Konferansens høydepunkt!

MD Ph.D Brad Tinkle, Cincinnati Children’s Hospital Medical Center, USA

Dr. Tinkle er noe så sjeldent som en åpen, lydhør og nysgjerrig lege. Da han overtok praksisen var den godt etablert, med mange pasienter og han kunne som så mange andre bare videreført det som hadde blitt gjort tidligere, men det gjorde han ikke. Han videreførte det som fungerte godt, men har aldri sluttet å stille spørsmål både ved metoder og etablerte sannheter.

Han er forfatter av to bøker om hypermobilitet.

Som Dr. Byres snakket Dr. Tinkle mye om dette med å stille en EDS-diagnose. Hvordan skal man teste, hvordan skal man klare å eliminere subjektivitet når mange av kriteriene går på hva man ser og føler, slik som ’myk hud’?

Han har forsket på EDS i 13 år og mange av pasientene har han fulgt siden de var babyer.

Han mener at hensyn til alder, kjønn og etnisitet må inn, i tillegg til at man må se på eventuelle skader pasienten har hatt som kan ha endret muskler og hud. Noen av kriteriene som utgjør grunnlaget for Villefrance-metoden undrer han seg over, som at kroniske leddplager ikke er en del av hovedkriteriene til Klassisk type, eller at han har sett flere med Vaskulær type som ikke har de karakteristiske ansiktstrekkene som blir beskrevet.

Dr. Tinkle tar utgangspunkt i tradisjonelle metoder, som Beightons score, men om pasienten ”bare” oppnår 5 av 9 poeng blir han skeptisk og begynner å se etter andre ting i tillegg. Er det mye annet som stemmer med EDS? Da går han videre. Er det ikke? Da må han lete etter andre løsninger. Hvis f.eks en pasient kommer med smerter i ledd og de i tillegg er røde og hovne sendes pasienten til en reumatolog for utredning først, for å eliminere eventuelle reumatiske sykdommer.

Dette er noen av tingene han ser etter eller merker seg når han møter nye pasienter:

• Atrofiske arr – er disse på steder der det er naturlig bevegelse, som over et skulderledd, eller midt på leggen der huden ikke blir belastet på samme måte?
• Ustabile ledd – er de ustabile bare én vei, eller alle veier?
• Plattfot – er foten bare flat, eller vrir den seg i rare vinkler også?
• Voksesmerter – hvor lenge? I vokseperioder kan normale smerter vare et par måneder, men utover det bør man se nærmere på barnet
• Har pasienten hatt brokk, f.eks etter en operasjon?
• Klumpfot?
• Generelt vonde føtter?
• Hofteleddsdysplasi?
• Går barnet sent, altså etter 14 mnd?
• Sitter barnet i en W-stilling?
• Smerte? Etter trening og under hvile
• Kroniske smerter? Har de vart så lenge at det går utover søvn og generelt overskudd? Like sliten etter søvn?
• Hodepine og migrene? Kan det være kjeveproblematikk, lavt blodtrykk eller chiara som er årsaken? Stammer disse igjen fra en bindevevslidelse?
• Skiveutgliding i nakken eller i korsryggen?
• Problemer rundt hjertet, smerter i brystet eller høy puls?
• Lavt blodtrykk og besvimelsesfølelse når man reiser seg fort?
• Reflux (GERD), gjerne sammen med brokk eller forsinket fordøyelse?
• Vondt i ribbein eller ribbein som ”hopper ut”?
• Scoliose?
• Irritert tarm?
• Svak bekkenbunn og urinveisinfeksjoner?
• Livmor- og prematurproblematikk, prolaps i livmor eller blære?
• Vanskeligheter med å skrive (pent)?
• Generelt svake hender med smerter?

Disse og flere andre problemstillinger benytter Dr. Tinkle og hans team i møte med nye pasienter og han begynner å bli trygg på hva som skiller Ehlers-Danlos Syndrom fra andre diagnoser, og særlig hva det vil si og innebærer å ha EDS.

På sin Facebook-side har han over 2000 venner, flere av disse pasienter. Her besvarer han generelle spørsmål og diskuterer med glimt i øyet. Blant annet slang han en dag ut spørsmålet ’Ever get tired of defining what EDS stands for? What things have you heard?’ Det kom flere mer eller mindre hysteriske svar, dette er noen av de beste:

Erectile Dysfunction Syndrome

Every Damn Syndrome

Every damn symptom

Especially Distressful Situation

Every Day is a Surprise

Episodic Dyscontrol Syndrome

Early Dementia Syndrome

Extremely Damn Stubborn

Everyone Dislocates Something

Egotistical Doctor Speaking

Hahaha :) Mange sannheter der. Noen som har noen forslag på norsk?

