Referater fra Vennetreff

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

 

82: Referat fra Vennetreff 22.4.2023

Inger Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene.

Forhistorien til dette spesielle møtet er: I 2018, i forbindelse med at Statsminister Erna Solberg kom med unnskyldningen til krigsbrudene, lovet statsministeren at det skulle forskes mer om NS-barna. Etter at kontaktpersonene i Vennetreff for NS-barn hadde minnet om dette, ble denne forskningen endelig satt i gang i 2021. Rapporten er skrevet av Lars-Erik Vaale.  Professor Baard Herman Borge var konsulent. Borge er den eneste med doktorgrad om NS-barn. Rapporten ble ferdig høsten 2022, med enkelte endringer 16.2.2023. 17. mars kontaktet Borge meg, og skjønte ikke at det tok så lang tid å offentliggjøre rapporten. Det var ennå ikke skjedd, og før det kunne han ikke snakke om den. Så purret vi departementet igjen, siste gang en uke før møtet. Tirsdag ettermiddag var rapporten klarert.

Rapporten heter: MYNDIGHETENE OG NS-BARNENE I NORGE ETTER 1945.

Mange grupper har fått unnskyldninger fra regjeringen. Men det forutsetter at myndighetene har gjort noe galt. Rapporten har undersøkt handlinger til rettsvesenet, skolevesenet og sosialvesenet.

Borge understreket at det var nødvendig med kun akademisk, skriftlig bevis for hva myndighetspersoner hadde gjort. Aviskronikker og artikler ble lest. Primærkilder som intern korrespondanse i departementene, protokoller, brev og rapporter ble funnet, blant annet i en bortgjemt skuff i Kirke- og Undervisningsdepartementet om utvisning og eksamensnekt. I 1945-55 var det et straffehysteri. Hjemmefronten hadde hatt innflytelse på lovgivingen. Man fant ut hvordan man skulle plage NS-familier mest kreativt. I rapporten ble inkludert NS-barn født fra 1924, det vil si de som ennå ikke var myndige i 1945. De aller fleste i NSUF hadde NS-foreldre. Men at foreldrene hadde påvirket dem kunne de ikke si når de var for retten, for det ville øke foreldrenes straff.  Å stille umyndige for retten for politiske forbrytelser er absurd. Det ble forutsatt at de hadde skjønt at de støttet fienden. Norges strafferettsekspert Jon Skeie tok avstand både fra Landssvikanordningen av 1944 og Rettergangsanordningen av 1945.

De som bare hadde vært medlemmer i NSUF fikk påtaleunnlatelse. Men deltakelse i kurs i modellflybygging og barneskirenn ga frihetsstraff. Dessuten gikk medlemskapet automatisk over til NS når man ble 18 år. Myndighetene brøt med prinsippet om resosialisering av unge lovbrytere.

Skolevesenet: Skolerådet ble satt til å forvalte straff. Det ble sendt ut to rundskriv om utvisning og eksamensnekt for NS-elever, også for realskoleeksamen. Det var straff uten lovhjemmel. Det var også store lokale forskjeller.

Sosialvesenet ble involvert fordi mange familier mistet sin forsørger. Mange ble kastet ut av boliger, selv om dom av 3.12.1945 sa at NS-medlemsskap alene ikke var nok til å bli kastet ut av leiligheten. Man la opp til ghettoer.

Det ble en livlig samtale etterpå. Borge forklarte at det ikke var mulig å finne ut hvor mange mindreårige som var satt inn i 1945, men det ble opplyst at også 13-åringer ble satt inn.

Det ble etterlyst undersøkelser om virkningen av «Lov om det kongelige Frederiks Universitet (den gang Norges eneste universitet) av 9.10.1905 §40: «Taber nogen Studerende som Følge af endelig Straffedom de statsborgerlige Rettigheder, bliver han at relegere for den Tid, for hvilken han er frakjendt disse.» Også omtale av inndragningen av polisene til fordel for barn av falne frontkjempere ble etterlyst. ICS

NS-barn kunne også bli alene igjen etter at foreldrene ble arrestert. Et eksempel er enebarnet Karin Margareth Woll født 4.2.1934. Hun har beskrevet sine erfaringer i boken «Det gamle loftet, Dokumentar 1890-1998.» ICS

 

81: Referat fra Julevennetreff 14.1.2023

Inger Cecilie Stridsklev fortalte om frontsøstrene.

Allerede i mellomkrigstiden hadde NSK (Nasjonal Samlings Kvinner) førstehjelpskurs for å hjelpe NS-medlemmer som ble angrepet av arbeiderbevegelsen. Hirden ble dannet som forsvar under møter.

Terboven holdt 29.juni 1941 en tale i NRK der han begrunnet innmarsjen i Sovjet uken før bl.a.med at Sovjet hadde forlangt frie hender overfor Finland. Og at «Der Führer har oppfylt det norske folks ønske og samtykket i øyeblikkelig oppsetning av en «Norsk Legion». Den Norske Legion vil bli utdannet og innsatt som en enhet og i sluttet formasjon under utelukkende norsk ledelse og efter norske retningslinjer.»

Dette ble møtt med begeistring, Den norske Legion ble dannet, med stor administrasjon i Oslo. Dette skulle bli begynnelsen på en ny norsk hær. Håpet var at nordmenn skulle vise tyskerne at de reelt ville kunne verge sin nøytralitet, slik at okkupasjonen skulle bli overflødig og Norge kunne bli fritt igjen.

Tyskerne brøt løftene som var forutsetningen for opprettelsen av Legionen. Den norske staben ble nedlagt 10. desember 1941. Det gjaldt også det femte kontoret, kontoret for de kvinnelige frivillige. Før det hadde både menn og kvinner som meldte seg gjort det under forutsetning av at de skulle innrulleres i en egen norsk militær enhet. Noen frontsøstre kom i tjeneste i Kirkenes. Kvinnehirden satte i gang kurs for «Legionslottene».

Legionen ble underlagt Waffen-SS og deres lover. «Germanische Leitstelle» ble opprettet i Oslo Etter alle tyske løftebrudd ble det i likhet med for legionærene skrevet kontrakter på seks måneder for de kvinnelige frivillige.  De ble ikke respektert. Bare to av ca. 500 frontsøstre kom til Den Norske Legion.

Frontsøstrene ble nå utdannet i Tyskland. De måtte arbeide under vanskelige forhold og ofte med små ressurser. Men både venn og fiende fikk god pleie. Mange soldater var hårdt såret. En frontsøster skrev: Det er meningen at søstrene ved dette lasarettet skal settes sammen av de samme nasjonalitetene som guttene i Divisjon Wiking. Dette finner jeg er en meget sympatisk tanke, for alle kan vel tenke seg guttenes glede når de kommer hit og finner søstre som de kan snakke sitt eget morsmål med. Hjelpesøstrene gjorde sin innsats med iver og uuttømmelig godvilje for pasientene.  

Frontsøstrene hadde ingen forutsetning for å forutse eller ane at både det tyske og norske Røde Kors ville bryte med prinsippene de kjente til Internasjonale Røde Kors. Under Norges krig våren 1940 fikk både norske, tyske og allierte soldater god behandling av norsk helsevesen og av Norges Røde Kors.

Tyskerne opprettet snart egne feltlasaretter og overtok i alt 9 sykehus. Norske sykepleiere som arbeidet på disse sykehusene ble etter krigen regnet som vanlige «tyskerarbeidere», og ikke straffet om de ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Også disse arbeidet under det tyske Røde Kors.

Fordi Norges Røde Kors var uvillig til å ta seg av norske frontkjempere og frontsøstre gikk oppgaven til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH), som hjalp alle som hadde behov for det, uavhengig av f.eks innstilling til Nasjonal Samling. Oppgaven ble snart for omfattende for NSH. For å redde Norges Røde Kors, der lokale Røde Kors-foreninger også fungerte som motstandsceller, ble forretningsmannen Olaf Fermann visepresident. Han hadde truffet Quisling første gang under revolusjonen i Russland og var NS-medlem fra 1933. Han ble den første leder for Frontkjemperkontoret som utførte det arbeidet Norges Røde Kors ikke ville gjøre. 

Frontsøstrene var absolutt ikke forberedt på å bli straffet for innsatsen. Da Ruth Pedersen fra Skien kom hjem, og ble avhørt på Viktoria Terrasse, ba hun dem henvende seg Norges Røde Kors. Generalsekretær Rørholt, som hadde sendt ut frontsøstre med Røde Kors pass svarte: «Vi har ikke noe med henne å gjøre, bare ta og putt henne inn!» Det bar rett til Bredtvedt.

Etter diskusjonen som fulgte frontsøster Hanna Kvanmos bok «Dommen» fra 1990, uttalte daværende president i Norges Røde Kors Bjørn Bruland:«Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig».

President Astrid Nøkleby Heiberg gikk i 1994 tilbake på beklagelsen. Beklagelsen ble fornyet i 2015.

Av 167 dommer mot frontsøstre endte 118 med fengsel, i gjennomsnitt 10.1 måned og 49 med tvangsarbeid, gjennomsnitt 20,2 måneder. To ble dømt til 48 måneder/4 års tvangsarbeid.

Forholdene i Bredtvedt fengsel var beryktet og var stort sett verre enn de fengslene der mannlige landssvikfanger satt. Voldtekter forekom. Men kvinnene som ledet Bredtvedt i 1945-49 var høyt respektert i samfunnet. Deres idyllisering ble trodd. På Bredtvedt satt til enhver tid ca 50 frontsøstre. De fikk ikke være til hjelp for medfanger. 

 

 

 

80: Referat fra Vennetreff 17.9.2022

Sogneprest Sjur Isaksen fortalte hvordan han var kommet over brevene fra 1946 til hans kollega Kristian Ljostveit i Larvik. Isaksen har selv vært prest i Larvik. Han samler filatelihistorie, postkort og brev, og kom over brevsamlingen i beskrivelsen før en auksjon. Det var en banankasse med 455 responsbrev etter Ljostveits radiopreken 24.2.46. Der hadde Ljostveit berørt datidens største samfunnsproblem. En stor del av befolkningen var berørt av rettsoppgjøret. Mange var utstøtt. Freden var blitt en ulykkelig fred.

Hvilken rolle spilte Kirken i utforming av prinsippene for rettsoppgjøret? Og hva var Kirkens budskap etter krigen?

Ljostveits preken var over dobbelt så lang som en vanlig preken. Han gikk rett på sak. Han ble kritisert for å blande tro og politikk, men mente selv at han bare forkynte evangeliet og at prekenen ikke var politisk. Han forkynte barmhjertighetens evangelium, Troens folk burde vise omsorg og barmhjertighet og ikke holde det tilbake.

Det var sjeldent å høre. Ljostveit fikk telegram fra kringkastingssjef Midttun samme dag, etter å ha fått mange telefoner. Prekenen ble hovedoppslag både i riksaviser og i Larvik. Alle fordømte prekenen. Isfrontavisen Dagbladet påsto at Ljostveit hadde personlige motiver, at datteren hadde hatt forbindelse med tyskerne. VG ønskes sensur av radioprekener igjen, slik det var innført etter Ljostveits forrige preken i NRK 5 år tidligere. Vårt Land mente Ljostveit var utvalgt til å preke pga prekenen i 1941 og skjønte ikke at det kunne klikke så totalt for ham og at han blandet lov og evangelium.

Men Ljostveit sto i stormen. Han svarte to ganger både i «Vårt Land» og i «Dagen». Men han nevnte aldri brevene. Det var 440 takkebrev, og 15 kritiske brev. Men han nevnte at han ikke hadde hørt et ord fra noen av kollegene. Det var forbausende få brev fra prester, bortsett fra NS-prester. Det kan virke som det var meningstvang.  100 av brevene var fra NS-folk eller deres familier,selv om Ljostveit ikke unnskyldte NS, men han nyanserte. Det fremkom kritikk av Kirken, særlig biskop Berggravs skrift «Folkedommen over NS». Det hevdet prinsippet «Først rett, så godhet.» Det ble forlangt erkjennelse, straff og soning før det kunne øves barmhjertighet. Det var et tvilsomt teologisk prinsipp som Kirken levde etter. Det var ingen åpning for fortolkning eller nyansering av historiene. Det var mange gripende brev, mødre var hjemme mens mannen satt inne. Det lå også et utklipp fra det danske Kristelig Dagblad der det sto at «Kirkens plass er aldri i de seirendes krets».

Etter å ha lest brevene, ble Isaksen interessert i rettsoppgjøret. Han nevnte to bøker om taus skam: Per Waglums «La oss snakke om noe annet» og Liv Getz «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil».

Noen få NS-folk erkjente svik. De fleste ville ikke akseptere å bli kalt landssvikere på grunn av medlemskap i et politisk parti som var blitt ulovlig med tilbakevirkende kraft.

Sjur Isaksen mener Ljostveit var en teologisk helt. Og spurte hvem som nå trenger kjærlighetens evangelium.

Vi hadde en god dialog, der vi blant annet kom inn på at Kirken/Berggrav nektet navn på graver etter NS-medlemmer i Oslo.

 

79:Referat for Vennetreff 7.5.2022.

Heinz- Georg Windingstad ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Boken «200 FRONTKJEMPERE FORTELLER», redigert av Inger Cecilie Stridsklev, ble presentert av henne.

Se omtale av boken

 

78: Referat for Julevennetreff 8.1.2022.

Julevennetreffet var som vanlig ekstra hyggelig. Foredragsholder var Liv Getz, som har fortalt sin egen og familiens historie i boken «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil». Først da hun var over 50 år, «møtte veggen» og gikk i psykoanalyse begynte hun å forstå at hennes og familiens problemer hang sammen med hva familien hadde opplevet i 1940-årene, med foreldrenes medlemskap i Nasjonal Samling og ikke minst de forhold de måtte leve under på grunn av etterkrigsoppgjøret og samfunnets holdning til familien. Boken fikk mange anbefalinger, men ingen ville gi den ut, i alle fall ikke hvis hun gjenga farens oppfatninger. Så hun fikk trykket et lite opplag. Det ble en interessant og livlig samtale om boken, og problemene den tok opp, som jo er aktuelle for de fleste av oss. Se bokomtale.

 

77. Referat for 25-årsjubileet for Vennetreff 11.9.2021

Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.

Dagens foredragsholder var Asgeir Olden, som skrev den første boken om NS-barn allerede i 1988. Han var i utgangspunktet skeptisk til Skodvinskolens fortelling, og at andre ikke ble sluppet til. Han hadde også lest rittmester Harald Nordmanns bok «Uheldig generalstab».

Så hadde Det norske Samlaget spurt ham om å oversette Peter Sichrovskys bok «Schuldig geboren», om skjebnen til barna til tyske nazister.  Olden var seg bevisst at dokumentarer i mellom-Europa ikke bare inneholdt fakta, men også tolking og inndiktede historier, så han foreslo at de heller skulle gi ut en bok om norske forhold. Han fikk selv oppgaven, og ante ikke hva han hadde sagt ja til. Han hadde ikke tid til å skrive en historisk/vitenskapelig bok. Det var til hans forundring ikke skrevet noe om NS-barna fra før.

Det måtte bli en intervjubok, med en usynlig forfatter. Han hadde sett hva en synlig forfatter kunne ødelegge. Dette skulle være NS-barnas bok. Han skulle bare stille spørsmålene, ikke kommentere.

Men hvordan skulle han finne NS-barna? Han spurte samlere. Så spurte han Bjørn Østring. Denne boken ville ikke blitt til uten ham.  Olden skrev og ringte rundt. Han fikk mange slags reaksjoner. Noen var positive, andre ville ikke intervjues, og noen fornektet totalt at de var NS-barn. Og: Jo høyere på strå de var, jo vanskeligere hadde de for å innrømme familiehistorien. Folk ble sinte. De syntes henvendelsen var ufyselig. Det syntes Olden var greit nok.

Intervjuene foregikk i ca ½ år. Han ble godt behandlet av de som ville intervjues. Folk var oppriktige. De som ville være anonyme, fikk være det. Intervjuene ble godkjent av hver enkelt.

Forlaget forlangte at alt materiale skulle ødelegges etter 3 måneder. Det sier noe om hvor følsomt temaet var. Ingen hadde skrevet om NS-barna før. De var totalt usynlige. Det var veldig mange mennesker som var visket bort fra historien. Olden har rettferdighetssans, og ble sint. Dette var nesten ikke mulig å for ham å forstå i 1988.

Det var noen han snakket med som han ikke gikk videre med. Han møtte ikke dem det var gått verst med. Det var grusomme fortellinger. Hans bok ble boken om dem som greide seg.

Han tenkte på å skrive flere bøker om tilsvarende emner, men livet ble for travelt.

Det kom enormt mange anmeldelser. Boken var anmeldt i halvparten av landets aviser, ca. 80. Det var greie omtaler, men anmeldere som hadde opplevd andre verdenskrig skrev ofte om det som interesserte dem, og ikke om boken. Folk ante ikke hva han snakket om når han holdt foredrag om boken. Han ble møtt av en vegg.

Opplaget var 4000, og i tillegg 1000 til bokklubben. Dit kom det mange flere bestillinger, men det ble til Oldens frustrasjon ikke trykket flere bøker.

Mange oppfattet ikke den intervjuede Harald Ofstad som NS-barn. Han ble sett på som et alibi. Men Olden skrev det Ofstad sa, som var et resyme av Ofstads doktoravhandling. Etter at Ofstad var død, fikk Olden henvendelse fra enken som hadde funnet boken, og ikke forsto hva det var. I dag hadde han neppe tatt intervjuet med Ofstad med i boken.

I inntil 10 år etter at boken kom ut, fikk han henvendelser, de fleste fra NS-barn. Mange var fortvilte, mange anonyme. Han hadde ikke vært forberedt på at kontakten etter boken skulle være så langvarig. Han håpet han hadde åpnet for et tema som trengtes å bli omtalt. Han fortalte også til NS-barn om Vennetreff.

 Etter dette fikk vi en god samtale, der flere fortalte om egne og familiens erfaringer. IC

 

 

76. Referat fra Vennetreff i Oslo 03.10.2020.

Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Inger Cecilie Stridsklev gjenvalgt som kontaktperson i høstmøtet etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.

Heinz-Georg Windingstad holdt et informativt og faktaspekket foredrag om : Kapitulasjonsavtalen – og så ble den bare borte. Kapitulasjonsavtalen som forsvant. Hva skjedde i Trondheim 10.6.1940?

Han begynte med forhistorien til andre verdenskrig, og startet med Osmannernes erobring av det som da var verdens største by, Konstantinopel i 1453.

Den engelske blokade gjorde at tyskerne tapte første verdenskrig på grunn av utsulting. Versailles-traktaten etter den krigen, av tyskerne kalt Versailles-diktatet, tok frå Tyskland 10% av landområdet, og påla dem en enorm krigserstatning som de kunne ha betalt siste avdrag på i 1987.

«Nasjonenes forbund» med sete i Sveits som skulle sikre fred, hadde ingen maktmidler og intet Sikkerhetsråd.  Totalitære stater gikk til angrep: I 1931 gikk Japan til angrep på Mandsjuria, 1936 invaderte Italia Etiopia, 1.9.39 invaderte Tyskland Polen, og 9.4.1940 Norge og Danmark. 7.12.41 bombet Japan Pearl Harbor.

