|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
links4students.com
|
otta2000.com
|
grancanaria2000.com
|
kringen1612.no |
|
|
|
|
Per Erling Bakke
- har
sammen med sønnen Kjell Arne lagt ned et
stort arbeid
for å gjøre Sels lokalhistorie tilgjengelig på nettet.
Web Geir Neverdal -
www.otta2000.com
(Lagt ut 3. juni 2009)
|
|
Bakkegården ved
jernbaneovergangen.
Krig i Norge
Aprildagene i 1940
Rasjonering
Ku i uthuset
Kaniner i kjelleren
Slektninger fra Finnmark
Sel Framhaldsskule
Tidlige
posterfaringer
1947 -
Assistent på posten hos far
Postboksrommet en kald arbeidsplass
Mange påbygginger - forretningsgård - kafedrift
Poståpner som attenåring
|
Korporal og assistent
på Gardermoen feltpostkontor
Konstituert poståpner
på Otta
46 år i Postverket - utviklingen har vært stor!
Sentralbanksjefen i Norges Bank
Pensjonisten
Posthistorie
1996 - Bokprosjektet: ULVOLDEN
3 (tre) måneder!
Arkivbesøk, redigering/layout - og trykking
Salg og markedsføring
Ettertanke og konklusjon
Synnabruposten
www.selhistorie.no - Hva var
foranledningen til nettstedet? |
|
Bakkegården - høsten
1997
Foto: Bakke |
|
|
|
|
|
Bakkegården ved
jernbaneovergangen.
Her ble Per født for vel
79 år siden - et stille og rolig sted sier han - selv om det lå like ved
jernbanen.
|
|
|
Foto: Bakke |
Jernbaneovergangen
På den tiden ble
forresten jernbaneover-gangen stengt med to vanlige grinder. Senere kom bommene - Per husker Reidar Dahl som sveivet dem opp
og ned - det var ikke automatisk styring den gangen. Tid tok det også, og i dårlig vær kunne det være en ufyselig
jobb å vente på at toget skulle passere - så bommene kunne sveives
ned igjen - ei lita bu ble derfor satt opp slik at
ansvarshavende kunne søke ly når det ble for ille.
Bildet til
venstre viser litt av grinda ved jernbaneovergangen. Det er tatt
i 1938.
Her ser en
også kiosken der en kunne få kjøpt frukt og aviser.
|
|
|
Per
var den yngste av tre brødre (- som med tiden alle ble betydelige
leverandører av lokalhistoriske artikler.)
Foreldrene var
innflyttere - som så mange på Otta i den tiden da stasjonsbyen
vokste fram.
Far til Per kom fra Kristiania - som Oslo den gang het, - og moren
fra Honningsvåg i Finnmark.
De to, fra hver sin ende av landet, stiftet familie og slo seg ned
på Otta.
Bildet fra
1933 viser Bakkegården etter byggetrinn 5. Foto:
Bakke |
|
|
|
Her
drev de forretning, kafé, kiosk - og - ikke minst poståpneri - noe
som fikk konsekvenser for Pers senere yrkesvalg.
|
|
Kart over Otta og omegn.
Takk til Sel kommune for lån av kart og
bilder.
|
|
1940 - Krig i Norge
Med andre verdenskrig og
krigshandlingene i Gudbrandsdalen og i Sel forandret tilværelsen seg
for Per - som den gjorde for alle på den tiden. |
|
|
- Hvordan opplevde
du som 10-åring aprildagene i 1940 og den påfølgende tiden?
Aprildagene i 1940 -
Søre Kleivrud og evakuering til Mysusetra
- Krigsårene var
selvsagt en spesiell tid som gjorde hverdagen og framtida usikker i
et okkupert land. Ut i april måned 1940 var det stor aktivitet på
Otta og omegn, både i lufta og på bakken. Det var både engelske og
norske soldater i dalen, og skyttergraver ble bygd i liene omkring.
For å bo tryggere flyttet vi til Søre Kleivrud, men far hadde
selvsagt sitt vanlige arbeid heime med post og butikk.
|
|
Søre Kleivrud i øvre del av bildet.
|
|
- Jeg husker engelske
jagerfly fløy lavt og rett over oss, og borte var de på et øyeblikk.
Etter som tyskerne rykket nordover dalen, og ble møtt med motstand,
ble det farlig å oppholde seg i dalen. Bygdefolket ble derfor
evakuert til fjells. Vi gikk nordover fra Kleivrud og tok over elva
ved Kleivmellem, tror det var is på elva ennå. Turen opp
Mysuseterlia husker jeg var kei. Første natta bodde vi på
Loftsgårdshotellet. Seinere fikk vi hytta til professor Holtsmark,
den ligger opp og til høyre for Havn og Mosetrene. I hytta husker
jeg det var en masse kortstokker, den ene mindre enn de andre.
