Totalt antall sidevisninger

20 September - Dag 4

Etter frokost tok hvite busser oss med til saltgruvene. Guidingen tok ca to timer. Vi begynte på 60 meter og gikk ned til 120 meter under bakken. Nede i gruvene var det både statuer som var laget av salt og katedraler som gruvearbeiderne brukte før dagens arbeid. Lunsjen hadde vi på Hard Rock cafe i Krakow sentrum i gamlebyen. Etter lunsj gikk elevene gruppevis på shopping i gamlebyen. En gruppe ble med Østensjø utekontakt Linde på leting etter den store kjærligheten. Legenden sier at hvis man besøker Krakow og finner den største bjellen i byen og rører ved dens hjerte vil man finne ekte kjærlighet i livet. De klarte alle å finne bjellen og har dermed sikret en lys fremtid i hell og kjærlighet;) Samlingsstedet etter shopping var Maria kirken, her spilte de fanfare på toppen. Etter dagen i Krakow ble vi kjørt tilbake til hotellet og her arrangerte vi disco/ungdomsklubb.

19 september - Dag 3

Etter frokost dro vi til konsentrasjonsleiren Auschwitch. der ble vi guidet rundt fordelt på tre grupper. jon martin, thea, madelen, adrian, helene og abirami leste dikt og det ble lagt ned blomster. etter lunsj dro vi til birkennau hvor vi møtte guidene igjen, vi avsluttet det hele med en middag i ss brakkene, dette var selvfølgelig en opplevelse med mye sterke inntrykk og følelser, elevene var veldig omsorgfulle med hverandre. da vi ankom hotellet var det tid for badeland som ligger visavis hotellet. noen valgte og bli med på shopping og mc donalds istedet.

18 september dag 2

Opp tidlig om morgenen...mange trøtte!!!!

Alle var opplagt og i godt humør...de fleste ihvertfall.

Vi måtte gå i land og ble møtt av bussen på kaia. Nå er vi i Rostock. Frokost var i vente på et fantastisk kurshotell med buffet. Her fikk vi med oss matpakker til senere på dagen. På bussen lærte vi om krigens begynnelse, vi fikk se film om tidsvitner og en langfilm som het "Flukten fra Sobibor". Alle oppførte seg eksemplarisk og fulgte med. I dag har vi lagt bak oss 12 timer på buss inkl. pauser. Nå er vi kommer frem til Swing Hotel i Krakow, hvor middagen venter.

17. September, Dag 1

Flott oppmøte på Skullerud skole med mange spente ungdommer og foresatte.



I Rygge møtte vi en annen buss som samkjørte med oss nedover.



Vi hadde kjøreetapper på ca 2 timer med korte stopp, hovedstoppet ble på Björkäng med lunsj til alle sammen. i fikk Svenska Kjöttbullar och potatis ;)



Videre kjørte vi nedover til Trelleborg, hvor vi måtte vente på ferja i ca 2 timer. Sjåførene kjørte oss inn til sentrum, hvor mesteparten av ungdommene gikk på Mc Donalds og slappet av.

Her hadde vi også premieutdeling av beste og nestbeste slger av husholdningspapir og kakebokssalg, hvor eleven fikk 65€ på førsteplass. Vinnerne var....Madelen Flatebø Henriksen, Nora Sadun, Ailin Berntsen og Hodan Hassan.



Vi kom ombord ved elleve tiden og gikk rett til middag som var litt utvannet kjøttdeig med spaghetti.



Båten vi kjørte var en "frakt" båt, hvor vi ble inndelt i lugarer på 2, 3 eller 4 på hver luggar. Det var litt ventetid, men til slutt hadde vi fått alle luggarer og stillheten spredte seg.



Vi skulle bare få noen timers søvn, da vi måtte stå opp 5 neste morgen for å gå av båten halv syv.



Bildene er fra buss nr 2, Håby, Björkäng och ferja.



Leire, Auschwitz, Ravensbrück og Sachsenhausen.

Auschwitz 1940-1945

Byggingen av nazistenes største konsentrasjons- og tilintetgjøringsleir Auschwitz begynte sommeren 1940 i den polske byen Oswiecim, som på tysk ble kalt Auschwitz, ca. 60 km vest for Kraków.
Auschwitz kom i løpet av krigen til å bestå av tre selvstendige leirer:
Auschwitz-I (den opprinnelige konsentrasjonsleiren som tjente som hovedleir innenfor Auschwitz-komplekset),
Auschwitz-II-Birkenau (tilintetgjøringsleir)
Auschwitz-III-Monowitz (arbeidsleir i tilknytning til det tyske industrikonsernet IG Farben). I

løpet av den fem årene leiren var i drift ble mellom 1.1-1.5 millioner mennesker drept her, de fleste av dem var jøder fra ulike europeiske land.

