Ikke rart man blir litt på en snurr....:)

Når en sitter under furua og titter opp på stjernehimmelen og tenker at ingenting står i ro, alt er i bevegelse, alt snurrer rundt, ja da er det vel ikke så rart at en blir litt snurren, eller hur?

Ta bare vår egen planet, den snurrer jo rundt en gang i løpet av 24 timer. Befinner man seg på den største parallellsirkelen, ekvator, der en snurr tilsvarer førti tusen kilometer, så blir hastigheten faktisk 1670 km i timen. Det er bra fart det, sammenlignet med marsjfarten til en Boeing 747 på drøye 900 km/h.

Heldigvis snurrer det ikke fullt så fort her på våre breddegrader siden parallellsirklene blir kortere og kortere jo lenger nord eller sør man kommer i forhold til ekvator.

(Kanskje forskjellig rotasjonshastighet påvirker oss slik at vi blir litt forskjellig? 
Vi nordpå snurrer sakte og blir litt trege, mens de rundt ekvator snurrer fort og blir raske...?  Har det blitt forsket på noe sånt?)

Ikke nok med at vi snurrer rundt oss sjøl, men kloden snurrer rundt sola også.
Og den snurren, som varer i 365 dager, må vi alle være med på uansett hvor vi bor hen.  Vi snurrer rundt med en gjennomsnitts hastighet på 30 kilometer i sekundet, utrolige 10800 km/h!
Med den farta hadde vi kunnet reise rundt ekvator på tre timer og førti minutter!

Solsystemet står heller ikke i ro!  Sola med alle sine planeter og måner raser rundt i galaksen vår, Melkeveien, med en hastighet på 250 kilometer i sekundet, det vil si rundt ekvator på 2 minutter og 42 sekunder!
Med den hastigheten kunne vi fly fra Oslo til Bergen på litt over et sekund.

I følge astrofysikere og kosmologer raser Melkeveien med sine milliarder av soler gjennom Universet med enda høyere hastighet, og enda verre;
Universet utvider seg med hastigheter som er større enn lysets på 300.000 km/s.

I følge Einstein skulle jo ikke det være mulig, ingenting kan gå fortere enn lysets hastighet.
Men han sa også at alt er relativt, så da så....

Jeg for min del har fått nok, jeg er blitt helt på en snurr...:).

Vi utgjør bare fire prosent!

Rart å tenke på at vi, og alt vi kan se og observere, utgjør bare 4 % av det totale Univers.  Alt som er bygget opp av atomer og molekyler, alt stoff som sender ut lys og alt som reflekterer lys, alt dette utgjør bare 4% av alt det som er!
Ja, det er forskerne enige om i dag.  Den mørke energien ble «oppfunnet» for tolv år siden da Hubble teleskopet, som går i bane rundt planeten vår, oppdaget til forskernes forskrekkelse, at spektret fra de fjerne galakser beveget seg mot rødt.  Denne rødforskyvningen er et bevis på at Universet utvider seg.  Ikke nok med det, men ekspansjonen akselererer.  Det logiske ville jo være at Universet trekker seg sammen på grunn av gravitasjonskreftene.  I stedet virker det altså en kraft fra en energikilde som er sterkere enn gravitasjonskreftene, og som utvider Universet med en enorm hastighet.  En energi vi ikke kan se, vi kaller den «mørk energi». Forskerne anslår den til å utgjøre 74 prosent av Universet.

Et tilsvarende fenomen er den såkalte «svarte materie». En type stoff som ikke sender ut lys eller reflekterer lys, men det besitter gravitasjonskrefter.  Dette vet vi, fordi alle beregninger tilsier at uten dette tyngdekraft stoffet ville galaksene gå i oppløsning på grunn av sine hurtige rotasjoner.  Beregninger tilsier at denne svarte materien utgjør 22 prosent av Universet.

(Hvordan disse målinger og beregninger foregår ligger skyhøyt over min forstand, men desto mer imponerende blir det jo...:)).

Det store spørsmålet er hva er dette?  Hva er egentlig «svart materie» og «mørk energi»?  Vi vet ikke, ikke enda...

