Med hjertet i hendene

Skråblikk på det moderne parforholdet.

Det postmoderne par konstruerer sitt parforhold med hjertet. Det er følelsen som er i sentrum, det er den som legitimerer relasjonen. Forholdet er vanligvis ikke i særlig grad forankret i økonomiske eller andre sosiale eller religiøse elementer, men er, på samme måte som et vennskap, hovedsakelig basert på at følelsen er til stede. Det er mer enn noe annet den fortløpende evaluering av den emosjonelle uttelling for hver enkelt som avgjør om et etablert forhold fortsetter inn i fremtiden.

Det moderne parforhold forventes altså å være basert på emosjoner - og bare det. Det er ikke ansett som stuerent å henvise til andre gode tilleggsgrunner. Man kan i dag ikke begrunne sitt partnervalg med penger, eiendom, kroppslige attributter eller foreldres ønske, neppe engang for seg selv. Man etablerer seg som par på grunn av kjærlighet, på grunn av noe mystisk, magisk, noe som ikke skal kunne forklares, noe som er utenfor alle ord. Ideen om den romantiske kjærlighet er i praksis blitt den eneste sosialt akseptable begrunnelse for parforholdet hos oss.

I økende grad gjelder dette også blant innvandrere, selv om mange av dem opprinnelig har med seg helt andre tradisjoner på dette området. Med betydelig iver – og kanskje av gammel vane - prøver myndighetene å få nye landsmenn til å forstå at vår måte er den beste. ”Det må være kjærlighet i bunn” uttalte Karita Bekkemellom til en avis forleden, og viste dermed at det nå også er blitt en sak for myndighetene å se til at parforhold inngås med en stueren begrunnelse. Vi vil ikke godta at folk gifter seg av feil grunn!

Samtidig er det ikke fritt for at det postmoderne parforhold bærer i seg endel utfordringer for de som skal sette det ut i livet. På basis av følelsen starter paret ofte svære prosjekter. Det bygges hus, det kommer barn, kjernefamilien etableres – det skapes små univers hvor barn og voksne utvikler seg og lever sine liv. Men mange oppdager at dette univers er temmelig sårbart, i og med at det er fundamentert på det flyktigste av alt – nemlig tilstedeværelsen av en bestemt emosjonell opplevelse. For at deres verden ikke skal gå under, blir det derfor viktig for partnerne å bevare den stemning som universet opprinnelig er tuftet på. Skulle den bli borte, venter det som for mange oppleves som en katastrofe. Da venter det tomme rom, uforutsigbarhet og vonde følelser. Da må kanskje huset selges. Da blir man kanskje helgepappa.

Her møter det moderne paret sitt paradoks, fordi noe i verden bare kan være spontant. Når det blir viktig å kjenne en bestemt følelse, blir denne følelsen vanskelig å frembringe. Dess mer man strever, dess vanskeligere blir det. Det er som når man før en viktig eksamen bare få sove. Dess mer man forsøker, dess våknere blir man. Først når man gir opp prosjektet, sovner man som en stein. Om man derimot frykter en bestemt tilstand eller følelse, kommer den gjerne sigende innpå dess mer man kjemper imot. Følelser er i sin natur temmelig egenrådige. De kommer og går. Forsøk på å styre dem og holde dem i sjakk er sjelden vellykket. Der er der det tradisjonelle parforholdet har sin styrke. Der er strukturen det primære. Rammene rundt relasjonen er til å stole på, og ofte er slekt og lokalmiljø garantister for forholdet. Innenfor disse rammene blir følelser ikke så farlige, etter som de ikke angår rammen. Innenfor rammen kan man godt finne sin ektemann temmelig uspiselig et års tid eller mer uten at verden går under av den grunn, verken for voksne og barn.
Det moderne par tvinges derimot til å kjempe for å få sitt forhold til å vare. De vet de er ille ute dersom følelsen, selve den følelsen forholdet i utgangspunktetet er tuftet på, skulle fordufte. Samlivsekspertene vil derfor forklare paret betydningen av hele tiden å ”pleie forholdet”. Det må ”jobbes med”, får vi høre. Men paret vet at selve det at de må ”jobbe med forholdet” er et dårlig tegn i seg selv. Følelser er blitt noe man må streve med, noe man må få til. Et moderne par frykter derfor mer enn noe annet sine egne og partnerens følelser, i den kontekst leser de det som skjer. Årvåkne - og engstelige som ventet de på resultatet av en avgjørende biopsi - studerer det moderne par både sitt eget og partnerens bankende hjerte.

