Kulturrådet kan bli et nytt Innovasjon Norge!

Det blir neppe bra.

I dag bringer Aftenposten min historie om møtet med statskassens forlengede arm mot gründere, utviklere og idémakere. Det er en trist historie, selv om vår del av den faktisk er ganske spennende og trivelig. Firmaet AMKROV.DA som undertegnede eier sammen med to venner, har i mange år arbeidet for å komme frem til en ”dings” som kan forhindre at det oppstår branner i frityrgryter. Det har vi faktisk fått til, og vi har fått Norsk Patent på oppfinnelsen. Ingen har tenkt på at man kan hindre brannen – alle andre tenker på slukking! Oppfinnelsen  er videresøkt i omkring 40 land – hittil uten innsigelser.

Man skulle anta at den ville være interessant å få i produksjon, når man tenker på at det brenner omkring 6 restauranter i Norge hvert år. En brann i en restaurant i Gamlebyen i Fredrikstad, eller bryggen i Bergen eller i Stavangers gamle byområde ville antagelig redusere bybrannen i Trondheim 2000, til en pris av omkring 300 millioner kroner, til et mindre St.Hansbål – om man legger de kulturelle verdiene til grunn.

I alle festtaler snakker både næringsministre og ansvarlige direktører i Innovasjon Norge høyt om hvor viktig det er å få på fart på innovasjonsutviklingen i Norge, og det blir stilt penger til rådighet for smarte oppfinnere, sier de. Vi deltok selv i TV 2s ”Skaperen” som var et realityshow med oppfinnelser som tema. Men er det noen som virkelig har sett på hvordan et lite oppkomlingsfirma med en god idé fra provinsen blir behandlet? Er det noen som – i tråd med pengene som sendes til U-Land - virkelig følger pengestrømmen, og ser om de kommer frem gründerne og oppfinnerne? 

Vår erfaring er, som det står beskrevet i debattinnlegget, at man ikke får svar overhodet fra Innovasjon Norge, på tross av at direktør for Akershus og Østfold, Torild Mølmen, lovet respons i september 2010! I dag skriver vi 28/4 2011.

- Og det er ikke så enkelt heller!

Det lovede svar skulle komme etter en lang og omstendelig søkeprosess med masse papirer (langt verre enn den gamle selvangivelsen), bruk av mange timer over PC og regneark og dager med utfylling av skjemaer til søknadsarbeid, nye kopier av søknader som forsvant i Innovasjon Norge, purring av manglende svar, og ny venting. Vi har sett at søkeren blir ikke registrert med postnummer, har ikke noe referansenummer til saken og ingen mulighet for overprøving av vedtak. Og kontoret skal egentlig dele ut omkring 1000 000 000 kroner til oppfinnere med gode ideer! Budsjettet for hele organisasjonen er adskillig større, men det er ikke mulig å se på dere hjemmesider. Hvilke resultater kan dette kontoret vise til?

Hvor mange arbeidsplasser er opprettet som følge av et tilskudd fra Innovasjon Norge de siste år?

En dames sjokoladefabrikk i tårnet på en nedlagt flyplass på Røst?

Når man henvendte seg til fogden for et par hundre år siden, fikk man i det minste klart svar på om man var en verdig trengende – og så behøvde man ikke undres mer når svaret var avgitt, negativt eller positivt. Vi har ikke hørt noe.

Vi skjønner at det ikke er noen menneskerett å få tilskudd til en eller annen idé – god eller dårlig, verken fra den Norske Stat eller andre. Vårt hovedanliggende er at når vi har en statlig organisasjon som påberoper seg å fremme innovasjon, tildeles og forvalter en milliard eller to av skattebetalernes tilskudd ikke har en internstruktur som er god nok til å kunne fange opp en søknad, gjentatte purringer og flere personlige samtaler til direktøren og makte å besvare dem skriftlig, må  endres!

Sitatet fra Innovasjon Norges hjemmesider står till lite troende (eller kanskje det akkurat gjør det):

“Verdens mest innovative land.

Vi skal ikke lenger bare være et politisk redskap, men et Innovasjon Norge som oversetter politiske ambisjoner til praktisk politikk, sier divisjonsdirektør Vincent Fleischer i et intervju i Innsats.”

Hva han virkelig mener med det, skulle jeg gjerne vite. Han må først rydde opp på kontoret, om det ikke er en aktiv knebling av kreative oppfinnere han gjerne vil ha til. Det hadde vært bedre om han sa opp kontorlokalene og samtlige saksbehandlere, samlet pengene i en stor haug (en milliard blir en skikkelig mengde sedler!) og delte dem ut fortløpende til alle søkerne hvert år. Ingen administrasjon – ingen omkostninger på vurderinger – alle pengene ville gå direkte til dem som søker. Innfør heller en tøffere etterprøving av bruken i tråd med søkerens egne retningslinjer og søknad.

