Skrevet av Kjersti
VISSTE DU AT:
… menn sitter på huk og tisser her i Bangladesh? Vi ser dem overalt…
… her vaskes de nyfødte babyene med olje, og gjerne får kjemmet håret hvis de har mye hår etter de er født? De tar også vekk håret etter 6.dagen, fordi det visst nok er urent…
…mange menn bruker skjørt? Et slags stoff som de tar rundt seg…
… det finnes sjakaler her? De uler som om de var mennesker, og er rett utenfor sykehusområdet. De kalles bare fox, og er brune. Marit snakker deres språk, og kan få hele flokken til å svare…
… det finnes blomster hvor bladene trekker seg innover når man tar på dem? Disse bladene springer aldri ut igjen…
… det er flest muslimer i Bangladesh? Vi hører bønneropene ofte, og Susanne blir vekket av dem. Det er også kristne og hinduer her, i tillegg noen få buddhister
…at de nyvaskede håndklærne våre stinker surt når vi tørker oss med dem? Har sett at hushjelpa har lagt klærne på badegolvet mens ho vaska de. På badegolvet tråkker vi med sko som har vært på sykehuset med masse blodsøl, bakterier++
…hvis alle i verden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittelig Bangladesher, ville vi kun trengt ca 0,6 jordkloder? Hvis dette gjelder Norge, hadde det vi trengt 3,4 jordkloder…
…her måler de ikke lengden på ungen når den blir født? Kun vekta…
…at vi dusjer i kaldt vann?? Brrrr…Her er det litt kaldt i lufta både morgen og kveld i tillegg..
… at strømmen og lyset går minst to ganger for dagen? For eksempel under keisersnittet i går kveld, gikk strømmen 3 ganger, så anestesimannen måtte lyse med lommelykt i operasjonssåret inntil strømmen kom igjen…
…at hushjelpa sannsynligvis ikke har klokke, men lager mat litt når det passer henne, og av og til passer på å spørre oss hva klokka er?
…at kvinnene ALLTID må gå med sjal, sannsynligvis for å tildekke brystpartiet, og at vi må bruke det når vi spiller badminton? Vi har lært en måte å feste det rundt kroppen på, men det detter av og til av…utrolig stress!
…at hvis man ikke har penger til toget så kan man sitte på taket. Man ser minst et menneske på hvert tog.
24. november 08
Skrevet av Marit
Da morgendogge hadde lettet og vi hadde fått i oss Runas frokost, gikk vi ned til bussvraket. Vi hadde ønsket å se dette i dagslys. Det var mange mennesker som stod å såg på dette vraket. Et trist syn. Vi tok noen bilder før vi gikk opp til sykehusområdet og ventet på Marianne.
I dag skulle vi være med Marianne og hennes studenter. Disse studentene går et halvt år på skole og lærer om hygiene, ernæring, fødsler og sykdommer. I dag skulle de laget et måltid i en liten landsby og vise menneskene der riktig hygiene. Dette såg vi frem til å få se. Klokken 10.45 kom Kristina Hvarnes Andersen (misjonær fra Dhaka). Hun hadde med seg en kamerat med navnet Jan Henrik (jobber i NRK i Oslo, var her på ferie). Det var veldig hyggelig å hilse på Kristina. Susanne og jeg kjente henne bare gjennom mail.
Da vi kom frem til landsbyen begynte de flittige studentene til Marianne og lage en fullverdig grøt, klippe hender og vaske hendene på de små barna. Når de hadde fått vasket sine små hender, satte de seg på noen stråmatter og ventet på grøten. Grøten bestod av fiskepulver, mel, kokt vann og en type sukkerpulver. Grøten var dermed rik på proteiner, flerumettet fett og karbohydrater. I tillegg til grøten måtte de spise litt grønnsaker og frukt for å få i seg vitaminene de trenger i kosten.
Vi kunne tydelig se at dette var en fattig landsby i Bangladesh. På et veldig lite område bodde ca 20 familier. Barna var støvete og skitne. De barna som hadde klær på seg, løp rundt i filler. Det samme gjaldt de voksne. De gikk også med veldig, veldig, veldig sitt tøy. Midt gjennom husene var det en mini ”bekk” som ble brukt til utslagsvask og kloakk. Lukten var uutholdelig, jeg måtte virkelig konsentrere meg for ikke å brekke meg. Vi fikk også se inn i noen hus. En familie kunne bo på et rom som knappe var to kvadratmeter. Jeg klarer virkelig ikke å innbille meg at jeg skulle levd slik. Hvor kan en da være alene og han noe privativ..? Jeg følte dette var nærmeste slummen jeg har vært i Bangladesh.
Vi nordmenn knipset bilder og observerte studentene servere mat. Noen av ungene rynket på nesen og skar grimaser. Men flesteparten likte maten veldig godt. Etter en time kjørte vi tilbake til sykehuset.
Klokken fire ble vi hentet av sjåføren til Kristina. Han kjørte oss til Molvibazard. Har besøkte vi et gutteinternat for Kasi gutter. Vi fikk høre dem synge og be. I Norge kan jeg se for meg at gutter ville synge svakt, noe falskt og vært flaue. Her sang guttene av full hals, overraskende rene toner og de sang så høyt at det var rett før taket løftet seg. Virkelig stilig å få oppleve.
Etter dette besøket fikk vi spise kvelds hos Kristina. Ubeskrivelig hvor godt det smakte med ferskt brød (selvsagt loff, men det var nybakt), egge røre og ikke minst spekemat. Var rene herremåltidet til å være her nede.
Gjorde godt også å leke med den to år gamle sønnen til Kritina. Demper litt av ”abstinensene” og savnet til mine kjære tanteunger hjemme på Karmøy.
25. November 08
Skrevet av Susanne
I dag ble vi hentet tidlig av Kristina. Hun skulle ut til en Kasi punji, dette er landsbyen til et stammefolk. Det var nettopp startet en skole der og Kristina skulle ut der for å overlevere noen tegninger fra en vennskapsbarnklubb i Norge som støtter skolen. Av de 35 barna på skolen var det kun 4 som hadde gått på skole før denne ble startet i år. Grunnen er at det er for langt å gå.
Dette stamme folket finnes det 10.000 av i Bangladesh. Karakteristisk for dem alle er at de bor avsides liggende og på en høyde, vi måtte derfor gå ganske mange trappetrinn bratt oppover. Kontrastene fra i går var store, hos Kasiene var det veldig rent, både ut og inne. Og selv om de hadde kyr var det ingen kuklatter å se. De hadde en fantastisk flettemåte når de laget hus av noe vi tror er bambus.
Når vi kom til skolen av det helt stille, for en disiplin tenkte vi. Da vi kom inn reiset de seg for å hilse. Der etter sang de flere sanger. Både på Bangla og Kasi. Kasifolket har nemlig eget språk, barna kan ikke bangla før de begynner på skolen. Mange av barna fremførte dikt eller regler. For eksempel lille trille og Twinkle twinkle little star.Det var en salig stund og Kjersti fikk tårer i øynene. Det beste var en kjempe nydelig jente på 4 år, hun kunne alle sangene og framførte et rim.
De er en diskriminert gruppe i samfunnet. Deres levebrød er å dyrke Pan blad, dette tygges og man blir avhengig av det og dette selger de. I motsetning til resten av Bangladesh er det kvinnen som har makten. Det er også sist fødte jente som arver. Det er vanskelig å beskrive harmonien som rådet i denne landsbyen og når vi nevnte det til Kristina sa hun at slik var det i de andre Kasi landsbyene hun hadde vært i og. Det var ingen skriking eller krangling å høre.
Når vi kom tilbake spiste vi og slappet av litt. Etterpå gikk vi til sykehuset for å være med på et keisersnitt. Arbeidstiden er gradvis visket mer og mer ut fordi vi vil være med på alt. Vi har derfor gitt vært nr til Champoc slik at vi kan velge om vi vil være med på natten også. Keisersnittet gikk fint, Kjersti hadde ”ansvaret” for anestesien. Vi roterer på å overlevere barnet etter fødsel til pårørende og på å hjelpe til med anestesien.
I dag hadde også Marit bursdag. Dette feiret vi spesielt på kvelden. Da hadde Runa (kokken) plukket to buketter til Marit som jeg Kjersti skulle få gi. Vi hadde også lys som hun blåste ut. Videre feiret vi med pringles og sjokolade. Så åpnet hun gaver fra Kjersti og en god venninne. Og hun ble så utrolig glad da hun så at det var smash sjokolade (vi også) og truse.
26. November
Skrevet av Kjersti
I dag stod Marit opp litt før seks for å være med på et haste-keisersnitt. Vi andre kom til andaktsstunden. På legevisitten i dag, var det blant annet et rom med aldre mannfolk med lungeproblemer, antakelig KOLS, så de har altså det problemet her også! Ellers brukte vi irriterende lang tid for å ende opp med å ikke klare å legge ut noen bilder på bloggen. Etter en drøy time følte vi bare vi måtte gå, og ikke okkupere mer tid med sjefens pc, selv om vi ikke rakk alt vi skulle ønske av mail-sjekking++
Ellers var vi med på et nytt keisersnitt. Jeg var med og assisterte anestesilegen med å gå medisiner, væske og følge med på blodtrykk og puls. Ungen så sunn ut, etter en del suging i luftvegene!
Har jobbet så vidt med oppgaven, før vi ble tilkalt igjen for å være med å fjerne stingene på dama Marit hjalp å sy på i forrige uke. Så også gipsing av armen til en gutt, som riktignok ikke hadde brukket armen, den var visst bare hoven…
Gikk også en herlig gåtur med Mukta i dag igjen, da så vi 3 sjakaler. Fantastisk landskap, gresshauger, stier og tehager i solnedgang!
Har vært på et hyggelig besøk hos doktor Nantu. Han er så hyggelig, og prater best engelsk av legene. Vi så bilder av kona, ungen og familien mens musikkvideoer av Shania Twain, Celine Dion og Beyonce gikk i bakgrunnen. Fikk servert kinamat, noe kyllinggreier, suppe og frukt. Noe av det var godt. Nantu er sannsynligvis en av få som har et kjærlighets-basert ekteskap. Det er så godt å se på bilder at de er så glad i hverandre! Kona og ungen bor riktignok et stykke unna. Marit og Susanne spilte litt badminton med Ripa og Yasmin, noen av sykepleierne her. Ellers var det var skikkelig kaldt her i kveld, dvs under 20 grader…
27 november
Skrevet av Susanne.
I dag har det vært en veldig gøy, interessant og lærerik dag. En av sykehusets personale skulle ta keisersnitt i dag og vi fikk være med. Jeg skulle få ta i mot barnet når legen hadde tatt det ut av livmoren. Jeg var litt nervøs, så for meg at Dr Nantu la ungen i armene mine og at barnet bare gle bare rett i mellom armene mine. Men det gikk helt fint og det var en nydelig jente jeg fikk ta imot.
Champoc har lenge ville vise oss hvordan en tar på seg det sterile utstyret på operasjons salen. Vi har gitt klar beskjed at vi ikke kan gjøre noe som helst fordi vi ikke har kunnskap til det, men at vi gjerne vil stå ved siden av og se. I dag hadde vi 1 time på operasjonssalen hvor champoc viste oss de ulike prosedyrene og terpet helt til vi kunne det. Han sa for eksempel at det ikke var akseptabelt å ha hendene nedenfor magen når en gikk i serile klær og hansker.
Kl 19 var det satt opp et nytt keisersnitt og vi ville selvfølgelig være med. Dr Nantu skulle reise i dag og vi trodde ikke at han skulle komme tilbake før vi reiste så vi ville spesielt være med siden dette ville være siste operasjon med han som kirurg. Han er flink til å forklare oss hva han gjør og hvorfor. Egentlig var det Marit som skulle ”scrub in” først, men lot meg gjøre det fordi jeg har fått god kontakt med Dr Nantu og han har spurt meg før om jeg ville assistere og jeg har da sagt nei. Det var ubeskrivelig gøy å stå så nært operasjonsåret. Jeg fikk være med å holde ulike ”tenger” som var klemt i vevet når han skulle skjære seg innover i vevet og når han skulle sy. Jeg fikk holde ”brenneren” som jeg tok inntil pinsetten som han klemte på en arterie slik at arterien ble brent og det sluttet å blø. Han viste meg tarmene og urinblæren, de var så gøy å få være så nært. Til slutt fikk jeg klippe tråden etter hvert som Yasmin sydde igjen det ytterste hud laget. En ting var litt rart g det var at jeg er vant til å gå bort til barnet å se hvordan det går med han/hun, men det kunne jeg ikke nå og det var rart.
Kjersti fikk ta imot barnet og Marit hadde ansvar for intravenøs, blodtrykk, puls og medikament administrering med champoc som veileder. Han lar Marit tenke og finne ut hvor mye efedrin (øker blodtrykket) som skal gis ut i fra hvor mange ganger blodtrykket har sunket og ut i fra hvor lavt det er og på den måten lærer vi veldig mye.. Jeg tenkte på det mens jeg stod ved operasjonsbordet at dette var første gang vi tre hadde hver sin viktige oppgave under en operasjon.
28 november
Skrevet av Marit
Dagen startet med en mildt sagt OPPKVIKKENDE dusj i ISKALDT vann. På sykehuset var vi med på morgenvisitten, stilte Dr. Andrew noe spørsmål om Keisersnitt med tanke på oppgaven. Var også med på konsultasjoner med en doktor som heter Titu. Han snakker forholdsvis tydelig engelsk og er flink å forklare og spør oss om vi forstår.
Da klokken nærmet seg halv tre, og vi hadde fått i oss lunsj bar det av sted til tehagen. Dr. Andrew (legen som har ansvar for oss her), kona hans Mukta sønnen og passepiken deres var også med. Det tok en liten halvtime å kjøre dit.
Vi kjørte direkte til assistent manageren. Tipper han er av de rikeste vi har møtt her i Bangladesh. En mann med humor med litt vestlig klesstil. Han gikk med lyse brun caps, stripete t-skjorte med krage og tennissokker opp i jogge skoene. Kona hans var også veldig pen og hadde for en måned og to uker siden gitt han en nydelig datter. Denne datteren gikk fra fang til fang.
En arbeidsdag ute i tehagen var på åtte timer. Alderen for når de kunne begynne å arbeide var 18 år. Det var både kvinner og menn som jobbet ute i tehagen. De plukket sekker som kunne veie opp til 45 kg. Inne i tehagen var det varmere enn utenfor i sommer månedene og kaldere på vinterhalvåret. Så dette arbeidet er ingen enkel jobb.
På denne tefabrikken lager de bare svart te. Mesteparten av denne blir solgt til andre selskaper og deretter til Storbritannia Vi fikk være med inn på fabrikken og fikk se teens fem faser..
Først blåses bladene tørre. Her forsvinner halvparten av vannet i bladene gjennom fordampningsprosessen. Dette påvirker også vekten, de blir dobbelt så lette.
Deretter ble bladene tørket på bånd og rulle
Bladene ble også tørket på bånd og rulle en gang til
Bladene blir så brent på 119 garder C.
Tilslutt ble teen sortert etter størrelse og pakket
Tips: Hvis du ønsker at teen skal inneholde litt lime eller sitron smak, lager en svak te og deretter tilsetter lime eller sitron.
Vanligvis har de mye sukker og melk i teen. Dette er ikke vår beste drikk her nede…
Da vi hadde sett både tehagen og fabrikken fikk vi et okey kveldsmåltid. Vi fikk blant annet vårull lignende pølser, dadler, appelsin, kokkosgrøt med gulrot, to kopper te. Ble god og mett. Vi ble også spurt om vi ville overnatte. Jeg trodde de tullet, så vi lo litt. Men det var vist seriøst ment. Men vi rodde oss ut av det, og sa at vi ikke hadde tid.
Da vi kom tilbake til sykehusområdet hadde Runa (hushjelpen vår) ventet en time med mat til oss. Var ikke særlig gøy å prøve å fortelle at vi hadde spist og ikke orket særlig mye. Det er ikke bare lett å se. Vi må få noen til å forklare henne at vi ikke kan spise så mye når vi er har spist andre plasser, når vi er litt dårlig i magen eller vi kan bli noe mat lei. Det er kulturelt vanskelig også når de her spiser kun tre måltider og de spiser veldig mye til hvert måltid. Vi tre jentene er vant til å spise lite og ofte. Med ande ord kulturforskjellen og frustrasjonen merkes.
29.november
Skrevet av Kjersti
I dag under legevisitten, kom det en dame inn som virket ganske fjern og stiv. Hun ble trillet i rullestol, og måtte bæres i en seng. En ansatt gav henne en intramuskulær sprøyte med beroligende. Jeg spurte senere en av legene hva som feilte denne damen. De sa at de ikke kunne finne noe fysisk galt hos kvinnen, men at hun bare ”latet som at hun var syk”, antakelig fordi mannen var utenlands. Dette var noe de ofte kunne se. Etter 2-3 timer ville hun bli god igjen, sa legen…
Jeg og Marit fikk være med på et inngrep hvor de skulle gå inn i livmora via underlivet, hos en kvinne som hadde infeksjon. Dette var pga at ho hadde født hjemme, fødselshjelperne hadde antakeligvis kanskje dratt ut morkaken, sånn at det satt noen rester igjen. Det er først og fremst farlig fordi livmoren da ikke klarer å trekke seg helt sammen, og blødninger kan oppstå. Men nå var det blitt infeksjon, kvinnen hadde fått blodforgiftning med svingende høy feber. Dama var veldig smertepåvirket og redd da hun ble lagt på operasjonsbordet, og ropte på Allah, som de fleste pleier å gjøre her nede. Anestesimannen gav henne noe å sove på, og ikke lenge etter var hun rolig. Uttam og Rita (legeparet) kunne begynne inngrepet. De tømte først urinblæren med kateter, før de brukte ulike instrumenter for å få ut restene av blod og morkake. Det virket veldig mye, men de sa det ikke var mer enn 250 ml ca. En del av det luktet visst nok også pga infeksjonen. Det var første gangen i midt liv jeg har sett en pasient ha 200 i puls! Anestesimannen sa at vi ikke burde berøre dama, sånn som vi ofte pleier for å kunne trygge pasienten, fordi pulsen da kunne øke enda mer. Blodtrykket var stabilt, men respirasjonsfrekvensen var også vanvittig!
Etter ca 20 min, da inngrepet var ferdig, og de hadde sjekket at oksygenmetningen var stabil uten oksygentilførsel, trillet vi hun opp på rommet…
Har ellers også fått med meg to vanlige fødsler i dag. Det er nok sikkert veldig vondt å føde, men her nede tror jeg det er litt mer vanlig å skrike å bære seg. Det virker som at de har en spesiell måte å uttrykke det på, vanskelig å forklare… Når jeg observerer sykepleieren som jobber, pasienten med smerter, og stemningen generelt på fødestua, får jeg ikke akkurat lyst å bli jordmor! Her er det for det første ikke så rent og hygienisk, selv om de stort sett opprettholder de grunnleggende hygieneprinsippene. For det andre, har de ikke samme mulighet til å få smertelindring som i Norge. For det tredje er ikke sykepleierne særlig oppmuntrende, og behagelige i måten å opptre på! For det fjerde drar sykepleieren (i alle fall hun ene) ut morkaken uten å vente i ca 20 min, og la riene gjøre jobben. For det femte blir ikke barnet vist til moren, men bare stelt og gitt til pårørende, som ofte er mormor til babyen.
For det sjette får ikke barnefaren være med på fødestuen, kun mor, søster eller venninne.
