nyheter   på din side   sport   kultur   fredag   kunnskap   meninger   været   i lomma   blink 
 

DAGBLADETS HELGEMAGASIN - nytt på nettet hver dag mandag 23. august 2004 

Dagens mattips
Det beste jeg vet
Intervjuet
Portrettet
Fakta
Dagbok
Boka rundt på 80 dager
Vin
Bildespesial
Diskuter
Respons
Arkiv


SKRIK

Hemmelige agenter, masseslagsmål på Grand og hardkokte kriminelle var involvert. Det er ti år siden «Skrik» ble stjålet.


Ti år siden «Skrik»-tyveriet

GIKK INN VINDUET: To menn ble filmet av overvåkingskamera da de klatret inn vinduet og stjal «Skrik». Det var ikke mulig å identifisere dem fra opptaket.
Foto: Fonbæk, Dag/SCANPIX

DET VAR SÅ ENKELT. Klokka 06.30 natt til 12. februar i 1994 venter hele Norge i spenning. OL på Lillehammer skal starte om få timer. Det er bitende kaldt og det gryr mot en strålende vakker vinterdag.
  Det hele var godt planlagt. Det var OL alle tenkte på nå. Også mange i oslopolitiet. Det var ikke mange av dem igjen i Oslo.
  - Det hele var en gimmick, sier en kilde til Magasinet på nett.
  To menn ankom Nasjonalgalleriet. Det hele ble filmet av et overvåkingskamera. De satte en 3,5 meter lang stige opp mot et vindu, knuste det og hoppet inn. 50 sekunder senere kom de ut samme vei og forduftet i en Mercedes med Norges mest kjente og verdifulle kunstskatt - Edvard Munchs maleri «Skrik».
  

INN HER: Vinduet var knust, stigen sto igjen.
Foto: Stig B. Hansen, NTB / SCANPIX

DØMT: Pål Enger var den eneste som ble dømt for Skrik-tyveriet. Han ble bare dømt for heleri, og fikk dessuten en tilleggstraff for narkotika. Han har aldri innrømmet at han sto bak.
Foto: Scanpix

HER BLE DET FUNNET: Skrik ble funnet på Åsgårdstrand hotell. Munch bodde selv i Vestfoldbygda, og en rekke av maleriene hans har motiv herfra. Her står hotelldirektør Trude Brandstad ved rommet der maleriet ble funnet.
Foto: FREDRIK NAUMANN/SCANPIX

PÅ PLASS IGJEN: Etter å ha vært savnet i 3 måneder ble bildet hengt opp igjen på veggen på Nasjonalgalleriet 11. mai 1994.
Foto: Falch, Knut/SCANPIX
Ingen vil si hvor mye Munchs maleri er verdt, Nasjonalgalleriets ansatte har ikke lov til det. Britiske Sothebyes forsøkte seg på en verditakst, de mente maleriet var verdt 400 millioner kroner i 1994.

TYVER MED HUMOR. Det var bare et halvt år siden Nasjonalgalleriet ble frastjålet et annet Munch-bildet, «Et portrettstudie» i august 1993. Nå begynte jakten på tyvene og syndebukkene som ikke hadde sikret nasjonalskatten bedre.
  De hadde klart å stjele det lekende lett. Og det ble ikke bedre av at tyvene la igjen et visittkort. På veggen der «Skrik» hadde hengt la tyvene igjen et postkort med noen gubber som gapskratter. På kortet sto det: «Takk for dårlig sikring».
  - Det er lett å være etterpåklok, sa galleriets direktør, Knut Berg til Dagbladet søndag 13. februar 1994.
  Klokka 07.10 den morgenen ringte en anonym kvinne til Dagbladets tipstelefon. Hun fortalte lystig om postkortet, og visste hva som sto på det og hvor det hang.

ENGELSKE AGENTER ANKOM. Nyheten om tyveriet gikk verden rundt, og det ble etterlyst. «Skrik» er 91 cm høyt og 73,5 cm bredt. Det er malt med fettstift på en papplate, er skjørt og kan lettere bli skadet enn andre malerier.
  Politiet fikk raskt assistanse av Scotland Yards kunst- og antikkdivisjon. De sa rett ut at de mente det ikke var mange miljøer i Norge som var i stand til å gjennomføre et slikt sjokktyveri. Leif A. Lier og britiske John Butler ledet etterforskningen.
  De retter søkelyset mot et spesielt kriminelt miljø i Oslo. Et miljø den tidligere fotballspilleren Pål Enger tilhørte. 26-åringen fra drabantbyen Tveita i Oslo var dømt for en rekkekriminelle forhold. Politiet hadde utpekt ham som en av lederne i den såkalte Tveita-gjengen.
  På 80-tallet ble han dømt for å ha stjålet Edvard Munch-maleriet «Vampyr» fra Munch-museet på Tøyen. Maleriet kom seinere til rette uskadd.
  Samtidig sa politiet at det er nærmest umulig å selge «Skrik». Det var alt for kjent.

