Livslinjer og livshistorier

Familieterapeutiske prinsipper på strekk.

Petchkasem Road

Puang Penh Villa i Hua Hin, Thailand, skiller seg ikke ut fra andre hoteller i området. Det ligger midt i hovedgaten, omgitt av utallige andre guesthouses og små krypinn. Turisten som kommer igjen år etter år vil se byen vokse i høyden omtrent som en skog. Byen kan ikke utvides på annen måte enn ved å utvide i høyden. Kongen har sitt sommerpalass mot nord, og mot sør er det naturpark. Det er likevel ingen høyhus i gaten. Dertil er fundamenteringen for dårlig, beregnet som den er på maksimum tyngden av to – tre etasjer.

Men alså. PP Villa, et lite familiedrevet hotell med bra standard etter norsk målestokk. Ikke noe spesielt med det. Kanskje bortsett fra at eieren, hvis thailandske navn oversatt til en slags norsk lydbilde antakelig best kan beskrives som ”Dom” eller ”Tom”- er gift med en mann som også har mianoi - en annen offisiell kone. Det er ikke vanlig. Bare i meget rike thailandske familier forekommer det av og til. Dom er det som heter Hovedkone eller Kone nummer en. Tross alt. Dom har aldri sett den andre kvinnen i mannens liv. Stort sett har hun nok med sine egne kjekke barn, driften av hotellet og med å holde seg attraktiv og pen for sin mann. Kommer du dit en kveld, vil du se henne sitte med sitt broderi ved ett av bordene i Terjes Bar, som er hotellets egen lille bar.

Terjes Bar har sitt litt spesielle navn etter en pensjonist fra Oslo som på grunn av et helseproblem ferierte i området over lengre tid. Han begynte etter hvert å hjelpe Dom i kafeen. Etter hvert utviklet Terje en liten bar hvor han selv blandet drinker til gjestene. Til gjengjeld bodde han gratis på hotellet. Selv er Terje hjemme på Kjelsås nå, plaget av Tinnitus og kanskje av minner om mere solfyllte år i Thailand. Fortsatt omtales han bare som Papa i Pethchkasem Road.

Det spesielle med Puang Penh Villa er igrunnen bare at jeg bor her. Etter at de andre er reist hjem, sitter jeg igjen alene for å bruke tiden til å skrive lærebok om parterapi. Det går ikke. Jeg er ikke istand til å finne en eneste fornuftig setning. Dess mer jeg tenker, dess mer usikker blir jeg på hva parterapi egentlig er. Hodet mitt er tomt og tåkete.

Dessuten har magen slått seg vrang. Jeg har diaré, kjenner meg maktesløs og har dødsangst om nettene. Jeg røyker for mye. Grønne pakker med Falling Rain, den thailandske versjonen av såkalt milde mentholsigaretter. Sai Fun heter de her. Ikke har jeg noe å lese i heller. Kveldene blir lange og nettene likeså. Folk som sier man ikke skal la seg uroe av småting har aldri forsøkt å sove i et rom hvor det er en mygg. Jeg sitter litt med PC´en, prøver ut en setning eller to, men trykker etter en stund på Merk alt og Delete. For dumt, rett og slett.

Å se kontekst

Så går jeg på bar da. Prøver å få øye på det eksotiske i det thailandske barliv. Treffer på de vanlige bekjente. Singh sitter på Surin Bar. Med pike på fang. Han er i godt slag etter utallige Singa Beer, og ser lyst på livet. Singh drev en skredderforretning i hovedgaten helt til ifjor. Eieren var stenrik dame som het Amporn. Hun var ulykkelig gift, og folkesnakket i gata ville ha det til at hun var forelsket i Singh. Den samme Amporn trodde nok jeg var Kong Krøsus for et par år siden, og gjorde iherdige forsøk på å selge meg en strandtomt for en million eller to. Jeg ble med henne på visning, men kom fram til at tomten skrånet en anelse for mye etter min smak. Dessuten måtte jeg investere i nye briller og hadde ikke råd. Via henne ble jeg kjent med Singh. Min følelse er at han utnyttet hennes ensomhet og tok seg vel store friheter i butikken. Til slutt gikk han for langt. Nå arbeider han i hvertfall ikke lenger i Universal Tailor. Han sier han har begynt for seg selv. Jeg tror ikke så mye på det. Jeg tror han er igang med det samme opplegget. Et annet sted bare. Han drikker for mye og kjører i fylla på motorsykkel.

Jenta kjenner jeg også. Hun heter Lei og eier Surin Bar. Hun er selve sjefen for 6 –7 søte barjenter som arbeider her. Hun er respektert av alle. Hun snyter ingen og passer på at jentene ikke lever for farlig. Med jevne mellomrom har Lei veiledning med jentene, både som gruppe og individuelt når det er etterspurt. Jentenes yrke er krevende og det er ikke alltid like lett å holde en profesjonell distanse. Mange av dem er helt unge og kan ofte ha problemer med barkunder som forelsker seg i dem. Da kan egne følelser være vanskelige å holde i sjakk, særlig når vedkommende er sjarmerende, snill og – etter deres målestokk – i tillegg ufattelig rik. Psykoanalytikere i Norge jobber lenge med å trene seg på å håndtere motoverføringen i tilsvarende saker.