Tilstandsrapport 29.november:
Marit: Har vært litt svimmel de to siste dagene, men er flink til å lytte til kroppens signaler, så hun klarer å holde seg unna badmintonspilling, og legger seg nedpå iblant. Magen er heller ikke helt stabil, men Marit klager ikke! Ellers har hun stått i bresjen for å skaffe 5 badminton-rekkorter som er en gave fra oss til de ansatt på sykehuset. Marit får stadige kommentarer fra hushjelpa som ”vakkert” når hun sprader rundt i stilongs og bh…
Susanne: Har hatt litt vondt i magen, men tar også hensyn, og har brukt fridagen godt til å slappe av. Susanne klør bokstavelig talt kraftig mellom beina J, gleder seg mer og mer til å komme hjem, selv om hun sier hun kommer til å savne folkene her nede!
Kjersti: Magen til Hagen er heller ikke tipp topp, men det går bra! Ingen akutte situasjoner, så da har hun full kontroll! Selv om hun har det bra, kjenner hun på at det av og til blir litt vel mye fleksibilitet, og gleder seg til å komme hjem til noe mer fastlagte rammer, forutsatte ting, og norsk matJ Kjersti får kommentarer av hushjelpa som ”good boy” fordi hun spiser litt mer enn de andre…
30. november
Skrevet av Marit
I dag skulle vi få være med på en kjent turist attraksjon her i Bangladesh. Andrew og Mukta tok oss med til en foss. Det tok ca en time med bil. Greit at ikke bilturen var så mye lengre, for rumpene og magemusklene får mer enn nok trening på disse to timene i bilen.
Da vi nærmet oss fossen kjørte vi inn i et frodig landskap. Nesen som å kjøre inn i en jungel. Da vi kom fram møtte vi en liten gutt i kortbukse og en oransje t-skjorte. Mokta fortalte at detta var gutten de vanligvis brukte som en mini guide.
Siden Andrew og Mokta hadde vært her en del ganger fikk vi bli kjørt ekstra langt inn. Igjen blir vårt hvite skinn brukt til å få det bedre enn andre her. Dette er ikke rettferdig. Det er når jeg er på steder som dette og får så mye oppmerksomhet på min hvite hud at jeg trekker parallellen til å være berømt. Jeg kunne aldri tenkt meg det. Å miste så stor frihet. Å bli så mye beglodd, så ofte bli gjenkjent (ikke kunne være bare være en i mengden) og hver gang du ønsker et bilde av deg, kommer det også andre mennesker og stiller seg opp foran deg og vil være med på bilde ved siden av deg (eller ha et bilde av deg), nei å miste den friheten er ikke noe for meg.
Fossen var fin, ikke så veldig kraftig siden det er høst nå i Bangladesh. Men jungel landskapet rundt fossen, med alle slags grønne planter og busker, gjorde fossen virkelig vakker. Andrew og jeg badet, selv om det ikke akkurat fristet. Det var ikke veldig kaldt, men varme enn dusjen på her i Bangladesh. Vannet var ikke særlig klart, det var grått. I det jeg hadde tatt noen svømmetak og komt meg opp på land gikk, en hest uti for å gjøre sitt fornøden. Da var min svømmetur definitivt over.
Vi tok en liten lunsj med snacks oppe i et utsiktstårn like ved. Det var så mange folk som gikk opp og ned at huset gynget. Dette la spesielt Susanne og jeg merke til. Så vi så på herandre med store øyner. Mokta oppdaget oss å spurte hva som var galt. Vi sa at vi kjente hele huse gynge litt, men at det var sikkert fordi det var så mange mennesker som gikk i trappene på dette huset. Uttrykket til Mokta og Andrew var noe alvorlige. Andrew fortalte at landet ventet et større jordsjelv og at det ofte starter med små skjelv. Jeg har ikke tenkt tanken før at jeg faktisk er i et land der dette er en reel trussel, der skjelvene kan bli veldig store og ødelegge mye. Vi terpet litt på hva vi skulle gjøre hvis jordskjev skulle hende mens vi var innendørs (nemlig stille seg under en dørkarm). Før vi raskt la disse tankene til sides.
Senere på dagen var det Gudstjeneste. Før denne hadde vi øvd på en sang som heter ”May the Lord God bless you real good”, vi tre og Mokta skulle synge, men det ble dessverre ikke noe av. Susane ble syk og lederen i kirken glemte at vi skulle synge.
Jeg fikk holde min testemony en gang til i dag. Å det er ikke til å legge skjul på at det kom noen flashback fra forrige søndag (Da alt bare ble kaos da bussulykken inntraff). Heldigvis ble det ingen avbrytelser og jeg kunne gjennomføre mitt personlige vitensbyrd med litt visualisering og sang (i lag med Kjersti).
Etter Gudstjenesten stakk vi først innom Susanne. Hun var fortsatt ikke helt god og lå å såg film. Deretter var vi på et lite kaffi og te besøk hos Mokta og Andrew. Dette var koselig. Vi lkete med sønnen og fikk se bilder.
Det ble så vidt tid til litt Badminton før vi ble tilkalt en tvillingfødsel. Nådde bare så se den siste ungen komme ut. Den var veldig svak. Vi har lært her nede at de er viktig å stryke barnet på ryggen, gi den frie luftveier osv. Men lite og ingenting av det Champok har lært oss utførte sykepleierne. Så da Champok selv kom inn i rommet tenkte jeg; ” nå har dette barnet en sjanse til å leve”. Like etter kom en ny dame inn. Hun hadde presset siden morgene. Barnet kom omsider ut etter mye strev. Da var ungen død. Dette var trist. Susanne kom inn etter en stund og tok et så fint iniativ og vasket det døde barnet...
NESTE BLOGINNLEGG BLIR OM EN UKE, NAAR VI KOMMER TIL DHAKA...
søndag 30. november 2008
tirsdag 25. november 2008
18 nov
Skrevet av Susanne.
I dag har vi prøvd å systematisk snakke med ene legen for å skaffe oss oversikt over omfanget av keisersnitt. Vi skal nemlig skrive oppgave om dette emnet. I følge legen har de ca 50 % keisersnitt. Dette synes vi er veldig mange i forhold til Norge som har 15 %. Her kan også mor velge om hun vil ha keisersnitt eller vanlig vaginal fødsel.
Etter lunsj var vi med på et nytt keisersnitt. Denne moren var veldig redd og tårene trilte nedover kinnet. Her nede er det ikke lov til å pårørende med inn på operasjonsstuen, det var derfor godt for henne å ha Marit ved sin side. Moren var nok redd fordi hun mistet sitt første barn i fødsel for ca 1 år siden. Meg og Marit fikk trekke opp ulike medikamenter. Moren ble urolig under inngrepet, hun hadde kramper i bena og ble kvalm. Vi fikk vite at dette er normalt.
Ikke lenge etter var den nydelige jenten kommet til verden. Hun var ganske blå, de holdt henne etter bena og masserte ryggen for å få i gang blodsirkulasjonen. De brukte mye sug og vi fikk lytte og høre at det var væske på lungene. Champoc er bare så utrolig flink til å undervise oss og inkludere oss der det er mulig. Champoc var tydelig stresset og han arbeidet fort, når vi spurte om det gikk bra med barnet fikk vi et raskt nei til svar. Videre sa han at hvis han ikke fikk ut al væsken og slimet måtte de sende henne til et annet sykehus. Det gikk så langt at han måtte intubere opptil flere ganger for å kunne suge skikkelig, hun fikk også oksygen. Hun skrek så hun skalv på munnen. Vi stilte oss slik at moren kunne se hva som foregikk. Det så veldig voldsomt ut og jeg lurer på hva hun tenkte. Jeg spurte champoc om hun visste hvorfor han gjorde dette med babyen hennes og da fikk jeg et lite, kort ja. Siden jeg holdt forrige baby var det Kjersti sin tur denne gangen. Her er det ikke vanlig å vise babyen til moren og det vil vi endre på mens vi er her. Vi har fortalt dem at vi gjør det i Norge og at denne kontakten mellom mor og barn er viktig for begge. Og vi har bestemt at mødrene skal få hilse på deres nyfødte barn, i alle fall så lenge vi er her. Kjersti fikk barnet og bøyde seg ned til mor for å vise. Deretter gikk vi ut i gangen. Utenfor sto mange pårørende, og de fulgte etter oss. Hun ble veide for så å bli lagt i kuvøsen for å få oksygen og varme. De ligger opptil 10 minutter uten klær på operasjons stuen mens de blir sugd for slim så de fleste blir ganske kald. Champoc sier at han ønsker seg varmeputer slik at de ikke mister så mye kroppsvarme.
Vi tenkte der kanskje lurer på hva vi lever av her nede?
Frokost: toast med banan eller litt pålegg som vi har med hjemme ifra.
Lunsj: chapati, en slags pannekake med smak av potet/ pinnebrød.
Middag: ris, kylling i en slags karri saus, grønnsaker og agurk og tomat.
Kvelds: knekkebrød som vi har med hjemme fra. Litt fiber er godt.
Dette er ikke så gale ,men når vi har det hver eneste dag så begynner det å bli kjedelig. Kjersti synes ikke at det er så godt lengre og at det begynner å bli kvalmende. Marit synes at middagen er en kamp å få i seg. Jeg spiser mindre og mindre middag for hver dag som går. Alle som kjenner meg vet at jeg er kresen i matveien og da er ikke hjemmeslaktet kylling med fett det som frister meste. Men utrolig nok er Marit mer kresen enn meg. Kokken vår skjønner lite av at vi spiser så små porsjoner og hun står over oss å peker på maten, hvis vi da ikke tar mer på fatet så putter hun gjerne mer oppå til oss selv.
19. november
Skrevet av Marit
I dag har jeg gjort noe så veldig spennende:
For syv dager siden var det en dame som stod å gravde hevd (kumøkk). Da hadde en olm ku kommet bak fra og stanget henne i nedre del av låre. Dette hadde ført til et dypt kutt.
Kjersti, Susanne og jeg satt på biblioteket på sykehuset. Da ringt Champoc (anestesimannen som vi kaller han) opp til oss. Han spurte om vi ville være med å en prosedyre på ”dressingroom” (bandasje, sy, sårrens, steriliserings rommet). Vi kastet fra oss lesestoffet og løp ned. Da vi kom inn i rommet stod Champoc bak skilleveggen (gardiene), og på sin milde måte sa han at vi kunne komme bak her å se. Han hadde da allerede sett lokalbedøvelse. Damen hadde vært her samme dagen ulykken inntraff. Champoc hadde da valgt å rense såret og holdt dette åpent pga infeksjon.
Nå var det ingen tegn til infeksjon, så nå kunne han lukke såret. Såret var ca 3 cm, litt ovalt og gikk et stykke inni lårte. Jeg fikk være assistenten til Champoc. Fikk på meg sterile hansker og fikk både tørke såret, klippe etter hvert som han sydde og sist men absolutt ikke minst; fikk JEG SY (et sting selv). SÅ GØY!! Champoc er en utrolig dyktig lære; rolig og behagelig fortalte han steg for steg hva jeg skal gjøre.
Som vanlig satt vi lenge etter middagen og snakket. Vi får så utrolig mange gode refleksjoner og samtaler på denne tiden. De gjør så godt. Det kan dreie seg om alt i fra religion til sykehusting.
Tilstandsrapport:
Kjersti; har et svingende blodsukker. Hun kan gå i fra å være helt på topp, konsentrert og bevisst, til bli matt og sløv. Men eneste vidunderkuren denne jenten tenger er mat i kroppen, for da funker toppen.
Susanne: Vi har diskutert hennes lille, vonde tå, og kom frem til at stakkars meggefru (navnet på tåen ved siden av store tåen, ut fra en regle) skulle renses og luftes, for evt få plaster på seg i morgen.
Marit: Lader opp til jul. Hun kan bli nissens nye rudolft. Tuppen av nesen hennes har av en eller annen grunn blitt rød i løpet av natten. ”Rudolf er rød på nesen, og når det er vind og sol, blir hun så kald på nesen at hu lyser som en glo”…….
20.november
Skrevet av Kjersti
Legevisitt: I dag gikk vi innom dama som tok keisersnitt forrige fredag, altså vårt første keisersnitt. Fra første stund vi så ungen på operasjonsstuen, synes Susanne hun kunne ane at ungen har trekk av Downs syndrom. For hver gang vi har sett ungen, har vi blitt mer og mer sikker på at ungen har D.S. Ungen er bare helt nydelig!!! Den skjønneste ungen vi har sett her!! Fikk lyst å ta den med i kofferten til Norge, der jeg vet at ungen vil få oppfølging i forhold til for eksempel eventuelle hjertefeil, motorikk, språk og skolegang. Spørs om det er noe ekstra oppfølging til dem her…tror ikke moren visste at ungen har D.S heller. Susanne har tidligere forsøkt å spør en av legene ”forsiktig” om han visste om denne ungen har D.S. Men det hadde han visst ikke tenkt på, men han skulle visst sjekke opp idet. Vi har ikke hørt noe mer. Hvis ikke han har sett en unge med D.S før, er det jo ikke så rart om han ikke vet det heller.
En baby som har ligget i den nye kuvøsen de siste dagene, har tilsynelatende hatt en temperatur på gjennomsnittlig 35 grader. Det virket litt merkelig. Som vi har skrevet før, er spedbarn veldig vare for lave temperaturer, så det er viktig å kle på dem raskt etter fødselen.
I dag var vi også med på ultralydundersøkelser med Dr. Andrew. Det var flest gravide, men også en mann med spørsmål om gallestein ble undersøkt. Det er imponerende hvordan han klarer å skille organer fra hverandre! Jeg synes det virker veldig vanskelig å tolke!
Prosjektdirektøren sa også at han mener det var uetisk å oppgi barnets kjønn ved UL, bortsett fra hvis det var det kjønnet foreldrene ønsket.
På samme rom fikk vi se EKG ble tatt av en gammel mann. Det var noe annet enn i Norge for å si det sånn. De bruker jo ikke engangs-padser til å feste elektrodene med, men en slags elektrode med sugekopp som de fester på litt ultralyd-gele på brystkassen. Elektrodene til hender og føtter var også annerledes, og minte meg mer om noe bil-batteri-dingser! Apparatet i seg selv var også mye mindre enn i Norge…
I ettermiddag var det volleyballkamp mellom gutter/mannfolk som bor på sykehusområdet og folk utenifra. 1 sett uavgjort og tre sett vant sykehusstaben. Har vært med to dager og spilt 10-15 min før middag, men det er i grunnen fryktelig kjedelig å spille her! For det første har de faste posisjoner, for det andre er det veldig mange som spiller, så sjansen for at Kjersti skal treffe ballen er minimal! Og hvis jeg først treffer, er det ikke sikkert den går som jeg vil, for den er knallhard!
Dagen har ellers bært preg av dype samtaler, og relasjonsbygging;)
Tilstandsrapport:
Marit: Har totalt ca 40 stikk på kroppen nå. Noen større og varmere enn andre, men hun er ok!
Kjersti: Kjersti har noen myggstikk, og 6 loppestikk. Antakelig lopper i lakenposen. Har forsøkt å lufte den i dag, og håper på det beste. Ellers ok.
Susanne: Tåa er på bedringens veg, men Susanne er ellers noe lei! Hun trives på sykehuset, men synes gjerne at ettermiddagene kunne gått fortere…sånn at tida går raskt til hun får treffe Maja og Espen igjen!
21 NOVEMBER.
Skrevet av Susanne
Når vi kom på jobb i dag var det nettopp kommet inn en liten gutt på 900 gr, født i uke 28 hjemme. De kom inn med ungen på kontoret, men ikke en av legene reiste seg for å se på den. I Norge tror jeg legene ville kastet seg over den. Familien ble anbefalt å ta han med til sykehuset i syleth for at han skulle ha muligheten til å overleve, men de nektet. Det tok sin tid før de la han i kuvøsen, så når han endelig kom inn i kuvøsen (den nye) viste termometeret 32 grader på huden. Han var ganske blå grå i huden. Det var som om de hadde gitt opp før de var begynt. De hadde gitt han medikamenter for å modne lungene, litt glukose i munnen så nå var det viktigste å holde han varm fikk vi høre. Men alle skjønner jo at man trenger næring for å overleve. I følge legene var gikk det ikke an å sette inn en veneflon på han så da var den saken ute av verden. Da vi spurte en av legene hvor stor sjanse han hadde for å overleve svarte han at gutten hadde 100 % sjanse for å dø. Da er det kanskje ikke så rart at ingen gadd å bruke tid på han. Det er lenge siden jeg har vært så sint, skuffet og hjelpeløs. De fortalte hvor viktig det var å hindre infeksjon hos han, men de spriter seg for så å ta på korken for der etter å ta på ungen. Tror dere korken er ren? Vi jenter har snakket mye om at det ikke virker som de har særlige evner til å resonere eller til å tenke logisk. For eksempel åpnet de hele siden på kuvøsen når de skulle vaske han og på den måten mistet de jo all varmen hver gang. Hadde de brukt hodet kunne de brukt side lukene for å minske varmetapet. Hvordan kan en stå og se på det?
Etter tre timer var kuvøsen fortsatt like kald som den var når de la han inni. Når vi så han senere på ettermiddagen hadde han fått en bedre farge.
Vi har også lært barna på ”tunet” å spille tripp trapp tresko og vi ble så glade da vi så de senere på ettermiddagen spilte alene og at det faktisk synes det var gøy.
I dag hadde vi en kort dag i praksis. Vi var nemlig invitert i en slags begravelse. Moren til en av sykehus staben døde for 40 dager siden. På denne dagen inviterer familien all familie, venner, bekjente og ukjente til et måltid og for å be for den døde til Allah. De ber for at sjelen skal komme til himmelen. Vi fikk vite at ALLE var invitert, på tvers av religion.
Det var et stykke unna slik at vi måtte bruke bil. De hadde to biler, men kun en sjåfør, og da var vi ca 20 som skulle til seremonien uten at en av de hadde lappen. Så da tilbød Marit seg å kjøre. Her ute på landet er det nesten ingen trafikk og det var bare få minutter unna. Vi fikk inn 7 personer i bilen. Det var mye latter i bilen og en av legene påpekte at Marit hadde våre liv i sine hender
I det vi gikk mot huset til han som arrangerte det passerte vi et svært telt.
Inni teltet satt det ca 250 menn på 6 kjempe lange langbord og spiste. Utenfor stod ca 150 kvinner og barn som ventet på å komme inn i teltet, det er nemlig tradisjon for at mennene skal spise først. Vi fikk sammen med flere av legene spise inne i huset hans. Vi ble servert ris, fisk med mest bein i, kylling og poteter i en STERK saus og en slags linse suppe. Vi hadde det veldig koselig og det var mye latter, veldig mye. Først synes legene at det var morsomt å se oss spise med fingrene, spesielt jeg har aldri gjort det før. Og når risen blandes med saus kan en ikke ta den i klumper, noe som resulterer i at en må sleike risen av fingrene. Totalt uvant. Og så ble det plutselig hysterisk morsomt rundt bordet fordi det var så sterk mat at jeg og Kjersti begynte å svette. Da lo de gått da. Etter maten fikk vi servert et blad med en hard klump(blir rød i munnen når en tygger den) på, vi spiste alle bladet som hadde en sterk smak. Marit og Kjersti tok å spiste klumpen. Da holdt alle på å le seg i hjel, de så at vi ikke likte det noe særlig. Til og med den kvinnelige legen Rita som egentlig har vært ganske stille fremfor oss fikk en skikkelig latter krampe.
Etter maten skulle vi hjem igjen. Og denne turen ble bare hysterisk morsom. Her nede bruker de bil hornet mye, så Marit tenkte at hun skulle bruke den. Men den hang seg opp, slik at bilen tutet hele veien til sykehuset. I det vi svingte inn til sykehuset stoppet tutingen plutselig. Da hadde hele fløytepartiet på rattet falt i fanget til Marit. Da tok legen den og holdt den ut vinduet mens han lo og ropte på en av alt mulig guttene for å få de til å fikse den.
Tilstandsrapport:
Marit: Lever i lykkerus når hun får kjøre bil og lettmotorsykkel eller moped og i tillegg får spille badminton. Hun nyter livet her nede og koser seg gløgg!
