Mobiliseringsordren gikk ut i februar 1808, og de som ble mobilisert var Grenaderer og skarpskyttere fra 2. Trondhiemske regiment. Det var og folk med fra andre deler av landet. Det vil si at det var de best trente soldatene som var hjemmehørende fra området Trondheim i nord til Romsdalen i sør. Totalt var dette en styrke på til sammen Ca 64o soldater, underoffiserer og offiserer.  De riste først fra sine hjemsteder og ble samlet i Trondheim. dette kunne for enkelte som bodde avsides til være en kraft anstrengelse i seg selv. Det var jo på langt nær de kommunikasjoner vi har i dag, de langt fleste måtte gå på sine ben, og det var for mange et godt stykke til Trondheim. 

I Trondheim ble bataljonen organisert i 5 underavdelinger, Fire grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon. Den tidligere Kaptein Peter Nicolai Dreyer tjenestegjorde i premierløynants stilling i  3. Grenaderdivisjon med. Den relativt nyutnevnte sjef for Sunndalske Kompani Kapt Lied var sjef for Skarpskytterdivisjonen. Hvilke soldater og underoffiserer som tjenestegjorde i hvilke avdelinger har det hittil ikke lykkes meg å skaffe fullstendig oversikt over, men det er nærliggende å tro, et Grenaderene fra Sunndalske kompani var i samme divisjon som Dreyer, men at Skarpskytterne fra Sunndalske kompani var i skarpskytterdivisjonen er helt klart. det var fra hvert kompani om lag 6 - 10 Skarpskyttere og 16 - 20 Grenaderer som var mobilisert. 

Etter å ha mottatt ordren om deployering til Østlandet startet marsjen fra Trondheim den 25 februar. Bataljonen marsjerte i tre grupper med en dags opphold mellom hver gruppe. Først gikk Skarpskytterdivisjonen, deretter fulgte 1. og 3. Grenaderdivisjon, og  til slutt kom 2. og 4 Grenaderdivisjon. Det var imidlertid litt kluss i starten, første dagsetappe var fra Trondheim til Søberg som ligger like sør for Melhus, en avstand på 2,3 mil.  Soldatene hadde ingen problemer til tross for at de gikk på sine ben på nedsnødde og dårlig brøytede veier, men avdelingen hadde også med seg en del tross som i hovedsak var lastet på sleder, og seletøyet var av så dårlig beskaffenhet at det etter første dags marsj, måtte sendes en egen transport tilbake til Trondheim. for å hente nytt seletøy. Marsjruta, var videre om Støren, opp Gauldalen til Røros, og videre ned Østerdalen til  Elverum og videre til Flisa.
Under denne marsjen som ble gjennomført på 14 dager, inklusive en hviledag på Røros var det tildels solide dagsetapper som ble gjennomført. Korteste etappen var den første, 32 Km den lengste var den 3. siste på 64 km.. Dagsgjennomsnittet dersom du regner med hviledagen var på 46 km. Det er virkelig imponerende når vi tar føret i betraktning, og at det var så høy gjennomsnitt over så lang tid. Til sammenligning kan vi nevne at den “tøffeste” turmarsjen vi har i dag, Nijmegenmarsjen i Nederland er på 42 km pr dag i 4 dager. 

Det som er ennå mer imponerende er at det ikke var noe frafall underveis. Tre dager etter ankomst var bataljonen på litt over 600 mann 100% fulltallig. Det er helt tydelig at den fysiske formen til datidens unge menn fra Trøndelag, Nordmøre og Romsdal var meget god. Den er det i hvert fall grunn til å arrangere et minneløp for!
La oss også te med noen anekdoter fra marsjen. Grunnen til at marsjen ble gjennomført i tre puljer med en dags opphold mellom puljene, var blant annet innkvarteringen underveis. Soldatene ble innkvartert på gårder som var av en viss størrelse og som lå laglig til i henhold til de enkelte dagsetapper. Der fikk de også mat mot at bøndene ble betalt for dette. gruppeinndelingen var delvis for at bøndene skulle få en dag på seg til etterfylling av stabburene. Dette var sikkert ikke mer enn de trengte, da datidens soldater sikkert var like sultne etter en lang dags marsj, som dagens unge er etter en treningsøkt. 