Selv har Lei gjort en imponerende karriere. Fra stolsliter til eier på 7 år. Det får man ikke sendenes i posten. Jeg kjenner en respekt for henne som jeg ellers reserverer for kvinner som tar doktorgrad i tillegg til familie og full jobb. Hun har noe sterkt og målbevisst over seg uten å være kynisk. Singh er nok litt forelsket, tenker jeg. Eller ser han bare en ny kvinne med fremtid som han kan koble seg på og forsøke å utnytte? Han markerer i alle fall sin relasjon til Lei ved å kysse henne demonstrativt på munnen. Hun tillater det like demonstrativt. Kysset er et kjærtegn som en barjente på jobb vanligvis vil reservere seg mot. Barkulturen tillater – og krever – at barjenta gir gjester rimelig lett og ukomplisert tilgang til sin kropp, men ett sted går grensen. Kysset er privat og tilhører ikke yrkeslivet. Barjentas jobb krever høy grad av selvdisiplin, ikke bare på dette området. Hun har som ansvar å få opp stemningen på baren slik at kundene ikke drikker hos naboen i stedet. Hun må derfor le høylytt, se godt ut og få alle andre til å glemme sine eventuelle sorger og hemninger. Arbeidstiden er fra omkring middagstid til 2 eller 3 om natten. Flyvertinners krav til blid serviceinnstilling selv overfor de mest ufyselige og frekke passasjerer er barnemat i forhold til barjentas utfordringer. Hun har dessuten lav sosial status og som regel ingen lønn. Inntekten er tips fra fornøyde kunder. Og for dette skal hun forsørge sine to yngre brødre, sin far og mor hjemme i Isarn og kanskje sitt lille barn som for tiden bor hos bestemor og og bestefar.

Selv drikker jeg ut og går videre.

Litt lenger borte i gata sitter Nancy. Han roper meg inn og vil spandere en drink idag. Han ser ut til å ha det bedre nå. Han ferdig med operasjoner for en stund. Han ser mer og mer kvinnelig ut, selv om jeg vanskelig kan forbinde ham med noe annet enn en mann. Struttepuppene er på display og er ekte vare. Etter utallige oppfordringe har jeg kjent på dem begge, veiet dem i hånden og uttrykt min uforbeholdne beundring. Han forteller meg at han aldri har vært lykkeligere enn nå. Han sparer til hormonbehandling for å fikse stemmen som ennå avslører at det engang bodde en mann i denne vakre kvinnekroppen. Man kan få gjort det billig – under bordet – i Laos. Nancy har noe umiddelbart og utilgjort over seg, på tross av de overdrevent kvinnelige geberder og bevegelser og på tross av den markerte sminken.

Jeg gleder meg over at han har det så bra.

Underveis fra bar til bar glemmer jeg etter hvert mine egne bekymringer. Jeg er ikke helt edru når jeg utpå natten kaster meg på sengen med tøyet på.

Å finne en teori

Jeg har funnet en bok. Den er skrevet av en kineser og har tittelen ” Life in your hand. Palmestry for everyone”. En eller annen hotellgjest har glemt den igjen. Det er den eneste engelskspråklige bok jeg kunne finne i resepsjonens samling av gjenglemte bøker. Forøvrig er det mye tysk, nederlandsk og finsk. For det meste oversrettelser av Patricia Cornwall, et par av Deirdre Purcell, Maeve Binchy og så videre. Alt lest før. Dessuten en 8 cm. tykk italiensk versjon av Ringenes Herre: Il Signore Degli Annelli.

Kineserens bok er spekket med tegninger av interessante håndflater som ifølge forfatteren bærer i seg viktige budskap om personens fortid, nåtid og fremtid.

Jeg tar den med på rommet.

Etter hvert som daglige doser med Imodium begynner å gi effekt, blir jeg sittende med denne boken. Det er en nesten ufattelig teit bok. Linjer i håndflaten tillegges budskap om forventet skattbar inntekt i fremtiden og gir klare indikasjoner på om du vil bli elsket av din livspartner. En liten hudfold som oppstår på grunn av tommelens gjentatte bøyning inn mot håndflaten kan til og med gi klare indikasjoner på mulighetene for gjenfødelse som høyerestående vesen i det neste liv. Helsetilstanden lar seg avlese, nå og i fremtiden. Likeså mulighetene i yrkeslivet. Det er positivisme på kinesisk og minner meg om artikler jeg har lest i Tidsskrift for den Norske Psykologforening.

Med andre ord, det rene, skjære vrøvl.

Men jeg leser med økende interesse. Etterhvert forstår jeg at vrøvl ikke bare er vrøvl. Jeg har tenkt at vrøvl er noe man trygt kan hoppe over, noe man ikke behøver ta alvorlig. Jeg forstår nå at det er feil. Når man leser det rene tullball, tvinges man til å betrakte – og kanskje definere - forskjellen på det fornuftige og det rene tøys. Idet man kjenner at man når grensen for det man vil kunne kalle fornuftig eller interessant og møter vrøvlet, får man samtidig øye på hva som utgjør denne grensen. Møtet med vrøvlet blir opplysende. Man får perspektiv på sitt eget. Tull er nemlig lett gjenkjennelig. Unntatt når man sier det selv. Jeg forstår at det slik sett ikke er lett å prestere det rene dill, etter som det krever at man forlater fornuftens territorium og begir seg ut i tullballets vektløshet.

Bare de færreste tør våge spranget.

