Kjeks med sjokoladebiter. Eller chocolate chip cookies

Det er, som nevnt, mange babyer i nabolaget. Som treffes jevnlig. For å diskutere krig, fred, politikk og sånn på gymmatter på gulvet. Svakheter i gresk økonomi og implikasjoner for EUs pengepolitikk, avsettelsen av general McChrystal som øverstkommanderende for styrkene i Afghanistan, regjeringens vedtak om avgift på biodiesel og EUs datalagringsdirektiv. Eller noe i den retning. Ikke vet jeg. Jeg skjønner ikke babyspråk. Men de holder det iallefall gående der nede på gulvet og ser svært så engasjerte ut. Og mens de unge lovende agiterer og gestikulerer sitter vi mødrene på sidelinjen og nøyer oss med å spise og skravle. Om alt annet enn krig, fred, politikk og sånn.

Denne uken fikk vi servert nydelig mat, og kommentarer og innspill rundt bordet fortalte meg at det er flere som har et ess eller to i ermet. Det aner meg at barselgruppen kan bli en gullgruve for oppskriftssamlingen min. Kjeksen som ble servert mot slutten av seansen var så god at jeg gikk rett hjem for å lage en ladning selv. Jeg glemte å be om lov til å publisere oppskriften, men krysser fingrene for tilgivelse fremfor tillatelse.

Kjeks med sjokoladebiter / chocolate chip cookies

150 g smør

1.25 dl hvitt sukker

1.25 dl brunt sukker

1 ts vaniljesukker

1 egg

3.25 dl hvtemel

0.5 ts natron

0.5 ts bakepulver

0.5 ts salt

100-200 g sjokolade

Rør sammen smør, brunt og hvitt sukker samt vaniljesukker til krem-konsistens. Rør i egget. Bland de tørre ingrediensene og sikt i røren.

Originaloppskriften angir 200 gram sjokolade, men etter anbefaling fra vertinnen brukte jeg bare halvparten. Greit at kjeksen ikke bare smaker sjokolade, liksom. Også etter anbefaling brukte jeg en blanding av mørk og lys (koke)sjokolade. Sjokoladen hakkes og blandes inn i røren.

Form små kuler og klem dem ned på en bakepapirkledd stekeplate. Kjeksene vil flyte utover under steking, så beregn god plass mellom kulene. To stekeplater er å anbefale.

Stek på 200 grader i 10-12 minutter, avhengig av hvor sprø du vil at kjeksen skal være. Avkjøl på rist og spis. Like there's no tomorrow.

Ratatouille

Ratatouille. En fransk klassiker. Etterhvert også en klassiker her i huset. Oppskriften jeg bruker kommer fra en av mine tre svært kokkekompetente svigerinner (man kan få prestasjonsangst av mindre, men heldigvis er de alle av den generøse typen som gjerne deler tips, triks og oppsrkifter). Vi bruker ratatouille først og fremst til lam generelt og til lammekoteletter spesielt, men den passer i mange sammenhenger. Ifølge min svigerinne passer hennes ratatouille for eksempel supert i følge med hvit fisk.

Make no mistake about it, ratatouille er ikke fastfood. Det tar litt tid å lage, iallefall på denne måten. Etter at ting er kuttet opp skal det koke i minst én og gjerne i to timer. Men - den passer seg mer eller mindre selv der den står og putrer på kokeplaten. Og lager du dobbelt eller trippel porsjon er det bare å fylle opp fryseren. Jeg tør påstå at denne utgaven av ratatouille smaker like godt (eller bedre!) etter en runde i fryseren.

Tro det eller ei, Rema1000 selger for tiden fantastisk gode lammekoteletter. Skryt, heder og ære gis Reitan & Co på min manns blogg. Tykke, møre Rema1000-koteletter med ratatouille, amadine poteter og chevre-rømme kan definitivt anbefales.

Ratatouille

4-6 porsjoner

1 squash
1 aubergine
1 rød paprika
1 gul paprika
1-2 chili
2-4 fedd hvitløk
2 bokser hermetiske tomater
0.25 dl olivenolje
3 ts sukker
Salt og pepper

Kutt opp squash og aubergine i like store terninger, rens og kutt paprika i litt mindre terninger. Bruk 1 eller 2 chili avhengig av hvor sterk chilien er, og hvor mye krutt du vil ha i ratatouillen. Fjern frøene fra chilien og finhakk. Finhakk også hvitløken.

Bruk en (middels) stor kasserolle og hell i olivenolje. Ha i grønnsakene og la de surre på middels høy varme i noen minutter. Tilsett de hermetiske tomatene og smak til med sukker, salt og pepper. Skru ned varmen og la det småputre på svak varme i 1-2 timer. Rør av og til slik at det ikke fester seg i bunnen på kjelen. Hvis jeg nøyer meg med 1 times koking bruker jeg ikke lokk. Dersom jeg imidlertid har tid nok til å ta ratatouillen stå i 2 timer bruker jeg lokk på kasserollen den siste timen. Mer tid gir mer smak, men jeg sier meg som regel fornøyd med resultatet etter 1 time.

Salma from Bømlo goes Thai

Jeg har tidligere fortalt at min mann ikke er veldig begeistret for fisk. Og at jeg derfor satte ekstra stor pris på å bli invitert på en særdeles velsmakende fiskemiddag hos min venninne M. Fisken smakte faktisk så godt at jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på hjemmebane. Det skulle vise seg å være en god idé.

Tross minimal erfaring klarte jeg å unngå overstekt fisk. Og min mann spiste opp hele sin porsjon. Pluss det som var til overs. Bedre anbefaling kan oppskriften neppe få.

Salma laks med koriander, ingefær og chili

600-800 g (3-4 porsjoner) salma laks, eller annen fersk laksefilet av god kvalitet

0.5 dl olivenolje

40 g ingefær, revet

1 chili, finhakket

2-3 fedd hvitløk

2 ts sesamolje

2 ss thailandsk fiskesaus
1 dl koriander, grovhakket
1 lime, skall og saft



Lag marinade av olje, ingefær, chili, hvitløk og koriander. Riv skallet av en lime og tilsett sammen med saften av limen. Smak til med fiskesaus.

Skjær laksen i porsjonsstykker. Gni inn med litt salt. Legg i marinaden og la det stå i ca 1 time.

Stek i ildfast form på 180 grader i 6-8 minutter. Server med marinaden som saus, ris og grønnsaker (i mitt tilfelle gulrot og sukkererter).

Fin-fin fisk fra Bømlo

Marinade med smak av Thailand




Klart for ovnen

Scones på en søndag morgen

Det er hyggelig å stå opp med ungene i helgene. De har en unik evne til å våkne (enda) tidligere i helgene enn i ukedagene, med det resultat at jeg ofte drikker morgen-kaffe på samme tidspunkt som andre drar hjem fra nachspiel. Men jeg mener det - det er veldig hyggelig å være sammen med de to små før resten av verden har våknet. Særlig de dagene de er generøse nok til å drøye oppvåkningen til etter seks. Null stress, ikke noe som må gjøres, rekkes eller nås.