Behandling av Vaskulær EDS

MD Wilfried Briest, kjemiker og fysiker i Leipzig

Briest og hans team har forsket på mus med antibiotikaen Doxycycline. Denne finnes blant annet i Periostat, som brukes til å behandle tannkjøttbetennelse og Oracea, som brukes til å behandle Rosacea.

De vaskulære musene som ble forsket på så normale ut og levde like lenge som andre mus, men deres aorta var påvirket av sykdommen, og den ble veldig svekket etter hvert som musene ble eldre. Det ble større fare for at disse musene utviklet en aneurisme (utposning) på hovedpulsåren, at denne vokste og at blodåren til slutt revnet.

 

Musene ble behandlet med Doxycycline i 3 mnd. Det viste seg at disse musene hadde et høyere MMP-nivå enn mus som ikke ble behandlet og dermed mer kollagen i aorta.

Briest hevder at testene viser at behandling med Doxycycline begrenser veksten av aneurismer og dermed også faren for ruptur.

Det ble tatt hudprøver av musene i forsøkene og der så man også forskjell på mus med og uten medisin. Det betyr at man også på mennesker med vaskulær type EDS kan ta hudprøver for å se om medisinen har effekt.

I år 2000 ble det gjennomført et pilotstudie på mennesker. De testet medisinen i en uke, med positive utslag på aneurisme-vekst.

Debatten går nå på hvilken konsentrasjon av medisinen som bør brukes og hvor lenge man skal behandle. Det har blitt testet med doser på 50 mg, 100 mg og 300 mg, men doseringen hadde ingen innvirkning på effekten, så Briest anbefaler å gi lave doser.

Det pågår mange tester i dag, men Wilfried Briest er klokkeklar: ”Anerysm growth can be prevented!” 

Tenner og kjeve-problematikk og EDS

To innlegg på Nordisk 2010 ved tannlege Michala Lexner og overtannlegene Jenssen og Gørup ved Odontologisk Videncenter, Århus og København

Tannleger kan ha en tidlig rolle i diagnostisering av EDS, røntgenbilder gir tydelige svar. Lexner foreleser derfor om EDS for tannlegestudenter i Danmark.

Dette er noen orale symptomer ved EDS og ting tannleger bør være ekstra obs på når de behandler EDS-pasienter:

Kjeveleddet:
– hypermobil kjeve
– subluksering av kjeven
– problemer med å gape eller tygge
– smerter

Slimhinner:
– skjørt tannkjøtt
– sår og blødninger
– fare for betennelser
– after heler svært sakte
– leppebånd og tungebånd kan mangle

Tenner:
– korte røtter
– rotavbøyninger
– mye karies
– defekt emalje
– mye plakk og tannstein

Regulering:
– tennene kan bevege seg raskere enn vanlig til rett posisjon, men også tilbake til utgangspunktet…

Kirurgi:
– komplikasjoner som smerter, blødning og langsom heling
– man bør ikke benytte ikke for stramme sting og disse må sitte lenger enn normalt
– dårlig effekt av bedøvelse, kan ev. kombinere 2 forskjellige preparater for bedre effekt

I tillegg ser man ofte at pasienten har hypermobil tunge.

Det startes nå opp en undersøkelse blant EDS-pasienter i Danmark. Her skal man følge opp barn som var med i en undersøkelse for 10 år siden, i tillegg til noen nye pasienter. Fokusområder vil være plager, daglige rutiner og munnhygiene og man håper å finne forklaringer på f.eks sammenhengen mellom karies og EDS.

Ved Odontologisk Videncenter (OD) skal man utrede, diagnostisere og lage en behandlingsplan for pasienter. De driver konsultativ virksomhet og skal samle erfaring og kunnskap.

OD fikk 200 henvisninger i 2009, flesteparten var pasienter med sjeldne diagnoser. EDS var blant de hyppigste og det var langt flere kvinner enn menn. Snittalderen var 35 år, men det ble ikke henvist menn over 40 år – noe som de ser på som mystisk.