- Det var antagelig
byggmester Anton Rusten - far til Thora Høgste - som hadde nøkler
til endel hytter som han da delte ut. Inne på jordet til Mysuseter
turisthytte lå det et hus, der var det opprettet butikk. Annar
Lindby var handelsbetjent, men det var Paul I. Sletten på Otta
Landhandleri som drev butikken.
Vi var på Mysuseter til det hadde blitt stille nede i dalen, dvs.
til Otta var okkupert. Jeg husker dagen vi gikk ned fra fjellet. Da
sto det en tysk vaktpost ved Stampen bru, det var den første tyske
soldaten jeg så. Det skulle bli flere gjennom de fem
okkupasjonsårene. Butikkgulvet heime så ikke ut da vi kom, varer var
dratt utover og trakket på. Slik blir det i en krigssituasjon med
soldater som tar seg til rette.
|
|
|
Rasjonering
- Maten ble etterhvert
rasjonert og hver enkelt hadde sitt rasjoneringskort med
klippemerker. Folk ble mer oppfinnsomme når det gjaldt å tilpasse
seg den nye situasjon. Gamle måter på å skaffe seg det daglige brød
ble tatt i bruk igjen, ordet MATAUK ble et ord i tiden. Det var
vanlig å bytte varer folk imellom. Hadde man tobakkort og ikke
røykte, hadde man et fint byttemiddel med nikotinhungrige
matprodusenter. Tross vareknapphet led vi ingen nød.
Margarinrasjonen, for eksempel, ble spedd ut med potet.
Ku i uthuset
- Vi hadde ku i lag med
naboen Ola og Ragnhild Olstad (foreldrene til Pål) i uthuset, mellem
skålin og utedoen. Det ble isolert og var sikkert bra som fjøs. Det
var Ragnhild som melket, og slik ble det tilskudd til kostholdet for
begge familier. Vi hadde også "villagris", men neppe samtidig. Jeg
husker at en gris ble slaktet i bryggerhuskjelleren, antakelig av
Ola, han var jo slakter.
|
|
|
|
Kaniner i kjelleren
ga både mattilskudd og inntekt
- Vi hadde også
kaniner, om vinteren var de i "sagfliskjelleren". Dette ga jo et tilskudd til husholdningen.
Kaninskinnene sendte jeg til pelshandler i Oslo, tilbake kom det
postanvisninger! Sagflisa brukte vi til å fyre med i spesielle
ovner. Den samme kjelleren og gangen var forøvrig offentlig
tilfluktsrom.
Tvungen evakuering
fra Finnmark - slektninger fra Honningsvåg,
Kirkenes og Tana
- Høsten 1944 ble
Finnmark evakuert som følge av krigshandlingene og det ble
gjennomført tvungen evakuering. Mor hadde det meste av sin familie i
landsdelen. Hun og far tok imot slekta, og ga dem husrom på loft og
i kafelokale.
Den ene familien fikk mor leid rom til på Søre Kleivro. I alt var
det tre familier og bestefar. En annen familie, også fra
Honningsvåg, fikk hun husrom til på Selsjord.
Krigen gikk mot sin slutt, og i 1946 dro de nordover igjen.
|
|
Her
ser en grindene som stengte Storgata når toget kom eller gikk.
|
|
Skolegang og
konfirmasjon under krigen
- Etter avsluttet
sjuårig folkeskole på Otta skole våren 1943 - hos Marit Kleiven de
første fire årene og hos Arthur Janson de tre siste - "gikk jeg for
presten" om sommeren, forteller Per.
- Det var visstnok tirsdager, og
konfirmasjonsforberedelsene var i kirka med sogneprest Nils Berg.
Han var en folkelig og uhøytidlig prest, som satt fremst i
midtgangen med beina på et bord mens han underviste og prøvde oss i
vår lærdom.
- Dette var midt under
krig og okkupasjon; og for å komme til Selsverket var det å gå, hvis
en da ikke hadde sykkel i familien. Det hadde vi. - Jeg søkte også
Sel forsyningsnevnd om kjøpetillatelse på en egen sykkel, men det ble
avslag.
I Vågå hadde de under krigen en prest som "sto på den andre
sida", derfor var det mange vagværer som gikk hos Berg.
- 12. september var
konfirmasjonsdagen, kirka var stappfull av folk. Far fortalte at han
sto ved døra eller ute på trappa. Det var vanskelig å skaffe nye klær og sko i denne tida,
men jeg var heldig. Odds mørke konfirmasjons-dress og sko fra 1936
passet meg, da. Jeg syns å huske at det var klespørsmålet som gjorde
at jeg fikk bli konfirmert det året; jeg var bare 13 og et halvt år.
