unison bruk av partiets hilsen og den følelsen av
samhandling som oppstår når en gruppe arbeider og opptrer sammen, som deltagere, tilskuere eller
tilhørere.
6.6.2 Ritualiserende aspekter ved Nasjonal Samlings møter
Det er ikke mulig å berøre alle de enkelte ritualene som inngikk i Nasjonal Samlings ritualisering,
316Ritualer : kulturhistoriske studier / redigert av: Amundsen, Hodne, Ohrvik . - Oslo : Universitetsforlaget . - 2006 . 242 s. - s. 32
317Ritualisering er den prosessen hvor ritualer skapes og utbres, både i forbindelse med ritualene i seg selv og
konteksten rundt. Nasjonal Samlings møter er klart en type ritualisering slik dette begrepet brukes i denne
fremstillingen. (Ritualer : kulturhistoriske studier / redigert av: Amundsen, Hodne, Ohrvik) s. 144)
318Ibid. s. 43.
319Ibid. s. 142-143
101
men noen av dem skiller seg ut ved å være spesielt interessante, og generelle nok til å si noe om
ritualbruken som fenomen. Det er en mengde andre ritualer og seremonier som kunne vært
gjenstand for granskning, men de ritualene som er inkludert er tatt med fordi de i stor grad er faste
innslag ved svært mange møter. Begravelsesritualer, giftemål, medaljeutdelinger og lignende er
ikke i like stor grad beskrivende for Nasjonal Samlings ideologiske innhold og er heller ikke like
fast utformede eller utbredt i partiorganisasjonen. Et annet aspekt som kunne inngått i en rituell
analyse, men som ligger litt på siden av denne fremstillingens fokus på historisk innhold er partiets
bruk av gudstjenester, som absolutt inneholder sterke kultiske føringer og ritualiserende trekk.
6.6.2.1. Bruken av hilsener
Den gammelnorske hilsen, med oppstrakt høyrearm og
utsagnet "Heil og Sæl" ble brukt gjennom hele partiets
eksistens, og på alle partiets møter og treff.320 Hilsenen
har, til tross for partiets egne tolkninger, trekk av
underdanighet idet medlemmene viser sin troskap til en
fører gjennom en konkret symbolsk handling. Det er
også et samordnende trekk ved hilsenen, siden man viser
sin lojalitet, ikke bare til Føreren, men forran de andre av
partiets medlemmer. I likhet med det å synge sanger var dette et rituale som alle medlemmene
deltok aktivt i, kanskje i enda større grad, siden det ville vært mer betenkelig og mer merkbart om
man ikke hilste enn det å ikke synge. Man skal heller ikke overse det at hilsenen formmessig ligner
de edsavsigelsene partiet brukte, ved å strekke høyrearmen i været viser man klart tilknytning og gir
på sett og vis sin våpenarm til Føreren. Denne formen for kollektiv identifikasjon gjør det
sannsynligvis enklere å underordne seg førerens autoritet, samt å identifisere seg med partiet,
omtrent som ved en edsavsigelse som gjentas ved hvert enkelt møte.
"Nasjonal Samling tok op den gamle norske hilsen, slik som vi kjenner den fra sagaen: med
hevet høire hånd, som betyr – og alltid har betydd – at man kommer med vennskap."321 Dette sitatet
viser også at hilsenen settes i en konkret palingenetisk setting, hvor man søker å reinstituere en
håndgripelig skikk fra Norges storhetstid. Det ligger implisitt at skikken fører med seg dyder, som
derigjen fører med seg en reell tilbakevenden til gullalderen. I tillegg var hilsenen rett og slett et
ønske om at den man hilset skulle være nettopp heil og sæl, altså "hel og frisk".322
320Bildet er fra et Hirdmøte i Trondheim i 1941, og hentet fra billedsamlingen knyttet til Norsk Krigsleksikon på
Internett. Se bibliografien.
321Nasjonal Samlings 4. Riksmøte s. 13
322NS Månedshefte nr 11 (1942) s 357 Gjengitt i: Søhoel, Jannicke (1997) s. 141
102
6.6.2.2. Marsjering
Marsjene i forbindelse med NS' møter vies stor plass i partiets egen presse, og spiller en sentral
rolle i partiets ritualiseringsprosess. Helt fra partiets begynnelse var det en konstant del av deres
ansikt utad. I likhet med hilsenen til partiet har bruken av marsjering av-individualiserende
funksjoner – om enn i enda større grad, spesielt senere i partiets eksistens hvor uniformering ble et
mer fremtredende trekk. Dette gjelder både innad og utad, i og med at medlemmene ikke fremstår
som enkeltpersoner, men som representanter for en kollektiv identitet og massebevegelse.
6.6.2.3. Bålfester
Et gjennomgående trekk ved mange av møtene til Nasjonal Samling var bruken av store utendørs
bål som samlingspunkt rundt avslutningen. Særlig er det i forbindelse med midtsommer at
bålfestene er vanlige. En beskrivelse av et bål fra riksmøtets teltleir i 1936 er verdt å gjengi.