Alle etterlyser gode ideer i Norge  - men vil noen ha dem?

Staten har tydeligvis annet å gjøre! De ønsker faktisk heller å holde systemer, kontorer, kontrollere, revisorer, papirtigre, byråkrati og konsulentstabene i live. Det er dem som faktisk får tilskuddspengene fra Innovasjon Norge! Det er en grunn til at noen finner opp nye ting – andre forvalter. Oppfinnerne får lite - om noe – og de har ingen makt til å si fra. De skal jo kanskje søke mer midler fra samme kontor. Det skal ikke vi.

Kulturlivet må sette på bremsene - og gjøre det nå!

Frihet i Norge defineres som 20 Paracet.

Jeg må si at vi i Østfold er heldige. Vi har EU like i nærheten, men det er et like stort mentalt sjokk å komme tilbake over Svinesundbroen etter en liten Harrytur (så vidt jeg husker er de døpt sådan av AP-ministeren Pølse-Hansen – nå rådgiver for politisk ukorrekte firma). Det er mange forskjeller på oss og dem. Jeg skal ikke skrive om alle i dag, men kun en liten, kanskje ikke uviktig, faktor som sniker seg inn over oss; overvåkningen og myndighetenes klamme hånd over alt de kan styre for oss. Tilbake i EU, kan man kjøpe kvoter til eget bruk av tillatte alkoholholdige varer i containervis. Varene kan også fraktes fra land til land som jordbruksprodukter. Det skal jeg heller ikke skrive om i dag. Jeg skal skrive om den muren som møter oss når vi kommer fra EU.

Vi har en vakker ny bro som spenner fra ene siden av Ringdalsfjorden til den andre. Broen ble åpnet som seg hør og bør av de to majesteter, nasjonalsanger ble spilt og hurraropene runget. Deretter senket finansdepartementet det norske tollvesenets sorte og gule sperrer for aldri mer å lukke dem opp.

En firefelts motorvei til flere milliarder oljekroner ender i en trang, mørk garasje der sortkledde, men høflige, tollbetjenter stirrer på deg med eller uten solbriller. Overvåkningskameraene glinser i solen og veien til ytterligere undersøkelser i hallen bak er kort. Den flotte bilscanneren til noen millioner er ofte i bruk og avslører både pensjonisters flasker og annen ekstra import. Du granskes av kyndig blikk hver gang du har vært i det farlige utlandet EU, og vurderes om du kan ha med deg noe ulovlig kontrabande inn i vårt uskyldsrene Norge. Der hvor Geitost og langfylla rår.

Hver gang man kommer inn til landet, kanskje til og med etter en langtur fra København eller enda verre, møtes man av denne mistenksomhetens beskrankning. Når man en sjelden gang opplever at ikke bommene er felt ned og bilen ikke skal inn til kontroll, undres på om det er noe galt! Det sies at glede og lykke også kan defineres som ”når smerte forsvinner”. Her på grensen er det normalt.

På utsiden av bomringen har vi EU med sine mange feil og mangler, på innsiden har vi Norge – eller er det omvendt? Jeg minnes en lokal opplysningsannonse som en gang stolt kunne fortelle at nå var Norge forent med Kristiansund. Det var åpnet en fastlandsforbindelse til resten av landet! Jeg føler at Norske rikspolitikere definerer situasjonen på samme måte. Vi er innenfor – de er utenfor.

På innsiden av denne toll- og sikkerhetsmuren må vel så lykken herje?

Noe må rikspolitikerne ha å forsvare med så voldsomme beskyttelser. Noe må vel myndigheten ha lyktes i å kunne beskytte oss mot? For det er jo ikke full kontroll på innvandringen. Det er ikke full kontroll på smuglingen, men det er heller ikke begrensninger på de lover og regler vi må rette oss etter her inne - fra de der ute – i EU. Hva har vi lykkes med? At vi ikke fikk fisken deres hit, eller at de ikke kom og tok den fra oss? Var det alt – om det var det?

Den friheten vi har her inne hos oss, stopper på mange måter ved kassekøen på Rema. Og nå skal jeg ikke skrive om matvareutvalg eller variasjoner i kjøttpålegg, Liedels manglende interesse for det norske markedet, eller Diplomis´ nasjonalistiske fryktkampanje mot Göteborgis. Nei jeg skal skrive om en hyggelig ung dame som bare gjør som hun får beskjed om. Norske myndigheter har bestemt at hun skal si til meg, som kunne vært hennes grandonkel, at jeg ikke har nok intelligens til selv å bedømme hvor mye Paracet jeg kan få kjøpt.

Her inne bak våre flotte nedsenkbare politisk korrekte barrierer har vi greid å stille oss slik at det er naturlig å akseptere at vi ikke kan få kjøpt to bokser á 20 piller smertestillende tabletter på en gang. Da denne medisinen ble til salgs i dagligvarebutikken het det at ”nå ble medisinene sluppet fri”.