Er prøven positiv må de to skilles. Kulturen forbyr samliv på feil premisser. Skilsmissen gjennomføres derfor på samme grunnlag som giftermålet. Man flytter ut på samme premiss som man engang flyttet inn. Etter en viss tid i karantene kan imidlertid forelskelsen igjen slå til, denne gang kanskje i forhold til en dame som selv er skilt og som har delt omsorg for tre barn. Det nye ekteskapet som etableres stiller paret overfor mange store praktiske utfordringer, men er som regel etablert på den samme grunnvoll som det første.
Av og til har partnerne – kloke av skade – allerede i det de flytter sammen - gjort en juridisk avtale om hvordan en ny skilsmisse eventuelt skal ordnes, og slik definert skilsmissen som en åpen mulighet fra første øyeblikk.

I det tradisjonelle samfunnet var altså rammen vel så viktig som innholdet, strukturen vel så avgjørende som følelsen. Man endret vanligvis ikke rammene selv om deltakernes følelser i tidens løp endret seg. Parforholdet var slik sett mer lik forholdet mor-barn, eller far-barn, slik vi ser det i dag. Vi velger ikke barnet fordi vi allerede elsker det, det bare kommer en dag. Likevel faller det oss lett å elske det. Og om vi i perioder finner jentungen temmelig ufyselig, forandrer det ingen ting. Det var egentlig ikke henne som gjorde det, det er bare en periode, hun er tenåring, hun er i opposisjon! Vi finner alltid forklaringer. Mellom foreldre og barn tillates emosjonene å svinge voldsomt uten at det normalt får konsekvenser for definisjonen av forholdet. Hun er fortsatt jenta di. Fattern er nok teit, men han er fattern. Det kommer vanligvis ikke på tale å levere jenta til barnehjemmet eller forlange en ny far. En slik stabilitet gir trygget når man skal være i utvikling og forandring.

Noen vil gå så langt som å si at stabile rammer er forutsetningen for personlig endring og utvikling. Om rammene rundt sentrale relasjoner blir for løse, vil vår trening i å endre oss selv svekkes over tid. Da henfaller vi lett til det mest velkjente trick i boken, nemlig det å forandre andre slik at de passer til oss selv. Det er idealet til den ensomme cowboy i det ville vesten: ”I couldn’t change myself, so I had to change the land!” Denne politikken er naturligvis nokså farlig for ”den andre” som representerer ”the land” og som skal forandres etter en annens behov. Overført som politikk på nasjonalt og internasjonalt nivå ser vi stadig dens resultater. Både på individuelt og kollektivt nivå er politikken uansett i tråd med forbrukersamfunnets viktigste metaforer. Følelser bearbeides ved tilførsel av varer og tjenester utenfra. Man kjøper indirekte sin lykke i butikken, ved at definerte behov blir tilfredstilt ved eksterne midler. Dette er naturligvis først og fremst den rikes privilegium – og forbannelse. Den fattige tvinges av sin mangel på ressurser til å erkjenne at landet simpelthen ikke kan forandres. Han vil da i stedet utvikle den tanke at lykken kan være uavhengig av tilgangen på varer og tjenester og andre eksterne forhold. Vant som vi er til å se etter mulig endring eksternt, faller det oss også naturlig å tenke at vår opplevelse av lykke er avhengig at at vi er sammen med den rette partner. Er vi ulykkelige er det like naturlig å tenke at partneren må byttes ut. Jeg elsker henne ikke, sier jeg til meg selv. Det er altså ikke min evne til å elske som trenger å bearbeides, det er objektet for min kjærlighet som ikke er elskverdig. Det er hun som må forandre seg, - snakke lavere kanskje, le mindre, løfte ansiktet, slanke seg eller overvinne flyskrekken. Hvis ikke må jeg finne en annen. Da kan jeg kanskje igjen oppleve kjærligheten i mitt liv.

De som i det lengste har holdt fast på deler av den tradisjonelle praksis her i landet er naturligvis den eiendomsbesittende klasse. Store familieformuer, skogeiendommer og svære aksjeporteføljer er ikke samlet ved å følge følelsen i slike spørsmål. Til og med kongehuset har imidlertid nå stukket fingeren i jorda og markert sin tilslutning til det, nå praktisk talt enerådende, romantiske idealet. ”Jeg elsker deg, Mette Marit!” avsluttet kronprinsen sin tale til bruden, og satte dermed standarden for senere bryllupstaler i lang tid fremover. Det romantiske idealet vinner på alle fronter og har vist seg å være akkurat det tiden krever, vel og merke i den rike del av verden. De tradisjonelle ordninger har vi i Vesten lagt bak oss. Men likevel konfronteres vi med dem.