Når sluttet krigen? Var det 7-8. mai 1945?

Norge inngikk aldri noen militær allianse under andre verdenskrig. Etter Tysklands kapitulasjon 8.5.1945 var Norge fortsatt okkupert, men under britisk administrasjon. Nygaardsvoldregjeringen hadde vært et slags krigsfanger i London. I Norge var 360 000 tyskere. De etterlot seg enorme forråd. Men Norge var ikke ansett som deltager i krigen og fikk ikke andel av krigsbyttet. Store verdier ble ødelagt eller dumpet i havet. Engelskmennene ville at Norge skulle kjøpe av dem. For eksempel da Norge skulle stille tropper til okkupasjonshæren i Tyskland etter krigen, måtte vi til transporten av soldatene leie norsk skipstonnasje av engelskmennene og betale leie av de norske skipene som var beslaglagt av England som krigsbytte.

Hva er krig? Det finnes krig de facto: Reell krig, Og krig de jure: Papirkrig. Det ble for eksempel ikke erklært krig mellom Finland og Sovjet under Vinterkrigen 1939/40.

Norge var ikke i krig etter 10.6.1940. Senkningen av «Blücher» var ifølge internasjonal lov om nøytralitetsvern fullt lovlig.

Regjeringen avviste Bräuers ultimatum om morgenen 9.4.1940, men erklærte ikke Tyskland krig. De ville holde muligheten for forhandling åpen.

I Stortingsmøtet på Elverum kvelden 9.4.40., ble det ikke vedtatt noen generalfullmakt til Regjeringen, man bekreftet bare §17 i Grunnloven som ga Regjeringen adgang til å gi og oppheve anordninger om «Handel, Told, Næringsveie og Politie, dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.« Noen Elverumsfullmakt ble ikke tatt opp til votering eller votert over. Derfor er Elverumsfullmakten et falsum. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon på 3 representanter for å forhandle med tyskerne.

Danmark hadde godtatt tyskernes betingelser, så Danmark beholdt konge og regjering og  hadde valg i 1943.

Regjeringen beordret stille, delvis mobilisering av inntil 4 brigader i Sør-Norge. Innkallingen skulle skje pr. post med fremmøte 3 dager senere.

Krigstilstand inntrådte 24.4. 1940.  Da erklærte Berlin krigstilstand. De diplomatiske forbindelser ble brutt.   Regjeringen hadde flyktet over Østerdalen, Gudbrandsdalen, Åndalsnes, Molde til Tromsø.

Etter at Frankrike hadde kapitulert, ble det i statsråd i Tromsø 7.6.1940 fastslått at de allierte trakk alle styrker ut av Norge.  Norsk tonnasje ble brukt for å evakuere polakker, engelskmenn og franskmenn fra Norge. General Ruge ga råd om å gi opp, for å forhindre total ødeleggelse nordpå. I statsråd i Tromsø 7.6.1940 vedtok Regjeringen å kapitulere og beordret general Ruge å ta kontakt med den tyske overbefalshaver, general Falkenhorst  i den anledning. Da regjeringen ikke visste hvor general Falkenhorst oppholdt seg, gikk anmodningen via den norske legasjonen i Stockholm. 

Falkenhorst var i Trondheim, og sendte et sjøfly til Tromsø for å hente den norske forhandleren. Da han fikk rede på at det ikke var general Ruge som kom, men en oberstløytnant (Roscher-Nielsen), overlot han diskusjonen om kapitulasjonsbetingelsene til sin stabssjef Buschenhagen.  Kapitulasjonsavtalen ble utformet i 5 eksemplarer på norsk, og 5 på tysk.

Under saken mot minister Schancke nektet de tidligere ministre, Nygaardsvold, Koht og Ljungberg for å ha sett kapitulasjonsavtalen. Da det ble fremlagt en avskrift med påtegning av alle tre, påsto Lagmann Solem at det var saken uvedkommende, til tross for at man ikke kunne dømmes for forræderi for noe som var skjedd etter en kapitulasjon.

Etter at et tysk eksemplar av kapitulasjonsavtalen ble funnet i Tyskland, tilbød Buschenhagen seg å ta den med til Norge for å vise den til professor Skodvin. Skodvin var ikke interessert.

I Kapitulasjonsavtalen står tydelig at den tyske teksten var avgjørende. Det står at de « Die gesamten Streitkräfte legen die Waffen nieder», noe som er blitt mistolket til «de forsamlede», ikke «samtlige». 

I begynnelsen av avtalen , står at «I betraktning av 6. divisjons (m. general Fleischer) ærefulle kamp, innrømmes nedenstående ærefulle betingelser»  Dette gjaldt bare 6. Divisjon. Dette er blitt tolket som at kapitulasjonen var en lokal kapitulasjon som bare gjaldt 6. divisjon. Men de hadde allerede kapitulert lokalt på Bjørnefjell overfor generalløytnant Eduard Dietl.

Oberstløytnant Roscher-Nielsen påsto senere at kapitulasjonsavtalen i Trondheim var lokal. Han kom senere til London der han gjorde en lynkarriere og ble generalmajor.

Etter kapitulasjonen ble 3000 norske soldater som var kommet over til Sverige med general Eriksen og internert der satt fri. Norske offiserer fikk beholde håndvåpen og velge mellom ærefullt krigsfangenskap eller å avgi æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller deres allierte så lenge den daværende krig varte.

 

I kapitulasjonsavtalens §7 står også at Fylkesmann Gabrielsen skulle ha to norske bataljoner og et batteri for å beskytte grensen mot Russland. Leder var major Lindbæk-Larsen, general Fleischers stabssjef.  Men høsten 1940 arresterte Terboven Lindbæk-Larsen og satte ham på Akershus. 

Etter krigen ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon hvis innstilling omsider ble fremlagt for stortinget i oktober 1948. Den ble sterkt kritisert for sin personlige og partipolitiske form, der. Bl.a. stortingspresident Hambro sa om regjeringen Nygaardsvold at «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres undskyldning, og deri ligger deres dom.» Undersøkelseskommisjonens innstilling ble – etter en lang og kronglete debatt – av et storting der Arbeiderpartiet fortsatt hadde absolutt flertall, vedlagt protokollen. 

 

75. Inger Cecilie Stridsklev. Skien 11.1.2020

Boken: Det sunkne land. En Historie om en NS-familie, en fabrikk og et gravsted. Dordis bokanmeldelse

 

74. Referat fra Vennetreff i Oslo 21.9.2019.

Dette Vennetreffet ble en illustrasjon på hvordan påstanden om at Nasjonal Samling skal ha vært nazistisk har virket på barnebarn til NS-medlemmer. De færreste medlemmer av Nasjonal Samling var nazister. 1 1932 ble Norges nazistiske parti, Norges NasjonalSocialistiske Arbeiderparti (NNSAP) stiftet. Da Nasjonal Samling ble stiftet grunnlovsdagen året etter, forsøkte NNSAP å få innflytelse. De fleste forlot NS med advokat Hjort i 1936. I okkupasjonstiden ble flere nazister igjen medlemmer av Nasjonal Samling. De var populære hos tyskerne, og utgjorde redaksjonen i «Hirdmannen» og «Ragnarok». De fleste NS-folk opplevde seg pådømt sosialistenes internasjonalisme når de ble kalt nazister. Foredragsholderen, Tone Birgitte Bergflødt fortalte at hun hadde hatt verdens beste farfar, snill og klok. Farfars NS-medlemsskap hadde vært en godt skjult familiehemmelighet for å skåne etterkommerne, slik det var i mange familier. Hun fikk vite det da hun var 10 år, og identifiserte NS med nazisme og alt ondt. Det ble et traume. Og da hun «møtte veggen», gikk det opp for henne at det kunne ha med familiehemmeligheten å gjøre. Hun forsøkte å finne ut av det. Hun spurte dem hun trodde kunne svare, stort sett fra «rett side», men hadde også funnet aviser fra okkupasjonstiden med artikler om «Hvorfor jeg er medlem av NS» og hun spurte tante Aud. Aud var NS-medlem og enke etter en frontkjemper. Tone gikk ut fra at Aud og farfar angret etter krigen.  Tone var rørt over hvordan boken hennes, «Farfars skrin»,  ble tatt imot. Og at hun var innvalgt i kommunestyret med 100 ekstra stemmer. Hun var intervjuet i et ukeblad, og er invitert bl.a. til Falstadsenteret.

Det andre barnebarnet kjente ikke sin morfar. I 1945 var morfar enkemann med fem barn, den yngste 5 år. Morfar forsøkte å unngå å bli satt inn, uten å lykkes. Slik mistet han også barna. De ble satt bort, og lært hvilken forbryter deres far var. Dattersønnen hadde sympati for denne bestefaren, og visste ikke annen måte å finne ut om ham på enn å oppsøke nynazister, etter som det han hadde hørt om bestefar var at han var nazist. Siden har diverse veier blitt stengt for ham, både i jobbsammenheng og på fritiden. Han har ikke opplevd seg velkommen noe sted.

 

73. Referat fra Vennetreff i Oslo 6.4.2019

Heinz-Georg Windingstad ble valgt til kontaktperson etter statuttene. Vår foredragsholder var professor ved Universitetet i Tromsø, Baard Herman Borge. Han er den eneste med doktorgrad på NS-barn. Nå har han sammen med Lars-Erik Vaale skrevet boken ”Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945”. Borge fortalte at boken var utsolgt allerede etter 3 uker, men at det nå var kommet nytt opplag.

Han viste bilder av Karl-Hans Herman Klinge som var den første som ble henrettet etter den provisoriske krigsforbryteranordningen av 4. mai 1945, og av flere av landsvikanordningens fedre. Boken drøfter 9 paragrafer og grunnlovsprinsipper og forholdet mellom Londonregjeringen og motstandsbevegelsen i Norge.

Mellom 1941 og 1945 vedtok eksilregjeringen provisoriske anordninger til bruk under det kommende oppgjøret. Uten disse anordningene ville det blitt et helt annet oppgjør. Ingen kunne vært dødsdømt og henrettet, og oppgjøret ville antakelig fått et mye mindre omfang.  

Det ble problemer med London-anordningenes forhold til Grunnloven, det gjaldt både landssvikanordningen, rettergangsanordningen, tjenestemannsanordningen og krigsforbryteranordningen.

Londonregjeringen var rasende på Quisling og Nasjonal Samling. Straffeloven og den militære straffelov av 1902 ga en minstestraff på 3 års fengsel. Men man kunne ikke holde 50 000 NS-medlemmer 3 år i fengsel.

Justisdepartementet i London konkluderte med at man da måtte tolke Grunnloven friere enn før. I tillegg ble Londonregjeringen påvirket av pressgrupper i Norge, særlig Jens Christian Hauge, Erik Solem og Svein Arntzen; Hjemmefrontens lovutvalg. De mente at justisdepartementet i London ikke tøyet Grunnloven langt nok, og måtte tøye den mer.

Landssvikanordningen var hemmeligholdt til frigjøringen. Både den anordningen, rettergangsanordningen og tjenestemannsanordningen var utformet av jurister i motstandsbevegelsen. Utkastene ble vedtatt nesten uforandret av Kongen og regjeringen. Regjeringen ville holde seg inne med norsk opinion.

Regjeringens opprinnelige tjenestemannsanordning av 26.2.1943 sa at alle tjenestemenn (som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling) skulle suspenderes ved frigjøringen. Den sa ikke noe om at de skulle fratas lønn mens sakene deres ble gransket. Dette kritiserte Hjemmefontens lovutvalg og sendte utkast til ny og strengere anordning. Justisminister Terje Wold sa de ville gjøre som Hjemmefronten sa. §22 i Grunnloven, som sier at suspenderte tjenestemann skal ha lønn, ble dermed trukket etter påtrykk fra hjemmefronten. Prinsippet kom opp i Høyesterett 10.1.1953. Flertallet konkluderte da med at de suspenderte ikke hadde krav på lønn. Et mindretall på 3 dommere stemte imot. Slik var det ofte: Høyesterett godkjente alt Londonregjeringen hadde forordnet, men ofte med dissens. Landssvikanordningen av 1944 overtok etter regjeringens forræderianordning av 1942. Øvre grense for bøter på 1 million kroner (tilsvarende 25 000 000 i dag) ble fjernet. Det ble også innført et «solidarisk erstatningsansvar» for samtlige NS-medlemmer på 280 millioner kroner (7 milliarder) der alt hva krigen hadde kostet Norge var tatt med, uten at man hadde tatt med aktiva. Det var en absurd beregning. Summen skulle være så høy at den oversteg NS-medlemmenes betalingsevne. Og erstatningen skulle settes etter den anklagedes betalingsevne, i prinsippet alt de eide uavhengig av hva de hadde gjort seg skyldig i. Jens Christian Hauge som hadde sittet i lovkomiteen som utformet anordningene, ble første leder av Erstatningsdirektoratet som skulle inndrive ”erstatningene”. Han ble spurt om NS-medlemmene var i stand til å betale, og svarte at ”De er i prinsippet konkurs alle sammen. ” Professor i strafferett Johs Andenæs protesterte ikke mot at regjeringen vedtok straff (problematisk i forhold til §17 i Grunnloven). Men han omtalte bestemmelsen som ny rett, som ikke kunne brukes på forhold før etter 1944.

Før Stephansonsaken kom opp for Høyesterett, grep Andenæs inn og fikk anordningen litt endret. Ellers ville man være usikker på om Høyesterett ville godta anordningen. Tre dommere dissenterte likevel. Dommen ble antatt å være i tråd med norsk erstatningsrett. Et slikt utfall ville før 1940 vært utenkelig. Erik Solem sørget for at også arven etter avdøde NS-medlemmer skulle inndras. Selvmord skulle ikke hindre at erstatningene ble inndrevet. Riksadvokat Sven Arntzen påsto at det i 1945 forelå en unntakstilstand. Derfor ga han anledning til å godta forelegg på straff på inntil ett år. Det var kontroversielt i lys av Grunnlovens §96: ”Ingen kan straffes uten etter dom”.

Høyesterettsdommer Astrup Hoel mente at NS-medlemskap ikke kunne rammes av forræderiparagrafen §86. Da så man bort fra forsettet som straffeloven krevde. En eldre kvinne som hadde meldt seg inn i NS for å beholde radioen ble frifunnet for å ha brutt straffelovens forræderiparagraf men straffet utelukkende etter landssvikanordningen (Kristi Vassendrud).

I følge Grunnlovens §§52 og 53 måtte det offentlig tiltale eller straff til for å frata folk stemmeretten. Det ble omgått ved en provisorisk anordning av 4.5.1945, med et tillegg til loven om suspensjon av stemmerett fra 1912. Noen av dem som ble fratatt stemmeretten i 1945 ble senere frifunnet. Provisoriske anordninger skulle bare gjelde til Stortinget kom sammen igjen. Men da Stortinget kom sammen etter frigjøringen ble de provisoriske anordningene ikke behandlet, til tross for at representanten Gabriel Moseid etterlyste det. 

I tillegg ble det oppfordret til å nominere flest mulig fra motstandsbevegelsen til Stortinget som ble valgt i 1945.

I stortingsdebattene var det stort sett de borgerlige representantene som var kritiske, i tillegg til Stavang fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i Stortinget etter valget i 1945, til tross for lavere oppslutning både i stemmetall og i prosent enn ved det forrige valget i 1936.

Det var også utbredt dårlig behandling av fangene. Det var kjent at fanger ble tvunget til å grave opp lik uten verneutstyr. Det var laget en liste fra myndighetene om hvem som skulle arresteres.(Liste nr.1) Men hjemmefrontens liste var lenger. Minst 29 000 ble internert i løpet av andre halvår i 1945. I forhold til folketallet hadde Norge det største oppgjøret i hele Europa.

Erfaringen var at de som gikk lengst i å ønske straff vant igjennom. Det var en svært fIeksibel grunnlovstolkning. Grunnlovens maktfordelingsprinsipp ble ikke overholdt. De som hadde utarbeidet de provisoriske anordningene gjennomførte dem også. Høyesterettsdommer Erik Solem ble lagdommer og dømte Quisling, også til tross for at han på forhånd hadde uttalt seg mot ham.

Som en begrunnelse for oppgjøret ble ”folkets alminnelige rettsbevissthet” brukt. Denne rettsbevissthet kan ha oppstått ved påtrykk ovenfra. Det foreligger ikke meningsmålinger. En undersøkelse blant jurister viste stor skepsis, og ytringsfrihet for kritikk av oppgjøret (§100) var begrenset. Det er når ”alle ønsker å straffe” at rettsprinsippene er viktige.

 

 

Referat Julevennetreff  nr.72 i Skien 12.1.2019.

Foredrag av Oddvar Einarson.

Når en penn legges ned. 

Om sannhet og løgn i vår nære politiske fortid.

Oddvar Einarson husker ennå da han 11 år gammel sto utenfor ”Ruslebo”, farens kombinerte bobil og atelier, og undret seg over at faren Odd Einarson levde av å tegne karikaturer, når han tenkte på alt det som ble diskutert hjemme.

Odd Einarson tegnet på 1930 tallet for avisa Samfundsliv, som kom ut fra 1931 til 2010.

I november 1934 hadde han tegnet bilde av Hitler, der han skyter slik at kulen går rundt jorden og treffer ham i bakhodet. Bildet illustrerte redaktøren  Bertram Dybvad Brochmanns åpne brev til Hitler med klare advarsler mot inndeling av verden i overmennesker og undermennesker og hat mot folkegrupper som jøder, sigøynere og annerledes tenkende.

Brochmann forklarte Jødeforfølgelsen som en ren logisk kortslutning og foreslo fritt varebytte og fri konkurranse - i stedet for opprustning og krig. Han avsluttet brevet slik:

"Har man glemt denne livets lov i Berlin, da vil også De, Herr Rikskansler møte deres BRUTUS, og det tredje Rike vil bli verre enn det foregående."

Samfundspartiet er så utradert og effektivt tiet i hjel, at kommende generasjoner ikke aner at de har eksistert. Bertram Dybwad Brochmann var gartner og opptatt av sunn fornuft. Penger kan ikke vokse, putt heller en potet i jorden! Samfunnspartiet skulle være det kristne alternativ til kommunismen. Mellomkrigstidens pengekrise førte til at mange bønder måtte forlate gårdene sine. Brochmann mente at renter var tyveri. Se til liljene på marken, sa han (Mt.6.28). Norge var så rikt på mineraler, skog, støpesand, jordbruk og fisk – at ingen i dette landet behøvde å sulte. De ville at folk skulle gjøre nyttig arbeide, som å fullføre Sørlandsbanen til Stavanger, fremfor å gå arbeidsledige.

Brochmann var en så populær folketaler at han kunne leve av det. Han kom inn på Stortinget fra Bergen i 1933.

NRK, som hadde begynt å sende politiske foredrag i radioen, betakket seg for å ha noe med Brochmann å gjøre. Men så populære var hans taler at de ble overført på rikstelefon til andre byer, hvor det ble koblet en mikrofon og høytaler til telefonen. Men selv dette ble for mye for myndighetene - den gang. Så han ble nektet å bruke rikstelefonen for å overføre foredrag.

Det ble nå hevdet at det var forbudt å konkurrere med Norsk Rikskringkasting, hvorpå Brochmann svarte at Kringkastingen fritt kunne overføre foredragene, noe som behørig var nektet ham og hans bevegelse!

