Han kom til sykehuset med ei smellvakker ung kone og to herlige guttuger. De flyttet inn i et av husene som ligger på rekke mot alleen. Han var ansatt som assistentlege. Hun var sykepleier, men hadde fullt opp å gjøre med småtrollene. De var alle fire blide og utadvendte bergensere (Finnes det egentlig innadvendte bergensere?)
Rykte om Atle Roness hadde kommet ham i forkjøpet. Det ble fortalt at hans mor nektet ham å stille i et bestemt utforrenn, for han var alt for sjuk. Men Atle hørte ikke på sin kjærlige mor. Han møtte til start til ”Ulriken utfor” og vant løpet. Han klarte ikke å skjule fadesen for sin mor. Begivenheten ble nemlig slått opp på første side i Bergens Tidende. Men det var altså utfor.
Rykte fortalte at han hadde spilt fotball på ungdomslandslaget. Han var en tett plugg med en kropp som han opplagt kunne bruke til mange idretter. Han likte å konkurrere, nær sakt på alle områder. Og når det gjaldt psykoterapien, som han var kommet for å lære, så kastet han seg utfor med en innbitt mine. Jeg husker pussig nok hans første pasient, en ung kvinne som flere på sykehuset hadde forsøkt å hjelpe uten hell, nå skule Atle klare utfordringen. Hans engasjement ble derfor en viktig ingrediens i terapien, så kvinnen ble betraktelig bedre hun. Men så vidt jeg husker ble hun hengende ved ham, som poliklinisk pasient, under hele tiden han var ansatt som assistentlege.
Det Atle gikk inn for, det gjorde han 100 prosent. Han grov og spurte om alle ting han sto overfor, og det var helt åpenbart at han hadde funnet sitt spesialfelt.
Vi ble nære venner de årene. Det var kort avstand mellom husene våre og familien Roness syntes å trives i Jokerhuset, hvor vi bodde, og vi trivdes med dem. Etter arbeidstid hadde vi overskudd til mye mer. Fotballbanen, som lå som vår nærmeste nabo, ble arenaen for full fysisk utfoldelse. Men man skulle så opplagt være oppmerksom når denne stålfjæren fra Hordaland klasket til ballen. Ble man truffet da følte man det. En gang ble en gutt truffet i hode og gikk bokstavelig trill rundt. Og da våknet legen i Atle. Han forlot ikke gutten før han var sikker på at han ikke var alvorlig skadet. Det var mange tøffe tak der ute på banen. Atle, og hans lag, måtte bare vinne, og de vant, takket være den nye Kniksen imitasjonen.
En vinterdag inviterte han meg med til slalåmbakken. Jeg hadde lånt utstyr. Vi tok toppfart, og skulle konkurrere om å komme først ned. Jeg hadde ikke trening i å vrikke og vri på skiene så jeg kom raskt opp i stor fart og ledet over mesteren. Nede på sletta skulle jeg skrense, men sletta viste seg alt for kort til det formålet, og jeg for sidelengs nedover mot de parkerte bilene, skrenset over snøsperringen og havnet mellom to biler, ganske rundjult. Jeg slo hull på nikkersen, stillongsen og underbuksa, og selvfølgelig kneet. Men det verste var min sårede selvfølelse, for der sto Atle, hvilende på stavene og spurte på bergensk: ”Slo du deg?” Det var min første tur i slalåmbakken, og min siste.
For Atle var dette bare én av utallige turer opp med heisen og ned bakken. Han leste nemlig til teologisk embetseksamen. Det gjorde han ved å ta fram boka og lese i heisen oppover og puttet den innenfor dynejakka på vei nedover. Han hadde en egen evne til å sluke tekster, og dertil en like stor evne til å huske det han leste. Han hadde snart sin teologiske embetseksamen ved siden av sin medisinske, men han lot seg ikke ordinere.
Verneplikten utførte han som militærlege, men fra første dag hadde han klare sine spørreskjemaer. Han hadde fått hjelp av Dr. Nils Retterstøl og Dr. Arne Sand som begge hadde samlet data til sine doktorarbeider mens de tjenestegjorde i det militære. Atle gikk systematisk til verks, og hadde fått de data han trengte da han ble dimittert. Han disputerte, og fikk sin doktorgrad. Men da hadde han for lengst sluttet som assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium.