Søndag morgen, eller lørdag for den del, er slik sett et godt tidspunkt for bakeprosjekt med min datter. Scone er særlig ideelt. Ingrediensene er alltid tilgjengelig på kjøkkenet, deigen gjøres ferdig på null komma niks og kan knas, eltes og kjevles, og resultatet passer fint inn på frokostbordet.

Scones

500 g hvetemel

5 ts bakepulver

1 ts salt

100 g smør

3.5 dl melk

Bland sammen de tørre ingrediensene. Del smøret i mindre biter og kna det inn i melet. Tilsett melken og rør sammen til en deig. Klem deigen til noen cm tykkelse og trykk ut runde stykker på ca 100 gram. Eller bruk pepperkakeformer og lag damescones, nissescones, grisescones og hjertescones. Eller gjør det enkelst mulig og klem sammen bollene. Legg sconesen på bakepapirkledd stekebrett og pensle med melk.

Stekes på 250 grader i drøyt 10 minutter. Server med smør og syltetøy.

Gul kake

Gul kake. Also known as (aka) Ninas drømmekake. Aka nøttekake med gul krem. Aka suksessterte. Min manns favorittkake. Min mors oppskrift.

Bunn

250 g malte mandler

250 g melis/sukker

5 stivpiskede eggehviter

Eggehviter og sukker piskes til marengs. Mal mandlene i blenderen på mikseren, rør inn i marengsen og stek i en 26 cm form, på 200 grader i 30 minutter.

Gul krem

125 g sukker
5 eggeplommer
1 dl fløte
2 ts vaniljesukker
150 g smør


Gi sukker, eggeplommer og fløte et oppkok mens du pisker/rører hele tiden. Ta av plata og sett kjelen i kaldt vann slik at det blir litt avkjølt et par minutter. Rør inn smør og vaniljesukker. Legg gelatin i kaldt vann slik at de løses opp (3-4 minutter). Klem ut vannet av de nå geleaktige gelatinplatene og legg det i 5 ss kokvarmt vann. Gelatinplatene vil da bli helt oppløst. Hell i blandingen i en tynn stråle i krem-blandingen under omrøring. Sett det til videre avkjøling. Når det er helt kaldt (et par timer i frysen) piskes det opp igjen i mikser. Smør på kaka.

Genial brødoppskrift

Jeg har allerede skrevet om brødoppskriften fra Jim Lahey fra The Sullivan Street Bakery. Men jeg må skrive om dette brødet igjen, og denne gangen også gjengi oppskriften.

Godt brød er viktig. Til helgefrokosten, til rekesmørbrødene og til suppelunsj. Jeg betaler gjerne 40-50 kroner for et godt brød, men det siste året har vi hatt et problem. Det er ikke skikkelig gode brød å oppdrive her i nærheten. Coop-kjeden og Kiwi har brød som er helt greie til matpakken, men ikke noe som ligner luftige landbrød med hard og sprø skorpe. Meny fører brød fra United Bakeries, men heller ikke de selger landbrød-varianten (selv om United har et knall-godt landbrød). Brødmangel kan som kjent føre til demonstrasjoner, opptøyer og franske revolusjoner så problemet måtte løses.

Løsningen skulle vise seg å være svært enkel. Faktisk så enkel at den er piece of cake også for ikke-bakere.

14-15 timer før jeg trenger brødet ta jeg frem en bakebolle. Dette skjer typisk på ettermiddagen i forlengelsen av middagsryddingen. Jeg heller følgende i bakebollen:

500 g hvetemel

4 dl vann (ikke bruk helt kaldt vann, la det være litt lunkent)

0.25 ts tørrgjær

1 ts salt

Jeg bruker en tresleiv eller lignende til å røre ingrediensene lett sammen. Her er det ikke snakk om å røre sammen en deig, jeg sørger kun for at ingrediensene er sånn noenlunde blandet. Så dekker jeg bollen med gladpack og et rent kjøkkenhåndkle. Totalt tidsforbruk: mindre enn 5 minutter.

Blandingen står natten over, i pluss/minus 12 timer på et lunt sted. (Helst pluss). Brødblandingen skal da ha hevet seg en god del. Jeg strør så litt hvetemel på kjøkkenbordet og bruker en slikkepott for å få den ferdighevede brødblandingen ut av bakebollen og ut på kjøkkenbordet. Blandingen vil være veldig klissete, akkuratt slik den skal være. Den skal nemlig ikke eltes, kun brettes lett sammen. Brettingen handler mest om å samle den runde deigen til en firkant og er langt enklere å utføre enn å forklare. Bloggen Mat på Bordet har tatt bilder av brettingen her. Ta tak i ytterkanten av den runde deigen og brett inn mot midten. Gjør det samme på motsatt side. Snu deigen 90 grader og gjør det samme. Ta frem kjøkkenhåndkle som ble brukt under hevingen og strø på hvetemel. Legg deigen oppå kjøkkenhåndkle og pakk deigen godt inn i håndkle. Tidsforbruk inkludert vasking av kjøkkenbenk og bakebolle: 10 minutter.

Så skal det heve i 2 timer til. Etter halvannen time finner jeg frem en stålkjele med lokk. Det beste ville nok vært å bruke en jerngryte, eller kanskje en keramisk form eller pyrex, men det har jeg ikke. Og stålkjelen min funker helt fint. Denne setter jeg inn i stekeovnen, med lokket på, og setter ovnen på 230 grader.

Etter en halvtime i ovnen tar jeg ut den nå glohete kjelen. Jeg tar av lokket og bruker kjøkkenhånkle til å slippe brøddeigen oppi kjelen. Det blir oftest igjen litt deig på håndkleet og deigen oppi kjelen har langt fra en glatt overflate. Det gjør ingenting, så lenge deigen er sånn noenlunde jevnt fordelt. Jeg setter på igjen lokket og plasserer kjelen på rist på nestnederste nivå i stekeovnen. Brødet stekes med lokket på i 30 minutter. Da tar jeg av lokket og steker videre i ytterligere 20-30 minutter. Når brødet har fått en mørk og fin skorpe tar jeg kjelen ut av ovnen og velter brødet ut på en rist for avkjøling.

Lang forklaring på et enkelt brød. For det er virkelig enkelt. Vi lager det nesten hver eneste helg og er like fornøyd hver gang. Just do it!

