Gustav Adolf Ekelund
………...


NOEN FÅ GLIMT FRA MITT LIV
-------------------------------------------

 

DE ALLER FØRSTE ÅR

Jeg så dagens lys første gang den 31. oktober 1859 i Vänersborg i Sverige. De første årene av mitt liv var nokså triste. Min mor døde da jeg var fem år gammel. Vi var seks søsken, og min eldste søster Mary overtok husstellet. Bare hun, bror John – 11 år, far og jeg, den yngste, var hjemme. Vi hadde alltid en liten tilstelning ved høytidene, jul og påske, men den største høytiden var allikevel ”Marken”. Da var det liv og moro i noen dager som vi hadde gledet oss til lenge i forveien.

Da jeg fikk begynne på skolen ble det straks bedre for meg. Jeg ble snart godvenn med læreren, og skolen var det morsomste av alt. Den varte imidlertid så altfor kort. Den gang var det 3-4 måneders skoleferie i året. Jeg gikk på skolen i 5 år. Det var den ordningen den gang at så snart man hadde lært seg folkeskolens pensum måtte man slutte, uansett alder. Jeg var bare 12 år da jeg måtte gå, og satt hjemme og gråt da skolekameratene gikk forbi på vei til skolen. Men læreren, Lignel, glemte meg ikke. Han kom til oss med bøker til meg - naturfag, geografi m.m.

Så fikk jeg plass hos en kortevarehandler som ”biträde”, det samme som assistent, mens jeg ventet på konfirmasjonen. Min far, som var håndverker av den gamle skolen, mente selvsagt at jeg skulle bli håndverker også. Da jeg var konfirmert skulle jeg gå i lære, mente han, faget kunne jeg velge selv. Jeg fikk allikevel lov til å se meg om litt først.


PÅ NES

Min eldste bror, Karl, var reist til Norge og var ansatt som gartner på et stort herresete ved Fredrikstad, og han fikk jeg da lov til å besøke. Litt penger hadde jeg til gode hos kortevarehandleren – og litt fikk jeg av far. Det var ikke jernbane til Norge den gang. Jeg måtte bruke hesteskyss, men det var ikke billig, så noen skysshold gikk jeg når det var pent vær. Jeg hadde jo bare en liten koffert med konfirmasjonsklærne mine i.

Det var sent på aftenen da jeg tok inn hos skysskafferen i Fredrikstad. Da han fikk høre at jeg var bror til gartneren på Nes ble han svært interessert. Navnet Nes hadde en respektinngytende klag i den vesle ravnekroken. Jeg måtte bli der om natten og så bli med varevogna dagen etter. Han kjørte varer til Nes flere ganger i uken. Skysskafferen var nesten stolt da han avleverte meg til Karl i drivhuset på Nes.

En dag jeg var med Karl og plantet levkøyer i hagen, kom godseieren bort til oss. Han var en høyvokst, vakker kar i lysegrå dress med spensel i ryggen og ridestøvler. Jeg ble så betatt at jeg glemte å hilse, men Karl rettet seg opp, strøk av hatten og presenterte sin yngre bror som var på besøk.

- ”Jasså, han er på besøk, hva gjør han ellers?”
- ”Han er nettopp konfirmert, og har ikke begynt med noe ennå”, svarte Karl.
- ”Hva heter han?”
- ”Gustav”, sa Karl.

Godseier Lyng hadde nylig kjøpt godset. Han var 28 år og ungkar. Det flotteste og virkelig fineste menneske jeg noensinne har hatt med å gjøre, selv om jeg seinere har vært ordonnans hos både grever og generaler i Sverige.

Alt på godset var innrettet med sikte på den største mulige komfort, og det var sølvmonogram på vogner, seletøy, glass og sølvtøy. Det var mange gutter i arbeid på gården, husmannsgutter som ryddet i parkene, og som Lyng inspiserte hver dag. Av en eller annen grunn likte han visst meg bedre enn noen av de andre. En dag ble Karl ropt inn på kontoret, og etter en kort konferanse ble det bestemt at jeg skulle bli på Nes. Han ville, som han sa, gjøre en kammertjener av meg.

Etter en kort prøvetid fikk jeg nye klær, en slags piccolo-uniform med små sølvknapper. Det var jo riktig gildt for en guttepjokk som meg. Så ble jeg overlatt til kammertjeneren. Han fikk i oppdrag å innvie meg i alle de finesser en slik stilling fordrer. Så kom det to hundevalper, Pan og Lady, som jeg skulle ta meg av. For øvrig gikk sommeren med en uendelighet av fester og selskaper 2-3 ganger i uken, med gjester fra Kristiania. For det var bare to herrer i Fredrikstad som var ”fine” nok til gjester på Nes.

Da det begynte å bli regn og storm utpå høsten, reiste Lyng til Syden som en annen trekkfugl. Han var på Rivieraen hele vinteren. Før han dro skaffet han kammertjeneren en plass ved politiet i Kristiania, og dermed var det bare fullmektigen, gartneren, husholdersken, kusken, budeia og jeg igjen på gården.

Dette ble den beste vinter jeg har opplevd. Bortsett fra den rent overdådige levemåten så hadde jeg omtrent ingen ting å gjøre, annet enn å mosjonere hundene og gi sølvtøyet en omgang av og til. Straks før jul fikk vi brev fra Lyng med oppgave over hva hver enkelt skulle ha til julegave. Det dreide seg om pelsvarer for oss alle – Gustav skulle ha en ”stor” vinterfrakk med pelskrage. Så gikk da vinteren. Jeg hadde jo biblioteket til tidsfordriv, og jeg slukte ”Onkel Tom hytte”, ”Den flyvende hollender”, ”Greven av Monte Christo”, ”Londonerhoffets mysterier” og mye annet.

Min far skrev ofte til meg og Karl og spurte hva det ble av meg. Jeg svarte at jeg hadde det så godt jeg kunne ha det, men far likte ikke dette. ”Du duger nok til noe annet enn å børste andres støvler”, sa han, ”og så blir du aldri din egen herre.”

I løpet av vinteren hadde jeg gått en god skole i ridning hos kusken, en forhenværende kavalerist fra Jarlsberg. Ut på våren kom det et telegram fra Nissa om at godseieren var på hjemveien, og at Gustav skulle lufte og varme opp hans soveværelse daglig. Etter dette fikk alle litt å gjøre, allting skulle pusses og pyntes.