"Midtsommerfesten i høvisk nordisk form med bålfest på en bakke med fritt utsyn, blev i alle
henseender en oplevelse som både de tilreisende NS-folk, kampfellene i Oslo og de mange
interesserte sent vil glemme."323
Et annet eksempel på en beskrivelse av en bålfest finner vi i dekningen av AT-leiren ved
Olsok i 1938.
Umiddelbart efter talen blev bålet tendt og hele leiren illuminert av kjempeflammen i sterk
sønnavind, kranset av smellende flagg med det gylne kors på rød bunn. På bakgrunn av
sensommernattens mørket virket bildet helt betagende. Flere hundre flammebelyste
ansikter, alle rettet en vei, mot kjempebålet som slo mot himmelen fra det sted Vidkun
Quisling øieblikket før hadde stått og holdt sin manende tale. Det var som hans appel til
alle nordmenn hadde tent denne vardeild, som gjenspeilet sig i alles øine.324
Denne beskrivelsen er et godt eksempel på den ensrettende funksjonen bålet var ment å ha.
Bruken av store bål gir et klart rituelt og mystisk preg over møtene, en mystikk som også kommer
godt frem i beskrivelsene av bålene slik de kan finnes i partiets presse. Som avslutning på møtene er
det et naturlig samlingspunkt, hvor man fokuserer kollektivt mot en felles opplevelse.
Praksisen med å brenne bål som avslutning på sommermøter fortsatte også stort sett
gjennom hele krigen, til tross for blendingen som var pålagt. Unntaket ser ut til ha vært i forbindelse
med midtsommer 1942 hvor et forbud mot bålbrenning ble annonsert.325 Hvorvidt dette var pga fare
for skogbrann eller av hensyn til blendingen er uvisst.
6.6.2.4. Allsang
Svært mange av Nasjonal Samlings møter ble avsluttet med allsang, som regel avsynging av Ja, vi
elsker eller partisangen. Partiet hadde også en rekke forskjellige marsjer og sanger, gjerne spesielt
skrevet til de forskjellige avdelingene, slik som Hirden eller Germanske SS Norge. I likhet med de
323FF 29/6-1936
324FF 6/8-1938
325FF 23/6-42
103
andre ritualiserende trekkene gir dette en følelse av samhandling, hvor partiets identitet blir
viktigere enn individets, og spesielt for sangene er at de individuelle deltagerne selv tar del å
forsterke partiidentiteten ved å ta aktivt del i ritualet, fremfor å være tilskuer.
Spesielt er det Hirden som kjennetegnes ved sine sanger, som var et konstant nærvær ved
deres kamerataftener og marsjer.
6.6.2.5 Fellestrekk ved ritualene
Det man kan si generelt om Nasjonal Samlings ritualer er at de har sterke føringer i
kollektiviserende retning, både ideologisk (sanger) og gruppedannende (marsjer, hilsener, faner og
uniformer). Det er også sterke historiske trekk, i form av den tradisjonelle norske bålbrenningen i
forbindelse med Olsok, bruk av norrøne navn og symboler samt bruken Olavskorset og de gamle
kongefargene. Ritualene kan absolutt sies å fungere som en sosialiseringsfaktor, og som en
kollektiv mytedannelsesprosess.
6.7 DRØFTING
De forskjellige symbolene hadde varierende viktighet og nedslagsområde. Mens noen var viktige i
en ideologisk maktkamp om legitimitet på høyt plan var andre uttrykk for mer almenne
propagandautspill og mer estetiske behov. Man kan dele inn symbolene i tre grove hovedkategorier
etter dette mønsteret:
1) Åndelige symboler: Olavskors, Solørn, døds- og livsrunen, bålbrenning og bruken av
religiøse høytider som Olsok og pinse. For Ragnarokmiljøet er også Hagalrunen klart
åndelig.
2) Symboler for nasjonal kontinuitet og legitimering: Konger, Snorre, historiske steder
(samt bruken av betegnelsen ting om partiets møter og i deres statsteori) og tradisjonelle
nasjonale symboler som flagget, nasjonaldagen og nasjonalsangen.
3) Fascistiske symboler: Quisling, gammelnorsk hilsen, Hirden, Hakekorset, SS, faner,
uniformering og heltedyrkelse knyttet til falne.
Disse symbolkategoriene er ikke gjensidig utelukkende og mange symboler passer inn i flere
av dem. Gode eksempler på dette er bruken av Hird, Olavskors og Førerkultusen som alle
representerer flere forskjellige behov eller uttrykksformer. Olavskorset er et religiøst og åndelig
symbol og uttrykker NS' tilknytning til kristne verdier, men det er samtidig et symbol som minner
om NSDAPs Hakekors og som knytter NS til en historisk lederskikkelse. Hirden knytter NS til en
historisk statsdannelse og det man så på som en statsbærende stand, og eksisterer midt mellom
fascismens New Man og behovet for historisk legitimitet. Førerkultusen setter partiet i en fascistisk
kontekst, men legitimeres tydelig gjennom bruk av historiske norske konger. Likevel kan disse
104
hovedkategoriene brukes for å forstå meningen med de forskjellige symbolene. Om man skal
forsøke å rangere disse symbolene etter viktighet for partiet er det klart behovet for å uttrykke
nasjonal kontinuitet som kommer først, mens de åndelige symbolene kommer som nummer to.
Det er heller ikke slik at NS er noen ensartet bevegelse, selv om diversiteten ikke er like stor
som i NSDAP. Tolkningene av de forskjellige symbolene og historiske forbildene, samt hvilke
dyder man ønske å dyrke, var ikke entydig. Ragnarok-kretsen representerte for eksempel en
nyhedensk og pan-germansk opposisjon til partiets offisielle kristne og nasjonalistiske linje. Det er
også mer eller mindre klare skillelinjer mellom en konservativ og sosialistisk orientert fløy. De
forskjellige symbolene vil naturligvis bli tolket, og vektlagt forskjellig i de ulike fraksjonene.
Når det gjelder i hvilken grad NS lyktes i å knytte til seg de forskjellige symbolene er det
ulike svar for hvert av dem. Olavskorset, Solørnen og tildels det norrøne preget ble i stor grad
overtatt av partiet, og diskreditert som politiske symboler for mye av ettertiden, men i det store og
det hele var partiets forsøk på å bygge en alternativ norsk nasjonalbevissthet mislykket. Kong
Haakon 7.s åpne stillingstagen til krigen i Norge og hans virke som leder og symbol for
motstandskampen var en alvorlig hemsko for Nasjonal Samling, hvis presse konsekvent omtalte
ham som "ekskonge", eller "tidligere konge" under okkupasjonen. Uten å kunne knytte til seg støtte
fra monarken mistet NS mye av den juridiske legitimiteten de så sårt trengte. Grunnloven ble heller
ikke overtatt av partiet til tross for iherdige forsøk på å få gjennomslag for at dens intensjoner var
uthulet av partistyret. Mislykket var nok også partiets forsøk på å knytte til seg nasjonaldagen som
sin egen dag. Før krigen kom var dette forsøket knapt noe mer enn et snedig valgkamputspill ved
stortingsvalget i 1933, men under okkupasjonen skulle det bli et problem. Motstandsbevegelsen og
NS' motstandere brukte 17. mai til å markere sin motstand mot det nye regimet, og dagen ble vanlig
virkedag. I 1941 proklamerte myndighetene at enhver form for demonstrasjon var forbudt på 17.
mai. Det er også påfallende at NS ikke markerte nasjonaldagen under krigen, slik de hadde gjort før
krigen, men heller valgte å bruke dagen til å markere sin egen stiftelse. Hva som er årsaken til dette
kan man bare spekulere i, men det er ikke usannsynelig at tyske ønsker om å unngå konflikt og
provokasjoner har spilt inn. De store feiringene før krigen vitner ihvertfall om at partiet ikke enkelt
gikk bort fra å markere nasjonaldagen.
I det store og det hele var nok partiets nasjonsbygging mislykket. De viktigste nasjonale og
historiske symbolene ble ikke overtatt, og partiets dygdsetikk og statsform fikk naturligvis ingen
gjennomslagskraft etter at partiet ble feiet ut av maktposisjon iogmed fredsslutningen i 45.
105
7 KONKLUSJONER OG OPPSUMMERING
7.1 INNLEDNING
Utgangspunktet for undersøkelsen var hovedsakelig et todelt spørsmål. Det første gikk på i hvilken
grad historiesynet – i form av en egen partimytologi, var utslagsgivende for partiets ideologi. Det
andre momentet dreide seg rundt i hvilken grad historiesynet plasserte NS i en fascistisk ideologisk
kontekst, på lik linje med PNF og NSDAP. Begge disse spørsmålene har blitt gransket gjennom
partiets forsøk på å skape, eller omdefinere en nasjonal myte gjennom symbolbruk og ritualisering.
I tillegg er det et underliggende tema gjennom undersøkelsen at NS' kamp var et forsøk på å
etablere en alternativ tolkning av de nasjonale symbolene, altså en symbolkamp, som i stor grad
dreide seg om et behov for å omdefinere tolkningen av fortiden slik den kom til uttrykk gjennom
forskjellige symboler.
I denne forbindelse er det flere elementer som har blitt undersøkt:
1) Hvilke symboler var det Nasjonal Samling brukte, og hvorfor?
2) I hvilken rituell kontekst kom de til syne?
3) Hvilket ideologisk innhold var det man gav uttrykk for gjennom denne mytedannelsen, og
hvilket formål skulle den tjene?
4) Foregikk det en forandring over tid, og i så fall, hvordan er dette forbundet med
okkupasjonens realiteter?