5 om dagen - Gulrotkake

Jeg er svært privilgert som bor i et nabolag med babyer og dertilhørende mammaer i (nesten) annethvert hus. Et par av disse har dratt igang en barselgruppe som møtes for trilling og påfølgende lunsj. Nybakte mødre er fine matgjester. Jenter som bærer, løfter, krabber og triller 24/7, og som egenhendig forer opp små troll som vokser i turbofart, de pirker ikke i maten eller ber om grønn salat og vann. Jeg benyttet anledningen til å lage en gulrotkake som ikke passer kalorihysterikere, men som smaker deretter. Dersom kaloriene gir dårlig samvittighet kan man dessuten holde fokus på de sunne gulrøttene. Det gjelder jo å tenke positivt. 5 om dagen!

Gulrøtter er som kjent sunne saker. Vi snakker styrket immunforsvar, glattere hud, godt syn, senket kolesterolnivå og velfungerende mage, samt forebygging av kreft, betennelser og hjerteproblemer. Med mer. Det er med andre ord bare å hive innpå.

Jeg skal ikke påstå at gulrotens eminente helsefremmende egenskaper kan legitimere massive mengder smør, sukker og sjokolade. Men jeg kan helt klart argumentere for at gulrotkaken som beskrives under smaker godt.

Gulrotkaken er basert på en oppskrift fra interiørbutikken R.O.O.M og sto visstnok på trykk i KK for en tid tilbake. Oppskriften på krem er voldsom. Jeg smurte på et tykt lag, som selv i mine øyne balanserte hårfint på grensen mellom godt og kvalmende. Og likevel fikk jeg mye til overs. 2/3 holder nok lenge, og jeg tviler på at noen vil klage dersom man nøyer seg med halvparten.

Gulrotkake fra R.O.O.M

Bunn av
3 store egg
2,5 dl matolje
350 gram sukker
2 ts vaniljesukker
2 ts kanel
0.5 ts muskat
0.5 ss natron
0.5 ss bakepulver
325 gram hvetemel
100 g kokesjokolade
400 g gulrot
1.5 eple

Ostekrem
200 gram smør
500 gram melis
400 gram kremost naturell (Jeg brukte Philadelphia)
3 ss vaniljesukker

Egg, olje og sukker piskes sammen til massen blir lys. Sikt i de tørre ingrediensene. Hakk kokesjokolade og rør inn. Riv gulrot og eple og rør inn. Ha røren i en bakepapirkledd langpanne. Oppskriften foreslår å bruke en 20x30 form, jeg brukte en 24x34. Stek på rist midt i ovnen på 180 grader. I oppskriften står det at den skal steke i 60 minutter, men min kake var ferdig allerede etter 45 minutter. Hvelv den ferdigstekte kaken ut av langpannen og over på en rist og ta av bakepapir før den avkjøles.

Ostekremen lages ved å røre sammen smør (helst romtemperert) og melis, før vaniljesukker og kremost piskes inn. Smøres på kaken når kaken er avkjølt.

Myntesirup

Min mor har en flott mynteplante. Mens urtene i mitt eget hjem har en lei tendens til å dø like raskt som alt annet grønt her i huset, har min mor grønne fingre som får krydderurtene til å vokse gjennom hele sommeren. Hun er også flink til å bruke urtene og har blant annet en fin oppskrift på myntesirup. Denne har konsistens som saft, men er intens og søt som sirup.

Myntesirup

5 dl sukker

1 solid neve mynte

1 liter vann

Ha alle ingrediensene i en kjele og kok i 5 minutter. Skru av varmen og la det stå å trekke i ytterligere 30 minutter. Slå gjennom en sil og ha i glass.

Server som drikke, 1 del myntesirup og 4 deler farris. Hvis du slår på stortromma og inviterer til flereretters middag kan den også brukes som en mojito inspirert palate cleanser (hva heter palate cleanser på norsk egentlig?) ved å blande med finknust is og litt lime.

Ingenting i veien for å tviholde på sen-sommerfølelsen selv på regntunge høstdager

7 retter, signert Eyvind Hellstrøm

I anledning Oslo bokfestival inntok Eyvind Hellstrøm kjøkkenet på restaurant Argent for å gjenskape en 7-retter fra Bagatelle. Og for å promotere sin nye bok "Bagatelle. Hellstrøms siste måltid"

Min snille venninne M sa seg villig til å passe de to søte trollungene våre og dermed var det duket for årets første date. Med 100-150 gjester som skulle ha mat samtidig, og med et, for kjøkkensjef Hellstrøm, ukjent kjøkken, kunne arrangementet på Operaen aldri bli lik en restaurantopplevelse på Bagatelle. Men med stor respekt for Eyvind Hellstrøm og hans prestasjoner gjennom mange år var forventningene likevel store.

Vi ladet opp med en gjettekonkurranse med tema "hva vil vi få servert i kveld". Min mann gjettet vaktel eller vaktelegg, krabbe, kveite fra Hjelmeland, foie gras, lam og sopp. Det skulle vise seg å være nesten full pott.

På menyen sto følgende:

Tartare og carpaccio på salma laks, løyrom og pocherte vaktelegg En start som neppe blåste noen overende, men en fin liten sak som ble spennende først og fremst gjennom tekstur og konsistens. Laksen ville kanskje smakt enda bedre dersom den hadde fått følge av bittelitt mer syrlighet. Men stort pluss for knasende, sprø og gode rugbrødskiver.

Tomat- og krabbesalat En av kveldens høydepunkt. Tynne lag av tomat som til forveksling ligner en skive laks og god krabbesalat i følge med et hint av anis, den runde smaken av avocado, en søt puré av tomat og varmende krydder etter eget ønske.

Kamskjell "à la plancha" med endive og ingefær. Jeg er svak for kamskjell og elsker ingefær, så ikke overraskende ble dette min favoritt. Mitt kamskjell var perfekt stekt, silkemyk i midten og med en smakfull sprø skorpe. Søtsmaken i kamskjellet ble fremhevet av den kremete sausen, og ingefær og den litt bitre smaken av endive skapte en fin kontrast. Det hadde kanskje holdt å bruke halvparten så mye ingefær, men helhetsinntrykket var nam nam nam.

Grillet kveite, ratatouille, aromasmør. Neste post på programmet var fisk. Siden fisk sjelden står på menyen hjemme hos oss, gledet jeg meg stort. Dessverre var fiskeretten en liten nedtur. Kveiten, som min mann helt riktig hadde gjettet var fra Hjelmeland, var i underkant lite stekt. Kelneren argumenterte for at fisken skulle være svært forsiktig stekt, men flere gjester var likevel misfornøyd og rosa fiskestykker med geleaktig konsistens ble sendt tilbake på kjøkkenet. Hvitløkssmaken ble også i overkant dominerende. Fint for min mann som ikke liker smaken av fisk, men ikke så fint for de av gjestene som forventet smak av kveite. Jeg er også litt skeptisk til servering av fisk med flere mindre bein. Dersom fisken hadde vært litt bedre (mere) stekt ville trolig jobben vært enklere, men fokuset på maten forsvant litt i bestrebelsene med å fjerne fisk fra bein med kniv og gaffel.