Så kom den store dag da kusken skulle være på brygga i Fredrikstad kl 14.00. Fullmektigen samlet hele arbeidsstokken, husmenn og nykomne gårdskarer som holdt på med våronna. De måtte innstille arbeidet, gå hjem og pynte seg, for å stille opp på geledd på gårdsplassen. De fikk klar beskjed om hvordan de skulle forholde seg.

Endelig svingte vogna inn på plassen, og hatter og luer føk i været, og Berte budeie ga seg sågar til å ringe med ”vellingklokka”. Godseieren bare lo og håndhilste på hver enkelt av oss. ”Du har vokst, Gustav”, sa han til meg. Så skulle jeg ha ny, ordentlig livré. Det måtte selvsagt sys hos hoffskredder Hansen i Kristiania, og jeg måtte reise inn for å ta mål.

Lyng hadde en bror i Kristiania, ungkar og løytnant i Marinen. Hans kusk møtte meg på brygga, og så hadde jeg min første natt i Kristiania på St. Olavs plass nr 2. Dagen etter gikk jeg til skredder Hansen ved Atheneum, og etterpå bar det tilbake til Nes. Fra den dag skal jeg si jeg fikk mye å gjøre! Det var selskap annenhver natt, og champagnekorkene salutterte til den lyse morgen.

Nå fikk jeg ikke tid til å ta meg av hundene, så en morgen jeg sto på balkongen og børstet klær kom det en deputasjon av høytidskledde bønder med et hestelass med fåreskrotter. Det var Pan og Lady’s verk. De hadde rett og slett jaget sauene i hjel – uten en eneste rift på en sau. Bøndenes talsmann gikk fram og ba om å få godseieren i tale. ”Det lar seg nok ikke gjøre på noen timer ennå”, sa jeg, ”han står ikke opp før klokken er 12.00.”

Så måtte de vente, og tok seg en passiar med Karl nede i hagen så lenge. Endelig kom Lyng på balkongen og fikk se lasset. ”Hva er dette for noe, Gustav?”, sa han. Jeg forklarte hva som var hendt, og han ble nesten på gråten for dyreplageriets skyld. Utlegget brydde han seg ikke om, han spurte ikke en gang hva de ville ha for tapet. ”Be fullmektigen gjøre opp med dem, og kjør vekk lasset hurtigst mulig”, sa han, men la til at jeg skulle sørge for å få igjen et av skinnene. Utpå kvelden kom det en med et saueskinn som vi la på gulvet i kontoret. Så skulle Pan og Lady stå til rette for sine bedrifter. De måtte etter tur snuse på saueskinnet, og fikk et rapp over ryggen av ridepisken. Dette varte en stund, og jeg fikk tårer i øynene. Det la Lyng merke til. ”Jasså, du ber for dem?”, sa han og strøk meg over kinnet. ”Vel, så er det vel nok!” Men kuren hjalp. Når hundene seinere fikk øye på en sau, løp de i en annen retning med halen mellom beina.

Så ankom min nye livré, og jeg måtte danse mellom bordene i snibel og hvite fingervanter ved fest og selskaper. Nå måtte jeg også besørge post og telegrammer til og fra byen pr hesterygg, en fullblods araber som aldri ble lagt sele på.

En dag det gikk i galopp utover til byen møtte jeg skysskafferen med gamle Ekelund i karjolen. Det ble et begeistret gjensyn, men jeg hadde jo hastverk og måtte ri videre. Tilbakeveien gikk nok litt fortere enn vanlig.

Da jeg kom inn på kontoret på Nes med posten satt ”gubben” der i en lenestol. Lyng gikk fram og tilbake på gulvet med tommelfingrene i armhulene. De var i ivrig diskusjon. Lyng sa: ”vi pleier ikke å kaste våre tjenere på gaten når de blir eldre, men vi skaffer dem da en eller annen stilling for framtiden.” Jeg skjønte jo at det var meg de snakket om, og at Lyng nødig ville miste meg. ”Gubben” var imidlertid ubøyelig og ville ha meg med straks. Dette var jo umulig nå midt i selskapssesongen, og resultatet ble at jeg skulle bli her til senhøsten.

Så kom dagen da jeg skulle reise. Godseieren fulgte meg til byen. Det ble en nesten rørende avskjed, for han var, trass i sin overdådighet, umåtelig varmhjertet. En av de personlighetene en aldri kan glemme. ”Gud gi det vil gå deg godt, Gustav” var det siste han sa til meg.


I HÅNDVERKSLÆRE

Da jeg kom hjem var det å se seg om etter et håndverk jeg hadde lyst på. En dag fikk jeg øye på noen ”plåtslagere” – blikkenslagere – som holdt på å legge nytt takbelegg på kirketårnet. De klatret i stillaser og taljer som apekatter. Dette syntes jeg kunne være noe for meg. Min far var en god venn av blikkenslager Nymann, så han tok meg gjerne inn som lærling.

I læretiden hadde jeg det forholdsvis godt, da jeg var – om jeg så må si – en smule ”avslipt”. Jeg ble ikke betraktet som en vanlig yngstemann så jeg slapp å gå ærend og alt annet håndtlangerarbeid. Dette gjorde at jeg fikk lært det jeg skulle mye fortere enn de andre guttene. Men dette ble allikevel for ensformig for meg. Jeg måtte ha noe ved siden av, og våren 1876 – 17 år gammel – tok jeg verving ved Kunglige Värmlands Feltjägerkorps i Tråsnesfelt ved Karlstad. Her var jeg også heldig, da jeg var – om ikke den minste – så i alle fall den yngste ved hele regimentet. Dermed ble jeg en slags ”protegé” for offiserene – og slapp nattevaktene.

Dessuten slapp jeg ekstraarbeidet med rengjøring av leiren og lignende. Jeg ble mest brukt som ordonnans. Dermed unngikk jeg også mye av den kjedelige eksersisen. Men jeg ble allikevel approbert til høsten og innskrevet som elev til ”Förberedende underbefälsskole”. Det var i 1877. Her fikk jeg heldigvis glimrende karakterer og var dermed selvskreven til Karlsborg året etter. Da jeg også der fikk de beste karakterer, ble jeg utnevnt til underbefal samme år – 19 år gammel.

