Hesteleksikon.

A

• Avsitting: Rytterens nedstigning fra hesten.
• Avskubb: Bakbenenes fremaddriven under bevegelse. Gjennom dressuren forøkes avskubbet og bringes gjennom en fjærende rygg til å virke frem igjennom hesten. hvor skulderbevegelsen frigjøres, forbenenes bevegelse gjøres bløtere og bevegelsen mere glidene og taktfast. -Ved hopping: bakbenenes kraftige utstrekking i satsen foran hinderet.
• Avsving: Forbenenes løft fra jorden i satsen foran et hinder. Skjer umiddelbart før avskubbet.
• Aktion: travaktion, galoppaktion. Svinget og energien i hestens bevegelse i den gjeldende gangart.
• Anholdning: I tøylen. Tilbakeholdende innvirkning på hesten ved hjelp av tøylen. Benyttes bl.a. i forbindelse med halve parader. Skal ikke forveksles med forholdning.
• Anstilling: På tøylen. Hestens konstante fremadsøken til bittet under følsom forbindelse mellom hestens munn og rytterens hånd.
• Arbeidsholdning: Lang, utløst holdning, hvor hesten går med fremad- og nedadstrakt hode og hals. Tar sikte på å løsgjøre hesten og opparbeide svakt utviklede muskelgrupper. Især i hals, rygg og bakpart.
• Arbeidstempi: Det tempi, som under hensyn til hestens dressurstandpunkt er det mest formålstjenelig for i gang-værende dressurarbeid. Ofte en ubetydelighet hurtigere enn det naturlige tempi hesten selv velger.
• Aubain: Kunstig gangart, hvor hesten galloperer med forbenene og traver med bakbenene.

B

• Bak bittet: -sies hesten å være, når den vegrer seg ved å søke frem til bittet og undrager seg dets virkning ved å føre hodet bak loddplan.
• Bakpartsvending: Vending i skritt om et punkt, hvor innvendige bakben settes i jorden. Benevnes også som piruette.
• Balanse: -sies rytteren å være i, når man, uten å klemme med sjenklene, klarer å bevare likevekten på hestens rygg og følge med i bevegelsen.
• Balanseridning: Oppøvelse av rytterens balanse ved ridning uten bøyler og med knyttede tøyler vilende på hestens hals. Kan øves i forbindelse med gymnastiske øvelser med det formål at bortarbeide spenninger hos rytteren og frigjøre dennes oppstilling.
• Ballotade: Øvelse innenfor den høye skole. Sprang på stedet med bøyede for- og bakben. Adskiller seg fra croupade, ved at bakbenene strekkes noe nedad og hestens hovsåler vender bakut.
• Barring: metode til å få hesten til å løfte seg bedre under hopping over hinder. Utføres ved hjelp av fastliggende eller bevegelig barrestang, anbrakt tett over hinderets øverste del. Ved å slå imot barrestangen med for- og/eller bakben, animeres hesten til navnlig bedre benløft i etterfølgende sprang. Skal utføres med stor varsomhet for ikke å ødelegge hestens ben. Ved deltagelse i sprangkonkuranser er det forbudt å barre hesten under noen form på konkuransedagen.
• Bruksholdning: Den holdning hesten skal gå i under alminnelig bruksridning. F.eks. i terenget. Hesten skal gå med lang hals og uten spenning. Være fremme til bittet og i selvbalanse.
• Bruksridning: All ridning, hvor hesten ikke underkastes egentlig dressur.
• Bæring: Bakbenenes overtagelse av en større del av vekten. Krever forøket lukking av leddene i bakbenene, samtidig med at disse treder godt frem. D.v.s forøket samling.
• Bøyning: Jevn sidebøyning gjennom hele hestens ryggsøyle fra de øverste halsvirvler til haleroten.

C

• Capriol: Øvelse innenfor den høye skole. Sprang på stedet med bøyede forben og kraftig spark bakut. Hovsålene på de strake bakben skal herunder vende oppad. Ryggen ligger vannrett.
• Chansement a tempo: Flyvende chansement. Galoppskifte i svevningsmomentet i et galoppsprang. Kan utføres enkeltvis eller i serier med et bestemt antall galoppsprangs mellomrom og helt ned til chansement for hvert sprang.
• Courbette: Øvelse innenfor den høye skole. Gjentagene sprang fremover på bakbena uten at forbenene berører jorden. Utgår fra levade.
• Croupade: Øvelse innen for den høye skole. Sprang på stedet med for- og bakben bøyet og trukket inn under kroppen.

