Selvbilde og attribusjonsteori

Selvbilde er noe av det viktigste man kan ha her i verden. Dersom man ikke har ett godt selvbilde, blir hverdagen med en gang mye vanskeligere. Man begynner å danne ett selvbilde av seg selv ganske tidlig i barndommen, og det er da viktig at alle faktorene rundt barnet er med å danne ett godt et. Barna er på skolen fem ganger i uken opptil flere timer dagen, og det er da ekstra viktig at lærerne hjelper barna med å få ett godt selvbilde.

Vår personlighet består av følelser, tanker og oppførsel. Vi har også ID, som er psykiske krefter inne i oss som hjelper oss til å jobbe for det vi selv vil. I motsetning til ID har vi en kraft i oss som vi kaller for superego, som hjelper oss til å ikke være ego hele tiden. Egoet vårt skal balansere ID og superego. Egoet er det vi viser oss frem til resten av verden som.

Det jeg synes var litt mer vanskelig, var selvet, altså jeg og meg. Jeg er ett subjekt som er ubevisst, og når vi merker hva som har skjedd er det bare ett minne. For eksempel når man går. Det er ikke noe man tenker over akkurat der og da, men man kan tenke over det etterpå. Meg er ett objekt, det er bevisst og virker som observatør, slikdre og vurdere seg selv. Jeg og meg samarbeider sammen hele tiden. 90% av det man gjør er ubevisst, noe jeg synes er en god ting, for dersom jeg skulle tenkt over det hver gang jeg gikk, snakket eller lo, hadde jeg til slutt blitt gal! Utviklingen av selvet starter allerede ved løsrivningen fra mor, og små barn klarer ikke å skille sak fra person.

Det er noen personer som er viktige når det gjelder selvbilde, og en av de er lekepedagogen George Herbert Mead. Han mener at selvet blir utviklet i en samspillprosess med omgivelsene, og at barn måtte få bestemme selv. Teoretikeren Erik Homburger Erikson var mer opptatt av det som skjedde i samfunnet. Han la vekt på å tolke det ubevisste slik det kommer til syne i naturlige omgivelser, i lek og kommunikasjon.

Attribusjonsteori er at vi har et behov for å få mening i tilværelsen. Vi leter etter årsak i det som skjer rundt oss. Attribusjonsteori handler om hvordan vi trekker ulike tolkninger fra samme observasjon og hendelse. Når to personer er vitne til samme hendelse, er det ikke sikkert de vil forklare observasjonen eller utfallet på samme måte. Alt som skjer rundt oss og med oss, alt vi ser og hører; blir omhyggelig filtrert og puttet inn i vår egen forståelsesverden hvor tingene blir tillagt mening. Tolkningene våre danner grunnlaget for de forventingene vi lager oss.

Det er viktig å være klar over de mange mulighetene for ulike oppfatninger og dermed ulike reaksjoner blant elevene. Lærere formidler mange slags budskap, både åpent og skjult. Jo mer skjult formidlingen er, desto større er sjansen for mistolkninger. En lærer og en elev tolker et og samme hendelsesforløp helt forskjellig, dette kan få uheldige følge for eleven, og øydelegge forholdet mellom lærer og elev.

Attribusjonsteori er teori om hvordan vi knytter årsaksforklaringer til det som hender oss. Disse årsakene er viktige, fordi de påvirker forventningene våre.

Det jeg synes var ekstra interessant med attribusjonsteorien var hvordan jenter og gutter så forskjellig på suksess og nederlag. Guttene sin tolkning kommer at indre årsaker(evner), mens jentene sin kommer av ytre årsaker(flaks).

Albert Bandura har en interessant teori om mestringsforventninger. Han mener at vi har to typer forventninger. Enten en forventning om å klare handlingene som må til for å nå målet eller forventninger om resultatet som følger handlingen.