TrrideRIDEKUNSTENS UTØVELSE.


Når det gjelder rideutdannelse, er det ofte hesten selv, der er den beste læremester. Ved den spanske rideskole i Wien, hvor ridekunsten dyrkes i sin høyeste fullkommenhet, får beriderelevene deres første egentlige rideutdannelse på høyt dresserte skolehester. Det skjer naturligvis under en kyndig beriders veiledning. Men det er først og fremst hesten der lærer rytteren hvordan den høye skoles vanskelige øvelser utføres. Først når rytteren har opplevd dette og gjennom lang tids iherdig trening, har oppnådd tilstrekkelig rutine på den øvede skolehest, blir han betrodd en ung hest. Og nå er det han der lærer hesten kunsten. Det ville vært ønskelig om en sånn vekselvirkning mellom rytteren og hestens utdannelse alltid kunne funnet sted. Men så ideelle forhold finner man skjelden. Overalt hvor det kan la seg gjøre bør det tilstrebes. At begynnere får sin første utdannelse på en hest som er nådd langt i sin dressur, slik at rytteren -under ridelærerens veiledning- kan få den til å utføre de grunnleggende øvelsene. Det beste ville så være, at den unge hest får sin grunnleggende dressur under en berider eller annen kyndig og erfaren rytter. Og at rideeleven får sin første utdannelse på en i vert fall noenlunde skolert hest.Mens det for begynnerstadiets vedkommende så vidt mulig bør skjeldnes mellom hestens og rytterens utdannelse, behøver dette ikke ubetinget å være tilfelle når det gjelder den videregående dressur og den mer avanserte utøvelse av ridekunsten. I så fall kan hesten og rytterens utdannelse meget vel og med godt resultat gå hånd i hånd, når utdannelsen ledes av en kvalifisert rideinstruktør.

RIDEHESTENS UTDANNELSE.

En hyppig forekommende feil i forbindelse med dressuren er at det gåes for hurtig frem. At der forlanges for mye av hesten. En annen alvorlig og ofte forekommende feil, er at rytteren straffer hesten i hissighet, ofte uten forbehold, hvor dyret ikke skjønner at det har gjort noe galt. I begge tillfellene kan det på kort tid ødelegge mer, enn lang tids rolig arbeid har klart å bygge opp. Før man begynner å dressere en hest, må man ha studert hestens psyke. Kjenskapen til den er den første og helt avgjørende betingelse for overhode å kunne ta tak i dette med hestens dressur.

HESTENS PSYKE.

I naturen er flokkinstinktet og skyheten hestens mest fremherskende karakteregenskaper. Ovenfor fare reagerer den ville hest ved å benytte seg av sin hurtighet og flykte. Kun i nødsfall setter den seg direkte til motverge. Denne adferdsform i naturen har medført, at hesten har utviklet en meget fin hørsel og luktesans for dermed i god tid kunne bli advart mot truende farer. Også hestens synsevne er utviklet i overenstemmelse med dyrets opprinnelige levevis i vill tilstand. I naturen beveger hesten seg det meste av tiden gressende rundt. Når den føler seg trygg, sover den av og til. Men et eller flere medlemmer av flokken er alltid våken og på deres post ovenfor truende farer. Parat til å alamere de øvrige og gripe til hestens naturlige forsvar - flukten. Hva hesten under slike forhold har bruk for, er et vidtrekkende utsyn og mulighet for å oppdage selv ubetydelige bevegelser på lang avstand. Samtidig med at den, med hode nede ved jorden, finner og fortærer sin føde. Dette muliggjøres ved hesteøyes serlige bygning. Såvel menneskets som hestens øye er i prinsippet bygget som et fotografisk kamera. Men den måte hvor det utenfra kommer lysinntrykk som omdannes til et bilde på øyets netthinne, er vidt fokjellig. Mens det menneskelige øye innstiller bildet ved en endring - det såkalte akkommodation- linsens tykkelse, skjer det for hestens vedkommende ved å heve eller senke hodet. Linsen i hestens øye har ingen akkommodationsevne, og alle mottatte lysstråler får derfor samme brytning. For alikevel å muliggjøre dannelsen av et bilde på netthinnen er denne skråstillet, idet den underste del er adskillig nermere linsen enn den øverste. For den gressende hest med den senkede hodet, medfører dette en fordel at den samtidig kan iakta gjennstander meget langt borte og ganske tett ved den selv. Da den i tillegg har øynene sittende langt fra hverandre på hver side av hodet, slik at den i tillegg kan se skritt bakfra, får den et meget stort synsfelt. I motsetning til mennesket, med dets akkommodationsevne og forholdsvis tettsittende øyne, har hesten vansker med å bedømme avstander. Det mottatte bildet er flatt og mangler dybde, mens det hos mennesket er utpreget tredimensjonalt. Dette er forklaringen på at hesten, når den rides eller kjøres, og dermed tvinges til å bevege seg med en fiksert hodestilling, hyppig blir redd for ganske harmløse gjennstander og bevegelser, idet bildet på øyets netthinne tegner seg uklart. Dermed kan for eksempel en fyrstikkeske, hennslengt i et hjørne av ridehuset, eller et flagrende stykke papir i veikanten bli til høyst faretruende foretredelser. Hestens evne til å skjeldne farver, kjenner vi ikke til med sikkerhet. Men den er særdeles følsom ovenfor synsinntrykk, basert på lys og skygge. Særegenheten ved hestens syn krever under mange forhold at den får full frihet i halsen til å snu hode slik at den kan foreta en korekt innstilling av synsbildet. Det gjelder f.eks. ved springning og terengridning, hvor hesten nødvendigvis må ha mulighet for å strekke hodet og halsen fritt for etter behov å kunne bedømme et hinders høyde og bredde eller ujevnhetene i terenget. Hesten oppfatter altså omgivelsene på en ganske annen måte enn mennesket. Den mottar helt andre synsinntrykk, og ofte hører og lukter den ting, som mennesket slett ikke oppfatter.Å straffe dyret for det -for den ukyndige ofte uforståelige- reaksjoner som følge av sanseintrykk, der avviker fra menneskets, er naturligvis ganske forkastelig og ødeleggende for all dressur. Hva hesten trenger er beroligende oppmuntring, tålmodig veiledning og -tillit til rytteren. Har den først det, vil den hurtig falle til ro og tillitsfullt utføre alt hva rytteren med rimelighet forlanger av den. Erkjennelsen av disse forhold er grunnleggende for all videre dressur.