Den friheten har vi nå i Norge.

Men så vi har ikke friheten til å kjøpe tre sprayflasker med nesespray heller. Har noen hørt om noen som er blitt reddet mot overforbruk av nesespray av en kassedame på super´n?

Jeg er sikker på at det sitter et antall byråkrater i et departement ett eller annet sted og henter lønningen sin fra min skatteinnbetaling, eller fellesskapets penger som Hr. Stoltenberg ynder å kalle det, bare for å kontrollere at jeg ikke får kjøpt to slike pakker!

En slik frihet har sneket seg inn på oss nordmenn. Hvem har bedt om den? Hvor i alle dager kom den fra?

Jeg kan tenke meg et par andre typer frihet. 

PS: Medisin er også mye billigere i EU!

Mat i Norge handler om pris, ikke kvalitet!

I Norge tjener bare 4 store aktører penger på mat. Norgesgruppen, Rema, ICA og Coop har delt markedet - og lommebøkene våre - mellom seg. Noen mener at de tjener for mye penger, men Kolonialsergeant Reitan jr sier at ”marginalene er bare omkring 3%”. For oss andre, som forstår prosentregning, er ikke det tallet så stort. Men når de små prosentene hoper seg opp, blir sluttresultatet hyggelig – også for matvarebransjene underoffiserer.

Matministeren som tilfeldigvis også er politisk overhode for landbrukssektoren i dette landet, har initiert en undersøkelse om matvareomsetningen i Norge.  Hr Steensnes la frem resultatet sist uke. Da påpekte avisene i tett rekkefølge at landbrukssamvirkets rolle, norsk beskyttelsestoll og embargoanstrengelser ikke var med i betraktningene og vurderingsgrunnlaget. Slikt blir det selvsagt avisoppslag av.

Og hr Brekk ble sint. 

Ministeren ble Ikke sånn Navarsete-sint, men nok irritert til at media ikke gikk lenger anstrengelsen for å avdekke og gå lenger inn i agrarprodusentenes påvirkning på våre matvaner. Han skulle ha seg frabedt en roting i sine stall og fjøs på jakt etter noe som kunne gi en annen forklaring, eller kanskje en delforklaring, på de norske særhøye matvareprisene.

Det er allikevel en ting til jeg savner; Bent Stiansens rop på matkvalitet! I et TV-program for noen tid siden dro han frem en kylling fra et land vi overhode ikke kan sammenligne oss med; Frankrike. Han påpekte helt riktig, at dersom norske matvarekjøpere bare ville betale litt mer pr stk, så ville vi fått kylling som hadde fått leve litt lenger og lykkeligere før de havnet i kjølediskene. Han viste til og med frem en slik god Brest-kylling; rund over buken, struttende av god smak og potensiale til deltakelse i en rekke fantastiske retter. Han dro også frem ett annet eksemplar fjærkre; den typiske norske ”grillkyllinga”. Plastinnpakket, inntørket, brunrød, smakløs og usedvanlig kjedelig. Den hadde ikke potensiale til noe som helst! Den var rett og slett død – på alle måter.

Så, hvor ligger ansvaret for våre dårlige matvaner og høye priser?

Bøndene hevder at de produserer trygg mat for norske bord og ganer. Kolonialfamiliene hevder at de ekspederer den maten de kan få tak i til så lave priser som mulig. Staten, som har en betydelig inntekt av omsetningen og store interesser i å begrense innførsel av godbiter fra utlandet, peker på den ene parten og sier ”skurk”, du må gi fra deg større deler av inntektene dine til noen som trenger det bedre – Fellesskapet!

Det var, sist jeg undersøkte, lov å tjene penger i Norge. Om 3 % avkastning er mye eller lite vet jeg ingen ting om, men jeg ser at haugen av penger i grossistsystemet blir stor på slutten av året. Det må bety at operatørene er flinke.

Bøndene er ikke like dyktige. De har stilt seg slik at politikere som landbruksminister Brekk og andre setter rammer og betingelser for deres virksomhet det ikke er mulig å bøye det aller minste på. Det er visst ingen i landbruket som tjener mye penger. For norske bønder er det mer rovdyrskader, nedleggelser og tildeling av bygdeutviklingsmidler fra Innovation Norge krigen står om, leser vi. Produktutvikling har dårlige tider der på gården, statstilskudd er en langt sikrere inntektskilde – om ikke gården må nedlegges på grunn av endrede rammebetingelser, som forbud mot oppdrett av pelsdyr.

Imens står vi der i kassekø med trillekurven fylt med noen av verdens dyreste og dårligste matvarer, beskyttet av tollbarrierer og en minister som ikke vil diskutere realitetene i matvarevarehandelen.

Tenk over det når du skuer det triste paprikabefengte plastinnpakkede fugleskroget i kjøledisken neste gang. Men husk at den ikke koster mer enn 29,90, og det er ikke på tilbud en gang.