Kjersti: Både snått og svette har roet seg etter den sterke maten. Hun er tøff som presser seg å spise så sterk mat. Modig nok satte hun seg på en motorsykkel eller moped. Hun er blitt ”reina skjera eksosrypå” her.
Susanne: Er også tøff og stiller fine spørsmål til legene og hjelper de å reflektere og tenke seg om to ganger før de gjør ting.
22. november
Skrevet av Marit
Referatet starter på nattevakten klokken 22, den 21 nov. Vi bestemte oss for være med på en nattevakt så vi fikk se hva dette kan innebære. Vi hadde akkurat komt opp til sykehuset da vi fikk høre at det skulle være et keisersnitt. Susanne og jeg nølte ikke, vi ble med. Kjersti valgte heller å være med på en normal fødsel. Susanne og jeg fikk på oss hodeplagg og de flotte gul falmede munnbindene og gikk inn på operasjonssalen. Dette var et hastekeisersnitt på grunn av moren hadde så høyt blodtrykk og det var stor fare for å utvikle svangerskapsforgiftning.
Jeg fikk være med å støtte og holde pasienten når Champok skulle sette spinal anestesi. Han traff på første forsøk, utrolig dyktig! Legen begynte å sprite pasientens nedre mage region, over symfysen og litt ned over bena. Sterilt klede ble lagt over pasienten, snittet ble satt og slik var starten på operasjonen.
Alle jobbet raskt og siden ting skulle skje litt fort var det ingen som snakket uten om de nødvendige beskjedene som skulle gies. Disse beskjedene kom med få ord og i ett litt lavt toneleie. For meg kunne det nesten høres ut som mumling. Da ungen skulle forløses, vokste stemningen i rommet. Ungen satt fast. Hodet var fiksert i bekkenet, ungen lå i spagat. Den ene foten stakk ut av operasjonssåret, den andre låg forklemt bak ungen. Legen prøvde å snu barnet, slik at enten kom hodet først ut eller bena. Men legen fikk de ikke til. Minuttene gikk, legen svettet, de slet og drog i ungen og mor ble også uvel av alle disse store bevegelsene bak teppet. De måtte også tilkalle en annen assistent. Til slutt var det 5 stk som stod med enten en eller begge hender inni moren på en eller annen måte.
Etter ti hektiske og lange minutter kom ungen ut. Barnet ble boret bort til et lite bord. Jeg hørte ingen gråt, og tenkte med meg selv, har dette barnet virkelig noe sjanse? Men Champok tok frem stetoskopet og både han og jeg kunne høre en noe svak men stabil hjertelyd. Barnet hadde også noe vann på lungene. Barnet pustet ikke selv. Så begging og intubering måtte til. Jeg assisterte litt for Champok, mens han pleide barnet, Susanne stod med moren og passet på henne. Moren var veldig sliten, noen ganger snudde hun seg mot oss for å se på barnet. De prøvde å sette inn vitamin K i navlestrengen på barnet, men klarte ikke å treffe åren med en butterfly (en liten veneflon).
Nantu, legen som opererte, kikket stadig bort med bekymrede øyne. Han fulgte nøye med på hvordan barnet hadde det. Noen ganger så det nesten ut som han glemte seg bort, når han stod der og sydde. Det er i slike øyeblikk en ser hvor mye blikk kan si og hvor mye øynene kan fortelle. Susanne måtte minne meg på mitt blikk. Når jeg sendte henne et bekymrende blikk, lå moren rett neden for henne og kunne lett oppfatte mine blikk. Moren trenger tydelige beskjeder om tilstanden til barnet og ikke nervøse blikk fra en hvit sykepleiestudent.
Litt etter litt så vi at barnet hikstet selv etter pusten. Barnet var veldig svakt. Men etter tre timer hadde barnet fått nok av den varme trange kuvøsen, hun skrek veldig og var så sulten. Hun ble sterkere og sterkere ut over natten. Jeg har all grunn til å tro at den flotte, tapre jenten, med en tøff start på livet, vil vokse og sjarmere en hver gutt i nærheten. Dette takket være alle og en hver inne på operasjonssalen denne natten.
Det var kun en liten kjekspause og litt papirarbeid som de måtte få unnagjort, før neste keisersnitt stod for døren. Dette var også et hastekeisersnitt men ikke like dramatisk så det forrige. Etter disse to keisersnittene var Susanne og Kjersti så trøtte at de så vidt klarte og holde sine søte dådyr-øyne oppe. Så Marit måtte følge disse til sengs. Vi fikk oss noen timers søvn og stod opp klokken 11. Vi spiste frost og jobbet så videre med gruppeoppgaven. Vi ble avbrutt en del ganger. Den ene gangen kom det noen som skulle prøve å fikse kjøleskapet vårt. Den andre gangen vi ble avbrutt da, ble vi forbauset. Vi hørte plutselig en norsk dame si hallo utenfor huset vårt. Dette viste seg å være Anne Helene Gundersen. Hun er student gjennom NLA, og har tidligere jobbet mange år i Normisjon i Sylhet. En festelig dame, livlig og sprek som dagen er ung. Hun var her en liten stund. Ville bare hilse på oss før hun drog vider bort til Marianne.
Lørdag er filmkvelden vår. Først spilte jeg litt badminton med Nantu før jeg så film i lag med de andre to jentene. Denne gangen var det ”den grønne mil” som stod for tur. Jeg fant frem en sørlandschips og så koste vi oss med en sjokolade. Vi vet å kose oss når det trengs.
Søndag 23. november
Skrevet av Kjersti
Denne dagen har vært meeeget spesiell. Den har variert i følelser som glede, mistenksomhet, frihet, nervøsitet, håpløshet, fortvilelse og frustrasjon.
Dagen begynte som vanlig med chapati til frokost, og vi tok oss god tid. Marit gjorde ferdig forberedelsene til sitt ”personlige vitnesbyrd”, med noe sekretærhjelp fra oss andre. Susanne ble med på et keisersnitt, mens jeg og Marit øvde på sangen: ”This little light of mine”, som vi skulle synge i forbindelse med det Marit hadde tenkt å si i kirken.
Det blir også en del tulling og tøysing og humor med ”kokken” vår. Utrolig hvor mye man kan klare å forklare på litt bangla, litt engelsk og dramatisering!!
Før middag gikk vi ut for å gå tur, for en befrielse!! Vi er såpass mye inne på sykehusområdet eller inne i huset, og får beveget oss lite. Vi nøyt hver solstråle som traff vår mer eller mindre bleke hudJ Vi gikk samme rute som vi gikk med Mukta for en uke siden; innimellom de idylliske tehagene, med fuglekvitter og lukter av natur! Etterhvert traff vi på en mann, typisk fattig bangla-mann i ”skjørt”, tynn og knall brun av å jobbe ute i sola. Han begynte å snakke til oss, men vi fikk følelsen av at vi ikke skulle snakke med han, så vi lata som vi ikke forstod hva han sa, og gikk videre. Han gikk litt bak oss, og vi økte noe i tempoet.
Han tok oss igjen litt senere, da latet vi som at vi skulle ta bilde, og lot han komme foran oss. Marit har nemlig lært flere knep på hvordan man forsvarer seg når noen angriper forfraJ
Etter hvert tok han en annen veg, og vi kunne mer eller mindre slappe av i alle muskler på veg hjem…
Etter middag, gikk jeg og Marit bort i kirka på å øve mer på sangen vår. Da gudstjenesten begynte var Marit skitnervøs for sangfremføringen, og jeg kjente også på den vanlige ”spenningen” i kroppen når man skal fram og framføre noe…Lite visste vi om hva som skulle skje videre den kvelden…Jeg la merke til et slags ”brak” da vi satt og ba, og tenkte at det måtte være noe som veltet, eller noen som jobbet og bare bråkte…men det var litt snodig at de jobbet når det var så knallmørkt ute…
Tiden kom da Marit måtte entre talerstolen, og hun begynte så fint på sitt vitnesbyrd. Plutselig gikk strømmen (noe som skjer veldig ofte her), og jeg ble en smule bekymret for at hele ”prosjektet” ville gå i vasken. Men som vanlig kom aggregatet i gang, og Marit kunne fortsette. Mens hun holdt på, hørte vi plutselig ei dame som snakket veldig høyt i kirka, så mange snudde seg. Først tenkte jeg at det bare var en ”forstyrret” person som hadde forvillet seg inn i kirkerommet, men da jeg så det var en av ”tjenerne” på sykehuset, og at den ene legen gikk ut, tenkte jeg at det sikkert var en noe dramatisk fødsel på gang. Ikke lenge etterpå kom en annen lege og ropte at Champok, som oversatte for Marit, måtte komme (anestesi). Hele rekken med sykepleiere forsvant ut og vi hørte noen bak oss nevne noe om en bussulykke. Jeg kjente spenningen stige i kroppen, og tenkte at Champok bare måtte springe. Jeg håpte at Marit hadde forstått at hun måtte avslutte, og at demonstreringen med lys og sang måtte utgå. Jeg ble litt stresset, og satt der med en ekkel følelse i kroppen. Forsøkte å få blikkontakt med Marit og si, mens jeg pekte bakover mot utgangen, at Champok må gå! Marit hadde hele tiden forsøkt å spørre han om hun skulle fortsette, og han hadde sagt ja. Hun tok likevel hintet fra meg korrekt, og forsøkte å runde av på en god måte, og hoppet over en del av det hun hadde tenkt å si. Jeg ble lettet da jeg så hun gikk mot en avslutning. Selv om gudstjenesten så vidt hadde startet, fulgte vi etter Champok; dette kunne vi ikke gå glipp av!
Gjennom vinduene på sykehuset så vi masse folk samlet i ”dressing room”. Vi kom inn i gangen, og det krydde av folk. En del blødde gjennom skjortene, noen lå på golvet med blodflekker og sløvt blikk. Vi fulgte etter inn på dressingroom. Her var det fullt kaos. Folk ville inn, de var sikkert redde, og alle trengte seg på! Noen hadde småkutt som blødde, andre hadde kuttet seg noe i øre, andre igjen hadde hodeblødninger, eller slet med å gå. En ble bært ut av to andre folk. Jeg ble nesten litt redd, for jeg tenkte på hvor mange redde og skada folk som var samlet i et rom, og hvordan folkemengder som er redde og fortvilet kan være farlige. Vi kom oss etter hvert bort i den ene enden av rommet, og ble bare stående og glo. Vi fikk hansker på oss, men jeg klarte ikke å gjøre noe. Måtte inn i et lite naborom, og la tårene renne litt. Det var sterkt å se skadene og høylydte mennesker, blodsøl på gulvet, og ikke noe system! Noen av helsepersonellet forsøkte å få ut alle folkene på gangen, men det var ikke lett.
Marit fikk assistert Champok ved sying og bandasjering av sår, mens jeg og Susanne bare ble stående og se på. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Her står jeg, snart ferdig sykepleier, og vet ikke hva jeg skal gjøre! Men det var trøstende å se de lokale sykepleierne stå og var litt målløse de også. Etter hvert når jeg fikk manna meg opp, og gjerne ville bidra med noe, føltes det litt feil å gjøre noe, når ikke de lokale gjorde det, så det ble til at vi bare observerte.
Det som er mest frustrerende er at man får enda mer bekreftet hvor ”lite utviklet” landet er, når det ikke er en som tar ledelsen, dirigerer og holder pårørende utenfor. Tilsynelatende ble ikke en eneste skadet person undersøkt for eventuell indre blødninger og brudd. Tilsynelatende ble ikke en eneste sjekket for puls, blodtrykk og pupillestørrelse. En av legene lyttet på lungene til noen, men ellers så det dårlig ut. Kanskje var det fordi at de som faktisk hadde kommet seg inn på rommet var forholdsvis lite skadet. De fleste hadde bare noen små kutt eller rifter. Tilsynelatende var det en merkelig form for prioritering av de skadede, men antakeligvis hadde de foretatt noe sortering før vi ankom sykehuset.
Jeg så for meg at dette kaoset og elendigheten kom til å vare hele natten, men etter en drøy time, sa legene at de var ferdige, og vi skulle hjem til den ene legen og spise kaffemat, som tidligere planlagt. Det så ikke ut som at alt var ferdig, og folk lå fremdeles ute i gangen, men kanskje var dette noen som måtte til et annet sykehus. Noen ble nemlig henvist videre.
Før vi gikk opp til kaffi hos Dr. Uttam, fikk vi være med ned og se på ulykkesstedet. Det var knallmørkt, og veldig mange folk overalt, nesten litt ekkelt, men vi følte oss trygge når vi holdt oss nær legene. Vi fikk sett noe av vraket, men ikke så lett når det var mørkt. Det var visst 40 menn som var på bussen, og vi har senere fått av høre at 2-3 døde. Ulykken skjedde like nedenfor sykehuset; så nærme man kan komme. Den hadde kjørt utfor vegen, og krasjet med en rickshaw (sykkeltaxi), og ifølge vår teori, rullet rundt ei gang.
Som om ingen ting hadde skjedd, ble vi ledet til huset til Uttam og Rita, og ble godt tatt imot hos legeparet. Vi fikk servert masse spennende og mer eller mindre god, mat. Det var alt fra små sterke ”potetboller”, en slags grøt, til en søt kake som minnet noe om brunost, men slett ikke var god! Vi måtte bare tvinge oss til å smake på noe av det. Frukt og te stod også på menyen.
Vi snakket noe om ulykken, men også en del om religion, for Uttam og Rita er hinduer. De forteller at de bare kan gifte seg med folk fra samme kaste, og ikke fra andre religioner. De virker heldigvis ”lykkelige sammen”, så det virker som at de har villet gifte seg, selv om det på en måte er arrangert ekteskap.
Etter en times tid, dro vi bort til sykehuset for å sjekke om det var noe mer som skjedde, men alt så tilsynelatende normalt ut. Vi har forsøkt å spørre ot av legen om de har noen form for debriefing her. Uansett hvor mange måter vi kan vri spørsmålene på, virker det ikke som at de skjønner hva vi spør om. De er ikke vant til å prate om ting og gi uttrykk for følelser sånn som vi i Norge…
Etter en liten stund gikk imidlertid vi hjem for å ha vår egen lille, nødvendige debriefing…
Skrevet av Susanne.
I dag har vi prøvd å systematisk snakke med ene legen for å skaffe oss oversikt over omfanget av keisersnitt. Vi skal nemlig skrive oppgave om dette emnet. I følge legen har de ca 50 % keisersnitt. Dette synes vi er veldig mange i forhold til Norge som har 15 %. Her kan også mor velge om hun vil ha keisersnitt eller vanlig vaginal fødsel.
Etter lunsj var vi med på et nytt keisersnitt. Denne moren var veldig redd og tårene trilte nedover kinnet. Her nede er det ikke lov til å pårørende med inn på operasjonsstuen, det var derfor godt for henne å ha Marit ved sin side. Moren var nok redd fordi hun mistet sitt første barn i fødsel for ca 1 år siden. Meg og Marit fikk trekke opp ulike medikamenter. Moren ble urolig under inngrepet, hun hadde kramper i bena og ble kvalm. Vi fikk vite at dette er normalt.
Ikke lenge etter var den nydelige jenten kommet til verden. Hun var ganske blå, de holdt henne etter bena og masserte ryggen for å få i gang blodsirkulasjonen. De brukte mye sug og vi fikk lytte og høre at det var væske på lungene. Champoc er bare så utrolig flink til å undervise oss og inkludere oss der det er mulig. Champoc var tydelig stresset og han arbeidet fort, når vi spurte om det gikk bra med barnet fikk vi et raskt nei til svar. Videre sa han at hvis han ikke fikk ut al væsken og slimet måtte de sende henne til et annet sykehus. Det gikk så langt at han måtte intubere opptil flere ganger for å kunne suge skikkelig, hun fikk også oksygen. Hun skrek så hun skalv på munnen. Vi stilte oss slik at moren kunne se hva som foregikk. Det så veldig voldsomt ut og jeg lurer på hva hun tenkte. Jeg spurte champoc om hun visste hvorfor han gjorde dette med babyen hennes og da fikk jeg et lite, kort ja. Siden jeg holdt forrige baby var det Kjersti sin tur denne gangen. Her er det ikke vanlig å vise babyen til moren og det vil vi endre på mens vi er her. Vi har fortalt dem at vi gjør det i Norge og at denne kontakten mellom mor og barn er viktig for begge. Og vi har bestemt at mødrene skal få hilse på deres nyfødte barn, i alle fall så lenge vi er her. Kjersti fikk barnet og bøyde seg ned til mor for å vise. Deretter gikk vi ut i gangen. Utenfor sto mange pårørende, og de fulgte etter oss. Hun ble veide for så å bli lagt i kuvøsen for å få oksygen og varme. De ligger opptil 10 minutter uten klær på operasjons stuen mens de blir sugd for slim så de fleste blir ganske kald. Champoc sier at han ønsker seg varmeputer slik at de ikke mister så mye kroppsvarme.
Vi tenkte der kanskje lurer på hva vi lever av her nede?
Frokost: toast med banan eller litt pålegg som vi har med hjemme ifra.
Lunsj: chapati, en slags pannekake med smak av potet/ pinnebrød.
Middag: ris, kylling i en slags karri saus, grønnsaker og agurk og tomat.
Kvelds: knekkebrød som vi har med hjemme fra. Litt fiber er godt.
Dette er ikke så gale ,men når vi har det hver eneste dag så begynner det å bli kjedelig. Kjersti synes ikke at det er så godt lengre og at det begynner å bli kvalmende. Marit synes at middagen er en kamp å få i seg. Jeg spiser mindre og mindre middag for hver dag som går. Alle som kjenner meg vet at jeg er kresen i matveien og da er ikke hjemmeslaktet kylling med fett det som frister meste. Men utrolig nok er Marit mer kresen enn meg. Kokken vår skjønner lite av at vi spiser så små porsjoner og hun står over oss å peker på maten, hvis vi da ikke tar mer på fatet så putter hun gjerne mer oppå til oss selv.
19. november
Skrevet av Marit
I dag har jeg gjort noe så veldig spennende:
For syv dager siden var det en dame som stod å gravde hevd (kumøkk). Da hadde en olm ku kommet bak fra og stanget henne i nedre del av låre. Dette hadde ført til et dypt kutt.
Kjersti, Susanne og jeg satt på biblioteket på sykehuset. Da ringt Champoc (anestesimannen som vi kaller han) opp til oss. Han spurte om vi ville være med å en prosedyre på ”dressingroom” (bandasje, sy, sårrens, steriliserings rommet). Vi kastet fra oss lesestoffet og løp ned. Da vi kom inn i rommet stod Champoc bak skilleveggen (gardiene), og på sin milde måte sa han at vi kunne komme bak her å se. Han hadde da allerede sett lokalbedøvelse. Damen hadde vært her samme dagen ulykken inntraff. Champoc hadde da valgt å rense såret og holdt dette åpent pga infeksjon.
Nå var det ingen tegn til infeksjon, så nå kunne han lukke såret. Såret var ca 3 cm, litt ovalt og gikk et stykke inni lårte. Jeg fikk være assistenten til Champoc. Fikk på meg sterile hansker og fikk både tørke såret, klippe etter hvert som han sydde og sist men absolutt ikke minst; fikk JEG SY (et sting selv). SÅ GØY!! Champoc er en utrolig dyktig lære; rolig og behagelig fortalte han steg for steg hva jeg skal gjøre.
Som vanlig satt vi lenge etter middagen og snakket. Vi får så utrolig mange gode refleksjoner og samtaler på denne tiden. De gjør så godt. Det kan dreie seg om alt i fra religion til sykehusting.
Tilstandsrapport:
Kjersti; har et svingende blodsukker. Hun kan gå i fra å være helt på topp, konsentrert og bevisst, til bli matt og sløv. Men eneste vidunderkuren denne jenten tenger er mat i kroppen, for da funker toppen.
Susanne: Vi har diskutert hennes lille, vonde tå, og kom frem til at stakkars meggefru (navnet på tåen ved siden av store tåen, ut fra en regle) skulle renses og luftes, for evt få plaster på seg i morgen.