Kineseren som har skrevet om håndflatens skjulte budskap har definitivt våget spranget og dermed fanget min interesse.

Å starte en praksis

På badet er den ene veggen dekket med speil. Når jeg dusjer blir hele speilet vått av dugg. Det er jeg glad for. Jeg har utviklet en viss teknikk på ikke å ødelegge dagen med å møte meg selv i speilet om morgenen. I utlandet er det ofte vanskelig, men dess mere nødvendig. Kombinasjonen av svære speilflater og lysoppsett som i et solarium viser ofte ingen nåde. Denne dagen har jeg glemt å lukke døren. Trekken gjør at duggen forsvinner og jeg må hilse på meg selv. Og der står jeg. Tynnere enn før, kan jeg se. Selv magesjau har sine fordeler. Jeg ser at det er på tide å klippe de lange, tynne fjonene som klistrer seg til pannen. Og stusse sjegget. Den røffe eventyrerimagen á la Ragnar Thorseth funker allikevel ikke.

Friserdamen heter Toon og er en fullkommen skjønnhet. Hun er også full av spørsmål, vil ha hele min anamnese. Hva heter jeg, hvor kommer jeg fra, er jeg gift, hvor mange barn har jeg og så videre. Det er noe med måten hun spør på. Som om hun ikke spør av interesse, men som om hun ved alle sine spørsmål forsøker å holde en profesjonell distanse. Jeg forstår at hun på denne måten prøver å unngå en samtale. Jeg forestiller meg at denne type spørring kan være en effektiv markør av profesjonell distanse overfor mannlige turister. Jeg kjenner det som et varmt kompliment at hun finner det nødvendig å anvende teknikken på meg.

Jeg kommer i tanker om det kanskje er er derfor familieterapeuter har utviklet seg til spørremaskiner, opptatt som vi er av refleksive spørsmål, sirkulære spørsmål og mirakelspørsmål. Hele tiden spørsmål. Er også det en teknikk for å unngå en vanlig samtale, menneske til menneske? For å unngå nettopp den dialogen som vi hyller som så livgivende?

Jeg bestemmer meg for å prøve ut min hypotese, og svarer henne med nye spørsmål. Hun er, får jeg høre, 34 år, har hatt kjæreste engang før - en politimann faktisk, har en eldre søster som heter Deng og mor og far i Ubon. Det tar ikke lang tid før hun igjen er på offensiven og på plass i sin egen spørring. Nå lurer hun på om jeg er på ferie her, eller om jeg er her i forbindelse med arbeid. Jeg svarer som sant er at det er litt av hvert, jeg har jo planer om å skrive ett eller annet i tillegg til å slappe av. Hva jeg jobber med her? For spøk sier jeg at jeg studerer håndspåingens edle kunst, at jeg er her for å kunne perfeksjonere meg i de siste teoretiske trender innen feltet, og at jeg som resultat av oppholdet muligens skal skrive et mindre vitenskaplig arbeid om temaet.

Toon ler ikke. Hun klipper videre og sier ikke mer.

Idet jeg skal betale byr hun på kaffe. Jeg takker ja, aner at hun tenker på noe. Tilslutt kommer hun og setter seg ved siden av meg. Hun er alvorlig i ansiktet og rekker frem hånden uten å se på meg. Vil jeg si hva jeg ser der, skal jeg få klippen gratis. Jeg tar den brune lille hånden hennes og kjenner at hun er litt fuktig i håndflaten. Akkurat som meg. Fingrene er utrolig lange for en så liten hånd. Linjene i håndflaten har samme farge som den rødbrune sanden utenfor på gaten og sier meg naturligvis ingen ting.

Jeg insisterer på å betale klippen, men tilbyr raust en gratis konsultasjon. Jeg studerer hennes håndflate med ekspertmine, masserer den litt, ser ut i luften i dyp konsentrasjon for liksom å lytte etter skjulte beskjeder. Jeg forsøker å se henne i øynene, og registrerer at dette ikke er noen spøk for henne. Hva har jeg rotet meg opp i nå da?

Mens vi sitter slik og jeg tenker så det knaker, kommer søsteren Deng inn i rommet. Toon forklarer for søsteren hva som foregår, og også søsteren setter seg andektig ned for å følge med.

Nå er gode råd dyre.

Å vise sin hånd

Hånden er forbundet med mange faste uttrykk i språket vårt. Vi snakker litt gammelmodig om at ” han ba om hennes hånd”, ”de slo hånden av ham”, ”gi meg en hånd” og så videre. I mine senere forsøk på å forstå min suksess som spåmann i Thailand er jeg kommet til at det alltid er der det begynner: Noen viser deg sin hånd. På en eller annen måte. Bokstavelig, som Toon, eller ved for eksempel å fortelle deg noe.

Begge deler, både håndflaten og fortellingen, innebærer en invitasjon til å akseptere en bestemt definisjon av relasjonen. Den ene ønsker seg noe og viser noe av seg selv. Den andre utfordres til å se eller lytte, og gi noe tilbake som takk for tilliten. Jeg kan i denne situasjonen avvise invitasjonen til definisjon av vår relasjon. Jeg kan si ”Nei, det var bare en spøk!” eller ” men dette virker som psykiatri, og jeg er ikke psykiater” og så videre. Det er aldri vanskelig å finne gode grunner til å avslå.