Så var jeg på Nymanns verksted om vinteren. Våren etter skulle to av Nymanns svenner avtjene sin verneplikt ved Jägerkorpset, og dermed inntraff det pussige at svennene, som jo var mine overordnede på verkstedet, måtte danse etter læreguttens pipe på feltet. Vi var imidlertid gode venner både her og der, så det ble ingen kollisjoner.

Da Jägerkorpsets stamtropper besto av vervede folk fra alle kanter av landet, ble vi om høsten spredt for alle vinder. En klikk dro til Stockholm, noen til gruvedistriktene osv. Den gang var vi 32 mann som skulle til Vänersborg. Jernbanen var ikke ferdig ennå, og vi måtte ta dampbåt fra Karlstad til Vänersborg, altså Vänern på langs. Da sjøen er omtrent like bred som lang, kan den heve seg ganske utrolig i storm. Omtrent midt ute på Vänern er en øygruppe som kalles ”Gossarna”. Den består av mange små holmer som danner en slags nødhavn for de forholdsvis små skip som går der.

Da vi kom om bord var det allerede sånn passelig besatt, og kapteinen så litt betenkt ut. ”Dere får ta plass på dekket”, sa han. Lugarer var det ikke tale om, to små salonger var det hele. ”Vel”, sa vi, ”vi kan gjerne gå opp i riggen hvis De vil, men hjem skal vi.”

Da vi var kommet et godt stykke ut på sjøen møtte vi en forrykende sønnavind, en av de fryktede tredagers-stormene som er velkjent på Vänern. Båten begynte å bakse opp og ned som en galopperende ku. Til sist sto den nesten rett på ende. En mølje av armer, bein og hoder borte ved salongdøren forsøkte å krabbe seg fra hverandre, men så kom en sjø og kastet dem sammen igjen. En del inventar og noen kofferter, deriblant min, gikk rett til sjøs.

Båten kom nesten ikke av flekken da propellen for det meste danset i løse luften. Det var fare for maskinskade og for at båten kunne gå rundt. Fra en bølgetopp fikk vi et glimt av ”Gossarna”, og de få av oss som ikke var sjøsyke skrek ”Hurra!” og gjorde kapteinen oppmerksom på dem. ”Å, jeg vet det nok, karer”, sa han rolig, ”nå skal vi klare oss.” Det varte allikevel en evighet før vi kom inn til nødhavnen. Maskinisten torde ikke sette full stim på av hensyn til proellen som ofte var ”tørr”.

Men endelig kom vi da inn i ”lagunen”, kastet anker og satte noen fortøyninger i en fjellknatt. De som ikke var syke, og jeg var heldigvis en av dem, rodde i land, samlet sammen en del tørre strå og drivved, og tente opp et bål på stranda. Der fikk vi tørket klærne våre, vi hadde jo bare det vi gikk og sto i, da koffertene befant seg på sjøens bunn. Vi fant oss noen lune grotter og hadde det ganske koselig mens vinden tutet på alle kanter. Vi innrettet oss så godt vi kunne og var i grottene våre om nettene. Det var jo tross alt bedre der enn på dekket. Men så var det maten om å gjøre. Vi gikk om bord og fikk kjøpt mat den første dagen, men da vi kom igjen dagen etter ble det sagt at provianten var slutt. Den var bare beregnet til et døgn, nemlig turen til Vänersborg. Etter hvert kom alle passasjerene over på holmen, og klaget over sulten. Jeg var jo på en måte befalingsmann, også her, så jeg måtte gå over til kapteinen og spørre hvordan det sto til med proviantsituasjonen. Han viste fram alt som fantes av spiselig, det var nesten ingenting, annet enn en stor kasse med kålhoder. ”Vel”, sa jeg, ”så koker vi kålen i salt og vann, og så får vi kanskje hente en dunk over til oss seinere.” Kapteinen var en jovial mann, og vi fikk våre dunker med tynn kålsuppe regelmessig.

Lørdagskvelden gikk noen av oss opp på ”utsikten” og konstaterte at bølgetoppene var blitt betydelig lavere. Så jeg gikk om bord og meldte det til kapteinen. ”Jeg vet det nok, gutten min”, sa kapteinen, og la til at nå måtte vi alle komme om bord, for vi skulle seile videre ved midnatt. Vi seilte ved midnatt, men ikke til Vänersborg. På grunn av sultne mannskap og passasjerer måtte vi dra inn til nærmeste havn. Det ble Mariestad, en liten by på Vänerns østkyst.

Ved soloppgang søndag morgen la vi til ved bryggen i Mariestad. Stuerten gikk i land for å skaffe mat. Det var jo ikke så liketil på en søndags morgen da alt var stengt og stille. På havnen lå en del seilskuter med favneved som skulle losses. På kaien sto noen sjøfolk og handlet med en mann som hadde pølser i en dragkjerre. Vi gjorde øyeblikkelig anfall på lageret, og kjerren ble tømt på et øyeblikk. Mannen måtte hjem etter ny forsyning.

Mens stuerten med politiets hjelp forsøkte å skaffe proviant, fant vi på å se litt på byen mens vi var der. Vi stilte opp på geledd på kaien, og med en pølse i hver hånd marsjerte vi bort til torget mens vi sang av full hals:

Hur svenska stålet biter
Kom låt oss prøva på –
Ur vägen moskoviter
Friskt mot i gossar blå!

Byens aktive politistyrke, bestående av tre mann var mobilisert på torget. De sto og flirte og ba oss være så snille å ikke vekke borgermesteren så tidlig på søndags morgen. Vi trøstet dem med at forestillingen var slutt nå.

Imens hadde stuerten med politiets hjelp fått fatt på et halvt dusin velvoksne skinker, en del egg og brødvarer. Så nå var nøden avhjulpet og kursen ble satt for Vänersborg, … og jeg tok fatt hos Nymann igjen.