Brochmanns varamann var ingeniør Gjert E.Bonde. Han var den eneste som stemte mot Steriliseringslovene mot uønskede individer (i praksis mest tatere) i 1934. Han sa:"Jeg finner at dette lovforslag som idag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet. Forbrytere, blir ikke forbrytere av seg selv, men av de samfunnsforhold, miljø og omgivelser de lever i. ”Den som er ren, kan kaste den første sten,” Joh. 8.7.

På 1990-tallet besøkte Oddvar den over 90-årige Rolv Høstmark. Han fortalte: "Det kokte rundt Samfundspartiet før valget i 1936. Det var en voldsom interesse utover i landet - bevegelsen hadde virkelig fått vind i seilene. Da skjedde det noe som vi ikke trodde kunne skje; En bakvaskelse vi ikke trodde var mulig. Det kom en sjarmerende intelligent ung mann som viste stor interesse for Samfundspartiet. Vi fikk en klar følelse av at han ville bli en bra og viktig støttespiller.

Han kom på møtene og han deltok i diskusjonene, og han spøkte og lo. Han var på våre fester og våre private sammenkomster. Men så - en uke før valget dukker han opp med en serie artikler som slås stort opp i Bergen Arbeiderblad - med groteske avsløringer om hva Brochmann og Samfundspartiet “egentlig” sto for. Det var diktatur og det var skrekkregime og det var forkledd fascisme. Det var nesten så vi fikk følelsen av at vi spiste småbarn." 

Denne artikkelserie fikk stor virkning på valget i Bergen. Brochmann ble ikke gjenvalgt.

Den unge Frithjof Fluge ble feiret som en helt da han kom hjem til Arbeiderpartiet. Senere ble Frithjof Fluge professor - i historie ved universitetet i Bergen.

Denne artikkelserien i Bergen Arbeiderblad fra uken før valget 1936 representerer et tidlig eksempel på falske nyheter og løgn som politisk redskap.

Det er et tankekors at den som utførte dette ble professor i historie etter krigen.

Brochmann kunne imidlertid trøste seg med at Samfundspartiet fikk en representant i det nye storting, Smeden fra Bleik, Sigurd Haakon Jacobsen ble valgt inn fra Nordland, så Samfundspartiet holdt det gående på Stortinget  helt fram til 1945, selv om partiet ikke var aktivt etter at Norge ble okkupert, og slik f.eks ikke var med på avstemningen om å avsette Kongen. Men Brochmann var ikke den som lot seg stoppe.  Han hadde drømt om å få mulighet i NRK, og trodde at han kunne vekke folk over det hele land gjennom en riksdekkende radio. Nå fikk han endelig holde et foredrag i radioen.

Foredraget var helt i stil med taler fra før krigen, men i tillegg var han i likhet med mange andre den gang meget kritisk til Nygaardsvoldregjeringens flukt til England, som hadde latt demokrater komme i skvis i Norge.  Danmark og andre små land hadde kommet bedre ut med en regjering som kunne forhandle på vegne av befolkningen. Slik kritikk ble straffbart etter krigen, så han ble tiltalt for landssvik. 

De som kom tilbake fra England fikk mye å si for rettsoppgjøret. Brochmann selv - var etter krigen informert om at han ville bli hentet og arrestert. Så han hadde klargjort et brev hans sønn skulle sende, om de nå virkelig gikk så langt.  I brevet anmodet han justisministeren om å få sin sak prøvet straks, "da jeg går ut ifra som en selvfølge at man intet har å straffe meg for, og at hele arrestasjonen alene må bero på misforståelser, intriger, uetterrettelighet og falske anklager.”

Men Brochmann ble arrestert, og han snakket villig vekk, og han fortsatte å snakke. De kom til at han måtte være gal! Et alt for stort selvbilde ble utslagsgivende. Så Brochmann ble sendt til mentalundersøkelse. Det løste et problem for myndighetene om Brochmann var gal. At man nå slapp å tiltale ham rettslig som landssviker - under kritisk blikk fra hans tilhengere - det var en fordel. Men først så skulle han nå mentalundersøkes.

En grundig mentalundersøkelse ble det, lange, grundige utredninger.

Den store og omfattende undersøkelsen av Brochmanns mentale tilstand førte til at han ble erklært frisk. Han var ikke gal, så han ble tiltalt for landssvik.

Her fikk han en dom på 3 og et halvt år - som aldri ble iverksatt. Han fikk aldri innkalling til soning! På dette punkt i historien var han nok blitt så ufarlig som noen kunne bli.

Samfundspartiet var nærmest utradert etter mentalundersøkelsen og rettsaken mot Brochmann. Her hadde avisene kunnet fråtse uhemmet i Brochmanns tragedie og svik – uten at han eller andre fikk anledning til å argumentere imot.

Sv politikeren Bjørn Venstad uttalte mange år senere: Brochmann var sin samtids mest konsekvente anti-nazist, både ved at han tidlig advarte mot tyranniene  i Hitlers Tyskland og i Stalins Sovjet, og ved at Samfundspartiet var det eneste parti på Stortinget som i 1934 stemte mot de ulykksalige tvangssteriliserings-lovene. At ettertiden har stemplet Brochmann som en slags nazimedløper, det kan jeg simpelthen ikke forstå.

Hardkjøret mot Brochmann, og de utilslørte forsøkene på å gjøre ham til en nazimedløper var en utløsende faktor da Odd Einarson realiserte sin gamle drøm om et eget satirisk tidsskrift.

Her går han kraftig til angrep på rettsoppgjøret og de krefter som ligger bak. Det var mye å gripe fatt i - for en uredd satiriker - rett etter krigen!

I 1945 kom Trollspeilet. Et speil for tidens trollskap. Og det gikk så det suste over hele landet, inntektene strømmet på. Men det var tøffe tilstander for en satiriker i kongeriket den gang. Narvesen nektet etter hvert å selge Trollspeilet. Dette etter en tegning av biskop Berggrav, som hadde spilt et dobbeltspill han ikke ville stå ved etter krigen.

Far prøvde seg med Vartegn og §100, og rettssak mot Narvesen, men når han gjennom dette også ble gjenstand for mobbens hat - var det alt annet enn enkelt å være min far. Mobben knuste vinduene i hans atelier og i uavhengige bladutsalg, som fortsatt solgte Vartegn eller Paragraf 100. Her stilte politiet aldri opp.

Min far, og mange samfundspartimedlemmer snakket den gang om at nazismens metode, med forfølgelse og trakassering av annerledes tenkende - hadde blitt overtatt av den seirende part.

Nok er nok. Far hadde fått en familie å tenke på. Dette ledet an til en viktig beslutning i hine hårde dager. Ikke mer satire fra denne penn!

Han endte opp med enkle karikaturer, Det ble mange av dem gjennom et langt liv, med Ruslebo over hele Norge. IC Stridsklev

 

 

Referat Vennetreff nr.71 Oslo 15.9.2018

Tema var ”Hvorfor meldte man seg inn i Nasjonal Samling”, der Rolv Olsen hadde sin far som eksempel.

Faren meldte seg inn høsten 1940, etter at Terboven 25.9.1940 hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling. Medlemmene av Nasjonal Samling (NS) oppfattet seg som dem som arbeidet legalt/lovlig for Norges og nordmenns beste. De forsøkte å minimalisere tyskernes innflytelse, selv om okkupasjonsmakten hadde all makt i følge Haagkonvensjonen som både Norge og Tyskland hadde undertegnet.

Etter at Norge hadde kapitulert med ”Gesamten Streitkräften” (samtlige stridskrefter) 10.6.1940 var ikke Norge lenger i krig, og samarbeid kunne ikke karakteriseres som forræderi, noe også Administrasjonsrådets fortsatte virksomhet viste. Stortinget voterte og et flertall var for å avsette kongen. De forhandlet også med Terboven om hvor mange NS-medlemmer som skulle være med i et Riksråd som skulle erstatte regjeringen. 

Eksempler på NS-ministres virksomhet er Torstein Fretheim, som fikk forhindret at tyskerne fikk de store tømmerleveranser Administrasjonsrådet hadde lovet dem; Eivind Blehr som skaffet Norge en avtale om levering av korn og fett som hindret hungersnød som Norge hadde under sin forrige krig (1807-14) eller som Holland hadde vinteren 1944-45 (Hongerwinter) der ca 20 000 døde av sult, eller Kjeld Stub Irgens som sørget for at familiene til sjøfolk som seilte for de allierte kunne trekke av mannens hyre så de hadde noe å leve av. Statssekretær Finn Thrana hadde et benådningskontor hos Quisling som gjorde sitt beste for at landsmenn skulle unngå dødsstraff eller sendes til Tyskland.

For mange ikke minst før 1940 var grunnen til NS-medlemskap partiprogrammet. Nasjonal Samling var de første ved siden av Kristelig Folkeparti, som også ble stiftet i 1933 som hadde en kristendomsparagraf.

Mange var engstelige for Sovjet. Quisling hadde reddet mange fra Stalins første forsøk på å sulte i hjel Ukrainas bondebefolkning (Holodomor) 1922-23. Stalins Gulag og Moskvaprosessene var kjent.

NS ville styrke forsvaret, som ble stadig mer svekket i løpet av mellomkrigstiden. NS mente at Norge ikke ville blitt angrepet om forsvaret hadde vært i orden, og i det minste det som fantes var blitt mobilisert da krigen startet i september 1939, tilsvarende det som skjedde da 1. Verdenskrig startet. Derfor var mange offiserer med i NS.

En hovedhensikt med frontkjemperne var å bygge opp en ny norsk hær, som skulle kunne forsvare Norges grenser effektivt, og gjøre okkupasjonen overflødig.

NS ville dele Stortinget i to, et Riksting og et Kulturting. Medlemmene dit skulle velges fra laug/ yrkesgrupper. Hver yrkesgruppe skulle velge sine representanter etter medlemsmassen og avløse partiene. Rikstinget ville da få yrkesmessig sammensetning og håpet var da en avspeiling av samfunnet på en mer helhetlig måte og at klassesamfunnet ble svekket.

I programmet sto det at det skulle ryddes opp i kommunale gjeldsforhold. Det skjedde under okkupasjonen. Også arbeidsløsheten skulle opphøre. Det gjorde den, og Arbeidsløshetstrygd ble innført. Det ble også barnetrygd.

De fleste NS-medlemmer hadde god samvittighet etter krig og okkupasjon.

 

 

 

 

Referat Vennetreff nr.70 Oslo 7.4.2018

Rolv Olsen ble gjenvalgt som kontaktperson ved akklamasjon.

Bjørn Steinar Meyer viste frem bilder fra sin biografi om Olga Bjoner, ”Førerkvinnen”, mens han fortalte fra boken. Han understreket at betegnelsen ”Fører” var vanlig i mellomkrigstiden. Også Bondelagets leder, Johan E. Mellbye ble omtalt som fører s.155. I en hilsen fra bondekvinner i Kristiansand i 1929 ble hun hilst med ”Heil og sæl”s.64 . 

I 1930-årene gjorde Olga Bjoner en stor innsats for å få kvinner til å stemme. Det ble hun aldri takket for. Hun bygget også opp kvinneforeningene til Norges Bondelag. Dem var det 3 av våren 1933 og 500 med 25 000 medlemmer i 1939. Hennes innsats førte til at bondekonene ble respektert.

Hun reiste ikke bare innenlands til nye og gamle bondekvinnelag, men også til utlandet. Der lovpriste hun det norske demokratiet, og hevdet at Norge var best. Hun ga også uttrykk for bekymring over Norges svake forsvar. Etter at de andre partienes forhandlinger med okkupasjonsmakten ikke lyktes sommeren 1940, og Terboven hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling, meldte Olga Bjoner seg inn i NS for å forsvare norske interesser. Sommeren 1941 var hun i Tyskland og håpet å få Terboven fjernet. S.227. Hun gjorde sitt beste og lyktes ofte med å redde landsmenn fra fengsel og dødsstraff. Hun organiserte hjelpesystuer og kjøkkener gjennom NSK for omsøm og utnyttelse av lite brukte matressurser.  Hun lyktes i å få innført barnetrygd og husmorvikarer.

Etter krigen opplevde hun at ”villdyret i mennesket var sluppet løs”. Hun ble dømt til 6 års fengsel, plyndret for det meste hun eide og voldtatt tre ganger av en fangevokter, uten at voldtektene ble etterforsket. Hennes helse ble dårligere. Hele familien ble straffet, slik at de tenkte på å forlate gården og dra til Argentina.

Det var et lyspunkt at hun ble hedret på 40-årsdagen for Hobøls bondekvinnelag i 1962. Men det skrev avisene ikke noe om. Og bondekvinnelagene skrev henne ut av sin historie. Hennes venner var stort sett gamle NS-folk. Hun mente aldri at hun hadde valgt feil, og var villig til å tilgi de ”gode nordmenn”, selv om de aldri angret.

Forfatteren avsluttet med å lese siste avsnitt av boken, der han oppfordrer ”den norske stat, som hadde ansvaret for henne mens hun satt fengslet og ikke klarte å hindre at hun ble voldtatt tre ganger. Den gjorde heller ikke noe for å hindre at fengselsoppholdet ble et sammenhengende mareritt, det hennes advokater karakteriserte som en konsentrasjonsleir for henne.  En seierherre skal aldri akseptere voldtekt, overgrep, mishandling. Staten bør gi Olga Bjoner og hennes familie en unnskyldning.”

Det har Meyer ikke fått respons på.

I diskusjonen ble understreket forskjellen mellom parlamentarisk og parlamentaristisk. Norge hadde hatt parlament/Storting fra 1814. Først i 1884 oppsto parlamentarismen, der Stortinget kunne avsette regjeringen med alminnelig flertall. Mange, særlig NS-folk mente at det hadde ført til svekkede regjeringer og svekket forsvar, og at det til slutt førte til at Norge i 1940 lå åpent for invasjon. NS mente at regjeringen først skulle gå om den fikk 2\3 flertall mot seg.

Det ble også nevnt at det Olga Bjoner i alle fall fra 1930 fryktet, at religionen skulle avskaffes, ekteskapet og familielivet oppheves, og barna tas vekk fra foreldrene for å oppdra dem i statsanstalter, nå var skjedd. ICS

 

 

Referat Vennetreff nr.66 Skien 13.1.2018

 

Som vanlig hadde vi det ekstra hyggelig på julevennetreff. Olav Jørgenvåg fortalte fra boken ”Fra fenrik til fører” han har skrevet om sin farfar Paul Johan Jørgenvåg.

Paul Johan Jørgenvåg skrev dagbøker om sin deltagelse, både i kampene mot tyskerne i april 1940 og om hans tid på Østfronten, og det var dagbøkene som fanget interessen og var utgagnspunktet for boken. Den tar også for seg historiene til de mennene han kjempet sammen med på Østfronten. Olav måtte bare finne ut av farfarens historie,  og forstå hvorfor han valgte som han gjorde.

Da krigen kom til Norge var bestefaren 33 år og levde som fisker og gårdbrukersønn på den lille øya Tustna utenfor Kristiansund. Men han var også vernepliktig fenrik i hæren og en del av landets mobiliseringsforsvar.

Han ble sendt til det lille tettstedet Dombås i Gudbrandsdalen, hvor hovedveien deles mot Romsdalen og Åndalsnes og over fjellet mot Trondheim. Det var forventet at tyske hærstyrker skulle rykke nordover og okkupere bygda, men Hitler anså Dombås som så strategisk viktig at han personlig beordret sine beste styrker til straks å angripe Dombås – og hans beste menn var fallskjermjegerne.

Men da 170 tyske elitesoldater hoppet ut av flyene den 14. april gikk mye galt og de ble i mindre grupper spredt over et stort område. Norske styrker startet en klappjakt på fallskjermjegerne og etter harde trefninger, som flere ganger holdt på å koste bestefar og hans menn livet, drepte de eller tok til fange hver eneste fallskjermjeger – til Hitlers store forbannelse.

Da tyske hærstyrker med panservogner og flystøtte etter hvert rykket nordover knuste de den norske motstanden og engelskmennene som var kommet for å hjelpe, var også sjanseløse.

Bestefar møtte statsminister Johan Nygaardsvold under felttoget da han vekket statsministeren midt på natten på Lesjaverk gård og Nygaardsvold tok ham for å være en tysk soldat. Han fikk inntrykk av at landets øverste politiske leder var både feig og ubesluttsom. s.28. Og da regjeringen oppgav motstanden og rømte til England en drøy måned senere var det i hans øyne et utilgivelig svik at de overlot befolkningen til okkupantene. Han var samtidig meget imponert over tyskernes militære innsats - med deres moderne utstyr og gode kampmoral. Han var klar over at motstanden skulle fortsette fra London, men etter det han hadde sett av norske myndigheter og den spede britiske innsatsen mot tyskerne i april, hadde han ingen tro på at de skulle være i stand til å frigjøre landet fra okkupantenes grep.

Selv hadde han vært godt mentalt forberedt for å gå i krig, men ikke først og fremst mot tyskere – han hadde vært innstilt på krig mot russiske styrker som året før hadde angrepet Finland, og hadde siden det ventet at de også skulle angripe Norge. Etter Terbovens tale 25. september 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og begynte året etter i ordenspolitiet i Oslo. Opplæringen av politifolk ble snart utviklet etter den tyske modellen og sterkt militarisert.

Da politiminister Jonas Lie opprettet et kompani av politimenn for å kjempe mot russerne på Østfronten, ble bestefar hans nestkommanderende og troppssjef med grad som Untersturmführer. I september 1942 reiste det som skulle bli kjent som det 1. Politikompani østover og etablerte seg utenfor den russiske byen Leningrad, i dag kjent som St.Petersburg, som forsterkninger for Den norske legion. I et halvt år deltok bestefar og Politikompaniet i å beleire byen som etter Hitlers ordre skulle fjernes fra jordens overflate.

I skyttergravene utenfor Leningrad ble Politikompaniet del av en stillingskrig der 13 av de totalt 92 i kompaniet ble drept. Mange flere ble såret og russernes militære dyktighet og vilje til å forsvare seg satt en skrekk i mange av nordmennene. (I et halvt år holdt de forsvarslinjen og bodde i jordbunkere med rotter og lus i temperaturer ned mot 45 minusgrader.)

De som returnerte til Norge fikk overordnede stillinger i politiet, til tross for at mange av dem hadde store mentale utfordringer etter opplevelsene ved fronten. Bestefar tjenestegjorde som politikaptein i Trondheim hvor også mange av hans gamle krigskamerater hadde roller i politiet. Det ble mye festing og etter at en affære/romanse mellom bestefar og kona til en av byens NS-topper ble kjent, ble han fratatt kommandoen og forvist fra byen. Han tjenestegjorde en tid i hjembyen Kristiansunds luftvernavdeling og i to måneder som adjutant for Quisling på slottet. Da freden kom hadde han nylig blitt overført til Kongsvinger politikammer hvor han ble fengslet. I januar 1949 ble han dømt til tre år og en måneds fengsel for landssvik. Han ble løslatt i 1950 og levde deretter et tilbaketrukket liv som fisker og jeger på Tustna. Bestefar døde i 1987.