At det kunne røyne noe på forrådene er noe som denne historien sier litt om. På en av de større gårdene nede i Østerdalen var det blitt innkvartert en halv tropp med Grenaderer ( Ca 30 mann). Da bonden skulle skaffe disse kveldsmat, ble det båret inn en stor trestamp av en type som ble brukt til å vaske sauene i (Sau- så)  Denne ble brutt full av flatbrød og deretter overslått med surmelk (Skjør). Soldatene satt så i ring rundt den med hver sin skje og åt den tom. Dagen etter til frokost fikk de samme servering. Denne kosten og serveringen syntes de ikke høvet seg, og det var en noe “laber” stemning blant folket. De hadde lagt merke til at det virket som en nokså velstående bonde som til og med hadde fint rosemalte takåser i stua. Som takk for det traktement de hadde fått, trakk de sablene sine og flishogg bondens fint rosemalte takåser. Det fikk da vær måte på hva man bød kongens karer som skulle ut i krigen. Det fremgår imidlertid ikke noe av rapporter eller lignende at de som gjorde dette ble straffet eller ikke, det er heller ikke mulig å finne ut i dag hvilket kompani de opprinnelig kom  fra. La oss håpe at deltagerne i Kapt Dreyers minneløp ikke er like misfornøyd med det traktement de får underveis.
 

Trangenslaget og Dreyers heltestatus.

Vi har tidligere omhandlet litt omkring Kapt Peter Nikolai Dreyer  og Grenaderbataljonens marsj fra Trondheim og ned til området Flisa. 

Hva var det som skjedde ved Trangen? 

Om morgenen 25 april 1808 i lysningen ble det fra den fremskutte norske feltvakten  som i hovedsak bestod av folk fra Kapt Lied skarpskytterdivisjon oppdaget en svensk styrke på til sammen ca en bataljon som var kommet frem til området like sør for Flisa elv øst for Nyen. Det ble sendt melding tilbake til Oberst Staffeldts hovedkvarter som lå på Toverud gård. Hovedstyrken av de norske styrkene lå ved Nyen for å sikre veien på Nordsiden av Flise mot Kongsvinger. Imidlertid lå to av Grenaderdivisjonene fra den trønderske Grenaderbataljonen ved Baltebøl, og disse hadde i oppdrag å sikre veien gjennom selve Trangenpasset. der var det også anlagt store forhugninger med nedfelt tømmer for å sperre veien for evt inntrengere. Da Staffeldt fikk meldingen, beordret han straks disse forhugningene besatt, og det skjedde med 2. og 4. Grenaderdivisjon, under en felles ledelse av Kapt Elias Nægler, som var sjef for 4. divisjon. resten av bataljonen og Skarpskytterne, samt Hoffske og Elverumske Skiløperkompanier ble beordret til å møte ved Nyen for å sperre veien i tilfelle svenskene krysset elva på isen, noe som ble betraktet som sannsynlig, da veien var bedre på den nordre siden av elva. 