Kanskje matkvaliteten og prisene i Norge tross alt er fortjent?

Arbeiderpartiet forer gjøkungen.

Idretten får mer midler, vokser og tar større plass i det kulturelle redet. For det er faktisk Arbeiderpartiet, som av en eller annen grunn ikke lenger er norsk, som definerte idretten inn til kulturen gjennom det utvidede kulturbegrep. Menn i kortbokse med og uten ball sammen med ulike lange og høye hopp av begge kjønn var kultur, fikk vi vite for noen tiår siden. Det kan synes som om det nå er idretten som spiser opp budsjettene og blir det eneste kulturelle innholdet i Aps kulturelle trimbag.

Det er liten grunn til å være beroliget når statsministeren er lettere oppgitt over kulturen i en samtale med Aftenposten. Det er jo bare å stemme på oss, mener han, så skal alt gå vel – også for kulturen! Slik taler en sann arrogant ettpartisosialist i et valgår. Vi, sier han, kan ikke ta ansvaret for om de borgelige eventuelt vil gjøre noe annet enn det hans regjering har til sinne – å gi mer til kulturen over statsbudsjettet, senere.

Det er da merkelig at idretten ikke vil gjøre det på denne måten – å få tildelt ekstra midler over statsbudsjettet.

Kan det ha noe med tidligere erfaringer å gjøre?

Kanskje det er mer utrygt å oppnå tildeling av milde gaver etter stadige budsjettkamper i Stortinget? Det er en grunn for alt – og her heter grunnen penger. Statlige bevilgninger er alltid usikre.

Det signalet Arbeiderpartiet nå sender, er at kulturens grunnleggende økonomiske sikkerhet svekkes, selv om beløpet fra tippemidlene kun er ti prosent av det totale kulturbudsjettet. Nettopp fordi tilskuddet fra tippemidlene er så lite, burde dette vært en ikke-sak. Usikkerheten overtiger langt tallenes størrelse. Dette er en helt unødvendig maktpolitisk markering fra parhestene idrett og partipolitikk. Men som kjent er fotball en arbeideridrett.

Staten råselger det norske folk drømmen om en annerledes millionærtilværelse. I beste sendetid på statskanalen NRK får vi greie på at pengepremier i millionklassen og vel så det fra Lotto, Tipping, Joker og hva det måtte hete, med mild hånd strøs ut over det ganske land. Lykken står i kø, bare du betaler din skjerv til monopolet.

Og det er her gjøken ligger begravet.

Mens Giskes ”snille” spillmaskiner har vunnet innpass i kiosker og forretningssentra, har inntektene blitt dårligere for blant andre idretten. De organisasjonene hadde tidligere store inntekter av de antatt mer agressive automatene - som de selv betjente. Slik kunne ikke Giske, som kulturminister, ha det i Norge. Vi ble vitne til at de spilleavhengige ble skjøvet foran i kampen om automatpengene. Vernet mot de private inntektene var viktigere enn å ta vare på selvfinansierende frivillighet som idrett og musikkorps. Monopolisten Staten overtok butikken, idretten gråt over spilt melk og tapte penger på Aps landsmøtes skulder.

Resultatet uteble ikke, den utøvende kultur ble brutalt skjøvet mot redekanten av APs delegater. Det er langt ned fra det trygge leiet i Tippemidlenes favn – og redningsnettet er lite og spinkelt. Det vet idretten, som legger seg jublende vel til rette og med gapende munn venter på mer foring.

Det kan bli en realitet at 17. mai blir uten korps og musikk. Kulturen på grunn– og massenivå er sulteforet i årevis, og tror faktisk at det skal være slik!

Hvorfor er det ikke bygget et riksanlegg og konsertsal for korps, brass, janitsjar og orkestermusikk i dette landet? Når ble unger i korps og foreldre med musikk-engasjement premiert for innsatsen?

Dette skjer ikke før vi kan juble om OL og VM-gull i musikk og marsjering, eller at  togene 1. mai tyst på må gå til lyden fra i-Pods gjennom øreplugger og hodetelefoner.

Fremad marsj!

Vei i vellinga.

Vi har to sterke offentlige institusjoner i Norge – Finansdepartementet og Veidirektoratet. Det første er så strengt og sterkt at når tidligere minister for landets lommebok – SVs Kristin Halvorsen, entret lokalene, satte fra seg den røde håndesken på den solide bordplaten av eiketre, sparket av seg skoene og var klar til å dele ut midler til de fortjente, trengte departementet kun 14 dager på å strigle og forme henne slik at hun lød akkurat som vår mann Per Kristian Foss i samme jobb. Hun ble ansvarligheten selv.

I Veidirektoratet har man nå oppdaget at kalkulatoren har gått i stykker. Eller rettere, den har vært for liten. Nullene har vært for få. Ved bygging av veier i Østfold har man bommet på antallet biler med omkring 100%. Tenk det!

