søndag 11. mai 2008

Å bli 50 .....................

50 år har gått, siden jeg så dagens lys.
Hvordan kan det ha seg, hvor er alle årene blitt av ?
Ja,nå er du et halvt århundre flirer venner , særlig de som er yngre selv. Hjelp !!Jeg vil ikke være 50 !
Da jeg ble 40 ble jeg skikkelig deprimert i to mnd. Det kjentes grusomt å runde et nytt tiår.Jeg var ikke klar for det.
Det var så mye jeg ikke hadde fått gjort enda, så mye jeg enda skulle ha lært ,opplevd og gjort.
Og så svusj, der er det gått ti år til. Det må være noe feil et sted, livet kan da bare ikke gå så fort ? Men det gjør det tydeligvis.
Jeg har prøvd meg på forklaringer om at fødselsattesten min er forfalsket, men den forklaringen møter bare flir.
Noen har trøstet meg med at alternativet er verre.
Jo, det er vel det, men må jeg like det for det ? Kunne det ikke vært et ekstra alternativ?
For eksempel å fryse tiden litt sånn av og til?

Jeg har funnet min egen lille løsning for å akseptere det. Jeg er bare trettitjue ! Ja, for det høres ikke like gammelt ut i mitt hode. Trettitjue kan jeg leve med. :-)

Hvorfor 50 høres så ille ut vet jeg ikke sikkert. Andre sier de synes å bli 50 er staselig, men hva er staselig med å erkjenne at livet trolig er over halveis levd allerede ?
Ja, for det betyr jo at jeg må få opp farta på de tingene jeg fortsatt har på ønskelista over hva jeg vil oppleve og erfare.
Noe av grunnen til hvorfor det kjennes så ille er jo fordi da min mor var 50 så synes jeg hun var gammel ! Ok, jeg var bare 16 da og alle over 30 virket jo eldgamle for meg den gangen.
Jeg kan jo flire litt i dag over tenåringer/ungdom som beskriver noen som "skikkelig gammel,sikkert over 30!" :-)
Og jeg må innrømme at mange av de 50-åringene jeg kjenner, de virker så satt !
Jeg føler meg ikke satt, vil ikke bli satt !
Vil bare ikke være i samme bås med de som har parkert livet sitt og ikke har andre mål lenger enn å være gode besteforeldre........


Jeg har jo fått puttet litt opplevelser og erfaring inn i livet mitt så langt. Jeg har bodd et år i England som au-pair, jeg har gått på skole der et halvt år til, jeg har reist dit uttallige ganger siden på besøk, på ferier,på turer o.l. Jeg har bodd i Los Angeles,California, et halvt år, fått reist litte grann rundt i USA. Litte grann fordi jeg erfarte at USA var betydelig mye,mye større enn jeg trodde ut i fra kartet !
Jeg føler meg trygg på å snakke et annet språk enn mitt opprinnelige, men blir litt rusten om det går for lang tid uten at jeg får praktisert det.
Jeg har bodd i Sør-Korea et halvt år, fått erfare hvordan det er å bo i en annen kultur, hvordan det er å ikke kunne språket som snakkes rundt meg, hvordan det er å være den som er annerledes i utseende,klær,stil,væremåte,skikk og bruk. Følt hjelpesløsheten ved å ikke passe helt inn. Kom hjem derfra med en sterk overbevisning om at skulle jeg noen gang bo/jobbe i et fremmed land, så skulle jeg absolutt lære meg språket først av alt. Og mener det har gitt meg lov til å mene at utlendinger i Norge bør lære seg norsk når de bor her.