OPPFATTELSESEVNEN:

Er hestem dum? Noen mener det. Men den som har sett hvor mange triks en gammel dressurhest kan lære seg -til en nybegynners store fortvilelse- eller hvordan sirkushesten i frihetsdressur klarer å tolke dressørens tilrop og minste bevegelse, er tilbøyelig til å mene noe annet. Alt er jo relativt, og det finnes naturligvis mere eller mindre kloke hester. Det er imidlertid en kjennsgjerning, at hesten har en serdeles god hukommelse. Og det er på den vi bygger hestens dressur. Midlene er belønning og veiledning. Og da hesten husker begge deler, er det svært viktig, at de anvendes med stor omtanke. Egentlig straff, f.eks. med pisken, bør kun anvendes når hesten har utvist beviste ulydiheter, og selv da med måtehold. Hesten er av naturen et fromt og tolmodig dyr. Onskapsfulle og stae hester er nesten alltid et resultat av feil behandling. Som oftest allerede under oppveksten. Hva det handler om er å vinne hestens tillit. Alltid å belønne når den har gjort det rytteren forlanger av den. Aldri gi den straff når den selv ikke forstår at den har gjort noe galt. Et viktig ledd i bestrebelsen på å vinne hestens tillit, er at man også steller den i stallen. Den rytter der bare tar i mot sin hest ferdig oppsalet for atter å avlevere den ved stalldøren ved endt ridetime, kommer aldri i den rette tillitsforhold til sin hest. De sanseintrykk som gjør det mulig for hesten å oppfatte hva rytteren ønsker at den skal gjøre, mottar den hovedsaklig gjennom følesansen og hørselen. Rytterens primære hjelp - sjenkel, tøyler, sete og vekthjelp, eventuelt forsterket ved passende bruk av pisk og sporer -virker på førstnevnte, mens stemmen, tungeslag og fløyten gjennom sistnevnte sans. Hjelpens innvirkning gjennom følelsessansen er naturligvis av avgjørende betydning og under visse forhold -f.eks. hestens fremvisning i konkuranser - den eneste anvendelige. Under det daglige arbeid bør stemmens bruk imidlertid ikke forsømmes. Hesten er meget følsom for denne, og rytteren kan ofte nøye seg med en langt finere hjelp vis den supleres med beroligende eller oppmuntrene tilrop, animerte tungeslag eller beroligende fløyte. Hvis det lykkes å vinne hestens tillit gjennom god behandling, rimelig oppmuntring og tolmodig veiledning, vil dens oppfattelsesevne stadig skjerpes under oppbyggningen av dressuren, og den vil etterhvert vise seg ivrig etter å imøtekomme rytterens ønsker. Dermed fremelskes og bevarer hesten lysten til å bli dressert, hvilket er en absolutt betingelse for et godt resultat.