For omkring 25 år siden meldte man fra at tallmaterialet som var nedfelt i Nasjonal Transportplan ikke stemte, men fortsatte arbeidet med veiutbyggingene basert på de gale tallene. Ett av resultatene ble E6 gjennom Eidet - i tre felt og med full propp i trafikken. Men, blir vi beroliget i Aftenposten i dag, fra 2002 blir beregningene bedre!

Det er flott at direktoratet finner ut at feil kan rettes opp. Det er ikke så flott at man i en offentlig institusjon som påvirker så mange - også så mye – kan fortsette med et tallmateriale de vet er feil i nesten 30 år, fordi det står i en plan ett eller annet sted! Dersom Norgesgruppen hadde arbeidet etter slike beregninger, hadde ikke forretningene eksistert i dag. For de ansvarlige i direktoratet betyr dette ingen ting. Her finnes ikke ansvarlighet. Det begrepet er fullstendig pulverisert. For utenforstående er det komplett umulig å begripe at man ikke rett og slett går ut på veien og ser på trafikken for å se at det er noe som har vært feil lenge, for så å gå tilbake til regnestavene og finne ut hva. De flotte formlene og beregningene står i veien for praktisk arbeid.

Hvorfor startet jeg så med finansdepartementet når jeg skrev om veier?

Dette henger sammen på flere måter. Statlig motstand mot kommunal bestemmelse over veiutbygging og finansiering av hele prosjekt handler også om finansdepartementets makt. Når Kleppa går ut og er i tvil om kommunene kan bygge veier, er det jo en voldsom svingdør som slår tilbake på samferdselsministeren, når vi vet at kommunene har fått vedlikeholdsansvar for de veiene fylket tidligere hadde. Når staten har bestemt alt og lekt seg ferdig, skal kommunen betale vedlikeholdet.

Det er ikke bedre ved nybygging. I Fredrikstad skal vår veiutbygging betales gjennom bompenger, fylkeskommunale og kommunale midler med et tilskudd fra staten på toppen. Den siste summen mener Kleppa, ved staten, gir rett til å styre hele prosjektet. Det statlige beløpet dekker omkring 4% av totalbudsjettet, såvidt jeg vet.

Dersom jeg skal på restaurant og betale mellom 80-90 % av regningen, vil jeg ikke at den som ikke skal spise og bare betale en liten del prisen for sin egen cocktail før maten, skal bestemme både hvor vi skal gå, og hva vi skal spise. Det er slik staten oppfører seg i veibyggingen. I tillegg sier Den Store Styrer i Oslo hva som er sundt for oss, og hva vi får lov til å spise på den samme restauranten.

Når vi nå får bekreftet at Statens Veidirektorat til og med har brukt en gammel kalkulator som er feil – og uten batterier – er det ingen grunn til å være beroliget om at Fredrikstads veiproblemer blir borte med det første.

Det er ikke ofte jeg kan si meg enig med Gro Harlem Brundtland, men jeg vurderer en oppgradering av hennes utsagn om at ”alt henger sammen med alt”. Det betyr ikke at jeg inntar hennes standpunkt. Det betyr vel akkurat det motsatte.

Nå er det på tide å få luftet ut noe kraftig i nettverket mellom våre to store statlige kraftsentre som har ett kraftig grep om den allmenne norske hverdag; Finansdepartementet og Veidirektoratet. 

Hvem vet om Finansdepartementet har lånt Vegdirektoratets kalkulator og brukt den på Oljefondet, eller Pensjonsfond Utland som det så fordekt er blitt kalt den siste tiden? Dersom formler, beregninger, prognoser og analyser for fondets drift er gjemt langt inne i en plan som er feil, er det på tide vi får vite om det.

Men det spiller kanskje ingen rolle – vi får jo regningen uansett!

Eldrebølgen – det er jeg!

Vi har i lang tid hørt om en bølge av eldre som skal flomme over landet og slurpe unna alle velferdsmidlene Staten har oppspart i oljefond og pensjonsfond utland og skape uorden for NAV i pensjonsutbetalingene, danne køer på eldresentrene og være ugrei på alle måter. Nå har jeg tenkt over det, og det jeg har tenkt, er at dette faktisk er meg!

Jeg er eldrebølgen - helt alene – og sammen med alle de andre som hadde den frekkhet å bli født rett etter krigen.

Sett noe slikt - å leve så lenge! Og så i en uproduktiv alder! Som pensjonist!

Man må vel være ganske begrenset i hodet når man på den ene siden bevilger penger i bøtter og spann (det blir aldri nok) til medisinsk forskning, livredning, skolefrokost, vitaminer, matforbedringer, kostholdsråd og fluor, for så  å oppdage at resultatet begredelig nok er at folk lever lenger! Det er jo en flodbølge (sunami er vel politisk ikke korrekt å bruke i øyeblikket) av gamlinger som kravstore vil forlange internett, trådløse forbindelser både hit og dit og service på alle andre måter som står klar for å rykke inn på eldresenterne.