RAMMA BLE FUNNET. I mai, tre måneder etter tyveriet, fant politiet en bit av ramma til «Skrik» i Nittedal, rett nord for Oslo. Biten dukket selvfølgelig ikke opp som en tilfeldighet.
  Scotland Yards hadde to hemmelige agenter som arbeidet i Oslo. De hadde fått kontakt med dem som sto bak tyveriet og latet som de var interessert i å kjøpe det tilbake til museet.
  Ransmennene forsikret dem at de hadde «Skrik». Flere møter ble arrangert, også med nordmenn som jobbet med å finne maleriet. De krevde bevis for at tyvene snakket sant, hadde de virkelig «Skrik»?
  De fant råd. Etter det Magasinet på nett kjenner til plasserte selv tyvene ramma i Nittedal. Deretter tipset de Dagbladet. Saken om at ramma var funnet ble oppslag i avisa dagen etter. Slik kommuniserte ransmennene med forhandlerne gjennom avisa.
  - Tyvene ga beskjed om at beviset kom i Dagbladet på tirsdag. De arrangerte det slik at Lier måtte reise ut dit. De var profesjonelle. Mandag fikk han beskjed, og tirsdag ble saken slått opp i Dagbladet: rammebiten var funnet, sier en kilde til Magasinet på nett.
  Nå hadde mennene som mål å få utlevert løsepenger for «Skrik.» Og at de hadde bildet var utvilsomt. Nasjonalgalleriet bekreftet raskt at ramma var ekte.

DE KREVDE TRE MILLIONER. Det var kommet til en avtale mellom tyvene og forhandlerne. Bildet skulle leveres tilbake mot millionene.
  Det skulle være en amerikansk stiftelse som bladde opp, antakelig godt hjulpet av Nasjonalgalleriet, som selv ikke hadde lov til å betale løsepenger for bildet.
  Og de tre millionene kom faktisk til Norge. Ifølge våre kilder lå pengene i sikkerhet på et hotellrom på Plaza i Oslo. Her sjekket de to britiske undercoveragentene Sidney Walker og Chris Robertstok inn som kunstkjøpere.
   Leif A. Lier bekrefter at det var forsøk på å betale penger for å få maleriet tilbake.
  - Blant annet var det en brite som krevde 700 000 kroner for opplysninger som kunne føre til at maleriet ble funnet, men maleriet ble funnet før dette ble aktuelt, sier Lier til Magasinet på nett.
  Han forteller det kun ble utbetalt noen småpenger «...borte i England»,
  De tre millionene fikk tyvene ihvertfall aldri, selv om det kunne ha blitt aktuelt.

SLÅSSKAMP PÅ GRAND HOTELL. Etter flere møter med de antatte gjerningsmennene var de enige. De britiske «kunstkjennerne» skulle få kjøpe bildet tilbake for 3 millioner
  Det var gjort en avtale med dem som hadde bildet om en overlevering. De fikk beskjed om at det skulle skje på Grand Hotel i Oslo. Der fikk de også vite at de tre millionene lå klare.
  De ga samtidig beskjed om at bildet kunne plukkes opp på en veikro utenfor Tønsberg.
  
  De ble ikke akkurat som de hadde tenkt. På Grand Hotel i Oslo slo politiet til da pengene skulle overleveres.
  Det oppsto en enorm slåsskamp. To menn ble arrestert. Senere på dagen ble to til tatt. Blant disse var Pål Enger og William Ellingsen.
  Pengene hadde hele tiden ligget på Plaza. Og fortsatt manglet bildet.

BY THE WAY. Samme dag møttes flere menn på veikroa By the Way ved E18. Her skulle etter planen bildet skifte eiere. Tyvene dukket opp her med maleriet i et teppe. Menn på riktig side fikk tak i det.
  «Skrik» ble kjørt til Åsgårdstrand. Rundt 07.00 ankom to menn og gikk inn bakveien på Åsgårdstrand Hotell. De leide seg et rom.
  Med seg hadde de maleriet som Munch malte i 1893. Det ble satt igjen på rommet. Det hele var avtalt og saken var i realiteten løst.
  Nasjonalgalleriet var koblet inn. De ville transportere bildet tilbake til Oslo på egen hånd. Scotland Yard ankom noen timer senere og hentet bildet inne på rommet, og det ble fraktet hjem.
  - Et historisk øyeblikk, sa Knut Berg til Aftenposten 11. mai mens han hengte bildet opp på veggen igjen. Han hadde i mellomtiden fått kjeft av kulturminister Åse Kleveland fordi et takvindu på museet sto åpent. Det gikk bare to måneder før han meldte at han sluttet som direktør for museet og pensjonerte seg.