Men jeg kan også akseptere invitasjonen til definisjon av vår relasjon. Det siste krever et visst mot. Det er alltid skremmende å ta imot en slik rolle. Enhver klart definert relasjon innebærer en utfordring, men særlig en slik som denne.

Innenfor terapiverden hos oss har vi etablert ordninger som skal hjelpe oss til mot. Vi kaller det utdanning. Utdanningen er slik sett et rituale som skal hjelpe oss til å tro at vi KAN og VET. Det skal også hjelpe klienten til å tørre å vise sin hånd. Det blir en slags støtte for begge parter for å gjøre det lettere å tro på at dette er terreng og ikke kart. Det er myter vi etablerer for å hjelpe oss til å møte hverandre.

I andre kulturer finnes det andre myter, andre ritualer og andre kjennetegn. I Thailand går man til den buddhistiske munken når man har livsproblemer man ikke greier å håndtere. Alle vet at slike problemer har å gjøre med ubalanser som er oppstått, enten i nåtiden eller i tidligere generasjoner. Munken lever et strengt regulert liv og eier ingenting. Han har ikke latt tingene ta kontroll over sitt liv og er derfor sterk og fri. Han kan snakke og tenke fritt, og tør å gå i møte med de ånder som på ett eller annet vis er blitt krenket. Han kan så foreskrive pasienten handlinger som kan rette opp den ubalanse som engang er oppstått.

Mytene vi sammen skaper er så nær virkeligheten vi noengang kan komme. Det blir med ett så klart for meg at vår egen lokale myte, utdanningene som psykolog eller barnevernpedag, har sin store verdi nettopp i denne forstand, ikke ved sitt innhold. Når vi i våre lærebøker og tidsskrifter skriver om selvet eller om andre psykologiske eller psykiatriske begreper er det ikke lett å holde fast på at vi snakker om mytologi. Kart, og ikke terreng. Mytene får sin kraft ved at vi tror på dem sammen. Når vi så har bygget opp utdanninger, institusjoner, templer, Direktorater og Departementer blekner etterhvert bevisstheten om at det er felles myter vi har bygget for å hjelpe hverandre til å møtes. Det forekommer oss at den buddhistiske munken bygger sin tilnærming på en myte, mens vi forholder oss til realiteter. Og straks dette perspektivet er borte, viser makten viser sitt tilslørte ansikt. Misjon og u-hjelp kommer på dagsorden i ulike varianter. Vi har forstått hvordan tingene henger sammen og må opplyse de uopplyste.

Slik sett vil relasjonener alltid være en risiko. I enhver relasjon holder vi en del av den andres liv i vår hånd og har gitt et annet menneske tillit og makt over oss. Mulighetene for svik og misbruk er alltid til stede.

Ingen utdanning eller klostertrening garanterer mot det.

Å komme i posisjon

De rette utdanninger, vitnemål og diplomer har alså sin funksjon ved at gir oss det nødvendige mot til å gå inn i relasjonen og komme i terapeutposisjon, forutsetningen for enhver prosess som kalles terapi. Hva som har vært på pensumlisten er ikke så avgjørende. Det er motet vi trenger. Nest etter motet er er lysten den viktigste forutsetning. Den gode terapeut må ønske å innta terapeutens posisjon. Det kan ikke læres. Du har lyst til det eller du har det ikke.

Det er viktig å legge merke til at det er forskjell på den prosess vi kaller terapi og det som er terapeutisk. De to har muligens noe med hverandre å gjøre, men det er langt fra sikkert. Jeg vet enda ikke om noen har klart å vise til en slik forbindelse. Vi vil imidlertid gjerne tenke at terapi virker terapeutisk. Og la oss i alle fall håpe at det er slik litt oftere enn det tilfeldighetene skulle tilsi. Men vi må huske at det er så mye mer som er terapeutisk. En skogstur, en handlerunde eller en rotbløyte kan virke utmerket godt virke terapeutisk i forhold til en bestemt person. Det kan gjøre vedkommende godt. Terapi blir det imidlertid ikke. Terapi er navnet på en prosess som finner sted når to mennesker, en som kaller seg terapeut og en som kaller seg pasient, blir enige om å inngå i en relasjon som tar sikte på å hjelpe den andre.

Enhver samtale med en psykolog eller familieterapeut er derfor ikke terapi selv om det foregår på et familiekontor eller en poliklinikk.

Å finne en åpning

Selv var jeg utvilsomt i posisjon. Nå var det sannhetens øyeblikk. I min trengte posisjon sender jeg en takk til Tom Andersen som jeg har hatt gleden av å høre mange ganger. Jeg har lagt merke til at han ofte tilbyr svært generelle åpninger i sine samtaler med klienter:

jeg ser det har skjedd noe med deg...sier jeg, i mangel av noe bedre

Deng nikker alvorlig. Begge er alvorlige. En kunde viser seg spørrende i døråpningen. Deng vinker med hånden og markerer at salongen for øyeblikket er stengt.

noe som du tenker mye på. . . og som bekymrer deg. . .og som angår ikke bare deg, men egentlig hele din familie....

De nikker i kor.

men dette som skjedde, det ser for meg ut til at det er over, at det er borte allerede men likevel er til stede....