7.2 NASJONAL SAMLINGS NASJONALE MYTE
Gjennom symbolbruken sin er det fortellingen om et sterkt Norge med en stor fortid og en kanskje
enda større fremtid Nasjonal Samling legger vekt på. Man knyttet seg selv til myter om vikingene
og deres virketrang, som etterhvert også ble satt sterkt i en rasekontekst. Denne myten tjente som
bunn i en politisk-historisk analyse som skulle informere partiets program og målsetning. Over lang
tid hadde fremmede krefter arbeidet for å ødelegge for den nordiske rasen, og Nasjonal Samling
representerte et gjenoppvekket Norge som skulle kjempe mot disse destruktive kreftene, i form av
bolsjevisme, særinteresser, materialisme, kapitalisme og liberalisme. Fiendebildet som oppstod som
følge av en slik mytedannelse er sterkt paranoid, konfrontativ og isolasjonistisk. Det var nok av
fiender, og de var alltid ute etter å rive ned de kulturskapende rasenes bragder. Til tross for dette var
det lite analyse av de egentlige motivasjonene til partiets fiender, eller hva som drev dem til en slik
destruktiv fremferd. Muligens ble den simpelthen tatt for gitt i en dualistisk verdensforestilling som
hvilte på en milenaristisk kristen forstilling om en kamp mellom sanne kristne og deres skjulte
106
fiender.
Sentralt i Nasjonal Samlings myter finner man også troen på en elite som bærer folket frem
og nærmest frelser det fra de destruktive kreftene. Dette lå til grunn for en autoritær lederstil, samt
troen på at folket ikke var i stand til å ta ansvar for seg selv, men at man trengte en fører, slik som
Vidkun Quisling. Dette mente partiet å kunne legitimere med gamle norske kongers styresett, og
eksistensen av en historisk Hird som tjente som en maktelite i folket selv. For å understreke denne
tilhørigheten ble begrepet ting brukt om de viktigste institusjonene i partiets korporative statsteori,
samt forskjellige møter, i tillegg til at begrepet kongstanke dukket opp i forbindelse med partiets
ideer.
7.3. FASCISME OG HISTORIE
Som vist i kapitel 4 er det mange fellesnevnere mellom NS' ideologi og både Fascismen og
Nasjonalsosialismen. Ingen av bevegelsene er helt entydige når det gjelder hva som vektlegges i
den ideologiske analysen, men et fellestrekk ved dem alle er at historieinteressen er viktig for
påfallende mange av de ledende personlighetene. Spesielt i Italia er også historien et bærende punkt,
i form av et helt konkret ønske om å gjenoppvekke idealene fra fortiden. I Tyskland er dette mer
vagt formulert, men man finner også her grupperinger som vektlegger fortiden i forskjellig grad,
enten det er imaginære idealsamfunn fra en skjult fortid (Himmler og Rosenberg) eller mer
tradisjonell konservativ nasjonalisme blandet med autoritære trekk (Hitler).
Historiesynet er i seg selv altså ikke nok til å plassere NS innenfor noen fascismedefinisjon,
men det er mye som ligner, slik som Gullaldertankegang, dygdsetiske betraktninger, imperialistiske
tanker og synet på historien som en kamptilstand mellom forskjellige folkeslag. Det samme gjelder
tendensen til å bruke gamle historiske symboler for å identifisere bevegelsen, og her er det spesielt
PNF det er naturlig å trekke sammenligninger med. Begge partiene så tilbake til en helt konkret
storhetstid, og valgte symboler som var hentet fra denne tiden.
NS' plassering i et fascismelandskap er også relevant for å se forandringer over tid.
Naturligvis var det mange forandringer i partiets symbolbruk under krigen, men allerede før
okkupasjonen ser man en dreining i retning av mer nasjonalsosialistisk estetikk, slik som Solørnen
og Hirdens brune uniformer. En total analyse av disse endringene er vanskelig å gjennomføre, siden
kildesituasjonen er så annerledes fra okkupasjonen i forhold til før, men det er tydelig at
symbolbruken forandret seg som følge av det tyske overfallet på Norge. Hakekorset dukket opp ved
flere anledninger, sammen med tysk militærmusikk. Opprettelsen av de norske SS-avdelingene
medførte også en klar endring. SS' Siegruner ble en del av NS' symbolske kanon, sammen med
døds- og livsrunen – som også ble brukt i kretser utenfor SS i Norge. Ideologisk sett peker denne
107
endringen gjerne i retning av pangermanisme, men også større innflytelse fra NSDAP generelt.
Innledningsvis stilte jeg også spørsmål om hvorvidt man så en endring i form av at norske symboler
ble mindre viktige da pangermanismen var på sin høyde, men dette ser ikke ut til å ha skjedd.
Naturligvis ble det en endring i retning av mer germanske symboler, og man støter også på en
dreining i retning av å tolke historiske symboler i pangermansk kontekst, men de norske symbolene
forsvant aldri og var alltid sterkt tilstede. Derimot ser man klare maktpolitiske føringer i
symbolbruken under krigen. De tyske symbolene kommer først ved samtlige anledninger hvor de er
tilstede. Også ved Statsakten var dette tydelig. Dagen som skulle være en feiring av Quislings
selvstendige regjering var tydelig tyskpreget.