Varm "foie gras" med fersken og sarawak-pepper. Jeg liker smaken av stekt gåselever. Eller andelever, som i dette tilfellet. Men måten den ekslusive råvaren fremstilles på gir meg en bismak. Jeg er ikke mer politisk korrekt enn at jeg spiser foie gras når jeg får det servert, men jeg har aldri kjøpt det selv. Og jeg vil applaudere et eventuelt fremtidig forbud mot tvangsforing av gås og and. Hellstrøms andelever var mektig. Jeg nøt hver en bit, men flere andre gjester lot halve herligheten ligge igjen på tallerkenen. Synd, særlig med tanke på anstrengelsene som ligger bak retten - også før råvaren havner på kjøkkenet. Denne retten kunne også hatt godt av litt mer syrlighet. Fersken er godt, men kunne med fordel vært erstattet av en syrligere frukt.

Årets ferske lam - carré og sadel, med soppfrikasé og høstens grønnsaker. Herlig norsk lam må bli en suksess. Det ble det også i dette tilfellet. Mitt kjøtt var perfekt stekt, mørt og smakfult og fettet var sprøtt og knasende. En anelse mer salt hadde fremhevet smakene enda mer, og lammesjyen var litt tam. Men soppen var nydelig og kompanserte lang på vei for mangel på smak i sjyen. Jeg får aldri så godt lam ute som den min mann lager, men dette var en utmerket avslutning på en spennende reise gjennom Bagatell-mesterens signaturretter.

Det ble nemlig ingen sjokoladeterte med karamellkrem til dessert på oss. Etter nærmere fem timer til bords var det på tide å dra hjem til barn og barnevakt. En søtmons som meg går nødig glipp av dessert, men tatt i betraktning helgens totale inntak av mat var det trolig til det beste.

Kort oppsummert var det en fin-fin kveld og en god matopplevelse. Selv om utførelsen av enklte retter kunne vært ett eller to små hakk bedre var det en flott fortelling om Eyvind Hellstrøm, hans kjærlighet for flotte råvarer og enkel, ærlig mat. Jeg er fortsatt litt lei meg for at jeg aldri fikk oppleve Bagatell, men jeg holder en knapp på at Hellstrøm etterhvert vil returnere til restaurant-Norge.

Chili con carne

Chiligryte med kjøtt. Rett og slett. En enkel sak som varmer på kjølige høstkvelder. Kjapt å lage, basert på billige ingredienser. Min chili con carne er en relativt moderat sak. Lett prikking på tunga, men ikke nok til å fremprovosere svette panner og uvanlig høye inntak av vann. De som ønsker seg en mildere variant kan bruke mindre chili, kutte ut tabasco og eventuelt servere maten med en klatt rømme. Vil du har mer action kan du øke antallet chili til 2 eller 3.

Eventuelle rester smaker bra i en tortilla-wrap som lunsj dagen derpå.

Chili con carne

400 g kjøttdeig

1 middels stor løk

3 fedd hvitløk

1 chili (eller o.5 for en mildere variant)

2 ss smaksnøytral olje

1 boks hermetiske tomater

2 ss tomatpuré

1 ss sukker

1 boks hermetiske kidneybønner

Noen dråper tabasco-saus

0.5-1 ts spisskummen

Salt & pepper

Kutt løk og ha i en gryte med 1 ss olje på middels høy varme. La det surre til løken blir blank. Stek i mellomtiden kjøttdeigen i en panne med 1 ss olje. Ha i finhakket hvitløk og chili i gryta og la det surre et minutt før du tilsetter den stekte kjøttdeigen og hermetiske tomater. Smak til med tomatpuré og sukker, tabasco og spisskummen. La det småkoke i 5 minutter. Ha i kidneybønnene og smak til med salt og pepper. La det koke videre i 1 - 2 minutter til bønnene er gjennomvarme.

Server med brød eller ris. Og eventuelt litt rømme. Sett gjerne frem en bolle tortilla chips, crunchy chips gir en fin kontrast til chilien.

Trollkrem

Høsten må være enhver matelskers favorittårstid. Tiden for ferskt lammejøtt, kantareller, norske grønnsaker, frukt fra hagen, viltkjøtt og alskens typer bær. Tiden hvor man ikke er prisgitt innkjøpsansvarlige i matbutikkene, men selv kan gå ut i skogen og hente prima råvarer. Tiden for jegere og sankere. Og nå er det tid for tyttebær.

Min mor lager en fantastisk søt og god trollkrem. Det er noe spesielt med mat som er knyttet til en spesiell årstid. Etter å ha gledet meg til trollkrem helt siden i fjor høst smaker det fantastisk. Så selv om det ikke er noe i veien for å fryse ned tyttebær og lage trollkrem jevnt og trutt gjennom hele året ligger noe av magien kanskje i å spare opplevelsen til noen få utvalgte høstkvelder.

Denne trollkremen er søt. Uimotståelig søt, vil jeg hevde. Men har du problemer med å forsvare store inntak av sukker bør du heller fokusere på hvor bra det er å spise tyttebær. Tyttebær inneholder mye e-vitamin og (andre) antioksidanter, og er dermed bra for immunforsvaret, som forebygging av kreft og av hjerte- og karsykdommer. Slik sett er "litt" sukker en lav pris å betale. (Selv om det strengt tatt også er mulig å spise tyttebær uten sukker...)

Trollkrem

(4-6 porsjoner)

2 eggehviter
3-4 dl sukker
2 dl tyttebær

Kjør eggehviter og sukker i mikser på høy hastighet et drøyt minutt. Ha i tyttebærene og kjør videre et par minutter. Bruk en stor bolle slik at du får mye luft inn i kremen.

Frosne bær funker utmerket. Ferske også, selvfølgelig. Godt modne tyttebær, som etter flere dager i kjøleskap har mye saft, kan imidlertid gjøre at kremen blir litt mindre luftig.

Server som den er, eller med vaniljesaus.

Oransje blåmandag. Gulrotsuppe med ingefær og koriander

Blåmandag. Ikke blå som i blue, eller trist. Men som i nestsiste dag før faste, dagen man skulle begrense matinntaket slik at det ble bedre plass til de massive mengder mat som skulle inntas på feitetirsdag. Vi gjør det gjerne i omvendt rekkefølge. Massive mengder mat i helgene etterfulgt av en kompenserende blåmandag. Både av hensyn til lommebok og til magemål. Slik sett er mandag er bra dag for suppe.