Men det forskes for fullt, og det med stor optimisme om at vi innen rimelig tid, i løpet av vår levetid, får avslørt hva dette mystiske er for noe.  Og det forskes på to plan, kosmologer og astrofysikere på kosmos, partikkel- og kvantefysikere på mikrokosmos.

De siste holder til i CERN i Geneve hvor tusenvis av forskere prøver å finne ut hva som skjedde i brøkdelen av et sekund etter Big Bang for derigjennom å frariste hemmeligheten til svart materie og mørk energi.  Der foregår verdenshistoriens største eksperiment på verdens minste partikler.  Ved hjelp av verdens største elektromagneter blir protoner akselerert opp mot lysets hastighet, for så å la dem kollidere med hverandre.

Det er i vår tid det skjer!  Vi har vandret rundt på månen, vi sender roboter til Mars, vi ser millioner av lysår ut i rommet, vi forstår atomets minste deler, vi ....
Vi lever i menneskehetens mest spennende tidsalder, ikke minst takket være de moderne kommunikasjonsmidler som tillater at så mange får delta.

Og som alltid viser det seg at jo mer vi tar rede på, jo flere spørsmål melder det seg...

Fremtidsdepresjon?

Ja, det kan godt bli konklusjonen etter å ha skummet gjennom noen få aviser de siste dagene.  Det er ikke mye oppløftende lesing vedrørende framtid, det er faktisk ingenting.

En overskrift melder at Jordas ressurser tok slutt 21. august. 

Det fortelles at Homo Sapiens forbruk av ressurser er så stort at året burde ikke vare lenger enn til 21. august dersom det skal være samsvar mellom forbruk og jordas evne til reproduksjon.

Det koster enormt å brødfø en befolkning på snart 7 milliarder mennesker, der en brøkdel lever i overflod på den resterende delens bekostning.
Det fremgår også at dette forbruksåret blir kortere og kortere for hvert år.

I artikkelen fra det californianske forskningsinstituttet, Global Footprint Network, som jobber med å kalkulere menneskehetens såkalte «økologiske fotavtrykk», sies det blant annet:
Hvis alle skulle leve slik som oss her i landet, ville denne dagen vært i begynnelsen av mars.  Norges forbruk tilsvarer nemlig årlig ca. 3,5 jordkloder.

En annen overskrift på samme side med bilde av Statoil sjefen, Helge Lund, forteller oss at konsernsjefen må vurdere å legge ned selskapets satsing på fornybar, grønn energi, og heller bli et rent olje- og gass selskap igjen. 
Årsaken er enkel og grei: grønn energi er ulønnsom!

Kan hende den anerkjente og prisbelønte britiske fysikeren Stephen Hawking har rett når han sier at jordas økosystemer står foran et totalt sammenbrudd, og med det et farvel til de fleste høyt utviklede dyrearter med oss på topp, på toppen av næringskjedene.
Hans anbefaling er å snarest kolonisere en annen planet, der Mars er det naturlige valget i første omgang, slik at arten Homo Sapiens har en flukt utvei.

Han mener at menneskehetens livsstil og aggressive adferd, kombinert med manglende naturressurser, global oppvarming og overbefolkning, gjør at vi før eller senere vil bli nødt til å forlate vår planet for å kolonisere verdensrommet, dersom vi skal ha håp om å overleve.

Stephen Hawking, født 1942 i Oxford, britisk fysiker og matematiker, lider av en sykdom som bandt han til rullestolen allerede i ung alder, siden muskelmassen gradvis smuldrer bort. I dag kan han kun kommunisere med omverdenen ved hjelp av en spesiell språkcomputer som styres av Hawkings øyne og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør det utrolig nok mulig for Hawkings både å holde foredrag og føre vanlige samtaler. Han er spesielt kjent for sine arbeider med sorte hull og å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken.

REGJERINGENS POPULARITET BARE ØKER OG ØKER.

Her er bare noen av de tiltak som regjeringa har gjennomført de siste fem åra, og som nå resulterer i en oppslutning på gallupen som nærmer seg nitti prosent – 90 % :

*Gratis kollektiv transport i samtlige byer, og maks hundre kroner med buss eller tog, mellom byer og tettsteder.