Til sammen kriget 4800 norske gutter og menn i tysk uniform – omtrent 900 av dem kom aldri hjem. Antallet kunne lett ha vært høyere da hele 15.000 møtte opp for å verve seg, men til sitt store hell ble over 10.000 av dem ikke godkjent som soldater i Waffen-SS.

Det å ha vært frontkjemper har for mange familier lenge vært forbundet med skam, og noe som skal forbigås i stillhet. I tillegg til mange timer på Riksarkivet, reiser til Russland og Estland og gjennomgang av endeløse bunker av gamle dokumenter og andre kilder, har jeg kontaktet overlevende fra bestefars kompani på Østfronten. En av dem nektet for å ha vært der, mens andre var mer snakkevillige. Bestefar snakket selv heller aldri om krigen, men hans dagbøker fra kampene i Norge og Russland er i sin helhet med i boken. Da han valgte å etterlate seg dagbøkene, spesielt den fra Leningrad, tror jeg han hadde et ønske om at vi i senere generasjoner kunne prøve å forstå hans valg.

Under krigen delte landets befolkning seg i tre grupper: De som i varierende grad støttet okkupantene, de få som kjempet imot og opprettholdt motstanden og den største gruppen som forholdt seg i ro og ventet på at det hele skulle være over. Rundt 93.000 nordmenn ble dømt for landssvik etter krigen, og disse var ikke alle ondsinnede mennesker. Norge er fortsatt det eneste landet i verden som har dømt alle partimedlemmer av et politisk parti bare for å ha vært medlem. Men landssvikoppgjøret i Norge var fremdeles bedre enn i mange andre land der lynsjing og gatejustis fikk utfolde seg fritt.

Med all den åpenhet vi har i dag har bildet av Norges krigshistorie begynt å bli litt mer nyansert. Det finnes flere åpne arkiver og annen dokumentasjon som kan hjelpe oss å forstå.

Vi mennesker er sjelden bare enten onde eller gode. De fleste av oss er vel litt grå – og slik var også de som levde under krigen.

I diskusjonen ble det bekreftet at nærmere 93 000 ble anklaget og grunnlovsstridig fratatt stemmeretten etter okkupasjonen, noe som kan ha bidratt til at Arbeiderpartiet fikk rent flertall i 1945. Ca halvparten ble straffet blant annet med å bli fratatt stemmeretten for minst 10 år, noe som bidro til at Arbeiderpartiet beholdt makten.  Det finnes faktisk ett parallelt tilfelle: I Etiopia i 1992 ble det laget en egen lov slik at medlemmer av Etiopias arbeiderparti hverken fikk stemme eller var valgbare. Det foregikk nok flere mord og andre overgrep også etter frigjøringen enn det som er kjent. Men slikt ble  ikke etterforsket, og til nød tatt opp om det ble alment kjent.

Det ble stilt spørsmål ved om Paul Johan Jørgenvåg virkelig var klar over at krigen skulle fortsette fra London. Dette ble skrevet inn i dommene, fordi det var nødvendig for den subjektive skyld. Men Paul Johan Jørgenvåg var klar over hva kapitulasjon innebar. Norske soldater som var i Sverige våren 1940 ble sendt hjem. Offiserene ble satt fri mot å gi sitt skriftlige militære æresord på at de ikke ville gripe til våpen mot Tyskland i den pågående krigen. Alle nordmenn som deltok i andre verdenskrig etter at Norge hadde kapitulert, måtte bære annet lands uniform. Heller ikke Kongen snakket om noen fortsatt krig i sin første tale fra London

 

Referat Vennetreff nr.65 Modum 9.9.2017

Vi hadde et hyggelig møte hjemme hos en av oss. Etter en god middag, da vi presenterte oss for hverandre, holdt Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev foredrag om hva medlemmene av Nasjonal Samling mente. Manglende kommunikasjon i hele etterkrigstiden mellom de to sider av konflikten i Norge i perioden 1930-50 har ført til at de aktive nå er døde, de fleste overbeviste om at de selv var heltene og motparten forbrytere og forrædere. Quisling ble upopulær hos sosialistene allerede i 1930, da han beskrev forholdene i ”Sovjetparadiset” i ”Russland og vi”.  Som forsvarsminister i 1932 anklaget han sosialistene for omtrent det samme han ble henrettet for 13 år senere. En Stortingskomité (unntatt de sosialistiske medlemmene) ga ham rett i anklagene. Grunnlovsdagen 1933 ble Nasjonal Samling dannet, med et program for en stor del som de øvrige, men med kristendomsparagraf. Partisymbolet var tatt fra Hellig-Olavs skjold i Olavsantemensalet fra Nidarosdomen. For å sikre stabile regjeringer, skulle regjeringer først gå om de fikk 2/3 av tinget mot seg. Arbeidsfred skulle sikres ved at man i stedet for partier, skulle samle folk i bransjer (laug), der alle fra topp til bunn var med.

Fra 1930-årene ble medlemmer av Nasjonal Samling hetset med at de var ”nazister”. Det har fortsatt, fordi forutsetningen både for at den sivile motstandskampen som stort sett rettet seg mot NS-folk og deres barn og etterkrigsoppgjøret skulle være legitime, var at NS-folk var nazister. Riktignok fantes det en nazistisk opposisjon i NS. I okkupasjonstiden var de populære hos tyskerne, og utgjorde redaksjoner for ”Hirdmannen” og ”Ragnarokk”. Etterpå har de vært populære kilder for å ”bevise” at NS var nazistisk. Etter krigen var forutsetningen for at nazister (medlemmer av det norske nazipartiet Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti NNSAP fra 1932) skulle straffes, at de hadde meldt seg inn i NS.

Vanlig tolkning av Haagkonvensjonene var: Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter har liten betydning. Slike protester kan muligens få politiske betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.”

Norge hadde ikke inngått avtale med noe land hverken før eller etter 9. april 1940 og hadde derfor ingen alliert å gå over til.

Kapitulasjonsavtalen av 10. Juni 1940 avsluttet den aktive krigen mellom Norge og Tyskland, og vi fikk okkupasjon “etter Haag konvensjonens artikkel 43 og 45 som gir okkupasjonsmyndigheten all administrativ myndighet som normalt tilkommer landets regjering” i følge Kristen Johansen som var Nygaardsvold-regjeringens rådgiver i internasjonale spørsmål. https://norgesskjebne.wordpress.com/2015/06/20/var-regjeringen-nygaardsvold-lovlig-i-1940-og-senere-2/      http://www.nsbarn.no/NSBARN/Rolv1943.htm

 

NS-folk oppfattet seg som dem som legalt forsvarte Norges og nordmenns interesser. Takket være NS ble tapene av liv og eiendom i Norge langt mindre enn om motstandsbevegelsen hadde stått alene mot tyskerne.   https://norgesskjebne.wordpress.com/2017/10/11/hva-oppnadde-nasjonal-samling-i-regjering/ Etter foredragene tok vi oss tid til en god samtale. IC

64. Vennetreff  -  Oslo 22.4.2017

Inger Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Foredragsholder var Nina Drolsum Kroglund, som har gitt ut boken ”Hagelin, Quislings høyre hånd”. Hun understreket til å begynne med at uten Hagelin med hans gode forbindelser til sentrale personer i Hitler-Tyskland som Raeder og Rosenberg var det tvilsomt om Quisling hadde møtt eller fått noen støtte av Hitler. Hagelin, som kom hjem til Norge i desember 1939 etter 40 år i Tyskland, utnyttet sine kontaktskapende evner også i Norge og hadde kontakt både med sosialminister Støstad og handelsminister Trygve Lie. Hagelin oppfattet ikke at regjeringen Nygaardsvold var nøytral i verdenskrigen som var brutt ut, men mer på alliert side. Hagelin informerte marineminister Raeder om forestående britisk invasjon i Norge både 15. og 28.3. 1940. Etter begge møtene satte Hitler fart i planene om invasjon i Norge, den 28.3. ble invasjonsdatoen satt til 9.4.  Kanskje var Hagelins opplysninger avgjørende for at tyskerne vant kappløpet om Norge.

Siden Quisling var dårlig i tysk, opptrådte Hagelin som hans tolk i møtene med Rosenberg, Raeder og Hitler. Det kan hende Hagelin vel så mye fremførte egne tanker som Quislings.

Sommeren 1940 sendte Terboven Quisling til Tyskland. Terboven ville at Jonas Lie skulle lede Nasjonal Samling i mellomtiden. Men den plassen tok Hagelin. Også medlemmer av Nasjonal Samling var skeptiske til Hagelin. De kjente ham ikke. Hagelin hadde oppsøkt Quisling i 1936 og hadde da meldt seg inn i Nasjonal Samling. Fra før var han medlem av NSDAP i Tyskland. I september 1940 ble Hagelin utnevnt av Terboven til Innenriksminister. Hagelin fortsatte som Innenriksminister i Quislings Nasjonale Regjering fra 1.2.1942, sammen med sin svoger, minister Irgens som var gift med hans søster. Hagelins forhold til Terboven og tyskerne ble stadig verre. Så lenge det ikke var inngått noen fredsavtale og tyskerne fortsatt sto i landet oppfattet han dem som fiender. Blant annet fikk Hagelin hindret at nordmenn ble utskrevet til arbeid i Tyskland. Han syntes ikke Quisling var bestemt nok overfor Terboven, og forholdet til Quisling ble dårligere. Hagelin ble avsatt høsten 1944 fordi han nektet å bistå tyskerne ved evakueringen av Finnmark.

Etter krigen ble han dømt til døden. Grunnen var ikke minst ansvaret han ble pålagt for jødenes skjebne. Selv mente han at det ville gått verre med jødene om ikke han hadde vært der.  Han mente at han hadde utvirket at Quisling fikk løslatt de jødiske menn som var over 65 år som ble arrestert i oktober 1942. Han hadde gitt mange erklæringer på at folk av jødisk herkomst var ariere, og hadde forhindret at halv- og kvartjøder ble arrestert. Han var selv kvartjøde, med jødisk morfar.

I diskusjonen ble det spurt om en grunn til at han måtte henrettes var at han hadde avslørt regjeringen Nygaardsvolds manglende nøytralitet vinteren/våren 1940.  Det ble også spurt om ikke også den norskgifte Hans Wilhelm Scheidt ga tyskerne opplysninger som førte til invasjonen. IC

63. Vennetreff  -  Julevennetreff i Skien 14.1.2017

Foredragsholderen kunne ikke komme pga sykdom i nær familie. I stedet fortalte Inger Cecilie Stridsklev om EN HENLAGT LANDSSVIKSAK OG ET GRAVSTED, et kapitel fra hennes familiehistorie; Hadde hun ikke hørt historien, ville hun ikke kommet på å søke etter grandtantens papirer i landssvikarkivet. Saken var på over 60 sider. På møtet kom det frem at også foreldre til falne frontkjempere hadde fått krav på hva deres døde sønn hadde skullet arve. I en annen familie hadde de måttet gå fra gården på grunn av erstatningskrav etter krigen. Dette selv om Grunnlovens § 104 sa at ”Jord- og boeslod kan i intet tilfelle forbrydes.”  Mange oppfatter det slik at de som fikk sakene henlagt, og i alle fall de som Les videre

62. Vennetreff - Første Vennetreff i Stavanger 19.11.2016

Dette ble et vellykket vennetreff, slik at det ble uttrykt ønsker om at dette skulle bli en årlig tradisjon. Foredragsholder var Anne Marie Waage som bor i Stavanger, og er en av de to søstrene bak boken ”12 brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Det henvises til referatet fra 20-årsjubileet. Hun betonte at hennes familie ikke hadde skadet noen. Moren var sekretær i en forening, mormor var sjef for sosialstyret. De fikk veldig strenge straffer.  All eiendom ble inndratt, og familien fikk 50 kr. i uken å leve for. Vi barna hjalp til så godt vi kunne. Jeg var stor pike på 8 år. Det var veldig mye mobbing. Jeg ble spyttet på i 17.mai-toget. NS-naboer var virkelige venner. De andre var onde. Andre fatter ikke hvordan vi hadde det. Vi følte oss elendige. Vi satt på en sten og jeg leste brevene fra mor som var fange på Bredtvedt høyt for min søster mens vi gråt. Jeg syntes aldri jeg kunne fortelle det til noen. Men da jeg sa det til han som ble min mann, sa han ”Hva gjør det?” ICS

Anne Marie Waage og søsteren omtalte også historien på forrige Vennetreff 24.9.2016: http://www.nsbarn.no/referater.htm  Se også: http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm

61.Vennetreff og 20-årsjubileum 24.9.2016

Det var stor kakefest med mange gode kaker hjemme hos en av oss.

Det var opprinnelig planlagt at tre NS-barn, to menn og en kvinne skulle fortelle sine historier. I stedet ble det perfekt kjønnsfordeling, med to menn og to kvinner, men vi hørte historiene til tre familier.

1.      Halvor Lognvik

Halvor Lognvik ble født i 1944 som sønn av lensmannen i Rauland. Det var bare lensmannen og en av hans søstre som var medlemmer av Nasjonal Samling i familien. Halvor sa at det kom beskjed fra London om å skyte en del NS-folk så folk skulle vite hvilken side de skulle stå på. Det var skutt en NS-mann på Hovinheia, ikke så langt fra Rauland i februar 1945.

Det var mye militær aktivitet i distriktet i forbindelse med tungtvannsaksjoner. I begynnelsen av mars fikk lensmannen besøk av Syverstad med beskjed om å holde seg lavt i terrenget. Det var mange slipp både her og der. Lensmannen brydde seg ikke stort om det likevel, og så ikke på det som vesentlig. Mange lensmenn var skutt.

Lørdag 10. mars 1945 kom en nabo og påsto det var funnet tjuvgods fra en forretning. Lensmannen kunne ikke nekte å bli med. Men han visste at budbringeren var i heimestyrkene og det var ingen der som ville unnlate å ta det de måtte finne. Så når han kom for å varsle og vise lensmannen hvor tjuvgodset befant seg visste lensmannen at her ligger noe under. Men hadde ikke mulighet før dagen etter, og i mellomtiden snakket han med broren.

Broren kom dagen etter for å høre gudstjenesten i radioen. En hjemmefrontkar kom. Lensmannen ble tatt med til en hytte, og måtte skrive et beroligende brev til sin kone om at han hadde gått i dekning på fjellet.

Men da lensmannen ikke kom tilbake, ble broren urolig. Han fant brorens tjenestevåpen, en Nagant og 5 skudd. Så fulgte han sporene, kom til hytta og fant flere par ski, deriblant brorens, utenfor.

Han gikk inn i gangen, og åpnet så døren til hovedrommet. Han stakk revolveren inn gjennom dørglytten og spurte: ”Hott e det som foregjeng her?” Ingen svarte, så han sa: ”Upp med hendane”, men Syverstad skjøt. Rommet var mørkt, og Johans som kom utenfra kunne bare se de forskjellige personene som skygger. Men han så glimtet fra skuddet som ble avfyrt, snudde revolveren mot glimtet og klemde på avtrekkeren. Syverstad falt etter det som senere viste seg å være et lungeskudd. Samtidig falt naboen, som satt ved siden av. Tronstad sto på gulvet. Det gjorde nok sterkt inntrykk med to skudd inne i det lille, halvmørke rommet. Tronstad sto midt i rommet rett framom døren mellom lensmannen og broren. Tronstad tok et skritt fram mot Syverstad og snudde seg mot Johans og sa ”Du har skutt han.” Så bykste han til og greip Johans om håndleddet på revolverhånden og de to begynte å slåss om revolveren.  Johans skjøt flere skudd mot Tronstad mens de sloss om revolveren. De ramla ut i det ytre rommet med Tronstad øverst og Johans under. Så fikk Johans klemt revolveren inn under kroppen på Tronstad og trakk av. Skuddet var dødelig, og kampen tok slutt.  Johans velta kroppen til side og plutselig sto det nok en mørk skygge over ham. Han retta revolveren opp mot brystkassa på skyggen og trakk av.. Men han hadde skutt revolveren tom og den slo mot et tomt kammer. Personen over han var lensmannen og hadde han hatt flere skudd ville han også drept broren.

Det var sannsynligvis Einar Skinnarland som ga sin svoger Syverstad et grovkalibret skudd i hodet så han døde. Så ble likene senket ned i et vann i nærheten. Tyskerne kom og hentet likene til Rauland. Deretter ble likene brent.

Siden fikk Halvor en engelsk lommekniv som var funnet ved Syrebekkstøylen.

Tyskerne tok Naganten, lensmannen fikk en Smith and Wesson og Johans fikk en Colt 45 automatpistol. Johans trente med den når han matet hestene kl. 6 om morgenen. 9.mai var lensmannen og kona av gårde i bryllup til konas søster i Flatdal, da Johans og faren skulle sette poteter. De hadde spurt naboen om sønnen ville hjelpe til å sette dem, og fått nei, så de to var alene.

For å arrestere onkel Johans kom 9 tungt bevæpnede menn. Lederen sto klar på en haug sammen med kjentmannen 100 meter unna, der han hadde oversikt. Resten lå i skjul. De sendte to naboer som hadde vært litt med i hjemmestyrkene for å arrestere Johans. De tok med bøtter som om de skulle hjelpe til å sette poteter. De visste at Johans ikke kunne skyte naboer.  Men kvinnene på gården så at noe beveget seg i skogkanten og ropte inn til dugurd. Det var omtrent en time tidligere enn vanlig. Da Johans skulle løsne hesten, hoppet den ene naboen på ham og la ham i bakken. Faren kom løpende for å hjelpe.

I følge den offisielle historien kom lederen løpende og skuddet mot faren gikk av i vanvare, og at drapet på faren (79) var et uhell. Halvor er sikker på at det var bevisst - planlagt hevn. Johans måtte de ha tak i. Han skulle de plage, dømme og pådømme ”varig svekkede sjelsevner”.

Men faren kunne ofres. Aksjonen var planlagt slik at naboene skulle hoppe på Johans. Da visste alle at faren ville gå til aksjon for å hjelpe sønnen. Derfor lå lederen på en haug 100 meter vekk og sikta på faren med rifle. Og når han fløy opp for å hjelpe sønnen skjøt lederen ham med overlegg fra 100 meters avstand. Halvor kan dokumentere dette bl. a. med videoopptak med deltakerne i aksjonen.