Av gaver husker jeg en tollekniv i slire, en liten foldekniv i sølv,
antagelig fra mor og far, med inngravert navn og dato. Denne kniven
har jeg enda.
|
|
Bakkehuset i 1952 - midt i bildet
I det lille huset til venstre for Bakkegården sto kua de hadde
sammen med naboen i krigsårene.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe)
|
|
Sel Framhaldsskule -
vekslet mellom Sel og Otta - Høsten samme året
(1943) begynte jeg på fortsettelseskole eller Sel Framhaldsskule som
var navnet. Skolen var et frivillig tilbud etter folkeskole. Den
vekslet mellem Sel og Otta, med annethvert år på hvert sted.
Det var bare ei klasse, men det var ikke plass for oss på
folkeskolen. Derfor ble gamle Solhjem skole (i Bredebygden) tatt i bruk, hvor vi
hadde det ene av to klasserom.
Det var vikarlærer den vinteren, han het M. S. Ohren og var "uttante
ein stand". Han bodde på Selsjord, husker jeg.
Det var
skolebuss til og fra, drevet med
gassgenerator med "knott".
(små vedbiter av or/aurdre).
|
|
|
- Hvordan
våknet interessen for post og Postverket?
Tidlige
posterfaringer
- Etter at skoleåret
var slutt våren 1944 var jeg heime og hjalp til med hente varer på
stasjonen til butikken som far dreiv ved siden av å være poståpner.
Samtidig tok jeg så smått til med postarbeid. Da var jeg altså i
mitt femtende år.
|
|
Post i
butikk - Otta
poståpneri ca 1928
Til venstre Johan Bakke, Odd står på golvet, Kåre sitter på
skrivepulten og Kristofa Bakke til høyre.
Legg merke til reklameplakatene på veggen - midt i bildet reklame for
Bjørkheim Hotel
Foto: Bakke
|
|
-
En tragisk ulykke gikk hardt inn på deg på denne tiden?
|
|
|
1. mai 1946 - Pers beste
kamerat mister livet i en ulykke
- Gunnar, ett og halvt
år yngre enn meg, og jeg var sammen stadig. Ved middagsbordet denne
dagen hørte vi et smell. Mor og jeg var på vei inn i Jordetgården
like etter. Vi møter nabo Martin O. Moen som sier "jeg tror ikke
dere skal gå dit nå". Og slik ble det.
Gunnars båre sto heime i stua
deres begravelsedagen.
|
Sitat fra Dølabladet 4. mai 1946:
"1 ste mai hende ei trist ulukke på Otta, som la ei dyster
stemning over heile dagen. Ein 15 år gamal gut, Gunnar Jordet
hadde fått tak i noko sprengstoff som han heldt på å
eksperimenterte med. Han hadde truleg fylt sprengstoff i ei stor
patronhylse, som han hadde spent fast i ei skrustikke for å
klinka den att. Det hadde så sprunge gneistar ned i hylsa, så
det heile eksploderte. Eksplosjonen var så sterk at splintar
hadde rivi hol i veggen i skålen der guten dreiv med det
livsfarlige ekperimentet. Guten vart stygt oppreven i
underlivet, og hadde stort blodtap. Han vart straks send til
Opland fylkessjukehus på Lillehammer, men var død før han nådde
fram".
|
|
|
- Som syttenåring jobbet du altså på poståpneriet?
|
|
|
1947 -
Assistent på posten hos far
- Fra ettervinteren/våren
1947 var jeg assistent på posten hos far, samtidig som jeg deltok i
arbeid i butikken. Postlokalet var
sammen med butikken.
Butikklokalet utenfor disken var samtidig publikumsrom, hvor det var
en høg skrivepult for publikum. Ved siden av pulten var ei postluke
i veggen hvor folk ble ekspedert gjennem. Luka var stengt midt på
dagen på grunn av ekspedering /sortering av avgående og mottatt
post, og middagspause.
Innenfor denne luka var altså poståpneriet. Rommet var cirka 4 x 2.5
meter. I siderommet var butikkens lager, det
tjente også som sorteringsrom, hvor ankommet post ble delt i
bokspost, post til henting i luka, og til to landpostruter.
Her sto altså Nymoen
og Bismo som var landpostbud, og sorterte posten til sine ruter.
Her ble også ofte handelsreisende ekspedert når de kom med sine
vareprøver. Fra dette lageret var det dør til postboksrommet hvor
det også var lager for sjokolade.
Postboksrommet en kald arbeidsplass
- Folk hentet posten
sin på utveggen mot gata/martnasplassen, idag Mostugugata/Parken.
Antall postbokser ble utvidet etter behov. I 1933 var det 34 bokser,
i 1939 var det 47 og da posten ble flyttet til OKB-bygget i 1954 var
det 174.
Advokat Mjåvatten, som hadde kontor vegg i vegg med boksrommet, fikk
ei postluke rett inn i kontoret sitt. Praktisk!
Det sier seg sjøl at boksrommet var en kald arbeidsplass. Om
vinteren måtte en kle seg godt.