Toon og Deng ser på hverandre. Deng kan ikke dy seg og kaster seg ut i en talestrøm på thai. Toon forteller at Deng tar mine ord som en bekreftelse på at hun har hatt rett i det syn hun selv forfekter. Toon drar opp T-skjorten bak, og jeg ser et langt, lyserødt arr fra skulderhøyde til bukselinningen. Hun har vært utsatt for en trafikkulykke. Man trodde at hun hadde brukket ryggen, men har fått operert inn en type stålspiler på hver side av ryggraden, og har idag praktisk talt ingen plager mer etter ulykken. Hadde hun blitt lam ville det vært en ulykke, ikke bare for henne, men for hele familien. De to søstrene er forsørgere for de andre. Uten Toon i virksomhet ville det hele bryte sammen. Noen ville da måtte forsørge henne istedet. Den eneste med realistiske mulighter for dette ville vært Deng. Jobben som frisør ville da ikke vært tilstrekkelig inntektskilde. Ikke at hun ville nølt med å gjøre det som trengtes. Hun forsikrer meg om at hun vil være villig til å gjøre hva som helst for sin søster og sine foreldre. Jeg betviler henne ikke.

Deng er blank i øynene når hun snakker og mener søsteren har forandret seg etter ulykken. Hun smiler ikke mer, og vil bare arbeide og tjene penger. Hun må legge dette marerittet bak seg nå og slippe andre innpå seg igjen. Det gikk jo bra alt sammen! Bli glad igjen som før, være så snill! sier Deng inntrengende til sin søster! Toon ser i gulvet nå. Ikke slik med Deng. Øynene hennes er som varmesøkende missiler, de finner mine øyne og låser seg fast.

Dette blir for alvorlig for meg, men det er for sent å snu. Jeg kjenner at jeg nå må holde på min spåmannrolle og studerer hånden nøye mens de to snakker. Av og til bryter jeg inn med en liten kommentar:

jeg synes jeg ser en mur her....men det er to ulike åpninger i den...

Mur ja! Det skal være visst! Toon har lagt inn årene, får jeg høre. Hun tør ikke leve! Hun er 34 år, det mangler ikke på beilere fra inn og utland, men Toon vil ikke. Hun har fått et nytt perspektiv på livet etter ulykken, selv moren hennes får ikke kontakt med henne som før...

Det blir en lang samtale. Spåmannen blir etter hvert overflødig og kjører Tuk-Tuk hjem til hotellet.

Han har fått mye å tenke på.

Å se det man ser

Tom Andersen bruker å fremholde at det analoge uttrykk ikke skal kommentes. Han mener det lett kan virke krenkende. Det har han rett i. Flere år på rad kom en dame bort til meg på den årlige konferansen til Norsk Forening for Familieterapi på Vettre. Hvert eneste år, til og med omtrent på samme tidspunkt fredag kveld, så hun på meg og sa noe sånt som at: ” Så sur du ser ut i kveld da!” Jeg ble naturligvis ikke blidere av det. Tatt i betraktning mitt forhold til NFFT og Vettrekonferansen ser jeg ikke bort fra at min indre tilstand kan ha forplantet se til munnvikene, og at hun slik sett kunne ha empirisk dekning for sin kommentar. Likevel var det naturligvis utrivelig. Ett år da jeg antakelig var enda surere enn normalt ble jeg forbannet og svarte med en kommentar om hvordan jeg oppfattet hennes kroppsspråk. Siden har vi snakket lite sammen.

Det er ikke til å undre seg over at man kan føle seg krenket av slike kommentarer. Men av og til kan jeg føle det samme også når kommentarene er det vi kan kalle komplimenter: ” Så slank og ung du virker idag!” Vi forstår at denne personen har til hensikt å være hyggelig, men kan likevel føle det som en krenkelse. Grunnen er naturligvis at den andre i begge eksemplene introduserer en standard som forutsettes å gjelde for oss begge. Det er fint og viktig å være blid, det er viktig å være slank og ung. Man slår ved sin kommentar fast en standard som den andre skal leve opp til.

Læreren vil kunne oppleve det samme i undervisningsituasjonen. Kommentarer fra studentene av typen ” dette må jeg si er kjempebra undervisning alså” og kommentarer av typen ” jeg synes dette er under enhver kritikk” er begge eksempler på det samme. Begge kommentarene impliserer en standard som går ut på at studentene skal like det læreren driver med, at det er viktig at de er fornøyd på ethvert punkt i undervisningsprosessen. Den gode læreren aksepterer naturligvis ikke en slik standard. Som lærer skal hun lære studentene noe. Det er ikke avgjørende om de liker eller ikke liker det som foregår. Faktisk er den rosende kommentaren ofte den vanskeligste å håndtere.

En annen side ved den direkte språklige oversettelse av analoge uttrykk er at nivåskiftet representerer et maktuttrykk. Relasjonsbeskjeden er noe i retning av at ”Jeg ser hvordan du ser ut eller hører hvordan du snakker og jeg bestemmer hva det betyr!” Uansett om det som sies er såkalt negativet eller positivt, innebærer det alltid også et forslag til relasjonsdefinisjon. Du aksepterer denne, eller du tvinges inn i en diskusjon du kanskje ikke ønsker. Det er der maktuttrykket – og eventuelt krenkelsen - ligger.