Dagens oppskrift er derfor en suppe, av type gulrot. Kjedelig? Ok, jeg skal gi deg fire svært gode grunner til å lage gulrotsuppe (eller suppe av andre grønnsaker, for den del):

1. Økonomi. Klarer du å bruke en femtilapp på ingrediensene til denne suppa har du blitt lurt.

2. Tid. Suppa står på bordet i løpet av en halvtime. Og da har du rukket å rydde ut av barnehagesekken, bladd gjennom posten og dekket på bordet mens grønnsakene koker. Hvis man er av den organiserte typen kan man lage suppa en dag man har tid til overs (hvilken dag er det?) og oppbevare den i fryser eller kjøleskap til en passende anledning.

3. Smak. Selv om gulrotsuppe aldri kommer opp på topp-ti-listen over mine kulinariske høydepunkt smaker det godt. Særlig etter en helg med mye GreteRoede-fientlig mat.

4. Helse. Kleenex-forbruket i heimen har eksplodert de siste ukene og vi erklærer nok en gang krig mot barnehage-bakteriene. Som et ledd i opprustningen er gulrotsuppe bra vitamin-ammo. Hvitløk er bakterie-dødare nummer 1. Gulrøtter er proppfulle av betakaroten som kroppen omdanner til A-vitamin. Og A styrker immunforsvaret. Det gjelder også for ingefær, som både skal dempe hoste og virke slimløsende (svært aktuelt her hjemme i disse dager) og som bidrar til å holde styr på mage og fordøyelse (et behov som etter all sannsynlighet vil oppstå i nær fremtid). Koriander inneholder også betakaroten, i tillegg til alfabet-vennene B (folat), C og E.

Det er dessuten begrenset hvor mange kalorier man klarer å dytte oppi suppa, selv etter lemfeldig omgang med en boks creme fraiche.

Ved nærmere ettertanke burde jeg egentlig utarbeidet en generisk formel som måler middagsretter med utgangspunkt i variablene økonomi, tid, smak og helse...

Jeg kan ikke skjønne annet enn at du nå er overbevist, så her er oppskriften:

Gulrotsuppe med ingefær og koriander

(3-4 porsjoner)

1 løk

1 ss smaksnøytral olje

5 store gulrøtter

2 middels store kokepoteter

0.25 chili (eller litt chilipulver)

1-2 ss revet ingefær

3-4 fedd hvitløk

1 liter grønnsakskraft eller buljong

2 ss creme fraiche

Lime, saft

Salt

En neve koriander

Hakk løk og ha i en kjele med smaksnøytral olje på middels sterk varme. La det surre mens gulrøtter og poteter kuttes opp i jevnstore biter. Ha grønnsakene i gryta og la det stå i et par minutter. Tilsett finhakket hvitløk og chili, samt revet ingefær. La det surre i et par minutter til før grønnsakskraften helles i. La det koke til grønnsakene er møre.

Kjør suppen i en foodprosessor eller bruk stavmikser til den får en glatt konsistens. Ha suppen tilbake i gryta og la det koke opp. Smak til med lime-saft og salt. Hakk litt av koriander-bladene og rør inn i gryta.

Ta gryta av stekeplaten og tilsett creme fraiche (rør inn eller la det ligge som en øy i suppa på hver tallerken). Strø over fersk koriander og server med et godt brød.

Focaccia

Focaccia er godt i følge med salat og stekt kjøtt, pasta eller suppe. Eller som et eget lite måltid. Det italienske brødet går også fint i matpakken, som et kjærkomment avbrekk fra grovbrød med brunost.

Min mor har laget en saftig og smakfull variant, bakt etter en oppskrift hun har fått av en kollega.

Focaccia

Deig av:
1 kg hvetemel
1 pakke tørrgjør
1-2 ss sukker eller honning
1 ts salt
Et lite dryss chilipulver
9 dl vann

2 never saftige soltørkede tomater, hakkede
1 neve sorte oliven i skiver

Oljeblanding av
2 dl extra virgin olivenolje
2-3 fedd hvitløk
1 ts timian
1 ts rosmarin
1 ts basilikum
1 ts oregano
salt

Gjær, mel, salt, chilipulver og sukker/honning blandes godt i en bolle. Tilsett vann og rør godt. Deigen skal være klissete. Hakkede tomater og oliven i skiver røres inn i deigen. Heves i 1 time.

Bland sammen ingrediensene til oljeblandngen i en bolle. Bruk urter etter eget ønske og tilgjengelighet, friske eller tørkede. La blandingen stå mens deigen heves.

Kle en langpanne med bakepapir og fordel deigen utover. La det heve i 15 minutter.

Stikk hull i deigen med fingrene (dyp fingrene i olje først slik at deigen ikke klistrer seg til fingrene).

Hev i ytterligere 1 time.

Slå over oljeblandingen og se at oljen fyller hullene. Dryss over grovt salt, gjerne maldon.

Stek brødet på 200 grader i 25 minutter til det har fått en gylden skorpe.

Sjokolademousse. Helt ærlig.

Jeg har laget sjokolademousse. Hadde god tid og leste flere oppskrifter for å finne den optimale kombinasjonen av ingredienser. Satte eggene på kjøkkenbordet for å få riktig temperatur, og sørget for at fløten var tilstrekkelig avkjølt. Lette frem god, mørk sjokolade og veide opp med kirurgisk presisjon. Lillemann sov, og huset var ellers fritt for potensielt forstyrrende elementer. Jeg følte meg sikker på suksess.

Det er veldig fristende å skrive at sjokolademoussen ble "verdens beste". Et lite glass sjokolade-triumf. Resultatet er forlengst fortært og ingen (bortsett fra min lojale mann) vil noen gang få vite sannheten. Men hvis jeg skal være helt ærlig ble ikke sjokolademoussen den perfekte desserten jeg hadde håpet på. Selv om alt var timet og tilrettelagt.

For all del. Den ble god. Store mengder sjokolade, egg og fløte kan jo ikke bli helt feil. Jeg spiste en raus porsjon. Og så en til dagen etter. Det er bare det at konsistensen ikke ble så lutfig som den burde. Og den så bittelitt kornete ut.

Kanskje bør jeg begrense mine blogginnlegg til de oppskriftene som faktisk har funket som forventet. Men man skal jo lære av sine feil. Og av andres. Derfor følger oppskrift på en helt grei, men langt fra perfekt sjokolademousse. Oppskriften er basert på artikkel og oppskrift av Christopher Sjuve.

En helt grei, men ikke perfekt sjokolademousse

250 g sjokolade (jeg brukte en mix av Odense 70% og Freia 70%)
3 dl kremfløte
3 stk eggehviter
0.5 ts salt
3 stk eggeplomme
3 ss sukker

Jeg pisket egghvitene stive sammen med en halv teskje salt. Og jeg pisket eggeplommene og sukker. Det er muligens her problemet ligger. Eggedosisen ble aldri skikkelig luftig. Kan hende fordi jeg ikke brukte en god håndmisker, men kjøkkenmaskinen med en bolle som blir i overkant stor for 3 eggeplommer uten hvite.

