Ondskapens og maktesløshetens paradoks - er vi hjemsøkt av en forbannelse?

Dette er kladden på et brev jeg skrev i 2002…men som jeg ikke har sendt - herregud det gjør vondt!


1.BAKGRUNN
Bakgrunn for saken er L sine store søvnvansker over flere år. Allerede siste året på barneskolen (1999/2000) førte problemene til stort fravær. Situasjonen med døgnet snudd slet på familien. Far var utslitt, og mor slet med stor sorg grunnet nære familiemedlemmers (død og den slitsomme situasjonen generelt + store søvproblemer, dette preget selvsagt situasjonen. Jeg brukte rødvin som sovemedisin. Skjønte at dette ikke var bra og søkte derfor hjelp via fastlegen på eget inititativ (dette ble likevel selvfølgelig brukt mot meg..). Storesøster flyttet høsten 1999 til Stormyra ritell som frivillig hjelpetiltak. Vi var enige i dette som eneste utvei for å få henne bort fra et destruktivt miljø i Romolslia. I ettertid angrer vi bittert. Heller ikke storesøster har unngått å få dype, dype sår, bla i form av angstproblemer som følge av møtet med barnevernet/institusjonslivet. I tillegg har hun mistet flere år av videregående opplæring – ikke klart å fortsette, og leser pr. i dag på egen hånd. Unnlatelsessynder i forbindelse til dette kommer jeg tilbake til.

Situasjonen førte til at familien etter hvert ble splittet; - far og L ett sted, storesøster ett sted, mor et tredje sted – så stor skyld følte jeg at eneste utvei jeg så var å flytte ut. (Mor flyttet hjem igjen høsten 2000). I denne perioden (høsten 1999) ble det forsøkt satt inn hjelpetiltak, bl.a ved at en person kom hjem til oss for å hente L for å få henne med til skolen. Selvsagt nytteløst. En primærarbeider ble så satt inn for å gi hjelp til far i form samtaler (få ham til å ”sette grenser” ….sic…), samt presse L til å gå på skolen. L kom seg noen dager opp og til skolen ved hjelp av sterkt press, men ble av ansatte ved skolen vurdert til å være i så dårlig form at hun ble sendt hjem flere av dagene . Hun hadde oftest ”gått rundt” og var utmattet og dårlig av mangel på søvn. Det ble også forsøkt at en lærer kom hjem til oss for å gi undervisning. L ble også her presset hardt. Dette foregikk ca 5 dager rundt årsskiftet –99/-00. Jeg spør meg i ettertid om hvorfor pp-tjenesten ikke er koblet inn på dette tidspunktet. Hvis grensesetting var ansett som problemet, skulle en jo tenke seg at f.eks Marte meo-metoden burde vært forsøkt….

Så blir familien søkt inn ved familieavdelingen Bup Haukåsen. Det var i og for seg noe vi hadde blitt overtalt til våren 1999 gjennom samtaler med lege. Våren 2000 var premissene derimot svært endret. For det første var familiekrisen kommet så langt at mor hadde flyttet ut. Det samme gjaldt storesøster. Mao var dette familietilbudet beregnet på 2 av 4 familiemedlemmer. Pga rot hos flere parter trodde vi i utgangspunktet at storesøster skulle være med, hun ble imidlertid avvist, og først etter mye om og men godtok Bup at også hun skulle bo på familieavdelingen. Dessverre; kan man si i ettertid. Mor fikk delta i behandlingen bare svært sporadisk, ble i liten grad invitert til det. Behandlingen tok svært hardt på både far og barn psykisk. ”Epikrisen” går ut på at far anses å være uegnet som omsorgsperson. Mor blir ikke nevnt. Skriver ikke mer utførlig om dette i denne sammenhengen, tross at mye kan være å si om både behandling og epikrise. Far får evt. klage selv her.

”Epikrisen” fra Bup gjør at Hjelpetjensten arbeider mot en omsorgsovertakelse. Høsten 2000 blir fosterhjemsplassering av L drøftet. Som et svar på dette blir det på mitt (mors) initiativ tidlig høst 2000 arrangert et nettverksmøte etter modell fra HIST, og med en koordinator fra HIST. Dette for å kartlegge hvilket nettverk vi har å støtte oss på, og hvilken hjelp og støtte vi kan forvente her. Vi er 19 personer samlet. Det utarbeides en handlingsplan, som går på hyppig kontakt og støtte til oss. Dette følges opp utover høsten med hyppig kontakt fra de fleste.