*Militæret er omgjort til en krise- og beredskaps avdeling med et budsjett som bare utgjør 3 % av det opprinnelige militære sluket på 34 milliarder kroner.

*Den ekstra skatten på 2 %, øremerket for å få flere innvandrere til landet, og samtidig ta bedre vare på de som søker asyl, er blitt overraskende veldig populær.

*Nytteloven for produkter og tjenester, NFPT, har selvsagt skapt en del misnøye for de mange produsenter og importører som levde et fett liv av å reklamere og selge «søppel».  Nå kan vi bruke ressursene til nyttigere formål.

*Kampanjen «Jobb i nærmiljøet» har blitt mektig populær.  Bare siste året har fem hundre tusen arbeidstakere byttet jobb med hverandre slik at de nå kan gå eller sykle på jobb.  De slipper med andre ord å krysse byen for å komme på jobb.  Å jobbe på Rimi der du bor, er enklere og billigere enn å jobbe på Rimi på andre siden av byen, så klart.

*Enkeltindividet har nå ikke lov til å beslaglegge større boressurser enn 45 kvadratmeter boligflate, hvilket blant annet har resultert i at Norge igjen har et stort kraftoverskudd.  Nå er vi igjen stor eksportør av elektrisk energi.

*Den kraftige økningen i bilavgifter og bensinpriser har tvunget folk til å kjøpe mer ressursvennlige biler.  En seier for miljøet, som er særlig populær blant ungdommen.

*Å fryse kjøpekraften til 2010 nivå ble en seier først og fremst for fagforeningene med LO i spissen.  Regjeringen måtte til slutt gå med på kravene og scoret dermed enda noen poeng på popularitets skalaen.

Det er selvsagt langt flere momenter som ligger til grunn for tidenes største folkeoppslutning om sin regjering.  Hadde en regjering iverksatt, ja enda bare tenkt tanken, på slike politiske utspill for noen få år tilbake, ja så ville den avgått med døden i løpet av kort tid. 

Det er ikke så lenge siden at høyrekreftene, med Frp i spissen, kunne få over femti prosent på gallupen med sine politiske utspill som entydig appellerte til enkelt individets egoisme og grådighet.  Politiske utspill som forutsatte mangel på kunnskap om samfunnsforhold, om økonomi og økologi.

Takket være en skikkelig innsats fra media og skoleverk, lærte vi på relativt kort tid hvorfor en dynamisk kapitalistisk økonomi nødvendigvis må kjøres med stramme tøyler.  Vi kan ikke bare fortsette å øke og øke, enten vi snakker om BNP eller vår egen hang til luksus.

Vi kan være stolt av vår regjering.  En regjering som selvsagt også er stolt av det folket det regjerer, og som tillater den å ta de kloke valg.  Kloke valg for oss og våre etterkommere.

Hvorfor mer strøm?

Jeg skal ikke legge meg bort i diskusjonen om trasévalg, om monstermaster eller sjøkabler. Det har jeg lite greie på.  Det jeg lurer på er hvorfor vi her til lands trenger så mye mer strøm, sånn helt plutselig.
Vi ligger jo allerede på verdenstoppen med våre 27000 kWh pr. innbygger.

Jo, selvsagt har vi blitt flere mennesker her på berget de siste åra, men allikevel da.  Nå er jo Norge blitt netto importør av elektrisk energi, vi må kjøpe strøm fra utlandet!  Sist vinter var det jo krise, riktignok var det svært kaldt over lengre tid i sør og midt Norge, men allikevel da.  Det er noe som skurrer her.

Kan det være at forbruket har økt så mye mer de siste åra?  Sløser vi mer?

I følge Statistisk Sentralbyrå sank det totale energiforbuket i Norge de to siste åra med over 4 prosent.  Finanskrisa forårsaket en nedgang i produksjonen og derved en nedgang i forbruket av energi.  Husholdningene har ikke økt sitt strømforbruk noe vesentlig, så hva har da økt?
SSB kommer med svaret i svart uthevet skrift:

"Strømforbruket i hytter og fritidshus økte med over 6 prosent både i 2006 og 2007, og nesten 9 prosent i 2008.  Forbruk i hytter og fritidshus utgjør imidlertid fortsatt en liten andel av totalen.  Av det totale elektrisitetsforbruket i kommunene på 117 TWh i 2008 gikk 1,5 TWh til hytter og fritidshus.  Det utgjør 1,3 prosent av det totale strømforbruket.  I 21 kommuner ble mer enn 20 prosent av elektrisiteten brukt i hytter og fritidshus."