Marit: Lader opp til jul. Hun kan bli nissens nye rudolft. Tuppen av nesen hennes har av en eller annen grunn blitt rød i løpet av natten. ”Rudolf er rød på nesen, og når det er vind og sol, blir hun så kald på nesen at hu lyser som en glo”…….
20.november
Skrevet av Kjersti
Legevisitt: I dag gikk vi innom dama som tok keisersnitt forrige fredag, altså vårt første keisersnitt. Fra første stund vi så ungen på operasjonsstuen, synes Susanne hun kunne ane at ungen har trekk av Downs syndrom. For hver gang vi har sett ungen, har vi blitt mer og mer sikker på at ungen har D.S. Ungen er bare helt nydelig!!! Den skjønneste ungen vi har sett her!! Fikk lyst å ta den med i kofferten til Norge, der jeg vet at ungen vil få oppfølging i forhold til for eksempel eventuelle hjertefeil, motorikk, språk og skolegang. Spørs om det er noe ekstra oppfølging til dem her…tror ikke moren visste at ungen har D.S heller. Susanne har tidligere forsøkt å spør en av legene ”forsiktig” om han visste om denne ungen har D.S. Men det hadde han visst ikke tenkt på, men han skulle visst sjekke opp idet. Vi har ikke hørt noe mer. Hvis ikke han har sett en unge med D.S før, er det jo ikke så rart om han ikke vet det heller.
En baby som har ligget i den nye kuvøsen de siste dagene, har tilsynelatende hatt en temperatur på gjennomsnittlig 35 grader. Det virket litt merkelig. Som vi har skrevet før, er spedbarn veldig vare for lave temperaturer, så det er viktig å kle på dem raskt etter fødselen.
I dag var vi også med på ultralydundersøkelser med Dr. Andrew. Det var flest gravide, men også en mann med spørsmål om gallestein ble undersøkt. Det er imponerende hvordan han klarer å skille organer fra hverandre! Jeg synes det virker veldig vanskelig å tolke!
Prosjektdirektøren sa også at han mener det var uetisk å oppgi barnets kjønn ved UL, bortsett fra hvis det var det kjønnet foreldrene ønsket.
På samme rom fikk vi se EKG ble tatt av en gammel mann. Det var noe annet enn i Norge for å si det sånn. De bruker jo ikke engangs-padser til å feste elektrodene med, men en slags elektrode med sugekopp som de fester på litt ultralyd-gele på brystkassen. Elektrodene til hender og føtter var også annerledes, og minte meg mer om noe bil-batteri-dingser! Apparatet i seg selv var også mye mindre enn i Norge…
I ettermiddag var det volleyballkamp mellom gutter/mannfolk som bor på sykehusområdet og folk utenifra. 1 sett uavgjort og tre sett vant sykehusstaben. Har vært med to dager og spilt 10-15 min før middag, men det er i grunnen fryktelig kjedelig å spille her! For det første har de faste posisjoner, for det andre er det veldig mange som spiller, så sjansen for at Kjersti skal treffe ballen er minimal! Og hvis jeg først treffer, er det ikke sikkert den går som jeg vil, for den er knallhard!
Dagen har ellers bært preg av dype samtaler, og relasjonsbygging;)
Tilstandsrapport:
Marit: Har totalt ca 40 stikk på kroppen nå. Noen større og varmere enn andre, men hun er ok!
Kjersti: Kjersti har noen myggstikk, og 6 loppestikk. Antakelig lopper i lakenposen. Har forsøkt å lufte den i dag, og håper på det beste. Ellers ok.
Susanne: Tåa er på bedringens veg, men Susanne er ellers noe lei! Hun trives på sykehuset, men synes gjerne at ettermiddagene kunne gått fortere…sånn at tida går raskt til hun får treffe Maja og Espen igjen!
21 NOVEMBER.
Skrevet av Susanne
Når vi kom på jobb i dag var det nettopp kommet inn en liten gutt på 900 gr, født i uke 28 hjemme. De kom inn med ungen på kontoret, men ikke en av legene reiste seg for å se på den. I Norge tror jeg legene ville kastet seg over den. Familien ble anbefalt å ta han med til sykehuset i syleth for at han skulle ha muligheten til å overleve, men de nektet. Det tok sin tid før de la han i kuvøsen, så når han endelig kom inn i kuvøsen (den nye) viste termometeret 32 grader på huden. Han var ganske blå grå i huden. Det var som om de hadde gitt opp før de var begynt. De hadde gitt han medikamenter for å modne lungene, litt glukose i munnen så nå var det viktigste å holde han varm fikk vi høre. Men alle skjønner jo at man trenger næring for å overleve. I følge legene var gikk det ikke an å sette inn en veneflon på han så da var den saken ute av verden. Da vi spurte en av legene hvor stor sjanse han hadde for å overleve svarte han at gutten hadde 100 % sjanse for å dø. Da er det kanskje ikke så rart at ingen gadd å bruke tid på han. Det er lenge siden jeg har vært så sint, skuffet og hjelpeløs. De fortalte hvor viktig det var å hindre infeksjon hos han, men de spriter seg for så å ta på korken for der etter å ta på ungen. Tror dere korken er ren? Vi jenter har snakket mye om at det ikke virker som de har særlige evner til å resonere eller til å tenke logisk. For eksempel åpnet de hele siden på kuvøsen når de skulle vaske han og på den måten mistet de jo all varmen hver gang. Hadde de brukt hodet kunne de brukt side lukene for å minske varmetapet. Hvordan kan en stå og se på det?
Etter tre timer var kuvøsen fortsatt like kald som den var når de la han inni. Når vi så han senere på ettermiddagen hadde han fått en bedre farge.
Vi har også lært barna på ”tunet” å spille tripp trapp tresko og vi ble så glade da vi så de senere på ettermiddagen spilte alene og at det faktisk synes det var gøy.
I dag hadde vi en kort dag i praksis. Vi var nemlig invitert i en slags begravelse. Moren til en av sykehus staben døde for 40 dager siden. På denne dagen inviterer familien all familie, venner, bekjente og ukjente til et måltid og for å be for den døde til Allah. De ber for at sjelen skal komme til himmelen. Vi fikk vite at ALLE var invitert, på tvers av religion.
Det var et stykke unna slik at vi måtte bruke bil. De hadde to biler, men kun en sjåfør, og da var vi ca 20 som skulle til seremonien uten at en av de hadde lappen. Så da tilbød Marit seg å kjøre. Her ute på landet er det nesten ingen trafikk og det var bare få minutter unna. Vi fikk inn 7 personer i bilen. Det var mye latter i bilen og en av legene påpekte at Marit hadde våre liv i sine hender
I det vi gikk mot huset til han som arrangerte det passerte vi et svært telt.
Inni teltet satt det ca 250 menn på 6 kjempe lange langbord og spiste. Utenfor stod ca 150 kvinner og barn som ventet på å komme inn i teltet, det er nemlig tradisjon for at mennene skal spise først. Vi fikk sammen med flere av legene spise inne i huset hans. Vi ble servert ris, fisk med mest bein i, kylling og poteter i en STERK saus og en slags linse suppe. Vi hadde det veldig koselig og det var mye latter, veldig mye. Først synes legene at det var morsomt å se oss spise med fingrene, spesielt jeg har aldri gjort det før. Og når risen blandes med saus kan en ikke ta den i klumper, noe som resulterer i at en må sleike risen av fingrene. Totalt uvant. Og så ble det plutselig hysterisk morsomt rundt bordet fordi det var så sterk mat at jeg og Kjersti begynte å svette. Da lo de gått da. Etter maten fikk vi servert et blad med en hard klump(blir rød i munnen når en tygger den) på, vi spiste alle bladet som hadde en sterk smak. Marit og Kjersti tok å spiste klumpen. Da holdt alle på å le seg i hjel, de så at vi ikke likte det noe særlig. Til og med den kvinnelige legen Rita som egentlig har vært ganske stille fremfor oss fikk en skikkelig latter krampe.
Etter maten skulle vi hjem igjen. Og denne turen ble bare hysterisk morsom. Her nede bruker de bil hornet mye, så Marit tenkte at hun skulle bruke den. Men den hang seg opp, slik at bilen tutet hele veien til sykehuset. I det vi svingte inn til sykehuset stoppet tutingen plutselig. Da hadde hele fløytepartiet på rattet falt i fanget til Marit. Da tok legen den og holdt den ut vinduet mens han lo og ropte på en av alt mulig guttene for å få de til å fikse den.
Tilstandsrapport:
Marit: Lever i lykkerus når hun får kjøre bil og lettmotorsykkel eller moped og i tillegg får spille badminton. Hun nyter livet her nede og koser seg gløgg!
Kjersti: Både snått og svette har roet seg etter den sterke maten. Hun er tøff som presser seg å spise så sterk mat. Modig nok satte hun seg på en motorsykkel eller moped. Hun er blitt ”reina skjera eksosrypå” her.
Susanne: Er også tøff og stiller fine spørsmål til legene og hjelper de å reflektere og tenke seg om to ganger før de gjør ting.
22. november
Skrevet av Marit
Referatet starter på nattevakten klokken 22, den 21 nov. Vi bestemte oss for være med på en nattevakt så vi fikk se hva dette kan innebære. Vi hadde akkurat komt opp til sykehuset da vi fikk høre at det skulle være et keisersnitt. Susanne og jeg nølte ikke, vi ble med. Kjersti valgte heller å være med på en normal fødsel. Susanne og jeg fikk på oss hodeplagg og de flotte gul falmede munnbindene og gikk inn på operasjonssalen. Dette var et hastekeisersnitt på grunn av moren hadde så høyt blodtrykk og det var stor fare for å utvikle svangerskapsforgiftning.
Jeg fikk være med å støtte og holde pasienten når Champok skulle sette spinal anestesi. Han traff på første forsøk, utrolig dyktig! Legen begynte å sprite pasientens nedre mage region, over symfysen og litt ned over bena. Sterilt klede ble lagt over pasienten, snittet ble satt og slik var starten på operasjonen.
Alle jobbet raskt og siden ting skulle skje litt fort var det ingen som snakket uten om de nødvendige beskjedene som skulle gies. Disse beskjedene kom med få ord og i ett litt lavt toneleie. For meg kunne det nesten høres ut som mumling. Da ungen skulle forløses, vokste stemningen i rommet. Ungen satt fast. Hodet var fiksert i bekkenet, ungen lå i spagat. Den ene foten stakk ut av operasjonssåret, den andre låg forklemt bak ungen. Legen prøvde å snu barnet, slik at enten kom hodet først ut eller bena. Men legen fikk de ikke til. Minuttene gikk, legen svettet, de slet og drog i ungen og mor ble også uvel av alle disse store bevegelsene bak teppet. De måtte også tilkalle en annen assistent. Til slutt var det 5 stk som stod med enten en eller begge hender inni moren på en eller annen måte.
Etter ti hektiske og lange minutter kom ungen ut. Barnet ble boret bort til et lite bord. Jeg hørte ingen gråt, og tenkte med meg selv, har dette barnet virkelig noe sjanse? Men Champok tok frem stetoskopet og både han og jeg kunne høre en noe svak men stabil hjertelyd. Barnet hadde også noe vann på lungene. Barnet pustet ikke selv. Så begging og intubering måtte til. Jeg assisterte litt for Champok, mens han pleide barnet, Susanne stod med moren og passet på henne. Moren var veldig sliten, noen ganger snudde hun seg mot oss for å se på barnet. De prøvde å sette inn vitamin K i navlestrengen på barnet, men klarte ikke å treffe åren med en butterfly (en liten veneflon).
Nantu, legen som opererte, kikket stadig bort med bekymrede øyne. Han fulgte nøye med på hvordan barnet hadde det. Noen ganger så det nesten ut som han glemte seg bort, når han stod der og sydde. Det er i slike øyeblikk en ser hvor mye blikk kan si og hvor mye øynene kan fortelle. Susanne måtte minne meg på mitt blikk. Når jeg sendte henne et bekymrende blikk, lå moren rett neden for henne og kunne lett oppfatte mine blikk. Moren trenger tydelige beskjeder om tilstanden til barnet og ikke nervøse blikk fra en hvit sykepleiestudent.
Litt etter litt så vi at barnet hikstet selv etter pusten. Barnet var veldig svakt. Men etter tre timer hadde barnet fått nok av den varme trange kuvøsen, hun skrek veldig og var så sulten. Hun ble sterkere og sterkere ut over natten. Jeg har all grunn til å tro at den flotte, tapre jenten, med en tøff start på livet, vil vokse og sjarmere en hver gutt i nærheten. Dette takket være alle og en hver inne på operasjonssalen denne natten.
Det var kun en liten kjekspause og litt papirarbeid som de måtte få unnagjort, før neste keisersnitt stod for døren. Dette var også et hastekeisersnitt men ikke like dramatisk så det forrige. Etter disse to keisersnittene var Susanne og Kjersti så trøtte at de så vidt klarte og holde sine søte dådyr-øyne oppe. Så Marit måtte følge disse til sengs. Vi fikk oss noen timers søvn og stod opp klokken 11. Vi spiste frost og jobbet så videre med gruppeoppgaven. Vi ble avbrutt en del ganger. Den ene gangen kom det noen som skulle prøve å fikse kjøleskapet vårt. Den andre gangen vi ble avbrutt da, ble vi forbauset. Vi hørte plutselig en norsk dame si hallo utenfor huset vårt. Dette viste seg å være Anne Helene Gundersen. Hun er student gjennom NLA, og har tidligere jobbet mange år i Normisjon i Sylhet. En festelig dame, livlig og sprek som dagen er ung. Hun var her en liten stund. Ville bare hilse på oss før hun drog vider bort til Marianne.
Lørdag er filmkvelden vår. Først spilte jeg litt badminton med Nantu før jeg så film i lag med de andre to jentene. Denne gangen var det ”den grønne mil” som stod for tur. Jeg fant frem en sørlandschips og så koste vi oss med en sjokolade. Vi vet å kose oss når det trengs.
Søndag 23. november
Skrevet av Kjersti
Denne dagen har vært meeeget spesiell. Den har variert i følelser som glede, mistenksomhet, frihet, nervøsitet, håpløshet, fortvilelse og frustrasjon.
Dagen begynte som vanlig med chapati til frokost, og vi tok oss god tid. Marit gjorde ferdig forberedelsene til sitt ”personlige vitnesbyrd”, med noe sekretærhjelp fra oss andre. Susanne ble med på et keisersnitt, mens jeg og Marit øvde på sangen: ”This little light of mine”, som vi skulle synge i forbindelse med det Marit hadde tenkt å si i kirken.
Det blir også en del tulling og tøysing og humor med ”kokken” vår. Utrolig hvor mye man kan klare å forklare på litt bangla, litt engelsk og dramatisering!!
Før middag gikk vi ut for å gå tur, for en befrielse!! Vi er såpass mye inne på sykehusområdet eller inne i huset, og får beveget oss lite. Vi nøyt hver solstråle som traff vår mer eller mindre bleke hudJ Vi gikk samme rute som vi gikk med Mukta for en uke siden; innimellom de idylliske tehagene, med fuglekvitter og lukter av natur! Etterhvert traff vi på en mann, typisk fattig bangla-mann i ”skjørt”, tynn og knall brun av å jobbe ute i sola. Han begynte å snakke til oss, men vi fikk følelsen av at vi ikke skulle snakke med han, så vi lata som vi ikke forstod hva han sa, og gikk videre. Han gikk litt bak oss, og vi økte noe i tempoet.
Han tok oss igjen litt senere, da latet vi som at vi skulle ta bilde, og lot han komme foran oss. Marit har nemlig lært flere knep på hvordan man forsvarer seg når noen angriper forfraJ
Etter hvert tok han en annen veg, og vi kunne mer eller mindre slappe av i alle muskler på veg hjem…
Etter middag, gikk jeg og Marit bort i kirka på å øve mer på sangen vår. Da gudstjenesten begynte var Marit skitnervøs for sangfremføringen, og jeg kjente også på den vanlige ”spenningen” i kroppen når man skal fram og framføre noe…Lite visste vi om hva som skulle skje videre den kvelden…Jeg la merke til et slags ”brak” da vi satt og ba, og tenkte at det måtte være noe som veltet, eller noen som jobbet og bare bråkte…men det var litt snodig at de jobbet når det var så knallmørkt ute…
Tiden kom da Marit måtte entre talerstolen, og hun begynte så fint på sitt vitnesbyrd. Plutselig gikk strømmen (noe som skjer veldig ofte her), og jeg ble en smule bekymret for at hele ”prosjektet” ville gå i vasken. Men som vanlig kom aggregatet i gang, og Marit kunne fortsette. Mens hun holdt på, hørte vi plutselig ei dame som snakket veldig høyt i kirka, så mange snudde seg. Først tenkte jeg at det bare var en ”forstyrret” person som hadde forvillet seg inn i kirkerommet, men da jeg så det var en av ”tjenerne” på sykehuset, og at den ene legen gikk ut, tenkte jeg at det sikkert var en noe dramatisk fødsel på gang. Ikke lenge etterpå kom en annen lege og ropte at Champok, som oversatte for Marit, måtte komme (anestesi). Hele rekken med sykepleiere forsvant ut og vi hørte noen bak oss nevne noe om en bussulykke. Jeg kjente spenningen stige i kroppen, og tenkte at Champok bare måtte springe. Jeg håpte at Marit hadde forstått at hun måtte avslutte, og at demonstreringen med lys og sang måtte utgå. Jeg ble litt stresset, og satt der med en ekkel følelse i kroppen. Forsøkte å få blikkontakt med Marit og si, mens jeg pekte bakover mot utgangen, at Champok må gå! Marit hadde hele tiden forsøkt å spørre han om hun skulle fortsette, og han hadde sagt ja. Hun tok likevel hintet fra meg korrekt, og forsøkte å runde av på en god måte, og hoppet over en del av det hun hadde tenkt å si. Jeg ble lettet da jeg så hun gikk mot en avslutning. Selv om gudstjenesten så vidt hadde startet, fulgte vi etter Champok; dette kunne vi ikke gå glipp av!
Gjennom vinduene på sykehuset så vi masse folk samlet i ”dressing room”. Vi kom inn i gangen, og det krydde av folk. En del blødde gjennom skjortene, noen lå på golvet med blodflekker og sløvt blikk. Vi fulgte etter inn på dressingroom. Her var det fullt kaos. Folk ville inn, de var sikkert redde, og alle trengte seg på! Noen hadde småkutt som blødde, andre hadde kuttet seg noe i øre, andre igjen hadde hodeblødninger, eller slet med å gå. En ble bært ut av to andre folk. Jeg ble nesten litt redd, for jeg tenkte på hvor mange redde og skada folk som var samlet i et rom, og hvordan folkemengder som er redde og fortvilet kan være farlige. Vi kom oss etter hvert bort i den ene enden av rommet, og ble bare stående og glo. Vi fikk hansker på oss, men jeg klarte ikke å gjøre noe. Måtte inn i et lite naborom, og la tårene renne litt. Det var sterkt å se skadene og høylydte mennesker, blodsøl på gulvet, og ikke noe system! Noen av helsepersonellet forsøkte å få ut alle folkene på gangen, men det var ikke lett.
Marit fikk assistert Champok ved sying og bandasjering av sår, mens jeg og Susanne bare ble stående og se på. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Her står jeg, snart ferdig sykepleier, og vet ikke hva jeg skal gjøre! Men det var trøstende å se de lokale sykepleierne stå og var litt målløse de også. Etter hvert når jeg fikk manna meg opp, og gjerne ville bidra med noe, føltes det litt feil å gjøre noe, når ikke de lokale gjorde det, så det ble til at vi bare observerte.