Ut på høsten fikk Nymann brev fra en kjenning som var tollkontrollør og hadde sin stasjon på en stor øy to mil til havs vestenfor Bohuslän. Han het Beier og var samtidig disponent for en stor ansjosfabrikk som lå der. Øya var nokså stor, med kirke, prest, skolelærer, doktor, lensmann og en liten landhandel. Beier ba Nymann om å sende en blikkenslager ut til fabrikken til hjelp ved blikkemballasjen. Da jeg på denne tiden alltid ønsket forandring erklærte jeg meg villig til å ta den jobben. Jeg reiste til Bohuslän med det samme, og her skulle jeg da oppleve:


DEN FRYKTELIGSTE NATT I MITT LIV

Fabrikkbygningen lå på slette berget, en lang to-etasjers trebygning med en tretrapp i hver ende utenpå veggen. I første etasje ble ansjosen sortert og krydret, i annen etasje ble den lagt ned i bokser, eller delvis gjort skinn- og benfri og lagt i esker. Lodderommet var i midten av annen etasje. I veggene omkring var det fullt av glugger eller luker der de kvinnelige arbeiderne leverte ut de ferdige boksene og eskene til halvvoksne gutter som satt og passet inn lokkene med en kort kniv.

På lodderommet var vi bare tre mann, og det gjaldt for oss å holde de 25 jentene stangen med å få alt hermetisk unnagjort. Av oss tre var den ene en innføding, Bernhard Sunberg, som hadde lært å lodde der på stedet. Vi ble straks gode venner. Den andre var en liten svarting fra Uddevalla som de kalte ”tater’n” – og jeg tror nesten han var det også. En fyr som ingen kunne like, skjønt han var flink til å lodde.

Hos landhandleren ble det solgt en slags dårlig vin, noe i likhet med den populære ladevin som vi hadde i Oslo engang. Skikken var at det skulle spleises hver lørdag til vin.

En lørdag da vinkurven kom, hadde Sunberg og Jansen (det var taterens navn) forsynt seg i den grad at de var udyktige til å arbeide. Jeg måtte få dem bort fra loddebordet. Så for de der og rota og ble selvsagt uvenner og skulle slåss, noe som ingen av dem kunne vinne. Til sist fikk tateren Sunberg under seg i en krok, og grep etter en av innpasserguttenes korte kniver som lå der. Da begynte jentene som så på dette fra sine glugger å illskrike: ”Ekelund, Ekelund, Jansen dreper Sunberg.” Jeg hadde hastverk, og ble ergerlig både på jentene og disse to fyllikene. Jeg sprang opp og grep Jansen i nakken og buksebaken, og kippet han rett ut av døren, uten å tenke på trappen og berget utenfor før det var for sent.

Jansen tok noen tørner hist og her i trappen og havnet så på slette berget, og ble liggende. Nå ble det oppstyr. Hele bølingen stormet ut og skrek i munnen på hverandre. Bernhard Sunberg viste seg å være en ynkelig kujon. Han gråt og skrek: ”Det var ikke meg! Det var Ekelund som gjorde det!”. ”Å, hold munn, din tosk!”, sa jentene, ”det var jo for din skyld han gjorde det.”

Så kom Beier til stede. ”Dette var meget kjedelig det, Ekelund”, sa han. Jeg maktet ikke å si ett ord. Så ble Jansen forsiktig båret inn på rommet sitt. Den ene skulderen var betydelig lavere enn den andre. Det var den som traff berget. Hadde det derimot vært hodet ...., det torde jeg ikke tenke på. Beier sendte bud etter doktoren, som heldigvis ikke var langt unna. Han undersøkte Jansen, som fremdeles var bevisstløs. Kragebeinet var knekt, men ikke noe sår eller blod var å se. Han satte to kvinner til å våke der om natten, og sa at han skulle komme igjen søndag morgen. Så gikk hver til sitt.

Jeg delte værelse med en gammel kassesnekker som het Karolus. Vi var blitt riktig gode venner, og nå så han svært bekymret ut. Ingen av oss sanset å kle av seg. Jeg lå på sengen og stønnet som en syk, og tenkte at jeg nå sannsynligvis hadde begått mannedrap. Jeg spekulerte på hva straffen kunne bli, skjønt jeg brydde meg mindre om det, men det var jo dette at hele min framtid var spolert. Tanken på hva far ville si, og hvilken sorg han ville få, gjorde meg nesten gal. Jeg var jo bare 20 år og altfor ung til en slik påkjenning.

Karolus satte seg på sengekanten, strøk meg over håret og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg tok han i hånden, men kunne ikke svare. Så gikk han ned for å høre hvordan det sto til med Jansen. Om en stund kom han igjen, men sa ingenting. Til sist fikk jeg da stønnet fram et ”Lever han?”.
”Vet ikke. Å, jeg er så bedrøvet. Ikke for Jansens, men for din skyld”, sa han, Dette var jo det verste han kunne sagt, men det tenkte han nok ikke over akkurat da.

Denne natten syntes jeg ikke hadde noen ende. Hva jeg gjennomgikk da lar seg ikke beskrive. I mine ville fantasier ønsket jeg at far skulle være død, så han slapp å oppleve noe om dette. Men endelig tok da natten slutt og jeg gikk ned til Jansens rom. Doktoren var allerede kommet. Jansen var i live, men bevisstløs. ”Hjernerystelse”, sa doktoren. Han satte en gummiball under armene til Jansen og fikk skulderen i stilling igjen.

Utpå dagen kom lensmannen, og del ble sendt bud etter alle som hadde vært der den kvelden. Det var 25 øyenvitner foruten småguttene. Alle vitnet i min favør, men det som hjalp mest var den omstendelighet at jeg var nykommer og ukjent med lokalitetene. Derved kunne jeg lett ha glemt den farlige trappen i et opprørt øyeblikk. Min gode oppførsel i den tiden jeg hadde vært der gjorde visst også sitt. Jeg ble i alle fall fullstendig frifunnet – ikke en gang siktet for legemsbeskadigelse.

De joviale øyboerne så slett ikke skjevt til meg for det jeg hadde gjort. De betraktet meg nærmest som en helt i stedet for en slyngel, som jeg hadde tenkt. Jansen ble sendt til sykehus i Lysekil, en mils vei nærmere land. Vi hørte ikke noe mer til han. Beier hadde dog fått vite at han sto det over.