For det første er det enkelte innvandrerfamilier som minner oss på at det finnes andre prinsipper for etablering av parforhold enn det som er politisk korrekt hos oss. Noen flytimer herfra gifter man seg til penger og til eiendom eller gode gener uten å skamme seg, man gifter seg til statsborgerskap eller andre rettigheter. Man gifter seg i det hele tatt også med hodet. Følelsene er sekundære og får bli som de blir. I møte med slike ordninger tenderer vi til å tenke at ”vi er kommet lenger”, vi er nådd frem til en form som ikke bare er forskjellig, men også kvalitativt bedre for menneskene og som etisk sett også er mer høyverdig. Det har den fordel at det gir oss en slags rett til på påtvinge andre vår ordninger, uten å tenke på oss selv som kulturimperialister.

For det andre møter vi – merkelig nok - det tradisjonelle igjen i det nye. Ikke få norske menn gifter seg i dag med jenter fra Thailand, Russland eller Filippinene, ofte på basis av temmelig kortvarig personlig bekjentskap. Slik man i gamle dager på Vestlandet rodde over fjorden for å fri til en jente man hadde hørt skulle være gild og god, reiser vi i dag over verdenshavene på ferie og kommer av og til hjem som gift. I pressen omtales det gjerne i passende negative ordelag, han ”har hentet seg en kone”, fått seg ”kjøpebrud”, det er et ”tvangsekteskap” og liknende.

For noen år siden spurte jeg en mann som - etter to timers intervju - hadde giftet seg med en jente fra Thailand, hvorfor han hadde valgt akkurat ”henne ”. Det var jo mange kjekke jenter i Bangkok. ”Hun hadde svært gode referanser da” svarte han. Uten å blunke. Og hun da, hvorfor valgte hun å gi sitt ja-ord til akkurat denne mannen? Det finnes jo så mange vestlige menn i den byen. ”My mother tell me she think he have good heart!” svarte hun, og syntes ikke plage seg selv med særlig ambivalens så lenge hun fulgte morens anvisninger. Fire år senere møtte jeg dem igjen i Norge, nå med tvillingjenter i vogn. Hadde jeg nå kunne berette at kjærligheten etter fire år gradvis hadde innfunnet seg og at forholdet dermed var legitimert også etter norske forhold, ville de fleste av oss nikket fornøyd, på tross av at de to hadde etablert relasjonen på feil premisser. Men nei. Når jeg fire år etterpå stiller spørsmålet om kjærligheten, har hun i mellomtiden lagt seg til nordnorsk dialekt. Hun smiler og svarer: ”Klart æ gjør! Han Torgrim tar jo vare på mæ… han kan gjøre ALT han Torgrim…alt alt! Og så e han jo mainn min!” Hun kan si hvorfor hun elsker han Torgrim! Det er noe han gjør, og så er han mannen hennes. Det å kunne si hvorfor man elsker sin partner er en dødssynd innenfor den romantiske ideen. Torgrim på sin side svarer med et motspørsmål: ”Ka trur du” sier han og slår ut med armen mot sin kone. Og hva tror jeg kameratene hans synes, der de sitter med damer hvor det ”heng både her og der” når han prensenterer sin kone? Jo, jeg forstår. Han er stolt av henne. Sprekkeferdig av stolthet. Det er det han er.