Overtannlegene fra OD viser til problemer som karies, at tennene smuldrer opp, er løse eller faller ut, blødninger, problemer med kjeveledd, dårlig effekt av bedøvelse og tannstilling.

OD har konkludert med at EDS-pasienter er predisponert for tann- og kjeveproblemer og at denne pasientgruppen krever ekstra fokus. De har en mer porøs emalje enn kontrollgrupper og mer karies og belegg/plakk og mer smerter. Hva som er årsaken til dette, er derimot uklart. Kan dårlig motorikk i hender gi dårligere munnhygiene? Eller er det den porøse emaljen som er årsaken? Dette håper de årets undersøkelse vil gi noen svar på.

En pasienthistorie

Emilie Bendixen Holm

Emilie er ei modig jente på 26 år. Det er ikke hvem som helst som hadde turt å stå foran en fullsatt sal av leger, professorer og fagfolk for å fortelle sin historie.

Hun fikk diagnose da hun var 22. Selv om hun visste at noe var annerledes, kom ”stempelet” likevel som et sjokk.

Som barn var hun ”annerledes”, uten at noen kunne sette fingeren på hva det var som skilte henne fra de 3 eldre søsknene. Ironisk nok vokste hun opp i en legefamilie og følte seg som en klønete hypokonder.

Hun husker smerter fra hun var rundt 7 år, voksesmerter ble det sagt det var. I oppveksten var hun ikke særlig interessert i gym, for hun fikset ikke aktivitetene. Derimot var hun aktiv med både dansing, løping og badminton og hun syklet til disse aktivitetene.

Som ungdom jobbet i slakterbutikk, med tunge løft på harde gulv og trodde det var helt normalt å ha vondt 2-3 dager etter jobb.

Problemene begynte da hun bestemte seg for å løpe maraton sammen med familien. Hun fikk veldig vondt i knær, føtter og hofter underveis mens hun løp, ikke bare etterpå som hun var ”vant til” etter trening. Erfarne løpere rådet henne til å løpe mer, noe som resulterte i låsning i knærne. Da ble hun undersøkt av en reumatolog og fikk konstatert hypermobilitet, blant annet i tærne. Han rådet henne til å unngå hard trening og tungt arbeide. Hun roet dermed ned og det føltes godt å ikke ha vondt hele tiden.

Emilie forteller at hun sliter mye med gnagsår. Ikke bare på føttene, men også i hendene når hun skriver med kulepenn.

Etter en kneoperasjon gikk det raskt nedover. Hun trente stadig mindre og når kneet ikke ble bedre selv ett år etter operasjonen var det ingen som visste hva mer de kunne gjøre for henne. Da hadde hun begynt å studere, men var så sliten hele tiden at hun bare sov. Hun begynte også å selvmedisinere for å håndtere smertene.

Foreldrene grep inn og hun fikk ny henvisning til reumatolog og for første gang ble det snakk om EDS. Hun ble sendt videre til Rigshospitalet og innen diagnosen var stilt var hun helt nedkjørt. Hun fikk plass på et opptreningssenter for å bygge opp igjen stabiliseringsmuskler, balanse etc. og brukte alle sin energi på trening. I denne perioden satt hun i rullestol.

Hun gikk også på en smell psykisk. Med urinlekkasje og smertefull sex, både underveis og etterpå, var det vanskelig å se for seg et normalt liv med mann og barn – og hva med jobb?

”Trening er det som gjør forskjellen”, sier Emilie. I dag er hun ferdig utdannet jurist og i jobb på en arbeidsplass hvor hun har nødvendige hjelpemidler i nærheten til enhver tid. Hun trener pilates, ofte med ball, men kun lavpulstrening. Hun kan fortsatt bli frustrert over å ikke kunne løpe, å kunne kjenne at hun virkelig blir sliten av treningen, men som hun sier; ”Moderat trening er veien frem”. Hun forsøker å beskrive smertene, både de murrende som alltid er der og de intense ”jagene”. Heller enn å selvmedisinere som tidligere, forsøker hun nå å gjøre noe annet, endre oppgaver eller stilling for å lindre smertene. Hun viser stolt frem sin lille sønn som hun er svært glad for å ha fått, selv om smertene under graviditeten i perioder nesten ikke var til å holde ut.