Det skjer ikke i dag, men om ikke mange år, leser vi. Da må vi være forberedt, leser vi også! Hvem er egentlig vi i den sammenhengen, undrer jeg.

Nå er det vel samtidig slik at den haugen med gamle ben og skaller som truer ungdommens velferd, stort sett er ganske vel bemidlet. Min generasjon (det høres flott ut) har faktisk vært med på å bygge landet vi også – før dessert- og curling-generasjonene inntok treningssentrene for å bli kvitt velferdsflesket. Men vi får allikevel neppe lov å innta den hedersplassen Arbeiderpartiet med venner forsøksvis har plassert krigsgenerasjonen og de nærmeste årsklassene på. Men ”vi små en alen lange” fra 50 og 60-årene har faktisk vært gjennom flere økonomiske nedgangstider enn den krigsgenerasjonen opplevde i 1924. Vi har hele tre økonomiske katastrofer  bak oss – den siste var den største, men ikke den voldsomste for oss.

Hva kan vi så vise for oss?

Vi har tatt skolegang og fulgt med i timen. Vi har vært med og dannet grunnlaget for flukten til månen og til utviklingen av IKT /DATA / PC /IPOD-bølgen som nå ungdommen mener er så hipp (sikkert et gammelt uttrykk, men allikevel). På det lokale plan har min generasjon faktisk vært med på å bringe Norge opp og frem, som landet aldri har vært før.  Utvikling og oppbygging av oljeindustrien kan være et passende stikkord. Jeg tror ingen generasjon før oss har tatt så mye utdannelse og vært med på så mange skolereformer, fulgt opp barna til treninger og velferdstiltak på samme måte som vi har. Min generasjon brøt gjennom mediaveggen fra en radiokanal i NRK via sort/hvitt sendinger over til et mangfolds- og kommunikasjonssamfunn ingen har sett maken til.

Eldrebølgens medlemmer er ansvarlig for overgangen fra et industri- og håndverkersamfunn til et kompetanse- og kunnskapssamfunn. Endringsviljen og -behovet er har vært kollossal. Min generasjon har vært med – og er med på - Norges utvikling fra grisgrendte strøk til et flerkulturelt samfunn – på godt og ondt. Vi har sannelig mye å være stolte over!

Og så skal vi avfeies med å beskrives som en ubehaglig kald, krevende bølge som skal flomme over landet og ødelegge glansbildet for dem vi har i marsjtakt etter oss!

Sannheten er antagelig at dersom vi får lov til å beholde det vi har spart oss opp – og slipper beskatning på penger vi allerede har beskattet gjennom inntekt, moms og formueskatt, eiendomsskatt og arveavgift for dem som har mottatt noe fra krigsgenerasjonen, så behøver antagelig ikke staten å tenke på oss i det hele tatt. For vi greier oss selv, som vi har gjort hele tiden.

De fleste i min generasjon er nå det media foraktelig karakteriserer som millionærer. Det var en periode da man mistenkeliggjorde ”de eldre” for å bruke opp arven på seg selv. Det kan tenkes at det er nødvendig, dersom vi skal opprettholde levestandard. Vi godtar ikke at vi skal dyttes inn på ett rom sammen med et par tilfeldige andre. Da betaler vi heller selv. Vi har nemlig gjennomskuet statens klamme hånd om våre sparepenger for at den etterpå skal donere noen smuler tilbake til oss, dersom vi er heldige. Vi ser daglig krangel om småmynt når en pensjonist med kulerammen og hoderegningen intakt hevder rett til en større pensjonsutbetaling enn det NAV-konsulenten har beregnet.

Det er på tide å tilpasse verdipolitikken til den nye generasjonen – og det er faktisk dem som har gått foran – som en bølge.

Ligg unna formuen – la oss gjøre som vi alltid har gjort. Vi kan greie oss selv, om vi får sjansen.

I Fredrikstad drikker ikke studentene nok!

I Fredriksstad Blad kan vi lese at to interesser kommer hverandre i møte; studentene og serveringsbransjen. Den ene vil ha billigere drikkevarer – lenger, den andre vil i hvert fall ha mulighet til å skjenke studentene mer ut over kvelden. Uansett kan studielånene få ben å gå på.

Om vi ser bort fra de lovene som gjelder slik virksomhet (for restaurantene – ikke studentene) er undertegnede av den oppfatning at Fredrikstad burde hatt mulighet til å skjenke hele døgnet. Regulering av gjestene skaper opphopninger av taxikunder, slåsskamper og andre problem. Reduksjonen i skjenketidene de siste tre og et halvt år har hatt marginal dokumenterbar virkning i positiv retning. I følge avholdsbevegelsen / KrF gir økt tilgang på alkoholholdig drikke mer konsum. Det er jeg ikke så sikker på, om tilgangen er mellom 02:00 og 08:00 om morgenen. Det er for øvrig skjenkeloven som setter en klar grense for overskjenking og skjenkestedenes ansvar for gjestene. Overtredelse medfører irettesettelse, bøter eller stenging.