Okei, det er altså her svaret ligger.  1,5 TWh til hytter og fritidshus.

Siden det er flere kraftleverandører som slurver med prefiksene, mega (M), giga (G) og tera (T), blant annet Hafslund, skal jeg fort fastslå at mega betyr million, 106, giga betyr milliard, 109, og tera betyr billion, 1012. (på amerikansk er billion det samme som vår milliard, og trillion det samme som vår billion).

Strøm til hytter og fritidshus beslaglegger altså : 1500 000 000 000 watt-timer.

Er det mye?

Tja, det er nesten like mye som forbruket av elektrisk energi til samtlige husholdninger i Bergen i løpet av et år med en befolkning på 255 000 innbyggere (1,8 TWh).

For å produsere den elektriske energien som hytter og fritidshus bruker i løpet av ett år, trenger vi nær to og et halvt Alta kraftverk!

Det bygges fritidsboliger med boflater på flere hundre kvadrameter, med oppvarmede garasjer og varmekabler i oppkjørselen.  Det kan enkeltindivider tillate seg bare de har penger nok.  Og de individene er mange blitt!

Nei, vi trenger ikke å moralisere, men det vi trenger er politisk vilje og mot til å si nei til giganteriet og sløseriet.  Vi trenger ikke palasslignende fritidshus, hverken til fjells eller i fjærsteinene.  Vi har ikke ressurser til det. 
Det er rett og slett for dumt!

Norge på andreplass i alliansen

At USA er ledende i verden, og i verdenshistorien, som en gigantisk krigsmaskin, er ikke så veldig overraskende.
Derimot ble overraskelsen stor når jeg sammenlignet de militære budsjetter fordelt på antall innbyggere for en rekke land.

Siden USA faktisk sto for 43% av verdens samlede utgifter til militærsektoren i
2009, 661milliarder dollar, med en befolkning på 310 millioner mennesker, betyr det at gjennomsnitts amerikaneren punget ut med 12800 NOK til krigsmaskinen i fjor.

Fredsforskningsinstituttet SIPRI, http://www.sipri.org/, anslår militærbudsjettet til Kina lik 100 milliarder dollar, og gir i så tilfelle ca. 460 NOK/innb.
Russland har jevnt over ligget på 10% av USAs militærbudsjett, hvilket gir ca. 2800 NOK/innb. Storbritannia: 5600 NOK/innb.

Tilsvarende regnestykke for Norge med sine 33,5 milliarder kroner til militæret, fordelt på 4,9 millioner innbyggere, gir ca. 6800 NOK pr. hode.
Norge har altså et militærbudsjett som utgjør 54% av USAs, mens folketallet bare tilsvarer 1,6%.  Vi er med andre ord veldig flinke til å bevilge penger til militæret, vi ligger på topp i Europa og som nummer to i NATO alliansen etter "Gods own country", United States of America.

Landene som rangerer foran Norge i verden er Israel, USA, Oman, Singapore, Kuwait og Saudi-Arabia.

Ved en tidligere anledning regnet jeg ut at verdens samlede militære utgifter i fjor tilsvarte førti stabler med kronestykker mellom jorda og månen. 
Det er bare ufattelig!

Dersom vi får besøk av intelligente vesener fra rommet, så forstår jeg godt at de ikke tør å gi seg til kjenne. 
Det de ser er nemlig at de såkallte intelligente skapningene her på planeten, bruker mest ressurser på å utvikle våpen og bruke dem til å drepe hverandre. 
Det er vel også kan hende en sjeldenhet i Universet at artsfrender dreper hverandre i stor skala, og det til og med uten å ete hverandre.
(Arter eter stort sett andre arter, hvilket jo også er noe primitivt synes jeg, og lite oppfinnsomt av en eventuell allmektig, intelligent skaper....)

Hvor ender dette?  Vi bruker jo mer penger for hvert år på å utvikle krigsmaskiner.
I følge SIPRI har verdens militærbudsjetter økt med 6 prosent fra 2008 til 2009, og med 49 prosent fra 2000 til 2009.

Skal vi ikke snart ta til vettet?

Verdens militære utgifter i 2009: 9186 milliarder kroner.

I den årlige rapporten fra fredsforskningsinstituttet Sipri i Stockholm,  http://www.sipri.org/, finner vi at verdens samlede militære utgifter i 2009 utgjorde 1531 milliarder dollar, som ganget med en kronekurs på 6 gir den nette sum av 9186 milliarder NOK.

Det var vel i løpet av nittitallet at begrepet milliard gradvis begynte å erstatte begrepet million i nyhetsbildet.  Vi fikk milliardærer istedet for millionærer, budsjetter og omsetninger, profitter og børser presenterte seg mer gjennom milliarder kroner enn millioner.

Det er store tall, det er mange kroner. Så mange kroner at det er, i alle fall for mitt vedkommende, vanskelig å fatte hvilke enorme beløp vi forholder oss til.  Derfor akter jeg å gjøre et eksperiment.  Jeg skal stable kronestykkene oppå hverandre og se hvor høye stabler jeg får:

Norges Bank kan opplyse at ei norsk krone har en tykkelse på 1,7 mm.  Siden det er 1000 mm i en meter, får jeg at tusen kronestykker blir en stabel på 1,7 m.
En million kronestykker gir en stabel som er tusen ganger høyere, hvilket tilsvarer en høyde på 1700 m = 1,7 km.  Går vi fra million til milliard, må vi gange med ytterligere tusen, og får da en stabel på 1700 km = 170 mil.

En milliard kroner stablet oppå hverandre, gir altså en høyde på 170 mil!
Dersom vi stabler på torget i Mandal og vipper stabelen nordover, så vil den siste krona havne litt nord for Honningsvåg.
Men hvilke avstander skal vi sammenlige verdens militære utgifter med, stablet som kronestykker?  Det må jo bli 9186 stabler, hver med en høyde på 170 mil.
Jeg velger meg avstanden til månen, som har et gjennomsnitt på 385000 kilometer.

Da får vi følgende regnestykke:  9186 * 170 mil / 38500 mil = 40,56.

I løpet av ett år brukte altså verdens land 40 stabler med kronestykker mellom jorda og månen på militære utgifter i bestrebelsen på å bli dyktigst til å ta livet av hverandre!

Jeg håper dette er feil! Tallene må være feil, matematikken må være feil, alt må være feil! Vi, rasjonelle, moralske, religiøse mennesker, kan da vel ikke være så til de grader vanvittig gale, eller ??

Hvor mye bruker vi til U-hjelp da?  Hvor mye bruker det fredselskende Norge til mililtære formål for eksempel?  Hva er budsjettene til FN da?

Dette skal jeg forfølge!  Jeg skal finne ut hvor mange etthundreogsyttimils stabler som vi anvender til ulike formål.

Den norske milliarden skal heretter måles i 170mil NOK(s), der s står for stablet!

Mimretur nordpå-mimreblogg nummer 4

Vi hadde allerede bestemt oss ombord i flyet, riktignok etter å ha konsumert noen flasker øl, om å marsjere til Harstad, fint med litt frisk luft, og dessuten ville en utmarsj sørge for at vi stilte edruelig og ordentlig til vår nye tjeneste i Sjøforsvaret.  Vi var fem nyutdannede kvartermestre fra befalskolen på Oscarsborg, alle med folkeskole, realskole og gymnas.  Flyet landet på Bardufoss en høstdag i 1967...

Heldigvis ble vi loset inn i en buss som stoppet i Bjerkvik, der vi fikk «lenset sjarken». Jeg husker en av oss kommenterte at det var jo fine, ordentlige hus her oppe..... 
Enda mer imponert ble vi da vi kjørte inn i Harstad, ikke bare var det flotte hus, men småbåthavn, hotell, kino, puber, kirke, ja alt lignet på en vanlig småby i sør Norge. 
De bilder vi hadde i hodet av nord Norge, ervervet gjennom mange års skolegang, besto hovedsakelig av fisk til tørk på hjeller i Lofoten, av isbjørn og selfangst, av midnattsol og samer som bodde i lavvo.