Fortsatt hender det at Emilie ønsker å være ”normal”, og hun går på en smell nå og da når hun gjør for mye eller tar for få eller for korte pauser. Staheten er god å ha! Hun er frustrert over smertene, fordi de hindrer henne i å gjøre ting, og hun har dårlig samvittighet overfor samboeren som stadig må hjelpe henne og gjøre mer enn henne i det daglige.

Emilie ser ut som en frisk og ”normal” 26 åring, men hun må ha hjelp til å åpne en brusflaske fordi hendene er så svake. Fortsatt må hun ha noen med seg når hun trener, for å sikre at hun gjør øvelsene riktig og for å gi henne støtte i de svakeste leddene under trening. Gradvis har hun lært seg å leve med EDS’en og å ta hensyn til seg selv og egne behov.

Effekten av fingerskinner

Thea Pearl, Ergoteraput ved Rigshospitalet: Effekt av fingerskinner på ustabile fingerledd

Flere av Theas pasienter har forsøkt finger-ortoser av sølv, fra amerikanske Silver Ring Splints. Pasientene er fornøyde, de sier de kan utføre flere daglige funksjoner enn tidligere, i lengre tid, uten smerter og uten at leddene låser seg eller går ut av ledd. Noen forteller også at de har kunnet gjenoppta hobbyer.

Pearl forteller entusiastisk om effekten, som kommer umiddelbart. ”Dette går rett inn i en ergoterapeuts hjerte”, sier hun og har fått for vane å ta bilder av pasientenes hender mens de gjør daglige aktiviteter med og uten fingerringer.

Det ble gjennomført et prosjekt ved Rigshospitalet for å måle effekten av ringene. ”Som om det var nødvendig”, var Theas kommentar, ”jeg visste jo at de fungerte!”

 

Hypotesene som skulle testes var:

-         Kan man oppnå vesentlig forbedret håndfunksjon med fingerortoser?

-         Kan man gjenoppta daglige aktiviteter med fingerortoser?

-         Får man bedret evnen til å utføre disse aktivitetene med fingerortoser?

Man skulle måle tilfredshet fra 1-10 på 3-5 daglige aktiviteter som var viktige for pasienten, med og uten ring. De fikk svar fra 7 kvinner mellom 25-65 år med EDS og 2 gutter mellom 10-13 år med andre diagnoser.

8 av 9 svarte at de fikk bedre funksjon, 7 av 9 at de opplevde større tilfredshet pga færre smerter og større utholdenhet. Pearl forklarer dette med at man bruker ”riktige muskler” på oppgaven og på langt nær så mye energi som man ellers ville brukt på en enkel oppgave som å holde et glass. I tillegg forebygger fingerringer vedvarende leddforandringer og trener musklene som støtter leddene.

Fingerringer bør være et selvfølgelig redskap for alle ergoterapeuter, hevder Pearl. Men, hun har likevel en pekefinger til alle med hypermobile ledd: Når du strekker ut en finger for å trykke på en lysbryter, se hva du gjør! Det holder å trykke til det sier klikk og lyset går på, det er slett ikke nødvendig å trykke så hardt at fingerleddet forsvinner inn i hånden! Ofte er det slik at vi (EDS’ere) har en nedsatt ledd- og muskelsans, og derfor ikke ”kjenner” bevegelsen som skal til. ”Nok er nok!”, understreker Pearl. Se hva du gjør, lær deg hvor du skal stoppe ved å se, kjenne og øve slik at du ikke overbelaster og ”forflytter” problemet!

Gjør en test: Lukk øynene og strekk ut armen. Kjenn etter, hvor utstrakt er armen – har den en ”normal” vinkel nå? Åpne øynene og se…. Overrasket?

Og en annen ting, tviholder du på pennen når du skriver? Gjør det ikke vondt i skulderen da?

For oss som var så heldige å oppleve Alberto Friedmann under den Nordiske Konferansen i Norge i 2007, var dette en god påminnelse. Vi må alle øve på å finne riktig punkt i hvert ledd, selv om det ikke ”kjennes”.

Fingerringer, som andre hjelpemidler, skal ikke være en sovepute men et hjelpemiddel for å kunne klare å gjøre ting på en mer hensiktsmessig måte. Thea mener bestemt at hver bruker selv vet hvor ofte og hvor lenge man bør/må bruke skinnene. De skal brukes som en forebygger, og som en hjelp i hverdagen for ting man ikke får trent opp. Da slipper man å miste vannglasset i gulvet bare fordi telefonen ringer og man mister fokus ;-)

Behov for nye kriterier

Foredrag av overlege Lars Remvig, Rigshospitalet i Danmark: Behov for nye kriterier vedrørende hypermobilitet

Hvorfor er det viktig å få kartlagt hypermobile pasienter? Remvig mener at man med mer ensrettede grupper av pasienter gjør det enklere å tilrettelegge for riktig behandling av hver gruppe, og det blir også enklere å stille prognoser for hver gruppe.