7.4 HISTORIEINTERESSEN SOM IDEOLOGISK BÆRENDE
Historiesynet til NS fikk konkrete utslag i form av opprettelsen av Hirden og bruken av Solkorset
og det rødgule flagget, som skulle signalisere en tilbakevenden til storhetstiden og nasjonal stolthet.
Denne bruken vitner om at historiesynet var mer enn arbitrært som grunnlag for ideologiens
utvikling. Det var riktignok flere elementer av NS ideologi som ikke var direkte hentet fra
vikingetiden, slik som føreridealet, korporative tanker og antisemitisme, men i disse tilfellene ble
det også gjort forsøk på å kombinere norsk historie med slike tanker. Føreridealet ble ført tilbake til
gamle tiders høvdinger, hærførere og konger, korporative tanker ble sett på som et utslag av et slags
fortidig folkedemokrati i forbindelse med tingplassene, og antisemitismen ble sett i sammenheng
med en imaginær historisk rasekrig. Problematisk var også religionssynet, som delte partiet i to
fløyer, en som bekjente seg til kristendommen, og en mindre og mer obskur del som ønsket å gå
tilbake til den hedenske førkristne religionen (Ragnarok-kretsen). Den kristne delen av partiet, som
gikk seirende ut av striden, knyttet til seg Olav den Hellige som symbol og åndelig fører, mens de
nyhedenske brukte hagalrunen som sitt samlingsmerke og de gamle norrøne gudene som sine
åndelige forbilder.
Som nevnt er ikke NS helt entydig som bevegelse, det er skillelinjer både når det gjelder
hvilken form for nasjonalisme man skulle følge, religiøse skiller og økonomiske skiller. Likevel er
det vanskelig å tenke seg at partiet skulle anta den formen det fikk verken estetisk eller ideologisk
uten å hente sine idealer fra en tenkt gullalder, enten i form av en derivativ nordisk fortid, eller en
mer konkret tilbakeskuen på norsk historie. Partiets ideologi var i stor grad preget av forsøk på å
hente frem igjen idealer fra vikingetiden, slikt som mot, lojalitet og mer vagt "virketrang". Dette er
tydelig å se i symbolbruken til partiet. Man henter frem sentrale personer og steder fra norsk
nasjonalmytos og bruker dem for å understreke partiets ideologi. Olav den Hellige ble et symbol på
kampen for kristendom og åndelighet versus materialisme. Før krigen kunne man også se
108
Olavskorset stilt som symbolsk skjold opp mot marxismens hammer, som ble sammenlignet med
det kristne korsets kamp mot den hedenske torshammeren. Hafrsfjord og Harald Hårfagre ble
symboler mot splittelse, og dermed også klassekamp. Vikingenes utforskning, plyndring og handel
ble symboler for en naturlig norsk storhet og et norsk livsrom, som stod mot den beskjedne rollen
Norge hadde spilt geopolitisk og underdanighet mot Danmark og Sverige.
Man kan tenke foreta et tankeeksperiment og forestille seg et høyrenasjonalistisk parti i
Norge med fascistiske overtoner, men uten historiske symboler og tilbakeskuen til Norges
storhetstid, og et slikt parti ville klart skilt seg fra NS, i retorikk, stil og idegrunnlag. Hirden, med
sin dygsdetikk ville sannsyneligvis hatt et annet navn, og kanskje heller ikke vært bærere av en
dygsdetisk tanke og forsøk på å opprette en statsbærende stand i Norge. Tanker om et naturlig
livsrom for et norsk velde ville nok også antatt en ganske annen form.
Historieinteressen er også et element som NS bærer med seg fra den mer tradisjonelle og
tidligere norske nasjonalismen, men skrittene i fascistisk retning skiller NS klart fra sine
forgjengere i tolkningsøyemed. Mens NS brukte ordet 'ting' for å legitimere sin autoritære statsform
symboliserte tingene et gryende demokrati i tradisjonell nasjonalisme.
7.5 ENDRINGER OVER TID
Da tyske styrker inntok Norge i 1940 ble partiets stilling og omgivelser brått endret. Partiet hadde
brukt hittil distansert seg fra nasjonalsosialismen og vektlagt sin unike norske tilknytning. Likevel
var det liten grunn til å tvile på at NS hadde et positivt syn på NSDAP, og i bunn og grunn var
tyskvennelig. Gjennom okkupasjonen førte situasjonen til flere endringer i partiets utseende og
virksomhet. Begrepet nasjonalsosialisme kom i bruk om partiets ideologi, der man tidligere hadde
snakket om nasjonalisme eller til nød nasjonal sosialisme, med vekt på det nasjonale. Dette fikk
også konsekvenser gjennom at partiet i større eller mindre grad overtok NSDAPs raseideologi og
retorikk knyttet til denne. Arisk ble et begrep på linje med nordisk, og jødene ble for alvor en del av
fiendebildet.
Situasjonen fikk naturligvis også følger for partiets størrelse. Hirden alene kom etterhvert
opp i flere tusen medlemmer, mens moderpartiet talte flere titusener på det meste. For mange var
nok dette uttrykk for ren opportunisme siden partiet var det eneste lovlige og medlemmene hadde
priviligert status, både formelt og uformelt, men det er heller ikke umulig å utelukke at partiets
ideologi fikk økt tilslutning som følge av den tyske krigslykken frem til overgangen 42-43.
