tekst: Gustav Jørgensen
Brown Ale
Brown Ale ble
opprinnelig assosiert med London og Sør-England, noe som har sin naturlige
forklaring i og med at vannet der var best egnet til å fremstille mørke
øltyper. I dag skiller en gjerne mellom Brown Ale av Nord- Engelsk
typer og Syd-Engelsk Brown Ale, samt amerikansk Brown Ale også kalt
Texas Brown Ale.
Karakteristisk for alle typene er et lett søtlig preg av fruktige dessertepler.
Det var i 1927 at løytnant Jim, med det klingende etternavnet, Porter,
brygget ølet som skulle bli verdens mest berømt Brown Ale, og
landets mestselgende øl; Newcastle Brown Ale. Etter tre år med
feiling og prøving, vanket heder og ære allerede det påfølgende
året; førstepris for beste flaskeøl ved the Brewers` Exhibition
i London. Ølet ble, i likhet med andre Brown Ales fra Nordøst-England,
en rival til Pale Ales. At ølet var sterkere og mer maltpreget enn
Brown Ales fra London, passet utvilsomt godt til selvbilde som hardt arbeidende
kullarbeidere, havnearbeidere og ansatte i tungindustrien fra Nord-England
hadde om seg selv. Sydlendingene kunne ha sin alkoholsvakere og søtere
Brown Ale for seg selv.
Newcastle Brown Ale er egentlig blanding av to forskjellige øl, en
sterkt ale som ikke selges separat, og en svakere som selges som Newcastle
Amber. Bryggeriet mener at det er den sterke versjonen som gir ølet
dets rike fruktighet. Det benyttes i hovedsak pale malt, men det er allikevel
den betraktelig mindre andelen med krystallmalt som danner det røstede
særpreget som balanseres mot toner av søt pæredrops og
banan.
Reklamefolkene fra Newcastle Breweries har for øvrig gitt ny betydning
til utsagnet "I'm going to walk the dog". Innvidde Engelskmenn vet
at det har noe med ta en tur til puben å gjøre.
Det forekommer nok litt merkeverdig for den jevne skandinaver, men Brown Ale
kan med rette betegnes som et lett dessertøl. Så hvorfor ikke
prøve en Brown Ale til eplepai? Ellers så er Brown Ale er svært
anvendelig til en rekke retter. Lav bitterhetsgrad, fruktighet og preg av
karamelliserte toner knytter bånd alt fra desserter til grillmat. Sausen
bør imidlertid ikke være for kraftig, da fordres øl med
høyere humleinnslag. Står det steik tilberedet med oster som
Stilton eller Gorgonzola på menyen, spiller Brown Ale på lag.
Biff i alle varianter og Brown Ale er også gode følgesvenner.
Brown Ale kan trygt anbefales til kylling, spesielt når skinnet er sprøtt.
Den forholdsvis lave bitterhetsgraden står dessuten fint til det magre
kyllingkjøttet. Men dersom hvitløk og urter er med på
laget, bør en nok gå på et øl med mer markant humlebitterhet.
Den moderne øljournalistikkens far, Michael Jackson, anbefaler Newcastle
Brown Ale til salat med nøtter og sprø bacon.
Bitter
Det finnes i utgangspunktet tre hovedtyper bitter; Ordinary Bitter, Special
Bitter/Best Bitter og Extra Special Bitter.
Førstnevnte er gjerne den lyseste versjonen og har gjerne et kobberbrunt
skjær. Alkoholprosenten er lav, mellom 3 og 3,5%, uten at det nødvendigvis
går ut over karakter og særpreg. Korn og malt dominerer gjerne
over humleinnslagene selv om det er viktig at humlekarakteren ikke er for
veik. Da forekommer ølet gjerne tamt og pregløst.
Kroppen kan være fra lett til medium fyldig. En av de store fordelene
med et overgjæret øl, såkalt ale, er at det er mulig å
lage et kvalitets brygg med lav alkoholprosent. Noe som overgjærens
fruktige preg kan ta det meste av æren for. Men ølet må
for all del ikke serveres for kaldt. Da kommer ikke de viktigste smakskomponentene
til sin rett.