Hva er egentlig et syndrom? Et syndrom er en sykdom karakterisert av en type symptomer og funn.

Litt historikk

Tidligere fokuserte man i hovedsak på ledd ved kliniske funn:

• Rotes-Querol, 1957, så på albu, kne og ankel
• Carter & Wilkinson, 1964
• Beighton, 1969. Baserte seg på Carter & Wilkinsons metode siden denne var enkle å gjennomføre og gav ja/nei-svar. Ble til det 9-test-systemet som brukes i dag.
• Villefranche, 1998
• Brighton 1999. Inkluderer familiehistorie i vurderingen av pasienten.

Remvig mener, som Dr. Byers og Dr. Tinkle at det er flere svakheter ved metodene:

Det foreligger ingen informasjon om hvordan testene skal gjennomføres;

-         Skal hånden peke opp eller ned når man måler, skal armen være strukket eller rett?

-         Skal pasienten ligge, sitte eller stå når man tester og hvilke teknikker skal benyttes under testene?

-         Hvilken grad skal vinkelen på kneet eller lillefingeren være?

-         Skal man ta hensyn til forskjell på alder, kjønn eller etnisitet?

-         Vedrørende hovedkriterier og bikriterier; hvor viktig er det med ett, to eller tre?

-         Hva er normalt??

I nyere forskning har det blitt nevnt at målet på strekkbarhet på hud på armen er 2,9 cm ved en gitt vinkel, målt på den armen som ikke er dominant, men dette er ikke en erklært sannhet.

Når det gjelder strekkbarhet av huden på håndflaten, mener Dr. Remvig at denne egner seg dårlig siden huden her er utsatt for solskader.

Så sent som i 2008 ble ”sideflesket” på en pasient målt for å diagnostisere Klassisk EDS i England!

Remvig etterlyser konsensus!

Vi må ha pålitelige svar for å stille en  pålitelig diagnose, sier Remvig. To leger skal kunne stille samme diagnose på pasienten, eller samme lege skal kunne stille samme diagnose igjen etter noen måneder.

Hvilke kliniske tegn skal man se etter og hvilke metoder skal benyttes? Hva er vanlig? Hva skal regnes som hoved- og bikriterier? Kan man bli enige?

Nå i september kjøres det i gang et Delphi-studie som inkluderer leger/spesialister som i dag kan diagnostisere Ehlers-Danlos Syndrom. Alle mottar et spørreskjema, med en lang rekke spørsmål som f.eks ”Hvor viktig er tommelvinkel?” Svaralternativene går fra 0-10. Deretter kommer oppfølgingsspørsmål som ”Hvordan måler du dette?” Her er det 3 svaralternativer.

Med disse svarene kan man se om det er konsensus og på hvilke områder det spriker med tanke på vektlegging eller metodebruk. Ved å gjennomføre slike studier vil man tilslutt kunne bli enige internasjonalt om diagnosekriterier, avsluttet en positiv Remvig.

Nordisk database

RAREDIS

Raredis er en felles Nordisk database finansiert av blant andre Nordisk Ministerråd og Helsedirektoratet. Her registreres pasienter med sjeldne diagnoser, for blant annet å forenkle tallmateriell og for videre forskning.

Stense Farholt og Hanne Hove, fra henholdsvis Kompetansesentre for sjeldne diagnoser i Danmark og Nordisk database for sjeldne sykdommer fortalte om sine virksomheter under Nordisk i København i september.

Per 1.1.2010 var det registrert 64 pasienter med EDS i basen, mot forventet tall på 290. Hos det danske Center for Små Handicapgrupper (CSH) var det registrert 400 stk. Dette viser at det også i Danmark er store sprik mellom faktiske pasienter og innrapporterte tall.

I tillegg blir pasientene kun registrert med en ren EDS-diagnose, de ulike undergruppene blir ikke registrert.

Det forventes at oppgraderingen til ICD-11 i 2014 vil åpne for nye diagnoser.