Jeg smeltet sjokoladen over vannbad. Sakte, og uten for mye varme. Sjokoladen er neppe synderen.

Fløten ble pisket til krem. Og ble blandet med sjokoladen, eggeplommene og så eggehvitene.

Massen ble fordelt i 4 serveringsglass og satt i kjøleskap.

Som sagt: smaken var det ingenting å utsette på. Men jeg har sett og smakt luftigere varianter av sjokoaldemousse.

Horn med ost og skinke. Og za'atar.

Vi har et relativt stort kjøleskap, men det har likevel en lei tendens til alltid å være fullt. Ikke misforstå, med tanke på fattigdom både i inn- og utland blir det helt feil å klage over et fullt kjøleskap.

Det er bare det at trengselen der inne i kjøla står i et omvendt proposjonalt forhold til ryddighet og orden. Når graden av orden utvikler seg i negativ retning øker trengselen. Derfor må jeg med jevne mellomrom ta en gjennomgang.

Min mann kommer til å bli overrasket når han leser dette, siden han for noen timer siden mumlet noen gloser da han forsøkte å plassere ingrediensene til dagens middag innimellom leverpostei, en nesten tom kurv med bringebær, en halvspist yoghurt og tre slitne gulrøtter. Men jeg har faktisk gjort en gjennomgang av kjøleskapet i dag. Det ble i den forbindelse gjort funn av blant annet skinke-rester fra lørdagens middag, to åpnede poser revet ost og tre liter skummetmelk som må brukes før torsdag. Optimale forhold for hornproduksjon, med andre ord.

Horn er kanskje ikke det sunneste man kan servere ungene etter barnehagen. Strengt tatt er det knapt ok til lunsj. Men min datter syns horn fungerer aldeles utmerket som middag, siden det muliggjør at middagen kan inntas på lekeplassen. Hornene vil nok også funke som innhold i barnehage-matpakken i morgen.

Horn kan lages uten fyll, og spises med godt pålegg. Eller de kan fylles med det man måtte finne i kjøleskapet under et systematiserings-tokt. Med tomatsaus, skinke og ost blir hornene til forveksling lik calzone. Som jo smaker godt. Jeg nøyde meg med nevnte skinke og ost.

Et horn. Med ost og skinke. Ikke veldig eksperimentelt, men det enkleste skal jo ofte være det beste

Jeg krydret et lite utvalg horn med den arabiske krydderblandingen za'atar. Za'atar er basert på timian (en type timian som er særlig utberedt i de arabiske middelhavslandene), sumak, sesamfrø og salt. Min erfaring med za'atar er særlig knyttet til spising av manaqish bi'l za'atar, et flatt brød med za'atar og olivenolje. Veldig godt, veldig libanesisk og ifølge lokale kilder veldig bra for kropp og sjel. Nuvel, nok om zaatar. For nå.

Za'atar

Za'atar fås kjøpt i butikker med arabiske matvarer, men jeg fant også et glass på Ultra.

Horn med ost og skinke

(ca 16 generøse horn)

900 g hvetemel

50 g tørrgjær

2 ss sukker

1 ts salt

5 dl skummet melk (eller 50/50 helmelk og vann)

70 g margarin

Bland tørrgjær, hvetemel, sukker og salt i en bakebolle. Smelt smør og bland med melken. Varm opp væsken til 37 grader og bland med de tørre ingrediensene i bakebollen. Elt lett til alle ingrediensene er godt blandet. Sett til heving i halvannen time.

Elt den ferdighevede deigen til den blir smidig. Del deigen i to og kjevle ut runde leiver. Bruk et pizzahjul og del hver av leivene i 8. Legg på ost, skinke og det du måtte ønske. Rull sammen til horn. Pensle med egg og strø gjerne på valmuefrø, sesamfrø eller za'atar. La hornene etterheve i 30 minutter før de stekes på 200 grader i 15-20 minutter. Avkjøl på rist.

Typisk italiensk. Caprese

Insalata Caprese fremstår for meg som typisk italiensk. En rett som fremhever gode råvarer av høy kvalitet, uten at råvarene har gjennomgått mye fiksfakseri på kjøkkenet. Rene, enkle smaker som minner om sol og sommer.

Caprese er egentlig en forrett, men jeg syns salaten passer både på frokostbordet og til lunsj. Salaten har definitivt fastfood-potensiale - når råvarene er handlet inn tar det kun et par minutter å få maten på bordet. Eller mellom to skiver brød hvis man står på farten og trenger noe spisende i hånden.

Insalata Caprese

1-2 porsjoner

Skjær opp 300 g mozzarella. Det skal aller helst være mozzarella av vannbøffel-melk, men siden det ikke er et alternativ på den lokale matbutikken bruker jeg varianten laget av kumelk.

Del opp ca 15 søte klasetomater. Tomaten er stjernen i retten, så her er det viktig å bruke gode råvarer. Søte små klasetomater av typen Dulcita er min favoritt. Husk at tomater ikke skal ligge i kjøleskapet, da blir de smakløse.

En neve frisk basilikum.

Anrett ost og tomat på et serveringsfat, og legg på basilikum.

Hell på litt god olivenolje. Château de Panisse fra Olivier & Co er min nye favoritt, men det blir neppe feil med en god italiensk olivenolje heller.

Jeg syns det gjør seg med noen dråper balsamico-eddik i tillegg. Jeg bruker for tiden en vellagret balsamico fra Fattorie Giacobazzi. Nam.

Smak til med salt og pepper.

Helaften med Hellstrøm

Det er på en måte litt leit å aldri ha spist på Bagatelle. Restauranten har utvilsomt (hatt) en spesiell posisjon i mat-Norge. Men nå er det mulig å få en smakebit (både bokstavlig talt og i overført betydning) av Bagatelle i Operaen, under Oslo bokfestival. 7 retter, Hellstrøm som chef og anekdoter fra Bagatelle. Jeg er med! Er du?

Barn og mat. Ikke bare barnemat.

Jeg har skrevet om baking med barn tidligere. Men jeg føler for å gjenta meg selv: barn + baking = sant. Ikke bare baking, forøvrig, men matlaging generelt.

De fleste foreldre ønsker vel å gi sine barn gode opplevelser med mat. Og en god matopplevelse kan med fordel starte før maten kommer på bordet. Å inkludere barna på kjøkkenet stimulerer barnas forståelse for ulike smaker og konsistenser, og kan forhåpentligvis gi barna større respekt for det ferdige (mat)produktet.