Høsten gikk, sildesesongen var over og julen nærmet seg. Beier mente at jeg skulle bli der over julen, så skulle jeg få se hvor hyggelig disse fattige øyboerne kunne innrette seg i høytiden. Jeg hadde så smått begynt å trives der igjen, og sa ja takk. Det var skikk der på øya at alle familier stelte til julegilde etter tur, og hadde da omtrent alle de andre hos seg. Øyas autoriteter var jo en klikk for seg selv. De var seks familier og holdt samme skikk innenfor sin midte. Det begynte hos Beier. Jeg ble presentert for presten og læreren. De andre, doktoren, lensmannen og kjøpmannen kjente jeg fra før. De hilste på meg som på en jevnbyrdig, min militære tittel gjorde nok også sitt.

Det ble et morsomt selskap. Beier hadde en ”sangdåse”, stor som en liten kommode, med mange vakre musikkstykker. Han hadde også en ”Lanterna Magica” (lysbildeapparat) som var meget sjeldent den gang. Det var førsteklasses mat og drikke, og stemningen ble høy utover natten. Handelsbetjenten prøvde å få samtalen inn på hendelsen med Jansen, men Beier brøt tvert av og sa: ”Det hör inte hit, nu talar vi om andra saker!”. Da vi utpå morgenkvisten skulle skilles forsøkte handelsbetjenten igjen å gjøre seg morsom på min bekostning, idet han sa: ”Nå er det nok best å komme seg unna, ellers kunne Ekelund godt finne på å kaste oss ut over trappene, som han gjorde med Jansen”. Jeg ble het, men svarte nokså rolig: ”Det behøver De ikke å frykte for, da det her ikke er blitt servert noe av den dårlige vinen som De selger, og som var årsak til ulykken.” Dermed druknet det hele i en lattersalve, og jeg gikk uskadd ut av konflikten.

Ut på høsten inntraff en katastrofe som gjorde at hendelsen med Jansen helt ble glemt. Det var også en mølle der på øya, en vindmølle som lå på en bergtopp i nærheten av fabrikken. Mølleren var en 70 år gammel mann som vi kalte Thomas. Han slet i møllen sin dag og natt, når det bare var vind, og det var det ingen mangel på nå på høsten.

Vi hadde for vane hver morgen å kikke bort på Thomas’ mølle for å se hvordan været var. En morgen etter en forrykende stormnatt, var møllen vekk! Bare møllesteinene sto igjen, og melstøvet sto som en tåke omkring dem. Vi dro opp til møllen alle som en for å se på ødeleggelsene. Vi var mest engstelig for gamle Thomas. Men så fikk vi øye på han. Han sto inne i melskyen et stykke fra, barhodet, med fortvilelsen malt i ansiktet og vinden som slet i de grå hårtufsene hans. Nede i juvet lå knekte møllevinger, tannhjul og treverk om hverandre i et eneste kaos.

Nå viste det seg straks hvilket rørende samhold det kunne være blant slike øyboere. Det ble straks satt i gang rundspleis over hele øya, og snart hadde Thomas sin mølle i orden igjen.

Vi var litt innpå det nye året før det ble tale om at jeg skulle reise. Men dagen kom, og jeg sa adjø til mine mange venner på øya. Så tok jeg fatt hos Nymann igjen, med lengsel mot våren og eksersisen. Endelig kom begge deler, og sommeren gikk fort og lystig.

Blant offiserene var det en løytnant som også var ingeniør. Han ville ha med meg som assistent, og jeg slo til. Han var ansatt ved Dalslandsbanen som da var under bygging. Hans distrikt var fra Mellerud, der banen begynner, og til Bekkefors, et jernverk omtrent midt i Dalsland. Ved Tiåker, litt vest for Bekkefors, ble det gravd en nokså lang tunnel, og en masse ”rallare” ble samlet der. De ble innlosjert på gårdene rundt omkring.

Sammen med sjaktmesteren fikk jeg et lite rom hos en garver som bodde ved en elv. Denne elven kom fra Bekkefors og gikk gjennom Tiåker. Elven var et behagelig tidsfordriv for oss i ledige stunder. Vi badet og fanget kreps der. Ved Bekkefors var det en enda større arbeidsstyrke, da det også skulle bli stasjon der.

Det var en livlig tid utover høsten, dans og små tilstelninger. Bønder og rallare var for det meste gode venner. Men så kom det en fryktelig rapport fra Bekkefors som fortalte at det var brutt ut nervefeber (tyfus) der. Dette la straks en demper på det glade liv rundt omkring. De første tilfellene ble tatt med noenlunde ro, men da pesten grep hurtig om seg, på grunn av manglende hygiene, ble det panikk over hele grenda.

Elven som kom fra Bekkefors og gikk gjennom Tiåker var jo en direkte vei for smitten. Den ble også sperret, men dessverre for seint. En morgen erklærte min losjikamerat sjaktmesteren at han ikke orket stå opp, og da jeg så de røde flammene på brystet hans, så visste jeg at jeg hadde tyfusen like inn i sengen min. Jeg var da klok nok til ikke å gjøre noe vesen av det. Jeg gikk lik til ingeniøren, som bodde en km fra oss, og forklarte hva som var hendt. Det første han gjorde var å gå så langt bort fra meg som han kunne komme inne i rommet. Så sa han : ”Be stallkaren ta trillen og kjøre til Bekkefors etter doktor, og De, Ekelund, må gå til Deres rom og bli der til doktoren kommer.”

På tilbakeveien gikk jeg gjennom tunnelen, og jeg så straks at det var betydelig mindre mannskap i laget enn vanlig. Det nærmet seg tiden da ingeniøren og jeg skulle komme dit for å ”stikke ut”, som vi kalte det. Så traff jeg ”basen”. Han beklaget seg over at det var så mange som sluttet. ”Vær glad, du, om det ikke blir verre”, sa jeg og gikk. Da jeg kom opp på rommet vårt, hadde piken allerede vært der for å ordne sengen, men da hun så sjaktmesteren ligge der syk, strøk hun på dør og kom ikke igjen. Selvfølgelig slo hun alarm og satte skrekk i hele huset. Ingen torde gå inn til oss, frokosten ble satt på et lite bord nede i hagen.