Konsentrasjonsleiren Auschwitz (Auschwitz I) ble innrettet i en gammel militærkaserne tidlig på sommeren 1940. Det var fanger fra andre leirer, deriblant Sachsenhausen, som ble sendt hit for å starte byggingen av det som med tiden ble åsted for nazistenes største industrielle massemord. De første fangene som kom til leiren var polske politiske fanger og denne delen av Auschwitz-komplekset hadde mest politiske fanger. Denne leiren hadde mellom 15-20 000 fanger på en gang.
De første forsøkene på å ta livet av mennesker med gass, skjedde i Auschwitz I i september 1941.
Det kom etter hvert fanger fra mange europeiske land til Auschwitz og særlig jødene ble ofre for nazistenes systematiske tilintetgjøring. Etter hvert som det kom flere og flere fanger til leiren, ble det behov for utvidelser.

Byggingen av leiren Birkenau (Auschwitz II) skjedde om høsten og vinteren 1941-1942 og denne leiren lå ca. 3 km fra hovedleiren. Birkenau ble stadig utvidet og på slutten spredte den seg over hele 175 hektar.
Leiren var inndelt i ulike delleirer, blant annet en kvinneleir, en ”familieleir” for sigøynere og en egen ”familieleir” for jødiske fanger fra Theresienstadt. Disse delleirene ble holdt strengt isolert fra hverandre.
De fleste av sigøynerne døde av sult, sykdom eller på grunn av at de ble utsatt for Mengeles medisinske forsøk. I august 1944 ble 3 000 gjenlevende barn og voksne i ”sigøynerleiren” drept i gasskamrene og leiren oppløst. Også leiren for fangene fra Theresienstadt ble oppløst på sensommeren 1944. Om lag 3 000 jøder som ble ansett som ”arbeidsdyktige” ble sendt til andre konsentrasjonsleirer som tvangsarbeidere og over 7 000 menn, kvinner og barn endte sine liv i gasskamrene.
På det meste rommet Birkenau over 100 000 fanger. De fleste fangene som kom til Birkenau ble drept kort tid etter ankomst. Kvinner, barn og eldre ble med få unntak sendt umiddelbart til gasskamrene som ble bygget i Birkenau fra 1942. Arbeidsdyktige menn i 20-30-årene ble unntaksvis gitt en mulighet til å overleve fordi de kunne utnyttes som tvangsarbeidskraft. Tvangsarbeidet var imidlertid som regel kun en utsettelse av døden fordi det harde arbeidet under umenneskelige forhold var en prosess av ”tilintetgjørelse gjennom arbeid”.

To sentrale faktorer for utviklingen av Auschwitz-komplekset var det tyske industrikonsernet IG Farbens fabrikketablering og krigen mot Sovjetunionen. IG Farben bygget en fabrikk for produksjon av syntetisk gummi i tilknytning til Auschwitz i 1941. Fabrikken gikk under navnet Buna-verket. Konsernet leide først fanger fra Auschwitz som ble innsatt som tvangsarbeidere i fabrikken. I 1943 ble imidlertid Buna-verket en del av Auschwitz-komplekset og fikk navnet Monowitz (Auschwitz III). Monowitz hadde en egen kommandant og de mange uteleirene sorterte under denne arbeidsleiren.

I følge nazistenes ”rase”-tenkning var de slaviske folkene mindreverdige og ble ikke regnet som ”ekte mennesker”. Fordi den sovjetiske befolkningen ble ansett som mindreverdige mennesker av nazistene, var deres eventuelle lidelser og død ikke noe som bekymret nazistene i planleggingen av krigen.
Formålet var å redusere den slaviske befolkningen med 40 millioner.
Omtrent på samme tid ble de første eksperimentene med gassing av mennesker utført i en arrestcelle i Auschwitz I. Derfor markerer sensommeren 1941 en overgang i Auschwitz-kompleksets historie og en innledning til det massemordet på jødene og andre som nazistene oppfattet som ”mindreverdige”. Dette massemordet begynte hovedsakelig fra 1942 og nådde sitt groteske høydepunkt i 1944.