Jeg har litt problemer med ordet barnemat. Barnemat i butikkene er synonymt med mat blottet for smak og konsistens. På spisesteder betyr barnemat altfor ofte pølser & chips, pannekaker eller kjøttboller. Uten smak. Hvor kommer forestillingen om at barn foretrekker mat uten smak fra? Min datter elsker parmesan og "Plum in Madeira" fra Anthon Berg. Og luktet hvitløk flere dager etter at en ansatt i barnehagen hadde servert en godt krydret brenneslesuppe til småttisene. En venninne forteller at hennes treåring raskt tømmer en skål med oliven mens han ser barne-TV. En annen har en på to som liker sushi og grønn te.

Mitt poeng er at "barnemat" ofte undervurderer barnas smaksløker. Mindre barn synes å ha det samme forholdet til mat som til omgivelsene forøvrig, de er nysgjerrige og ivrige etter å prøve nye ting. De spiser ikke alltid for å bli mette, men for å eksperimentere med nye smaker og kombinasjoner. Jeg tar meg selv i å bli oppgitt når min datter energisk blander sammen salami, brunost, appelsinjuice og yoghurt ved frokostbordet. Hun må selv få lov til å gjøre seg opp en mening om den kombinasjonen, selv om jeg allerede har gjort meg opp min mening. Og jeg prøver å ikke bli oppgitt når hun atter en gang vil forlate middagsbordet etter to minutter. Hun er neppe mett, men føler seg ferdig med middagsopplevelsen etter å ha sjekket smak og konsistens på utvalgte ingredienser. Lik en erfaren vinsmaker lukter, ser, smaker og spytter, for slik å få en forståelse av vinen uten å drikke seg full, er kanskje også min datters forhold til middagene. Det er iallefall mer oppløftenede å se det slik enn å ta mangelen på spising som en ærlig tilbakemelding til kokken...

Jeg tror (og håper!) at mine barn ved å bli inkludert på kjøkkenet, og ved fri tilgang til ulike smakesopplevelser, vil få både respekt for og interesse for mat. Det ligger helt klart også egoistiske hensyn bak. Hvis alt går etter planen bør sjansene være tilstede for at de om noen år kan lage middag til meg. Og forhåpentligvis spiller jeg kortene mine riktig, slik at jeg slipper å få servert smakløse kjøttboller og grillpølser med posepotetmos.

Mini-kokk i aksjon. Frem med det fancy silicon-kjevlet hun har fått av min mor og det spesialsydde forkle som kommer fra samme giver.

Tradisjonsmat: Elgkarbonader

En av mange fordeler ved å komme fra bygde-Norge er at man gjerne har kontaker som kan sikre gode forsyninger av viltkjøtt. Vi har fortsatt fryseren full av flott elgkjøtt fra i vinter. I tillegg til noen flotte fileter har vi mye kjøttdeig av elg. Her snakker vi skikkelig kjøttdeig, uten tilsatt vann og annet juks. I kombinasjon med en oppskrift fra min mormors store samling gir dette fine elgkarbonader.

I mine øyne er elgkarbonader tradisjonsmat. Jeg vet at elgjakt ikke har veldig lange tradisjoner i store deler av Norge, siden utberedelsen av elg har ekspandert først det siste halve århundre. Men for meg er det tradisjonsmat. Jeg kommer fra en bygd hvor den årlige elgjakten er en viktig begivenhet, og jeg har vokst opp med elgkabonader, elghakk og elgstek som et fast innslag ved familiemiddager.

Da jeg i studietiden leste antropologi lærte vi at tradisjoner ikke er museumsgjenstander og statiske størrelser, men sosiale praksiser som videreføres gjennom generasjoner. Slik sett vil norske mattradisjoner alltid være i utvikling. Nordmenn (eller folk som bor i Norge, om du vil) får tilgang til nye råvarer, blir introdusert for nye smaker og lærer nye teknikker. Noe av alt det nye utvikler vi et spesielt nært forhold til og blir over tid en del av norske mattradisjoner. Poteten er et godt eksempel på en slik utvikling. For meg gjelder det samme for elgkjøtt.

Elgkarbonader

(stor porsjon, gir ca 15 karbonader)

1 kg oppmalt elgkjøtt

1 ss salt

0.5 ts pepper

0.5 dl fløte

1 egg

2 ss potetmel

0.5 ts bakepulver

Smør til steking

Bland elgkjøttet med de øvrige ingrediensene. Form runde boller og klem de flate. Stek karbonadene i smør på middels høy varme, et par minutter på hver side. Karbonadene skal ikke bli helt gjennomstekte. Ha ca 1 dl vann nederst i en kjele og la vannet koke opp. Skru ned varmen. Legg de stekte karbonadene i vannet og la de trekke til kjøttet er gjennomstekt. Vannet som karbonadene har ligget i kan brukes som kraft i brun saus.

Brun saus med smak fra skogen

50 g smør

1-2 sjalottløk, finhakket

2 ss hvetemel

Vannet som karbonadene har trukket i

2-3 dl viltkraft (vanlig kjøttbuljong kan selvfølgelig også brukes)

2 rause skiver brunost

10-15 knuste einebær

1 ss tyttebær (eventuelt tyttebærsyltetøy hvis man ikke har bær tilgjengelig)

Salt & pepper

Smelt smør i en kjele. Ha i sjalottløk og la surre på middels varme til løken blir blank. Rør i hvetemel og la det småkoke under omrøring i 5 minutter. Tilsett kraften fra karbonadene og viltkraft. Sørg for å røre godt når væsken tilsettes slik at det ikke oppstår klumper. La det koke i noen minuter i tilsett brunost, einebær og tyttebær. Smak til med salt og pepper.

Server kabonadene med brun saus, tyttebær og poteter, samt grønnsaker etter eget ønske og oppfinnsomhet.

Middag på 15 minutter. Og en anbefaling

Lørdager er ofte hektiske. Full fart med barna hele dagen, ulike prosjekter i hus og hage, besøk av små og store venner og tid til å lese avisen over en kopp kaffe. Så selv om helgedagene er en anledning til å bruke tid på mat, kan det noen ganger være behov for noe kjapt og enkelt. Pasta med erter og skinke i fløtesaus er et genialt alternativ. Middagen på bordet i løpet av 15 minutter, barnevennlige smaker, ingredienser man med stor sannsynlighet har i kjøleskap og fryser, til en totalkostnad på rundt 50 spenn.