Her møter vi et annet syn på kjærligheten. Vi ofte tenker på kjærligheten som noe som det finnes større eller mindre kvantum av i hjertet. Rett som det er må vi derfor ta fram peilepinnen og sjekke nivået. Er det nok? Jenta ovenfor uttrykker at kjærlighet først og fremst kan vise seg i noe man gjør, mer enn i noe man føler. Det er i handlingen at kjærligheten viser sitt ansikt. Hun ser at han gjør de ting for henne som hun forventer han som ektemann skal gjøre. I tillegg antyder hun – riktignok etter mitt ledende spørsmål - at hun elsker ham fordi hun er gift med ham. Dette er naturligvis to sider av samme sak. Når vi i dette landet ikler oss våre beste klær, samles rundt bautaen ukristelig tidlig på morgenen, spaserer i regnværet til vi har vannblemmer og synger at vi eeeelsker dette landet, så er det utvilsomt sant, muligens på tross av restskatten vi nylig ble ilagt av myndighetene. Vi kjenner virkelig en følelse av at vi elsker dette landet. Som det nå engang stiger frem - på godt og vondt! Derfor synger vi og bryr oss ikke om regnet. Kjærligheten er der. Vi uttrykker den.
Men det er også omvendt. Hele vårt liv har vi hvert eneste år deltatt i dette ritualet, vi har løpt sekkeløp og ramlet i søla med de nye buksene, vi har spilt i korps og kanskje vært russ engang. Vi har sunget om vår kjærlighet til Norge tusen ganger. Slik vi har systematisk bygget opp denne følelsen av kjærlighet til landet. Det vet det er der vi hører til, der de fleste minner har sitt opprinnelige hjem. Opplevelsen av kjærlighet er med andre ord en funksjon av en tilhørighet, av en livsramme. Vi elsker Norge fordi det er vårt land. Jeg elsker ham fordi han er min mann.

Velvel. Innvandrere som gifter seg med søskenbarn og giftermål pr. postordre eller internett bryter med standarden, men vi lever med det. I hvert fall inntil Karita og hennes etterfølgere får summet seg og formulert en ny lovparagraf.

Nå er det nok fortsatt mange andre også som faller utenfor det bildet jeg her tegner. Det eldre ektepar med 40 års samliv bak seg og fire barn og 9 barnebarn rundt seg, vil nok fortsatt ofte oppleve sin livslykke og følelse av identitet knyttet like mye til nettverk og familie som til parforholdet. Odelsgutten som er gift med odelsjenta på nabogården i bygda kan nok ofte kjenne det på samme måten. Det er langt mer enn følelser å ta hensyn til.
Dessuten har vi det homoseksuelle eller lesbiske par. De går opp helt nye løyper og har få tradisjoner og kart å falle tilbake på, bortsett fra eventuelle blåkopier av modeller som er beregnet på heteroseksuelle par. Så synes det da også som om deres løsning blir å etablere relasjoner som er til forveksling like de heteroseksuelle par etablerer, nemlig parforhold - med kirkebryllup, barn, skilsmisse, mekling, rekkehus og det hele.

I det postmoderne kan vi uansett ikke være uten parforholdet. Riktignok trenger vi det ikke lenger for å regulere seksualiteten, og oppgavene med barnefødsler kan ordnes like greit uten å etablere varige parrelasjoner. Det er som ramme for vår individuelle identitet at parforholdet i dag blir så viktig. Storfamilien har fått mindre betydning etter hvert, arbeidsfellesskapene er blitt mer flyktige og innebærer krav og følelsesmessige påkjenninger heller enn emosjonell støtte. Parforholdets betydning er dermed blitt langt større for den enkelte. Det er i parforholdet vi venter å finne den gode fiende - som tør å si oss sannheten rett i ansiktet. Det er der vi venter å finne det ømme speil, som hjelper oss til å se oss selv som gode og verdifulle mennesker.

Siden slike kvaliteter er så vanskelig å oppdrive i andre sammenhenger, og siden de synes gå i oppløsning og forsvinne dersom de blir forsøkt kommersialisert eller frembrakt ved makt – blir tilhørigheten til et parforhold nesten en nødvendighet for de fleste mennesker i vårt samfunn, i alle fall en periode i livet

Det vestlige parforholdet er altså en slags lykkefabrikk. Det etableres for å skape lykke for de to. Målet med relasjonen er internt, det er ikke forankret i noe utenfor paret selv. Det ville føles feil for mange om brueparet slo seg sammen for eksempel fordi de ville få mange pene og flinke barn og skape en stor slekt. Det går ikke. Parforholdet skal være et mål i seg selv, i prinsippet på samme måte som et vennskap. Det er slike relasjoner Giddens ( Giddens 19) kaller ”rene”, og som Caillé (Caillé 1992) beskriver som transitive.

Når det moderne parforholdet ikke fungerer, når fabrikken ikke synes produsere det den skulle, når forholdet ikke gir en eller begge partnerne det de trenger, lider alle impliserte. Da truer et nytt Big Bang både store og små. Paret har, sikkert på tross av iherdig ”jobbing med forholdet”, ikke maktet å få det til å produsere den lykke som var bestilt. Da er situasjonen kritisk. Fonemmelsen av kjærlighet, grunnmuren under hele relasjonen, er ikke der lenger, kanskje skyllet bort av utroskap, slipt bort av daglige konflikter eller råtnet av mangel på kommunikasjon. Da er det moderne par i krise.