Så kom doktoren. Han ble fort ferdig med pasienten. Det var bare å kjøre like til Bekkefors til et primitivt sykehus som midlertidig var innredet der. Men med meg ble han ikke så fort ferdig. Da han hørte at jeg hadde delt seng med pasienten samme natt, var jeg jo selvskreven pasient, jeg også. Han undersøkte meg grundig over hele kroppen, og eksaminerte meg om de sykdommer jeg kunne hatt i min tid. Jeg hadde jo ikke hatt noen sykdom, ikke en gang noen av de barnesykdommene som herjet rundt om meg da jeg var liten.

”Det er mulig”, sa han, ”at De ikke er mottagelig for smitte, med det hindrer jo ikke at De kan bære smitte over til andre. De må foreløpig ikke gå ut blant folk.” Jeg var altså internert, og fikk bare se ut av vinduet og snakke med folk som gikk på veien. Det ble kjedelige dager for meg.

En dag kom doktoren forbi og spurte hvordan det gikk. ”Det er rent elendig”, sa jeg.
- ”Er De blitt dårlig?”, sa han.
- ”Nei, syk er jeg ikke. Men skal det fortsette på denne måten så kreperer jeg nok allikevel!”

Så tok han pulsen på meg og sa: ”De føler Dem urolig og engstelig. De skal få noen dråper av meg i aften.” Om kvelden kom det en liten flaske inn av vinduet. ”En spiseskje morgen og aften” sto det. Jeg tok en skje med det samme. Det var noe forferdelig surt, og jeg tenkte at dette var et slags sovemiddel. Jeg merket imidlertid ingen virkning. Jeg lå og tenkte hele natten, og kom til det resultat at dette kunne ikke fortsette. Jeg var for ung til å ta denne situasjonen på en fornuftig måte, jeg besluttet å rømme.

Ved Bergslagsbanen, som var under bygging samtidig langs Vänern, var det en landsby – Kjøpmannebro. Der hadde min bror leid en stor trebrakke hvor han drev bakeri, losji og spiseforretning. Det var en masse rallare der, men de var av en ganske annen sort enn de ved Tiåker. Her var det fyll og spetakkel hver helg, og mange av gjestene reiste uten å betale.

Min bror var i en vanskelig stilling da jeg dukket opp, som en tyv om natten, med kofferten på nakken.

”Jeg greier det ikke lenger”, sa han, og så fortvilet ned i regnskapsbøkene sine.
”Det kunne ikke jeg heller, der jeg var”, svarte jeg, og fortalte hvordan det var i Tiåker.

Min bror fikk da realisert (solgt), og det ble, sammenlagt med mine, noen hundre kroner. Så reiste vi til Norge igjen.

Min bror reiste til Fredrikstad, til sin gamle mester, men jeg kom ikke lenger enn til Fredrikshald. Der fikk jeg plass som blikkenslager. Her hadde jeg en hyggelig vinter med mange morsomme eventyr, som jeg ikke vil blande inn her.

Denne vinteren foregikk det tre uhyggelige skuespill på tre forskjellige steder i landet. Det var tre henrettelser. Dette foregikk den gang på den mest barbariske måte man kan tenke seg. Man brukte rett og slett en stor, bred øks for å skille hodet fra kroppen. Enda verre var det at dette skulle foregå i full offentlighet på en stor åpen plass, og folk forsømte ikke anledningen.

Den første av disse henrettelsene foregikk på Fredrikshald, og folk fra alle kanter reiste dit den dagen, eller rettere sagt natten før. Det var giftmordersken Sofie Johannesdatter som var delikvent. Hele karavaner av sluffer og breisleder reiste de 2 ½ mil til Halden, og jeg var dum nok til å bli med.

Det var en grå, trist vinterdag, men ikke særlig kaldt. Luften var full av store snøfiller som dalte sakte ned og gjorde det hele nokså usiktbart. Det så nesten ut som om naturen selv prøvde å skjule dette skuespill for folkets øyne. Omtrent midt på sletten var det en liten forhøyning, og der var skafottet reist, som en slags scene eller podie, med tusenvis av mennesker rundt omkring. Noen var klatret opp i trærne for å se bedre. Jeg snek meg nokså nær ”scenen”. Så kom sleden med presten og Sofie. Han tok henne i hånden da hun gikk av. Hun var kledd i en sort, glattkjole og hadde noe mørkt på hodet, som jeg ikke kunne se hva var. Det ble sunget en salme og Sofie prøvde å delta.

Så la hun seg selv ned på blokken med ansiktet ned. Da først tok skarpretteren varetrekket av øksen og satte eggen forsiktig på blokken ved siden av hennes hode. Presten leste Fader Vår, og da han kom til ”frels oss fra det onde”, falt hodet i kurven. Det gikk så fort at ingen merket at skarpretteren løftet øksen. Et dypt brøl hørtes fra folkemassen, og enkelte av dem som var klatret opp i trærne ramlet ned.

En barmhjertig presenning kom fram og befridde Sofie fra videre beskuing. Det var teppet som falt.

Utpå våren fikk min bror og jeg ordre om å møte til eksersisen på Tråsnes 20. mai. Vi ble da i følge fra Halden, bestemte oss for snareste vei gjennom Värmlands skoger og innsjøer – rett på Tråsnes. Vi måtte bruke bondeskyss.

I Värmland er det mange og lange innsjøer som alle går nord-syd. En aften kom vi til et gjestgiveri som lå på vestsiden av en fire mil lang innsjø. Den var bare ¾ mil bred, og på østsiden var det også et gjestgiveri og en skysstasjon. Vi hadde ikke tid til å overnatte, men det var midt i våronna og alle gampene var trøtte. Så ble vi enige om å engasjere en gutt og en båt for å ro oss over til den neste skysstasjonen.

Det var en deilig tur. Vi hjalp gutten med å ro og skjenkte han en dram. Da vi kom over på den andre siden, var det helt mørkt. Vi kunne ikke se noen brygge, og gutten sa at det ikke fantes noe slikt, så båten kjørte inn i noe som så ut som en grønn eng. Vi tok våre kofferter og gikk ut av båten, ga gutten en drikkeskilling, og skjøv båten ut igjen.

Mens min bror fikset snadden sin, gjorde jeg en liten runde for å finne en vei, men oppdaget snart at vi ikke var i forbindelse med land. Det var bløt sørpe rundt omkring, i midten sto en gammel trerot, som antakelig var opphavet til hele ”øya”. Vi ropte til gutten, men han var allerede langt borte. Han gaulet og sant og rodde av alle krefter. Så forsvant han helt i mørket. Vi så lys i vinduene på gjestgivergården en halv km borte, men de slukket snart. Nå var det blitt så mørkt som det kan bli en mainatt på disse breddegrader. Alt var dødsens stille omkring. Vi hadde ropt til vi ikke orket mer.

