Malerhaugposten 3. september 2002

Innhold:

Dette nummer - barndommens rike

Vi skal ikke frata Johan Borgen rettigheten til denne gode tittelen om minner fra Barndommens rike. Denne utgaven av Malerhaugposten egner seg til barna og deres oppvekst på Ensjø, Grønvoll og Malerhaugen.

Hundrevis av barn har barndomsminner fra vårt område. Etter vellets stiftelse i 1945 kan vi lese om juletrefester på Klosterheim, dans på Funkisen og Breidablikk, om juletreet på Lena Hiorths plass, om lekeplassen, skirenn "bortenfor Haugen" og utallige arrangementer i velhuset etter 1968.

Inntil rundt 1990 gikk noen av barna på Vålerenga skole, andre gikk på Kampen, andre igjen på Hasle og før det Bryn skole. I dag går barna i vårt område på Hasle eller Kampen barneskoler, de på Hasle går deretter på Hovin ungdomsskole, mens de fra Kampen går på Jordal.

Det blir mye historie i denne utgaven av Malerhaugposten, men også noe fra dagens barnemiljø. Flere i området er født og oppvokst her og vi har møtt to av dem. Både xx og yy er født mellom første og andre verdenskrig og har bidratt med stoff og bilder.

Hva dagens barn fordriver tiden med, har vært noe vanskeligere å finne ut av. Vi har observert noe ballspill på taket til Bertel O'Steen (NAF), et basketball-stativ på Grønvoll og noen lekeapparater spredt rundt omkring. Men det finnes ingen naturlig løkke der barn og ungdom kan møtes og utfolde seg.

Gave til velforeningen

Malerhaugen vel har fått flere malerier malt av Bjørg Larsen i gave. Det er hennes bror og søster som ga oss maleriene. Planen er å henge dem opp i velhuset, evt. arrangere en utstilling. Men da vi leier ut lokalene, må vi finne en måte å sikre dem på.

Opp

Å eie et tre i en alle

Det høres fryktelig fint ut, men faktisk er det fire barn som eier hver sitt tre i Fyrstikkalléen utenfor velhuset. En allé skal være en gate med trær på begge sidene, men i denne delen av Fyrstikkalléen var det lite som minnet om en allé.

Da Oslo kommune i anledning Oslos 1000-årsjubileum ga bort trær til ulike organisasjoner, søkte Malerhaugen vel om fire trær. Dette ble innvilget og velforeningen tilegnet disse til fire barn i området som var født i år 2000, samme år som Oslos tusenårsjubileum.

Det var foreldrene til barna som sørget å plante trærne, det var ikke helt enkelt, for grunnen under mest besto av grus og stein. Vi kan se i dag at trærne har fått godt stell da de ser ut til å trives veldig godt.

Barn, født i år 2000 og bosatt i Ensjøveien, Malerhaugveien, Lensmann Hiorths allé og Fyrstikkalléen som ble valgt ut for å være representanter som eiere av trærne.

Opp

Det spøker i lennsmannsgården

xx kan fortelle at det spøker i Lensmannsgården. Vi har ikke fått brakt på det rene om dette er snille eller slemme spøkelser, men det kan være et tegn om at noen har opplevd vonde tider på Malerhaugen.

Fra Aker kommunes historie (1837-1887) kan vi lese at: "I 1849 opstod der Spørgsmål om Deling Af Lensmandsdistriktet. Herredet foreslo ansættelse av 3 Lensmandsdistrikter: Forstæderne og østre og vestre Landdistrikt. Da Bestillingerne i 1850 skulde besættes, foreslog Kommunestyrelsen til Lensmand i østre Distrikt H.J. Hiorth. Han ble beskikket til stillingen og Arrestlokalerne flyttedes til Hiorths bopæl Malerhougen, hvor ogsaa Thingene holdtes".

Aker kommune var den gang inndelt i tre distrikter. Grovt sett kan en si at Vestre Aker lå vest for Akerselva og omfattet områdene fra Bygdøy til Tåsen. Østre Aker var fra Akerselva, over Malerhaugen og utover til Nordstrand. Forstedene var blant annet Vålerenga og Kampen.

Lensmann Hiorth ble bevilget penger for å bygge og innrede fengsel for Aker kommune på Malerhaugen gård. Som godtgjørelse fikk han 120 specidaler (ca. 500 kr.) hvert år i tillegg til 36 skilling (ca. 2 kr.) daglig pr. fange.

I Fengselets andre etasje satt det jevnt 11 fanger. I Albert Hiorths fortelling på side 6 og 7 i denne avisen kan vi lese at det også har vært drapsmenn som har vært til avhør i Lensmanns-gården. Det er også fortalt at det i kjelleren var innredet en spesialcelle for særdeles vanskelige og farlige fanger. Fengselet ble også brukt for å holde mistenkte forbrytere i varetekt. Det var sikkert mange som følte seg urettferdig behandlet i varetektstiden. Blant de som ble dømt var det flere som mente seg uskyldige og ønsket å bli frifunnet. Kanskje er det noen av dem som går igjen?

XX forteller videre at spøkelseshistorien egentlig bare er en fantasi over de ting som kan ha skjedd på Lensmannsgården og i Fengselet. Det er litt uhyggelig å tenke på, men noe som appellerer til fantasien.

Kanskje var det slik i Norge som Victor Hugo skriver om i "De elendige" om Jean Valjean som stjal et stykke brød for at hans mindre søsken ikke skulle sulte i hjel. En forbrytelse som han ble dømt til 19 år i strengt tukthus og forfulgt nesten hele livet.

At det har vært fattigdom i Ensjøområdet, kan vi lese ut av folketellingen fra 1801. I Digitalarkivet fra Universitetet i Bergen kan vi finne at ugifte Johane Jonsdotter på 66 år bodde på gården Engen Lang (Ensjø) og levde på almisse. Vi kan også finne 12-årige Ane Sophie Johansdotter på samme gård, men som det står "nyder av Opsloe fattig casse" og den 80-år gamle enken Mari Olsdotter som "nyder av Agers fattig casse".

Opp

Fra riktig gamle dager

De eldste skriftlige nedtegnelser om barndom på Malerhaugen kan vi finne fra barnebarnet til Lensmann Hiorth. Et kjent navn på grunn av Lensmann Hiorths allé og hans kones Lena Hiorths plass.

"Albert Hiorth ble født i Oslo 1. november 1876 av foreldre Fredrik Wilhelm Louis Hiorth og Thekla Pauline, født Dahlstrøm. Fredrik Hiorth var sønn av den kjente lensmann Hans Jensenius Hiorth i Østre Aker og Maren Helene f. Woxen. Hans hustru Thekla Pauline var datter av skipsreder Carl Gustav Dahlstrøm i Gøteborg"

Slik lyder innledningen til en bok om Albert Hiorth, kjent misjonær og oppfinner, skrevet av Harald Stene Dehlin i 1949.
Albert Hiorth (1876-1949), oppfinner og vitenskapsmann. Kjent blant annet for å utvinne salt av sjøvann ved hjelp av kulde. Startet slike eksperimenter på Hiorthhavn på Svalbard. Navnet Hiorthhavn kommer fra Lensmann Hiorths sønn Fredrik Hiorth.

Albert Hiorth forteller om sin barndom hos besteforeldrene på Malerhaugen gård:

Barndommens paradis var allikevel lensmann Hiorths gård Malerhaugen i Østre Aker. Den lå like ved Etterstadsletta. Som den gang ble brukt til en slags øvelsesplass for soldater. Her ekserserte også elevene fra Kathedralskolen med sine tregeværer. Lensmann Hiorth var Alberts farfar og en betydelig personlighet som var viden kjent og aktet. Han satt i sitt embete som lensmann i Aker til han ble meget gammel, og som "synlige" minner etter ham har Oslo nå både Lensmann Hiorths allé og Lena Hiorths plass.

Bestefaren hadde bygget Malerhaugen i 1850-årene og drev både gård og hage mønsterverdig. Foran huset lå prydhagen innrammet i en svær, halvsirkelformet rosenhekk, og utenfor den strakte den store frukthagen seg. Barnebarna så på denne hagen som noe av et eventyr - eplehøsten var sommerens store klimaks. For ikke mange år siden uttalte en av Akers eldste menn at "det beste såkornet, det fikk vi på Malerhaugen".

Den idylliske "dalen" som nå er gjenlagt, hadde barna båthavner og kvernkaller. Alberts besteforeldre på Malerhaugen var barnekjære og gjestfrie. Alltid fikk barna ta med seg av sine beste kamerater dit i ferien.

Jeg og bestemor hadde vår hemmelighet i spiskammeret - skuffen med melis - hvortil jeg hadde fri adgang. Gud velsigne tante Lena.

Ja. Malerhaugen var et spenningens land. Der var også en slags pulterkammer eller museum på gården med alle slags redskaper og remedier fra forhørene, som foregikk på "Thingsalen" med en fryktinngytende skranken i andre etasje. Og innenfor, i dunkelt, mystisk halvlys fra et lite rundt vindu oppe på skråtaket lå "redselskabinettet" med "uvedkommende adgang forbudt" på døren.

En dag da Albert følte seg trygg for andre uvedkommende, fikk han sammen med sin fetter Morten Lind opp døren. De var bestemt på å ville se den hammer som Bjørnerudmorderen drepte de to unge jentene med. Med bankende hjerte rotet de fram den rustne og blodflekkede hammeren fra den beryktede røde jernbeslåtte kisten som sto der inne. De holdt den i hånden en stund begge to, så på hverandre, slapp hammeren i en slags redsel for det hele - og sprang. Guttene opplevde en skrekk som de siden aldri glemte. Men spennende var det". Dehlin, Lutherstiftelsen 1949.

Opp

Barndommens sykdommer

I 1801 ga kirurgen Magnus Andreas Thulstrup den første vaksinen mot sykdommen kopper i Norge. Koppevaksine ble på 1800-tallet ofte hentet fra kuer som var smittet med kukopper, derav navnet.

I 1846 ble Caroline Johanne Hiorth vaksinert mot kopper, nettopp med hjelp av kukoppevaksine. Denne fikk hun som ettåring av distriktsjordmor Berthe Elisabeth Gjerstrøm. Vaksinasjonen ble bekreftet av sognepresten i Aker og Oslo.

Opp

Mellomkrigstiden

Malerhaugen var regnet som landsbygda frem til sammenslåingen med Oslo i 1948. Barna gikk på Bryn skole og de som gikk realskole gikk på Bryn Høyere Skole.

Bryn skole.

Bygget i 1900. Inntil da gikk barna fra området på Ulven skole ved Østre Aker kirke. I august 1943 rekvirerte den tyske marinekommando skolebygningen og begge lærerboligene.

Bjørg Hensten Groll forteller:

Da skolen ble okkupert av tyskerne førte vi en meget omflakkende tilværelse. Først hadde vår klasse tilholdssted på Klosterheim, men deretter fikk vi fast tilholdssted på "Kirkestua" ved Østre Aker kirke. Den var ikke særlig velegnet som klasserom, men vi fikk da banket inn litt lærdom i hodene våre allikevel.

Det var stor sosial forskjell i klassen, som besto av over 20 piker. Det var imidlertid ikke konkurranse om hvem som hadde mest sleng i buksene, men hvem som hadde minst stopp på de hjemmestrikkede ullstrømpene - for ikke å snakke om de lange unevnelige. Vi kunne være riktig slemme til å erte hverandre den gang, men på grunn av de spesielle forhold vi levde under, hørte vi allikevel godt sammen.

(Bryn skoles historie 1971)

John Jå var overlærer på Bryn skole under krigen og kan fortelle om en skoledag på Breidablikk, høsten 1943. Breidablikk var et samfunnshus som ligger på Høyenhall;

"Læreren: Tore - du var borte i går. Har du meldingsboka med deg? Boka kommer frem. Der står: Tore var hjemme i går da han ikke hadde noe å ha på bena. Er det dårlig med skotøy? Spør læreren. Tore: Jeg har bare dissa, og strekker frem det ene benet. Læreren: Hadde du ikke dem i går, da? Få se på skoa dine. Tore går frem og læreren ser på skoene. Ovenpå er de bra å se til, bra sko av bokskalv og randsydd. Men under, du milde. Istedenfor å gå på sålen går Tore bare på strømpelesten. Der sålen har sittet, er overlæret frynset. Sålen er vekk fra gelenken til skotuppen. Læreren rekker meldingsboka tilbake, det er ingenting å si, ingenting å gjøre.

(Bryn skoles historie 1975)

Det var lang vei for små føtter fra Malerhaugen til Bryn. Det innbrakte likevel en stor fordel, nesten alle fikk tidlig egen sykkel og egen sparkstøtting.

XX forteller om en barndoms sommer:

St. Hans Aften var en stor dag. Det var da siste skoledag før en lang sommerferie og det var hjem med karakterbok og sløydproduksjonen for siste skoleåret. Hvis alt var i sin skjønneste orden ville denne første sommerdag bli en stor fest. Bengalske fyrstikker og kinaputter skulle lyse opp tilværelsen på denne årets lyseste natt.

Barna hadde planlagt festen på forhånd med å samle inn trevirke og byggemateriale til bålet som ble satt opp på lekeplassen. På tredvetallet var det mye byggevirksomhet på Nedre (Malerhaugen) og det var mye materiale til det som skulle bli tidenes største bål på lekeplassen.

Men politiet og brannvesenet hadde observert at bålet ble større enn normalt og ville sette stopper for opptenningen. Grunnen var at Nitedal hadde sitt trelager like ovenfor, omtrent der nr. 9 står i dag, og man fryktet at dette kunne antennes av gnister fra Malerhaugbålet. Da hjalp det å ha en brannmann som nærmeste nabo.

Bålet ble reddet av brannmann Gunnar Karlsen, bosatt i Lensmann Hiorths allé. Han hadde fri denne kvelden og tilbød seg å være klar med slange hvis det skulle gå galt. Dermed ble alt klart for å tenne det største St. Hans-bålet på lekeplassen.

St. Hans var en morodag for både barn og voksne, da var det plattingdans, sekkeløp, boksekasting og eggeløp. Med fine premier til de som vant.

Sneballkrig i juli

En skulle ikke bli forundret hvis en observerte sneballkasting rundt Teglverkstomta på Hovin. Der lå nemlig byens isfabrikk, Hovin isforretning. Den leverte is over hele byen, til bruk for nedkjøling av fisk og til bruk i gammeldagse kjøleskap. På utsiden dannet det seg sne som ble brukt til å lage sneballer av.

Velodromen

Det som skulle bli stålverk i Gladengveien, ble aldri satt i produksjon. I stedet ble det laget velodrom i hallene. I mellomkrigstiden ble det holdt flere sykkelritt der. I dag brukes hallene til bilsalg.

Opp

Barndom under krigen

Å være barn under krigen må ha vært veldig spesielt. Mange forteller om samholdet i denne tiden, mens andre kan fortelle om savnet om frihet.

XX vokste også opp på Malerhaugen. Som XX tok hun over barndomshjemmet i Lensmann Hiorths allé etter foreldrene. Hennes barndom bar preg av at det var krig i Norge. Hun forteller en historie som hun husker som det skulle vært i dag;

På Etterstad hadde tyskerne etablert fangeleir med russiske fanger. Høye piggtrådgjerder og vakttårn minnet hele tiden om hva som foregikk der borte. En periode skulle tyskerne utbedre Malerhaugveien, som den gang het Ensjøveien og var forbindelsesvei fra Strømsveien til byen. Hver dag kom tyske soldater med russiske fanger marsjerende gjennom Malerhaugen for å arbeide med Malerhaugveien.

Jeg syntes synd på russerne, de var utmagrede og så sultne ut. Det var jo smått med mat for alle, men jeg fikk overtalt min mor til å lage matpakke til et par av fangene, en brødskive og et stykke kålrot. Denne la jeg i et lite hull i veikanten slik at "Nikolai" og "Simon", som jeg kalte dem, skulle få litt ekstra mat.

En dag da veien var ferdig utbedret, lå det i hullet der jeg pleide å legge maten et lite armbånd til meg.

Det var mindre frihet for barn og ungdom under krigen. Selv om det var forholdsvis trygt og fredelig på Malerhaugen, var det mange ting en ikke fikk lov til. En måtte holde seg inne etter mørkets frembrudd og en fikk ikke lov til å reise til byen. En måtte holde seg i strøket rundt her.

Bryn skole ble okkupert av tyskerne i august 1943. På Bryn Høyere skole var det mye uro under krigen. Elevene fikk undervisning på mange forskjellige steder, noen måtte helt til Grorud for å gå på skole. Andre fikk undervisning i Kirkestua ved Østre Aker kirke, andre på Klosterheim eller Breidablikk. Også Funkisen, Nitedals velferdslokale ved Enquistgården, ble brukt til undervisning.

Grisen Truls

Folk måtte greie seg med det de kunne skaffe seg selv til mat. Mange dyrket grønnsaker i hagen og noen hadde husdyr. Griser var vanlig å ha i hagen, kaniner likeså. Denne grisen het Truls og ble oppalet i Lensmann Hiorths allé og skulle bli en redning i matveien utover vinteren.

For barna var det ikke så hyggelig å vite at kjælegrisen en dag skulle være middagsmat. På slaktedagen holdt barna seg langt borte og prøvde å tenke på noe annet enn at grisen nå skulle slaktes, henges til tørk, saltes og røykes for deretter bli middag. Det er XX som passer på at Truls spiser godt og har det bra.

Den mer voksne ungdommen kunne melde seg på som frivillig til sivilt arbeid i krigens tjeneste. XX var med i det sivile luftvern. Han var også ordonnans for Bryn luftvern, en oppgave han utførte på sykkel.

Oppgaven for det sivile luftvernet var å varsle folk når flyalarmen gikk. På Malerhaugen betydde det vakt utenfor Lensmann Hiorths allé 18, eller Toppen, som den også ble kalt. Der kunne en se langt ut i fjorden og høre når flyalarmen gikk. De var alltid to på vakt og når alarmen gikk, løp guttene på hver sin side av Lensmann Hiorths allé og vekket folk slik at de skulle kunne komme seg ned i kjelleren i ly for eventuelle bomber.

Opp

Sport og friluft

Fra utbyggingen av Malerhaugen i 1920 og frem til 1950-tallet hadde barna store lekeområder. Om vinteren var blant annet ski og kjelke mye brukt.

Pyntabakken, Stupet og Måneskinn

Populære navn for vinteraktiviteter. Pyntabakkens topp lå der Fyrstikkalléen 18 står i dag. Derfra gikk det bratt utfor over Malerhaugveien ned mot Ensjøveien. I bunnen var det store utgravinger etter Ensjø teglverk. Dette gjorde det slik at det ble en dyp dump i bunnen som gikk bratt opp igjen. I dag ville Pyntabakken vært ypperlig for snowboardkjørere.

Stupet og Måneskinn var to hoppbakker som lå på "Rottefyllinga", Nitedal Tændstikfabrikks søppelfylling. Denne lå i bakken fra Sønnico, ned det som i dag er Stålverksveien. Selve hoppet ble som oftest bygget ved at en la en madrass på to oljefat og sne oppå. Om sommeren kriget vanligvis Kampeguttene med Malerhaugguttene, men om vinteren var det fred og fordragelighet. Da var det morsommere å konkurrere i hoppbakken.

Fotball

Det har aldri vært noe eget fotballag på Malerhaugen. De som bodde i Gladengen 1, 3 og 5 (endret til Ensjøveien 27, 29 og 31 i 1965) og Østerdalsgata 9 (nå Ensjøsvingen 10) holdt seg til Vålerenga der de gikk på skole. På Grønvoll hadde de eget fotballag, der var det også stor bane, Grønvollbanen.

Opp

Pynten

Navnet Pynten er et gammelt navn i området. Husmannsplassen lå omtrent der Lensmann Hiorths allé 21 står i dag. Plassen lå under Malerhaugen gård, men ble leid ut til arbeidere på Ensjø teglverk.

I 1865 var det Kristian Olsen som var leietaker. Han arbeidet på teglverket under Schibbye. Han bodde sammen med sin kone, Anne, og fem barn: Johan, Petter, Agnette, Martin og Matilde.

I 1900 var leietakerne arbeidere ved fyrstikkfabrikken. Det var Oline Pedersen som leide Pynten og bodde der sammen med sin datter Julie Andersen og hennes fire barn: Elfrida, Ole, Katrine og Margreta. I tillegg hadde de en 50-åring på legd i huset, Andreas Hansen. Han ble forsørget av Østre Akers fattigvesen.

Opp

Kampen om skøytebane på veltomten

Velforeningen arbeidet ivrig for å skape gode oppvekstvilkår for barna. Deriblant en skøytebane om vinteren. I 1955 ble det anlagt skøytebane på veltomten i Fyrstikkalléen 2 B. Det viste seg at ikke alle var like glade for denne banen som var til stor glede for barna. 18. april 1955 mottok daværende formann Pauli Nyhus et brev fra Oslo helseråd, avdeling for bolighygiene;

Vedrørende skøytebane utenfor Lensmann Hiorths allé 3 Ved inspeksjon viser det seg at vellet har anlagt en skøytebane mellom Fyrstikkalléen og Lensmann Hiorths allé. Ved opptining er vann og sne til stor sjenanse for beboerne i nevnte gård.

I samsvar med helseforskriftene § 2 og bygningslovens § 150 må skøytebanen (tomten) få avløp for alt overvann. Skøytebanens sidekanter må få solide forstøtninger mot utglidning og sne. Den må til enhver tid være ryddig.
En ser dog helst at nevnte skøytebane nedlegges, eventuelt anlegges et mer passende sted.

Utdrag av brev datert 18. april 1955.

Formann Pauli Nyhus kunne svare for seg, det kan en se av svaret han ga til Oslo helseråd, 7. mai 1955;

Det skulle ikke være Helserådet og eieren av nr. 3 ukjent at en stor del av Norges veier er ufarbare i vårløsningen. Når bilkjøring da foregår over et jorde må det nødvendigvis bli gjørmet. Når Vellet i all sin naivitet har latt være å stenge denne innkjøring, for at Lensmann Hiorths allé nr. 3 skulle få gjennomkjøring til sin garasje over vår tomt, så har vi altså laget ris til vår egen bak. Vi kan imidlertid forsikre Helserådet at Vellet omgående skal få fylt igjen det jordstykket som står igjen. Men regnvann som kommer ovenfra må vi fralegge oss et hvert ansvar for.

I flere år verserte saken om skøytebanen. Her er et utdrag av korrespondansen i denne tiden;

Fra gårdeier til velforeningen;

Jeg forstår det slik at De også i år (1961) vil gå til opparbeidelse av skøytebane på oversiden av min eiendom. Jeg må meget beklage hvis dette er tilfelle, og jeg vil med dette nedlegge bestemt protest mot et sådant prosjekt. Det er meget sjenerende for meg, min kone og leieboerne å ha alle barna og halvvoksne vesentlig om kvelden, som slår ishochey og holder et farlig leven.

En slik bane tett inn på min eiendom vil forringe dennes verdi. Jeg vil få nedlagt et forbud mot slike anlegg, hvis dette ikke kan gjøres vil der også bli krevet erstatning for den verdiforringelse min eiendom vil lide. Hvis skøytebanen etter planen blir anlagt må jeg se meg nødsaget til å gå rettens vei for å få forholdet stanset.

Fra velforeningen til gårdeier;

Vi synes ærlig talt De lager litt mye "blest" om en bagatellmessig sak av en isskorpe på 2-3 cm, som ikke vi, men værforholdene bestemmer om det overhodet kan bli noe av. Vi må på barnas og egne vegne få lov til å si at vi er Meget skuffet over Deres brev.

Fra gårdeier;

Jeg har mottatt Deres brev og ser med forbauselse at De er meget skuffet over mitt brev. I den anledning tillater jeg meg å gjøre oppmerksom på at der til tomten støter 3 boliger, bestående av 20 leiligheter. Dette dreier seg om ca. 60 personer, som samtlige er misfornøyd med planen om skøytebane på Deres areal.

To måneder senere, fra gårdeier;

Hvis skøytebanen ikke er stoppet innen 8 dager, vil jeg se meg nødsaget til å gå til rettssak for å få det stoppet.

Hvordan historien endte finnes det ikke tilgjengelig materiale om. Det vi vet er at før neste vinter, i august 1962, døde Pauli Nyhus. Det var han som førte korrespondansen på vegne av vellet.

Opp

De aller minste

Velforeningen har siden stiftelsen i 1945 bidratt til at de aller minste skulle ha et møtested i barnepark. Først var den på lekeplassen i Lensmann Hiorths allé 9 i tiden 1945 til ca. 1954. Da var det xx som var parktante. Det ble bygget en bod som kunne være leskur og ha plass til å oppbevare utstyr og leker i.

Velforeningen kjøpte tomta Fyrstikkalléen 2 B for 3000 kroner av "Lensmand H. J. Hiorth og hustru Maren Helene, født Woxens legat" i september 1953. Etter det ble barneparken flyttet fra lekeplassen til veltomta. Da var det Tante Gusta som var parktante. Rundt 1954 ble den nye barneparken bygget i Fyrstikkalléen 2 B.

Opp

Ungdomstid

Ungdom i tenårene er det få av i området i dag. Velforeningen får mange tilbakemeldinger fra foreldre at leilighetene har for få rom til å huse en familie med mer enn to barn. Mange begrunner sin utflytting med at de ønsker større plass.

Det finnes ikke så mye dokumentasjon over ungdoms aktiviteter, men vi har funnet noen beskrivelser som forteller om at kanskje ikke alt var så mye bedre før i tiden:

Hærverk

9. november 1961 anmeldte Skotvedt i Stålverksveien til politiet at det var skutt med hagle mot lysreklamen utenfor gården. Kopi av anmeldelsen ble sendt Malerhaugen vel og Dagbladet;

"Det syntes for fantastisk at man kan oppleve noe slikt i selve byen. Vi har, som politiet kjenner til, stadig vært plaget av hærverk og vanskeligheter der oppe og når vi nu begynner å bli utsatt for beskytning begynner det å bli alvorlig."

(Utdrag av brev til Malerhaugen vel. 1961)

I sannsynligvis samme år, 1961, henvendte daværende velformann Pauli Nyhus seg til realskolen som ungdommen soknet til på den tiden;

Bryn Høyere Almenskole v/rektor Lillegraven.
Teisenveien 5, Bryn
Fra Oslo Lysverker har vi mottatt en skrivelse ifølge vedlagte kopi. Malerhaugen vels styre fant at vi gjennom skolene kanskje kunde nå den ungdom som driver hærverk på veilyset som "sport", og vi håper at De vil la skolens lærere ta opp saken for elevene. Ærbødigst for Malerhaugen Vel v/Formann P. Nyhus. Udatert, sannsynligvis 1961.

Noen år senere, i 1976, er lyspæreknusing et populært tidsfordriv. Norsk Teknisk Museum henvendte seg da til velforeningen;

"Vi setter pris på at Malerhaugen Vel prøver å holde oppe standarden i området og vil gjerne spørre om Vellet kunne hjelpe oss med å få stopp på den fornøyelsen ungdommen i området har med stadig å knuse pærene i inngangen til museet".

(Utdrag av brev datert 20. februar 1976)

Norsk Teknisk museum Fyrstikkalléen 1-3 der If (Storebrand) ligger i dag. Lå her fra 1959 til de flyttet til Kjelsås i 1986.

Ungdommens initiativ

Det var nok ikke bare hærverk ungdommen drev på med i "gamle" dager. Det kan vi se av et initiativ ungdommene tok ovenfor velforeningen i 1974;

Til Malerhaugen vel's styre. Oslo, 22/4-74

Vi anmoder herved om å få lov til å benytte Vellet's lokale, 3 av følgende dager: Tirsdag, Onsdag, Torsdag, Fredag.
Vi foreslår at Hr. Hakstun får ansvaret for nøkkelen da han har sagt seg villig til dette. Vi foreslår også at aldersgrensen blir satt til 14 år, da dette er en naturlig grense. Vi er i alt 9 stykker som holder denne grensen. Alle 9 er medlemmer av Malerhaugen vel.
Hilsen Malerhaugens ungdom ved XX og YY.

Det finnes ikke begrunnelser for vedtaket, men ungdommen fikk kun låne vellokalene hver onsdag mellom kl. 19 og 22. Hvilke aktiviteter ungdommen drev med i vellet vites ikke, men vi har sett at der ligger et gammelt kurongbord, kortstokker og andre spill.

Opp

Leker barn i dag, lik vi gjorde før i tiden?

Joda, men bare på en annen måte. Vi har snakket med folk som var barn i mellomkrigstiden, altså for over 60 år siden. Vi har også snakket med barn i dag. Her kommer et lite utdrag om likheter og forskjeller.

Fritiden er muligens mer organisert enn tidligere. Hasle skolekorps er en populær aktivitet.

Utflukter og badeliv

Løkker og andre åpne arealer er så godt som borte i området. Det siste ubebygde arealet, der det også var litt skog, lå der Winter-Haven er bygget. De fleste aktiviteter som krever et minimum av plass må foregå et annet sted. Fotball kan spilles på Valle-Hovin eller Jordal. Det samme med skøyteløp på vinterstid.

På 1940-tallet var det en mann som het Høgseth som hadde lastebil. Han fylte lasteplanet med barn og kjørte ut til Ingierstrand for å bade. Det samme skjer i dag, om enn med godkjente busser. I Osloposten kan vi lese at det går buss fra Hasle skole til Huk, Sommarland i Bø, Ingierstrand, Kalvøya, Tusenfryd og Hovedøya. Etter at badestranden i Middelalderparken ble åpnet, går mange dit ned for å ta seg en dukkert.

I dag er det forskjell mellom leken i fritiden og leken i barnehagen eller i skolefritidsordningen. Skole og barnehager ser ut til å holde på lekens tradisjoner med ulike balleker, sang- og danseleker. Før i tiden var det smått med barnehager og barna måtte bruke sin egen fantasi i leken.

Hoppe paradis er en lek som ser ut til å ha overlevd. Det samme med fotball. Det å spille på stikka er også en lek som en stund var nærmest borte, men som har tatt seg opp igjen. Før i tiden kunne en spille om de store femøringene, mens en i dag kan kjøpe lignende lekemynter.

Når jentene i gamle dager ville erte guttene, samlet de seg i en ring og sang;

Ja, jeg vil gjerne danse på livets landevei med XXX ved min sidedet, vil gjerne jeg ..

En slik sang gjorde guttene sjenerte og de prøvde å komme seg unna. En annen kjent sang som nok lever enda er "Ta den ring og la den vandre - - -".

XX spilte på 1930-tallet langball, en form for amerikansk Baseball. Han vippet pinne og boksen går. Det var mye trær, busker og kratt og det var alltid spennende å bygge hytter, på marka eller i trærne.

Guttene hadde kniv som de brukte til å lage seljefløyter. På sløyden laget de smellstikker som var en slags kastanjetter som de laget rytmemusikk med. Det var mye leire i teglverkene rundt omkring og den kunne brukes til å forme figurer og til å lage former for å støpe kalk- og krittfigurer i.

TV og data er andre av de mer moderne lekemulighetene. Playstation er populært, der to stykker kan kjøre om kapp. Det finnes mange utgaver av slike spill, der noen av dem er for individuell lek, mens andre er beregnet for to eller flere. Da er det som oftest om å gjøre å vinne et eller annet.

Opp

Barn på barrikadene for sikrere skolevei

Malerhaugen vel arbeidet lenge for en bedre regulering av trafikken i Ensjøveien. Folk syntes at 13 000 biler i døgnet var for mange biler i denne veien.

I 1998 kjempet vellet for at en ny vei fra Vålerengtunnelen skulle bygges, kalt Galgebergforbindelsen. Barna i Ensjøveien opplevde skoleveien til Kampen skole som utrygg og farlig. De tok selv initiativ til å demonstrere og laget plakater.

Opp

Dameforeningens avslutningssang

Det er ikke bare barna som kan lage sanger og ha det hyggelig sammen. Høsten 1946 ble det dannet en dameforening under Vellet. Hvert år fikk Vellet overført penger fra Dameforeningen for at barna skulle ha gode oppvekstvilkår. Foreningen ble lagt ned i september 1987. I 42 år sang dameforeningen denne sangen etter avsluttet møte;

(Mel: Susilo . . .)
Til Vellet vi kom
og har hygget oss så godt
og diskutert forskjellig
som på dagsorden har stått!
og kaffekoppen smakte
den var riktig go'

Så hvem kan ha det
kos og susilo
som oss montro?
Ja, det er damene
på Malerhaugen
det er sikkert nok,-

Vi møter opp og rusler hjem
i hyggelig samlet flokk!
Og når vi trallende
ved porten stanser
flere - og to og to
er vi enig om at kvelden
har ært riktig "Susilo".

Opp

Vi kommer i ny bydel

I 1973 tilhørte vi bydel 20 Helsfyr. I 1988 ble vi tilhørende bydel 14 Helsfyr Sinsen. Forskjellen mellom disse to typene bydeler var at mange oppgaver ble administrativt overført til bydel 14 i 1988, i motsetning til tidligere. I dag er det blant annet sosialtjenester, eldre, funksjonshemmede og barn som er de enkeltes bydelers ansvarsområde. Nå er det tid for ny bydelsreform. Denne er planlagt gjennomført fra år 2004. Fra 25 bydeler skal Oslo nå ha 13 bydeler, etter det forslaget som foreligger fra byrådet.

Vi som velforening vil si at det er veldig greit å ha en nærhet til bydelsforvaltningen på Fyrstikktorget. Vi har fremmet mange saker i årenes løp til bydelsutvalget og har alltid blitt tatt alvorlig. Alle saker vi har fremmet har blitt tatt opp som egen sak i de politiske organene og det er blitt gjort vedtak omkring våre ønsker og forslag. Men da bydelene har et begrenset ansvar har vi ikke alltid vært like fornøyd over utfallet av sakene som har blitt politisk vedtatt. Dette har nok hatt mest med at bydelene har hatt for lite endelig beslutningsansvar for saker som direkte angår oss beboere.

I forslaget som foreligger skal bydelen ha ansvar for noen typer byggesaker, trafikkregulering, parkeringsplasser og brøyting. Dette er slike saker som Vellet mest henvender seg til Oslo kommune om.

Vi har også opplevd stor uenighet mellom oss og bydeler som vi grenser opp til. Et godt eksempel på det ugunstige med nåværende deling er da vi var på møte i bydel Gamle Oslo omkring trafikkbelastningen i Ensjøveien. En av politikerne kunne da klart argumentere om at han ville tenke på seg selv på Vålerenga og ikke på folk som ferdes og bor langs Ensjøveien. I denne perioden var Malerhaugen vel i åpen mediakonflikt med beboere i Gamle Oslo.

Nå håper vi at slike dager er omme og at områder som grenser til hverandre blir mer naturlig enn det har vært til i dag. Ensjø, Lille Tøyen og Etterstad er foreslått i bydel med tidligere bydel 6, Gamle Oslo. Vi tror at for beboere er Ensjø nærmere orientert mot Gamle Oslo enn mot Groruddalen.

Grensen for den nye bydelen er i vårt område fra Helsfyr, langs Grenseveien til Økernveien, ned denne til den går under Gjøvikbanen. Det vil si at vi fortsatt skal være i samme bydel som Lille Tøyen, Njåls vei og Hasle skole, men ikke Keyserløkka, Valle og Hovin.

Opp

Toppen

Sidene er utviklet av TaurusDesign i Oslo - webdesigneren i ditt nærmiljø, telefon 92 08 20 31