Både lensmannen og broren fikk 10 år. Johans ble i tillegg dømt til 10 års sikring. (Sikring for at han ikke skulle straffe han som han hadde sett skyte faren).  Han ble sendt til mentalundersøkelse på Faret i Skien. Her fant legen ham helt normal. Da blei han sendt til Gaustad for at ”rettsvesenet” kunne få ønska diagnose ”varig svekkede sjelsevner”. Måten de ble behandlet på er en skam for rettsvesenet.  Rettsvesenet i Norge etter krigen er et enormt problem. Familien hadde store eiendommer. En del ble konfiskert før krigen. Mer ble tatt etter krigen. Vi var rettsløse. Arbeiderpartiet la forsvaret flatt, som i dag. Arbeiderpartiet er livredde for å få sannheten på bordet. De var de første som stakk, uten å overlate ansvaret til andre. Alternativet var et rent tysk styre. Halvor har minnebøker fra fengslene etter krigen. Fangene ble utsultet. De fikk ”blomstersuppe”. De ble mishandlet. Johans kom ut i 1950, far i 1951. Jeg kom tilbake til bygda i 1979. I 1985 dro jeg til ”minnehøytideligheten” ved Syrebekkstøylen både for å vise min respekt og samtidig gi beskjed om at dette ikke lenger er en sak mine barn skal plages med. Han var sikker på at om han ikke møtte frem, ville barna hans ble plaget. Han har god kontakt med sønnen til Syverstad. http://www.nsbarn.no/ics04112012.htm#lognvik

 

2.     Anne Marie Waage og Kari Mathilde

Søstrene Anne Marie Waage f.1938 og Kari Mathilde Bakke f.1941 fortalte om familiehistorien og bakgrunnen for boken ”12 BREV. Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Både moren, morens foreldre og hennes brødre meldte seg inn i Nasjonal Samling før krigen. Etter krigen flyttet familien på landstedet til besteforeldrene. Den ble da drevet som gård. Det var det de levde av, enda ingen hadde drevet gårdsbruk før. De fant brev de hadde skrevet til moren da hun satt på Bredtvedt i august til desember 1947. De fikk skrive en gang i uken, og fikk kort tilbake. Den eldste lærte den yngste å skrive, så hun også kunne skrive til mor. Deres venner anbefalte dem å skrive bok. De måtte gjennom mange formaliteter for Riksarkivet for å få ut papirene, det var før ”landssviksakene” ble frigitt.

Da de fikk papirene, ble de sjokkert. Det som sto der, og det vitnene sa, var ikke troverdig. Familiemedlemmer ble beskrevet som om de var skyldige i kriminelle ting. Det eneste de hadde gjort var å delta i Nasjonal Samling på lokalt nivå. Morfar hadde vært styremedlem i lokale bedrifter.

Morfar skrev sterkt om leirene etter krigen. Søstrene følte skam fra fredsutbruddet. Det sto bilde av mormor i avisen da hun ble arrestert. Siden så de henne da hun lå og lukte utenfor Hauge fengsel. Vakten tillot dem å kaste inn hvert sitt eple til henne.

Det var mye mobbing på skoleveien. Foreldrene var separert. De trodde de var de eneste NS-barn med skilte foreldre. Folk ville ikke snakke med dem. De hentet posten med kortene fra mor på Bredtvedt. Veien var ødelagt av naboene så morfar og hans familie ikke skulle kunne kjøre på den. Når det kom kort fra mor, satte de seg ned på et øde sted og leste. De satt og holdt rundt hverandre og gråt. Det var godt å være to til å dele det. Men de gråt ikke så de voksne så det. De hadde problemer nok.

Deres besteforeldre var gode mennesker. Mormor var en varm kristen. Morfar mistet hele sin forretning. Han hadde ikke gjort en katt fortred. Han var medlem av Nasjonal Samling. De var gode mennesker. De skadet ingen.

I 1951 flyttet de til Haugesund. Anne Marie ble spyttet på i 17.mai-toget. Det var veldig sårt. Det første jeg fortalte han som ble min ektemann var at jeg var NS-barn. Han svarte: ”Gjør det noge?” Vi snakket aldri om det til andre NS-barn. En klassekamerat sa at han ikke orket snakke om det. Men vi hadde mange NS-familier som var våre hjelpere opp gjennom mange år. Barnebarna ser annerledes på det.

Etter at vi hadde skrevet boken kom det et stort oppslag om den i Haugesunds Avis til nyttår. Vår morfar skrev hele sin historie. Det er viktig å skrive sin historie. Vi har fått gode tilbakemeldinger.

Snart kommer boken ut i annet opplag.

http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm

3.      Heinz-Georg Windingstad

Heinz-Georg Windingstad ble født i 1934, visstnok et av de minste barnekull i Norge. En hadde påstått at Heinz-Georg aldri hadde vært noe barn. Til det hadde Lars Roar Langslet (som selv var et NS-barn f.1936), sagt at Heinz-Georg var født voksen, som han selv. Da det skulle tas bilde av barna i barnehagen, gikk han gjennom byen og hjem, hentet sin egen stol, gikk tilbake og satte seg foran resten av barna, og sa at nå kunne de fotografere. Familien Windingstad var en harmonisk familie.  Det var fire sønner. Mor var fra Tyskland. Hun hadde vært norsk statsborger fra 1922.

Han husker 9.4.1940. Han la merke til at kjennetegnene på flyvingene var tyske.

Han opplevde at moren ble 10 år eldre på ett sekund. Hun aksepterte heller aldri at faren gikk inn i NS. To eldre brødre på 14-16 år bodde fra før i Oslo med tilsyn av en nazistisk enke for kr. 8 pr. måned. De kom inn i unghirdens sportsavdeling.

Faren var kommunekasserer i Kråkerøy. Kommunestyret der var kommunistisk. Det hadde kan hende gitt faren problemer. I alle fall sa han ja til å bli direktør for OBOS i 1942. Fra ”Direktoratet for fiendtlig eiendom”, det eneste direktoratet Gerhardsen beholdt, fikk familien tildelt boligen til Byfogd Gram. Han var far til Gregers Gram, og hadde flyktet til Sverige. Der var Heinz-Georg alene med foreldrene. Han hadde ingen venner på skolen. Han gikk i klasse med tvillingsønnene til Hansteen som nylig var skutt av tyskerne. Heinz-Georg sa at han hadde en øyefeil, så han så skrått og derfor måtte ha pulten nærmest døren.  Så snart det ringte, stakk han ut og oppholdt seg på do i friminuttene.  De tømte blekkhus i ranselen hans. En gang fant han en død mus der.

Han hadde en følelse av total ensomhet. Han følte ikke at han hadde gjort noe galt. Det hadde han ikke heller. Til sitt forsvar utviklet han en skarp tunge. Så kom meldingen i 1944 om at broren Wolfgang var falt.  Heinz-Georg fant en lapp på pulten der det sto: Heinz er en morder. Han har mordet bror sin. Han kjente skriften, og gikk bort til ”aktor” og sa: ”Nå må du lære deg å stave: Det heter myrdet, ikke mordet. Etter det fikk han være relativt i fred. Hans mor trodde aldri på at sønnen Wolfgang var død.

Han glemmer aldri nyttårsaften 1944. Han gikk gjennom slottsparken med foreldrene. Hjemmefronten hadde bestilt bombing av Gestapohovedkvarteret. Det ble ikke truffet, men omtrent 100 mennesker døde, de fleste norske sivile. Åtte mennesker døde bare i slottsparken.

De sto som fjetret. Et hus så ut som om en kjempe som var falt. Veggene falt ut. Han ante ikke at mor kunne løpe så fort, med høyhælte sko. Da de kom frem til tilfluktsrommet, sto en eldre mann der og sa at det var fullt. Heinz-Georg ble dypt imponert over sin far da han bare sa ”Å, ja?”, dyttet den gamle mannen bakover og de gikk inn.

To av brødrene var frontkjempere. Den ene ble såret flere ganger. Han var på et sykehus i Flensburg våren 1945 og ville hjem. Han hadde hørt det var et rehabiliteringssykehus på Sinsen i Oslo.  Lederen for sykehuset sa at han måtte spørre Berlin, men at han ikke kunne ringe, for det var ikke lov å ringe over avstander på over 200 km. Da pekte broren min på ham med våpenet sitt og sa at ”Lugeren forteller at det er mindre enn 200 km til Berlin. Han kom hjem med lasarettog 4-5 mai 1945.

Han fortalte at han aldri var så livredd som da han befant seg i rullestol i hagen og en skjelvende guttunge med en stengun som danset i hendene hans skulle arrestere ham. En gjeng fra Hjemmefronten var kommet for å arrestere denne livsfarlige banditten.

Familien ble reddet ved at fastlegen skrev attest for Nasjonal Holdning for moren. Dessuten hadde yngste sønnen til Generalmajor Marthinsen sagt at de måtte ta ut pengene fra banken. Han selv hadde hatt polio og hadde ikke kunnet være med på så mye. Broren omkom i en flyulykke over Telemark da han var på vei såret hjem fra fronten. Heinz-Georgs far hadde ikke tenkt på å gjøre noe sånt, men fordi de tok ut pengene hadde de noe å leve for i tiden fremover. Foreldrene hadde nylig fått en femte sønn.

Dorenfeldt utsatte saken til faren. Han hadde problemer med å finne anklagepunkter. Han prøvde seg med å si at faren hadde hatt 5 sønner ved fronten. Det måtte han medgi var overdrevet. Heinz- Georg var 11 år, og lillebroren spebarn. En eldre bror var ikke med i NS. Og en bror var antatt falt.

Men til den broren som var kommet hjem tordnet Dorenfeldt: ”Ut reiser han for å forråde sitt land. Så blir han såret, og reiser på nytt ut for å forråde sitt land.”

Selv ble Heinz-Georg tatt med et stempel han hadde ”bemektiget seg fra gode nordmenns eiendom.”

Som leder for OBOS opplevde faren at leiligheter ble stående tomme, mens melkeflasker og aviser hopet seg opp utenfor døren. Det skulle etter reglementet leveres inn lister på fredag, men faren ventet vanligvis til mandag med at noe ble foretatt.

En av aktoratets vitner påsto at affære alt ble tatt på fredager. Da faren benektet dette, og samtidig sa at beskjeden gikk mandag, ikke fredag, og fra en fullmektig, ikke fra ham, svarte vedkommende at han ikke ville bli kastet skitt på av en landssviker.

Byfogd Gram ble innkalt, og spurt om det ikke var forferdelig å se huset sitt igjen etter at vår familie hadde bodd der. ”Nei”, sa han, ”huset var i bedre stand enn da jeg forlot det.” Da var han ikke lenger interessant som vitne. 

De flyttet til en villa på Tåsen hos NS-folk. Det var vanlig at NS-folks hus ble fylt opp med andre NS-familier som måtte flytte. En nabofrue grep tak i sykkelstyret hans og utbrøt: ”Går du løs ennå!”         På skolen hadde Heinz-Georg en lærer som var ihuga jøssing. En mandag kom han og spurte klassen om de kunne gjette hva han hadde gjort i helgen. Det kunne ingen. Da fortalte han at han hadde laget et bål i hagen og der hadde han brent Hamsuns bøker. ”Gud, så barnslig!”, utbrøt Heinz-Georg, og fikk nedsatt oppførselskarakter.

De fikk vite at broren Wolfgang var i live etter 3,5 år. Da kom en syk krigsfange hjem og fortalte at han hadde møtt Wolfgang i en fangeleir. De fikk skrive brev da det var gått 7 år. Far sendte pakker med krigsfangepost uten porto. På posthuset ville de knapt tro at det fantes krigsfanger langt ut i 1950-årene. Noen av pakkene kom etter hvert frem. Mor hadde lykkes med å smugle inn firkløver i et par raggsokker. Hele brakken fikk en rute den første i hver måned i et år. Etterpå leste de på papiret. Det var det eneste de hadde å lese på norsk.

De kom endelig hjem i oktober 1953. De var 5 frontkjempere, kommunisten Harjo og Randi Robertson, som ble ansett som spion fordi hun var i Wien med norsk pass ved krigsslutt. Det var Furubotn som til sist fikk dem fri. Norsk diplomati gjorde ingen ting.

De kom til det norske konsulatet i Berlin. Der ble de plassert i kjelleren. Vaktmesteren og kona reddet dem ut og ga dem en fin kveld på byen.  De nektet å reise tog gjennom Øst-Tyskland videre. De måtte underskrive på at de skyldte det norske konsulatet penger for flybilletter. De kom med tog København –Oslo. Familien sto og ventet på Østbanen. Men frontkjemperne kom ikke dit. Politiet kom på i Moss og kjørte dem i bil med tildekkede vinduer til Oslo. En velmenende politimann trøstet dem med at de nok ikke ville få mer enn et par år etter fangenskapet i Sovjet.  Wolfgang opplevde at de eneste som brydde seg var norske kommunister. 

Siden flyttet familien til Molde. Heinz-Georg ble ikke plaget. Men rektor nektet ham å holde foredrag i gymnasiesamfunnet om rettsoppgjøret. Men den yngste broren født i 1945 ble plaget i den byen.

Heinz-Georg arbeider som guide. En dag kom en felespiller, som skulle underholde turistene. Han lignet veldig på en av Hansteen-tvillingene, og Heinz-Georg spurte ham om han var sønn av Bernt Hansteen. Det bekreftet han, og spurte hvordan de kjente hverandre. Heinz-Georg sa han var klassekamerat. Da de møttes senere, skulle sønnen hilse fra far og be om unnskyldning. https://www.nrk.no/barnikrig/en-folkefiende-1.12217979#p

IC Stridsklev

60. Vennetreff 2. april 2016

Rolf Müller ble bekreftet i sin funksjon som kontaktperson i samsvar med statuttene.

Vennetreff hadde for første gang invitert Hans Fredrik Dahl som foredragsholder, og han kom! Temaet var ”Oppgjøret som rystet Norge”. Han begynte med at oppgjøret var kontroversielt og mangslungent, og at det berørte oss.  Andre verdenskrig var forferdelig, millioner var døde. Det var menneskelig råskap og ondskap over alt. Det måtte et oppgjør til. Londonregjeringen hadde forpliktet seg på et oppgjør overfor de allierte. Mennesker som trodde på nazismen måtte renskes ut.

Det som var spesielt for Norge var kollektiv avstraffelse av alle medlemmer av Nasjonal Samling. Mens tyskerarbeidere stort sett gikk fri. I følge Haagkonvensjonen av 1906 hadde en okkupasjonsmakt rett til å forlange arbeid av innbyggerne.

At det skulle være straffbart å være medlem av Nasjonal Samling fra 9.4.1940, vant flertall blant lovgiverne. Det var flere som var uenige: Professor og spesialist i strafferett Jon Skeie, rådmann Hartmann og Norges sendemann i London, Erik Andreas Colban.

Dahl mente det skyldtes at Norge var alene om å ha et NS-styre, som ble ansett å svare til et styre i Tyskland som var en ettpartistat der føreren bestemte alt. Når ”Den nasjonale Regjering” ble utnevnt 1.2.1942, skyldtes det at antallet NS-medlemmer ble ansett tilstrekkelig av Terboven.

Alle medlemmer ble dømt etter Landssvikanordningen som var kommet i stand i samarbeid mellom Hjemmefronten og Londonregjeringen. Dahl mente at alle ble fratatt stemmeretten for 10 år og trodde at det skyldtes at de ikke var klar over at de hadde fått den igjen da de senere i liten grad stemte. NS-folkene ble også fratatt stillinger og autorisasjoner, og ilagt solidarisk erstatning for alle utgifter man mente okkupasjonen hadde påført Norge, uten å ta med positive verdier som var tilført. 

Dahl mente at NS ikke hadde villet omstøte statsforfatningen/Grunnloven.

I diskusjonen var man enig om det. Denne anklagen var en av anklagene som etterkrigserfaringen gjorde gjensidig. I følge Grunnlovens § 17 kunne straffelover ikke gies som provisoriske anordninger, og i følge § 97 kunne lover ikke gies tilbakevirkende kraft. Hjemmefronten mente at professor Ragnar Knoph likevel hadde ment at straffelover med tilbakevirkende kraft var lovlig. Erfaringer fra de tilstedeværendes familier viste at man heller ikke tok hensyn til §104 som sa ”Jord- og boeslod kan i intet Tilfælde forbrydes.” Dette var desto mer ironisk etter som NS i samarbeid med ”Bygdefolkets krisehjelp” hadde reddet mange bønder fra å miste gårdene i 30-årene, og særlig ikke-NS-bønders økonomi hadde bedret seg betydelig i okkupasjonstiden.

Bestemmelsen ble visstnok mildnet 3.8.1945 da det i tillegg ble bestemt at betingelsen for at ektefelle ikke skulle være solidarisk økonomisk ansvarlig ble mildnet fra at vedkommende skulle flyttet fra ektefellen så snart vedkommende meldte seg inn i NS, til at vedkommende ikke selv måtte ha vist ”unasjonal” holdning. I tillegg ble 11 andre grunnlovsparagrafer oversett, for eksempel slik at 93000 mistenkt for landssvik ikke fikk stemme i 1945. Alle som fikk straff, ble også fratatt stemmerett for fra minst 10 år til livstid. I tillegg mistet man stillinger, autorisasjoner, rett til å eie eiendom og skip osv. Når NS-folk ikke stemte etter 10 år, skyldtes det at de ikke fant politikere verdige deres tillit og stemme. Det ble hevdet at hadde NS fått stille til valg i 1945, og det hadde vært alminnelig stemmerett, ville de fått 10-15% av stemmene.

Det ble spurt om det ikke fantes formildende omstendigheter. Det var helst om man hadde deltatt i illegale aksjoner med hjemmefronten. Forsøk i okkupasjonstiden på å få politiske motstandere frigitt/hindre dødsstraff ble ansett som selvfølger hvis de lyktes og skjerpende hvis de ikke lyktes. Å ha vært et godt menneske ble ofte også sett på som skjerpende fordi det kunne få folk til å tro at NS kunne stå for noe positivt.

Det var uenighet om at NS ville ett-partistaten. De ville 0-parti-staten, fra før 1884, da Stortinget allerede hadde fungert i 70 år. For eksempel skulle det diskuteres for å komme til enighet i kommune- og andre styrer. Ved uenighet skulle mindretallets syn dokumenteres.

De alliertes forlangende om at nazistene skulle forfølges ble ikke etterkommet i Norge. Her var forutsetningen for at nazister (f.eks medlemmer av NNSAP) skulle forfølges at de hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling.

I.C.Stridsklev

59. Vennetreff  9. januar  2016

Julevennetreffet 9.1.2016 var som vanlig i Skien. Foredragsholder var Roar Henriksen Thobroe som fortalte om boken ”La en morgen våkne” som kom ut i høst.  Dette er fortsettelsen av ”Brennpunkt egroN” som kom ut i 2005.  Forfatteren har skrevet historien om sin kone og hennes familie i boken. Den handler om en avansert form for mobbing av Else-Margrethe og hennes familie, som har vart i 70 år, som også myndigheter har deltatt i. Else-Margrethe overlevde så vidt anoreksi. Roar leste et brev sendt til NRK i anledning et annet tilfelle av anoreksi, som endte med at en pike døde av anoreksi nyttårsaften. Han henviste i brevet til mobbingen av sin kone og hennes familie.

Vi snakket også om forslaget om en unnskyldning fra myndighetene for mobbing av NS-barn etter 8.5.1945 hadde noen hensikt. Det var tvil om den i det hele tatt ville komme, nå når 70-årsmarkeringen for frigjøringen var overstått, uten at noe var skjedd. Det var tvil om det ville være ærlig ment, så lenge en godtok mobbingen som skjedde i 1940/45. I Hjemmefrontens hovedparole sto bl.a: ”Du skal ikke være venn med Quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.” Det ble skrytt av forfølgelsen av NS-barn både i Norsk Tidend London og i New York Times senhøstes 1940. Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmene av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år (bortsett fra enkelte nettfora) er mulighet for dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør.