D

• Diagonal: Rytteren sies å ride på høyre diagonal, når man under lettridning i trav setter seg ned i salen, idet hesten støtter på høyre forben og venstre bakben. Motsatt ved venstre diagonal. De pågjeldene benpar kalles diagonale benpar til adskillelse fra de samsidige benpar.
• Diagonallinje: En skrå linje over ridebanen fra et vendepunkt på den ene langsiden til et vendepunkt på den motsatte langside.
• Dressur: Hestens gymnastiske utdannelse samt oppdragelse til å adlyde rytteren. Dressurens mål er å få hesten til å gå slik at den kan bære seg selv og sin rytter med minst mulig kraftanstrengelse, samt å gjøre hesten lydig og behagelig å ride på under utførelsen av de ønskede øvelser.

E

• Ettergivenhet: Ved ettergivenhet hos hesten forstås at denne uten spenning villig og smidig adlyder rytterens hjelp under bløt fremadsøken til bittet. Ved ettergivende tøyler gir rytterens hender mer eller mindre etter i retning av hestens munn. Kontrolerende ettergivenhet er en test av hestens selv - balanse. Tøylene gies et øyeblikk helt etter for deretter å kontrolere, om hesten uten støtte på bittet fortsatt søker fremad i riktig holdning og uten å øke tempoet.
• Ekvipage: I rideterminologien: Hest og rytter under et.

F

• Feil galopp: sier vi at hesten går i, når den mot rytterens ønske eller uten dennes viten går i høyre galopp på venstre volte eller omvent. Skjer dette etter rytterens ønske, er dette kontragalopp.
• Firkantspor: Det samme som stor volte.
• Forbøyning: For sterk sidebøyning av hestens hals under dressuren.
• Forholdning: Betegnelse for overdreven og holde feilaktig tilbake på tøylene, sånn at hesten ikke får nok frihet til å søke fremad. Forveksles ofte med anholdning.
• Forpartsvending: Vending i skritt etter forutgående parade om det punkt, innvendig forhov settes til jorden i paraden.
• Fremaddrift: Hestens trang til å søke frem til bittet.
• Fremaddrivende hjelp: Stimulerer hestens fremaddrift. Formidles hovedsaklig ved sjenklenes trykk understøttet av vekthjelpen og lendehjelpen, om nødvendig forsterket ved hjelp av sporer og pisk.

G

• Galopp: Gangart bestående av en sammenhengende rekke spring, hvor der inngår et svevningsmoment. Galoppen kalles høyre galopp eller venstre galopp, alt etter om det høyre eller det venstre samsidige benpar som er først. den rene galoppbevegelsen er utpreget 3-taktet. Veddeløpsgalopp i full fart er 4-taktet. Alt etter tempi og samlingsgrad skjeldnes i øvrig mellom samlet galopp, arbeids-galopp, mellom-galopp og øket-galopp.
• Galoppspring: Hestens overgang til galopp. Kan skje såvel fra trav som fra skritt og med hester med en viss dressurutdannelse, direkte fra stillstand eller tilbaketredning.
• Galopphjelp: Rytterens anvendelse av hjelpen med henblikk på å sette hesten i galopp.
• Galopptrening: Systematisk trening av sportshester med hennblikk på å trene opp deres prestasjonsevne i galopp uten å ødelegge deres helsetilstand. Skal nøye svare til stillede fordringer og til hestens edelhetsgrad.
• Gangarter: Hestens naturlige gangarter er skritt, trav og galopp. Innenfor hver av dem skjeldnes det mellom forkjellige tempi og samlingsgrader. Se ellers de enkelte gangarter.
• Gennemridning: Sår hos rytteren, ofte som følge av gal oppstilling, uhensiktsmessige rideklær eller galt stoppet sal.
• Gymnastiske øvelser: Et ledd i såvell hestens som rytterens planmessige utdannelse. Øves med hesten under vanlig dressurarbeid, av rytteren fortrinnsvis under balanseridning uten bøyler.