Det finnes flere registre som forenkler statistikk og forskning:

Dødsårsaksregister fra 1970

Landspasientregister fra 1977

Misdannelsesregister fra 1983

Det finnes to Sentre for sjeldne diagnoser i Danmark. Deres oppgave er å stille sjeldne diagnoser og registrere disse i Raredis-basen. En av diagnosene er EDS. Som i Norge diagnostiserer andre leger også, og det finnes ingen faste rutiner for rapportering av pasienter til sentrene eller til basen ved nye diagnostiseringer. I Danmark har de altså samme problem med hvem som diagnostiserer, hvilke metoder som blir benyttet og
usikkerheten rundt undergruppene som vi opplever i Norge.

Til tross for at de ser store svakheter ved Villefranche-metoden for diagnostisering, er det disse 6 undergruppene som benyttes ved begge sentrene. Som Byers, Remvig og Tinkle nevner (se andre saker i bloggen), inneholder ikke metoden noen presise beskrivelser av f.eks hvor strekkbar huden skal være, eller hvordan man skal holde armen og hånden når man måler huden der. Det er heller ikke beskrevet hva ”normalt” er, noe som gjør det svært vanskelig å avgjøre hva som er ”unormalt”. De har utarbeidet et registreringsskjema i samarbeid med Raredis for å kartlegge symptomer vedrørende bevegelighet, hud, blåmerker, arr etc. blant annet registeres både Holzberg score og Beighton score.

I den danske basen er det i dag registrert 21 personer med Hypermobil type EDS, 34 stk med Klassisk type og 17 stk med Vaskulær type. Pasienter med Hypermobil type eldre enn 35 år blir dog ikke registrert, de hører i Danmark til under Reumatologisk avdeling ved Rigshospitalet og registreres der.

Fortsatt langt igjen

Nordisk konferanse om EDS
3. –4.september ble den 4. Nordiske konferansen om Ehlers-Danlos Syndrom (EDS) arrangert i København. Arrangøren, den danske EDS-foreningen hadde hentet inn fagfolk fra Norden, England, Tyskland og USA og vi fikk ta del i 10 faglige opplegg i tillegg til at en pasient fortale sin historie som EDS’er.

”Å dele kunnskap” sto i fokus under årets konferanse. Første gjest var professor, MD Peter Byers fra University of Washington i Seattle i USA. Han snakket om EDS og genetikk.

Les mer om ham og forskerteamet i dette innlegget.

Ved University og Washington har de forsket på EDS i 30 år. De har forsøkt å finne frem til hvilke gener som er involvert og hva det er som går galt.
Hvordan kan det at en liten byggestein er skadet, gi de store utslagene som mange EDS-pasienter har? I kroppen er det 6 billioner små byggeklosser, altså 6 000 000 000 stykker. At en mutasjon i én av disse kan gi store utslag, fascinerer og overrasker forskerne.

Andre spørsmål de stiller er:
- Hva kan man gjøre for å forebygge eller behandle EDS?
- Hvordan skille de forskjellige undergruppene av EDS fra hverandre?

Litt arvelære:
Kroppen inneholder 2 kopier/sett av hvert gen, hvor et er arvet fra far og et fra mor. Mutasjoner kan påvirke ett eller begge av disse kopiene. Hvis en av foreldrene har syndromet, er det ved fødsel 50 % sjanse for at barnet også får det (dominant nedarvet). ’Chance has no memory’, sier Byers. Det vil si at selv om det første barnet fikk syndromet, er det fortsatt 50 % sjanse for at barn nr 2,3 osv kan få det. Derfor kan noen oppleve å bare få friske barn, andre bare syke, andre igjen noen syke og noen friske.
Hvis begge foreldrene har mutasjonen, er risikoen for å få syke barn nede i 25 % (recessivt nedarvet).
Mutasjonen kan oppstå spontant i et gen hos en ellers frisk familie, for deretter å nedarves i videre generasjoner. Jo mildere sykdommen er, jo flere generasjoner lever med den, jo mer alvorlig sykdom, jo raskere dør mutasjonen ut.
Professor Byers og hans team har etter hvert funnet frem til alle genene tilknyttet EDS, bortsett fra hypermobil type. Per i dag koster det 1000 dollar om man sender en prøve til USA. Testen gjøres også i Danmark og man får svar etter ca 2 uker.