En annen viktig endring ser man i spenningsforholdet mellom de reelle og de selvgestaltede
makthaverne. Reichskommisar satt med den reelle makten, støttet av den tyske hæren, mens NS
forsøkte å finne muligheter for å påvirke det norske samfunnet gjennom kollaborasjon. Symbolsk
109
sett ser man at dette fikk utslag gjennom at tyske representanter dukket opp i offisiell regi på NSmøter, og ofte var de viktigere enn Quisling selv, slik som ved Statsakten hvor Terboven i realiteten
demonstrerte sin maktposisjon. Tyske symboler, både grafiske og musikalske, ble også viktige og
kom nesten utelukkende før NS' egne symboler og musikk ved de forskjellige møtene. I tillegg ble
det arrangert møter etter mer tysk mønster i Norge, hvorav de beste eksemplene er NS' adopsjon av
de falnes dag samt nærværet av SS ved møter og Hirdens marsjering i gatene.
7.6 SYMBOLKAMPEN
Kampen om symbolene dreier seg ikke om at en gruppe outsidere forsøkte å overta etablerte
symboler, det var snarere en kamp mellom ulike syn på det normgrunnlaget som lå til grunn for
samfunnets utvikling. Nasjonal Samlings verdisyn var både radikalt og konservativt, samt
nasjonalistisk i sin tolkning av symbolene. Dette førte til et sterkt brudd med samtidens mer
pluralistiske grupperinger, og en kamp om verdiene, både med propaganda og med vold.
Resultatene av denne symbolkampen gikk begge veier. De viktigste nasjonale symbolene,
slik som nasjonalflagget, kongehuset, nasjonalsangen og nasjonaldagen klarte ikke NS å overta. Det
samme gjelder grunnloven, som ikke ble en funksjonell støtte for NS' synspunkter, til tross for NS'
insistering på at dens opprinnelige tanke var utvannet og ikke inneholdt ideer som partidemokrati.
Andre symboler ble i langt større grad overtatt av partiet, slik som Olavskorset og Olavsflagget
(men ikke Olav den Hellige i seg selv), Hirden og kanskje også mer generelt vikingetiden i seg selv.
Det er heller ingen tvil om at bruken av hilsningsformen man brukte i NS har i ettertid blitt
forbundet med partiet. Det er vel i det hele tatt tvil om hvorvidt flere av disse symbolene noen gang
kan brukes offentlig igjen, uten å vekke oppsikt, både i dag og i lang tid fremover. Eksempler på
dette har vi sett relativt nylig i Norge. Stiklestadsøylen, som ligger begravet ved tingplassen NS
brukte på Stiklestad, ble gjenstand for debatt ganske nylig da det ble lagt frem forslag om å
gjenreise den. Ikke overraskende har ikke dette blitt gjennomført, og sjansene for at det skjer i
overskuelig fremtid er vel heller små. For noen år tilbake var det også en viss debatt rundt Tor Åge
Bringsværd sin uttalelse om at kongens garde burde hete Hirden, noe som forståelig nok ble relativt
kontroversielt.
Ofte kan man i dag støte på formuleringer i retning av å "ta tilbake symbolene", eller at
symbolene er "blitt misbrukt" og "ødelagt". Dette forutsetter at man tilskriver symbolene en
opphavelig og objektiv betydning, noe som ikke er tilfelle med de emosjonelt og historiske
betingede symbolene kampen stod om. Uenighet om tolkning medfører ikke at den ene parten har
misbrukt symbolene, og Nasjonal Samlings bruk av symboler som Olavskorset, Hirden eller
forskjellige historiske forbilder var strengt tatt ikke mer eller mindre legitim fra andres bruk.
110
Partiets bruk representerte et alternativ og en utfordring til de etablerte tolkningene, en utfordring
som fremdeles i dag er sterkt kontroversiell. Slik sett er ikke symbolkampen kommet til ende, og de
ovennevnte formuleringene er en fortsettelse av denne. Om man legger mer tradisjonelle norske
nasjonalistiske tolkninger, med sine relativt liberale forutsetninger, til grunn er det nok mange av
symbolene som vil være vanskelig å rehabilitere en god stund fremover, og debatter om gjenstander
og symboler vil nok dukke opp med ujevne mellomrom i fremtiden også.
7.7 KONKLUSJON
Nasjonal Samling representerte en norsk palingenetisk ultranasjonalisme slik den er beskrevet og
teorisert av Roger Griffin. Historien spilte en sentral rolle for partiet utover det rent estetiske og
propagandistiske, og var bærende for sentrale aktørers ideologiske betraktninger. Formålet var
todelt, og dreide seg om både å skape et nytt Norge gjennom propaganda, og å skape en partimyte
for å knytte tilhengerne nærmere sammen. Dette kom tydelig til uttrykk gjennom en rekke taler,
artikler og partiets estetiske stil og propagandavirksomhet, samt spredte monumenter og arkitektur.