Ingen flere hjelpetiltak blir satt inn høsten 2000, heller ikke etter at mor flytter hjem igjen i oktober; og situasjonen dermed blir svært endret. I stedet lever familien i krise med et barn som har snudd døgnet over flere år og utslitte foreldre. Vi leser oss etter hvert frem til at jenta vår sannsynligvis har en nevrologisk lidelse, en døgnrytmeforstyrrelse. Vi oppsøker Omnia medisinske senter hvor en undersøkelse innledes. Ingen ting blir funnet ved EEG, men det blir allerede nå diskutert å bruke hormonet Melatonin, fordi legen, som oss, mistenker at det kan være underskudd på dette hormonet som fører til døgnforskyvningen. Preparatet er imidlertid ikke legemiddelregistrert, og legen har heller aldri før brukt det på barn. Ting koker bort – også fordi vi er i krise. Hjelpetjenesten holder imidlertid fremdeles frem langs sitt spor: – at L sine problemer skyldes omsorgssvikt/for dårlig grensesetting.

På nyåret 2001 får først Lina besøk av bedrageren L. B. Vedkommende utgir seg for å være en uavhengig person som skal tale barnets sak. Hun snakker med L og kommer fram til at L etter at hun har fortalt henne hvilke flotte goder hun skal få (stereoanlegg, gullfisk, pc, mye i lommepenger) ønsker å flytte hjemmefra. Det kan vi jo godt forstå hvis hun med dette får vite at alle problemer skal forsvinne! L har nok ikke den ringeste anelse om hva omsorgsovertakelsen skal medføre. Bergesen tar ”L sitt syn” med seg tilbake til ”saksbyggerne” ved hjelpetjenesten/barnevernet på Saupstad.

Så får vi besøk av sakkyndig psykolog oppnevnt av den ene part – barnevernet. Han er innleid som utreder av vår omsorgsevne. På bakgrunn av denne utredningen skal altså barnevernets mandat utferdiges, og den sakkyndige vurderingen har en sentral del i fylkesnemdssaken som bevismateriale for barnevernet. 2 timer - to timer – tilbringer Kjell Røsdahl sammen med oss foreldre!. L snakker han ikke med i det hele tatt !! – hun sover, og vi får henne ikke våken. Dette blir vurdert dit hen at vi er dårlige grensesettere, spesielt far. Far beskrives som en dårlig grensesetter, mor som god nok omsorgsperson og store ressurser, men i følge barnevernet med et alkoholproblem. Han skriver også bl. a: ”Min vurdering er at det er av såpass avgjørende betydning for L sin fungering videre i livet at alt må settes inn for å snu utviklingen slik at hun kommer i normalt gjenge med skolegang og så normal døgnrytme som mulig”. Ingen ville vel være uenig i det; men barnevernets konklusjon er selvfølgelig at L ikke kan hjelpes på noen annen måte enn ved en omsorgsovertaklese der hun anbringes i institusjon.

Et ankepunkt er den vitsen av mengde tid som brukes på utredningen, et annet er hvordan barnevernet bruker informasjonen – ukritisk. Etter hva jeg hører er det for øvrig ikke uvanlig at samme psykolog som brukes som sakkyndig i den ene saken, neste uke kan sitte som meddommer i den neste…..det er jo barnevernet som bestemmer hvilke psykologer som skal benyttes. Hva sier dette om rettssikkerheten i barnevernssaker!!

Vi foreldre er så langt nede psykisk av den behandlingen vi opplever at vi ikke orker å møte i fylkesnemda – de har brutt oss helt ned nå! Omsorgsovertakelsen er et faktum med forenklet behandling. 1. mars flyttes L til Hegglia barnehjem – hun er 13 år gammel...