DRESSURENS GRUNNREGLER:

Hestens utdannelse omfatter dels en fysisk trening, som tar sikte på dens prestasjonsevne. Dels en pedagogisk oppdragelse som skal gjøre den lydig ovenfor rytterens innvirkning. Et grunnprinsipp er, at hesten under dressuren skal behandles som en helhet, og at eventuelle feil skal rettes under fremadbevegelse. Det skal med andre ord arbeides med hele hesten og ikke med en del av den. F.eks. med halsbøyning på stedet o.l. Under tilridning av den unge hesten tilstrebes følgende suksesive utvikling. Hesten vennes til rytterens vekt og til å bevege seg i naturlig likevekt og selvbalanse i lang, utløst holdning, uten unaturlig spenning. Det arbeides her i skritt og trav. Longering før oppsitting kan være hensiktsmessig. Svinget i bevegelsene opparbeides, og bakbenenes avskubb forøkes gjennom passende anvendelse av den fremaddrivende hjelp. Hesten bringes til selv å søke frem til bittet, og til en anstillet tøyle under lett og følsom forbindelse mellom hestens munn or rytterens hånd. Hesten skal etterhvert bevege seg i stabil fremad- og nedadsøkende holdning med fri skulderbevegelse og elastisk ryggbevegelse. Travarbeidet er her det viktigste. Galopparbeidet påbegynnes så snart hesten villig og energisk søker frem til en lett anstilt tøyle. med dette fremmes hestens gymnastiske utdannelse. galopparbeidet øker bakbenenes avskubb og fremadgripen; ryggbevegelsen og fremaddriften utvikles ytterligere. Hestens likeutrettning samt oppnåelsen av ettergiften er neste skritt i utviklinen. Likeutretning er å få hesten til å bevege seg på et spor med sin lengdeakse sammenfallende med hovslaget, om dette er bent eller buet. Kun hos den likeutrettede hest forplanter avskubbet seg gjennom en fjærende rygg helt frem til hestens munn og til rytterens hånd. Dermed oppstår den rette ettergiften, idet bittets svake trykk får hesten til å gi etter i nakken. Hesten skal bevege seg uten spenning og med nesen litt foran loddplanet. Samlingsarbeidet påbegynnes, når hesten er utløst og ettergiven, likeutrettet og med nødvendig avskubb. Lydig ovenfor den anholdene, den fremaddrivende og den sideførende hjelp. Tidspunktet vil da være inne for å legge på kandar, etter at det hittil utelukkende er trent med trinse. Samlingsarbeidet må ikke påbegynnes for tidlig. Ca 1 år med dressur før dette, vil som regel være påkrevet. Hestens ettergivenhet og lydighet ovenfor hjelpen skal stadig gjenntas og dens gang forbedres. Skjer ikke dette, er arbeidet enten for tidlig påbegynt eller feilaktig utført. Dressuren må da atter rettes med forbedring av gangen i lang utløst holdning. Arbeidet bør ikke utelukkende skje på ridebane, men veksle mellom med ridning i terenget i tillegg til noe springning. Som en naturlig følge av dressuren og den forøkede selvbalanse avlastes forparten, og det skjer en reisning av halsen.Denne reisningen skal komme av seg selv. Et hvert forsøk på å fremkalle den ved å løfte med tøylene, er feilaktig. Reisningen avhenger ganske enkelt av dressurgraden og hestens bygning. Resultatet må aldri bli at hesten går med underhals. Sprangutdannelsen samt ridning i tereng bør som nevnt skje samtidig med tilridningen. Også her gjelder det om å gå langsomt frem og nesten umerkelig å skjerpe fordringene. Hesten vil da bevare springgleden og tillitten til rytteren. Under sprangutdannelsen gjelder det først å venne hesten til hinderets utseende. Deretter å lære den å løfte seg og endelig å gi den øvelser i å beregne oppspringet og taksere forhindringen. Den første tilvenning skjer i skritt og trav over bommer på jorden. Senere over cavalettis, og endelig springes det i trav og galopp over hinder av stigende vanskelighetsgrad. Dels under rytter, dels som løshopping. Tilvenning og hopping bør etter noen måneders forløp og etter samme retningslinjer også foregå over naturlige hinder i terenget. Hestens videre utdannelse tilpasses etter dens evner og annlegg, fysiske såvel som psykiske, og etter det man ønsker å bruke den til. Skal hesten brukes til dressurhest, fortsettes utviklingen av dens gang jevnsides med en gymnastisering av bakparten og fremkalling av utpreget ettergivenhet i hele hesten. Det tillegges øvelser i stigende vanskelighetsgrad, f.eks. traversade og chansement a tempo, og videre ridning i samlede gangarter. Samt myke overganger fra avkortede til hurtigere tempi. Og omvent. Men enkelte, serlig velegnede dressurhester kan ettervert øve piruetter i galopp, piaffe og passage. Hvis hesten skal brukes som spranghest, fortsettes sprangutdannelsen under langsom stigning av fordringene. Løshopping skåner hestens ben og bør derfor jevnlig benyttes. Ved store forhindringer bør det kun hoppes et par ganger om uken. De øvrige arbeidsdagene skoleres og mosjoneres hesten på vanlig måte. Noe ridning i terenget over ikke for store hinder fremmer gåpålysten. For å bevare spranglysten og skåne hestene, må treningen av og til avbrytes av vileperioder, hvor hesten bare mosjoneres. Terenghesten trenes etter tilsvarende retningslinjer som spranghesten. Terenghesten skal bevege seg i en lang ettergivende bruksholdning. Den skal lære så vidt mulig å passe seg selv og selv å taksere tempo, oppspring, hinderets høyde m.v. Først da kan rytteren tillitsfullt betro seg til den. Skal hesten benyttes som alminnelig all round ridehest, bør den skoleres og innspringes i passende utstrekning etter forannevnte rettningslinjer med hovedvekten på en fri og utvungen gang i lang, fremadsøkende bruksholdning samt lydighet ovenfor hjelpen. Ikke minst den fremaddrivende og den anholdene hjelp. Hesten vil da med godt resultat kunne anvendes til allmindelige rideturer, til lettere springning og eventuelt til jaktridning.