ArbeidFangene måtte arbeide i ulike funksjoner i leirene.
Inskripsjonen i inngangsporten lød ”Arbeit macht frei” – ”arbeid gjør fri” – men dette var et makabert bilde på det umenneskelig harde tvangsarbeidet som fangene ble satt til og som titusenvis omkom under.
IG Farbens Buna-verk var i 1942 den største uteleiren som Auschwitz hadde. Tusenvis av fanger fra ulike land – de fleste av dem jøder – ble sendt som tvangsarbeidere til denne arbeidsleiren. I 1944 hadde denne leiren så mange som 10 000 fanger. En stor andel av fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til denne fabrikken døde på grunn av det harde og delvis farlige arbeidet, sult, mishandlinger eller fordi de ble henrettet. Fanger som ikke lenger kunne arbeide ble sendt til Birkenau og drept i gasskamrene der. Høsten 1943 ble Buna-verket omgjort  til en egen administrativ enhet innenfor leirkomplekset, fikk sin egen kommandant og ble som Auschwitz-III kalt Monowitz. De andre – over 50 – uteleirene i Auschwitz-komplekset ble formelt underlagt Monowitz.

En spesiell arbeidskommando i Birkenau var et fangeorkester bestående av kvinnelige fanger. Orkesteret ble satt til å spille for å ”roe” fanger på vei til gasskamrene, for arbeidskommandoer, for SS-vaktmannsakenes underholdning samt for dr. Mengele når han ønsket det. Mange av kvinnene i orkesteret unngikk gasskamrene nettopp ved å spille i orkesteret. 
En annen spesiell arbeidskommando i Birkenau var ”Sonderkommando”; ”spesialkommandoene” som besto av jødiske fanger som jobbet i krematoriene. Disse kommandoene tok i mot fangene når de kom for å ”dusje” som var kamufleringen for gasskamrene, de måtte samle sammen klær og eiendeler, sende sine medfanger i gasskamrene og rydde opp etterpå ved å bære de døde fangene til krematoriene og inn i de store ovnene. Disse kommandoene ble stadig utbyttet ved at fangene etter en viss tid selv ble drept og nye innsatt.

DødDe første gassingene av fanger skjedde i begynnelsen av september 1941 med Zyklon B i en arrestcelle i Auschwitz I. Cellen ble snart for liten og for å øke drapskapasiteten ble det etter en stund bygget et gasskammer i leirens krematorium. Men også dette ble for lite. I januar 1942 ble et hus i Birkenau ombygget til gasskammer, og samme sommer ble enda et hus omgjort til gasskammer. I disse første månedene av gasskamrenes eksistens i Auschwitz I og i Birkenau, hadde gassingen karakter av testing og improvisering. Formålet var å finne ut hva som var mest effektivt med tanke på å drepe mest mulig mennesker på den enkleste måten. Etter denne ”innkjøringsfasen” ble permanente bygninger med massemord som formål konstruert og bygget. Dette ble begynnelsen på det storstilte drapet på jøder fra alle kanter i Europa.

20. januar 1942 ble det holdt en konferanse i Wannsee mellom Berlin og Potsdam i en villa ved den idylliske innsjøen Wannsee. Denne konferansen har blitt hetende ”Wannsee-konferansen”. På denne konferansen møttes ulike offentlig ansatte og funksjonærer for å diskutere hvordan massemordet på de europeiske jødene kunne organiseres på en effektiv måte. Året 1942 markerte innledningen og opprettelsen av det som ble ”dødsfabrikken Auschwitz”, åstedet for nazistenes industrielle massemord på de europeiske jødene og andre som de anså som ”mindreverdige”. Dette året ble det bygget to store og to mindre krematorier med gasskamre i Birkenau og disse ble tatt i bruk i 1943. Byggingen av disse fire krematoriene med gasskamre førte til at mordkapasiteten i Birkenau ble markant forhøyet; svært mange mennesker kunne nå drepes på en gang.
I 1943 begynte den industrielle tilintetgjøringen av Europas jøder for fullt.
1943 var ikke bare et sentralt år i Auschwitz-leirenes historie fordi det industrielle massemordet bredte om seg, men også fordi legen Josef Mengele kom til leiren, noe som førte til at omfanget av medisinske eksperimenter eksploderte – både i antall og bestialitet. Medisinske eksperimenter pågikk allerede i leiren da han kom, som for eksempel eksperimenter med sterilisering av fanger. Mengele satte imidlertid i gang med en rekke nye eksperimenter, blant annet tvillingeksperimentene som han ble svært beryktet for. Mengele sto også for seleksjonen når nye fanger ankom leiren, dvs. han bestemte hvem som skulle gå rett i gasskamrene og hvem som skulle få sjansen til å leve litt lenger – enten som tvangsarbeidere eller som objekter for hans grufulle medisinske forsøk. Formålet med seleksjonene var først og fremst å plukke ut fanger som var arbeidsdyktige og som kunne brukes som tvangsarbeidere. De fleste – først og fremst kvinner, barn og eldre mennesker ble ført rett i gasskamrene og drept bare timer etter at de ankom leiren.