Dette innebærer imidlertid ikke at konklusjonen må bli at det analoge uttrykk ikke skal kommenteres. Det kommer an på hvordan det kommenteres. Det er mulig å kommentere det analoge uttrykk på en åpnende måte, en måte som ikke innebærer et maktuttrykk. Om jeg til Toon hadde sagt at ” Du er så avvisende og vil skape avstand med dine spørsmål” ville det naturligvis kunne oppleves som krenkende fordi jeg med et slikt utsagn hadde tvunget henne inn i en samtale som var mer nær enn hun kanskje hadde ønsket. Spåmannen eller terapeuten må alltid vente på at hånden eller historien kommer, han kan ikke gå å ta den eller forlange å få den. Man må være bedt om å innta rollen. Om terapeuten tvinger seg på, vil ethvert utsagn være noe den andre må forsvare seg mot.

Det er en også åpenbar fare ved å hevde at det analoge uttrykk aldri skal kommenteres. Det kan innebære at vi slutter å se det vi ser. Alt er kommunikasjon, og det er viktig at vi makter å registrere også den analoge kommunikasjon, valget av den spesielle genseren, T-skjorten med akkurat den teksten på ryggen, den måten å sette seg på, akkurat det uttrykket i ansiktet.

Heller enn å overse dette må vi øve oss på å se og lytte på to ulike frekvenser samtidig. Først må vi se det som er der ute. Deretter må vi se innover i oss selv, lytte etter hva det ytre fenomenet setter igang der. Og det kan vi i alle fall kommentere.

Å møte et spørsmål

I dagene som fulgte drev jeg en utstrakt praksis, blant annet på kafeen på hotellet. Jeg merket at mitt rykte som spåmann var iferd med å spre seg. Det ble mange gratis øl. Jeg ble etter hvert flinkere til å registrere de små analoge signaler hos klienten og finne frem til åpnende kommentarer. En dag gikk jeg forbi en mann som satt på en striesekk og støpte små Buddhafigurer i tinn. Med stor varsomhet helte han det flytende tinnet ned i formen. Det ble klart for meg at spåmannens rolle var å tilby en slik åpen støpeform som klienten så kunne tømme deler av sin virkelighet inn i! Dette bildet ble i seg selv en støpeform hvor episoder fra mitt liv som terapeut falt pent på plass. Jeg innså at jeg nå var både spåmann og klient også i forhold til mitt eget liv.

En kveld støtte jeg på Nancy. Idet hun så meg strakte hun smilende hånden fram. Jeg studerte den grundig. Det var en manns hånd, med kraftige, grove fingre og med merkbare træler i håndflatene. De kunstige, litt krumme neglene var som røde klør.

jeg ser to veier her....

Mer skulle det ikke til. Nancy blir alvorlig og nikker. Vi får en samtale om det å velge i livet, velge noe - og velge noe annet bort. Nancy vet hva hun snakker om.

Et stykke ut i samtalen får jeg et direkte spørsmål:

Kan du se om jeg noengang kommer til å få mye penger?

Jeg blir tatt på senga. Ingen har tidligere stilt så konkrete spørsmål. Jeg gir meg selv tid til å tenke ved å sammenlikne de to håndflatene og studere dem nøye. Spørsmålet minner meg om noe. Jeg svarer:

Nei Nancy, det kan jeg ikke se her. Men jeg ser noe annet! Jeg ser at du kommer til å finne noe i livet som blir viktigere for deg enn penger...

Nancys ansikt stråler opp. Hun vet hva dette betyr. Hun kommer til å finne kjærligheten, møte noen som elsker henne. Etter noen dansetrinn innenfor bardisken kommer hun med hånden igjen:

Bare ett spørsmål til: Kan du se om det er lenge til?

Jeg har nå begynt å forstå min egen virksomhet og aner et prinsipp her. Etter et kort blikk på hånden svarer jeg:

Jeg ser bare at det er kortere enn du tror!

Nancy klemmer meg og finner frem en stor Singa Beer.

På veien hjem treffer jeg Singh og jenta hans. Jeg er i slaget nå, og det er lett match. Begge vil åpenbart gjerne bli kjærester, men begge har vært i forhold før, har vonde erfaringer og er vettaskremt for et forpliktende, gjensidig forhold. I hendene deres ser jeg at begge ”må kvitte seg med noe, legge noe bak seg, før de kan å få noe nytt,” og at dette faktisk gjelder begge to. Det er blitt sent, og jeg har begynt å rasjonalisere. De nikker og forstår.

Først langt senere på kvelden går det opp for meg at Singh har tatt det for gitt at det var drikkemønsteret hans jeg henviste til.

Det hadde ikke vært i mine tanker, men burde kanskje vært det.

På veien til hotellrommet bestemmer jeg meg for å legge om mitt eget.

Så snart jeg kommer hjem.

Å finne et svar

Spørsmålet til Nancy fikk meg til å tenke på en historie fra Bibelen. Det er den hvor Jesus blir spurt om man skal betale sin skatt til okkupasjonsmakten, representert ved den romerske Keiseren. Istedet for å svare på samme nivå og eventuelt nevne en årlig sum, løfter Jesus problemstillingen opp på et høyere abstraksjonsnivå: ”Gi til Keiseren det som Keiserens er, og Gud det som Guds er” sier han. Ifølge Mattus ble spørrerne forundret over svaret og gikk sin vei. Kanskje var det ikke så rart. De fikk utvilsomt noe å tenke over. Svaret inneholder en nemlig en utfordring til den som spør. Spørreren tvinges til en indre dialog, til å finne sitt eget svar i seg selv.