Vi var med andre ord både kunnskapsløse og holdningsløse i forhold til folk og land nord for Sinsenkrysset.  En slik kombinasjon fører som oftest til forhåndsdømming og nedvurdering av mennesker, vi var intet unntak.

Vi hadde mye å lære, svært mye.  Heldigvis hadde vi evnen til det.

Jeg ble forlovet og senere gift med ei dame fra ei lita bygd ved havet i sør Troms.
Det er stor forskjell på gifte seg inn i familie og miljø sammenlignet med å være en besøkende turist. Turisten besøker og betrakter..., og reiser hjem.  Jeg ble adoptert.

Mitt møte med folka nordpå snudde opp ned på mine fattigslige forestillinger gitt av et skoleverk i en liten snobbeby sørpå.

Jeg møtte mennesker med samfunnsengasjement basert på kunnskap og innsikt, og ikke minst evne og lyst til diskusjon og meningsbrytninger.  Jeg møtte redelighet og dugnadsånd, jeg møtte likeframhet og omsorg, gjestfrihet og vennskap, og på toppen av det hele en herlig fargerik dialekt.

Mine kolleger på lærerværelset inspirerte og skolerte, ikke minst takket være en rektor som var det en rektor egentlig skal være, nemlig en pedagogisk veileder og utvikler.  Ja, jeg har mye å være takknemlig for.

Jeg har vært formann i Ungdomslaget!  Og jeg har faktisk vært mye, og gjort mye, opp gjennom livet, men det mest ærerike oppdraget jeg har hatt, det var som formann i Ungdomslaget på Årstein og Åkenes.  Jeg, en søring!

Snart skal jeg på mimretur nordpå, og jeg tar med meg min mor på snart åttifire.
Hvorfor?  Jo, fordi hun sannsynligvis kvalifiserer for en plass i Guiness rekordbok med sine over seksti flyturer til Evenes i løpet av en tjue års periode.  Hun er nemlig en av de mange som er forelsket, forelsket i nord Norge!

Mimretur nordpå-mimreblogg nummer 3

Ved første rast under den store, værbitte furua, sånn halvveis omtrent, ved kulpen, siger det inn i sjela; sivilisasjonen er forlatt, jeg er alene i naturen, sammen med en lykkelig hund med kløv på ryggen.

Og i kulpen svømmer det ørret, men den er for liten for meg…, fjellvåken seiler lavt og speider etter mat, en ravn skriker oppunder svartfjellet, jeg drikker av det kalde bekkevannet, tørker litt svette og vifter vekk noen fluer.  Det er på tide å komme seg videre.

Like før fjellbjerka, og fluene, slipper taket, er det obligatorisk å ta med seg litt never.  Den hvite, tynne neveren garanterer alltid at bålet blir vellykket, og for sikkerhets skyld er det også lurt å skjære av noen ekstra lange flak og putte i sekken.  Da kan regnet komme, bål, kaffe og stekt fisk blir det uansett.
Vi er heldige og får hilse på skogens konge som står ute på myra og glor på oss med et undrende blikk, hva gjør dere her?  Bikkja må også stoppe opp og beundre det store, majestetiske dyret som ruver mot bjerkeskogen i ettermiddags sola, stående på et hvitt teppe av myrull.
En stund for andakt.

Og så, litt sliten og sulten, så kommer åpenbaringen. Fjellvannet.
Den nord norske naturen tillater å skifte fra saltvann til ferskvann i løpet av noen få timers gange.  Skoggrensa går ved fem, seks hundre meter over havet, og derfra til nærmeste fjellvann er avstanden som regel ganske kort.