Det var først og fremst jøder som ble drept i gasskamrene, men et stort antall polakker, sigøynere, sovjetiske krigsfanger og fanger fra andre europeiske land ble også drept i Auschwitz.
I mai 1944 ble det bygget jernbanespor helt inn i leiren og rampen for seleksjonene ble flyttet til selve leirområdet, bare 100 meter fra nærmeste krematorium med gasskammer. Frem til da hadde rampen for seleksjon befunnet seg utenfor leiren ved et sidespor. Denne endringen medførte et viktig element i effektiviseringen av tilintetgjøringsprosessen; nå kunne seleksjonen og gassingen gå enda fortere enn før.
Året 1944 markerer høydepunktet for massemordet i leiren. Dette året var samtidig preget av kaotiske tilstander ettersom de allierte nærmet seg Nazi-Tyskland både fra øst og vest.

Amerikanerne bombet Monowitz i august 1944 og fabrikken ble skadet, men ikke ødelagt.
Auschwitz eller Birkenau ble ikke bombet, heller ikke jernbanelinjene som førte tusenvis av fanger til leirene.  

90 % av de som ble myrdet i Auschwitz-kompleksets historie var jøder.
Ca. 20 000 av 23 000 europeiske sigøynere ble drept og 960 000 av 1 100 000 europeiske jøder.
Av de om lag 1,1-1,5 millioner menneskene som døde i Auschwitz, ble ca. 900 000 drept kort tid etter ankomst i ett av gasskamrene og rundt 200 000 av de registrerte fangene døde av sult og sykdom.

De fangene som ble registrert som fanger i leiren og satt til ulike typer tvangsarbeid, ble registrert ved en tatovering på armen, Auschwitz var eneste leir hvor dette skjedde. Fordi de fleste av fangene som ble deportert til Auschwitz aldri ble registrert, vet man ikke nøyaktig hvor mange som kom dit og eller hvor mange som ble drept.

Krigens sluttDa Auschwitz skulle evakueres høsten 1944 ble den tidligere ”sigøynerleiren” brukt som transportleir hvor utvalgte fanger ble undersøkt om de var ”arbeidsdyktige” nok til å sendes som tvangsarbeidere til rustningsindustrien ved andre leirer lengre borte fra frontlinjen. På slutten av 1944 ble de tekniske installasjonene i gasskamrene demontert og de fleste av dokumentene og aktene i leirforvaltningen brent. Enorme mengder av gjenstander og eiendeler som hadde tilhørt jødiske fanger som var myrdet, ble sendt innover i det tyske riket. I midten av januar 1945 begynte de såkalte dødsmarsjene; tusenvis av fanger fra Auschwitz I, Birkenau og den ulike underleirene ble sendt på marsjer i retning vesten. Titusenvis av utmagrede og utpinte fanger døde på disse marsjene som endte i andre konsentrasjonsleirer, som Sachsenhausen , Buchenwald og Mauthausen.
Den 26. januar ble det siste krematoriet sprengt og dagen etter, den 27. januar, kom Den røde Armé til Auschwitz og fant rundt 1000 syke fanger i Auschwitz I, knapt 6 000 i Birkenau og om lag 600 i Monowitz.
Auschwitz har som åsted for nazistenes største industrielle massemord mer enn noen annen leir blitt stående som et symbol på nazistenes forfølgelse og tilintetgjørelse av over 6 millioner europeiske jøder. Siden 2001 har den internasjonale minnedagen for Holocaust blitt markert den 27. januar, dvs. på dagen for den sovjetiske armeens frigjøring av nazistenes største konsentrasjons- og tilintetgjøringsleir.

 

Ravensbrück

Oktober 1938 ble det besluttet at det skulle anlegges en KZ - leir for kvinner ved Fürstenberg ca 90 km. nord for Berlin. KZ-leiren Ravensbrück skulle senere bli Tysklands største interneringssted for kvinner. Kort tid etter beslutningen kom det 500 mannlige fanger fra Sachsenhausen til det planlagte område for å sette opp brakker o.s.v.