Det som er mest frustrerende er at man får enda mer bekreftet hvor ”lite utviklet” landet er, når det ikke er en som tar ledelsen, dirigerer og holder pårørende utenfor. Tilsynelatende ble ikke en eneste skadet person undersøkt for eventuell indre blødninger og brudd. Tilsynelatende ble ikke en eneste sjekket for puls, blodtrykk og pupillestørrelse. En av legene lyttet på lungene til noen, men ellers så det dårlig ut. Kanskje var det fordi at de som faktisk hadde kommet seg inn på rommet var forholdsvis lite skadet. De fleste hadde bare noen små kutt eller rifter. Tilsynelatende var det en merkelig form for prioritering av de skadede, men antakeligvis hadde de foretatt noe sortering før vi ankom sykehuset.
Jeg så for meg at dette kaoset og elendigheten kom til å vare hele natten, men etter en drøy time, sa legene at de var ferdige, og vi skulle hjem til den ene legen og spise kaffemat, som tidligere planlagt. Det så ikke ut som at alt var ferdig, og folk lå fremdeles ute i gangen, men kanskje var dette noen som måtte til et annet sykehus. Noen ble nemlig henvist videre.
Før vi gikk opp til kaffi hos Dr. Uttam, fikk vi være med ned og se på ulykkesstedet. Det var knallmørkt, og veldig mange folk overalt, nesten litt ekkelt, men vi følte oss trygge når vi holdt oss nær legene. Vi fikk sett noe av vraket, men ikke så lett når det var mørkt. Det var visst 40 menn som var på bussen, og vi har senere fått av høre at 2-3 døde. Ulykken skjedde like nedenfor sykehuset; så nærme man kan komme. Den hadde kjørt utfor vegen, og krasjet med en rickshaw (sykkeltaxi), og ifølge vår teori, rullet rundt ei gang.
Som om ingen ting hadde skjedd, ble vi ledet til huset til Uttam og Rita, og ble godt tatt imot hos legeparet. Vi fikk servert masse spennende og mer eller mindre god, mat. Det var alt fra små sterke ”potetboller”, en slags grøt, til en søt kake som minnet noe om brunost, men slett ikke var god! Vi måtte bare tvinge oss til å smake på noe av det. Frukt og te stod også på menyen.
Vi snakket noe om ulykken, men også en del om religion, for Uttam og Rita er hinduer. De forteller at de bare kan gifte seg med folk fra samme kaste, og ikke fra andre religioner. De virker heldigvis ”lykkelige sammen”, så det virker som at de har villet gifte seg, selv om det på en måte er arrangert ekteskap.
Etter en times tid, dro vi bort til sykehuset for å sjekke om det var noe mer som skjedde, men alt så tilsynelatende normalt ut. Vi har forsøkt å spørre ot av legen om de har noen form for debriefing her. Uansett hvor mange måter vi kan vri spørsmålene på, virker det ikke som at de skjønner hva vi spør om. De er ikke vant til å prate om ting og gi uttrykk for følelser sånn som vi i Norge…
Etter en liten stund gikk imidlertid vi hjem for å ha vår egen lille, nødvendige debriefing…
tirsdag 18. november 2008
Bangladesh 13. november
Dagen startet for oss kl 05.30. Da stod vi opp for å spise de ”smuglede” pannekakene, pakket og gjorde oss klar for togreisen til Bramanbazar. Merkelig nok ble sekkene våre stappfulle selv om vi ikke har kjøpt så mye (mesteparten av det vi har kjøpt satte vi igjen på gjestehuset). Vi skulle heldigvis få følge på toget. Dette var av den søte, lave gutten Augustin.
Turen ned til togstasjonen trodde vi skulle bli vår siste. Det gikk godt over hundre og stygge forbikjøringer. Her er kan en kjøre forbi på både venstre og høyre. I ca tre kilometer kjørte vi på en vei som ikke hadde midtrabatt. Dette resulterte at møtende trafikk kom i ca to felts kjørebane foran oss, vi hadde et kjørefelt. Tror du de senket fare for det? Neida, ikke en halv kilometer en gang. Jeg fant ut at jeg ikke ville se ”døden i øynene” så jeg kikket ut vinduet istedenfor.
Utrolig men sant kom vi oss levende til togstasjonen. Men om vi rakk toget var en annen sak.
I ca en time ble vi beglodd av de vakre banglafolkene. Den av disse menneskene som stilte seg en meter fra oss var en liten gutt med broren sin på armen. I 30 grader var denne lille gutten ikke for lite kledd vil jeg si. Han hadde strømpebukse, genser, strikket dress med matchende lue med hals. Det som var strikket var knall oransje og lyste opp hele barnet. Litt av et syn. Litt senere stod vi tre i en halvsirkel, plutselig dukket det opp en dame rett foran oss. Hun stod der en og en halv meter fra oss og bare glodde. Slik ble hun stående i ca 4 minutter. Hvis jeg hadde stilt meg slik foran tre utenlandske i Norge, hadde jeg nok fort blitt slått ned eller fått navnet rasist.
Da toget vårt endelig kom ble det litt stress. Vi måtte ”karre” oss gjennom folkemengden med stirrende mennesker. Augustin og sjåføren tok sekkene våre. Først prøvde de å bære sekkene på ryggen, det klarte de ikke. Deretter prøvde han å bære sekkene i hendene. Augustin som er veldig tynn og ikke mer en 155 cm høy, slet veldig med å få med seg min blytunge sekk. Tilslutt måtte jeg bare ta sekken min selv. Sjåføren vår fikk totalt latterkrampe. Han måtte sette fra seg sin sekk, bøye seg over sekken og le ferdig før han klarte å løfte disse sekkene ombord toget. Et utrolig komisk øyeblikk. Tviler på at ha følte seg særlig maskulin etter dette.
Alle setene på toget var fulle. Bagasjen stuet vi på hyller, noe på gulvet og noe delvis ut i midtgangen. Setene var grå og slitte. Susanne fikk et sete der stolryggen bare kunne være i liggende stilling. Vinduene var veldig skitne, men gikk heldigvis å se ut. Ut fra vinduet så vi store rismarker. I tillegg såg vi hardt arbeidende mennesker som hogget trær, pløyde marker og fiskere som slet opp tunge garn. Kunne ikke tenke meg å spise fisken i brune og grønne vatner. Men det gjør de tydeligvis her. Togreisen var en fin måte å få innblikk i hvordan hverdagen i utkanten av byene er her i Bangladesh. Augustin fortalte og forklarte oss enkle ting.
Det må også nevnes mitt lille toalett besøk om bord i toget. Veien mot toalettet var sjanglete nok, men da kunne jeg i det miste støtte meg til setene. Det å stå på huk, med albuen støttet til en vegg full av gamle urinflekker, der en spenner alle musklene i kroppen for å ikke miste balansen samtidig som en skal slappe av i en hvis liten ringmuskel for å kunne late vannet, er ingen lett sak. For å si det slik, klarte jeg omsider å ”markere mitt territorium” på en liten del av toglinjen.
Da vi kom fram til togstasjonen måtte vi vente en liten stund før bilen fra sykehuset kom. Mens vi stod å ventet kom det selvsagt mange mennesker bort til oss bare for å glo. Vi snakket med Augustin, da kommenterte Kjersti (på engelsk) at det er så merkelig at mennesker bare kan stille seg opp og stirre på oss. Da kom det plutselig et svar ut fra det blå, på engelsk. Mannen forklarte at det er så få hvite her, så derfor stirre disse menneskene slik på oss. Sært at når en står i en mengde tror ingen forstår deg, så forstår noen deg likevel.
I det vi begynte omvisningen på sykehuset fikk vi tilbud om å være med på en fødsel som var i sluttfasen. Spesielt jeg, Susanne, har gledet meg til å se en fødsel. Vi hoppet opp og fulgte etter Dr Andrew inn på fødestuen. Der lå den unge kvinnen på en benk med spredte ben. Etter et par minutter kunne vi se hodet og ikke lenge etter kom resten av jenten ut. Hun var så nydelig, svart hår, til og med i pannen. Dette var en kjempe fin opplevelse. De brukte altfor mye sug i barnets munn, svelg og mage. Man kunne se barnet gispe etter luft, det var ikke godt å se på. Det var deretter rart å se barnet bli renset på hele kroppen med utvannet parafin, helt sykt. Vi ble også fortalt at den 6 dagen blir barna barbert fordi de er ”skitten”. Barnet ble pakket inn og overlevert til pårørende uten at moren fikk se barnet sitt. SÅ tar sykepleieren som tok i mot barnet hele armen, helt inn til albuen inn i livmoren og river ut morkaken. Jeg ser automatisk på moren som ligger der, øynene ruller bak i hodet og de ser ut som om hun besvimer et øyeblikk. Sykepleieren trekker hånden ganske raskt ut igjen. Det renner blod ut av hun, ca 3 dl. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg ble kvalm, varm og vanvittig svimmel i hodet. Jeg tok vesken til Marit og gikk utenfor. Jeg styrtet nesten hele flasken med vann som jeg tok fra vesken. Jeg måtte bare puste godt med magen og ro meg ned, men inn igjen ville jeg ikke. Dette er det verste overgrepet jeg noensinne har vært vitne til, det går ikke an å prøve å beskrive det. Til og med nå når jeg skriver om det kjenner jeg at det knyter seg i magen. Marit og Kjersti ville at jeg skulle komme inn og sette meg på en stol fordi jeg var så bleik og de var redd for at jeg skulle besvime. Men jeg klarte ikke å gå inn igjen. Sykepleierne lo når de gikk forbi meg og synes sikkert at jeg var den pysen. Det verste med det hele føler jeg var at det ikke er noen faglig begrunnelse for det hun gjorde. Hun kunne ventet i 20 min og den ville kommet ut av seg selv. Men hun hadde det travelt og gadd ikke vente. Og jeg må bare ta med at mens sykepleieren holdt på så smilte og snakket hun med Kjersti og Marit og lurte på hvor vi kom ifra. Og hadde egentlig ingen øyne for pasienten. Etter dette bestemte vi oss for at dette måtte vi snakke med de om og spørre om dette var normalen, for da skulle i hvert fall ikke være med på flere fødsler. Men vi fikk beskjed om at det ikke var normalt og at de pleide og vente. Hva som er sant og usant gjenstår å finne ut.
Avsnittet er skrevet av Susanne.
Tilstandsrapport første dagen i Bramanbazar:
(Vi opplyser om at følgende rapporter under denne overskriften bygger delvis på en sann historie).
Kjersti: Påstår at hun har bendelorm som gjør at hun konstant føler sult, i tillegg tror vi at den delvis spiser opp enkelte hjerneceller.
Susanne er noe traumatisert og takler dette med å vaske bena. De lukter nå en blanding av tåfis og asan.
Marit har 20 myggstikk og har for hobby å tegne rundt disse. Ser dermed ut som en vandrende Bangladesh-kart.
Skrevet av Marit
Se hva som skjer!!!
14. november; 2.dag i Bramanbazar
Dagen begynte med andaktsstund kl 8.30 for de kristne arbeiderne; Lesing fra Bibelen, lesing fra andaktsbok og bønn. Vi ble også presentert for personalet. Etterpå var vi med på legevisitt. Det var fire leger med rundt, pluss et par sykepleiere. Det er en sal hvor det er 12 senger. Der ligger som regel de som har født, eller de som har minst penger. Det er familien som tar seg av toalett-besøk, mat og pleie, og det er ingen skillevegger mellom sengene. Vi fikk ikke med oss alt som foregikk, men fikk noe oversatt. I noen andre mindre rom, var det 1-2 pasienter – det var de som hadde råd til litt bedre standard. I et rom var det en pasient med diare, så der ble vi anbefalt å ikke gå inn, heldigvis.
Vi går med legefrakker fra Haukeland sykehus. Sykepleierne her går med grønn sari og en slags legefrakk utenpå. Legene går med vanlig tøy og legefrakk utenpå.
Etter hvert gikk vi inn på de ansattes arbeidsrom. Det var lett å komme i snakk med de mannlige legene. Heldigvis fikk vi etter hvert kontakt med sykepleierne også; det er et av målene for oss, at vi viser de oppmerksomhet, og lærer av de, og ikke bare mennene. Sykepleierne og ”hjelpepleierne” virker veldig hyggelige og imøtekomne, så vi blir nok godt kjent etter hvert.
Vi fikk raskt mulighet til å være med på en ny fødsel; denne gangen med sug. Ettersom vi forstod, bruker de sug eller tang hvis ungen ikke har kommet etter 24 timer. En av legene sa også at de bare prøver 3 ganger, før de tar keisersnitt. Det så riktignok ut som at de prøvde flere ganger på denne kvinnen…til slutt kom ungen, med navlestrengen rundt hodet, og uten å skrike. De var raske i handlingene, og det virket noe dramatisk. De tok ungen i beina, og masserte ungen, før de sugde ut slim fra nese og munn (sistnevnte er vanlig prosedyre) og gav ungen oksygen gjennom en sonde ned i luftrøret (?). Det gikk bra med ungen, de la den i en kuvøse, den gamle – de har nemlig fått ny kuvøse ved hjelp av innsamling fra Haraldsplass; den nye kuvøsen har vi foreløpig ikke sett i bruk. Den gamle bruker de kun når ungen skal ha litt varme. Den nye bruker de ved mer ”sykere” unger, når de må ta mer målinger og ungen skal ha oksygen.
Etter lunsj fikk vi være med på operasjonssalen. Vi skulle egentlig være med på en hysterektomi (fjerne livmoren pga svulst). De hadde fått inn en lege fra et annet sykehus, fordi det er sjeldent de gjør denne operasjonen her. Operasjonen ble riktignok avlyst, pga at dama hadde fått menstruasjon i går, og det var fare for blødning.
Vi ble med på keisersnitt i stedet. Kvinnen var tydeligvis veldig redd. Hun fikk epiduralbedøvelse. Vi trengte kun å ta på oss rene sandaler, munnbind og hette til håret. Munnbindene var skitne, så mest sannsynlig var disse blitt brukt før. Vi var med og så når anestesisykepleieren dekte opp sterilt utstyr. Han var veldig proff. Alt tøyet som utstyret var pakket i, så skittent ut, men det var visst nok reint; her vasker de alt om igjen, i stedet for å kaste det. Ifølge de studentene som var her før oss, vasker de hanskene 20 ganger før de kaster dem…
Det var spennende å se på keisersnittet. Det virket som at de måtte presse hodet til ungen litt ut, men fikk babyen fort ut. Ungen var veldig blå! Den kom seg med litt oksygen, og kuvøse. Vi fikk også se når de steriliserte kvinnen ved å kutte over egglederne.
Kvinnen hadde fått to døtre før, og dette var den tredje. Det var antakeligvis en kjip overraskelse, det er nemlig ikke så stas med jentebabyer her; mennene blir sett på som mer verdifulle. Dessuten vil jo døtre ”forlate” familien når de gifter seg, mens mennene blir i familien.
Slitne i ryggen, og sultne som bare juling, gikk vi tilbake til huset vårt. Vi trodde vi hadde fått avklart med ”kokken” vår, at vi ville ha middag kl 17 i stedet for 20 som er vanlig her. Men det tok sin tid før hun kom, så vi spiste knekkebrød og kvikk-lunsj i stedet. Da hun kom, forsøkte vi å forklare at hun kunne lage mat nå, mens jeg og Marit gikk for å spille volleyball og badminton med mannfolkene utenfor. Vi spilte til ca 19.30, uten at Susanne eller kokken kom og henta oss…det viste seg at Susanne hadde sovna, så da vi kom tilbake, var maten kald…!! Mange utfordringer med kommunikasjon og tverrkulturelle oppfatninger. Kokken vår vil virkelig det beste for oss, men det kan bli litt slitsomt når alt vi sier eller registrerer, vris til at hun skal gjøre alt for oss. Det blir lett misforståelser. Hun står ofte bare og ser mens vi for eksempel spiser, skriver, leser og snakker…vi håper at hun kan komme seg ut av huset vårt innen 18-19 framover; høres kanskje slemt ut, men det er viktig med litt privatliv når det ellers er så mange inntrykk, mange folk å forholde oss til osv. Viktig å kunne prate på norsk uten å få dårlig samvittighet for at vi ikke inkluderer henne i alt.
Vi spilte som sagt badminton; de har lys på banen, så det går an å spille om kvelden. Jeg har aldri spillt på bane før, så det tok lang tid før jeg kom inn i systemet med hvem som skal stå hvor, og serve når…Marit var helt i ekstase over å få beveget seg litt, og sjarmerte alle mannfolkene med hennes utstråling og engasjement;)
Det er ikke noe spesielt varmt om kvelden her, og generelt er det ganske behagelig temperatur nå…
Tilstandsrapport 2.dag i Bramanbazar:
Marit: Kartene på anklene/leggene blir større og større, men hun har klart å unngå stikk i dag, ved god hjelp av Mygga! Fleksjon og ekstensjon (?) i under- og overekstremitetene har gjort Marit sin dag perfekt!
Susanne: Har hatt en veldig god dag, i motsetning til gårsdagen. Hun elsker babyene! Har med sitt gode non-verbale språk fått dama, som besvimte under den merkelige placenta- utdrivelsen igår, til å smile!
Kjersti: Har fortsatt følelsen av at bendelormer spiser maten hennes, fordi hun blir enda fortere sulten her enn i moderlandet…!
Skrevet av Kjersti
15. november
I dag hadde vi halv dag i praksis, det vil si til 13 fordi halve lørdagen og søndagen er helligdager her. Vi var med å gikk legerunden til alle pasientene. De fleste pasientene er kvinner som har født, hvis de har tatt keisersnitt kan de dra hjem 6 postoperative dag. Ellers er diaré og oppkast, feber av ukjent årsak vanlig hos pasienter.
I dag skulle vi egentlig være med på et haste keisersnitt, men hun hadde 7,9 i Hb og siden sykehuset ikke klarte å skaffe blod måtte hun fraktes til et annet sykehus. Ellers satt vi mye sammen med sykepleierne og snakket. De er absolutt ikke så dårlige i engelsk som vi trodde når vi kom. Vi så på medisin tillaging og på alle de forskjellige skjemaene de har. Vi fant ut at de har mange av de samme oppgavene som vi har i Norge og at vi utfører de samme målingene som de gjør.
Vi satt lenge og snakket med Mukta og hadde en god samtale om kulturforskjeller. Her er det tvangsekteskap som er normalen. Mannen har den totale kontrollen. Han bestemmer nå hun skal legge seg og når hun skal stå opp, han bestemmer hva hun kan og ikke kan gjøre. Mannen hjelper heller ikke til med barna, skifter aldri en bleie. Det kan derfor være kjempe tungt for kvinnene som kanskje har ansvaret for 10 unger. Vi jenter lurer da på hvor kjærligheten og omsorgen barna trenger kommer inn eller om kvinnene er for slite og mennene ikke bryr seg.
Senere på ettermiddagen gikk vi tur med Mukta, kona til Dr Andrew. Hun ville vise oss te plantasjen. Dette er små busker som står tett i tett. Vi lærte at de kun plukker de nye skuddene og at te planten må vokse i bakker slik at vannet renner unna, står de i vann dør de.
Kjersti hadde kjøpt noen filmer i Dhaka, så nå når det var lørdag så vi sjansen til å kose oss. Da tok vi oss det privilegiet å åpne en chips pose og en kvikklunsj. Vi krøp alle opp i sengen til Kjersti og satt PC foran oss. Dagens film var Istid på engelsk, dette var en skikkelig koselig kveldstund.
Skrevet av Susanne
16. november
Vi sov litt lenge siden det var søndag. Det gjorde godt. Vår kjær hushjelp, Runa kom før klokken ti. Hun lagde herlige potetkaker/pinnebrød. Disse er helt nydelige! J Vi spiste til fatet var tomt.
Hele søndagen var en avslapnings dag. Både før og etter lunsj satt vi å snakket og leste på badmintonbanen. Vi må lese litt til både oppgaven vi skal skrive mens vi er her nede, og så må vi lese på pensum til den store eksamen vi skal ha etter jul. Så det er nok å henge fingrene i.