Jeg har opplevd kjærlighet og vennskap som noen ganger har blitt varig og noen ganger kortvarig/tidsbestemt. Jeg har erfart å miste venner og kjære i sykdom,ulykker og selvmord. Jeg har lært at jeg har evnen til å stable meg selv på bena igjen når livet slår bakken vekk under meg.
Jeg har opplevd å bli rammet av det største svik mulig av noen jeg stolte på, og erfart at det er mulig å bygge opp igjen både livet, meg selv og tillit igjen.
Jeg har hatt ulike typer jobber, fått erfaring på arbeidsmarkedet.
Jeg har fått tatt meg en 3-årig fagutdannelse og fått prøvd ut mine kunnskaper og evner til å utvikle meg innen mitt fagområde. Og ser at jeg har fortsatt mye å lære . Vil nok aldri bli helt utlært,til det er fagområdet for omfattende, men jeg kan i allefall prøve å få med meg så mye som mulig.............
Jeg har satt tre barn til verden. Opplevd den overveldende morskjærligheten som traff meg hardt og uventet og med enda større styrke enn jeg hadde trodd, da førstemann ble født. Jeg erfarte at hjertet utvider seg for hvert barn, og at det ER mulig å ha like stor kjærlighet for flere barn . Jeg er neppe den eneste som har grublet på det når nr 2 melder seg.
Jeg har erfart å leve med og oppdra barn på godt og vondt. Jeg har opplevd sorgen når et barn får en diagnose som innebærer varige problemer. Jeg har erfart at man vokser med oppgaven.
Man erfarer å kunne kjempe for hjelp til sitt barn på en måte man ikke trodde man hadde styrke til. Og at ens verste frykt ikke nødvendigvis slår til.
"Som din dag er ,skal din styrke være" står det i Skriften. Og det er mye lærdom i det. Jeg kommer meg alltid gjennom dagen i dag om jeg ikke tar hele fremtidens bekymringer på meg på en gang.
Jeg har vært tenåringsmor i 7 år nå. Eldste er gått over i 20-årene og er snart delvis på veg ut av redet. Jeg har levd med skrekken om å slippe taket og har lært meg å leve med det. Og sett at det går jo bra. Sett ham etablere et kjæresteforhold og klare å ta vare på det.
Vi har klart å gjennomføre tre konfirmasjoner for våre barn. Siste er nå nettopp overstått. Og om man vet hvordan planlegging av selskapeligheter freaker meg totalt ut, så forstår man kanskje hvor godt det er å ha det bak seg.

Jeg måtte tidlig innrømme for meg selv at jeg ble ikke den super-mammaen jeg hadde planlagt å bli. Jeg gjorde feil,tabber,gikk over streken,handlet dumt ,uoverveid og har i perioder måtte kjempe med min egen egoisme,frustrasjon og sinne over at barn er så vanskelig å oppdra. Kanskje fordi jeg erkjenner at oppdragelse av barn er langt mere vanskelig og utmattende enn jeg kunne ha forstilt meg. Kanskje var jeg sint på meg selv fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre noen ganger. Og tro meg, tanken om å droppe all oppdragelse og bare se hva det ville føre til, har også streifet meg. For det virket så håpløst og resultatløst i perioder.............
Hvor er fasiten i oppdragelsen? Jeg fant den aldri og måtte prøve og feile. Mulig det har vært mest feiling.........
Likevel så må jeg ha gjort noe riktig. For jeg synes våre barn har blitt flotte ungdommer ! Neida, de er ikke bare snille og gode og hjelpsomme, men jeg liker dem som personer, særlig når jeg ser hva som kommer frem etter at ungdomsopprøret begynner å avta.
For da kommer kjernen i dem tydeligere frem. Og da blir jeg stolt og varm rundt hjerterota. Så noe må vi ha klart å formidle ?
Og tenåringstiden har ikke vært på langt nær så ille som jeg ble forespeilet av andre. Mitt viktigste hjelpemiddel til å overleve med tenåringer i huset har vært humor. Når de oppførte seg og utagerte på typisk tenåringsvis, så kunne jeg flire for meg selv av det absurde i deres væremåte og reaksjoner. Av det typisk tenåringsaktige.
Og erfaringen om at det faktisk bare er en fase, har vært deilig. En flott voksen sønn kom frem da tenårene var over. Og det gir meg ro og håp for de to som fortsatt er midt oppe i sitt følelsesmessige kaos.
Jeg husker det,jo. Det å være tenåring. Det er den eneste perioden i livet jeg aldri,aldri kunne tenkt meg å gå gjennom en gang til. Barndom og voksen år hadde vært greit nok, men tenårene ? Nei, ellers takk !!
Vi har jo vært to om oppdragelsen, men jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg påstår at mye falt på meg. At vi har vært to har vært en nødvendighet, jeg bøyer meg i støvet for aleneforeldre som klarer å oppdra en ungeflokk alene. Og jeg har vært priviligert, for jeg har kunnet jobbe deltid i 17 år. Nå som jeg jobber full stilling kan jeg ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne hatt små barn ved siden av.
Jeg har vært gift i snart 22 år med samme mann. Det har vært på godt og vondt, det har krevd hardt arbeid i perioder,også følelsesmessig, men vi var aldri villige til å gi opp. "I gode og onde dager" lovet vi, uten å ane hva som lå foran oss. Det har vært mye nærhet,glede,latter og gode opplevelser. Og så er det sånn da at de "gode dagene" tross alt oppveier for de "onde dagene" når man ser tilbake.

