Belmeken
Det var til Belmeken vi dro. Vi var noen norske toppidrettsutøvere som fant "vårt" perfekte treningseldorado. Til en helt annen verden enn dit den opptråkte stien gikk. Til fjellene sør for Sofia. Det var også hit gamle DDR’s idretts stjerner trente under den kalde krigen. Her er det gjetere og kuer. Gamle biler og brakker - og gamle kjente.
Hotellet her er pusset opp, men jeg liker meg best i de gamle brakkene nedenfor. Det er et familiedrevet sted. Jeg føler meg veldig hjemme her. Ved inngangen til matsalen henger det et stort 80-talls bilde av Andropov og bulgarias daværende president. Det var her, her i Belmeken at DDR og Bulgaria dyrket frem sine idrettsstjernene, som skulle vise verden landenes suksess.
Å være her er litt som å være tilbake til 80-tallet og tilbake til min første skikarriere. Den gang russerne, med Välbe og Jegorova i spissen, var best. Da jeg, med min russiske farfar, tenkte jeg hadde et ekstra fortrinn nettopp fordi jeg var kvart russisk. Men her foregikk ikke bare trening. Det kan man ane der man går forbi forfalne gamle legekontorer. De minner om gufset fra den tiden.
Men i matsalen, kikker jeg bare så vidt på bildet ved inngangen, jeg har jo sett det mange ganger før. Det er en del av miljøet her. En del av historien. Jeg hilser med en gang blidt på mor, far, kokk og hushjelp. Jeg hopper litt av glede hver gang jeg går inn. Så setter jeg eller vi oss, og siden jeg er dårlig i bulgarsk så er det litt sånn mat inn og ut og skål ”nastrave Siri” fra bordet ved inngangen der vertskapet sitter, og så litt samtaler på tysk. For Mishu, far i huset, kan tysk, han var skiløper på 70 tallet. Han forteller gjerne om storhets tiden. En gang fortalte han Halvard og meg om den gangen da de fikk reise på skirenn, også til utlandet. Der møtte de løpere fra andre land fra den delen av Europa vi ikke kjente. Det er sterkt å lytte til fortellingene fra den tiden. Det er vakkert og rart, for jeg vokste opp med et skummelt bilde av at alt var dystert der på den andre siden av jernteppet.
Alexander Os, en annen kjent skiskytter, har lagt igjen som gave en CD som Nadashda, mor i huset, setter på. Da svinger det i matsalen. Så er det litt mer snaps og dans og hygge. Før det er tilbake i brakken jeg bor i og opp til ny treningsdag!
”Jeg digger den laid-backe stemningen og gleder meg alltid til å komme tilbake!” |