Butikken -
mange påbygginger av huset - forretningsgård - kafedrift
- I butikken var det
ei ekspeditrise samtidig som far assisterte ved behov. Vareutvalget
var frukt, tobakk, aviser, ukeblad, suvenirer og kolonial.
Kombinasjon av post og butikk var en bra inntektskilde for familien,
fars stadige påbygginger på huset gjennom årene gjorde at
det ble en bra foretningsgård.
- I tillegg bygde han
sidebygningen i to etasjer. Far så nok stadig behov for utvidelser i
takt med utviklingen av Otta.
Han fikk tegnet påbygg mot jernbanen i to etasjer med loft, det
skulle være til postlokaler og leilighet. Jernbanen gikk ikke med på
at byggelinja ble så nær jernbanegjerdet, dermed slo han fra seg
utvidelsen.
Før krigen drev mor og far også kafé, Kringen kafe.
(Per er for
øyeblikket i ferd med å skrive en artikkel om Ottas kafeer - mer om
dette vil derfor komme seinere)
|
|
|
- Når ble du
konstituert som poståpner?
Poståpner som attenåring
- I 1948 søkte far og
fikk postmesterstilling på Strømmen, vistnok for blant annet å oppnå
bedre pensjonsgrunnlag.
Jeg var poståpneriassistent og hadde lært ekspedering og regnskap.
Jeg ble konstituert poståpner fra 1. mai, som attenåring. Jeg var nå
lønnet av Lillehammer postkontor, i motsetning til før da jeg fikk
lønn av far.
I tillegg til fast lønn hadde poståpnere kontorholdsgodtgjørelse som
skulle dekke lokale, oppvarming, renhold og assistanse. Jeg fikk tak
i ei jente fra Gausdal som assistent, antagelig hadde hun hatt slikt
arbeid før.
I tillegg tok jeg over regnskapsførselen for butikken, mens mor sto for driften.
|
|
|
|
|
-
deretter ble det militærtjeneste?
Korporal og assistent
på Gardermoen feltpostkontor
- I mars 1950 møtte
jeg til militærtjeneste på Gardermoen flystasjon. Etter rekruttskole
var jeg heldig å få bli assistent på Gardermoen feltpostkontor, som
lå inne i leirområdet. Med jobben fulgte det militær grad av
korporal, noe som gjorde at jeg fikk jeg kr 1,50 for dagen, femti
øre mer enn de menige. Feltpostmesteren var en trivelig kar fra
Norheimsund.
Jeg vikarierte på Trandum noen dager under feltpostmesterens fravær.
|
|
|
|
Konstituert poståpner
på Otta
- I februar1951 var jeg på plass igjen som poståpner.
Konstitueringen som poståpner kom til å vare hele 6 år, fram til
poståpneriet fikk status av postkontor fra 1. april 1954. I
mellomtiden var jeg antatt som kontoraspirant under Lillehammer postkontor.
I og med at jeg var poståpner på Otta hadde jeg ingen stedlig
undervisning, men sendte inn oppgaver til retting. I mars 1954 var
jeg til avsluttende postassistentkurs på Postskolen, som leide
lokaler på Konglungen i Asker.
Der var det internat og skole med 39 elever fra hele landet.
|
|
|
- I juni var jeg tilbake
på Otta postkontor, nå som postassistent, og ansatt i Postverket.
Mens jeg var på kurs var altså Posten flyttet fra Bakkegarden til
OKB-huset på Grand. Emil Muri, som kom fra Ålesund, var blitt
postmester, og vi var 2 postassistenter.
|
|
Ansatte ved
Otta Postkontor i 1962. Bildet er tatt i en pause i forbindelse med
sortering av julepost.
Det kunne bli lange dager - klokka ble gjerne både 23 og 24 før
arbeidet var gjort for dagen.
Foto: Palmar Ruste
|
|
46 år i Postverket - utviklingen har vært stor!
- Posten på Otta har
vært min arbeidsplass gjennom hele mitt yrkesliv, med unntak av tida
i militæret og 4 måneders vikariat som poståpner på Sel i 1982.
På disse 46 årene har jeg sett utviklingen i Posten generelt, og på
stedet - fra1947 da vi var 2 landpostbud, poståpner, assistent og en
nattransportør.
Da jeg sluttet i 1994 sysselsatte Postverket på Otta 16,7 årsverk.
Posten har vært en god arbeidsplass, valget falt naturlig, og jeg har
ikke angret på det.
|
|
|
Per i 1962
|
- Er det noen
episoder du husker spesielt godt fra tiden i Postverket?
Legitimasjon, takk!
- Sentralbanksjefen i Norges Bank måtte legitimere seg.
- Med sin sentrale
beliggenhet har Otta alltid vært et knutepunkt med mye trafikk,
spesielt om sommeren med mye turister. Og mange av dem kom innom
postkontoret, blant annet for å ta ut penger på den røde
postsparebankboka.
Å kreve legitimasjon av
ukjente personer ved kontantutbetaling har alltid vært en
ufravikelig regel for oss som jobbet i skranken.