58. Vennetreff 12. september 2015

Referat Vennetreff for NS-barn 12.9.2015

Foredragsholder var Eldrid Mageli. Hun utga i fjor ”Med rett til å hjelpe”, historien til Norges Røde Kors i anledning 150-års-jubileet. Hennes historie fikk Norges Røde Kors til enda en gang å be frontsøstrene om unnskyldning, slik President Bjørn Bruland gjorde i 1990 etter at Hanna Kvanmos bok ”Dommen” var kommet ut. Dette gikk senere president Astrid Nøkleby Heiberg imot i 1994, der hun vedkjente seg at frontsøstrene var blitt straffet for ”å ha gått i fiendens tjeneste”. Heretter henvises til ”Med rett til å hjelpe”.

Norges Røde Kors fulgte sine idealer under krigen i Norge i 1940. Da pleiet de både norske, tyske og allierte

soldater. Røde Kors skal etter sine idealer ikke ha fiender (s.165). Etter at administrasjonsrådet bestemte at alle bedrifter med over 50 ansatte skulle ha eget luftvern, ble det aktuelt at alle disse bedriftene også skulle ha noen med kunnskap om førstehjelp. Norges Røde Kors ga ut en håndbok i førstehjelp, som ble svært populær (s.175). Som vanlig i krisetider, var det stor tilstrømning til Røde Kors i årene 1940-45(s.177).

Det var få medlemmer av Nasjonal Samling som var med. Røde Kors bekreftet etter krigen tyskernes mistanke om at det hadde vært et nært forhold mellom hjemmestyrkene og hjelpekorpsene. (s. 189). 21 Røde- Kors-medlemmer mistet livet i forbindelse med andre verdenskrig. Da er ikke det tilsvarende antall falne frontsøstre regnet med. (s.189, fotnote 57 s.417).

Norges Røde Kors hadde sendt en ambulanse til Vinterkrigen i Finland. Da den Norske Legion ble opprettet, fant medlemmene av Nasjonal Samling det naturlig at det også skulle sendes en ambulanse til Den Norske Legion. (s.178). Presidenten i Norges Røde Kors var Fridtjof Heyerdahl fra november 1940. Hans mor var tysk. Han var direktør for Siemens i Norge, var med å starte og var visepresident i Norsk-Tysk selskap, som arbeidet for nært økonomisk fellesskap mellom Norge og Tyskland. Han var også med på dannelsen av Administrasjonsrådet. (s.171).  Heyerdahl planla norsk lasarett på finskefronten. Det ble ikke noe av, angivelig fordi ingen meldte seg frivillig, men det er tvilsomt om Heyerdahl satte mye inn på å få ideen virkeliggjort. (s.178).

Fordi NS-myndighetene var lite tilfredse med Norges Røde Kors, sto foreningen i fare for å bli overtatt av medlemmer av Nasjonal Samling. Heyerdahl unngikk dette, ved å få Olaf W. Fermann til visepresident. Olaf Fermann hadde kjent Quisling fra de var sammen i Petrograd under revolusjonen. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Sammen reddet Heyerdahl og Fermann Norges Røde Kors gjennom okkupasjonstiden, og reddet mange norske liv, og fikk sendt pakker til norske fanger i Tyskland og Polen. Siden Norges Røde Kors ikke ville utdanne frontsøstre til Østfronten, kom de under det tyske Røde Kors. (s.194-5).

Etter krigen var ikke nøytralitet poenget. Heyerdahl lå selv svakt an(s.193 ), og hjalp ikke sin samarbeidspartner Fermann under hans rettssak. Det ble påstått og Fermann ble dømt for at han var påtvunget Norges Røde Kors. Også frontsøstrene ble straffet med opptil 3 års tvangsarbeid, tap av det de eide, stemmerett osv. Sykepleierne blant dem ble ekskludert fra Sykepleierforbundet.   I 1947 protesterte det Internasjonale Røde Kors mot at frontsøstrene ble straffet. Norges Røde Kors holdt fast på sitt standpunkt også i 1951, da de nye Genévekonvensjonene kom opp i Stortinget. De ble likevel vedtatt. (s.195).

Fermann tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors. Han tok opp saken, og ga seg ikke før han ble frikjent for dette i 1967. (s.191).  Hans advokat fikk også refundert utgifter til 295 timer i perioden 1960-68.

Vi hadde besøk av en frontsøster, som var kommet tilbake fra Kina etter reise med den Transsibirske jernbane dagen før. Etter at foredragsholderen var gått, fortalte hun sin historie. Hun hadde blant annet vært på Aker sykehus under den beryktede transporten derfra. Selv husket hun spesielt en 16 år gammel såret veteran fra Østfronten. Han lå i strekk, men hjemmefrontfolkene truet han og de andre med seg med våpen, tross legenes protester. De bare fjernet strekket og tok han med seg. Denne hendelsen er beskrevet i ”Under en hårdere himmel” av Bjørneboe: ”Da freden kom, lå han på frontkjemperlasarettet i Oslo, med høyre ben amputert i hoften. Og her på sykesalen hendte følgende: En bevæbnet flokk kom inn på salen med spente haner og forlangte fangene ut av sengene.  De jaget alle frontkjemperne ned i lastebiler til omflytning. Det var ikke så lett å gå for alle som lå der, men med en geværpipe i ryggen er det utrolig hva selv folk med amputasjoner kan klare.  De ble alle ført til en kjent konsentrasjonsleir fra tyskertiden.” =Grini/Ilebu. Både i Morgenposten og i Arbeiderbladet sto de at disse pasientene hadde vært bevæpnet, noe som selvsagt ikke stemte. Arbeiderbladet 28.5.1945: ”38 frontkjempere stakk seg vekk på Aker Sjukehus, Lå der innskrevet som tyske pasienter: Fredag natt ble de tatt og ført til Ila fengsel. For en tid siden ble det gitt politiet melding om at en del frontkjempere holdt seg skjult på Aker Sykehus. De hadde umiddelbart før kapitulasjonen smuglet seg inn på sykehuset og lå der innskrevet som tyske pasienter. I alt var det 38 frontkjempere som på denne måte prøvde å smette unna lovens lange arm.  Det ble utstedt arrestordre mot dem og fredag natt ble de hentet av en tropp av Hjemmestyrkene. Det viste seg at den del av karene lå med våpen i sengene. De satte seg imidlertid ikke til motverge. De anså nok at det var nytteløst. Alle 38 ble tatt med og ført til Ila fengsel, der de nå sitter og venter på sitt oppgjør med norsk lov og rett.” En frontkjemper, senere lege fortalte dette: ”Jeg husker spesielt en del sårede frontkjempere som var hentet ut av Aker Sykehus. De kom sent en kveld. En del av dem var nyamputerte og måtte stå på ett ben uten krykker med hendene i været til de falt om en efter en og ikke lenger kunne kommanderes og sparkes opp. De sto rett nedenfor den cellen jeg da satt i. ” ICS

57. Vennetreff 18. april 2015

 

18.4.2015 ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson for Vennetreff i henhold til statuttene. Foredragsholderen  Aage Georg Sivertsen fortalte så om sin bok 9. APRIL 1940: Et historisk bedrag

Han understreket at Regjeringen Nygaardsvold fortjente kritikk for sin handlemåte da Norge ble hærtatt.  Arbeiderpartiet inklusive Nygaardsvold var mot militæret. (Det brukne geværs politikk.) Allerede i 1918 var militære våpen ubrukeliggjort, ved at sluttstykkene var fjernet fra geværene. Det var et uttrykk for gjensidig mistillit mellom det militære og revolusjonære bevegelser som Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.

Utenriksminister Koht var en selvbevisst herre, som så på seg selv som ”Veien, Sannheten og Livet.” Han så det som sin oppgave å holde Norge nøytralt. 23.1.1940 fikk han vite at hvis ikke Norge sperret vegen fra Narvik for tyskerne, ville britene gjøre det. Norge var nøytralt på papiret, men ikke reelt. Koht hadde et ”København”- syndrom: Da Danmark i 1807 nektet å utlevere flåten til britene, terrorbombet britene København, og tok med seg flåten. Siden ble det hungersnød i Norge på grunn av britenes blokade av norskekysten. Sivertsen mistenkte at når Koht gikk til sin venninne og ikke var tilgjengelig natten til 8.april, var det fordi han antok at det var britene som angrep, og han ville ikke være tilgjengelig for å gi ordre om å forsvare seg mot dem. Oberst Hatledal hadde 5.4. bedt både Kongen og Regjeringen om å få lov til å mobilisere, men ble nektet. Da det natten til 9.4. endelig ble vedtatt mobilisering, var det ”stille mobilisering” pr. post til et par dager senere, antakelig med tanke på å finne en forhandlingsløsning.  Regjeringen visste ikke hvor de skulle. De var først 2 timer i Sverige. Koht hadde med svenske mynter. Så dro de til Molde, der de ble tatt imot av den britiske krysseren Glasgow som hadde ordre om å få Kongen og kronprinsen til UK, men først dro de nordover. Etter krigen ble det satt ned en undersøkelseskommisjon, som kritiserte regjeringen sterkt, men ikke tok opp manglende mobilisering mot britene. Fordi Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Odelstinget/Stortinget, ble det bestemt at det ikke skulle bli riksrett

56. Vennetreff 1.november 2014

Møtet var i Oslo 1.11. 2014. Foredragsholderen Hans Joachim Schilde sviktet oss for tredje gang. Men da fikk vi et møte slik mange har ønsket seg: Det ble rikelig tid til samtale oss imellom.

55. Vennetreff 10. mai 2014

Inger Cecilie Stridsklev ble bekreftet i sin funksjon som Kontaktperson for Vennetreff for NS-barn etter statuttene.

Foredragsholder var dekan ved det juridiske fakultet, Hans Petter Graver. Tema var ”Grunnloven og etterkrigsoppgjøret”. Han har blant annet ledet et utvalg som har oversatt Grunnloven til moderne bokmål og nynorsk, og deres nynorske utgave ser ut til å bli vedtatt.

Graver har studert hva som skjer med dommere når samfunnet griper til autoritære midler. Han har undersøkt forholdene i Tyskland og Sør-Afrika. Han vil beskrive og forstå det krysspresset som dommere kommer i når styresmaktene vender seg mot "retten". Erfaringen har vist at dommerne stort sett bøyer seg for og bruker makthavernes rett.

Norge er det eneste landet der dommere ble dømt systematisk og i stor målestokk. Dommerne i den kommissariske Høyesterett ble dømt for å ha blitt ugyldig oppnevnt, ikke for sine dommer. Quisling hadde ikke adgang til å oppnevne dommere, og Riisnæs hadde ikke rett til å utnevne meddommere. Dommerne i særdomstolene ble både dømt for å ha blitt ulovlig oppnevnt og for følgene av dommene, slik at de som avsa dødsdommer ble dømt for drap.
Graver undret seg over at det ikke hadde vært noen rettslig prøving av det rettslige grunnlaget for rettsoppgjøret.

Var det en nødssituasjon som ga grunnlag for nødrett?

Eventuelle nødvendige tiltak burde ikke gå lenger enn nødvendig.

Var det nødvendig å innføre dødsstraff?

Var det nødvendig å straffe medlemskap i Nasjonal Samling?

Graver syntes disse spørsmålene var forbausende lite diskutert og analysert.

Lovene hadde ikke tilbakevirkende kraft, forutsatt at man godtok lovgivningsmakten til Londonregjeringen.

Men det hadde vært sammenblanding av lovgivende og dømmende makt.

Johs. Andenæs’ konklusjon om at ”Vi kan være bekjent av rettsoppgjøret” holder ikke helt.

De provisoriske anordningene skulle være til hjelp i kampen mot Quislingene.

I oktober 1941 ble det gitt utvidet adgang til dødsstraff. I 1942 ble medlemskap i Nasjonal Samling gjort straffbart. Landsvikanordningene av 15.12.1944 ble utarbeidet i Norge av Hjemmefrontens ledelse. Londonregjeringen gjorde bare små forandringer. De som hadde utarbeidet anordningene fikk sentrale oppgaver i å bruke dem, og kan derfor ha vært inhabile. Pål Berg var Høyesterettsjustitiarius, Ferdinand Schjelderup var høyesterettsdommer, noe Erik Solem også var, men han ble lagmann i de viktigste sakene. Sven Arntzen ble riksadvokat.

Da Stortinget behandlet Landsvikanordningene i 1947 oppfattet de det mer som dommervirksomhet enn som lovgivning, for det var for lenge siden klart hvem de var rettet mot. Flertallet uttalte skepsis. Men de vedtok lovene av hensyn til at de som skulle dømmes etter vedtaket skulle behandles likt med dem som var dømt før.

I Danmark var det i besættelsestiden en samarbeidslinje for å hindre at dansker ble dømt av tyskere. Etter krigen plukket det danske justisdepartementet ut dommere til etterkrigssakene. Det var heller ikke rett.

Grunnlovens § 96: Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt forhør må ikke finde sted.

§ 97: Ingen Lov maa gives tilbakevirkende kraft.

Juristen Knoph mente forbudet mot tilbakevirkende kraft var absolutt ved straffesaker, noe Hjemmefronten ikke var enig i.

I Haalandsaken ble de provisoriske anordninger om å se bort fra aldersgrensen på høyesterettsdommere, om straffbarheten ved medlemskap i Nasjonal Samling fra 9.4.1940, og innføring av dødsstraff behandlet under ett. Det ble ikke skilt mellom å gi lover om aldersgrenser, eller dødsstraff eller straff for politisk virksomhet. Det ble ikke diskutert om det var noen forskjell. Hver enkelt sak burde vært diskutert.

Det ble heller ikke diskutert når det var krig, og når krigen var over.

Den såkalte ”alminnelige rettsfølelse” er en dårlig veileder når følelser er i sving.

Det var dissens i Høyesterett i spørsmålet om medlemskap i Nasjonal Samling var straffbart. ”Enhver måtte ha forstått” er ikke tilstrekkelig. Det var ikke alle medlemmer av Nasjonal Samling som forsto at NS-medlemskap innebar hjelp til tyskerne. Den subjektive oppfatningen er forutsetningen for at §86 i straffeloven skal gjelde. Og gjelder ikke den, faller landssvikanordningen bort. Graver kjente til Kjell Bondeviks utsagn da etterkrigsoppgjøret ble diskutert i Stortinget i 1955 at ”Samfunnet ikke hadde greid å få storparten av de landssvikdømte til fullt ut å forstå at de hadde gjort noe galt. Derfor var landsvikoppgjøret blitt en skuffelse”.

Kollektiv straff er uholdbart. Det er ikke i samsvar med erstatningsretten. Johs Andenæs mente også at det solidariske erstatningsansvaret sto svakt.

Jon Skeies juridiske innvendinger før rettsoppgjøret var satt i gang, ble forbigått i taushet. O.H. Langeland ble ikke tatt alvorlig fordi han ikke var jurist.

Graver svarte på spørsmål underveis. Blant annet ble konstitusjonell nødrett diskutert. Det var betydelig uenighet.

Flere av deltakerne var enige om at konstitusjonell nød kan ikke vedvare utover den aktuelle krigssituasjonen. Det ble da også diskutert om når krigen i Norge var over. Graver mente 8.5.1945, andre mente 10.6.1940. Det ble også nevnt at Regjeringen opphevet krigstilstanden mellom Norge og Tyskland 13.7.1951.

Se for øvrig http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html + henvisning til Rolv Olsens skriv:

I.C.Stridsklev

54. Vennetreff 11.januar 2014

Også i år hadde vi et hyggelig juletreff i Skien. Inger Cecilie Stridsklev snakket om hvordan boken ”Norges skjebne under to Verdenskriger” av Sten Hansen, ble til. Den er skrevet til hans egne barn, som ikke fikk vite om at han var medlem av Nasjonal Samling før like før han døde. Han håpet også andre NS-barn skulle kunne lære forståelse for sine foreldre av den.

Heinz-Georg Windingstad fortalte om innholdet.  Boken kan være oppslagsverk for alle spørsmål om 2. Verdenskrig og etterkrigsoppgjøret. Den har rikelig med sitater som representerer de fleste standpunkt. Denne boken er den dialogen som har manglet og fortsatt mangler i Norge. Forsiden er karakteristisk: Eidsvollsbygningen. Begge parter mener de er alene om å respektere Grunnloven av 1814. Sentrale spørsmål skaper fortsatt strid, som for eksempel Elverumsfullmakten, den militære kapitulasjon 10.6.1940, lovligheten av forskrifter gitt utenfor landets grenser og lover med tilbakevirkende kraft mv. Dette er sentrale spørsmål for vurderingen av straffeforfølgelsen mot nærmere 93000 nordmenn som med tillegg av deres nærmeste familie utgjorde ca 10 % av den daværende Norges befolkning. Det er klart at man på sikt ikke kan stigmatisere en så stor del av befolkningen.

53. Vennetreff 14. september 2013

14.9.2013 hadde vi professor Geir Ulfstein ved Institutt for offentlig rett ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo som foredragsholder.  Hans forskningsområder er knyttet opp mot folkerett. I perioden 2004-2007 var han direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter. Han har skrevet ”Innføring i folkerett”, for jusstudenter. Hans far var frontkjemper. Tema for møtet var: "Var Norge i krig? Om kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland 10. juni 1940.”

Ulfstein henviste til § 86 i straffeloven som ble brukt under etterkrigsoppgjøret. Der sto det bl.a,  ”Med Hefte i mindst 3 Aar,  eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa livstid straffes den, som rettstridig bærer Vaaben mod Norge , eller som under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan krig for Øie yder Fienden bistand i Raad eller Daad eller svekker Norge eller nogen med Norge forbunden Stats Stridsevne.”     Et vesentlig spørsmål i denne forbindelse var om Norge som stat var ute av krigen ved kapitulasjonen i Trondheim 10.6.1940.

Han henviste særlig til juristene Johs. Andenæs, selv om Andenæs ikke var folkerettsjurist, og hva Frede Castberg skrev i 1948. Han henviste også til høyesterettsdommer i 1948 og 1970. I 1948 sto det bare rent summarisk at Norge fortsatte krigen. I 1970, i forbindelse med rettssaken i anledning boken til Ralph Hewins om ”Quisling, Profet uten ære”, ble det henvist til at kapitulasjonen var rent militært, og at tyske forhandlere skulle ha rapportert tilbake om at noe militært utstyr skulle ha forlatt Norge med de allierte. Ruge fikk instruks under regjeringens siste møte i Norge 7.6.1940 om å forhandle med tyskerne om kapitulasjon, slik at ikke også den nordlige del av Norge skulle ødelegges.  Ulfstein henviste ikke til utenlandske rettslærde.

Ulfstein mente at norske forutsetninger for kapitulasjonsavtalen ikke var avgjørende. Det viktige var hvordan den ble forstått fra begge sider da den ble undertegnet. Han mente at Norges krig fortsatte. Og at hvis man ikke forsto det, var det en villfarelse som ikke fritok for eksempel frontkjempere fra straff.  

Under diskusjonen ble man enige om at det i avtalen sto at ”Alle” (=samtlige) norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge den nå pågående krig varer.” Det ble nevnt at man i utsagn fra sommeren 1940 forgjeves hadde lett etter at ordet ”krig” var brukt, i stedet står det ”kamp”.

I Kongens tale fra England i juni 1940 sa han: ”Jeg vil herfra sammen med Regjeringen efter beste evne ta hånd i de mange administrative, finansielle og politiske saker, som vi kan føre frem. Vi vil våke over den betydningsfulle del av Norge som ennu er fri, nemlig vår handelsflåte, og se til, at det norske flagg stadig skal vaie på alle hav.” Kongen nevnte intet om militær virksomhet. 