De to har gjennom år utviklet sine samlivsmønstre, sin måte å ha det på. Når det ikke går lenger, er denne bestemte måten å være sammen på ikke lenger liv laga. Kanskje de rett og slett ikke orker å krangle lenger. Det er slitsomt å være kjeftekjerring eller dritsekk i år etter år. Dessuten går det ut over selvfølelsen. Den som i årevis holder med den samme atferd i parforholdet vil til slutt begynne å tro at han virkelig er slik. De vet begge at dette ikke kan fortsette som før, men de kan heller ikke slutte med sitt atferdsmønster. Uten krangel kommer det kanskje sigende en følelse av ensomhet og tomhet – og det truer også forholdet. Ingen vei synes være åpen. Det som synes være gunstig for parforholdet er dårlig for individet. Det som er godt for individet virker ødeleggende for parforholdet. Hva gjør det moderne par da?

Da involverer de gode venner, sammen eller på hver sin kant, for å løse flokene. Det hender det hjelper, og når det hjelper skjer det raskt. Om det ikke skjer raskt, vil venner og andre i omgivelsene etter hvert begynne å forholde seg til at dette forholdet er i faresonen. De vil da enten trekke seg tilbake eller involvere seg med utgangspunkt i problemene. Problemene vil over tid bli en del av parets identitet i det miljø som omgir dem.

Da trekker paret også veksler på all den kunnskap som er tilgjengelig. Og det er ikke lite. Om man søker på ordet ”samliv” på Google gir det 3220000 tusen svar. Salget av selvhjelpslitteratur når det gjelder parforhold og kjærlighet er enormt. Ekspertene i dagsaviser og ukeblad mangler ikke verken spørsmål å svare på eller svar å gi. Fra å være et tema som bare ble snakket om i de aller innerste rom, er vanskene i parrelasjonen lagt ut til drøfting og opplysning i de fleste media. Selv i TV-mediet presenterer navngitte par med jevne mellomrom sine vansker og får hjelp av terapeuter i beste sendetid. Slike programtilbud begrunnes offisielt i en tankegang vi kjenner fra tradisjonell folkeopplysning, men bærer nok også bud om at terapiprosessen i vår tid også har betydelig underholdningsverdi. Og mange er de fagfolk som kaster seg på bølgen og mer eller mindre elegant surfer i retning rollen som lokale, regionale eller til og med nasjonale samlivsorakler. De vet at eksponering betyr penger. Er du i rampelyset som fagperson tror folk at du kan og vet. Store finansieringselskaper, advokatfirma eller datavarehus skal av og til ha innlegg om samliv på sin årlige samling. Da er medieterapeutene lette å finne. De er også villige til å stille opp med velforberedte foredrag.

Salgstallene tyder på at paret vårt også oppsøker bokhandelen. Selvhjelpslitteraturen i hyllene der er for det meste amerikansk og kan grovt sies å tilhøre to kategorier. Den ene presenteres med titler som ”50 ways to make your partner happy” og forteller leseren om ulike kommunikasjonsteknikker som skal sikre lykken. Disse manualene tar for seg alle tenkelige sider ved parlivet, og enda noen til. Sex-manualene tilhører vanligvis denne kategorien selvhjelpslitteratur. Vi kjenner ikke til undersøkelser som kan fortelle om hvilken hjelp par har av slik litteratur, men salget forteller at det er mange som søker slik hjelp.
Den andre typen selvhjelplitteratur tilbyr ikke så mange fancy trick og detaljerte instrukser, men fokuserer på de gode forklaringer, da ofte med en eller annen form for ideologisk utgangspunkt. Bestselgeren ”Menn er fra Mars. Kvinner fra Venus” av John Grey eller ” Take back your Marriage” av John Dougherty er eksempeler på slike bøker.

Men når parets egne forsøk på terapi med seg selv synes mislykket, og selvhjelpbøkene ikke har hatt den ønskede effekt, gjenstår fortsatt parterapeuten.

Hva hun tilbyr er en annen historie.

Tilbake til artikler

Kontoret til Håkon Hårtveit

Terapi i Oslo

Kontoret mitt ligger i Rosenborggate 3 (2. etg) i Oslo. Her er alt du trenger for å finne frem. Trykk på bildet for å åpne større kart.

bilde av kart til kontor i Oslo
Se kart på Google Maps