Oppskriften har jeg funnet i "Familiekokeboka" av Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen. Jeg kan ikke nevne den boken uten å komme med en anbefaling. I løpet av et halvt år har oppskriftssamlingen til herrene Gausdal og Alfsen allerede rukket å bli min mest anvendte kokebok. Den er proppfull av praktiske og smakfulle middagsoppskrifter, tips om mer eller mindre velkjente kokkeknep og et supert oppslagsverk når man står der med en grønnsak og et tomt hode og middagen skal på bordet innen ti minutter. Jeg tør påstå at denne boka kan gjøre hverdagen et par hakk enklere for småbarnsfamilier. For de ettermiddagene som handler om at små og store skal rekke mye på kort tid, med god og bra mat i magen. Neste gang du skal på barselbesøk til førstegangsforeldre: dropp de søte babyklærne som uansett bare vil bli brukt et par ganger. Gi dem heller et ex av Familiekokeboka.

Nuvel. Det var dagens reklame. Som forøvrig er betalt kun med de gode erfaringene boka har gitt meg. Nå over til oppskriften.

Pasta med skinke, erter og fløtesaus

400 g tagliatelle (i oppskriften brukes farfalle)

200 g frosne erter

1 løk, finhakket

2 ss olje

200 g skinke (oppskriften angir 100 gram, men jeg syns det blir litt snaut)

50 g parmesan

3 dl føte

Muskat

Salt & pepper

Kok pasta. Gi ertene et oppkok, gjerne i pastavannet mot slutten av koketiden. Fres løk i en panne med olje til løken blir blank. Tilsett fløten og la det trekke i et par minutter. Smak til med salt, pepper og muskat, før du vender inn pasta, erter og skinke. Server med parmesan.

Som en variasjon (som boken har mange av) foreslås å tilsette litt persille eller andre urter, dijonsennep eller terninger av soltørket tomat.

Scampi med koriander, chili, lime og ingefær

Det er politisk ukorrekt å spise scampi. Scampi-oppdrett benytter antibiotika, forurenser tilstøtende vann, og klusser med økosystemene i områdene hvor det anlegges oppdrettsanlegg. Grunnene til ikke å spise scampi er altså mange. Men det er én god grunn til å spise scampi: det smaker så bra. Det er dessuten unektelig noe kjent med argumentene mot scampi. Jeg har hørt flere av dem før, men i en annen sammenheng. Siden dette er en matblogg og ikke politisk kvarter skal jeg ikke nevne norsk lakseoppdrett. Selv om det er fristende...

Uansett, fredag er fast rekekveld. Relativt fast, iallefall. Store ristede rekesmørbrød med majo, dill og sitron, noen biter avokado, helgefølelse, sofa og Jack. Og nå nærmer det seg rekesesong. Mens vi venter på at rekene skal bli store, faste og smakfulle spiser vi altså scampi. Som er store og faste, men i utgangspunktet ikke proppfulle av smak. I utgangspunktet. Etter å ha introdusert mine scampi for fire thailandske ambassadører var de alt annet enn smakløse.

Scampi med koriander, chili, lime og ingefær

500 g scampi

1 chili (middels sterk)

1 lime

1 neve koriander

2 ts revet ingefær

Bland saften av lime med finkuttet chili, grovhakket koriander og revet ingefær. Rens scampi og legg i blandingen. La de stå og trekke til seg smakene i en time.

Sett en panne til middels sterk varme, tilsett rikelig med olivenolje og stek scampiene. Pass på at de ikke blir overstekte, de trenger ikke mer enn ca ett minutt på hver side i pannen. Snu når de endrer farge fra grå til lys rosa. Kjøttet i scampien skal gå fra å være blankt til å bli hvitt. Legg ferdigstekte scampi på et fat. Hell oljen fra pannen i en kopp, bland denne med rester av lime-marinaden og hell over scampiene.

Server som en smårett med ristet brød og f.eks. chili aioli, i følge med et lyst øl. Tiger er kanskje det mest åpenbare valget til Thai-inspirert mat, men jeg gikk for en Miller. Det fungerte fin-fint. Eller server som en enkel middag med nudler.

Vaniljemuffins, Carrie Bradshaw style

Jeg har spist vaniljemuffins a'la NYCs Magnolia Bakery, med rosa vaniljeglasur. Akkuratt slik Carrie Bradshaw gjorde i Sex in the city. Der stopper imidlertid likheten. Jeg skal ikke gå i detalj, men etter å ha lekt med ungene siden dagen startet klokken 05:30 følte jeg vel ikke at glamor-faktoren var påtrengende. Selv med rosa vanilla cupcakes, Carrie Bradshaw style.

Min datter var hjemme fra barnehagen og assisterte meg under både baking, dekorering og spising. Hun har åpenbart lært seg navnet på en farge. Overraskende valg for en liten prinsesse... "Josa, mamma! Meje josa!" Baking er en fin inneaktivitet med barn, og en god mulighet til å prøve ut oppskrifter jeg ellers ville latt ligge.

Kakene smakte bra, selv om de ikke bidro til noen vesentlig forbedring av glamor-faktoren i mitt temporære husmor-liv. Kakene med glasur ble litt i overkant søte, selv for en søtmons som meg. Men de ser jo morsomme ut og vil garantert slå an i fremtidige prinsesse-bursdager.

Oppskriften finnes visstnok i en bok om kakene fra Magnolia Bakery. Den er også lett tilgjengelig via google dot com. Men jeg gjengir den gjerne. I redusert utgave. Jeg lagde en halv porsjon og de 12 kakene holdt i massevis.

Magnolia Vanilla Cupcakes

125 g smør

2 dl sukker

2 store egg

1 dl melk

3 dl hvetemel

1.5 ts bakepulver

0.5 ts vaniljeessens

Smør piskes mykt. Tilsett sukker og pisk på middels hastighet i ca 3 minutter eller til kremen blir luftig. Ha i ett egg av gangen og pisk godt mellom hvert egg. Pisk i vaniljeessens. Sikt i halvparten av melet iblandet bakepulver. Rør inn og tilsett melken. Rør inn melken og tilsett resten av melet. Rør lett slik at alt blader seg godt.

Fordel røren i muffinsformer i et muffinsbrett. Fyll formene 3/4 fulle. Stek på 175 grader i 25 minutter. Ta muffinsene ut av ovnen og la de stå i formene i 15 minutter før de avkjøles videre på rist.

Vaniljeglasur av smørkrem

125 g smør

1 ts vaniljeessens

0.5 dl melk

7 dl melis (pluss/minus)

Konditorfarge

Smør piskes mykt. Tilsett vaniljeessens, melk og 2 dl melis. Pisk i 3-5 minutter på middels hastighet. Tilsett resten av melisen gradvis, ca 1.5 dl av gangen og pisk i 2 minutter før mer melis tilsettes. Bruk nok melis til at kremen blir tykk. Tilsett konditorfarge. Fortrinsvis av type "josa".

Glasuren smøres eller sprøytes på kakene som er helt avkjølte. Ikke la glasuren stå lenge før den blir tatt i bruk, da vil den stivne og bli vanskelig å jobbe med.

Muffin dekorert av min datter.

Muffin uten glasur. Fortsatt søt nok.