Ble bitt av reisebasillen som ung i utlandet, og har klart å få med resten av familien på noen utenlands opplevelser også. Blir jo bare ferieturer når man er etablert med hus,lån og jobb i Norge, men ferieturer kan også gjøres på ulike måter. Som familie har vi feriert i Sverige,Danmark, Tyskland,England,Kreta,Cypros,Italia og Bulgaria. Så noe reiser har jeg da fått med meg i alle disse årene......................

Men jeg vil mer ! Jeg vil reise mer, se flere land,flere byer,treffe flere folk,lære mer,se flere kulturer,lære flere språk etc etc.
Jeg vil lære mer.Lære å tegne boliger,lære fotografering,lære å skrive bedre,ta videreutdanning,
tilegne meg mer faglig kunnskap,ta flere kurs, få bredere erfaring,bedre trening, etc
Jeg vil treffe flere mennesker,ha flere diskusjoner hvor jeg kan lære noe nytt, ha mere fritid, ha bedre økonomi,få flere venner og bekjente, etc
Det er helt sikkert masse flotte mennesker i verden som jeg ville hatt glede av å bli kjent med, jeg trenger tid til å finne dem !
Jeg har sagt at jeg skal begynne på Universitetet når jeg blir 80. Vel, kanskje før, men skal jeg utnytte tiden så kan jeg ikke bare sette meg ned fordi årene går/har gått heller........

Jeg vil utvikle meg som person, hva er det optimale meg ?
Har jeg mulighet og tid til å bli "the best I can be " ?

Jeg vil ikke på slutten av mitt liv ende opp med å tenke at : Nei,det rakk jeg ikke å gjøre/prøve.
Nettopp derfor kjennes det ille å bli 50. For mye tid er oppbrukt.
Men om jeg kan få erklære meg som bare trettitjue , så gir det bud om at jeg fortsatt har tid.

Så tillat meg den lille omskrivningen...........................;-)

5 kommentarer:

  1. Du er så herlig...! Leste igjennom innlegget ditt, og ble sittende igjen med et smil om munnen - Du er verdens flotteste, mest reflekterte, mest sprekeste og yngste trettitjueåringen jeg vet om :)

    SvarSlett
  2. Sier meg enig med Ellie her...
    Koselig lesing, og selvsagt er du ikke en dag mer en tretti tjue.

    Stor klem*

    SvarSlett
  3. og nå har det gått enda 10 år :-) Får håpe du har fått opplevd mye disse årene ;-)

    SvarSlett
  4. Trenger du et lån for å finansiere prosjektet ditt eller utvide virksomheten din?
    Vi er investorer som gir ut lån på 1,9% rente, hvis interessert vennligst send oss din prosjektplan via e-post til: alas_loanfirm@outlook.com eller whatsapp-+1 (859-594-2902)

    SvarSlett
  5. Laenupakkumine eraisikute vahel E-post: carolinelina90@gmail.com

    Mul on kapital, mida kasutatakse individuaalsete lühi- ja pikaajaliste laenude andmiseks vahemikus $ 5000 kuni $ 1 000 000 igale tõsisele inimesele, kes seda laenu soovib. Intress 3% aastas olenevalt laenatavast summast kuna eraisikuna ei taha ma liigkasuvõtmise seadust rikkuda. Olenevalt laenusummast saad tagasi maksta 3 aastaga maksimaalselt 25 aastaks. igakuiste maksete vaatamine on teie ülesanne. Palun ainult tõestatud käsitsi kirjutatud võlgnevuse kinnitust ja ka mõned dokumendid.

    Teile on pandud pangakeeld ja te ei poolda pankasid või veel parem, kui teil on projekt ja vajate rahastamist, halba krediidivõimet või raha oma arvete tasumiseks, raha ettevõtetesse investeerimiseks.
    Seega, kui vajate krediiti, võtke minu tingimuste kohta lisateabe saamiseks minuga ühendust.
    Palun võtke minuga otse ühendust aadressil:

    E-post: carolinelina90@gmail.com

    PS: mittetõsised inimesed hoiduvad hääletamisest

    SvarSlett