Den smule fasthet som var igjen i torven oppløstes fort da vi trådde på den. Vi måtte legge oss flatt ned for ikke å trå i gjennom. Vi lå på hver vår side av treroten og holdt hverandre i hendene med koffertene mellom oss. Isvannet gikk gjennom klærne våre, og vi var gjennomvåte helt opp til halsen. Vi skalv og kunne ikke snakke.

Med den ene hånden fikk jeg omsider lirket opp kofferten min. Den var delt på midten, og det ble liksom to små prammer av den med noe større bærekraft. Jeg fikk støtte for den ene albuen. Blant tøyet kom det tilsyne en flaske ”Lysholm”. Den skulle være en hilsen fra Norge til mine kolleger på Tråsnes, men aldri har vel en ”Lysholm” gjort større nytte enn denne gangen. Vi følte oss etter hvert betydelig bedre og begynte å prate sammen om utsiktene til redning.

Mens vi lå der og kikket på stjernene, kom vi til å tenke på hvor tragikomisk dette var. Vi som skulle til Tråsnes for å øve oss til landets forsvar, lå her i et myrhull – hjelpeløse som to halvdøde frosker. Det var ikke fritt for at vi lo litt surt begge to.

I solrenningen kom en flatbunnet pram med en mann forbi neset. Han var ute for å se til rusene sine. De fisket mort og gjedde der i sjøene om våren. Han ble straks oppmerksom på oss og kom innover med prammen sin. Han kunne imidlertid ikke komme helt inntil, så han kastet et tau til oss. Vi hadde intet fotfeste, så det hjalp lite, og vi kunne ikke dra i tauet. Så kastet han årene bort til oss, og ved deres hjelp greide vi på en måte å karre oss om bord i prammen.

”Hvordan er dere kommet hit i Varjagsbukta?”, spurte han forundret. Vi fortalte at det var skyssgutten på den andre siden av sjøen som hadde greid det.

På den andre siden av neset var det vei ned til vannet. Vi ga mannen to kroner og en Lysholmer. Det var jo en svært liten redningspris, men vi syntes at vi selv for øyeblikket ikke var mer verdt.

Så trasket vi våte, stive og elendige den halve km opp til gjestgiveriet, presenterte oss og fortalte hva som var hendt. Vi ble velvillig mottatt og fikk bryggerhuset til rådighet. Der ble det fyrt opp og vi tok et bad – litt annerledes enn det forrige. Klær fikk vi låne da tøyet i koffertene var like gjennomvått som det vi hadde på oss. Så satt vi der ute i hagen, mens klærne var til tørk. Vi kunne ikke komme videre før neste dag.

En av de første vi traff på Tråsnes var ingeniør-løytnanten. Han spurte hvordan det var gått med meg og tyfusen. ”Som De ser er det verste over nå”, sa jeg, ”det er ikke fare for smitte, og for sikkerhets skyld har jeg tatt et gytjebad i Varjagsbukta hvor jeg er sikker på at alle basillene frøs i hjel.” Han ba oss inn på rommet sitt. Der satt to kadetter og drakk punsj. Så måtte jeg fortelle hva som hadde hendt oss på reisen fra Norge, mens resten av Lysholmeren gjorde sin siste reis blant oss.

Da jeg var ferdig og løytnanten hadde fått seg servert den siste dråpen, reiste han seg og sa med komisk alvor henvendt til glasset sitt: ”Kjære, gamle Nordmann, nå er du i livsfare for annen og siste gang!” Så forsvant drammen – etterfulgt av svensk punsj.

Dennes sommeren ble eksersisen betydelig forlenget på grunn av de store manøvrene i Syd-Sverige. To store partier sto overfor hverandre – med kong Oscar som upartisk dommer. Kadettene, andre skoleelever og alle vervede regimenter, deriblant den norske garden som den gang lå i Stockholm, deltok. Det partiet vi tilhørte var i mindretall.

Det ble mange harde strabaser. En gang måtte vi flykte for ”fienden” 3 ½ døgn i strekk. Vi fikk verken skikkelig mat eller hvile. Det ble slaktet hundrevis av okser på gårdene rundt omkring i bygdene. Mannskapene fikk sine rasjoner, men fikk ikke kokt maten. Noen spiste rått kjøtt, andre måtte kaste det etter å ha båret på det noen dager. Endelig en kveld skulle vi få lov til å slå leir, men vi kunne ikke velge leirplass. Vi måtte ta til takke med en strekning av en nypløyd åker. Noen kastet seg rett ned uten å bry seg om noen ting, andre stavret seg bort til bondegården og kjøpte sengehalm for å slippe å ligge på bare bakken.

Da vi reiste teltene, fikk jeg mitt ved siden av musikkdirektøren. Vi spleiset også på litt halm og hadde så vidt fått rigget til en brukbar liggeplass, da det uhyggelige alarmsignalet gikk. Fienden var over oss, og vi fikk ikke engang lagt oss ned. Musikkdirektøren mistet gullringen sin i halmen, men fikk ikke anledning til å lete etter den. Med sjefen i spissen flyktet vi bort til noen høye jordvoller som lå der ved siden av åkeren. Kom vi bare opp dit kunne vi innta posisjoner og gjøre motstand. Bakken var uhyggelig bratt, og da sjefen var kommet et stykke opp, satte han sabelen i jorden for å holde seg fast. Men sabelen røk tvers av, og med festet i hånden rullet han ned igjen som en tom tønne. Så måtte vi lage noe som kalles ”geværtrapp”. Det foregikk på den måten at to og to mann stiller seg med skulderen mot skrenten, tar det ene geværet i hendene og legger det andre på skuldrene. Det blir to trappetrinn. Så går to mann opp og gjør likedan, osv. På den måten kom vi opp, laget en skytterlinje og ventet på ”fienden”. De var imidlertid litt slukøret over at de ikke fikk fanget oss, og ga opp forfølgelsen. Etter at feltvaktene var satt ut, kunne de andre sove den første virkelige søvn på tre døgn.