Det anerkjente London-bryggeriet Fuller`s som ble grunnlagt 1845 i Chiswick
hvor det har vært bryggerivirksomhet de siste 300 årene har en
utmerket Ordinary Bitter på sitt repertoar. Bryggeriet er mestvinnende
ved CAMRA`s (Campaign for Real Ale) Great Beer Festival og deres Chiswick
Bitter ble i 1989 kåret til Champion Beer of Britain.
Ølet har en delikat blomsteraktig humlearoma fra tørrhumling
med Goldingshumle, det vil si humletilsetning mot slutten av kokingen. Maltpreget
er nyansert og ølet er lett men forekommer ikke for tørt. Overgjærets
fruktige toner er påfallende og en kan gjerne nyte opptil flere Chiswick
Bitter på en kveld da alkoholprosenten kun er på 3,5%. Chiswick
er i det hele et fint eksempel på hvor mye smak og aroma som kan presses
inn i en alkoholsvak ale.
Noen ølkjennere setter ølet til og med foran bryggeriets flaggskip;
London Pride som er bryggeriets Spesial Bitter/Best Bitter og kåret
til Champion Best Bitter ved Great British Beer Festival i London både
i 1979 og 1995. Fargen er dypere og det er i det hele mer av alt. Alkoholprosenten
er lav også for dette ølet; 4,1% for fatølet og 4,7% for
flaskeutgaven. Et mer utpreget maltpreg tillater en mer intens humling av
Challanger og Northdown noe som gir et tørrere preg i avslutningen
tiltross for at kroppen er fyldigere. Det første møtet ytterst
på tungen er imidlertid bløtt og innbydende. Balansen mellom
frukt og humlepreg balanserer hårfint. Ølet er ikke tørrhumlet.
Bryggeriets Extra Special Bitter, ESB, har en enda fyldigere og veldreid moden
kropp av nøtter, Pale Ale og krystallmalt og en berusende varme av
5,5% alkohol som sammen med kryddertoner av de samme humletypene som blir
benyttet for London Pride samt peprede innslag fra Goldinghumle pirrer vår
oppmerksomhet utover første forførende møte.
Avslutningen kan gi assosiasjoner til bittermarmelade med hint av sitron og
stikkelsbær. Om en ønsker å teste disse tre klassiske øltypene
anbefales selvfølgelig å begynne med det svakeste og avslutte
med det sterkeste.
Porter
En skiller gjerne mellom Robust Porter og Brown Porter, hvorav førstnevnte
preges mer av røstet malt som gjerne gir toner av sjokolade og kaffe.
Brown Porter har en mildere røstet maltaroma med mykere preg og er
ikke fult så dyp brun. Humleinnslaget er gjerne også tonet ned
til fordel for malten. Det er først og fremt Brown Porter som også
kan fåes som et undergjæret øl.
En Brown Porter som er tilgjengelig på vårt hjemlige vinmonopol
er Taddy Porter fra Samuel Smith. Et bryggeri som ble grunnlagt i 1758 og
er Yorkshires eldste bryggeri. Samuel Smith er dessuten et av de få
gjenværende uavhengige bryggeriene i England og er det eneste som fremdeles
benytter gamle gjæringstanker i stein. Gjærstammen er imidlertid
også unik og ble rendyrket tidlig på 1900-tallet. Vannet får
de fra en underjordisk kilde. Samuel Smith reintroduserte sin Taddy Porter
i 1979, etter at den hadde vært borte fra markedet i 50 år og
bidro til at porteren opplevde sin store rennesanse med framveksten av mikrobryggeriene
på slutten av 2000-tallet.
Samuel Smiths Taddy Porter er dyp, mørk nøttebrun. Moderat bitterhet
balanseres mot et mer søtlig brødaktig innslag samt fruktige
toner og sjokolade og karamell. Det hele avrundes av preg av kaffe. Ølet
forekommer så absolutt velbalansert og kan med fordel serveres til østers.
For øvrig en kombinasjon som kan spores helt tilbake til 1700-tallet
da Themsen var så full av østers, at det ofte ble servert som
gratis snacks på pubene! Annen sjømat som kreps er også
å anbefale og fra bryggeriets hjemmeside føyer vi til røkt
makrellpaté, kalv med grønne pepperkorn og selvfølgelig
sjokolade.
Ølet bør serveres mellom 10 og 13 grader.