Det klart tydeligste uttrykket for dette var bruken av norønne symboler, samt bruken av Solkorset,
og den plassen partiets lederskap viet til å redegjøre for disse i sin kommunikasjon med partiets
øvrige medlemmer. Spesielt var dette synlig under okkupasjonen, både som følge av
organisatoriske forhold og de politiske forholdene. Før krigen brøt ut var partiet langt mer opptatt
av konkrete politiske spørsmål, og generelle ideologiske betraktninger var delegert til sidelinjen,
mens man under okkupasjonen viet seg mer til det man kan kalle for en alternativ
nasjonsbyggingsprosess.
Det kan være liten tvil om at historiesynet til NS var både spesielt og avgjørende for
utviklingen av partiets ideologi. Som Griffins teori og denne studien, viser var det snakk om å
kombinere fortidige dyder i en moderne setting, noe som spiller inn i forskjellig grad om med
forskjellig utslagsverdi. For ledelsen i NS, og de ideologisk toneangivende personene var det
ihvertfall ingen tvil om at historieinteressen var på topp og at den spilte avgjørende inn i dannelsen
og tolkningen av en politisk dagsorden. Dette plasserte klart NS i samme leir som PNF i Italia, og
til en viss grad også sammen med NSDAP i Tyskland. I den sammenheng er det naturlig å komme
inn på det som har vært et underliggende moment i denne undersøkelsen, nemlig kampen om
symbolene. Andre verdenskrig var ikke bare en krig om territorier som ble ført med våpen i hånd,
det var også i stor grad en moralsk krig om verdier.
De mest synlige resultatene var estetiske, og det er enkelt å tolke det i den retning at bruken
av historiske symboler var propagandistisk, med sikte på å knytte partiet til noe kjent og kjært.
Dette ser man tydelig i bruken av hird-navnet, grafisk stil, bruken av runer og bruken av historiske
111
steder i rituell sammenheng, og ikke minst bruken av Solkorset, eller Olavskorset og Olavsflagget.
Denne undersøkelsen har dog vist at det i langt større grad var snakk om en oppriktig tro på idealer
og dyder som avgjorde bruken av historien som forbilde, snarere enn et pragmatisk ønske om å
knytte til seg tilhengere. Det er flust av uttrykk for at partiets ledelse hadde en helt konkret tro på at
man gjenreiste gamle norske idealer direkte slik de hadde vært i fortiden. De historiske symbolene
var mer enn bare inspirasjon, de var uttrykk for et ønske om å vende tilbake til tidligere tiders
dyder. Gjennom en vagt formulert dydsetikk og statsteori ønsket NS å gjennoppvekke en norønn
ånd i Norge som skulle lede folket inn i en ny storhetstid.
112
Bibliografi
Litteratur:
An illustrated encyclopedia of traditional symbols / redigert av Cooper, J.C. . - London : Thames
and Hudson . - 1978 . - 208 s.
Biedermann, Hans (1992) Symbolleksikon . - [s.l.] : Cappelen . - 535 s.
Blinkhorn, Martin (2000) Fascism and the far right in Europe 1919-1945 . - London : Pearson
Education limited . - 178 s.
Blinkhorn, Martin (2006) Mussolini and Fascist Italy. - Routledge 3d ed. - 95s
Borring Olesen, Torsten og Sørensen, Nils Arne og Østergård, Uffe (1986) Fascismen i Italien .
- Århus : Aarhus universitetsforlag . - 287 s.
Brevig, Hans Olaf og de Figueiredo, Ivo (2002) Den norske Fascismen : Nasjonal Samling 19331940 . - Oslo : Pax . - 265 s.
Cirlot, J.E. (2002) a Dictionary of traditional symbols . - Mineola : Dover publ. . - 419 s.
Dahl, Hans Fredrik (2004) Quisling : en norsk tragedie . - Oslo : Aschehoug . - 512 s.
Dahl, Hans Fredrik (2001) De store ideologienes tid . - Oslo : Aschehoug . - 461 s.
Dahl, Hans Fredrik og Hagtvet, Bernt og Guri Hjeltnes (1982) Den norske nasjonalsosialismen.
- Oslo : Pax. - 223 s.
de Figueiredo, Ivo (2002) Fri mann : Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie . - Oslo :
Achehoug . - 448 s.
Emberland, Terje (2003) Religion og rase : nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 . Stavanger : Humanist forl. - 451 s.
Emberland, Terje og Roughtvedt, Bernt (2004) det Ariske Idol : forfatteren, eventyreren og
nazisten Per Imerslund . - Oslo : Aschehoug . - 525 s.
Geertz, Clifford (1993) The interpretation of Cultures : selected essays . - New York : Basic Books
. - 470 s.
Griffin, Roger (1994) Staging the Nation's Rebirth : the Politics and Aesthetics in the context of
Fascist Studies I: Fascism and Theatre: The Politics and Aesthetics of Performance in the era of
Fascism / Günther Berghaus (ed.) London : Oxford (1994) s. 11-29
Griffin, Roger (1993) The Nature of Fascism . - London : Routledge . - 249 s.