Klokken fem på ettermiddagen var det Gudstjeneste. Vi tok på oss fint tøy og gikk opp i kirkerommet. De har ikke egen kirke enda, men de holder på å bygge en. Kirkerommet var fint. Det var et teppe i midtgangen og på hver side av det var det benker. På venstre side skulle mennene sitte og på høyreside skulle damene sitte. Vi satte oss på midten, med damene. Fremme ved secenen stod der en tavle der de hadde skrevet med svart, rød og grønn tusj; ” velkommen til BCHP, den 16. november 2008.
Anestesimannen som vi kaller han (har ikke klart å få tak i navnet hans enda) ledet gudstjenesten. De sang noen sanger, med et lite ”håndpumpeorgel” som instrument. Litt ut gudstjenesten ble vi ønsket velkommen og de ønsket at vi sette oss lengre frem. Det var tre stoler som stod rett under scenen, der skulle vi sitte. Deretter kom det frem et lite barnekor som sang. Det var så fint å se de ca 7-8 barna stå der å synge. Da de var ferdige å synge, kom tre av jentene bort og gav oss hver sin blomsterbukett.
Vi ble spurt på forhånd om vi kunne tenke oss å holde et lite vitnesbyrd og fortelle om vår tro. Kjersti var første mann ut. Hun fortalte så flott om sin barnetro, familie som var kristen og at hun som ungdom selv bestemte om hun ville være kristen eller ikke. Hun fortalte og hva det vil si for henne og være kristen og kort om hvorfor noen i Norge ikke er det. Hun var så fink; snakket høyt og tydelig og gjorde det enkelt for tolken å oversette.
Talen varte ganske lenge minst, 45 min. Det virket mye lengre. Spesielt siden det ikke var noen som oversatte. I tillegg var myggen utrolig innpåsliten myggen og holdt på å terge vette av meg.
Etter middag spilte vi badminton et par timer. Denne gangen var også Susanne med. På de to korte timene hadde jentene utviklet seg. Så jeg har troen på at i det vi forlater Bramanbazar (om ca tre uker) er disse to jentene en reser i badminton.
Hushjelpa/kokken/vaskehjelpa vår har antakelig skjønt når vi skal ha måltid nå, og hva vi foretrekker mest, så vi får kvelden ”fri”.
Tilstandsrapport 16.november
Kjersti: I badminton sliter hun med serven, noe hun absolutt ikke gjorde i Kirken. Hun var super der hun stod å snakket om sin tro.
Susanne: Tror jeg har blitt mer vant med vår hushjelp. Selv om hun fortsatt kan stirre litt på oss og er her litt vel mye til tider. Det er fint å se hvordan hele Susanne lyser som sol på blå himmel når hun ser en baby. Hun bare må bort å se og ta litt på dem. Hun og hadde en flott utvikling på badminton i kveld.
Marit: Myggstikkene er det ikke blitt færre av, men ikke hatt noen store allergiske reaksjon. Hun tar vell mye av på badminton banen og må skjerpe seg. Når en blir engasjert og ikke vil tape, mister nok hun litt hemninger. Men heldigvis er de andre jentene med, og sier i fra når hun må roe seg ned.
Skrevet av Marit
17. November
I dag var andaktsstunden ute, pga at de ville markere innvielsen av tomta hvor et nytt kirkebygg skal reises. Det ble dessuten markert med at en av de mest autoritære på sykehusområdet, hakket i jorda, mens noen tok bilde…
På legevisitten var det bl.a en nokså nyfødt baby som hadde lungebetennlse. Stakkar, den lå og hostet og harket! De gav ungen antibiotika i sirup-form, og oksygen.
I dag har jeg ellers vært med å lage til medisiner. Vi har også hjulpet med å brette kompresser, som skal steriliseres etterpå. Så var vi med på nok et keisersnitt. Denne gangen var ikke mora redd, vi spurte hun på forhånd, og hun sa hun var muslim og pekte oppover og sa et eller annet om Allah…Operasjonen var vellykket, og ungen var frisk, men litt blå;) De bruker sug ned i luftrøret/lungene for å få ut slim, men vi synes det virker som at de gjør det litt for mye (vi har jo ikke nok kunnskap om det, men likevel…) – det virker veldig ubehagelig for ungen!
Vi så også en gutt som hadde fått lagt på gips (på gamlemåten). Han hadde ingen familie der, så han lå der på en benk med kun ukjente sykepleiere rundt… En annen liten gutt hjalp jeg med å holde, for han skulle få veneflon. Han skrek selvfølgelig, men jeg prøvde så godt jeg kunne å roe han, og han fikk et drops etterpå; da virket han mer fornøyd!
Ei anna jente på åtte år fulgte med oss i dag, fordi faren hennes måtte hjem og hun ikke hadde noen andre å være med. Lillesøstera hadde nemlig dødd for to dager siden pga diaré. Denne jenten var innlagt pga det samme. Moren hadde dessuten også det. Jenten var visst nesten frisk nå, så vi får håpe vi ikke er smittet! (Bilde av henne i orange genser sammen med Ripa, sykepleier.)
Vi fikk også høre at ei ny 17 år gammel jente var kommet, fordi ho hadde besvimt hjemme. Hun hadde blitt slått av faren fordi han trodde at hun hadde snakket med en kjæreste på telefonen. Det var riktignok bare en klassekamerat. Jenta hadde visstnok også sagt at hun var redd faren skulle drepe henne.
Var med og spilte litt volleyball med guttene før middag. Etter middag kom en av sykepleierne til oss og inviterte oss med hjem. Vi hadde nemlig snakket om det før i dag. Det var koselig. Hun heter Ripa. Ei anna sykepleier, Yasmin, var også der. De og 4-5 andre damer bor i et slags leilighetskompleks hvor de har hver sine rom, kjøkken og bad. Vi fikk servert nudler med noe eggerøre - greier, og te. Vi snakket mye, fortsatt om ulike forskjeller mellom Bangladesh og Norge, og hun viste oss noen bilder.
Tilstandsrapport 17.november:
Marit: I skrivende stund spiller Marit badminton så svetten bokstavelig talt siler.
Forresten må det nevnes at Marit har noen trekk av schizofreni; kan plutselig få assosiasjoner og lange tankerekker, sånn at ho plutselig begynner å le; dessuten er hun tidvis ambivalent.
Susanne: Susanne har endelig fått holdt en knugende fersk baby, og bar den direkte fra operasjonsstuen inn til resten av familien, bestående av minst 18 personer! Noen av sykepleierne har sett bilde av Maja, og synes hun er veldig skjønn!
Kjersti: Jeg har av en eller annen merkelig grunn sprengt et blodkar i øyet, bare så dere vet det liksom…dessuten lo Marit seg i hjel fordi jeg visstnok hadde fått skjev nese etter å ha hatt munnbindet noe vel stramt over nesen under keisersnittet i dag!
Skrevet av Kjersti
Dagen startet for oss kl 05.30. Da stod vi opp for å spise de ”smuglede” pannekakene, pakket og gjorde oss klar for togreisen til Bramanbazar. Merkelig nok ble sekkene våre stappfulle selv om vi ikke har kjøpt så mye (mesteparten av det vi har kjøpt satte vi igjen på gjestehuset). Vi skulle heldigvis få følge på toget. Dette var av den søte, lave gutten Augustin.
Turen ned til togstasjonen trodde vi skulle bli vår siste. Det gikk godt over hundre og stygge forbikjøringer. Her er kan en kjøre forbi på både venstre og høyre. I ca tre kilometer kjørte vi på en vei som ikke hadde midtrabatt. Dette resulterte at møtende trafikk kom i ca to felts kjørebane foran oss, vi hadde et kjørefelt. Tror du de senket fare for det? Neida, ikke en halv kilometer en gang. Jeg fant ut at jeg ikke ville se ”døden i øynene” så jeg kikket ut vinduet istedenfor.
Utrolig men sant kom vi oss levende til togstasjonen. Men om vi rakk toget var en annen sak.
I ca en time ble vi beglodd av de vakre banglafolkene. Den av disse menneskene som stilte seg en meter fra oss var en liten gutt med broren sin på armen. I 30 grader var denne lille gutten ikke for lite kledd vil jeg si. Han hadde strømpebukse, genser, strikket dress med matchende lue med hals. Det som var strikket var knall oransje og lyste opp hele barnet. Litt av et syn. Litt senere stod vi tre i en halvsirkel, plutselig dukket det opp en dame rett foran oss. Hun stod der en og en halv meter fra oss og bare glodde. Slik ble hun stående i ca 4 minutter. Hvis jeg hadde stilt meg slik foran tre utenlandske i Norge, hadde jeg nok fort blitt slått ned eller fått navnet rasist.
Da toget vårt endelig kom ble det litt stress. Vi måtte ”karre” oss gjennom folkemengden med stirrende mennesker. Augustin og sjåføren tok sekkene våre. Først prøvde de å bære sekkene på ryggen, det klarte de ikke. Deretter prøvde han å bære sekkene i hendene. Augustin som er veldig tynn og ikke mer en 155 cm høy, slet veldig med å få med seg min blytunge sekk. Tilslutt måtte jeg bare ta sekken min selv. Sjåføren vår fikk totalt latterkrampe. Han måtte sette fra seg sin sekk, bøye seg over sekken og le ferdig før han klarte å løfte disse sekkene ombord toget. Et utrolig komisk øyeblikk. Tviler på at ha følte seg særlig maskulin etter dette.
Alle setene på toget var fulle. Bagasjen stuet vi på hyller, noe på gulvet og noe delvis ut i midtgangen. Setene var grå og slitte. Susanne fikk et sete der stolryggen bare kunne være i liggende stilling. Vinduene var veldig skitne, men gikk heldigvis å se ut. Ut fra vinduet så vi store rismarker. I tillegg såg vi hardt arbeidende mennesker som hogget trær, pløyde marker og fiskere som slet opp tunge garn. Kunne ikke tenke meg å spise fisken i brune og grønne vatner. Men det gjør de tydeligvis her. Togreisen var en fin måte å få innblikk i hvordan hverdagen i utkanten av byene er her i Bangladesh. Augustin fortalte og forklarte oss enkle ting.
Det må også nevnes mitt lille toalett besøk om bord i toget. Veien mot toalettet var sjanglete nok, men da kunne jeg i det miste støtte meg til setene. Det å stå på huk, med albuen støttet til en vegg full av gamle urinflekker, der en spenner alle musklene i kroppen for å ikke miste balansen samtidig som en skal slappe av i en hvis liten ringmuskel for å kunne late vannet, er ingen lett sak. For å si det slik, klarte jeg omsider å ”markere mitt territorium” på en liten del av toglinjen.
Da vi kom fram til togstasjonen måtte vi vente en liten stund før bilen fra sykehuset kom. Mens vi stod å ventet kom det selvsagt mange mennesker bort til oss bare for å glo. Vi snakket med Augustin, da kommenterte Kjersti (på engelsk) at det er så merkelig at mennesker bare kan stille seg opp og stirre på oss. Da kom det plutselig et svar ut fra det blå, på engelsk. Mannen forklarte at det er så få hvite her, så derfor stirre disse menneskene slik på oss. Sært at når en står i en mengde tror ingen forstår deg, så forstår noen deg likevel.
I det vi begynte omvisningen på sykehuset fikk vi tilbud om å være med på en fødsel som var i sluttfasen. Spesielt jeg, Susanne, har gledet meg til å se en fødsel. Vi hoppet opp og fulgte etter Dr Andrew inn på fødestuen. Der lå den unge kvinnen på en benk med spredte ben. Etter et par minutter kunne vi se hodet og ikke lenge etter kom resten av jenten ut. Hun var så nydelig, svart hår, til og med i pannen. Dette var en kjempe fin opplevelse. De brukte altfor mye sug i barnets munn, svelg og mage. Man kunne se barnet gispe etter luft, det var ikke godt å se på. Det var deretter rart å se barnet bli renset på hele kroppen med utvannet parafin, helt sykt. Vi ble også fortalt at den 6 dagen blir barna barbert fordi de er ”skitten”. Barnet ble pakket inn og overlevert til pårørende uten at moren fikk se barnet sitt. SÅ tar sykepleieren som tok i mot barnet hele armen, helt inn til albuen inn i livmoren og river ut morkaken. Jeg ser automatisk på moren som ligger der, øynene ruller bak i hodet og de ser ut som om hun besvimer et øyeblikk. Sykepleieren trekker hånden ganske raskt ut igjen. Det renner blod ut av hun, ca 3 dl. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg ble kvalm, varm og vanvittig svimmel i hodet. Jeg tok vesken til Marit og gikk utenfor. Jeg styrtet nesten hele flasken med vann som jeg tok fra vesken. Jeg måtte bare puste godt med magen og ro meg ned, men inn igjen ville jeg ikke. Dette er det verste overgrepet jeg noensinne har vært vitne til, det går ikke an å prøve å beskrive det. Til og med nå når jeg skriver om det kjenner jeg at det knyter seg i magen. Marit og Kjersti ville at jeg skulle komme inn og sette meg på en stol fordi jeg var så bleik og de var redd for at jeg skulle besvime. Men jeg klarte ikke å gå inn igjen. Sykepleierne lo når de gikk forbi meg og synes sikkert at jeg var den pysen. Det verste med det hele føler jeg var at det ikke er noen faglig begrunnelse for det hun gjorde. Hun kunne ventet i 20 min og den ville kommet ut av seg selv. Men hun hadde det travelt og gadd ikke vente. Og jeg må bare ta med at mens sykepleieren holdt på så smilte og snakket hun med Kjersti og Marit og lurte på hvor vi kom ifra. Og hadde egentlig ingen øyne for pasienten. Etter dette bestemte vi oss for at dette måtte vi snakke med de om og spørre om dette var normalen, for da skulle i hvert fall ikke være med på flere fødsler. Men vi fikk beskjed om at det ikke var normalt og at de pleide og vente. Hva som er sant og usant gjenstår å finne ut.
Avsnittet er skrevet av Susanne.
Tilstandsrapport første dagen i Bramanbazar:
(Vi opplyser om at følgende rapporter under denne overskriften bygger delvis på en sann historie).
Kjersti: Påstår at hun har bendelorm som gjør at hun konstant føler sult, i tillegg tror vi at den delvis spiser opp enkelte hjerneceller.
Susanne er noe traumatisert og takler dette med å vaske bena. De lukter nå en blanding av tåfis og asan.
Marit har 20 myggstikk og har for hobby å tegne rundt disse. Ser dermed ut som en vandrende Bangladesh-kart.
Skrevet av Marit
Se hva som skjer!!!
14. november; 2.dag i Bramanbazar
Dagen begynte med andaktsstund kl 8.30 for de kristne arbeiderne; Lesing fra Bibelen, lesing fra andaktsbok og bønn. Vi ble også presentert for personalet. Etterpå var vi med på legevisitt. Det var fire leger med rundt, pluss et par sykepleiere. Det er en sal hvor det er 12 senger. Der ligger som regel de som har født, eller de som har minst penger. Det er familien som tar seg av toalett-besøk, mat og pleie, og det er ingen skillevegger mellom sengene. Vi fikk ikke med oss alt som foregikk, men fikk noe oversatt. I noen andre mindre rom, var det 1-2 pasienter – det var de som hadde råd til litt bedre standard. I et rom var det en pasient med diare, så der ble vi anbefalt å ikke gå inn, heldigvis.
Vi går med legefrakker fra Haukeland sykehus. Sykepleierne her går med grønn sari og en slags legefrakk utenpå. Legene går med vanlig tøy og legefrakk utenpå.
Etter hvert gikk vi inn på de ansattes arbeidsrom. Det var lett å komme i snakk med de mannlige legene. Heldigvis fikk vi etter hvert kontakt med sykepleierne også; det er et av målene for oss, at vi viser de oppmerksomhet, og lærer av de, og ikke bare mennene. Sykepleierne og ”hjelpepleierne” virker veldig hyggelige og imøtekomne, så vi blir nok godt kjent etter hvert.
Vi fikk raskt mulighet til å være med på en ny fødsel; denne gangen med sug. Ettersom vi forstod, bruker de sug eller tang hvis ungen ikke har kommet etter 24 timer. En av legene sa også at de bare prøver 3 ganger, før de tar keisersnitt. Det så riktignok ut som at de prøvde flere ganger på denne kvinnen…til slutt kom ungen, med navlestrengen rundt hodet, og uten å skrike. De var raske i handlingene, og det virket noe dramatisk. De tok ungen i beina, og masserte ungen, før de sugde ut slim fra nese og munn (sistnevnte er vanlig prosedyre) og gav ungen oksygen gjennom en sonde ned i luftrøret (?). Det gikk bra med ungen, de la den i en kuvøse, den gamle – de har nemlig fått ny kuvøse ved hjelp av innsamling fra Haraldsplass; den nye kuvøsen har vi foreløpig ikke sett i bruk. Den gamle bruker de kun når ungen skal ha litt varme. Den nye bruker de ved mer ”sykere” unger, når de må ta mer målinger og ungen skal ha oksygen.
Etter lunsj fikk vi være med på operasjonssalen. Vi skulle egentlig være med på en hysterektomi (fjerne livmoren pga svulst). De hadde fått inn en lege fra et annet sykehus, fordi det er sjeldent de gjør denne operasjonen her. Operasjonen ble riktignok avlyst, pga at dama hadde fått menstruasjon i går, og det var fare for blødning.
Vi ble med på keisersnitt i stedet. Kvinnen var tydeligvis veldig redd. Hun fikk epiduralbedøvelse. Vi trengte kun å ta på oss rene sandaler, munnbind og hette til håret. Munnbindene var skitne, så mest sannsynlig var disse blitt brukt før. Vi var med og så når anestesisykepleieren dekte opp sterilt utstyr. Han var veldig proff. Alt tøyet som utstyret var pakket i, så skittent ut, men det var visst nok reint; her vasker de alt om igjen, i stedet for å kaste det. Ifølge de studentene som var her før oss, vasker de hanskene 20 ganger før de kaster dem…
Det var spennende å se på keisersnittet. Det virket som at de måtte presse hodet til ungen litt ut, men fikk babyen fort ut. Ungen var veldig blå! Den kom seg med litt oksygen, og kuvøse. Vi fikk også se når de steriliserte kvinnen ved å kutte over egglederne.
Kvinnen hadde fått to døtre før, og dette var den tredje. Det var antakeligvis en kjip overraskelse, det er nemlig ikke så stas med jentebabyer her; mennene blir sett på som mer verdifulle. Dessuten vil jo døtre ”forlate” familien når de gifter seg, mens mennene blir i familien.
Slitne i ryggen, og sultne som bare juling, gikk vi tilbake til huset vårt. Vi trodde vi hadde fått avklart med ”kokken” vår, at vi ville ha middag kl 17 i stedet for 20 som er vanlig her. Men det tok sin tid før hun kom, så vi spiste knekkebrød og kvikk-lunsj i stedet. Da hun kom, forsøkte vi å forklare at hun kunne lage mat nå, mens jeg og Marit gikk for å spille volleyball og badminton med mannfolkene utenfor. Vi spilte til ca 19.30, uten at Susanne eller kokken kom og henta oss…det viste seg at Susanne hadde sovna, så da vi kom tilbake, var maten kald…!! Mange utfordringer med kommunikasjon og tverrkulturelle oppfatninger. Kokken vår vil virkelig det beste for oss, men det kan bli litt slitsomt når alt vi sier eller registrerer, vris til at hun skal gjøre alt for oss. Det blir lett misforståelser. Hun står ofte bare og ser mens vi for eksempel spiser, skriver, leser og snakker…vi håper at hun kan komme seg ut av huset vårt innen 18-19 framover; høres kanskje slemt ut, men det er viktig med litt privatliv når det ellers er så mange inntrykk, mange folk å forholde oss til osv. Viktig å kunne prate på norsk uten å få dårlig samvittighet for at vi ikke inkluderer henne i alt.