RYTTERENS UTDANNELSE:

Det beste resultat av begynnerens utdannelse oppnås best hvis undervisningen kan gies på en velutdannet hest. Det er viktig at rytter og hest passer godt sammen. Senere kan der være nyttig for utdannelsen å av og til få andre hester å ri. For å kunne sitte riktig, må begynneren lære å slappe av i sin muskelatur og frigjøre seg fra unaturlig spenning. Begynneren skal dessuten lære å ride utelukkende på sin balanse, samt å følge hestens bevegelser. Det vil som regel være best å gi den første undervisningen på en volte, hvor hesten går i longe. De første timene er det best å ride i sadelen med bøyler. Deretter går man over til balanseridning. I begynnelsen på dekken eller sadelpute. senere i sadel uten bøyler. Undervisningen foregår i begynnelsen utelukkende i skritt og i trav. Så snart en viss balanse er nådd, lærer rytteren å innta en korekt oppstilling i sadelen med bøyler samt hjelpens anvendelse. Galopp påbegynnes, og vendinger innøves. I trav øves lettridning, skifte av diagonal m.m. Det rides i begynnelsen utelukkende med trinse. Først når nødvendig sikkerhet er oppnådd, kan man legge på kandar. Sprangutdannelsen kan påbegynnes ganske snart, og hopping over ganske små hindere bør gjevnlig øves. Så snart rytteren har funnet sin balanse, går man over til hopping med bøyler. Det legges stor vekt på et fast kneslutt og godt medsving i hestens bevegelser, samt at hesten får full frihet til å strekke sin hals frem og at den selv får bestemme sit oppspring. I begynnelsen hoppes det fra trav. Men ettervert som rytteren får herredømme over seg selv og sin hest, går man over til å hoppe i galopp. Som ved hestens utdannelse er det også for begynnerens vedkommende, viktig at en går langsomt frem. Rytteren vil da synest at springing er en fornøyelse. Når nødvendig sikkerhet er oppnådd, bør hopping i tereng over små, innbydende hinder påbegynnes. Rytterens videre utdannelse avhenger naturlig av dennes evner, lyst og vilken muligheter man har. For den unge rytter vil det være naturlig å stille mot konkuransedeltagelse innen for den eller de konkuransegrener som det er mulighet for å være med i. Fortsatt utdannelse hos en dyktig rideinstruktør, vil da være en forutsetning for å oppnå gode resultater. Hvor langt man så kan komme, avhenger bl.a. av rytterens evner og flid, samt det tilgjengelige hestemateriale. Hvor ønskelig og gavnlig konkuransedeltagelse enn måtte være, bør det ikke glemmes, at ridekunstens utøvelse ikke nødvendigvis avhenger av det. Jaktridning rommer sjeldne muligheter for rike opplevelser i naturen i samvær med hesten. Rideturer i skog og mark er en helsekilde av stor rekreativ verdi. Dressurridning for ridekunstens egen skyld, gir sine utøvere rike gleder og kan ofte dyrkes høyt opp i årene. Hvilken form for utøvelse av ridekunsten man enn velger, er den første betingelse for å oppnå et godt resultat en solid fagmessig utdannelse av hest og rytter.