De norske styrkene som var kommet over til Sverige under kampene våren 1940, ble sendt tilbake etter at kapitulasjonsavtalen ble inngått, og offiserene skrev som øvrige norske offiserer tidligere hadde gjort, under på militært æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller dets allierte i den pågående krig. Norske soldater på begge sider var å anse som frivillige, og bar uniform som tilhørte henholdsvis britene eller tyskerne.

De som laget våpen og forsvarsanlegg for tyskerne ble ikke straffet for det, selv om dette var viktig for Tysklands krig. Kongsberg Våbenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk arbeidet for tyskerne allerede våren 1940, mens krigen i Norge ennå pågikk. Advokat Albert Wiesener, som kjente tyske lover og i okkupasjonstiden forsvarte nordmenn for tysk krigsrett, mente at selv om krigen skulle ha vedvart etter kapitulasjonen i 1940, måtte det tas hensyn til tilbørligheten: Hvis et samarbeid med tyskerne var til større fordel for Norge  enn Tyskland, var det samarbeidet tilbørlig, og motsatt.

 I Haagreglementet, ratifisert av Norge i 1907, står det under Overgivelse, Kap.IV artikkel 35: ”Kapitulasjon innebærer krigens opphør”.

I følge Regjeringsadvokaten Kristen Johansen i 1940 gir Haagkonvensjonen art.43 og 45

okkupasjonsmyndigheten all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering.

Folkerettseksperten Oppenheim skrev: ”Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter, har likeså liten betydning som mulige protester fra nøytrale staters side. Slike protester kan muligens få politisk betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.

Carl August Fleischer s.181 i sin ”Hovedpunkter i Folkeretten” :”Det alminnelige synspunkt i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i et område.  Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spill.”

Frede Castberg i ”Folkerett” (1937) s.190: ”Krigen kan også opphøre ved at den rent faktisk ebber ut, idet fiendtlighetene innstilles. At det da ikke blir sluttet en fredstraktat, kan ganske visst ikke betraktes som normalt, men det kan ikke medføre at krigstilstanden anses for å vare ubegrenset, uansett den faktiske situasjon.”

Norge opphevet den angivelige krigstilstanden med Tyskland 13.7.1951.

52. Vennetreff 13. april 2013

På Vennetreff 13.4 mintes vi vår kontaktperson Per Tomter, som døde få dager etter at han var på Vennetreff 12.1.2013. Han var kunnskapsrik og klok. I begravelsen fikk jeg enda mer forståelse av hvor dyktig han var på sitt fagfelt matematikk. Han var professor ved Universitetet i Oslo.

Rolf Müller ble valgt til ny kontaktperson ved akklamasjon.

Ingeborg Solbrekken fortalte om Marta Steinsvik, som hun har skrevet biografien ”Kors og kårde” om.  Hun fortalte at 200 hadde vært på lanseringen.  Men dagen etter skrev Ulf Andenæs i Aftenposten og advarte mot Marta Steinsvik som hadde spredd antisemittisme og utbredt ”Sions Vises Protokoller”, uten at han nevnte hennes anklager mot det norske samfunnet i etterkrigstiden.

Det virker som om man mener at mennesker enten bare kan ha rett, eller bare ta feil. Derfor tar man ikke opp de temaene der hun hadde rett. I tidsskriftet Prosa sto at det norske samfunn ikke er modent til å forholde seg til et menneske som Marta Steinsvik. Dette er fortsatt levende konflikter, som folk ikke vil ta opp. Konfliktene er aktuelle, men sementerte.  Hun hadde beundringsverdig mot. Hun bøyde seg ikke for ytre autoriteter. Hun hadde en trygg selvtillit fra barndommen.

Hun tapte sosial anseelse da en ekteskapskonflikt innbragte henne et opphold på Gaustad og en psykiatrisk diagnose.  Det satte henne fri. Hun angrep de tyngste autoriteter i landet. Hun angrep den katolske kirke for usunt forhold til sex, og vant i to injuriesaker i mellomkrigstiden. Det var kanskje derfor justisminister O.C.Gundersen ikke ville anklage henne for injurier. De hadde brynt seg på henne før, med lite hell. Justisministeren sa at han ”ikke syntes det var verdig”, og at ”Frimodige ytringer” ikke var verd papiret det var skrevet på. Likevel kom boken i et opplag på 20 000.

Sannsynligvis var det Marta Steinsvik skrev om forholdende for de rettsforfulgte i etterkrigstiden, ikke bare sant, men toppen av isfjellet. Helsedirektør Karl Evang mente at Marta Steinsvik var den eneste som ikke burde komme inn under ytringsfriheten.

Til biskop Berggrav skrev hun at Isfronten ikke var av Gud, men av djevelen. Kirkens kall var ikke å redde Norge, med medmennesker.

Men boken er ikke med i innkjøpsordningen til bibliotekene. Les om boken

51. Vennetreff 11. januar 2013

Dagen før Vennetreffet  ble det meldt sykdomsforfall fra foredragsholderen. Vi hadde likevel et hyggelig og interessant møte. Rolv Olsen holdt sitt foredrag ”Rettsoppgjøret- Hevn, Jus eller Politikk” som han hadde holdt  påSpeaker`s Corner”  i Hamar  mandag  27.august 2012.

Der fortalte han om sin familiebakgrunn, og om de som ikke ble dømt i etterkrigsoppgjøret. Særlig la han vekt på opplysninger om hva slags vedtak som ble fattet på Elverum 9.4.1940, og hva som ikke kunne vedtas i følge §17 i Grunnloven. Det gjaldt ikke minst straffelover. Dessuten behandlet han Kapitulasjonsavtalen av 1940, og hvilke konsekvenser kapitulasjonen medførte.

Les foredraget

50. Vennetreff 30.september 2012

På forrige møte møtte vi biskop Tor Singsås fra Nidaros, etterfølger etter biskop Tor Wagle. Biskop Wagle møtte oss 30.9. 2000. På Bots- og bededag i 1999 ba Nidarosprestene: Vi ber for dem som er rammet av fortielse og fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt utstøtt av kirke og samfunn. I dag legger vi fram for deg vår unnfallenhet og våre svik overfor «tyskerbarna» og barna til NS-folk. Bispemøtet kom også med en uttalelse om krigsbarna og kirken 14.12.1999. Siden skjedde det ikke mer før møtet på Grosås i juni 2012, der biskop Helga Haugland Byfuglien deltok.

To dager etter Vennetreffet med biskop Singsås 13.10.2012, var det på ny bispemøte. Biskop Singsås forteller at han fant møtet med oss viktig og interessant, og det ble samtalt om NS-barn i bispemøtet, der de ville legge vekt på vedtaket fra 1999, der det står: Mange NS-barn kan fortelle om opprørende urett som de har vært gjenstand for. Bispemøtet vil dypt beklage den overlast som disse barna har lidd, og vil sterkt oppfordre til at personer og institusjoner som vet eller blir oppmerksom på at de har bidratt til slik urett, forsøker å gjøre den god igjen. Bispemøtet må med sorg erkjenne at heller ikke kirken alltid var den støtte for disse barna som den skulle ha vært. Bispemøtet ser gjerne at det blir mest mulig åpenhet om slike saker, for at vi alle kan dra lærdom av det som er skjedd, og være på vakt slik at ingen i fremtiden skal måtte tåle slik trakassering og uverdig behandling.” Hver biskop tar ansvar for å løfte fram saken i sitt bispedømme. Biskop Singsås har alt hatt temaet opp på et prestemøte i bispedømmet siste uke i oktober. De samtalte bl.a. om forkynnelsen på 8.mai og 17.mai, som ofte har vært "seierherrenes" dager, og som mange av den grunn har opplevd som meget vanskelige dager for seg og sine. Biskopen har henstilt til stor oppmerksomhet fra prestenes side overfor den vonde og uverdige behandling som mange NS-barn er blitt utsatt for gjennom sitt liv. 

49. Vennetreff  28. april 2012

Dagen før Vennetreffet 28.4. ble det meldt sykdomsforfall fra foredragsholderen. Vi hadde likevel et interessant møte ute i solen. Et tema var solkorset/Olavskorset  inspirert av Morten Borgersens bok. Et annet var Baard Borges doktordisputas. I anledning av at Geir Ove Kvalheim står for retten mistenkt for forfalskninger og bedragerier, gjennomgikk Rolv Olsen det manuskriptet om ”Rettsoppgjøret hevn, jus eller politikk” som Kvalheim laget i samarbeid med Knut Baardseth. Rolv Olsen var selv til stede da Kvalheim presenterte manuskriptet, og flere frontkjempere tegnet seg for 100 000 i støtte hver i håp om at dette skulle bli et fjernsynsprogram på NRK.

Rolv Olsen ble enstemmig bekreftet i sitt verv som kontaktperson.  

48 Vennetreff 14. januar 2012

Vårt tradisjonelle JULEVENNETREFF var lørdag 14.1.2012 i Skien. Det var fullt hus. Karoline Grindaker fortalte om dokumentarfilmen "SJU KAMMERS-Frontsøstrene" sammen med Hilde K. Kjøs. Den fikk positiv omtale på filmfestivalen i Haugesund og i ”Mørkets opplevelser” på NRK 2. Filmen ble vist på NRK som ”Fakta på lørdag” 8.10.2011. Da skulle følgende tekst ha kommet i forkant av filmen. Hun var lei for at den var dessverre uleselig: ”Under andre verdenskrig reiste 450 norske kvinner ut til krigssonene med Røde Kors merket på armen.  Mange av disse jentene var bare atten år. Disse kvinnene blir kalt Frontsøstrene.

Etter krigen ble Frontsøstrene utsatt for et av de strengeste krigsoppgjørene i Europa. Sammen med 50 000 andre nordmenn ble de dømt for landssvik. Dette til tross for protester fra blant annet det Internasjonale Røde Kors. Frontsøstrene ble satt i fengsel, fikk straffer i form av bøter og inndragelse av lønn, og ble fradømt borgerrettigheter. De fleste opplevde offentlig fordømmelse.

Kvinnene i dokumentarfilmen SJU KAMMERS reiste ut med et ønske om å hjelpe - et valg som skulle føre til at de ble assosiert med noen av de mest grusomme handlingene i det tjuende århundret. Vi møter seks kvinner som mot slutten av livet, endelig tør å fortelle sin historie. I en nær og vár skildring snakker frontsøstrene for første gang.” 

Karoline Grindaker fortalte godt om sitt engasjement for frontsøstrene. Det ble livlig samtale, og filmen fikk både positiv og negativ kritikk av frontsøsterbarn og andre.

47 Vennetreff 17.september 2011

Vennetreff feiret 15-års jubileum lørdag 17.9. i Oslo.

Vi hadde en skikkelig fest, med et flott langbord, dekket til 20. Bordet var dekket med sølvkandelabre, blomsteroppsatser og elegant dekketøy, glass og bestikk. Biff Stroganoff gikk ned på høykant. Vi rakk å fornye gamle bekjentskap.

Noen var også nye i fellesskapet vårt. Blant dem var  Karin Margaret Woll. Hun er NS-barn, født i 1934, og var foreldreløs fra hun var 11 til hun var 14 år. Faren kom hjem i 1950. Representanter for myndighetene tok fra henne mat og penger, men ved å rømme da de truet med å sende henne på barnehjem, klarte hun å redde huset. Hun har beskrevet og dokumentert sin historie med for det meste sensurerte brev i boken ”Det gamle loftet”. Likevel mente hun at hun hadde vært heldig etter at hun hadde hørt historien til andre som var der.

Heinz-Georg Windingstad holdt en inspirert tale for dagen.

46 Vennetreff. Referat fra møte i mai 2011

Les referatet

                                                                

45. Vennetreff.   Referat fra Julevennetreff 8.1.2011:

Vi hadde et stemningsfullt og hyggelig møte med Ingerid Hagen som fortalte om sin bok "Oppgjørets time" og reaksjonene på den. 

Hva overrasket meg i mitt arbeid med krigs/okkupasjonshistorien? Hvordan var reaksjonene på boken «Oppgjørets time?»

Ingerid Hagen hadde i utgangspunktet den vanlige oppfatningen om tiden 1940-45 i Norge og om etterkrigsoppgjøret.

Så skrev hun Norsk Hydros krigshistorie som hovedfagsoppgave. Da hun oppdaget at Norsk Hydro frivillig samarbeidet med okkupasjonsmakten og IG Farben allerede mens kampene foregikk i Norge i 1940, ikke minst om det senere krigsviktige prosjektet «Nordisk Lettmetall», oppdaget hun at ikke alt var slik hun hadde trodd. Hydro inngikk allerede sommeren 1940 kontrakter med tyskerne som skulle gjelde 10 år frem i tid. Hydro ga også et bidrag til Nasjonal Samling på kr.25 000 høsten 1940.

Helt frem til 1942 sendte Hydro sine arbeidere, teknikere og ingeniører på månedslange studieturer til Tyskland for å studere lettmetallanleggene ved IG Farbens fabrikker i Bitterfeld og Aken. Senere tok Norsk Hydro i bruk krigsfanger som arbeidskraft.

Så laget hun filmen om Lingemannen, offiseren og historikeren Svein Blindheim. Han hadde stor respekt for sin overordnede, Milorg-sjefen i Oslo major O. H. Langeland, og mente i likhet med ham at Nygaardsvoldregjeringen burde vært stilt for riksrett. Ingerid Hagen fikk også høre om Martha Steinsvik som hadde utgitt boken ”Frimodige ytringer” i 1946. I boken avslørte hun at det hadde foregått overgrep og mishandling av landssvikfanger etter frigjøringen. I utgangspunktet var Hagen skeptisk til Steinsvik, men så fant hun et stort materiale i Riksarkivet etter granskningen av boken hennes og som ingen hadde undersøkt før. Hun fant også et brev fengselsoverlege Jon Leikvam hadde sendt Stortingets justiskomité om at landssvikfanger bl.a. ble utsatt for pinlige forhør.

I papirene i Riksarkivet ble det i stor grad bekreftet at det hadde foregått utstrakt mishandling og overgrep mot landssvikfanger. De skyldige fikk om i det hele tatt, små og betingede straffer.

Etterkrigsoppgjøret ble planlagt i eksil. Landssvikanordningen var særlig kontroversiell i eksilmiljøet. Eksilmyndighetene visste at 30-40 000 kom til å bli straffeforfulgt. Og Norge hadde 2000 fengselsplasser i 1945.

Landsvikanordningens fedre var Jens Christian Hauge, Erik Solem og Sven Arntzen. Ingen av dem var eksperter i strafferett og kriminalomsorg. Jon Skeie, som var professor i strafferett advarte og sa at Landsvikanordningen var Grunnlovsstridig, straffelovene gitt i 1902 var gode nok, men ham ville ingen høre på i 1945. Resultatet ble at Norge fikk vest-Europas største krigsoppgjør. Oppgjøret var svært omstridt, ikke minst blant jurister etter krigen.

Ca. 30 000 ble arrestert i løpet av 2 måneder. Mens de store krigsprofitørene gikk fri ble nærmere 30 000 straffet utelukkende for sitt medlemskap i Nasjonal Samling. De færreste av disse fikk saken sin for retten. 386 NSUF-medlemmer i alderen 14-18 år og 8 under 14 fikk påtaleunnlatelse, men ble stående i strafferegisteret. NSUF var en barneorganisasjon og upolitisk, nærmest en slags speiderbevegelse.

Ingerid Hagen syntes presentasjonen av boken «Oppgjørets time» var gått bra. Men det var svært få historikere som hadde vært villige til å kommentere boken, selv om de ble oppfordret til det av VG!

44.Vennetreff. Forsoningskonferanse i Kristiansand 11.9.2010

Viser til avisinnlegg i Agderposten i Kristiansand 11.09.2010

Les mer

43.Vennetreff i Oslo 08.05.2010

Vi møttes i Oslo i hjemmet til en av oss. Det var deilig sol ute i hagen. Inger Cecilie Stridsklev var den av de tre kontaktpersonene som enstemmig i følge statuttene ble bekreftet i vervet for de neste tre år.

Nina Kroglund refererte fra sin undersøkelse om hvilke motiver medlemmer av Nasjonal Samling, frontkjempere og frontsøstre hadde for å melde seg.

42.Vennetreff i Skien 09.01.2010

Forrige møte var julemøtet 9.1.2010. Frank M. Rossavik skrev boken ”Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn”. Edgar Brichta født i 1930 kom til Norge fra Slovakia med Nansenhjelpen i 1939. Pleiefaren ble medlem av Nasjonal Samling og ordfører i Laksevåg.

Etter krigen reiste Edgar tilbake til Slovakia i forgjeves leting etter sine foreldre og søster. Da han derpå hadde behov for noen til å ta imot ham og garantere for ham i Norge, svarte de han hadde hatt kontakt med i Nansenhjelpen nei til å sørge for at han fikk ny innreisetillatelse i Norge. Bare NS-familien ønsket ham velkommen hjem. Han slapp ut 14 dager før jernteppet lukket seg.

41. Vennetreff. Forsoningskonferanse i Kristiansand.  12.12.2009

Forsoningskonferansen i Kristiansand var like ensidig som i den i Narvik i 2002. Alle 18 foredragsholdere forsvarte forskjellige nyanser av den ene, tillatte oppfatningen. Den minst ensidige av dem, var den eneste virkelige krigshelten som var der: Svein Blindheim. Det var mulighet for til sammen 10-15 2-3 minutters kommentarer til innleggene, aldri mer enn 3 for hvert innlegg.

Det var ikke lagt til rette for en dialog som skulle ta igjen for 70 års manglende kommunikasjon. Etter innlegget til Inger Cecilie Stridsklev var det applaus, kanskje fordi folk ikke oppfattet det som ble sagt.

Morris Farhi syntes likevel å ha oppfattet det. Han traff i sitt foredrag godt beskrivelsen av den offisielle historien fremstilt av Skodvin. Og etter en Sannhetskommisjon som i Sør-Afrika der alle parter kom til orde, og selv en helt som Winnie Mandela kunne straffes, ville det kanskje vært mulig med forsoning og glemsel i Norge også.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

40. Vennetreff, Oslo 29.5.2009

40. Vennetreff var i Oslo 9.5.2009. Foredragsholder var Christian Schlüter. Han er klinisk psykolog, og har vært med å skrive boken Selvets mysterier, der personene i Hamsuns Mysterier blir analysert. Han er leder for Hamsunselskapet i Oslo og opplevde reaksjonene da han ville ha døpt Plata om til Knut Hamsuns plass. Den 8.12.08 holdt han foredraget Psykologiske (gruppe-)prosesser og samfunnsmessige utfordringer i ettertidens møte med Knut Hamsun i seminaret Den kompliserte arven på Litteraturhuset om Geirr Tveitt og Knut Hamsun.

Hans tema var Arven etter Hamsun. Han spurte hvordan det kunne være så betent å ville hedre Hamsun. Han har forsøkt å forklare hvordan de samme holdningene har holdt seg i over 60 år.