Vi spilte som sagt badminton; de har lys på banen, så det går an å spille om kvelden. Jeg har aldri spillt på bane før, så det tok lang tid før jeg kom inn i systemet med hvem som skal stå hvor, og serve når…Marit var helt i ekstase over å få beveget seg litt, og sjarmerte alle mannfolkene med hennes utstråling og engasjement;)
Det er ikke noe spesielt varmt om kvelden her, og generelt er det ganske behagelig temperatur nå…
Tilstandsrapport 2.dag i Bramanbazar:
Marit: Kartene på anklene/leggene blir større og større, men hun har klart å unngå stikk i dag, ved god hjelp av Mygga! Fleksjon og ekstensjon (?) i under- og overekstremitetene har gjort Marit sin dag perfekt!
Susanne: Har hatt en veldig god dag, i motsetning til gårsdagen. Hun elsker babyene! Har med sitt gode non-verbale språk fått dama, som besvimte under den merkelige placenta- utdrivelsen igår, til å smile!
Kjersti: Har fortsatt følelsen av at bendelormer spiser maten hennes, fordi hun blir enda fortere sulten her enn i moderlandet…!
Skrevet av Kjersti
15. november
I dag hadde vi halv dag i praksis, det vil si til 13 fordi halve lørdagen og søndagen er helligdager her. Vi var med å gikk legerunden til alle pasientene. De fleste pasientene er kvinner som har født, hvis de har tatt keisersnitt kan de dra hjem 6 postoperative dag. Ellers er diaré og oppkast, feber av ukjent årsak vanlig hos pasienter.
I dag skulle vi egentlig være med på et haste keisersnitt, men hun hadde 7,9 i Hb og siden sykehuset ikke klarte å skaffe blod måtte hun fraktes til et annet sykehus. Ellers satt vi mye sammen med sykepleierne og snakket. De er absolutt ikke så dårlige i engelsk som vi trodde når vi kom. Vi så på medisin tillaging og på alle de forskjellige skjemaene de har. Vi fant ut at de har mange av de samme oppgavene som vi har i Norge og at vi utfører de samme målingene som de gjør.
Vi satt lenge og snakket med Mukta og hadde en god samtale om kulturforskjeller. Her er det tvangsekteskap som er normalen. Mannen har den totale kontrollen. Han bestemmer nå hun skal legge seg og når hun skal stå opp, han bestemmer hva hun kan og ikke kan gjøre. Mannen hjelper heller ikke til med barna, skifter aldri en bleie. Det kan derfor være kjempe tungt for kvinnene som kanskje har ansvaret for 10 unger. Vi jenter lurer da på hvor kjærligheten og omsorgen barna trenger kommer inn eller om kvinnene er for slite og mennene ikke bryr seg.
Senere på ettermiddagen gikk vi tur med Mukta, kona til Dr Andrew. Hun ville vise oss te plantasjen. Dette er små busker som står tett i tett. Vi lærte at de kun plukker de nye skuddene og at te planten må vokse i bakker slik at vannet renner unna, står de i vann dør de.
Kjersti hadde kjøpt noen filmer i Dhaka, så nå når det var lørdag så vi sjansen til å kose oss. Da tok vi oss det privilegiet å åpne en chips pose og en kvikklunsj. Vi krøp alle opp i sengen til Kjersti og satt PC foran oss. Dagens film var Istid på engelsk, dette var en skikkelig koselig kveldstund.
Skrevet av Susanne
16. november
Vi sov litt lenge siden det var søndag. Det gjorde godt. Vår kjær hushjelp, Runa kom før klokken ti. Hun lagde herlige potetkaker/pinnebrød. Disse er helt nydelige! J Vi spiste til fatet var tomt.
Hele søndagen var en avslapnings dag. Både før og etter lunsj satt vi å snakket og leste på badmintonbanen. Vi må lese litt til både oppgaven vi skal skrive mens vi er her nede, og så må vi lese på pensum til den store eksamen vi skal ha etter jul. Så det er nok å henge fingrene i.
Klokken fem på ettermiddagen var det Gudstjeneste. Vi tok på oss fint tøy og gikk opp i kirkerommet. De har ikke egen kirke enda, men de holder på å bygge en. Kirkerommet var fint. Det var et teppe i midtgangen og på hver side av det var det benker. På venstre side skulle mennene sitte og på høyreside skulle damene sitte. Vi satte oss på midten, med damene. Fremme ved secenen stod der en tavle der de hadde skrevet med svart, rød og grønn tusj; ” velkommen til BCHP, den 16. november 2008.
Anestesimannen som vi kaller han (har ikke klart å få tak i navnet hans enda) ledet gudstjenesten. De sang noen sanger, med et lite ”håndpumpeorgel” som instrument. Litt ut gudstjenesten ble vi ønsket velkommen og de ønsket at vi sette oss lengre frem. Det var tre stoler som stod rett under scenen, der skulle vi sitte. Deretter kom det frem et lite barnekor som sang. Det var så fint å se de ca 7-8 barna stå der å synge. Da de var ferdige å synge, kom tre av jentene bort og gav oss hver sin blomsterbukett.
Vi ble spurt på forhånd om vi kunne tenke oss å holde et lite vitnesbyrd og fortelle om vår tro. Kjersti var første mann ut. Hun fortalte så flott om sin barnetro, familie som var kristen og at hun som ungdom selv bestemte om hun ville være kristen eller ikke. Hun fortalte og hva det vil si for henne og være kristen og kort om hvorfor noen i Norge ikke er det. Hun var så fink; snakket høyt og tydelig og gjorde det enkelt for tolken å oversette.
Talen varte ganske lenge minst, 45 min. Det virket mye lengre. Spesielt siden det ikke var noen som oversatte. I tillegg var myggen utrolig innpåsliten myggen og holdt på å terge vette av meg.
Etter middag spilte vi badminton et par timer. Denne gangen var også Susanne med. På de to korte timene hadde jentene utviklet seg. Så jeg har troen på at i det vi forlater Bramanbazar (om ca tre uker) er disse to jentene en reser i badminton.
Hushjelpa/kokken/vaskehjelpa vår har antakelig skjønt når vi skal ha måltid nå, og hva vi foretrekker mest, så vi får kvelden ”fri”.
Tilstandsrapport 16.november
Kjersti: I badminton sliter hun med serven, noe hun absolutt ikke gjorde i Kirken. Hun var super der hun stod å snakket om sin tro.
Susanne: Tror jeg har blitt mer vant med vår hushjelp. Selv om hun fortsatt kan stirre litt på oss og er her litt vel mye til tider. Det er fint å se hvordan hele Susanne lyser som sol på blå himmel når hun ser en baby. Hun bare må bort å se og ta litt på dem. Hun og hadde en flott utvikling på badminton i kveld.
Marit: Myggstikkene er det ikke blitt færre av, men ikke hatt noen store allergiske reaksjon. Hun tar vell mye av på badminton banen og må skjerpe seg. Når en blir engasjert og ikke vil tape, mister nok hun litt hemninger. Men heldigvis er de andre jentene med, og sier i fra når hun må roe seg ned.
Skrevet av Marit
17. November
I dag var andaktsstunden ute, pga at de ville markere innvielsen av tomta hvor et nytt kirkebygg skal reises. Det ble dessuten markert med at en av de mest autoritære på sykehusområdet, hakket i jorda, mens noen tok bilde…
På legevisitten var det bl.a en nokså nyfødt baby som hadde lungebetennlse. Stakkar, den lå og hostet og harket! De gav ungen antibiotika i sirup-form, og oksygen.
I dag har jeg ellers vært med å lage til medisiner. Vi har også hjulpet med å brette kompresser, som skal steriliseres etterpå. Så var vi med på nok et keisersnitt. Denne gangen var ikke mora redd, vi spurte hun på forhånd, og hun sa hun var muslim og pekte oppover og sa et eller annet om Allah…Operasjonen var vellykket, og ungen var frisk, men litt blå;) De bruker sug ned i luftrøret/lungene for å få ut slim, men vi synes det virker som at de gjør det litt for mye (vi har jo ikke nok kunnskap om det, men likevel…) – det virker veldig ubehagelig for ungen!
Vi så også en gutt som hadde fått lagt på gips (på gamlemåten). Han hadde ingen familie der, så han lå der på en benk med kun ukjente sykepleiere rundt… En annen liten gutt hjalp jeg med å holde, for han skulle få veneflon. Han skrek selvfølgelig, men jeg prøvde så godt jeg kunne å roe han, og han fikk et drops etterpå; da virket han mer fornøyd!
Ei anna jente på åtte år fulgte med oss i dag, fordi faren hennes måtte hjem og hun ikke hadde noen andre å være med. Lillesøstera hadde nemlig dødd for to dager siden pga diaré. Denne jenten var innlagt pga det samme. Moren hadde dessuten også det. Jenten var visst nesten frisk nå, så vi får håpe vi ikke er smittet! (Bilde av henne i orange genser sammen med Ripa, sykepleier.)
Vi fikk også høre at ei ny 17 år gammel jente var kommet, fordi ho hadde besvimt hjemme. Hun hadde blitt slått av faren fordi han trodde at hun hadde snakket med en kjæreste på telefonen. Det var riktignok bare en klassekamerat. Jenta hadde visstnok også sagt at hun var redd faren skulle drepe henne.
Var med og spilte litt volleyball med guttene før middag. Etter middag kom en av sykepleierne til oss og inviterte oss med hjem. Vi hadde nemlig snakket om det før i dag. Det var koselig. Hun heter Ripa. Ei anna sykepleier, Yasmin, var også der. De og 4-5 andre damer bor i et slags leilighetskompleks hvor de har hver sine rom, kjøkken og bad. Vi fikk servert nudler med noe eggerøre - greier, og te. Vi snakket mye, fortsatt om ulike forskjeller mellom Bangladesh og Norge, og hun viste oss noen bilder.
Tilstandsrapport 17.november:
Marit: I skrivende stund spiller Marit badminton så svetten bokstavelig talt siler.
Forresten må det nevnes at Marit har noen trekk av schizofreni; kan plutselig få assosiasjoner og lange tankerekker, sånn at ho plutselig begynner å le; dessuten er hun tidvis ambivalent.
Susanne: Susanne har endelig fått holdt en knugende fersk baby, og bar den direkte fra operasjonsstuen inn til resten av familien, bestående av minst 18 personer! Noen av sykepleierne har sett bilde av Maja, og synes hun er veldig skjønn!
Kjersti: Jeg har av en eller annen merkelig grunn sprengt et blodkar i øyet, bare så dere vet det liksom…dessuten lo Marit seg i hjel fordi jeg visstnok hadde fått skjev nese etter å ha hatt munnbindet noe vel stramt over nesen under keisersnittet i dag!
Skrevet av Kjersti
onsdag 12. november 2008
"HELSE-SKOLE"-BESOEK, SPRAAKKURS OG SHOPPING!
I dag ble vi hentet av en fra Koinonia som heter Thomas. Han viste oss skolen
hvor de utdanner helsepersonell, som i løpet av 6 måneder blir en blanding mellom lege, sykepleier og jordmor. De er valgt gjennom intervju og de kommer fra landsbyene i Bangladesh som ikke har lege eller annet helsepersonell. Etter kurset reiser de hjem for å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer og kunne sile ut de som må på sykehus. De utdanner ca 60 personer i året.
Dette ble litt av en tur, trafikken er jeg vel blitt passe vant med, men sjåføren har tydeligvis ikke lært seg å gire. Det føltes ut som han kjørte i 4 giret i 100 sonen. Har aldri vært med på en biltur som har nøkket så mye. Kjersti og Marit ble ikke bilsyke, men det ble jeg. Det ble heller ikke bedre når vi kom ut på landeveien som er humpete, har hus på begge sider, er knapt fire meter brei, de kjører så fort de kan og i tillegg til dette er full av mennesker, kuer, barn og rickshawer.
Vi fikk komme inn i klasserommet og se hva de holdt på med. De hadde undervisning fra 9-15, dette var teori som innbefattet bla anatomi og sykdomslære. Fra 15 – 18.30 hadde de praktisk undervisning der de behandler lokalbefolkningen i området og samtidig lærte seg å ta blodtrykk, lytte, ta temperatur og observere pasienten. Vi fikk spørre de om det vi lurte på og vi fikk spørsmål tilbake. Etterpå fikk vi servert te og kake. Jeg har skjønt at te er noe man drikker mye av her nede, så det er bare til å begynne å like det. Her møtte vi en nydelig jente (på bloggen), hun hilste på oss på engelsk selv om hun bare er to og et halvt år. Hun er datteren til en på kurset og til sjåføren vår.
Vi hadde også vår siste dag på språkskolen. Vi har lært det mest grunnleggende og jeg vil si at vi har lært utrolig mye med tanke på at det faktisk bare var et 6 timers kurs.
Selv om vi var slitne etter språkskolen og ikke hadde spiste mer enn to kjeks hver til lunsj hadde vi mye å gjøre. Vi trengte telefonkort slik at vi kan ringe hjem, spesielt jeg. Det eneste stedet vi visste at de hadde kort var på det samme stedet vi var i går og hvor Saieda (hun som kjørte oss) ble ranet. Og å kjøpe telefonkort for 5000 taka (500kr) er veldig mye penger. Men lure Marit og Kjersti fant ut at i stedet for å dra ut pengene fra den ”skjulte” magevesken med kort og pass, så kunne vi heller legge pengene i sekken. Hvis noen da trodde at vi hadde mer penger i sekken ville de ta den uten at vi hadde mistet passet og bankkortet. Marit tilbød seg til og med å kjøpe kortene. Da vi kom til telefonkiosken ville Kjersti inn i en video butikk som lå rett ved siden av, mens vi skulle kjøpe kort. Susanne sa da til Kjersti ” alene?”. Kjersti snudde seg og sende et killer blikk, en blanding mellom skjerp deg og hold kjeft. Meg og Marit følte oss litt dum og sær da vi fortalte dem at vi ville ha 16 telefonkort. De hadde selvfølgelig ikke nok, de diskuterte litt seg i mellom hvem som skulle løpe rundt etter flere kort i andre butikker. Hvem tapte? Jo den svakeste som var en gutt på ca 13 år. Da fikk jeg utrolig dårlig samvittighet, du så skuffelsen i blikket hans selv om det bare var for to sekund. Vi fikk alle kortene og gikk rett ut av butikken og tilbake til gjestehuset.
På veien gikk måtte vi innom en klesbutikk fordi jeg var den eneste som ikke hadde kjøpt noe enda. Vi er tydeligvis for bredskuldret fordi det er så vanskelig å finne noen klær som man ikke henger fast i. Marit og Kjersti fant hver sitt plagg i første butikk, men det tok noen butikker til før jeg fant noe som passet. Deretter returnerte vi til gjestehuset for en nydelig, men sterk middag. Vi hadde også bestilt pannekaker for å lure dem med oss ned på rommet for å ha de til lunsj på toget opp til Brahmanbazar. Vi hadde glemt pose til pannekakene så Marit tenkte ” hvorfor ikke bare ta de i hendene?”. Og det gjorde hun, alle 9. Det var passe flaut og da møte ansatte i gangen med hendene fulle av pannekaker. Alle braste ut i latter idet vi kom inn på rommet.
.
I skrivende stund ringte Marit på telefonen på personalet slik at vi kunne kjøpe kortog dermed skrive kort på toget. Det tok lang tid før han kom, trodde kanskje han hadde glemt oss. Men neida, han lå og sov, snakk om å få dårlig samvittighet…
Må også bare nevne den koselig overraskelsen Marit hadde til Kjersti og meg. Hun tok oss med opp trappene så langt opp som de gikk og der var overraskelsen, takterrasse. Tenk at vi har gått glipp av den disse dagene, men vi fant ut at vi heller bruker den når vi kommer tilbake den 7 desember. Vi kunne se stjernene, høre menneske og gresshopper og ikke minst den evinnelige tutingen fra trafikken. Vi har i hvert fall funnet ut at korte tut betyr ” pass deg for her kommer jeg ” og lange tut betyr ”flytt det ellers kjører jeg deg ned!”.
Jeg må også nevne at vi nå skal vi ut til sykehuset, vi drar kl 7 med følge på toget. Til opplysning for de som var litt bekymret for det. På sykehuset er det kun en data med internett og denne er på direktørens kontor. Vi kommer derfor sikker ikke til å skrive på bloggen mer enn ca en gang i uken. Men vi håper dere fortsetter å følge oss. Det betyr mye at så mange av dere leser den både familie og venner.
Skrevet av Susanne
tirsdag 11. november 2008
SHOPPING I DHAKA
Slamalaykum! (Fred være med deg, muslimsk)
Apnar nam ki? (Hva heter du?). Amar nam Kjersti.
Dette har vært en hektisk dag fram til solnedgang rundt 17.30! Susanne var litt kvalm på morgenen, så det var kun meg og Marit som ble hentet av sjåfør og kjørte oss til Koinonia (stiftelsen som har et overordnet ansvar for oss) i ni-tida. Der satt vi og ventet en halvtime, før Mark var klar. Vi snakket litt sammen om løst og fast, før han viste oss rundt på Koinonia sin tomt, med alle de ansatte. Det var imponerende mange som jobbet der, og det virket til å være en svært oppegående og omfattende organisasjon; ting virker litt mer effektivt og velfungerende enn i Afrika…Bramanbazar (Braman: Hindu Gud, Bazar: marked) sykehus er kun en av tingene Koinonia driver. I tillegg har de til sammen 125 skoler, andre helsefremmende prosjekter, kvinneseminarer, og sist men ikke minst mikrofinans. Mikrofinans ble visst opprettet i Bangladesh i 1993 som første pilotprosjekt i verden. (Muhammed Yunus fikk jo nobel-prisen i fjor).
Vi fikk med oss en ”guide” som skulle vise oss hvor vi kunne finne dagligvarer. Vi må nemlig hamstre inn en del kjeks, chips når vi blir dritlei kylling og ris. Kjekt å ha til å få opp blodsukkeret, ballansere elektrolyttballansen og få i oss næring;) Får flash-back til Mali når vi hamstrer så mye, og alle kikker på oss. Det er så fælt! Vi betalte riktignok kun 400 kr til sammen inkludert andre ting som shampo, såpe og tannkrem. Det er vanskelig å beskrive hvor ”ekkel” følelsen er, når vi kommer bærende på 4-5 poser mat/ting, som om vi vil gjøre de ekstra oppmerksom på at vi er hvite og rike!
Etter butikken kjørte vi tilbake til gjestehuset. Der hentet vi Susanne, før vi gikk til språkskolen. Vi hadde dårlig tid, men rakk det akkurat. Det er så gøy å lære et annet språk når vi merker at vi husker ting og får det til! Men det er litt vanskelige uttalelser på enkelte ord.
Etter to språktimer, gikk vi for å finne noen klesbutikker i nærområdet. Skummel trafikk! Det er jo venstretrafikk, og masse rickshawer (sykkeltaxier) overalt! Det ser litt skummelt ut å kjøre sykkeltaxi. Men de er ganske flinke, så det blir sikkert spennende å prøve!
Etter litt spørring etter en klesbutikk vi hadde hørt mye om, gikk vi inn på et handlesenter for å se om de hadde ”shalwar kamis”. Det endte med at vi traff på ei veldig hyggelig ung dame, som ville kjøre oss til butikken vi tenkte på. Ho var veldig pen, gikk i stilig tøy, og var visst nok rik; ho jobba ikke nå, fordi mannen tjente nok, og ho ville være hjemme med barna. Dama hadde bodd i Australia noen år, der hun jobbet på gamlehjem, og var antakelig hjelpepleier, ettersom vi forstod. Ho synes det var veldig kult at vi var sykepleiestudenter, og sa at det å være hjelpepleier/sykepleier i Bangladesh ikke er så status; noe som er likt med Norge, eller??!