H

• Halv parade: En anholdning og påfølgende ettergivenhet i tøylen under forsatt fremaddriven. Anvendes til å få hesten i kortere gangart eller tempi, til å forbedre dens samling og holdning og gjennvinne tapt balanse og å gjøre hesten oppmerksom på hjelpen. En av dressurens grunnpilarer.
• Hjelpen: De hjelpemidler vi har som som rytteren kan innvirke på hesten. Består av av sjenkler (benet fra kneet og nedad), tøyler, vekt og sete. Eventuelt forsterket med sporer og pisk. Tilstrebes anvent så følsom og lite iøyenfallene som mulig.
• Holdning: hestens større eller mindre reisning og samling avhengig av bygning og dressurgrad.
• Holt: Se parade.
• Hovslag: Den vei hesten skal bevege seg på ridebanen. Først og fremst ved stor volte. Benyttes også som den lyd, som fremkommer, når høvene settes til jorden.
• Høy skole: Den klassiske høye skole inndeles i skolene på jorden og skolene over jorden. De førstnevnte er: Piaff, passage, pirouette, levade og pesade. Også changement a tempo regnes under høy skole. De sistnevnte skolespringene, er: lancade, courbette, mezair, croupade og capriol. Den klassiske høye skole dyrkes nå kun ganske få steder i verden. I sin reneste form ved den Spanske rideskole i Wien og i en viss utstrekning ved Cadre Noir i Saumur. Noen av skolene på jorden (piaffe, passage og pirouette samt changement a tempo) inngår i den vanskelig skolering. Se ellers på de enkelte øvelser, hvor Winerskolens praksis er lagt til grunn. I Saumur utføres øvelsene noe anderledes.
• Høyre volte: En rytter sies å ride på høyre volte, når høyre side vender inn mot voltens mitte. Ryttere på venstre volte viker - til venstre - for ryttere på høyre volte.
• Håndstilling: se Tøyleføring.

I

• Imot bittet: -sier vi at hesten går, når den prøver å unndra seg ettergivenhet i nakken ved å trykke fremad og oppad mot bittet.
• Innvendig side: Tøylene, sjenklene m.v. Den side som vender inn mot midten av ridebanen. Er hesten stillet eller bøyet, regnes den siden hvor stillingen eller bøyingen skjer. Alltid fra den innvendige.
• Italiensk sprangstil: Innført av den italienske ridemester Frederi co Caprilli (1868-1907). Rytteren sitter i utpreget lett sete og følger med overkropp og hender sterkt med i hestens bevegelse fremad og nedad med hodet og hals under spranget. Er i noen modifisert form grunnlaget for den moderne sprangstil.

K

• Kadence: Betegnelse for rytmen i hestens bevegelse.
• Kadenceret travbevegelse: Tydelig dvelen i det diagonale benpars løft under travbevegelsen. Feilaktig, hvis den forekommer under andre former for trav enn pasage.
• Kalopeiz: Kunstig gangart, hvor hesten beveger seg i en sterkt avkortet galopp med kraftig bøying av hasene. Ble benyttet av middelalderens riddere under ridning på deres paradehester.
• Kanter: Treningsgalopp i friere tempo enn langsom galopp. Men ikke i full fart. Kantertempoet er ca. 500-700 m/min.
• Karriere: Den hurtigste galopp en hest kan prestere. Benevnes også som strakt karriere.
• Kløben: Se unoter.
• Kontragalopp: Sies hesten å gå i, når den etter rytterens ønske går i høyre galopp på venstre volte eller omvent. Skjer dette mot rytterens ønske eller uten dennes viten, er det snakk om feil galopp.
• Kontraversade: En ikke mere benyttet sidebevegelse, hvor hesten har forparten på hovslaget og bakparten innenfor, beveger seg til motsatt side av den, hvor den er bøyet. Avskaffet, fordi den let fratar hesten fremaddriften.
• Krybbebiting: Se unoter.
• Kryssgalopp: -sies hesten å bevege seg i, når den går i høyre galopp med forbenene og venstre galopp med bakbenene eller omvent.
• Kjørsel: med line og kjøregjord. En form for dressurarbeid, hvor dressøren liksom ved longering beveger seg til fots. Tar sikte på å forøke hestens samling, ofte som forarbeid til piaffe.