De første kvinnene ankommer leiren
Ravensbrück var den eneste store leiren som var bestemt for kvinner. Våren 1939 ble over kvinnelige fanger overført fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg  til Ravensbrück, de fleste av dem var arresterte fordi de tilhørte Jehovas vitner. Deretter kom stadig flere kvinner til leiren, blant dem mange politiske fanger og jøder. Etter at andre verdenskrig begynte, kom det flere og flere fanger fra ulike europeiske land.
I april 1941 ble det anlagt en mannsleir i tilknytning til kvinneleiren, og sommeren 1942 ble det bygd en konsentrasjonsleir for unge kvinner i nærheten. Navnet var Uckermark. Fangene her ble fullstendig isolert og i perioder hersket det taleforbud i leiren. På slutten av krigen ble denne leiren ryddet og brukt til tilintetgjøringsleir.

I kvinneleiren ble det stadig foretatt utvidelser. Det ble reist flere brakker og en «Industrihof» med produksjonsanlegg for tradisjonelle kvinnearbeider. Like utenfor leirområdet oppførte firmaet Siemens & Halske i 1942 20 verkstedhaller, hvor fangene ble satt til tvangsarbeid. I desember 1944 ble det satt opp boligbrakker i tilknytning til bedriften og Siemens-verket ble nå en ”leir i leiren”. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble det over hele Tyskland anlagt mer enn 70 mindre leirer som sorterte under hovedleiren Ravensbrück. Her ble kvinner utnyttet som slaver for krigsproduksjonen.

Ravensbrück ligger en times kjøring fra Sachsenhausen. Dette var kvinneleiren, og kvinner fra over 40 nasjoner ble sendt hit. Forskere enige om at i perioden 1939-1945 ble 132.000 kvinner og barn, 20.000 menn og 1 000 kvinner i Uckermark registrert som fanger leiren. Blant dem var også jøder og sigøynere. Titusener av fangene ble myrdet eller døde av sult, sykdommer og medisinske eksperimenter.
Gasskammeret ble bygget i desember 1944. Fra det stod ferdig til leiren ble befridd av den røde armé 30. april 1945 ble mellom 5 000 og 6 000 kvinner gasset ihjel.
I tillegg ble særlig jødiske kvinner myrdet ved injeksjoner med fenol, eller ved en spesiell aksjon som tok sikte på å utrydde mennesker som «ikke var verdige til å leve.» I de siste krigsmånedene ble Uckermark brukt til dette formålet.
Flere av kvinnene som kom til Ravensbrück var gravide. Barna døde som oftest kort tid etter fødselen på grunn av forholdene i leiren. Ett av de siste barna som ble født i leiren var Guy Poirot. Han ble født 11. mars -45. Da moren ble hentet av Røde Kors transport, ble han mot kommandantens forordning smuglet ut blant filler i morens bekledning med kjelenavnet “Lumpi” som en hyggelig avslutning.

Ved krigens slutt
Like før krigen sluttet, greide det internasjonale, det svenske og det danske Røde Kors å få overført over 7.000 fanger til Sveits og Sverige. Titusener av fanger som var igjen i leiren, ble av SS jaget ut på dødsmarsjer mot nordvest. 3.000 syke som ble liggende i leiren, ble befridd av Den røde armé 30. april 1945. Likevel var lidelsene ikke forbi. Utallige kvinner, menn og barn døde i de følgende ukene, og andre har vært plaget av lidelser helt frem til i dag.


Sachsenhausen 1936-1945

Byggingen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg ca. 30 km nordøst for Berlin begynte sommeren 1936, mens de olympiske sommerlekene ble arrangert i Berlin. Fanger fra konsentrasjonsleiren Esterwegen ble overført til Oranienburg for å begynne byggingen av det som skulle bli den nye mønsterleiren i det nasjonalsosialistiske fangeleirsystemet.
Byggingen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg ca. 30 km nordøst for Berlin begynte sommeren 1936, mens de olympiske sommerlekene ble arrangert i Berlin. Fanger fra konsentrasjonsleiren Esterwegen ble overført til Oranienburg for å begynne byggingen av det som skulle bli den nye mønsterleiren i det nasjonalsosialistiske fangeleirsystemet. I løpet av de ni årene leiren var i drift som konsentrasjonsleir for mannlige fanger var mer enn 200 000 mennesker fra om lag 40 nasjoner fanger i leiren og titusenvis av dem døde som følge av sult, sykdommer, mishandlinger, medisinske eksperimenter eller henrettelser. Det nøyaktige antallet døde vil forbli ukjent.