Da jeg stod for å ta opp penger fra magebeltet, så diskré som jeg kunne, for å kjøpe telefonkort, la hun merke til det, og fortalte at hun hadde blitt ranet en gang. Ho sa at vi burde gå, så vi stakk rimelig raskt! Sjåføren til dama kjørte oss til butikken vi var på jakt etter, heldigvis for Susanne; ho var litt skeptisk. Selv tenkte jeg at hvis vi ikke kan stole på henne, som magefølelsen sa at vi kunne stole 100 % på, kunne vi ikke stole på noen i Bangladesh!!
Marit fant en fin (men dyr!) shalwar kamiz, og vi fant litt andre småtterier, men jeg var fremdeles på jakt etter den perfekte bangla-drakt i blått eller burgunder/rosa. Vi gikk tilbake mot gjestehuset, og innom en butikk. Der fant jeg heldigvis et sett klær jeg og. Det er så herlig å gå med!
Nå har vi spist middag på gjestehuset. Kjøttboller og poteter, faktisk! Vi var "holsvoltne" etter å ha gått en del, drukket lite og spist minimalt innimellom alle ærendene idag.
Vi har det altså veldig bra, og ser fram til fortsettelsen! Følg med!
Skrevet av Kjersti
Apnar nam ki? (Hva heter du?). Amar nam Kjersti.
Dette har vært en hektisk dag fram til solnedgang rundt 17.30! Susanne var litt kvalm på morgenen, så det var kun meg og Marit som ble hentet av sjåfør og kjørte oss til Koinonia (stiftelsen som har et overordnet ansvar for oss) i ni-tida. Der satt vi og ventet en halvtime, før Mark var klar. Vi snakket litt sammen om løst og fast, før han viste oss rundt på Koinonia sin tomt, med alle de ansatte. Det var imponerende mange som jobbet der, og det virket til å være en svært oppegående og omfattende organisasjon; ting virker litt mer effektivt og velfungerende enn i Afrika…Bramanbazar (Braman: Hindu Gud, Bazar: marked) sykehus er kun en av tingene Koinonia driver. I tillegg har de til sammen 125 skoler, andre helsefremmende prosjekter, kvinneseminarer, og sist men ikke minst mikrofinans. Mikrofinans ble visst opprettet i Bangladesh i 1993 som første pilotprosjekt i verden. (Muhammed Yunus fikk jo nobel-prisen i fjor).
Vi fikk med oss en ”guide” som skulle vise oss hvor vi kunne finne dagligvarer. Vi må nemlig hamstre inn en del kjeks, chips når vi blir dritlei kylling og ris. Kjekt å ha til å få opp blodsukkeret, ballansere elektrolyttballansen og få i oss næring;) Får flash-back til Mali når vi hamstrer så mye, og alle kikker på oss. Det er så fælt! Vi betalte riktignok kun 400 kr til sammen inkludert andre ting som shampo, såpe og tannkrem. Det er vanskelig å beskrive hvor ”ekkel” følelsen er, når vi kommer bærende på 4-5 poser mat/ting, som om vi vil gjøre de ekstra oppmerksom på at vi er hvite og rike!
Etter butikken kjørte vi tilbake til gjestehuset. Der hentet vi Susanne, før vi gikk til språkskolen. Vi hadde dårlig tid, men rakk det akkurat. Det er så gøy å lære et annet språk når vi merker at vi husker ting og får det til! Men det er litt vanskelige uttalelser på enkelte ord.
Etter to språktimer, gikk vi for å finne noen klesbutikker i nærområdet. Skummel trafikk! Det er jo venstretrafikk, og masse rickshawer (sykkeltaxier) overalt! Det ser litt skummelt ut å kjøre sykkeltaxi. Men de er ganske flinke, så det blir sikkert spennende å prøve!
Etter litt spørring etter en klesbutikk vi hadde hørt mye om, gikk vi inn på et handlesenter for å se om de hadde ”shalwar kamis”. Det endte med at vi traff på ei veldig hyggelig ung dame, som ville kjøre oss til butikken vi tenkte på. Ho var veldig pen, gikk i stilig tøy, og var visst nok rik; ho jobba ikke nå, fordi mannen tjente nok, og ho ville være hjemme med barna. Dama hadde bodd i Australia noen år, der hun jobbet på gamlehjem, og var antakelig hjelpepleier, ettersom vi forstod. Ho synes det var veldig kult at vi var sykepleiestudenter, og sa at det å være hjelpepleier/sykepleier i Bangladesh ikke er så status; noe som er likt med Norge, eller??!
Da jeg stod for å ta opp penger fra magebeltet, så diskré som jeg kunne, for å kjøpe telefonkort, la hun merke til det, og fortalte at hun hadde blitt ranet en gang. Ho sa at vi burde gå, så vi stakk rimelig raskt! Sjåføren til dama kjørte oss til butikken vi var på jakt etter, heldigvis for Susanne; ho var litt skeptisk. Selv tenkte jeg at hvis vi ikke kan stole på henne, som magefølelsen sa at vi kunne stole 100 % på, kunne vi ikke stole på noen i Bangladesh!!
Marit fant en fin (men dyr!) shalwar kamiz, og vi fant litt andre småtterier, men jeg var fremdeles på jakt etter den perfekte bangla-drakt i blått eller burgunder/rosa. Vi gikk tilbake mot gjestehuset, og innom en butikk. Der fant jeg heldigvis et sett klær jeg og. Det er så herlig å gå med!
Nå har vi spist middag på gjestehuset. Kjøttboller og poteter, faktisk! Vi var "holsvoltne" etter å ha gått en del, drukket lite og spist minimalt innimellom alle ærendene idag.
Vi har det altså veldig bra, og ser fram til fortsettelsen! Følg med!
Skrevet av Kjersti
mandag 10. november 2008
1.OFFISIELLE DAG I DHAKA...
Hei på dokke.
Natt til mandag 10. november ble en hard natt bokstavelig talt. Særlig for Susanne og meg. Vi lå i en knallhard dobbeltseng. Det var rett før vi fikk decubitus, (trykksår) men det hjalp å skifte liggestilling hvert 10 min. Så det eneste vi endte opp med var stive kropper.
Litt før klokken 9 spiste vi frokost, bestående av loffskiver med salt, smør, peanøttsmør, bananer og syltetøy. Deretter kom en bil frå direktøren (Dr. Dennis D. Datta), som kjørte oss til hans kontor. Etter en god halv times kjøretur (og en lettet Susanne som var glad for å ha overlevd) ble vi henvist inn på et kontor. Det hang en fin plakat med bilde av et kors, der det stod (på engelsk) ”Jeg spurte Jesus; hvor mye elsker du meg? Da svarte han; ”Så mye”, og strakk armene så langt fra hverandre han kunne. Deretter døde han.”
Vi satt nysgjerrig og ventet på Dr. Datta. Jeg tror jeg fikk en noe rar mine da en lav, mørk fyr dukket hodet forsiktig inn. Han hadde litt skjegg og kullsvart hår, med skålformet frisyre. Det var virkelig ikke slik jeg hadde sett for meg denne beryktede mannen dr. Datta. Like etter presenterte denne vesle, hyggelige mannen seg. Han heter Mark og jobber som visedirektør på Koinonia. Vi pratet litt sammen før vi fikk møte ”sjefen sjøl” dr. Datta. Han var en eldre og kraftigere mann (kunne minne om min onkel Terje, han lukta vertfall som han). Han var autoritær men, og full av ironi og humor.
Vi spiste også lunsj i lag med Dr. Datta og Mark. Der fikk jeg mitt første møte med den typiske sterke maten. Den første biten jeg tok med ris og kylling må ha inneholdt en stor bit av chilli e.l for at det var sterkt, er mildt sagt. Følelsen jeg hadde nedover halsen var som om jeg skulle hatt svelget parafin og deretter tente på. ”Pang” og øynene mine ble fult av tårer, som om de kunne ”stoppe flammene som ”tøyt” ut av munnen min.” I et slik øyeblikk et det vanskelig å holde kroppsspråket rolig og uafisert. Men jeg kunne ikke se at noen rundt bordet la merke til mitt ”hotte” øyeblikk. Ellers var maten god, det var bare min første gaffel som gav meg et uforglemmelig minne.
Senere på ettermiddagen var vi på språkskolen for å lære bangla. Vi møtte en pen og veldig koselig dame som heter Sultana. Hun var flink og vi lærte noen gloser bangla alt i fra alu (poteter) til bokadin (første juledag).
På kvelden traff vi noe norske damer Gretha og Oda. Disse var veldig snille og hjalp oss med å ta ut penger fra banken og kjøpe kontantkort til mobilen.
Håper alt står vel til med alle hjemme!
Vi tenker på dere også.
Vårt mobilnummer er: + 880172769128. Kan hende er det dere som betaler meldinger, og at vi deler på utgiftene med telefonsamtaler. Noe usikkert.
Banglahilsen frå Susanne, Kjersti og Marit
Skrevet av Marit.
Natt til mandag 10. november ble en hard natt bokstavelig talt. Særlig for Susanne og meg. Vi lå i en knallhard dobbeltseng. Det var rett før vi fikk decubitus, (trykksår) men det hjalp å skifte liggestilling hvert 10 min. Så det eneste vi endte opp med var stive kropper.
Litt før klokken 9 spiste vi frokost, bestående av loffskiver med salt, smør, peanøttsmør, bananer og syltetøy. Deretter kom en bil frå direktøren (Dr. Dennis D. Datta), som kjørte oss til hans kontor. Etter en god halv times kjøretur (og en lettet Susanne som var glad for å ha overlevd) ble vi henvist inn på et kontor. Det hang en fin plakat med bilde av et kors, der det stod (på engelsk) ”Jeg spurte Jesus; hvor mye elsker du meg? Da svarte han; ”Så mye”, og strakk armene så langt fra hverandre han kunne. Deretter døde han.”
Vi satt nysgjerrig og ventet på Dr. Datta. Jeg tror jeg fikk en noe rar mine da en lav, mørk fyr dukket hodet forsiktig inn. Han hadde litt skjegg og kullsvart hår, med skålformet frisyre. Det var virkelig ikke slik jeg hadde sett for meg denne beryktede mannen dr. Datta. Like etter presenterte denne vesle, hyggelige mannen seg. Han heter Mark og jobber som visedirektør på Koinonia. Vi pratet litt sammen før vi fikk møte ”sjefen sjøl” dr. Datta. Han var en eldre og kraftigere mann (kunne minne om min onkel Terje, han lukta vertfall som han). Han var autoritær men, og full av ironi og humor.
Vi spiste også lunsj i lag med Dr. Datta og Mark. Der fikk jeg mitt første møte med den typiske sterke maten. Den første biten jeg tok med ris og kylling må ha inneholdt en stor bit av chilli e.l for at det var sterkt, er mildt sagt. Følelsen jeg hadde nedover halsen var som om jeg skulle hatt svelget parafin og deretter tente på. ”Pang” og øynene mine ble fult av tårer, som om de kunne ”stoppe flammene som ”tøyt” ut av munnen min.” I et slik øyeblikk et det vanskelig å holde kroppsspråket rolig og uafisert. Men jeg kunne ikke se at noen rundt bordet la merke til mitt ”hotte” øyeblikk. Ellers var maten god, det var bare min første gaffel som gav meg et uforglemmelig minne.
Senere på ettermiddagen var vi på språkskolen for å lære bangla. Vi møtte en pen og veldig koselig dame som heter Sultana. Hun var flink og vi lærte noen gloser bangla alt i fra alu (poteter) til bokadin (første juledag).
På kvelden traff vi noe norske damer Gretha og Oda. Disse var veldig snille og hjalp oss med å ta ut penger fra banken og kjøpe kontantkort til mobilen.
Håper alt står vel til med alle hjemme!
Vi tenker på dere også.
Vårt mobilnummer er: + 880172769128. Kan hende er det dere som betaler meldinger, og at vi deler på utgiftene med telefonsamtaler. Noe usikkert.
Banglahilsen frå Susanne, Kjersti og Marit
Skrevet av Marit.
søndag 9. november 2008
ABU DHABI - DHAKA
Etter noen timers venting på flyplassen i Abu Dhabi fikk vi et rom på flyplass hotellet. Dette var etterlengtet. Vi fikk rommet kl 9 og vi gikk rett i seng, tre på tvers i en dobbelseng. Vi våknet ikke før halv seks på kvelden. Til og med Kjersti fikk sove. Etter en dusj gikk vi i hotellets resturante og spiste en nydelig middag. Deretter ventet de siste flyturen til Bangladesh.
Første møte med mennesker fra Bangladesh var ved gaten. Det var kjempe mange mennesker og de aller fleste var menn og alle stirret. Det er vanskelig å beskrive synet når over 300 mennesker bruker 3 sekunder på å stille seg i èn kø. De som var ansvarlig for bordingen gav klar og høy beskjed om at de skulle stille seg en og en. Også sa de kvinner og barn først og så på oss. Vi ble litt brydd for at hvite jenter skulle komme først inn. Kjersti og Marit har opplevd dette før, men ikke Susanne. Men vi tenkte at det var greit siden han sa kvinner og barn, men når vi slapp i gjennom kom det kun menn etter oss. Da ble jeg flau (susanne).
Da vi kom inn på flyet satt Marit og Kjersti sammen og Susanne fikk plass ved siden av en eldre mann. Da ble Susanne lettere stresset. Det var rart å se voksne menn som ikke kunne lese billetten og finne ut hvor de skulle sitte. Marit hjalp en som kom bort. Tanken på å bli stirret i senk i 4,5 time var skremmende og slitsom. Lykken var derfor stor når en av flyvertinnene surte om vi ville sitte sammen lengre bak. Vi opplevde flyturen forskjellig fra hverandre. Etter fly hadde tatt av satt vi oss godt til rette. Marit og Kjersti skulle se en friends episode( for andre gang!) og le og kose seg sammen og Susanne skulle se en film. Men det er ikke så lett å konsentrere seg, ikke for Susanne i hvert fall, når mennene bytter på å sitte på det ledige setet ved siden av oss, for bare å sitte å stirre. Ikke var de flau over det heller. De stod også foran oss, opptil tre om gangen for å se. Det er ikke mye av filmen en da for med seg. Etter en stund satt vi oss til for å sove, det ble for mye intens stirring og oppmerksomhet at Susanne la seg under teppet for å klare å slappe litt av, men det virket ikke. Men Marit og Kjersti synes at det var en avslappende tur.Flyvertinnen la merke til oppmerksomheten vi fikk og sendte oss medlidende blikk.
Når flyet landet begynte folk å reise seg med en gang og flyvertinnene måtte gi klar beskjed flere ganger om at de måtte sitte seg.. Vi ble enige om å holde oss i ro og la de andre gå ut først slik at vi ikke havnet midt i kaoset. Når flyet stoppet tok det igjen tre sekunder før alle stod i midtgangen, helt utrolig hvor mange som kan skvises inn der. Og de var snar med å dytte i hverandre når det gikk for sakte. Når flyet var så godt som tomt reiste vi oss for å gå, vi kom i snakk med flyvertinnene som lurte på hvor vi skulle og de synes at vi var veldig tøff som gjorde dette. Og ikke unaturlig stor det en bak oss og tok bilder av oss. Det var ikke fullt av mennesker på flyplassen og dette gjorde at Susanne kunne senke skuldrene litt.
Etter litt venting og leting fant vi vår sjåfør. Vi ble kjørt til Viator guesthouse hvor vi skal bo til fredag. Kjøreturen var fylt av mye, mye tuting og ”nesten ” ulykker annet hvert sekund. Susanne som gispet veldig mye og fant ut at det var best å ikke følge så mye med på trafikken for ikke å fornærme sjåføren.. På Viator fikk vi et enkelt rom. Her serverer de alle måltid og er veldig behjelpelig, vi prøver blant annet å få tak i kontakten vår. Så foreløpig sitter vi inne fordi vi har fått beskjed om å ikke gå ut alene uten at han vet hvor vi er. Vi har også tatt på oss tøy som er karakteristisk for bangladesh. Vi legger ut bilder.
Susanne: Hei Maja håper du koser deg hjemme. Savner deg og elsker deg kjempe mye. Deg også Espen. Mamma jeg har funnet veldig fine håndlagte papir og nå som er laget av en slags tynne strå i ulike farger.
Første møte med mennesker fra Bangladesh var ved gaten. Det var kjempe mange mennesker og de aller fleste var menn og alle stirret. Det er vanskelig å beskrive synet når over 300 mennesker bruker 3 sekunder på å stille seg i èn kø. De som var ansvarlig for bordingen gav klar og høy beskjed om at de skulle stille seg en og en. Også sa de kvinner og barn først og så på oss. Vi ble litt brydd for at hvite jenter skulle komme først inn. Kjersti og Marit har opplevd dette før, men ikke Susanne. Men vi tenkte at det var greit siden han sa kvinner og barn, men når vi slapp i gjennom kom det kun menn etter oss. Da ble jeg flau (susanne).
Da vi kom inn på flyet satt Marit og Kjersti sammen og Susanne fikk plass ved siden av en eldre mann. Da ble Susanne lettere stresset. Det var rart å se voksne menn som ikke kunne lese billetten og finne ut hvor de skulle sitte. Marit hjalp en som kom bort. Tanken på å bli stirret i senk i 4,5 time var skremmende og slitsom. Lykken var derfor stor når en av flyvertinnene surte om vi ville sitte sammen lengre bak. Vi opplevde flyturen forskjellig fra hverandre. Etter fly hadde tatt av satt vi oss godt til rette. Marit og Kjersti skulle se en friends episode( for andre gang!) og le og kose seg sammen og Susanne skulle se en film. Men det er ikke så lett å konsentrere seg, ikke for Susanne i hvert fall, når mennene bytter på å sitte på det ledige setet ved siden av oss, for bare å sitte å stirre. Ikke var de flau over det heller. De stod også foran oss, opptil tre om gangen for å se. Det er ikke mye av filmen en da for med seg. Etter en stund satt vi oss til for å sove, det ble for mye intens stirring og oppmerksomhet at Susanne la seg under teppet for å klare å slappe litt av, men det virket ikke. Men Marit og Kjersti synes at det var en avslappende tur.Flyvertinnen la merke til oppmerksomheten vi fikk og sendte oss medlidende blikk.
Når flyet landet begynte folk å reise seg med en gang og flyvertinnene måtte gi klar beskjed flere ganger om at de måtte sitte seg.. Vi ble enige om å holde oss i ro og la de andre gå ut først slik at vi ikke havnet midt i kaoset. Når flyet stoppet tok det igjen tre sekunder før alle stod i midtgangen, helt utrolig hvor mange som kan skvises inn der. Og de var snar med å dytte i hverandre når det gikk for sakte. Når flyet var så godt som tomt reiste vi oss for å gå, vi kom i snakk med flyvertinnene som lurte på hvor vi skulle og de synes at vi var veldig tøff som gjorde dette. Og ikke unaturlig stor det en bak oss og tok bilder av oss. Det var ikke fullt av mennesker på flyplassen og dette gjorde at Susanne kunne senke skuldrene litt.
Etter litt venting og leting fant vi vår sjåfør. Vi ble kjørt til Viator guesthouse hvor vi skal bo til fredag. Kjøreturen var fylt av mye, mye tuting og ”nesten ” ulykker annet hvert sekund. Susanne som gispet veldig mye og fant ut at det var best å ikke følge så mye med på trafikken for ikke å fornærme sjåføren.. På Viator fikk vi et enkelt rom. Her serverer de alle måltid og er veldig behjelpelig, vi prøver blant annet å få tak i kontakten vår. Så foreløpig sitter vi inne fordi vi har fått beskjed om å ikke gå ut alene uten at han vet hvor vi er. Vi har også tatt på oss tøy som er karakteristisk for bangladesh. Vi legger ut bilder.
Susanne: Hei Maja håper du koser deg hjemme. Savner deg og elsker deg kjempe mye. Deg også Espen. Mamma jeg har funnet veldig fine håndlagte papir og nå som er laget av en slags tynne strå i ulike farger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