Så avholdt vi ny rettssak. Christian Schlüter var samvittighetsfull, men ikke entusiastisk i rollen som aktor. Knut Hamsun leste sin tale fra Herredsretten i Grimstad, og han ble forsvart av en av oss. Det var et forsvarsvitne. Hamsun ble frikjent.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

39. Vennetreff, Julevennetreff Skien 24.04.2009

Det 13. tradisjonelle julevennetreff og 39. Vennetreff
Foredragsholder: Jørn Liebezeit. Tema: Er forsoning mulig?

Jørn Liebezeit er både NS-barn og krigsbarn, sønn av en tysk soldat og en norsk frontsøster. Han er utdannet Sivilingeniør, men har etter hvert utdannet seg til familieterapeut. Han mener at Veilederens oppgave er å hjelpe klienten med å finne sine egne individuelle svar. Gjennom studier i mange forskjellige land har han tilegnet seg en flerkulturell, tverrfaglig og helhetlig forståelse av menneskers liv. Han er opptatt av en empatisk/medfølende holdning. både til oss selv, hverandre og til våre omgivelser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

38.Vennetreff , Gimle- Villa Grande-HL-senteret 4.10.2008

Vi så utstillingen, som var like ensidig som Quislingutstillingen i Skien. Claudia Lenz fortalte fra den undersøkelsen hun har deltatt i om hvordan historien om 2. Verdenskrig blir fortalt gjennom 3 generasjoner i flere land i Europa. Som vanlig ble det for lite tid til samtale. I boken om undersøkelsen (Der Krieg der Erinnerung) står det om dronningen av Holland at hun ikke ble heltinne av å dra til England da hennes land var hærtatt, men at det ble oppfattet som om hun hadde latt folket i stikken. I det tidligere Jugoslavia ble ikke partisanene lenger ansett som helter, men som brutale kriminelle på grunn av hva de gjorde mot sivilbefolkningen. I Norge understreket besteforeldre med NS-bakgrunn sitt positive forhold til jøder, mens besteforeldre som ikke var NS, påsto at de overhodet ikke hadde noe forhold til jøder.

Foredraget til Claudia Lenz, i anledning dette møte :

 http://www.nb.no/content/download/4197/28043/version/1/file/090226_Lenz.pdf

 

37.Vennetreff, Oslo 26.04.2008

Foredragsholder var Arvid Bryne. Han ga i 2007 ut boken Vi sloss for Norge, med intervjuer av frontkjemper Bjørn Østring og Lingemann Svein Blindheim. Vi hadde gleden av å besøke Svein Blindheim i mai 2006. Som mange andre virkelig gode nordmenn er han blitt dømt for å ha sagt sannheten.Boken ble heftig debattert. En del har fortsatt problemer med å tåle at mennesker som er dømt for sine meninger skal få komme usensurert til orde i Norge. Arvid Bryne var forskrekket over reaksjonen, og over mangelen på vilje til dialog og forsoning i det norske samfunnet.


36. Vennetreff og 12 Julevennetreff, Skien 12.1.08

Vi fikk besøk av museumspedagog Hilde Fiskum. Hun fikk ansvaret for Quislingutstillingen etter at den tidligere museumsdirektøren som hadde idéen til utstillingen flyttet. Quislingutstillingen i Skien åpnet i mai 2007. Den sto også sommeren 2008 og var godt besøkt. Utstillingen var planlagt siden 1999. De opprinnelige planene om likeverdig å vise både Quislings tilhengeres og motstanderes oppfatning av ham vakte store protester. Det endte med at utstillingen tilfredsstilte bare den ene part, slike som leder av Hjemmefrontmuséet Arnfinn Moland og Gunnar Sønsteby, som begge er imot en forsoning som boken Vi sloss for Norge beskriver.


35. Vennetreff. Hamar 15.09.2007

Møte 15. september 2007 foregikk  på biblioteket i Hamar. Der møtte vi Trond Tendø Jacobsen, sønn til lyrikeren Rolf Jacobsen. Han trodde han kjente sin far, helt til han etter farens død fant en brevsamling, mest med farens, men også med morens brev fra krigs- okkupasjons- og etterkrigstid. Først da forsto han hvor vanskelig særlig etterkrigstiden hadde vært for foreldrene. Faren kalte tiden 1945-62 for ”pakistanertiden”; han følte seg som fremmedarbeider i eget land. Det som berget foreldrene gjennom denne tiden, var kjærligheten til hverandre, og for farens del å finne et hjem i den katolske kirken. Trond Tendø Jacobsen leste gripende avsnitt fra sin bok ”Kjente jeg deg”, som inneholder disse brevene, dagboknotater fra faren og enkelte dikt. Den forteller også om Tronds, sønnens, egne erfaringer og refleksjoner.


34. Vennetreff. Bærum 12.05.2007

Møte 12. mai 2007 foregikk hjemme hos Svein Blindheim, som villig fortalte om 90 års erfaringer i fred og krig, også som dissident i etterkrigs-Norge. Se referat: Her.


33. vennetreff. Ellevte julemøte i Skien 14.01. 2007

Vår gjest var forfatteren Turid Nystøl Rian, som fortalte om sin bok «Far elsker Fedrelandet». Se omtale av boken.


32. vennetreff. Kristiansand 15.09. 2006

Ikke noe formelt Vennetreff, men vår deltakelse i konferansen «Frigjøring og forsoning etter krig og flukt». Se referat fra konferansen.

31. vennetreff. Trondheim 12.08. 2006

For første gang ble det arrangert et Vennetreff nordenfjells. Emnet var forholdet mellom den norske kirke og NS-barn. Møtet kan betraktes som en oppfølger av møtet 30. september 2000 i Oslo, der Nidaros-biskopen Finn Wagle var vår gjest. Denne gangen var kirkens representant Knut Kittelsaa, Sokneprest i Bakklandet menighet i Trondheim. Samtalen og meningsutvekslingen ble interessant, ikke minst fordi det blant våre vennetreffere var stor sakkyndighet , internasjonal orientering og kjennskap til andre kirkesamfunn. Kittelsaa har skrevet en rapport til biskopen, som blir kommentert av Dordi Skuggevik Tande og Inger Cecilie Stridsklev


30. vennetreff. Oslo 06.05. 2006

Heinz Georg Windingstad kåserte på sin vanlige levende og inspirerte måte om begivenhetene omkring 8. mai 1945.




29. vennetreff. Tiende julemøte i Skien 14.01. 2006

Vår gjest var Liv Mørland. Hun har tidligere vært ansatt ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, og var med og arrangerte konferansen om «Krigens barn» 8. og 9. mai 2003. I den senere tiden har hun drevet med «samtalegrupper» der deltakerne bærer på vonde opplevelser, etter krig eller flukt. Resultatet er bl.a. hennes bok «Skal vi snakke om det» (Hertervig Forlag 2005). En kort omtale av boken.

28. vennetreff. Oslo 17.09. 2005

Vår gjest 17. september, Jørn Liebezeit, er en forholdsvis ung mann, men er likevel sønn av en tysk okkupasjonssoldat og en norsk frontsøster. Han er utdannet ingeniør, men skiftet til psykologi, og driver nå med «familieterapi» utviklet av den tyske filosof og terapeut Bert Hellinger (f. 1925).

Fra Tyskland er kjent en spesiell «generasjonskløft». Den eldre generasjonen opplevde krigen, ved fronten eller i byer som ble bombet i stykker, etterpå voldtekter, plyndring, sult og savn, og så til slutt den travle perioden med gjenoppbygging. Den generasjonen som er født etter krigen, de såkalte 68-erne, har fått en korrekt oppdragelse i skolene og er proppet full med konsentrasjonsleirer, jødeforfølgelser og lignende, ting som lå fjernt fra hverdagen til de fleste tyskere. – Problemstillingen er velkjent for mange i Vennetreff. En retning mener at vi bør velge minste motstands vei og akseptere «68-versjonen» av historien. Andre mener at hvis vi underkaster oss statsmaktenes historieskrivning og propaganda, skapes det bare nye traumer. En representant for denne retningen er Roar Henriksen, som på møtet lanserte sin nye bok Brennpunkt egroN.


27. vennetreff. Oslo 09.04. 2005

På denne historiske dato var det en av våre egne som kåserte: Heinz Georg Windingstad. Emnet var norsk nøytralitetspolitikk fra 1905 og framover. Klikk her for et kort referat .

26. vennetreff. Niende julemøte i Skien, 08.01. 2005

NS-barnet Ivar Westerbotn, som er bosatt på Gran Canaria, har laget flere hjemmevideoer, der han dels forteller om sin familie, dels gjør rede for historiske forhold. Noe av dette ble vist under julemøtet.


25. vennetreff. Oslo 18.10. 2004

Vår gjest denne gangen var forfatteren Gerd Brantenberg, som fortalte og leste fra sin bok «Landssvikersken. Kvinne mellom to land». En av deltakerne har skrevet ned sine inntrykk.


24. vennetreff. Oslo 08.05. 2004

Vår gjest var Per Kleppe, tidligere Arbeiderpartipolitiker og statsråd. Han har nettopp gitt ut sin selvbiografi «Kleppepakke», der han bl.a. forteller om hvordan hans familie ble rammet av krigen og av landssvikoppgjøret etterpå. Begge hans foreldre ble straffet, og hans eneste bror falt på Østfronten. Faren hørte forresten til den lille, eksklusive gruppen som ble fengslet både av tyskerne og hjemmefronten. Interesserte kan lese mer om dette i den første delen av boken.

23. vennetreff. Åttende julemøte i Skien, 10.01. 2004

Flere nye ansikter. Vår gjest var forfatteren Anders Bye, som fortalte og leste fra sin bok «Ute». Noen betrakninger her.


22. vennetreff. Oslo 20.09. 2003

Annonsert foredragsholder Hans Joachim Schilde satt fast i Burma pga politiske forhold, og hadde lovlig forfall. I stedet ble det frie diskusjoner, med utgangspunkt i konferansen i Kristiansand 8. og 9. mai. Det var også stor interesse for Terje Emberlands bok med tittelen «Religion og rase», som belyser 1920- og 1930-årene fra en uvant vinkel. Historieinteressen blant Vennetrefferne er levende og lar seg ikke stanse.

21. vennetreff. Kristiansand 09.05. 2003

8. og 9 mai arrangerte Stiftelsen Arkivet en konferanse med tittelen: «Det kunne ha vært meg … Krigens barn – merkelapper, identitet og muligheter.» Den hadde stor oppslutning, særlig fra såkalte «tyskerunger», men også fra NS-barn og barn fra nyere konfliktområder. En deltaker har skrevet ned sine inntrykk. Klikk her.

Etter at den offisielle konferansen var avsluttet, holdt Vennetreff et eget møte, der Johnny Haugen fra Evje orienterte om sin undersøkelse om NS-folk og motstandsfolk i Agderfylkene. Det ble en livlig diskusjon, eller rettere sagt samtale, både om Haugens arbeide og om emner som var berørt på konferansen.


20. vennetreff. Syvende julemøte i Skien, 11.01. 2003

Annonsert gjest Hans Joachim Schilde fikk forfall i siste øyeblikk. I egne rekker har Vennetreff kompetente folk med mange opplevelser som det er verd å berette om. Denne gangen ble det Roar Henriksen, gift med et NS-barn, som trådte til og kåserte om liv og levnet i Langesund. Han har bl.a, skrevet boken «Onde dager. Rapport uten trynetillegg» (Falckenberg Forlag AS, 1993) med et senere tillegg «Stigma». En sak vel verd et studium for de av oss som er samfunnsinteresserte og vil ha innsikt i hvordan samspillet mellom skattemyndigheter, trygdeetat, kommunale vesen, naboer etc. kan virke når alt skjærer seg. Henriksen mente at det var hustruens NS-bakgrunn som lå bak trakasseringen av hans familie, selv om saken er sammensatt med en rekke medvirkende faktorer.


19. vennetreff. Oslo 14.09. 2002

Baard H. Borge var vår gjest, og fortalte om arbeidet med boken «De kalte oss naziyngel». Vi har dessverre ikke noe referat, men en av deltakerene har skrevet ned noen av sine inntrykk. Klikk her


18. vennetreff. Oslo 13.04. 2002

Anton Smith-Meyer hadde anledning til å komme denne gangen, og holdt et inspirerende kåseri. Les et kort referat fra møtet .


17. vennetreff. Sjette julemøte i Skien, 12.01. 2002

En 20-åring som kom seg over til England i 1941 langs en lang og kronglete vei. Marineoffiser i Murmanskfart, senere karriere i norsk offentlig tjeneste. Far som ble medlem av NS og dømt etter krigen. Denne person vil fortelle om sine opplevelser og erfaringer på julemøtet.

Når man er over 80 år, kan man ha gode grunner for å melde forfall. Annonsert kåsør kom ikke, men det ble likevel et vellykket, uformelt møte i hyggelige omgivelser.


16. vennetreff. Hedmark 06.10.2001

Fellesmøte med representanter for Romanifolkets Landsforening og Krigsbarnforeningen Lebensborn. Leif Bodin Larsen kåserte om om skjebnen til de 1800 til 30 000 taterne i Norge, og han hadde også sørget for litt «tatermusikk». Les et kort referat fra møtet .


15. vennetreff. Oslo 31.03.2001

Brennpunkt-reporter Ole Jan Larsen fortalte om hva han lærte av å lage programmet om NS-barn, sendt på NRK 31. oktober 2000. Les et kort referat fra møtet.


14. vennetreff. Femte julemøte i Skien, 20. dag jul, 13.01.2001

13 01 2001

Bjørg Jacobsson innledet til samtale om hva vi har lært av å være NS-barn. Les foredraget i litt forkortet versjon.


13. vennetreff. Oslo 30.09.2000

På bots- og bededag i Nidaros i 1999 var følgende med i kirkebønnen:

Vi ber for dem som er rammet av fortielse og fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt utstøtt av kirke og samfunn. Idag legger vi fram for deg vår unnfallenhet og våre svik overfor «tyskerbarna» og barna til NS-folk.

Etter denne kirkebønnen tok vi kontakt med Biskop i Nidaros Finn Wagle. Senere ba hele bispekollegiet oss om tilgivelse.

Biskop Wagle fikk den dialog han ønsket med oss, og fikk høre om en del NS-barns erfaringer med Kirken. Han har også lovet å imøtegå oss hvis han er uenig med noen av oss. Gjør han det, vil kanskje den dialogen som ble brutt før biskopen ble født i 1941 kunne gjenopptas?


12. vennetreff. Oslo 06.05.2000

Foredragsholderen var Bjørn Westlie, journalist i «Dagens Næringsliv». Det var han som tok opp jødebosaken. Han har både skrevet bok om rasehygiene/genehygiene og «Maktens ansikt» om Jens Christian Hauge. Han har også skrevet om taterne.

Bjørn Westlies tema var:

Å leve med fedrenes synder, og å bære skammen uten bitterhet.

11. vennetreff. Fjerde julemøte i Skien, 16. dag jul, 09.01.2000

Foredragsholderen var Rolv Olsen som spurte:

Rettsoppgjøret; var det rettferdig?

10. vennetreff. Oslo 23.10.1999

Da så vi «Skammen» av Bergljot Hobæk Haff iscenesatt av Morten Borgersen på Nationaltheateret.

«Skammen» handler om NS-barnet Idun fra hun er 7 år til hun var over 60 år. Hovedrolleinnehaveren Anne Krigsvoll som bar hele stykket fikk Heddaprisen for årets beste kvinnelige skuespillerprestasjon. Det fortjente hun!

9. vennetreff. Oslo 10.04.1999

Foredragsholderen var Morten Borgersen.

Det var han som satte opp «Skammen» av Bergljot Hobæk Haff på Nasjonalteatret.

Han fortalte hvilke tanker han hadde gjort seg om boken, og bakgrunnen for at han satte opp dette stykket som gikk for fulle hus i over et år.

8. vennetreff. Tredje julemøte i Skien, 16. dag jul, 09.01.1999

Foredragsholderen var Margrethe Yri. Hun fortalte om Rigstula. Det er kanskje Norges eldste fortelling. Den gir en forklaring på hvorfor det er forskjell på folk.


7. vennetreff. Oslo 12.09.1998

Førstelektor Baard H. Borge fra Høgskolen i Harstad orienterte om sin undersøkelse som skal omfatte barna til dem som ble straffet etter 2. Verdenskrig i Norge, Danmark og Holland. Vi samarbeider med ham om å sende ut spørreskjemaer. Se hans artikkel «Naziyngel på nasjonaldagen».


6. vennetreff. Asker 21.03.1998

Da den bebudede foredragsholderen meldte forfall, ble temaet for møtet 21.3.98 i Asker Inger Cecilie Stridsklevs bok «M/S Theklas himmelferd». Den handler om bakgrunnen for den hittil eneste gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk prest 1.9.1995. Det var 50 år etter en ulykke der en tysk elvelekter gikk i luften utenfor Florø med et sivilt tysk skipsmannskap på 6, tolv nordmenn, derav 10 varetektsfanger, og en engelsk underoffiser som var jøde. Hun fortalte særlig, og mer enn det som står i boken, om to søskenpar. Det ene søskenparet tok feil sammen med sine omgivelser da de trodde de var NS-barn. Det andre søskenparet, på to og fire år var NS-barn. Alle fire opplevde ikke bare å miste sin far i ulykken, de ble også fratatt retten til å minnes ham.

Bortsett fra de to dødsannonsene satt inn av de pårørende til de to fra Bergen, var denne ulykken aldri nevnt i Bergens Tidende før 31.7.1998.

Se omtale om boken på http://www.snohetta.no/Forfattarar/Inger_Cecile.htm

5. vennetreff. Andre julemøte i Skien, 10.01.1998

Jarl Eik fortalte om sin nettopp fullførte hovedfagsoppgave som heter: «Hva skjedde med krigstapernes barn». Han vektla vanskelighetene NS-barn har hatt i skolen, og hvilke ønsker NS-barn har for fremtiden.


4. vennetreff. Horten 23.08.1997

Tema var:

Hvilken glede og nytte kan NS-barn ha av hverandre?


3. vennetreff. Elverum lørdag 05.04.1997

Temaet var:

NS-BARN OG HISTORIEN OM JØDEUTRYDDELSEN

Temaet var inspirert av konferansen i Berlin 26. og 27.1.1997, der 450 representanter for 2.generasjon fra mange sider etter andre verdenskrig møttes.

Konferansen skulle diskutere kommunikasjonen om historien oss imellom og til generasjonene før og etter oss. Særlig i fokus var drapene på jødene.

Vi tok opp hvordan det har virket på oss å bli holdt ansvarlig på massemord på jøder som stort sett foregikk før vi ble født. Nikolai Jevanord og Inger Cecilie Stridsklev orienterte og innledet til samtale om temaet. Se Stridsklevs innlegg her.

2. vennetreff. Første julemøte i Skien, 11. juledag, lørdag 04.01.1997

Grunnet ville protester på møtet i Arendal mot ikke å møtes igjen før om etter halvt år, tok vi opp igjen tradisjonen med julefest for NS-barn i Skien. Dette var kun et hyggelig juleselskap uten noe foredrag.

Vårt første vennetreff var 14.09.1996 i Arendal

Den som kanskje var den første til å fortelle om sin bakgrunn som NS-barn i en bok, var Aasmund Haugen i boken «Oss menneskeforaktere imellom» i 1977. Han innledet til samtale om emnet:

NS-barn, vi hjemløse som måtte velge mellom samfunnet og våre foreldre.

Vi var som vanlig flere enn 10.