L

• Lancade: Øvelser innen for den høye skole. Fra levade foretar hesten et enkelt sprang fremad på bakbenene. For-øvelse til courbette. Lancadeaktige sprang ses av og til bli gjort i mot rytterens ønske og er da et utslag av opphisselse og ulydighet, der får hesten til å bryte gjennom hjelpen.
• Lett sete: Anvendes under sprangridning og under andre forhold, hvor det er ønskelig å lette hestens rygg. F.eks. under galopp i terenget. Rytteren fører overkroppen noe frem med antrukket lend og hever etter behov setet mer eller mindre fra salen. Bøylelengden avkortes etter behov, og det blir forøket støtte i kne og bøyler. Hendene holdes lave på hver sin side av hestens hals med utpreget tendens til å følge med frem i retning mot hestens munn, når halsens utstrekking krever det. Rytteren skal følge hestens bevegelser smidig og følsomt, uten at hestens holdning , ryggvirksomhet og benflytting forstyrres. Ved springing på ridebane og i terenget kan dette sete benevnes som sprangsete og terengsete. Under mindre krevende ridning i terrenget kan en benytte et såkalt modifisert, lett sete.
• Lettridning: Anvendes i sær under bruksridning i trav. Har til formål å gjøre travet behageligere og mindre anstrengene for såvel hest som rytter. Under lettridning løfter rytteren setet fra salen for hvert annet skritt hesten tar. Rytterens vekt støttes hovedsaklig i kne og bøyler. Da nedsittingen dermed kommer på samme diagonal, må denne gjevnlig skiftes.
• Levade: Øvelse innen for den høye skole. Hestens balanseres med løftet forpart og bøyende forben på de sterkt undertråtte og bøyede bakben. Øvelsen utgår fra piaffe og er utgangsstillingen for de forkjellige skolespring. Vinkelen mellom jorden og hestens kropp skal være under 45¤, er den 45¤ eller mer, kalles øvelsen pasade.
• Likeutretting av hesten: Dressurarbeid, der tar sikte på å jobbe bort sjevheter hos hesten. Det benyttes forkjellige gymnastiske øvelser. Bl.a. sjenkelvikning.
• Likevekt: At hesten er i dressurmessig likevekt vil si, at det er likevekt til stede mellom de forkjellige krefter, som påvirker hestelegemet. Hesten kan være i likevekt med sit tyngdepunkt langt fremme, f.eks. veddeløpshesten, eller langt tilbake som ved den sterkt samlede hest.
• Loddrett sete: Det sete, som normalt anvendes under hestens dressur og ellers i all skoleridning. Rytteren favner med sine ben dypt ned om hesten og holder overkroppen loddrett. Skulder, hofte og hel skal omtrent være i samme loddrette plan. Ryggen holdes rett. Lenden trekkes naturlig an. Helen skal være nedtrått og danne rytterens laveste punkt. Hendene holdes lavt. Litt over manken. På høykant, lett lukkede og med svakt utadbøyede håndledd.
• Longering: Anvendes ved mosjonering av hester, som av en eller annen grunn ikke kan rides. F.eks: på grunn av trykking i sadel-leie. Kan videre ofte med fordel benyttes under dressuren, f.eks. for å gi hesten tillit til- og respekt for dresøren. For å få hesten til å avspenne muskelaturen innen rytterens oppsitting eller for å forbedre feilaktig holdning og gang. Under longering beveger hesten seg på en volte uten om longøren, der holder hesten i en line, benevnt longen. Denne er fastgjort i en serlig grime: Kapsunen. Hesten bør dessuten bære trinse og eventuelt sal. Innimellom med en hjelpetøyle, som virker som en utløsetøyle. Hesten bør alltid ha belegg eller bandasjer på forbenene. Longøren bruker en pisk med lang snert. Longering kan ytterligere anvendes ved innhopping av hester, over høye forhindringer.
• Lendehjelp: Lenden virker gjennom en større eller mindre antrekking og får den rette aktive innvirkning, når den brukes i forbindelse med sjenklene. Lændet har en vestentlig inflytelse under ridningen og kan betegnes som formidleren av all hjelpen.
• Løsgjørende arbeid: - tilsikter avspenning og smidiggjørelse av hestens muskelatur forut for egentlig dressurarbeid og før sprining. Som løsgjørende øvelser benyttes hovedsaklig trav med lettridning, volter, vendinger og sjenkelvikning, samt rolig galopparbeid.

M

• Mezair: Øvelse innen for den høye skole. Gjentagende levader under litt fremadbevegelser, som oppstår ved, at bakbenene trekkes frem, hver gang forbenene settes i jorden.
• Midtlinje: Den linje, der forener midtpunktene på ridebanens kortside.
• Modifisert lett sete: En mellomting mellom det loddrette sete og det lette sete. Kan benyttes under mindre krevende ridning i terenget. Bøylelengden blir så tilpasset, at det uten endring av denne kjennes godt å ride såvel galopp med lettere sete som lettridning i trav.
• Motstående tøyle: Benyttes under skolering, bl.a. vis hesten tar for sterk støtte på bittet. Rytteren lar hendene bli fastlukket og utøver dermed et forøket trykk på bittet, inntil hesten med forsterket fremdrift av sjenklene og det antrukne lend opphører å støtte seg så sterkt på bittet.