Helseth, Tore (2000) Filmrevy som propaganda : Den norske filmrevyen 1941-45 . - Oslo :
Doktorgradsavhandling ved Universitet i Oslo . - 330 s.
Høidal, Oddvar (2002) Quisling : en studie i landssvik . - Oslo : Orion forl. - 724 s.
Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988) Parti og plakat : NS 1933-1945 . - Oslo : det
113
norske samlaget . - 319 s.
Goodrick-Clarke, Nicholas (2004) the Occult roots of nazism. - London : Tauris Parke
Paperbacks. - 293 s.
Kershaw, Ian (1998) Hitler : 1889-1936 Hubris . - London : Penguin Books . - 846 s.
Kershaw, Ian (2000) Hitler : 1936-1945 Nemesis . - London : Penguin Books . - 1115 s.
Laqueur, Walther (1996) Fascism . - NYC : Oxford university press . - 263 s.
Paxton, Robert O. (2004) the Anatomy of fascism . - London : Allen Lane . - 322 s.
Pringle, Heather (2006) the Master plan : Himmler's scholars and the Holocaust. - London :
Harper Perennial. - 463 s.
Ritualer : kulturhistoriske studier / redigert av: Amundsen, Hodne, Ohrvik . - Oslo :
Universitetsforlaget . - 2006 . - 242 s.
Smith, Anthony D. (1999) Myths and memories of a nation . - London : Oxford University Press. 288 s.
Snyder, Louis L. (1998) Encyclopedia of the Third Reich . - New York : Wordsworth editions
limited . - 410 s.
Søhoel, Jannicke (1997) Stiklestad : med historien som argument . - Oslo : hovedfagsoppgave ved
Universitetet i Oslo. - 169 s.
Sørensen, Øystein (1989) Hitler eller Quisling : ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 19401945 . - [s.l.] : Cappelen . - 430 s.
Sørensen, Øystein (2001) Kampen om Norges sjel . - Oslo : Aschehoug . - 444 s.
Artikler:
Sørensen, Øystein (1989) Forskningen om krigen i Norge s. 40-58 I: Nytt Norsk Tidsskrift. - Nr
1.- 1989 . - Oslo : Universitetsforlaget
Nettsteder og onlineartikler:
Nasjonal Samling [online] . - url: http://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling . - lesedato:
20070422
Norsk krigsleksikon [online] . - url: http://www.norgeslexi.com/krigslex/krigslex.html . - lesedato:
20070422
Kilder:
1. februar 1942 / Nasjonal Samling (Harald Sunding red.) . - Oslo : Blix forl. - 1942 . - 126 s.
114
Hitler, Adolf (2003) Mein Kampf . - London : Pimlico . - 636 s.
Lunde, Gulbrand (1941) Kampen for Norge I : skrifter, foredrag og avisartikler 1933-1940 . Oslo : Gunnar Stenersens forl . - 246 s.
Lunde, Gulbrand (1942) Kampen for Norge II : foredrag og artikler 1940-1941 . - Oslo : Gunnar
Stenersens forl . - 253 s.
Lunde, Gulbrand (1943) Kampen for Norge III : foredrag og artikler 1942 . - Oslo :
Centralforlaget . - 160 s.
Mehle, Eyvind (1944) Olavstanken : fra Stiklestad til Stiklestad . - Oslo : Centralforlaget . - 223 s.
Melsom, Odd (1980) Fra kirke og kulturkampen under okkupasjonen : supplement til
okkupasjonshistorien: bind III. - 240s . - [s.l.] : INO
Nasjonal Samlings 4. riksmøte : Oslo 25.-28. juni / Nasjonal Samling . - Oslo : Møller og
Scheens Boktrykkeri AS. . - 1936 . - 46 s.
Speer, Albert (2005) Erindringer . - Oslo : Gyldendal . - 461 s.
Quisling, Vidkun (1941) Quisling har sagt I : ti års kamp mot katastrofepolitikken . - Oslo : i
kommisjon hos stenersen . - 209 s.
Arkiv:
NRK Radioarkivet
Aviser:
Fritt Folk . - [mikrofilm] (1936-1945) . - Oslo
Nasjonal Samling. - [mikrofilm] (1934-1936) . - Oslo
Billedmateriale:
Nasjonal Samling [online] . - url: http://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling . - lesedato:
20070422
Norsk krigsleksikon [online] . - url: http://www.norgeslexi.com/krigslex/krigslex.html . - lesedato:
20070422 [Inneholder også scannet billedmateriale fra arkive ne til Institutt for Norsk
Okkupasjonshistorie og Reichskommisariat i Norge, samt bilder fra diverse private samlinger.]
Dahl, Hans Fredrik og Hagtvet, Bernt og Guri Hjeltnes (1982) Den norske nasjonalsosialismen.
- Oslo : Pax. - 223 s.
Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988) Parti og plakat : NS 1933-1945 . - Oslo : det
norske samlaget . - 319 s.
115