Det er to helt andre faktorer som vanligvis styrer drikkemønsteret – lommeboken og arbeidstiden til den som drikker.

Studentene svarte i en debatt nylig at de ikke hadde noen problemer med å drikke til klokken 03:00 på en hverdag. Grunnen var at de var unge og tålte det. Tidligere er det opplyst at alkoholforbrenningen er lik uansett tid og alder, men skiller mellom kjønn. Det er interessant at det nettopp er studenter i Fredrikstad ved Helse og Sosialfag som hevder noe annet! Kanskje vi her ser et godt eksempel på forskjellen mellom liv og lære? Samtidig må man også kunne slå fast at studentene faktisk er for lite synlige i bybildet. En oppfordring fra undertegnede oversendes herved til studentorganisasjonene om å utvikle og gjennomføre flere og mer synlige positive sprell og spillopper i tråd med studentlivets gleder.

Om vi så ser litt på den andre parten – restauranter og serveringssteder, skjønner jeg at de vil ha mulighet til mer åpenhet. Det de også viser til, er at antallet restaurantgjester generelt synker. Kjell Arne Græsdal i Fredrikstad Utvikling viser til en totalnedgang i handelen i byen, og mener at Fredrikstad er en by med betydelige svekkelse på flere områder. Hans erfaring fra næringslivet tilsier at når reduksjonen i omsetningen er så mye som mellom 30-60% må man redusere bemanning og antall bedrifter.

Det er nok et godt råd.

Det er ingen menneskerett å drive skjenkested i Fredrikstad. Det er heller ingen vernet bransje. Om man ser på antall skjenkesteder i byen sammen med antall sitteplasser der man kan nyte både mat og drikke og vurderer det opp mot folketallet, kan det rett og slett hende at byen har en overkapasitet. Om vi ser på drikkemønster, antall kroner i omsetning, og ønsker om å drive slike etablissement, er det gå mulig at vi ser at det slett ikke er liv laget for alle sammen. Det kan ikke politikken gjøre noe med.

Hr Lebesby etterlyste kreativitet i serveringsbransjen. Det er betimelig. Om bransjen virkelig ville gjøre noe annet enn å følge i hverandres fotspor og finne frem til hvordan de skal servere den enkleste pilsen, så ville den høyst sannsynelig samtidig finn frem til nye målgrupper. At det er de unge som går ut i Fredrikstad, ser vi på nettavisenes oppslag om hvem som ”var på byen”. Det er langt mellom 50-åringene.

Det er en gruppe aktører vi aldri ser i denne debatten – det er huseierne og utleierne.  For restauranter og serveringssteder er husleie og personalkost de viktigste utgiftssidene. Huseierne er ikke uten påvirkningskraft på hvem de skal leie ut til og hvordan det serveringsstedet skal lykkes økonomisk. I noen tilfelle har jeg oppfattet at huseier også er operatør på skjenkesiden. Det er grunn til å undre seg over om ikke dette er en gruppe som i langt større grad burde være på banen for å ta sin tørn med å få publikum – og studentene - til å trives enda bedre i byen.

Uansett er dette en diskusjon om Høner og Egg! Men om det er en negativ spiral, må den snus gjennom nye strategier, kapitalinnsats og gründerånd, ikke sutring og klaging. Her må det til en dugnad mellom aktørene, investorene, eierne og operatørene.

Så kan politikerne bli enige om de tiltakene de har i sin verktøykasse, der er det imidlertid velgerne som bestemmer, ikke skjenkegrupper eller studenter!

Godt valg!

Si at du har sluttet med reindrift, ellers…

Vi kan i dag lese om Wefald Andersen som ikke har reinsdyr. Det er dumt – for det burde hun hatt, mener skatteetaten og likningsmyndighetene. Hun er også bedt om å melde fra at hun har sluttet med reinsdriften, for å slippe unna fremtidige problem med de samme statlige kontorer. Hennes beregnede ekstrainntekter fra reinsdyr, fiskerier og skog skal skyldes en feilregistrering hos NAV. Men blir hun kvitt dem? Nei! Hun har til og med blitt krevet forhåndsinnbetaling av beregnede fremtidige inntekter!

I flere henvendelser har Wefald Andersen møtt veggen, og smitten av feilregistreringen har seget gjennom systemet, fra etat til etat. Kaoset blir større og større – inntil media engasjerte seg. Da ordnet det hele seg. Merkelig.

Slikt skal ikke skje.

Skattetaten beklager. NAV beklager, og så videre.

De har så mye å gjøre, og over 50 millioner innberetninger å bearbeide, får vi melding om gjennom VG.No.