Som regel la kundene,
uten oppfordring, fram legitimasjon sammen med bok og utfylt
uttakskort.
|
|
|
- En sommerdag i
slutten av 1950-årene dukket det opp en herre i femtiårene i luka
hos meg, med sin lille røde bok og tilhørende utfylte uttakskort,
men ingen legitimasjon.
Bankboka hadde
et svært lavt kontonummer, bare ett siffer *.
Hei sann!
Dette var nok ikke en hvem som helst kar, nei. Og ganske riktig,
navnet var kjent, det var jo en av Gerhardsens tidligere statsråder.
Dette var jo før vi fikk fjernsyn i Norge og kjendiser var relativt
ukjent av utseende, sjøl om vi nå og da så bilder av dem i
dagsavisene.
Vel, jeg
tenkte at det skal ikke være forskjellsbehandling, enten det gjaldt
Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, så jeg ba om hans legitimasjon.
Og svaret kom
ganske kjapt: "Se på pengesedlene"
Kort fortalt:
Kroppen fikk pengene sine, uten noe mer prat om legitimasjon.
Og skulle du
fortsatt ha i dine gjemmer gamle sedler, for eksempel den blå femkroneseddelen med portrett av Nansen, så vil du se at den har
navnetrekk med tilhørende tittel, nemlig:
Erik Brofoss
Direksjonens Formann
* Da Postsparebanken startet sin
virksomhet 2. januar 1950 fikk statsminister Einar Gerhardsen konto
nummer 1. Statsrådene hans fikk de etterfølgende kontonumrene. |
Sentralbanksjefen i Norges Bank fra 1954-1970
Erik Brofoss
(født 21. juni 1908 i Kongsberg, død 7. mai 1979) var en norsk
økonom, jurist og politiker som representerte Arbeiderpartiet. I
yngre år var han mest kjent som friidrettsutøver.
Han ble tilknyttet London-regjeringen i 1942, og ble
finansminister i Einar Gerhardsens første rene Ap-regjering i
1945. I 1947 overtok han Handels- og skipsfartsdepartementet, et
departement han selv foreslo opprettet. Dette statsrådsvervet
hadde han frem til 1954.
Da Brofoss gikk ut av regjeringen, ble han sentralbanksjef i
Norges Bank. Han gikk av i 1970, da han ble direktør for det
internasjonale pengefondet (IMF). Den jobben hadde han frem til
1973.
Brofoss' tanker ble tillagt avgjørende vekt i den økonomiske
politikken som ble ført etter 2. verdenskrig. Han var særlig
opptatt av realøkonomi - det vil si at produksjonen skulle være
grunnlaget for levestandarden, ikke pengene.
I sine unge år var Brofoss en meget talentfull friidrettsutøver.
I 1928 tok han NM-sølv på 100 meter etter ha løpt på 11,1. I
1930 deltok han i friidrettslandskampen mot Sverige på Bislett
stadion. Hans personlige rekord på 100 meter var 10,8, noe som
fortsatt er klubbrekord i Kongsberg IF.
(Wikipedia)
|
|
|
|
|
Ansatte ved
Otta postkontor i 1995. Per (øverst til venstre) var da pensjonist -
men trådte til ved ferier og andre fravær.
Tre ansatte var ikke til stede da bildet ble tatt i forbindelse med
personalmøte dette året.
Foto: Heilo Foto
|
|
"Pensjonisten" Per
Bakke 15 år
som pensjonist.
Han har ikke akkurat ligget på latsiden etter disse 46 årene i
Postverkets tjeneste.
Underskrevne møtte ham først som en utrettelig selger av "Årbok for
Gudbrandsdalen" og andre lokalhistoriske bøker.
Det er mange mil og flere årsverk han har bak seg i arbeidet med å
formidle kunnskap og interesse for Gudbrandsdalen og Sels lokale
historie.
Etter hvert gikk det opp for meg at han også bidro med mye stoff -
og at han la ned mye arbeid i bakgrunnsundersøkelser,
arkivbesøk og samtaler/intervju i forbindelse med de sakene han
skriver om.
Jeg leser selv - som opprinnelig innflytter - disse artiklene med
stort utbytte. |
|
|
- De lokalhistoriske
artiklene - hvordan begynte dét?
|
|
|
- Jeg fikk en PC av Kjell
Arne. Dette redskapet gjorde det mulig å samle og organisere
erindringer og nedtegnelser på en grei måte.
Et viktig 'puff' var det som skjedde i 1995/1996:
|
|
|
Posthistorie |
|
|
|
- I 1996 var
det 100 år siden jernbanen kom til Otta. Sel Historielag
inviterte folk til å skrive sine bidrag i forbindelse med utgivelse
av bok "Otta gjennom 100 år".
Fra Otta postkontor fikk jeg oppfordring å skrive om Posten.