O

• Omkringvending: Under bevegelse. Etter å ha reddet første halvdel av en volte, fortsetter rytteren rett frem paralelt med den store voltens hovslag, inntil den atter nås, hvor man så fortsetter på samme volte som hittil. Skal volten chanseres, vender man i stedet skrått ut til den store volte og fortsetter i motsatt retning. Sistnevnte voltefigur kalles også volte tilbake.
• Oppsitting: Rytteren stiger opp på hesten.
• Oppstilling: Rytterens sete til hest.
• Oppvarming: Fellesbetegnelse for det innledende arbeid umiddelbart forut for hestens deltagelse i konkuranse.
• Over bittet: -sies hesten å gå på , når den med nesen fremme løfter hodet i nesten vannrett stilling, hvor tøylens gjennomgående virkning hindres.

P

• Parade: Hestens stillstand under rytter.
• Parere: Overgang til paarade fra bevegelse.
• Passgang: Samsidig fremføring av samme sides for- og bakben. Kan forekomme såvel i skritt som i trav. Anses alminneligvis for feilaktig , men anvendes noen steder i verden, hvor passgang anses for behagelig ved ritt over lange strekninger.
• Passgjenger: En hest, der beveger seg i passgang.
• Passage: Øvelse innen for den høye skole. En meget samlet, langsom trav med høye, taktmessige, diagonalt regelmessige skritt med tydelig svevningsmoment.
• Pesade: Øvelse innenfor den høye skole. Som levade, men med en vinkel på 45¤ eller deromkring mellom jorden og hestens kropp.
• Piaffe: Øvelse innen for den høye skole. Passage på stedet. bakparten senkes litt mer, og bakbenene løftes en ubetydelighet mindre enn i passagen. hvilket medfører en øket reisning av forparten samt større skulderfrihet.
• Pilarer: Oppstandere/ staver - som hestene kan trenes mellom i høy skole.
• Pirouette: I galopp øvelse innen for den høye skole. En hel omkringvending (360¤) på bakparten med en bibeholdt ren galopptakt uten forutgående parade. Umiddelbart etter at vendingen er utført , fortsetter galoppen fremad. Halv pirouette adskiller seg fra pirouetten ved kun å være en omkringvending (180¤) Øvelsen kan også utføres i skritt eller piaffe.
• Prøvehopping: Hopping kort før start i sprangkonkuranser over en eller flere av de på mosjoneringsbanen, oppstilte forhindringer. Har til formål å avprøve og sjerpe hestens oppmerksomhet over for hverandre.
• På bittet: Hesten sies å legge seg på bittet, når den søker støtte i bittet med stiv hals og nakke.

R

• Refusering: Det samme som vegring. Se ulydighet.
• Renversade: Traversadens kontraleksjon. Hesten er også her bøyet til den siden, hvor den treder over. Utføres som regel kun på stor volte. Forbenene går innenfor, bakbenene på hovslaget.
• Ridebane: En rektangulær rideplass, hvis sider kalles henholdsvis langside og kortside. Kan anlegges utendørs eller i ridehus. Bør helst ikke være mindre enn 20X40 m. For størrelse og innretning av skoleringsbaner ved åpne konkuranser gjelder særlige bestemmelser. Størrelsen er normalt 20X60 m. Innendørs avpasses programmet etter ridehusets dimensjoner.
• Ridehus: Se ridebane.
• Rumpler: Hesten snubler over et hinder uten å falle. Kan nok medføre at rytteren faller, dersom denne bringes ut av balanse.
• Ryggbevegelse: Hesteryggens aktive medvirkning i bevegelsen. En nødvendig forutsetning for den rette samenheng mellom forpart og bakpart. Oppstår som følge av rygg, hals- og bukmusklenes samarbeid under gunstige forhold og med elastisk spenning.
• Ryggsving: Det samme som ryggbevegelse.
• Rytterfølelse: Rytterens sans for hjelpens samspill og rette anvendelse.