Klassifisering
Professor Byers mener vi må sette oss ned å se på klassifiseringen av undergruppene av EDS på nytt. Tidligere delte man EDS-pasienter inn i 11 grupper, hvor en av dem var Hypermobilitetssyndrom. I 1998 bestemte en gruppe genetikere seg for å forenkle og rydde opp i denne oversikten og endte opp med en ny inndeling, der EDS ble delt inn i 6 undergrupper. Denne inndelingen har senere blitt kalt Villefrance-klassifikasjonen og er den inndelingen de aller fleste benytter i dag.
Se oversikt og figurer hos blant andre Tidsskriftet, EDNF og Landstinget.

Byers gikk gjennom hver av undergruppene, med de hoved- og bikriterier som hører med ifølge Villefrance. Dette er noen av hans kommentarer:

Klassisk EDS, Type I
Det er svært få registrert i USA og England av denne typen, flere i Skandinavia. Han tror et mulig svar på dette kan være at vi er flinkere her til å registrerer pasienter. Han mener samtidig at denne typen er overdiagnostisert, siden svært få faktisk har sett noen med denne typen og dermed ikke helt vet hva de skal gå ut fra når de diagnostiserer. Hva er egentlig ’veldig bløt og myk hud’? Han mener det nok finnes flere med Type I enn med Type IV, men at de er færre enn f.eks Marfans og OI.

Det er genet COL5A1 som er mutert i Type I EDS, et Type 5 kollagen. Vi har flere typer kollagener i kroppen. Type 5 kollagener utgjør fundamentet, som konstruksjonsvirket eller grunnmuren i et hus. Han kaller den ’the basic underlining structure’.
Han antar 1 av 50 000 har denne type mutasjon. Hos noen av disse er det påvist utvidet aorta, men det er ikke funnet noen klare tegn på at dette er vanlig for denne mutasjonen.

Klassisk EDS, Type II: Tenascin X Deficiency
Har også en elastisk hud, men den kjennes nesten “løs”, som på en slange. Disse får også lett blåmerker, men ingen atrofiske arr. Han tror denne er svært sjelden.

Hypermobil type, Type III
Dette er en sjelden type, til tross for hyppighet av hypermobilitet. Svært vanskelig å skille fra generell hypermobilitet og Familiært Hypermobilitetssyndrom, særlig siden det muterte genet ikke er funnet.

Vaskulær type, Type IV
Han liker ikke navnet ’Vaskulær’, siden dette ”ekskluderer” andre symptomer, som også er viktige, som f.eks klumpfot.
Forskning viser at gjennomsnittlig levealder for denne gruppen er ca 50 år. Hovedårsak er at blodårer ryker, at organer revner, eller at de ikke klarer å stoppe blødninger under operasjoner.
Mutasjonen mest fremtredende i hule fibre og glatte muskelfibre, som i blodårer og livmor og ligger i genet COL3A1.

Forskerteamet har sett på flere familier med Type IV og har funnet store forskjeller i hver enkelt familie de har testet. Dette gjør det svært omfattende og krevende å finne et system. I samme familie kan det være tilfeller med samme mutasjon, hvor noen likevel ikke er syke. Hvorfor og hvordan dette kan skje vet han ikke.

Kyphoscoliotisk type, Type VI
Skyldes mutasjon i genet PLOD1, som påvirker enzymer i selve kollagen-kjeden. Forskning har vist at store doser C-vitamin har hatt effekt på denne pasientgruppen.

Arthrochalasisk type, Type VII a og b
Dette er en svært ”lealaus”pasientgruppe med mutasjon i kollagen.genene COL1A1 og COL1A2. Gruppe b er i tillegg svært ”porøse”.

I tillegg finnes det andre, svært sjeldne typer.

Veien videre
Byers mener altså at disse undergruppene må vurderes på nytt. Han opererer selv med +/- 9 kategorier.
Hvordan skal vi få til dette? Han mener man må finne en gruppe med helt identiske symptomer og foreta kliniske og genetiske tester på denne gruppen. Allerede der får man store utfordringer, siden alle er så forskjellige. Men om man får til det, kan vi kanskje få svar på hvorfor det finnes så mange variasjoner, selv innenfor samme familie? Kan det være den friske kopien av det muterte genet som påvirker utfallet? ’Vi nærmer oss’, sier han, men det er langt igjen. I dag har vi teknologien, vi kan se hele genspekteret. Vi nærmer oss en revolusjon! avsluttet Peter Byers i København.