Med min familiebakgrunn fra Postverket og hele mitt yrkesliv ved
Otta postkontor var dette noe som var interessant å forske i for
meg.
Sist i oktober 1995 var Kjell Arne og jeg i Postbiblioteket og fant
opplysninger fra Otta, Selsverket, Bredebygden og Sjoa. Siden hjalp
biblioteket med å sende meg nye opplysninger.
I postkontorets gamle nedstøvede kjellerarkiv fant jeg papirer
tilbake til året 1903. |
Illustrasjonsfoto |
|
|
En dag var jeg i Vågå Rådhus og satt og bladde i gammelt arkiv fra "
Gamle Vågå". I kommunestyreprotokoller fra årene 1894/95 fant jeg
saker om post og jernbane på det framtidige Otta, eller som
Gudbrandsdølen nevner stedet etter jernbaneåpningen; "den flade
Sandslette der Otta og Laugen støder sammen".
Jeg var også en tur i
Statsarkivet i Hamar for å finne flere opplysninger. Kjell Arne
hjalp meg med redigeringen og i midten av april kunne jeg levere
bokkomiteen mitt bidrag: "Posten har også jubileum".
Til Ottamartnan og god tid før jernbanejubileumet 2. november var
Ottaboka med sine 50 artikler fra det gamle og nye Otta i salg.
|
|
|
- Det
ble flere oppdrag for Posten?
- Ja, I forbindelse med
det forestående 350-årsjubileumet for Posten i Norge som skulle
innledes 17. januar 1997 ønsket Lillehammer postområde å gi ut en
husstandsfolder om posten i hver enkelt kommune i dalen.
Fra arbeidet med posten på Otta gjennom 100 år hadde jeg jo samlet
meg materiale, nå var det å forsøke å gå lenger tilbake for hele
kommunen.
Gunnar Sandbo i Vågå,
ivrig samler av frimerker, gamle postkort og poststempler, ga
meg interessante dokumentasjoner om posten i det gamle Vågå.
Fra tidligere hadde
jeg fra Magne Laurgard, gårdbruker på Laurgard på Sel fått kopier av
kontrakter fra årene 1664
og 1776 som blant annet fortalte om navngitte 'postkarler som bragte post på
Sel', altså årstall nær opptil Postens begynnelse 350 år tilbake.
|
Illustrasjonsfoto
|
|
|
-
men mellom disse to oppdragene fikk du og Kjell Arne også gitt ut en
bok
1996 - Bokprosjektet: ULVOLDEN
, GARDEN OG FOLKET DER
- I juni måned fikk
Kjell Arne ideen at alle av dagens eldregenerasjon Ulvolden skulle
skrive ned sine minner fra barndom og oppvekst. Tanken var, mens det
ennå var tid, å ta vare på opplevelser og minner fra unge år heime
og på setra.
Sammen med gardens
historie og bilder fra familielivet skulle dette i hefte eller
bokform gi dagens og framtidas generasjoner et blikk mot fortida.
|
|
Ulvolden ca
1948
Foto: Ulvolden
|
|
Boka planlegges, skrives, redigeres og trykkes på vel
3 (tre)
måneder!
- Fra tanke til handling tok én dag, den 12. juni sender Ragnhild,
Kjell Arne og jeg brev til Ragnhilds søsken, barn etter avdøde to
søsken og til søskenbarn/ etterkommere på den andre familiegrena
Ulvolden. De oppfordres til å levere stoff til meg, som jeg skal
legge inn på PC, mens Kjell Arne skal ta seg av redigeringen.
Samtidig tas kontakt med to nevøer som jobber på trykkeri; de vil
bidra til utgivelsen på en rimelig måte.
Det ferdige produktet
ønsket vi å presentere til slektstreffet på Rapham Høifjellshotel
den 5. oktober. Med andre ord, ikke all verdens tid til disposisjon,
men til kortere tid, dess raskere resultat?
Hvordan vil Ulvoldingene reagere på dette, vil de legge ut om sitt
liv?
Kort tid etter er Ragnhild og jeg på hytta noen dager, en dag kommer
Syver opp til oss. Han har vært der bare en gang tidligere tror jeg,
det var da hytta var ny, altså flereogtredve år siden. Han hadde med
seg noen papirer og sa :
"E
sette me te å skrive lite dagen ette e fekk breve e."
Noe var skrevet
tidligere, blant annet denne innledningen:
"
Opptegnelser vedrørende løst og fast fra gammelt av, som jeg har
hørt fortalt, og en del gamle dokumenter vedrørende Ulvolden. Det
vil antagelig få interesse en gang i framtiden. Jeg har ofte
ergret meg over at jeg ikke skrev ned det bestefar, Tomas og
andre gamle fortalte, og vil derfor skrive ned det jeg ennå
husker. S.U."
Seinere kom han heim
til oss og fortalte om ting han kom på, andre ganger var jeg heime
hos han og fikk nærmere forklaringer på det han hadde skrevet.