2. HEGGLIA- OMSORGSSVIKTEN
13 år gammel flytter L inn på Hegglia barnehjem, mot vår vilje. Dette er ei jente midt i puberteten som samtidig sliter med problemer pga søvnsykdommen og den krisen familien har befunnet seg i over lengre tid. På Hegglia møter hun andre og eldre ungdommer av begge kjønn, med ulike problemer (rus, kriminalitet, atferd). L er annerledes på alle måter. Her treffer ei jente med behov for nærhet og omsorg en 3 år eldre gutt og innleder et forhold til ham. De bor sammen. Ingen har myndighet til å gripe inn. Ungdommene blir ikke overvåket. Ingen tar ansvar og skaffer prevensjon. Vi som foreldre er umydiggjort og kan ingenting gjøre. Knapt fylt 14 år blir L gravid med påfølgende abort .
Hva gjør så barnevernet i denne situasjonen: Etter et par måneder blir gutten flyttet til en annen institusjon – L har depresjoner og kjærlighetssorg. Går ned nesten 10 kilo. Intet blir gjort. Kontakten med oss foreldre må skje i skjul; vi får ikke støtte jenta vår i denne vanskelige situasjonen, men er avspist med samvær 1 gang i måneden og 1 gang i uka. L søker naturlig nok hjem dit hun føler trygghet og omsorg, og vi lever i en endeløs konfliktsituasjon med henting/bringing/barnevernsvakt på døra osv. Barnevernet innser ikke alvorlighetsgraden i situasjonen og opprettholder prinsippfast den strenge samværsordningen – hvor hjerterå kan en barnevernskurator bli? (evt. er det dumhet…),

Jeg tilgir det uansett aldri!!

Hendelsene som er et sterkt bidrag til situasjonen er utløst av alvorlig omsorgssvikt fra det offentlige systemet!

Forøvrig er L sin døgnrytme fremdeles slik at skolegangen blir svært mangelfull. Noe skjer dog: En lærer kommer noen få ganger til Hegglia og har undervisning med henne, noe hun opplever som bra og meningsfylt. Dette skjer bare noen få ganger før sommerferien. Døgnrytmen til L fører til at hun ikke klarer å møte opp til måltidene, matskapene er låst utenom, og dermed må hun gå sulten. Dette fører selvsagt også til at hun søker hjem. Hegglia har heller ikke våken nattevakt. Det i sin tur fører til at L når hun er våken om natta og lei seg tenderer til å vandre gatelangs nattestid. Flere ganger må vi foreldre hente henne fortvilt og forkommen – ingen på Hegglia vet at hun er borte. Vi ringer dog og sier fra om morgenen…..Barnevernets syn er at dette er en utidig intervenering i tiltaket……….

Høsten kommer – døgnrytmen er like vanskelig. Institusjon hjelper altså ikke – ikke nok grensesetting her heller???(jeg tror jeg..) Vi krever medisinsk utredning av L sine problemer, men barnevernets holdning er at spesielt far sykeliggjør jenta somatisk. Problemene har psykiske årsaker (les: omsorgssvikt, basta!). Vi fortviler. Innser at det trolig ikke er dumt uansett med en poliklinisk oppfølging ved Bup etter det hun har vært igjennom (aborten). Dette godtar hun selv også, men er sterk og klar på at søvnproblemene ikke har noen psykisk årsak. Barnevernet bestemmer likevel i stedet at hun skal innlegges for utredning ved Bup, Haukåsen medio november 2001. Under stort press ”godtar” vi foreldre dette. Selvfølgelig kan ikke et slikt opplegg lykkes når ikke 14-åringen selv har noen som helst tro på behandlingen.
”Mamma dette er et fengsel!”, sier hun. ”De låser inn knivene og låser alle dører og det er veldig syke ungdommer her”.
Samværet med oss skal være som før, dvs at hun de fleste helgene, når avdelingen er stengt, skal tilbake til Hegglia. En av disse helgene blir hun med ei jente hun har truffet på Haukåsen hjem. Flere ungdommer er tilstede. L vil ikke tilbake til Hegglia, hun vil i så fall hjem. Hegglia kommer for å hente henne, men hun blir ikke med frivillig. Da har barnevernet en enkel løsning: De bringer inn lovens håndhevere, og hun tvinges med tilbake til Hegglia påsatt håndjern.

28. november skrives L ut av Bup, Haukåsen grunnet for dårlig motivasjon til behandling, hun kommer ikke tilbake etter hjemmebesøk. Vi foreldre har ikke krefter til og ønsker heller ikke å bruke tvang for å få dette til så lenge hun overhodet ikke er motivert. Hun nekter å flytte tilbake til Hegglia. Hver dag fra slutten av november og til langt ut i januar lever vi i angst for at L når som helst skal bli hentet med makt og anbrakt annet sted. Storesøster får angstproblemer – panikkangst. Vi hører ingenting fra barnevernet, før vi like under jul får et kort brev fra Saupstad hjelpetjeneste der det står at de har innvilget at L får være hjemme i jula, til over nyttår – intet om hva som er planen ellers. Dette opplever vi som ren terror fra barnevernets side!