Er det noen som kan tenke seg til hvor mange registreringer som skal behandles når datadirektivet (DLD) – selv i en begrenset form – trer i kraft og med full tyngde? Er det noen grunn til å tro at man kan unngå feil registreringer og feil tolkninger av samtaler, koplinger og meldingsinnhold av ansiktsløse byråkrater i fremtiden?

I et offentlig system der antallet behandlinger er akseptert grunnlag for å godta enkeltfeil fremfor å gjøre alt man kan for å rette dem opp, burde Høyre vært imot DLD. Når man har valgt å godta innføringen med en 6 måneders lagringstid, synes jeg at man stiller norske borgere i fare for å bli kjørt over av byråkratiet. Vi kan bare vente på den første tvisten og resultatet av saken som ble bygget på feiltolkninger. Oppslagene om spionen Treholts omkamper i rettsapparatet blir småtterier i forhold! For vi må håpe at pressen også da kan være veileder og korrektur for et offentlig usynlig byråkratispøkelse vi kun har hørt om gjennom Kafkas beretninger.

Jeg er sikker på at om Wefald Andersen hadde bekreftet opphør av reindriften på Rælingen, ville ha blitt etterlignet – fordi hun da samtidig hadde bekreftet at hun i tiden før faktisk hadde hatt slik inntekt!

Fri og bevare oss for store registre og byråkratiske tolkere!

Verden er ikke perfekt!

Av og til beundrer jeg litt mer totalitære systemer og politiske retninger enn det vi holder oss med i Høyre.  I den type grupperinger har man ganske ryddige arbeidsforhold – de som er enige er enige, de andre forsvinner i natt og tåke, eller til Gullag, eller de evige politiske et eller annet. I andre partier, som slett ikke driver med så kraftige virkemidler er det helt stille om alt – bortsett fra vedtakene. Uenighetene hører vi lite til. Eller så er de lite interessante for pressen – av en eller annen grunn.

Når pressen flokker seg om en sak, opptrer de som ulver. Som leser kan man velge å la være å lese om det, unnlate å kjøpe avisene, og da synker lesertallet. I såfall må redaksjonene og kommentatorene hurtig velge et annet objekt å gnage på. Slik har leserne stor makt. Det er bare det at leserne vil gjerne vite ”alt” om hva som skjer bak fasadene på de perfekte politikerne, og redaksjonen og deskene gir dem hva de vil ha.

Når avisene og TV hyler om sexpress, økonomiske skandaler, skyggemøter og andre skjeletter i diverse skap og skuffer, er det neppe moralen som driver dem. Det er cash, kontant, rede penger, gryn! Cash is King! Redaksjonene jakter på rede penger vi som aviskjøpere legger igjen på disken i Narvesen, Rema og 7-11. De måler med stor nøyaktighet hvor mange penger de tjener på hvilke overskrifter. 

Ikke tro noe annet. Og de er flinke!

For meg blir det store spørsmålet da ikke at avisene og Fjernsynings-mediene kommer med slike ”avsløringer”, men hvorfor de kun finnes på høyresiden, og før ethvert valg? Det er meget sjelden (jeg har ingen statistikk å lene meg på, men det kan kanskje forsker i pressestoff, tidligere leder av AKP-ml Sigurd Allern, hjelpe til med) at vi hører noe slikt fra den røde siden av politikken. 

Er den venstre siden i norsk politikk mer dydig og prektig enn den blå siden?

Neppe!

Så hva kan dette raset av skjelletter fra høyresiden komme av?

Jeg skal ikke drive tankene inn mot noen konspirasjonsteorier, for det er neppe nødvendig. Jeg tror journalister er som folk flest, og derfor skriver om det de selv synes er interessant – resten lar de være. Det er også statistisk kjent at innen bladfykenes rekker er det flere representanter fra den venstre siden enn fra den konservative. Det er lenge siden tidsskriftet Farmands glanstider. Så der er svaret – enkelt; valgkamp er valgkamp, media skal tjene penger og journalistene skriver om det de synes er interessant. Det gjør ikke situasjonen mer behaglig for høyresiden, men det stiller spørsmål om den ballanserte pressen. Hvorfor galopperer ulveflokken stadig glefsende - mot høyre?

Vi skal imidlertid være glad for at vi har en aktpågivende presse. Det understreker behovet for å man skal tenke seg om i politikken også. Vi kan for eksempel ta frem det vi forsøker å lære elevene på skolen – anstendig oppførsel. Det gjør ikke noe om politikere opptrer ærlig og gjør en skikkelig jobb. Det kan faktisk hende at man som politiker kan komme styrket ut av det. Politikken og meningsbrytningene vil antagelig også tjene på redelighet og noe mer ærlig spill.

Men, som en liten bønn til pressen. Vis at dere også kan være ærlige; finn et aldri så lite skjelett i et radikalt klesskap – også. Det ville vært interessant å lese om. 

Kanskje opplaget ville øke også?