Etter hvert fikk jeg
stoff fra de fleste andre, Ragnhild og Anne Marie sine nedtegnelser
omformet jeg med mine egne ord. Ofte måtte jeg be om deres
forklaringer; jeg hadde jo ikke vokst opp på gard og heller ikke
vært 'budeirull' på setra !
De andres bidrag la jeg direkte inn på PC. Flere hadde naturlig nok
samme opplevelser, det fikk bli Kjell Arnes sak, under redigeringen.
På biblioteket fant jeg i folketellingslister fra årene 1801, 1865, 1875 og
1900 hvem som bodde på garden, besetningens størrelse og hvor mye
som ble dyrket av de forskjellige vekster. Der fant jeg også
opplysninger om skade og erstatning etter Storofsens ødeleggelser i
1789.
Tidlig kom vi på tanken om å oppsøke Norddalsarkivet i Vågå. Fra
sitt kildemateriell ga arkivleder Tor Stallvik oss opplysninger om
garden og folket der tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Fra
skattelister kunne han kildefeste en sammenhengende brukerrekke fra
midt på 1600-tallet der den samme slekta satt på garden til etter
1800. Han var en verdifull informant i arbeidet vårt, blant annet
var han behjelpelig å tyde gamle betegnelser og omsetting av
avskrift av gamle dokumenter.
På en av disse Vågåturene var jeg også innom sorenskriverkontoret og
fikk sitte og bla i grunnboksblad som viste hjemmelsdokumenter fra
garden, - det var skjøter, heftelser, delings-foretninger,
(skylddelingsforetninger) føderådskontrakter, overenskomster.
For å få ytterligere
opplysninger om garden satt jeg en dag i Statsarkivet i Hamar og
bladde i gammelt arkiv.
Mye av dette var så gammelt at det var skrevet med gotisk skrift.-
Skal du forske i gammel gardshistorie må du lære deg gotisk først -
sa de til meg. Hjelp fikk jeg, i postoppkrav fikk jeg tilsendt
avskrifter av dokumenter som var oversatt til godt norsk.
|
|
|
Bildemateriale
- Vi hadde etter hvert
fått mange bilder å velge mellom. Likevel manglet bilder fra
måssåtaking. Fantes det? Neppe. Fotoapparat var det ikke mange som
hadde i de tider, i så fall tok de ikke det med på arbeid langt inne
i fjellet. En dag dro jeg inn på Tjønnbakken og tok mange bilder av
de gamle måssåbuene der.
- Skal du ha bilde av ei skikkelig gråsteinmura måssåbu, skal du dra
inn på Kampen, sa en kar til meg.
Det gjorde vi dagen etter, Ragnhild og jeg. Jeg ringte og oppsøkte
folk for å høre om de hadde liggende måssåredskap, d.v.s. måssårive
og måssåkorg ( repp) så kunne vi sjøl få illustrert arbeidet og tatt
bilde, - eller om de hadde bilder. |
Illustrasjonsfoto - 'måssårive' lånt ut av Ola Tamburstuen (utstilt
ved Sel Bibliotek, Otta)
|
|
|
Jeg var heldig, en nabo, Edvin Bråthen, hadde masse bilder som han sjøl hadde tatt i Ringebufjellet så seint som i 1971/72. Sammen med bildet fra
måssåbua fra Kampen ville disse bildene gi en god illustrasjon til
artikkelen om måssåtaking.
Arkivbesøk, redigering/layout - og trykking
Kjell Arne var i
Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo for å finne dokumentasjon av
eierforholdene til garden " I grevens tid", d.v.s. da Ferdinand
Anton, greve af Danneskjøld og til Laurvigen eide garden. Likedan om
gardens eventuelle eier og panteforhold til deleiere/ participanter
tilknyttet kopperverket på Selsverket.
Vi hadde fått endel
stoff å arbeide med, men vi hadde fortsatt mange spørmål til Syver.
En sein ettermiddag sist i juli måned tar vi turen opp til han på
hytta. Jeg med mine forhåndskrevne spørsmål, Kjell Arne med blokk og
blyant.
Når vi forlater Syver
tegner fjellenes mørke profil seg mot vesthimlens rød-gule skjær og
vitner om en sol som forlengst har gått ned. De blanke ark er blitt
tidsbilde fra en svunnen tid.
Under Kjell Arnes
stadige redigering finner stoffets forskjellige emner sin endelige
plass i manuskriptet.
En kveld går Arne Christian Mæhlum, Ragnhilds nevø og jeg sammen og plasserer bildene, i alt
65, inn i teksten.
|
|
|
Det blir ei bok på
112 sider, trykt i 300 eksemplarer.
Lørdag 5.oktober blir boka presentert for familien, tittelen er:
ULVOLDEN PÅ
SELSVERKET
1596-1996
Salg og markedsføring
- Produktet måtte
markedsføres, selges til andre utenom slekta, av to grunner.