Jeg blir gående og fundere på denne fortellingen. Det blir klart for meg at der hvor det snusfonuftige svar, for eksempel ”12 Dinarer årlig”, representerer et maktuttrykk, gir det dialogiske svar et logisk løft og åpner opp for viktigere spørsmål og mange mulige svar.

Når Nancy spør om hun noen gang kommer til å få mye penger mellom hendene, har jeg med andre ord valget mellom å svare på det samme nivå eller løfte svaret opp til neste logiske plan. Snusfornuftens svar vil være å nevne en konkret sum, svare et ja eller et nei. Da befinner jeg meg innenfor hennes eget kontinuum – lite penger kontra mye penger. Et svar på dette nivået markerer meg som ekspert, og inneholder samtidig en oppfordring til underkastelse. Det er en posisjon som springer ut fra en positivistisk posisjon. Jeg er eksperten, og jeg vet hva som er rett svar. ”Bør jeg begynne med Cipramil?” ”Ja det bør du!” Ferdig med den saken. Når Nancy så lurer på om ”det er lenge til”, ville et snusfornuftig svar være å angi en tid. ”Innen tre år fra idag”, eller noe i den retning.

Den andre typen svar som jeg vil kalle dialogiske, tvinger spørreren til selv å ta stilling på et overordnet spørsmål som handler om verdier. Svaret på dette spørsmålet vil bli avgjørende for det første. Det impliserer et spørsmål om spørsmålet.

Det dialogiske svar vil tvinge Nancy til å tenke over hva kort og lang tid betyr for henne, og hvor kort eller lang tid hun selv vil leve i håpet.

I arbeid med individer, par og familier er vi i den samme situasjon. Vi får ustanselig spørsmål. Det har vært vanlig innenfor psykologi og sosialt arbeid å svare at vi ikke kan svare, at vi ikke gir råd. Dermed har vi endt opp med utallige rådgivningskontorer som gjør mye interessant, men som aldri gir råd. Bakgrunnen for dette er naturligvis et forsøk på å markere et brudd med den ekspertrollen som forbindes med positivismen. Rådgivningskontoret gir ingen råd, ingen svar. Vi bidrar med spørsmål.

Jeg tror det er på tide å nyansere dette. Det er mulig å gi råd. Det er mulig å svare på spørsmål uten dermed å ende opp i enten en parodisk ekspertrolle eller i nye spørsmål. For slik er det spørsmålene kommer:

Ut fra din faglige vurdering, vil vårt ekteskap noengang bli bedre?

Tror du angsten noengang kommer til å forlate meg?

Vil jeg noen gang få min manns fulle hengivenhet tror du?

De snusfornuftige svar vil også her bevege seg på samme plan, og det foreligger i prinsippet tre mulige posisjoner. Enten det ene, det andre eller å unngå å svare. Ingen av dem er gode alternativer.

Dialogiske svar vil i en slik situasjon kunne være et alternativ:

Når dere slutter å stille det spørsmålet vil deres ekteskap definitivt bli bedre!

Den dagen du overvinner din frykt for angsten kan jeg garantere at den vil forlate deg!

Hengivenhet er ikke noe man kan kreve. Det er noe man gir - uten garantier!

Det dialogiske svar henvender seg til premissene for spørsmålet, bringer samtalen videre og hjelper både terapeuten og klienten til ikke å grave seg ned i ufruktbare problemstillinger.

Å stole på noen

Etter en betydelig praksis i det offentlige rom fikk jeg en kveld telefon på hotellet. Det var Amara i resepsjonen som meget syrlig antydet at ”en dame” ville treffe meg. Under en uke siden kona og barna er reist hjem, og nå begynner han med damer på hotellet! Amara har jobbet på hotell lenge og kjenner europeiske mannfolk. Hun er ikke imponert over deres integritet.

I dette tilfellet viser det seg at damen er innehaveren av den lokale optikerforretningen. Hun heter Umaporn, men kalles Um. Jeg kjenner henne av utseende fordi jeg to år tidligere handlet progressive briller i butikken hennes. Jeg visste hun var en velutdannet – og temmelig velhavende – dame. På veggen i butikken hang svære foto av henne selv som i atskillig yngre utgave mottok diplom som optiker direkte av den thailandske kongens hånd. På kontorpulten hennes sto bildet av en smilende gutt i skoleuniform. Jeg antok det var hennes sønn. Hun hilser med en vakker wai, den tradisjonelle thailandske hilsen hvor håndflatene føres sammen foran brystet eller ansiktet, alt etter hvilken respekt man vil uttrykke overfor den man hilser. Hun forteller at hun er venn av en mann jeg har spådd noen dager tidligere. Nå vil hun gjerne også bli spådd i hånden.

Jeg hadde de siste dagene før dette fundert mye på dette at mine klienter syntes være så villige til å lese sin egen mening inn i mine vage og runde formuleringer. Jeg hadde av og til følelsen av at jeg kunne si hva som helst, og at folk allikevel ville finne mening der. Jeg hadde begynt å tenke på situasjonen som et møte mellom de kart jeg som spåmann tilbyr på den ene siden, og det mangfoldige terreng som den andres virkelighet representerer på den andre. Den andres terreng består av utallige erfaringer av mange slag. Noen av disse er allerede gitt mening som byggestener i vedkommendes selvforståelse, andre ikke. De kart jeg tilbyr representerer antydninger av historier som vedkommende kan bygge av disse byggestenene. Jeg har begynt å interessere meg for de erfaringer og elementer som vedkommende ennå ikke har benyttet i sin forståelse av sin livssituasjon.