Vi oppsøkte hverandre når vi var i nærheten, og dro på sommerferier sammen. På den tiden hadde de fått sin tredje sønn, Eirik, som var en vakker gutt, men en ustoppelig virvelvind. Han utviklet seg til å bli et helt utrolig omsorgsmenneske.
Så kom dagen da overlege Gordon Johnsen skulle slutte. Vi diskuterte om man skulle gjøre om lederstrukturen slik at institusjonen ble ledet av en forstander. Gordon tenkte mest på den kristne profilen. Men ingen ting ble gjort. Og da stillingen ble utlyst søkte Atle Roness, og fikk den.
Han hadde sine ideer og drømmer, som flere av oss andre, men hans fordel var nå at han hadde en betydelig større makt. Han ville at alt vesentlig, som kontakt med pressen, skulle gå gjennom ham. Dette var nytt, og ble vanskelig for meg, for jeg var på den tiden blitt en kilde som pressen henvendte seg til. Å lose dette gjennom overlegen ble ganske umulig. Også alle invitasjonene til å holde foredrag rundt omkring i landet. Men vi klarte faktisk å leve med dette, både han og jeg.
Da Gordon skulle fylle 70 år hadde jeg snakket med ham året før og spurt hva han ønsket seg. Et forskningsfond var svaret. Fint! svarte jeg, for det er hva jeg har i tankene. Jeg tror jeg kan samle inn Kr. 250.000,- ville det være en passende sum å starte med? Jeg hadde vel håpet på Kr. 500.000, svarte Gordon. Dette er forskjellen på deg om meg, sa jeg, men jeg skal stå på, og så får det bli hva det blir. Det ble Kr. 350.000,- på salg av fargetresnitt av kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Jeg ble formann i fondsstyre. Etter noen år kom Atle en dag og spurte om han kunne få disponere kapitalen, som fundament til et forskingsinstitutt, som skulle bære Gordon Johnsens navn. Jeg nølte en stund, men ga så etter for en spennende idé. Og som takk ble jeg også medlem av styret for det nye forskningsinstituttet. Og heretter gikk kapitalutvidelsen fort.
Forskninginstituttet er vel det viktigste Atle Roness fikk skapt de årene han var overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. I dag har det en stab dyktige forskere på lønningslisten, og det ene viktige forskningsresultatet etter det andre har sett dagens lys, bl.a. flere doktorarbeider.
Atle satte sluttstrek for sitt arbeid på ”Modum” og dro over fjellet til Bergen. Har ble han forsker og skrev bl. a. mange bøker, nå mer av populærvitenskapelig karakter. Men selv om han hadde suksess som underviser, veileder, forsker og forfatter, følte han hele tiden at han måtte arbeide med pasienter i en direkte kontakt. Han jobbet da også ved Familievernkontoret i Biskopshavn, som han i sin tid var med å starte. I flere år hadde han mer enn 140% stilling. Målet var å komme ned på en ordinær 100% stilling når han samlet alle sine gjøremål, men det var vanskelig for ham helt til han gikk av med pensjon.
Nå ringte han meg mange ganger for han ville drøfte om det var rett av ham å la seg ordiner til prest. Jeg støtte ham i planene, og en dag hadde han eksamen fra praktikum, og en avtale med biskopen om å bli ordinert. Ja, så her om året fikk han sin ordinasjon. Siden har han forsøkt å balansere sin virksomhet mellom prestetjenesten og doktortjenesten. Til nå har han klart det bra fordi han har masse energi, langt mer enn det som er normalt for en som fyller 71 år i en av de nærmeste dager.
Han har hus ved Helleveien i Bergen, hytte på fjellet ved Reimegrend, og hytte ved sjøen nær Brevik. Han har tid til alt dette, og fryder seg over barnebarna som nå etter hvert vil sitte på hans kjærlige fang. Jeg har elleve barnebarn, og han vet ikke hvordan han i vide verden skal klare å gå forbi meg der også.
Vi ble venner for førti år siden, og har bevart dette spennende vennskapet helt fram til i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar