Storekorsnes, stedet der steinbiten bor

23-27. april var det igjen dags for å ta turen nordover til det mange mener er verdens navle; nemlig Storekorsnes ytterst i Altafjorden. Som i fjor reiste onkel Kjell Anders, Jan og meg, og etter å ha gravd langt ned i skuffen fant vi også plass til førstereisguttene KG og Mittis. Tradisjonen tro dukka også Mats opp på fredag, og når sjølvaste Magne Storstein med datter tok seg en tur utom på lørdagen blei det liv i leieren. I tillegg var jo bygdas befolkning hjertelig til stede under hele oppholdet, så selskapet var der intet i veien med!

Nytt av året var at vi meitere disponerte vår egen båt, en finfin 15-16 foter med 30hk. Etter etpar modifiseringer av det medfølgende utstyret var prammen klar for tur og fisket kunne begynne:

Det begynte med at vi etter ønske fra Mittis dro til plassen som leverte steinbit i fjor, sånn at han også kunne gi den et forsøk. 5 minutter senere var det fast fisk, men steinbiten slapp tre meter under båten. Skuffelsen var naturligvis stor, men det måtte da være flere der nede? Jada. Bare noen få minutter etter hadde førstereisgutten fast fisk igjen, og denne gangen ble den med hele veien opp i båten. 2,2kg (hvis jeg ikke husker helt feil) og en strålende start på turen. Ikke rart man smiler etter slik en debut:

Uforskammet nok dro Mittis nok en steinbit uten at jeg hadde så mye som et napp, så en rask sjefsavgjørelse seinere var vi på vei til en annen plass. Plassen var noe dypere og besto av sandbånn, her måtte det vel være mulig å hente nye art nr. 2 for Mittis, nemlig brosma. Men nei. Også der dukka steinbiten opp. I hopetall. Når regninga blei gjort opp hadde vi fått 13 stykk, med resultatet 9-4 i favør debutanten. Fisken lå fra 2-3kg, med etapar unntak som var under 2.

Dagen etter var også Mats på plass i båten og vi dro til noen andre plasser i håp om andre arter. Men nei. Steinbiten var tydeligvis overalt, uavhengig av dybde og bånnforhold. 70meter, 50meter, 30meter, 10meter, sand, stein, mudder og blanda bånn, steinbiten var overalt. Ikke at jeg trodde jeg noen gang skulle si dette, men: Vi blei litt lei steinbit. Sykt, men sant. Gleden var derfor stor da jeg på tampen av dagen fikk ei brosme på litt over 2kg. Dette blei for øvrig turens eneste. Antall steinbit denne dagen veit jeg ikke, men 10-15 stykk var det jaffal. Mittis fikk som vanlig flest. Vektene var de samme som fredagens.

Søndag våknet vi til litt mer vind, så bukta på nedsida av der vi bodde blei prioritert, både pga nærheten til land, men også fordi vi skulle gutse etter kveite og/eller rødspette. Og vi fikk da fisk, nærmere bestemt steinbit. Og enda flere steinbit. Helt til Mats hadde noen artige napp på det flygende øyet som fort var noe annet. Plassen blei avmerket på GPS’en og vi konsentrerte driftinga i det området. Og bang, der satt den. Kveite! Spontant ble småbåtreglenes anmodning om at bare en skal stå i båten kastet til sjøs og omfavnelser og high-fives blei utdelt. Veiing på land i etterkant avslørte at vi snakket om ny Meitas-rekord pålydende 1,5kg. Og skal man være ærlig så var det veldig fortjent at det var Mats som fikk den! Nye drift over plassen endte med etpar spennende napp til som vippet mot kveite, bl.a hadde Mittis en følgefisk opp fra bånn som slapp og tok igjen 3 ganger. Det var garantert ikke steinbit! Etter hvert kom også unge Holtan på banen med noe som var meget tungt, men dog halvslapt, i andre enden av snøret. Skrekkblandet fryd var vel ordet da gamle gubban steinbit kom over rekka, her måtte man vel snakke om ny Meitas-rekord? Og jada: 7,25kg stoppa vekta på, og plutselig var det gøy med steinbit igjen….

Summa summarum er dette det vi sitter igjen med: Steinbit er gøy, men blir litt kjedelig etter hvert, jaffal karene på 1-3kg. For en voldsom fighter kan den neppe kalles… Men bikker den 7kg er den i det minste veldig tung! Totalt fikk vi jaffal 40+ av arten, med Mittis på topp, jeg på andre (dog med den største) og Mats i bånn. Men Mats fikk jo kveite, og det var turens prestasjon. Og spesielt artig var det at den tok under målretta satsing. Takkla vi brukte var bom med slep pimpet med slanger, squids, perler og blinkelys, samt at Mats fikk en forkjærlighet for det flygende øyet med diverse dims tredd oppover sena, noe han også fikk betalt for! Agnet var for det meste makrell, noen ganger ispedd blåskjell, men også småtorsk blei benyttet.

Til slutt er det bare å takke reisefølget og de lokale karene for et toppers samvær, samt alle nisene, springerne og havørnene som velvillig viste seg rundt båten til stadighet og gjorde oppholdet smått eksotisk for oss søringane.

Og ja, helt til sist: jeg nevnte at Magne var innom, her er hans bidrag til fiskekassa (og ja, den er huka på unevnelig utstyr):

Legger til tre bilder til fra turen (Aspen):