KJENDISTYV FIKK DOMMEN. Fire menn blir tiltalt og siktet i saken. Bare Pål Enger blir dømt, men bare for heleri.
   Under rettsaken viste Enger at han er en humorist. - Nei, nå vet jeg det! Se, der er det Thune som klatrer og Lier som holder stigen, reiste han seg opp og sa, da dommeren for andre gang ba om å få se overvåkingsvideoen fra tyveriet. Filmsnutten var hakkete og mennene på den så ganske komiske ut. Advokat Jens Kristian Thune satt i styret i Nasjonalgalleriet, og hadde jobbet hardt for å få bildet tilbake.
  Politiet mener Pål Engers kamerat, William Ellingsen, var den andre mannen som ble filmet av overvåkingskameraet utenfor Nasjonalgalleriet. I januar 1996 ble Ellingsen dømt i byretten for å ha stjålet «Skrik», men i Lagmannsretten ble han frikjent.
  7. februar i år ble William Ellingsen drept på beste vestkant i Oslo. Mannen som drepte ham hevder i avhør at han hadde blitt brutalt mishandlet på festen der flere kjente kriminelle deltok.
  - William var som en bror for meg, sa Pål Enger til Dagbladet etter drapet.

VANSKELIG Å TA. Til tross for at politiet arresterte fire menn, var det vanskelig å få dem dømt for tyveriet på «Skrik».
  De britiske agentene som hadde samarbeidet med norsk politi for å få tilbake maleriet ønsket å avlegge vitnemål anonymt i norsk rett. Advokat Morten Kjensli anket dette helt til høyesterett og fikk medhold. Agentenes vitnemål ble dermed aldri hørt.
  - De ønsket ikke å oppgi sitt riktige navn i norsk rett, sier Leif A. Lier.
  - Ville noen ha blitt dømt dersom agentene vitnet i norsk rett?
  - Det har jeg ingen formening om. Det viktigste var å skaffe maleriet tilbake, og det klarte vi jo. Domstolen har fattet sin avgjørelse og jeg hadde ingen personlig drivkraft ut over det å finne bildet, sier Lier.
  Den eneste som ble dømt i saken var Pål Enger. Han har aldri erkjent tyveriet. Av de fire andre som opprinnelig ble arrestert er det i dag bare Enger og en til som er i live. I tillegg til at Ellingsen ble skutt døde den fjerde av en overdose.
  Det store spørsmålet er hvorfor man valgte å stjele et bilde som er umulig å omsette.
Kilder vi har snakket med tror ikke det var pengene som lå bak, men heller målet om en stjerne i det kriminelle miljøet. De klarte å stjele et ikon. Og de klarte til og med å henge opp et postkort der bildet hadde hengt.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til:

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/magasin/mailto:jrh@dagbladet.no og http://go.dagbladet.no/ego.cgi/magasin/mailto:ame@dagbladet.no

Første gang publisert: torsdag 12. februar 2004


annonseinfo


SKRIK

• Malt av Edvard Munch i 1893. Det ble laget i flere versjoner. Det som ble stjålet ble regnet som det ypperste.

•Tyveriet skjedde natt til 12. februar 1994 fra Nasjonalgalleriet.

• 3. mars avslørte Dagbladet at tyvene hadde hatt kontakt med Tor Erling Staff og krevde åtte millioner i løsepenger.

•Senere i mars skrev Dagbladet at private investorer var inne i bildet og at det var snakk om fem millioner kroner i løsepenger.

• 26. april skrev fant Dagbladet ramma til Skrik. Det var den underste delen av ramma som var plassert under et skilt ved en bussholdeplass på et øde sted i Nittedal.

• «Skrik» ble funnet uskadd 7. mai og ble hengt opp på Nasjonalgalleriet et par dager etter.

Utskriftsvennlig versjon

tips en venn om denne artikkelen

Lesertoppen siste uke
De norske heltene i USA
Frances (39) henrettes onsdag
Seriemorderen er fascinert av tog
Kjempet for USA
Verden i bilder
Bondeviks mektige brorskap
Pyramidevokteren
- Atlantis er ikke en myte
Hvit, vrang og vanskelig
Vinneren tar alt

Arkiv
Vil du lese eldre saker i Magasinet? Du finner dem i arkivet!


Ansvarlig redaktør THOR GJERMUND ERIKSEN   Leder for Magasinet JANE THRONDSEN
Postadresse PB 1184 Sentrum, 0107 Oslo   Telefon 22 31 05 57   Telefaks 22 31 05 22
E-post magasinet@dagbladet.no   Respons respons@dagbladet.no   Magasinet har ikke ansvar for ubestilt materiale.

Dagbladet.no © 2004