S

• Samling: Bakpartens forøkede bæring av hestens egen, samt rytterens vekt. Medfører senking av bakparten og større reisning fortil samtidig med, at bakbenene treder godt frem under hesten.
• Sjenkel: Rytterens ben fra kneet og ned.
• Sjenkelgjenger: En hest der går uten ryggbevegelse.
• Sjenkelhjelp: Et av de viktigste midler, hvor rytteren kan innvirke på hesten. Like sterkt trykk av begge sjenkler ved gjorden virker fremaddrivende. Et sterkere trykk med den ene sjenkel får hesten til å vike til siden - sideførende sjenkel. Denne sidebevegelse begrenses av den motsatte regulerende sjenkel.
• Sjenkelvikning: Sidebevegelse, hvor hesten beveger seg til den motsatte side av den, hvor den er stillet. Kan øves på stor volte og på sirkelvolte - både for den mot og den fra midten av volten vendene sjenkel - samt fra langsiden inn i volten, eventuelt langs diagonalen. Kan utføres i skritt og i trav.
• Selvbalanse: Hesten sies å være i selvbalanse, når den uten å spenne seg og med full kontroll over sine bevegelser bærer sin egen og rytterens vekt samtidig med, at den søker bløtt frem til bittet og dermed villig og følsomt adlyder hjelpen.
• Sidebevegelser: Øvelser, hvor hesten beveger seg med forparten og bakparten på to klart adskilte, paralelle spor. Sidebevegelsene omfatter: sjenkelvilning, versade, traversade og renversade. Se i øvrig de enkelte øvelser.
• Sirkelvolte: Et sirkelrundt hovslag, hvis diameter er lik med kortsidens lengde. Kan legges i hver sin ende av ridebanen eller midt på denne.
• Skoleringsbane: Se ridebane.
• Skritt: En firetaktet bevegelse , hvor de fire ben settes til jorden hver for seg. Der sjeldnes mellom følgene former for skritt. Samlet skritt, mellom skritt, fri skritt og skritt for lange tøyler. Sistnevnte er en vilende gangart, hvor hesten får full rådighet over hals og hode. De øvrige former er skritt i varierende tempi og samling.
• Skyhet: Se unoter.
• Sjevhet hos hesten: Består som regel i , at hesten skyter sin venstre skulder ut, buer sin hals utad til venstre, legger seg fastere på venstre tøyle - den hårde side - og undrar seg å søke frem til den høyre - den bløte side. Samtidig unndrar den seg bøyning av det høyre bakben ved å sette det mere eller mindre ut til høyre. Det motsatte kan forekomme, men forholdsvis sjeldent.
• Slangegang: Et S-formet hovslag over midtlinjen eller ut og inn fra en av langsidene. Utført under skoleringskonkuranse begynner rytteren den første bue ved litt etter litt å fjerne seg fra en kortside og fullføre den siste bue ved tilsvarende å nerme seg den motsatte kortside. Buene skal fordeles gjevnt over hele banen og være like store. De skal gå helt ut til hovslaget.
• Smedning: Hesten sies å smede, når den med bakskoens tåstykke rammer forskoens bakerste del. Kan skyldes byggningsfeil, mangelfult beslag eller manglene likevekt. Sistnevnte forekommer kun, når hesten er trett.
• Spring: -over en forhindring kan utføres såvel fra stedet som fra de tre gangarter, naturligvis også fra galopp. Et spring fra bevegelse kan innledes i: Tilridningen, oppspringet, svevningen og landingen. Det gjelder for rytteren om å følge godt med i hestens bevegelse under full bevarelse av balanse og stabilitet i oppstillingen.
• Springsete: Det sete, man benytter seg av under ridebanespringing. Se i øvrig - lett sete.
• Steiler: Se unoter.
• Stilling: Hestens sies å være stillet, når den med hode loddrett eller omtrent loddrett og med ørene like høyt har en liten bøyning til siden. I hovedsak mellom de øverste halsvirvler, således at rytteren kan skimte det innvendige nesebor og øye. En stillet hest er slik, når den går på rett linje. Likeutrettet med untagelse av den svake bøying i den øverste del av halsen.
• Stor volte: Det hovslag, der følger ridebanens sider umiddelbart innen for banens ytterste begrensninger.
• Sving: Løft, energi og regelmessighet i travbevegelsen under god fremadsøkning.
• Sete: Se: loddrett sete, lett sete og modifisert lett sete.

T

• Taktmessig sjenkel: Kan benyttes til forbedring av svinget i hestens travbevegelse. Begge sjenklene ligger tett inn til hestens sider, men virker skrittvis noe sterkere under det samsidige bakbens fremføring.
• Terengsete: Det sete, man benytter seg av under terengridning. Se også: Lett sete.
• Til bittet: - seies hesten å være, når den for den fremaddrivende hjelp søker bløtt og fjærende frem til en anstillet tøyle og følger bittets innvirkning. Tøylene kalles da gjennomgående.
• Tilbaketredning: Hesten skal under diagonal benflytting trede rett tilbake med bøyede bakben uten å slepe forhovene og under bevaring av sin holdning.
• Tilridning av hest: Den første dressur av den unge hest ommfatter tildels en gymnastisk utdannelse, dels en omfattende oppdragelse.
• Tilridning til hinder: Første fase av et spring. De øvrige er opspringet, svevningen og landingen.
• Tilvenningsøvelser: har til formål å gjøre den unge hest rolig og tillitsfull. Kan omfatte: korekt opstilling under stillstand, forøkelse av hestens omgjengelighet - å ta opp et ben, rytterens gymnastikk av hesten o.l. Tilvenning til trafikk m.v.
• Tipning: feilaktig innvirkning fra rytterens side med hennblikk på å bestemme når hesten skal sette av foran et hinder.
• Trav: Gangart med diagonal benflytting, hvor det fremkommer to takter -to hovslag høres. Alt etter tempi og samlingsgrad, sjeldnes det mellom følgende former for trav: Samlet trav, arbeidstrav, mellomtrav og fri trav. Sistnevnte bør ikke brukes som bruksgangart, men utelukket som dressurøvelse.
• Traversade: Sidebevegelse, hvor hesten er bøyet til samme side som den treder over. Kan øves på stor volte, på diagonalen eller i sik-sak på midtlinjen. På stor volte beveger forparten seg på hovslaget og bakparten innenfor. Kan utføres i trav, skritt og galopp.
• Trippen: Feilaktig, overilet skrittbevegelse. En mellomting mellom skritt og trav.
• Tungerekker: En hest, som under ridning lar tungen henge sjevt ut av munnen, idet den samtidig tar tungen over bittet. Da den dermed unndrar seg bittets rette innvirkning, anses tungerekking for en alvorlig feil. Kan prøve å motvirkes ved spesielle tungerekkerbitt, kryssnesebånd m.v.
• Tyngdepunkt: Hos en stående, naturlig støttende hest - noe foran midten. Legemsdelen er fordelt med 5/9 på forparten og 4/9 på bakparten. Ved rytter, bringes vekten ytterligere foran, idet 2/3 av denne faller fortil og 1/3 baktil.
• Tøyleføring: Med trinse rides det normalt med en tøyle i hver hånd. Med kandar med delte tøyler eller med alle fire tøylene i en hånd. Under skoleringskonkuranser er ridning for to hender obligatorisk, medmindre annet er angitt i programmet. Hendene holdes lavt - litt over manken, loddrett - på høykant, og lett lukkede med svakt utadbøyende håndledd, så tommelfingrene peker skrått fremad på tvers av hestens hals. Hendene holdes normalt tett sammen uten å røre hverandre og høyst en hestehals-bredde fra hverandre. Under springning holdes hendene lave på hver sin side av hestens hals, med utpreget tendens til å følge med frem i retning mot hestens munn, når halsens utstrekking krever det. En ubetydelig åpning av hendene med ettergivenhet i fingrene kan fremme den følsomme forbindelse med munnen.
• Tøylehalthet: En ikke sykdomsbetinget halthet fortil som følge av sjev anstilling på tøylen. Ofte en følge av ufølsom og feilaktig tøyleføring.
• Tøylehjelp: Virker gjennom bittet på hestens lepper, tunge og gane. Kan være anholdene, ettergivende eller motstående.

U

• Utløsning: Hesten sies å være utløst, når den med sin rytter på ryggen beveger seg med lang, fremadstrakt hals og uten unaturlig spenning av sin muskelatur.
• Utvendig side: Tøyle, sjenkel m.v. Den side der vender bort fra midten av ridebanen. Er hesten stillet eller bøyet, regnes da den motsatte siden av denne, hvor stillingen eller bøyningen skjer, alltid for utvendige.
• Ulydighet: Under ridebanespinging: vegring - bl.a. at hesten stanser foran hinderet og lar være å hoppe. Utbryting - hesten passerer ved siden av hinderet eller springer utenfor dens begrensning. Volte - hesten krysser sitt eget spor. Stedighet - hesten nekter å gå fremad, går baklengst, reiser seg el.l. Straffes overalt på banen fra start til mål. For ulydighet under terenghopping gjelder serlige bestemmelser.
• Underhals: Forekommer hos hester som går over bittet. Den høye hodestillingen medfører at halsens underste rand skytes frem, og at de underste halsmusklene utvikles for kraftig.
• Unoter: Fellesbetegnelse for forskjellige mangler ved hestens oppførsel under bruk og i stallen. Kan medføre større eller mindre nedsettelse av hestens anvendelighet og dermed kan det bli en foringelse av dens salgsverdi. De hyppigst forekommende unoter er følgende: Stedighet - hesten viser seg ulydig og gjenstridig , idet den nekter å utføre det krevende arbeide , går baklengs, steiler, d.v.s. reiser seg på bakbena el.l. Trengning - en form for stedighet, hvor hesten klenger seg opp i andre hester, mot vantet el.l. og nekter å flytte seg. Ondskapsfullhet - hesten biter eller slår, så det er farlig å omgås den. Skyhet - overdreven engstelse ovenfor den daglige rutine. Motstand mot berøring, pålegging av hodetøy, sal m.v. Krybbebiting -stallunote, hvor hesten suger luft inn i svelget og fremkaller en gulpende lyd. Kan skje med eller uten støtte for hodet. I sistnevnte tilfelle benevnes vindsluking. Veving - stallunote, hvor hesten svaier fra side til side med forparten og legger vekten fra det ene forben til det andre. Under konkuranse i dressur-ridning anses det for unoter at hesten skjærer tenner og slår med halen. Sistnevnte skal man ikke forveksle med hestens pendelaktige sving under bevegelsen. Disse unoter er tegn på motstand fra hestens side og påvirker karakterene for samlede inntrykk.
• Uren bevegelse: Enhver avvikelse fra hestens regelmessige bevegelse i de forkjellige gangarter.

V

• Vendepunkt: Et punkt på ridebanens langside, 6 m. fra nermeste hjørne. Ved ridning av diagonallinjen rides det fra et vendepunkt på den ene langsiden, skrått over banen til vendepunktet på den motsatte langside.
• Vendinger: Utføres på stedet - forpartsvending eller bakdelsvending - eller under bevegelse. Ved vending under bevegelse forstås enhver retningsforandring, f.eks. omkringvending, sirkelvolte slangegang m.v. Hestens lengdeakse skal nøyaktig følge vendingens bue. Den sistnevnte vending, når en hest går på denne måte og med regelmessig benflytting, kan den utføre på et hovslag som tilsvarer en volte med en diameter på ca. 5 m. En vending på 90¤ utføres på en sirkelbue med 3 m. radius.
• Venstre volte: En rytter sies å ride på venstre volte, når venstre side vender inn mot voltens midte.
• Versade: Sidebevegelse, hvor hesten er bøyet til motsatt side av den , hvor den treder over. Kan øves på stor volte, på sirkelvolte og langs diagonalen. På stoe volte og på sirkelvolte beveger bakparten seg på hovslaget, forparten innenfor. Kan utføres i skritt og i trav.
• Volte: Et sirkelrundt hovslag hvor som helst på ridebanen. Voltens størrelse avpasses etter hestens dressurgrad, men er aldri over halvdelen av banens bredde og normalt ikke under 6 m. i diameter. Utenfor ridebanen benyttes betegnelsen om etvert rundt hovslag uansett dennes størrelse og plasering.
• Volte tilbake: Se omkringvending.
• Voltefigurer: De veier man lar hesten bevege seg på, på ridebanen. Den vei, hesten skal følge, kalles hovslaget. De alminnelige forekommende voltefigurer er: Stor volte, sirkelvolte, vendinger, ridning langs midtlinjen og diagonalen, volte, åttetall, slangegang og omkringvending.
• Volteridning: Ridning med flere ryttere på volten. Her kan det gjøres på forkjellige måter: Ridning med ryttere gjevnt fordelt på volten, samlet ridning eller ridning på egen hånd.
• Voltigering: Springøvelser til hest, som i longe beveger seg i rolig galopp på en volte. Voltigøren benytter seg av en sesiell voltigegjord med stropper til å gripe fatt i. Hesten bærer trinse og innspenningstøyler. Øvelser som er vanlig brukt, er: Opp og avsitting, saksing - omkringvending på hesten og spring over hesten. Viderekommende kan utføre øvelser stående på hestens rygg, henge med hodet nedad m.v.
• Vegring: Se ulydighet.
• Vekthjelp: Rytterens vektforleggelse i hestens lengderetning og/eller vinkelrett på denne. I lengderetningen tilsier vektforleggelsen dels en tilpassing til hestens bevegelse, dels en midtstilling eller forøkelse av vektens innvirkning på hestens rygg og bakpart. Vektforleggelse til siden letter hestens bøyning og/eller vending til den pågjeldende side ved å få til en overensstemmelse mellom hestens og rytterens tyngdepunkter.
• Vevning: Se unoter.

Ø

• Ørespill: Hestens gjevnlige, mere eller mindre livlige bevegelse av ørene. Gir uttrykk for hestens inteligens, temperament og sinnsstemning. Kan gi verdifulle opplysninger under dressurarbeidet såvel som under omgang med hesten for øvrig og bør derfor iakttages.

Å

• Åttetall: To volter som tangerer hverandre, redet som en voltefigur hvor som helst på ridebanen.