Tvangsarbeid var et sentralt aspekt for fangenes hverdag i leiren, og arbeidsdagen kunne vare opptil 10-12 timer. I 1938 ble et industriområde med ulike verksteder opprettet vest for fangeleiren og dette markerte begynnelsen på bruken av fangene som tvangsarbeidskraft i leiren. Ansett som den mest brutale i leiren og tjente delvis også som straffeleir.

I løpet av andre verdenskrig fikk fangene stadig større betydning som tvangsarbeidskraft i SS-eide bedrifter i leiren. Dessuten utviklet det seg et nært samarbeid mellom konsentrasjonsleirsystemet og rustningsindustrien, og fanger ble utleid som tvangsarbeidskraft til statlig og privat industri. Opprettelsen av uteleirer og utekommandoer er knyttet til leirsystemets samarbeid med rustningsindustrien. Et problem besto imidlertid i den dårlige produktiviteten fordi fangene som skulle innsettes som tvangsarbeidere som regel var svært underernærte og svake. Dette førte til innføringen av et premiesystem høsten 1942-1943, tillatelse for noen av fangene til å motta matpakker samt opprettelsen av leirbordeller. Disse tiltakene ble ikke gjort for å bedre fangenes levevilkår i leiren, men kun for å bedre produktiviteten i tvangsarbeidet.

Sachsenhausen fikk etter hvert mange uteleirer. Det nøyaktige antallet er ikke kjent, men det var over hundre og de lå spredt over et stort geografisk område. I januar 1945 var så mange som 60 % av fangene plassert i utekommandoer og uteleirer. Den største uteleiren var Heinkel i tilknytning til Heinkel flyfabrikk i Oranienburg med over 6 000 fanger, en annen stor uteleir var Falkensee ved Demag-verket i Falkensee (Berlin-Spandau).

Død
Sachsenhausen var ingen utryddelsesleir slik som Auschwitz, Chemno, Treblinka og de andre utryddelsesleirene i øst. Likevel var leiren våren 1941 åsted for leirsystemets første systematiske massemord da syke fanger ble utplukket og sendt til ”pleiehjemmet” Sonnenstein-Pirna og drept med giftgass. Slike seleksjoner var ledd i nazistenes storstilte ”eutanasi”-aksjon mot faktiske og påstått syke fanger.  
Etter at krigen mot Sovjetunionen var i gang, ble det innledet et omfattende massemord på sovjetiske krigsfanger under det påskudd at de var ”politiske kommissærer”. Høsten 1941 ble det innrettet en provisorisk brakke i industrigården på vestsiden av leiren hvor et nakkeskuddsannlegg skulle utprøves. I løpet av de neste tre månedene ble mer enn 10 000 sovjetiske krigsfanger myrdet her. Dette nakkeskuddssannlegget ble ansett som svært effektivt og derfor bygget inn som fast inventar i utryddelsesbygningen, kalt ”stasjon Z”, som ble bygget i 1942. Bygningen inneholdt nakkeskuddsanlegg, likkjeller og et større krematorium. Kallenavnet ”stasjon Z” viste til at bygningen var en motpol til inngangsporten ”tårn A” og dermed markerte veien ut av leiren; den gikk gjennom pipa i krematoriet. I 1943 ble det også innrettet et gasskammer i denne bygningen.
Ved siden av ”stasjon Z” var det et henrettelsessted der fanger ble skutt eller hengt. De som ble drept her, var dømt til døden (selv om dødsdommen ofte kun ble provisorisk undertegnet og vedkommende aldri ble stilt for retten) og dermed var det et formelt-legalt grunnlag for disse henrettelsene. I ”stasjon Z” ble fangene drept uten en lignende basis. Hvor mange som ble drept i ”stasjon Z” er ikke kjent, mange av dem ble heller aldri registrert som fanger i leiren, men kun brakt til bygningen for å myrdes. Fanger i leiren ble også hengt på appellplassen foran øynene på sine medfanger til skrekk og advarsel – for eksempel for påstått sabotasje eller fluktforsøk. Titusenvis av fangene i Sachsenhausen døde på grunn av manglende ernæring, sykdommer, mishandlinger, medisinske eksperimenter eller ble henrettet. Sikre tall foreligger ikke.