I slutten av januar blir vi innkalt til et møte der vi blir informert om at barnevernet har vedtatt å flytte L til en institusjon i Drammen. Vi reagerer med vantro og fortvilelse. Bakgrunnen er at Hegglia-oppholdet ikke har fungert, fordi vi foreldre har intervenert i for stor grad!!! Avstand til familien er nå mantraet. Barnevernet bringer så igjen inn den såkalte ”barnets representant”. Hun gir seg ut for å være uavhengig. Tar med L til kafebesøk på et fint hotell igjen der hun blir presentert for et fantastisk scenario om alt hun skal få hvis hun flytter til Drammen – forsøk på kjøp av jenta! Det skrives en ”kontrakt” (vedlagt) med masse goder hun skal få hvis hun samarbeider, samt lovnad om at hun skal få flytte hjem etter 2 måneder hvis hun ikke trives.

3. TVANG OG OVERGREP
Tida går og vi lever fremdeles i fortvilelse og frykt. En formiddag mens mor og far er på butikken (vi er begge blitt sykmeldt) skjer det. Vi har latt døra stå åpen. Storesøster sover (fremdeles plaget med angst – dette vet barnevernet), Lina ligger i badekaret. Følgende scenario utspiller seg:

2 representanter fra hjelpetjenesten, 1 fra barnevernsvakta samt to uniformerte politifolk stormer leiligheten. Når vi kommer hjem midt i tragedien, sitter L i sofaen tvangspåkledd og rister av frykt og gråter. Storesøster får angstanfall. Vi foreldre må fortvilet se overgrepet utspille seg, L tvangsflyttes til Drammen. (Vil i den anledning bemerke at Trondheim kommune etter det jeg hører har fått refs i en undersøkelse fra Troms fylke om hyppig bruk av tvang i barnevernssaker). L er nå 14 ½ år gammel. Det kommer her fram at det i hjelpetjenestene i Trondheim kommune er hyppigere bruk av tvang enn i andre kommuner. Dette gjenspeiler seg også i fylkesnemdsakene. Barnevernsloven sier at tvang skal brukes bare i ytterste nødsfall når det er overhengende fare for liv og helse, jo eldre barnet er jo større vekt skal det legges på barnets syn.

Vi påklager flyttevedtaket til fylkesnemda, men får avslag.

BB følger en fortvilt og redd unge til Drammen. Hun blir nå pålagt å levere fra seg mobiltelefonen. Heldigvis har vi en bekjent i Drammen som møter opp når de ankommer og får forhandlet frem at hun skal få tillatelse til å ha mobiltelefonen påslått noen timer hver kveld. Hun etterlates alene i Drammen uten venner og familie rundt seg og med begrenset tilgang til telefon. Telefonen på institusjonen står i dagligstua og alle samtaler blir dermed overvåket. Vi ringer henne daglig på mobiltelefon. Jenta vår er svært deprimert og truer også med å ta sitt eget liv. Vi sitter knust i Trondheim og kan intet gjøre. Situasjonen tærer sånn på familien at mor en dag får et illebefinnende og blir innlagt på sykehus. Barnevernet anfører det som selvmordsforsøk!

Det skal sies at vi har ingenting å utsette på personalet i Drammen, som var pålagt/har en oppgave de ikke hadde forutsetninger for å makte.

Vi reiser på besøk 3. helga i april. L er svært glad for besøk og gleder seg til å få komme hjem som hun er lovt i kontrakten, i begynnelsen av mai.

Barnevernskurator fra Trh besøker institusjonen og L etter ca. 4 uker. L gir da uttrykk for hvor vondt hun har det. ”Det ser da ut til at du har det bra”, sier kurator. ”De kan ikke se hvordan jeg har det inni meg”, sier L. L blir så fortalt at kontrakten der det står at hun kan flytte hjem etter to måneder er ugyldig. Denne er brukt som pressmiddel for å få jenta med seg til Drammen! Denne lovnaden er det som har holdt jenta vår i den grad oppegående som hun er. Nå blir hun fullstendig knust over barnevernets svik. Vi er oppriktig redde for hennes liv og helse, og sitter hjelpeløse i Trondheim og kan bare trøste på telefon!

Barnevernet får av fylkesnemda sterk kritikk for slett saksbehandling……Vi har nå en datter som har mistet ALL tillit til barnevernet. Og for å nevne det: Vår datters store vennekrets + klassekamerater har OGSÅ mistet tilliten til barnevernet. Det lages underskriftsliste i klassen hennes, for de vil ha L tilbake. Vi har også stor støtte fra foreldre i vårt nærmiljø. En stor takk til klassekamerater og foreldre!