Nå var det inntrådt en slags våpenhvile, skytterlinjene ble inndratt, og vi slo oss ned på to sider av en landevei. Mannskapene var så slitne at de ikke orket koke mat, men stekte kjøttet på spidd ved små bål langs med landeveien.

Så lød en klingende fanfare på jegerhorn, så vi kvakk til alle sammen, men denne gangen var det heldigvis ikke noe alarmsignal – det var selveste kong Oscar som kom forbi med hele sitt følge. ”God afton, jägare”, sa han, ”nu har Ni haft fyra hårda dagar, men nu ska Ni få fyra goda dagar, till en vel förtjänt vila. Men hva gör Ni här?”

Vi sto og kopte alle mann. Det kom jo så brått på oss dette. Om litt svarte en korporal under stram honnør ”Vi steker, Deres Majestet!”

Da kongen var dratt videre, var det en som spurte hvem som svarte ”Vi steker Deres Majestet!” ”Du kan vel ikke steke kongen, vel, din dumrian.” Ja, et komma kan nok spille en stor rolle på trykk, men i det muntlige forsvinner det ofte.

Endelig var da ”krigen” slutt, og vi ble samlet på en stor slette for å motta en masse hederlig omtalte, og for å paradere for kongen. Sjefen vår måtte låne musikkdirektørens sabel, da sistnevnte herre jo aldri behøver å trekke blankt. Så ble vi permittert, og reiste hver til sitt.

Denne gang reiste jeg direkte til Oslo. Jeg ante ikke da at her skulle jeg bli for resten av mitt liv.

Da jeg fra Østbanestasjonen kom ut på Jernbanetorget, fikk jeg straks øye på blikkenslager Østbergs skilt nederst i Karl Johans gate. Jeg gikk inn og fikk plass med det samme. Da jeg var ukjent i byen, sendte Østberg med meg en av svennene for å finne et anstendig og billig losji. Det fant vi også, hos to søstre som drev en liten spiseforretning med losjerende.

Dagen derpå var jeg på verkstedet kl 06.00. Vi var mange svenner som holdt på å trekke noen store sinktak i Dronningens gate. Det varte ikke lenge før jeg begynte å mistrives. Jeg kunne ikke fordra sjargongen blant svennene. Det første som ble gjort da vi kom på arbeidsplassen var å utpeke han som skulle gå med ”bonden”. Det vil si at han fortest mulig skulle gå til skraphandleren og selge sink, kjøpe brennevin og komme fortest mulig tilbake. Da dette gjentok seg daglig – og også flere ganger om dagen – ble jeg betenkt, og sa opp plassen. Jeg var klok nok til ikke å røpe grunnen til oppsigelsen.

Så gikk jeg da rundt og så på byen noen dager, en slump penger hadde jeg igjen av min militærlønn. Så en dag kom jeg til S. E. Johansen og Søns Blikkenslagerforretninger i Akersgaten 45. Far og sønn drev merkelig nok hver sin forretning i samme gård og i samme bransje. Sønnen, Karl Johansen, hadde en ganske liten forretning den gang. Her fikk jeg plass med en gang, og trivdes godt. Det gikk mere skikkelig for seg blant svennene på disse verkstedene. Unge Johansen var nygift. Jeg ble innbudt, og vanket der om søndagene, og ble snart som et medlem av familien.

Men etter hvert ble tilværelsen nokså rolig og ensformig for meg. Den eneste avvekslingen var eksersis-turene til Sverige hver sommer. Men mesteren ville ikke unnvære meg hvert år i den beste tiden, så jeg måtte ta avskjed fra det militære.

Fritiden brukte jeg bl.a. til forskjellige eksperimenter, var langt inne på problemet ”Perpeteum Mobile”, men oppga det – som så mange andre. I stedet laget jeg en komplett dampmaskin i miniatyr på egen hånd. Det var ikke noen hestekrefter i den, men den greide da symaskinen.

I 1890-årene gjorde fagforeningene et framstøt, jeg kom med og innehadde alle tillitsverv skiftevis gjennom 25 år. Så nå hadde jeg nok å gjøre i fritiden.

En tåket novembermorgen tørnet jeg ut for å reise til Holmenkollen for å arbeide på en villa der. Da jeg gikk over Møllergaten fikk jeg en bil i ryggen. Sjåføren signaliserte ikke, men skrek av full hals da bilen slo meg ned. Forhjulet gikk over brystet mitt, og jeg fikk en forferdelig klem. Alt ble stående stille hos meg, pusten var borte, hjertet sto stille – alt var lammet. Jeg kunne ikke engang bevege øyelokkene. Men tanken var klar, hodet hadde bare fått en liten dult mot gatesteinene.

De som trakk meg fram, trodde jeg var død. Jeg hørte godt hva de sa, og tenkte så smått at de kanskje hadde rett. En konstabel kom til stede. Han beordret bilen med meg direkte til legevakten. På veien dit lå jeg og tenkte på om dette virkelig kunne være døden. Jeg følte ingen smerter, men kunne tenke så fortvilet klart. Så gikk det som et lyn gjennom kroppen, omtrent som om noe skulle ha eksplodert og sprutet ild inn i alle kroppsdeler. Pusten kom igjen, hjertet slo fort og hardt og dermed kom også smertene. Jeg måtte stønne, kanskje skrek jeg litt også. ”Å, det er visst liv i han ennå”, sa konstablen som hadde fulgt med.

På legevakten fikk jeg bare noen morfin-innsprøytninger, og så bar det rett til Rikshospitalet. ”At De lever nå, kan De takke denne stålkørja for”, sa legen, og slo meg på brystet. Etter mange forhør og forklaringer ble jeg tilkjent kr. 1.500,- i erstatning for den affæren.

Etter dette har ingenting av betydning hendt meg, og hermed slutter da min beretning om de små, så vidt nevneverdige opplevelser, som er skrevet etter oppfordring.

I min ungdom var det mange der hjemme som mente at jeg kunne ha kommet i en bedre stilling, men den gang hadde jeg ikke tid til å bygge luftslott – og så har jeg da heller ingen ruiner å gremme meg over.

Jeg vil si som Terje Vigen:

Best var det kanskje at det gikk som det gikk -
så får du ha takk, da, Gud.


PP