Bålet er tent, kaffen er kokt og brødskiva fortært.  Meitemarken, som ble spadd opp bak låven, er tredd på kroken og kastet uti med hjelp av andersduppen, som for øvrig flyter mistenkelig rolig, ingen bevegelse i stanga…
Det er bare å slappe av, strekke seg ut på rygg og la øynene hvile opp på den lyseblå himmelen.  
På moltetua sitter heiloen og varsler med sitt vemodige tlyy.  En gjeng tyvjoer holder fly oppvisning over vannet, og røper at de ikke bare stjeler fra måker og terner, men også fra hverandre…
Et plask får meg raskt på beina, stanga står i bue, og andersduppen er vekk.  Nå gjelder det å få ørreten inn og på land.  Størrelsen oppgir jeg ikke, for min erfaring er at hvor enn nøkterne mål man angir på lengde og vekt, så blir man uansett mistenkt for å være lystløgner…

Vi er oppdaget av ei havørn som sirkler høyt der oppe under en himmel som gløder i kveldssola, gjemt bak de høye fjella i vest, men ho titter snart fram igjen, det er jo midnattsol her på disse breddegrader, forstås.
Det er på tide å krype i soveposen på et leie av lyng og gress, lytte til stillheten og kjenne varmen fra bikkja som visstnok sover allerede…

Mimretur nordpå-mimreblogg nummer 2

foto: Heidi Lindberg

"Ikkje førr hat, berre førr mat”, mumlet svigerfar hver gang han dro fisken over ripa, og det var ofte.
I tillegg til å sette garn, var vi jo ute med juksa, og da kunne det vanke både stor torsk og sei. Rekorden var en storsei på 16,5 kilo. Fisken ble saltet, tørket eller bokna, dersom ikke svigermor tilberedte den til middag, og det kunne hun! Hennes spesialitet var stekt steinbitt med en herlig, velsmakende saus til, oppskriften tok hun med seg i grava.
Svigerfar lærte meg mye, blant annet å bøte garn, hvilket ble en liten sensasjon. Det var visst første gang at en søring satt i fjæra og bøtte garn, i alle fall i den bygdas historie.  De profesjonelle hjemmefiskerne måtte selvsagt ta seg en tur i fjæra for ta en titt på dette merkelige fenomenet, og kommentarene var mange, og anerkjennende…

En mørk kveld, jeg tror det var sent i november, snøen hadde lagt seg for vinteren, og skogen var hvit.  Der sto vi, bygdas arbeidsføre menn - alle de som hadde bidratt til å realisere dette lysløype prosjektet - i ei klynge og ventet spent på at bygdas elektriker skulle slå inn bryteren.  Det lå mye slit og mange bannord bak dette prosjektet.  Ungdomslaget hadde fått stolpene gratis fra en nedlagt kraftlinje, dersom de ble fjernet.  Og det ble de, og de ble satt opp igjen der vi hadde valgt å legge traseen til lysløypa. Spett og spade, tohjulstraktor, taljer, kjettinger, kabler, lamper, stolpesko og sterke menn hadde sørget for at prosjektet var i boks etter alle dugnadstimene.
Det snødde lett, døra til sikringsskapet ble åpnet, og bryteren slått på.  I det øyeblikket, i det skogen lyste opp i ei gate innover heia og det glitret i snøtunge trær, i sådant øyeblikk føler man andakt.

(Igjen et bevis på at det er kommunikasjon og samarbeid individene i mellom, evnen til å organisere, som er selve grunnlaget for utvikling av samfunn og teknologi, ikke konkurranse og eiendomsrett...  Jeg måtte bare få det sagt...:)).

Å pakke sekken for noen dagers fjelltur er alltid en utfordring, og ender som regel opp med at den blir litt for tung.  Det er fort gjort å putte i sekken det som kalles for alle tilfelles skyld.  Den svarte kaffekjelen er imidlertid standard sammen med fiskeutstyret, teltet, soveposen og underlaget.
Selv om jeg selvsagt skal fiske, så er det jo lurt ha med litt ekstra mat, egg og pølser for eksempel..., og hjemmebakt brød.  Bikkja bærer sin egen mat i kløvet som den stolt bærer på ryggen i de bratte kneikene til fjellvannet.

Å begynne på stien langsmed bekken som fører til fjells er alltid forbundet med spenning og forventning.  Hva får jeg se, hva får jeg oppleve?