Det har også blitt tydelig for meg at noen henter erfaringer fra svære områder i tid og rom. Erfaringer fra barndommen fortelles med samme glød om om det var i går, skjebnen til fjerne slektninger berettes og gis mening inn i dagen idag.

Andre plukker frem erfaringer bare fra det aller nærmeste område. Bare rent personlige erfaringer synes få plass, og kun om de er skjedd i det aller siste. Alt annet er plassert langt ute i bevissthetens halvlys og mørke.

Jeg hadde bestemt meg for å teste ut om det var mulig for klientene mine å utvide disse grensene dersom det representerte den eneste mulighet for å skape mening uten å redefinere relasjonen til meg som spåmann. Jeg hadde sett meg om etter en anledning, og her bød den seg! Etter de vanlige innledende kommentarene med bekreftende respons kjente jeg meg vel etablert i posisjonen som spåmann nok en gang. Plutselig kom Umaporn til saken:

Jeg vil gjerne vite om du ser at jeg får flere barn!

Måten hun sa det på gjorde meg overbevist om at dette var alvor. Jeg hadde fått vite at hennes mann var reist med en yngre dame og var etablert med ny familie et sted i nærheten av Pratchuap. Jeg bestemte meg for å presse relasjonen til det ytterste:

Men du har et barn til...jeg ser to barn her...

Hun ser uforstående på meg. Hun forsikrer meg at hun bare har ett eneste barn, en gutt på 9 år...

Jeg holder på mitt, studerer hennes hånd og viser henne hennes egen håndflate:

Nei, du har to. Se her .. du ser det selv .. her .. to barn her i din egen hånd..

Jeg kan se hvordan hun strever med å få dette kartet til å stemme med terrenget. Plutselig ser jeg det skjer noe i henne. Hun snakker som til seg selv:

Jo kanskje – forsåvidt...det er rett! Jeg har egentlig ett barn til. Eller søsteren min har, rettere sagt. Hun har det ikke så bra med helsa søsteren min... det går absolutt ikke bra.....og hun kan ikke egentlig ta hånd om jenta nå .. hun har en jente forstår du ... på 3 år bare ... hun makter ikke å være mor og ta seg av henne hverken økonomisk eller på andre måter .... ihvertfall ikke på sikt ... jeg har ofte vondt av jenta...men har vel ikke tenkt at det var mitt ansvar egentlig ... men ...

Jeg formelig ser hvordan hun med en kraftanstrengelse strekker seg ut av det vante psykologiske område og plukker opp et element hun trenger for å få mitt kart til å passe. Når har vi egentlig et barn. Når er de våre?

Når samtalen vår er slutt har hun to barn. Idet vi er ferdige vil hun betale. Jeg tar imot mine 100 Bath der på kafeen, og ønsker henne lykke til videre. Amara i resepsjonen betrakter transaksjonen og rister sakte hodet fra side til side.

Jeg blir sittende der etterpå å tenke på hvor heldig jeg er som lever i et mysterium.

Å ta nedturen

De neste dagene går jeg rundt med følelsen av at jeg har lært noe viktig, men finner ingen jeg kan snakke med. Nå skulle jeg hatt Inger her, eller Roar, Per eller Sissel eller Anne, noen som kunne hjelpe med med å forstå hva jeg har forstått. Jeg forsøker å skrive ned noen strekpunkter på den bærbare:

  • Noen må gi deg sin hånd
  • Komme i posisjon
  • Se det analoge uttrykk, kommentere på en åpnende måte
  • Tilby en støpeform, la klienten selv fylle den – eller ikke fylle den
  • Delta i dialogen med åpnende spørsmål eller dialogiske svar
  • Det er relasjonen til terapeuten, tilliten til vedkommende og troen på hans eller hennes kompetanse, som gir klienten mot til å utfordre sitt eget kart.

Med andre ord, pinlige selvfølgeligheter og uklarheter. Ikke brukbare til noe som helst. Jeg pakker den bærbare resolutt ned i kofferten og bestemmer meg for å nyte livet den siste uken. Som om det ikke er det jeg har gjort.

Ti minutter senere sitter jeg på Terjes Bar med en iskald Singa. Amara er fortsatt avvisende og vil ikke se meg. Åsene innover mot grensen til Burma er persiske tepper og over Bengalbukta serveres kveldsolen for meg i tynne skiver. Ved fortauskanten døser sykkeldrosjene etter nok en lang, uvirksom dag. En travelt opptatt elektrisk vifte fordeler sin blåst rettferdig mellom meg og en svensk dame ved nabobordet. Ansiktet hennes er som rødbrunt lær og vitner om utallige hjerteløse soltimer. På den andre siden av gaten stopper en turistbuss med et dypt sukk.

Amara kommer plutselig bort til meg, tar hånden min og studerer håndflaten et øyeblikk.

"Nothing" sier hun og går videre.

Tilbake til artikler

Kontoret til Håkon Hårtveit

Terapi i Oslo

Kontoret mitt ligger i Rosenborggate 3 (2. etg) i Oslo. Her er alt du trenger for å finne frem. Trykk på bildet for å åpne større kart.

bilde av kart til kontor i Oslo
Se kart på Google Maps