I begynnelsen av mai reiser L på sitt første hjemmebesøk (konfirmasjoner og bursdager skal feires). Når kurator fra Solgløtt (Drammen) kommer til Trondheim fore å hente henne tilbake til Drammen, nekter hun å bli med.

L blir etter kort tid etterlyst av barnevernsvakta. Vi lever i oppgitthet og frykt. Skal det igjen brukes tvang på ungen vår…L er så fortvilt og redd at hun går i dekning hos venner. Farfaren opplever situasjonen uholdbar og kontakter Adresseavisa, avisa setter søkelys på saken. Vi lever i en forferdelig stress/frykt-situasjon.

Tida går, og i slutten av mai blir vi innkalt til møte. Vi får da vite at barnevernet nå har bestemt seg for å fremme sak til fylkesnemda om opphevelse av omsorgsvedtaket. Begrunnelse: Alle mulige tiltak er prøvd, vi foreldre vil ikke samarbeide, så det nytter ikke. Vi anses ikke å være gode nok omsorgspersoner, men barnevernet har gitt opp! Vår advokat deltar også på dette møtet. Det blir uttalt at barnevernet nå ikke lenger vil yte noen som helst hjelp til L! (Har de lov til å si det?)

Vi på vår side fremmer krav om at omsorgen skal tilbakeføres til oss gjennom vår advokat. Subsidiært krever vi at tingretten opphever flyttevedtaket.

Det er sommer og ferie i rettssystemet. Først 9. september 2002 får vi en avgjørelse. Fylkesnemda i Troms er settenemd og har vedtatt at saken avvises fordi L har vært under vår omsorg siden mai.

I mellomtida har vi begynt på en medisinsk utredning av L sine søvnproblemer. Vi fører registreringer i 9 uker, det gjøres EEG-undersøkelse og hun undersøkes av prof. Dr. med Harald Schrader. Diagnosen er Forsinket søvnfasesyndrom.

Veien videre: Vi er lettet over at L har fått en diagnose. Dessverre virker behandling bare i 50% av tilfellene. Vi starter behandling med hormonet Melatonin. I tillegg skal hun behandles med lysterapi. Det viser seg dessverre ikke å ha den ønskede effekt.

Vi får laget en plan for undervisning sammen med pp-tjeneste og skole, der det er målet at hun skal klare å komme seg på skolen etter 12.00. Pr. i dag fungerer ikke dette, hun sover stort sett fra tidlig morgen til ca 17-tida. Undervisningen blir derfor overlatt til oss foreldre i hennes våkenperioder.

Oppsummering

Som mor er jeg rystet over den behandling og de overgrep min datter har vært utsatt for, et utdrag er:
· Graviditeten og påfølgende traumer
· ingen medisinsk utredning av søvnproblemene
· tvangsflyttingen og øvrig bruk av tvang (håndjern)
· forfalsket ”kontrakt” – bedrageri mot en 14-åring


Jeg krever at de ansvarlige for omsorgssvikt og overgrep stilles til ansvar!

Epilog2006:
Vi har omsider fått plass et opplegg for L som nå er snart 19 år i form av bolig og oppfølging. Tanten følger opp som miljøarbeider og bidrar til ta henne med på trening og følge opp skolearbeidet noe. L har vært elev vd G.Sch, men høsten 2005 bestemte skolen at de ikke hadde mulighet til å gi henne den undervisning hun trengte – har de lov???? . Hun ble overtalt til å skrive under på at hun sluttet etter eget ønske!

Etter tre års krangel med hjelpemiddelsentralen har hun endelig fått dataverktøy og leser nå på egenhånd med oppfølging av mor og tante.

Uheldigvis har hun fått enda en diagnose – keratokonus. Hornhinnen er angrepet av en sykdom somgjør at synet stadig blir dårligere. Den er uhelbredelig og briller kan ikke korrigere synet. Hun har noe hjelp av doble kontaklinser, men reagerer allergisk på dem. Dette går selvfølgelig utover dagliglivet. Hornhinnetransplantasjon er eneste behandling.
Hun har også ryggplager.

L har kjæreste og klarer seg etter forholdene bra. Hun har alltid hatt mange venner – og takk for det! Det har vært avgjørende! (og sier jo litt om jenta også).

Storesøster sliter fremdeles og mor prøver å være hjelper for å nå fram i labyrinten av et system – en stor belastning og frustrasjon.

Mor og far er fremdeles forferdelig slitne, og krisen har gått utover både helse, samliv og økonomi. Familien er splittet.