Svenskene, som i ettertid viste seg å være en bataljon fra Dalaregimentet onder Oberst Gahn  og med Godee som nestkommanderende var ca ved middagstider kommet frem til Gammelseteren og svingte sørover og inn i Trangenpasset. De la imidlertid igjen en liten styrke til sikring ved Gammelsæter. dette stod de norske soldatene ved Nyen og så Det var noe diskusjoner hvorvidt det virkelig var svenskenes hovedstyrke eller det kom flere etter, men det var ingen rapporter som kom inn som tydet på at flere fiendtlige styrker var underveis. Etter noe press fra bataljonssjefene, Ræder og Stabell, rykket da den norske hovedstyrken som på det tidspunktet bestod av 1. og 3. grenaderdivisjon samt Skarpskytterdivisjonen fra den trønderske bataljon, samt Elverumske Skiløperkompani  over Flisa elv, og angrep den svenske ryggdekningen ved gammelseter. Det er sikkert fra denne trefningen at det er kommet frem fra en av de Sunndalske deltagerne at Kapt Dreyer som gikk for å være en meget god skytter lå på et hustak og skjøt på svenskene mens andre ladet for ham og sendte opp ferdig ladde våpen. Det gikk imidlertid greit å jage unna den svenske ettertrygden og hovedstyrken fortsatte. 

I mellomtiden var de fremste svenske avdelinger kommet helt inn i passet, og støtte sammen med de to grenaderdivisjonene som lå der. De klarte ikke å slå seg helt gjennom, men det sies at det var meget harde kamper, og det var like før de var i ferd med å omgå den norske avdelingen på flanken, da hovedstyrken begynte å nærme sag svenskene i ryggen. Den svenske sjefen bestemte seg da for å snu, og igjen forsøke å slå seg tilbake til Sverige. Den Norske hovedstyrken var da kommet så langt frem som til der hvor Dreyerstubben er merket på kartet. Her utgrupperte hovedstyrken med en grenaderdivisjon på hver side av veien, og ut fra datidens organisasjon og stridsform ville 3. Grenaderdivisjon være fra stubben og sørøstover, med kompanisjefen på avdelingens venstre fløy, og med Dreyer son tjenestegjorde son nestkommanderende på høyre. På andre side av veien ville 1. divisjon ligge. De Elverumske Skiløpere ble sendt sør- østover til venstre for 3. divisjon for å sikre mot at det ble forsøkt å omgå avdelingene gjennom skogen. 

Det sies da at Dreyer under denne trefningen, klatret opp på en stor stubbe som det fremdeles finnes rester av på stedet, og stod der og skjøt og ledet sine tropper. Noe som kanskje ikke er unaturlig, både når man ser terrenget og ser for seg den kruttrøyk som gjorde sikten langs bakken vanskelig. mer om dette senere. 

Svenskene klarte imidlertid ikke å slå seg gjennom., Samtidig hadde Nægler tatt med eg sine to divisjoner, forlatt forhugningene og fulgt etter svenskene, og i det de forberedte det tredje anfallet mot den norske hovedstyrken angrep han dem i ryggen igjen, Svenskene var nå under press fra tre sider. med to grenaderdivisjoner og en skarpskytterdivisjon i Nord, to grenaderdivisjoner i sør, og et skiløperkompani i øst, Situasjonen var vanskelig, og det var innbitte nærkamper i området som i dag heter Svenskehaugen, hvor svenskene trakk seg sammen på en liten  høyde. Da så Hoffske Skiløperkompani  som var på marsj nedover mot Nyen hadde hørt skytingen svinget diss sørover, og kom inn mot området fra vest, slik at den svenske styrken ble totalt omringet. da hadde svenskene ikke annet valg enn å overgi seg. 

Under hele trefningen var det flere døde og sårede på begge sider, deriblant også Kapt Dreyer. Historiene vil ha det til at han stod på sin stubbe og skjøt, mens hans soldater stod rundt og sendte kam ladde våpen. det sies også at han til slutt segnet ned av stubben truffet av til sammen sju kuler. Antallet kan det nok stilles et stort spørsmålstegn ved, vi må her også huske på at tallet sju i seg selv har en viss mytisk innhold, og opp gjennom tiden kan ha blitt skapt på bakgrunn av dette. Det som imidlertid er fakta, er at han ble dødelig såret, og døde senere på gården Sønsterud på det som også i dag heter Dreyer-rommet. Han er begravet ved Åsnes kirke, og det er reist en baute ved graven hans, slik  at den er relativt lett å finne.