Den ene: Vi var nødt til å få dekket våre utgifter.
For det andre: Vi mente boka ville ha interesse for nærmiljøet, med
andre ord for folk på Selsverket spesielt, men òg til Mysuseterfolk.
|
|
|
|
- For å få
mediaoppmerksomhet møttes Kjell Arne og jeg til intervju med GLT (GD)
på Ulvolden fredag. Mandag bringer avisa bilde og oppslag over
tre spalter hvor boka betegnes som imponerende gardshistorie fra
Ulvolden og interessant kulturhistorie fra Sel.
For å utnytte
effekten av avisoppslaget er jeg alt samme dag i Ottas Storgate for
å selge boka til folk jeg mener kan ha interesse av den. På
ettermiddagen tar jeg avgårde på sykkel nordover Kongsvegen, med
bøker i ryggsekken.
Slik fortsetter jeg husbesøk på Selsverket de to neste dager.
Folk er interessert, flere har også lest avisoppslaget.
For ytterligere å
markedsføre boka stilte Kjell Arne opp til intervju i Norddalsradioen
under jernbanejubileumet.
Skyldfolk fra begge
sider trådde til og solgte boka mens jeg fortsatte salget utover
høsten og førjulsvinteren. I tillegg var den også til salgs på
fjellbutikken på Mysuseter. Til støtte i dette salget fikk samtlige
postboksleiere (hyttefolk) på Mysuseter informasjonsbrev fra oss.
Målet om å spre boka - og dekke utgiftene ble nådd i løpet av noen
måneder.
|
|
|
|
|
|
Ettertanke og konklusjon
- I ettertid kan en
spørre: Var dette verdt alt arbeidet?
Som det står på tittelbladet i boka:
Ei
bok om garden, menneskene og dagliglivet i Ulvoldenslekta på
Selsverket.
Bak disse ordene
ligger det foruten mye familie og gardshistorie også kulturhistorie
som viser litt om arbeidet på Selsverket og Mysuseter fra en tid som
ligger bak oss.
Historien er med dette tatt vare på og ført videre gjennom vår
eldregenerasjon til dagens unge slekt og fremtidige generasjoner.
Spørsmålet ovenfor:
Var det verd alt arbeidet?
Svaret er ubetinget: Ja!
|
|
|
- Hva var "Synnabruposten"
for noe?
|
|
|
- Synnabruposten var et
blad som velforeningen "synna brua" ga ut to ganger i året.
I årene 2002-2005 hadde jeg ansvaret for det.
Det inneholdt diverse informasjon til beboerne - men også en del
lokalhistorisk stoff. Noe av dette er i dag å finne på nettstedet
www.selhistorie.no .
Det var flere som
leverte stoff til bladet, Kjell Arne redigerte og Arne Christian
Mæhlum la inn bildene og sto for trykkingen.
|
|
Første
nummer av Synnabruposten.
|
|
- Ble det
tid til andre interesser ved siden av jobben?
|
|
|
- Jeg samlet lenge på
frimerker - men i senere tid har nok turer i fjell og mark med
Ragnhild - ved siden av
lokalhistoriearbeidet - vært det som har opptatt meg.
|
|
|
- Hva syns du om
Otta av i dag?
|
|
|
- Mye er bra - men det
er litt 'stusslig' med utviklingen "ogga lina". Svært mye er blitt
samlet "neda lina" de siste årene.
Ottas rolle som
regionsenter byr også på en del utfordringer.
- Likevel, alt tatt i betraktning:
Jeg kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted!
|
|
|
Til slutt tar jeg
med en av Pers leveregler;
|
|
|
"Grip dagen, bruk den,
gjør den positiv" (- det gjør sannelig Per)
|
|
|
- og et lite
hjertesukk - som kanskje kan få flere til å tegne ned noe av det de
har opplevd:
|
|
|
"Jeg skulle ønske mine
foreldre hadde skrevet ned litt om seg, for alt blir jo historie,
bare det blir gammelt nok." |
|
|
|
|
|
Bakkehuset sees midt i bildet - ved
jernbaneovergangen.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1949) |
|
|
|
(Utsnitt av et bilde tatt av
Widerøe i 1952)
|
|
-
www.selhistorie.no - Hva var
foranledningen til nettstedet?
|
|
|
- Det hele startet for
vel to år siden, - Kjell Arne hadde oppdaget at domenet var ledig og
foreslo at vi kunne samle det jeg hadde skrevet der. Det ville da
bli lett tilgjengelig for familien og andre som måtte ha interesse
av det. Åttende februar 2007 ble de første artiklene lag ut.
Etter hvert har vi også
lagt ut artikler fra andre bidragsytere. Vi har videre fått et godt
samarbeid med lokalavisa Norddalen og andre lokale aktører. Slik er
nettstedet i dag blitt temmelig omfattende.
I ettertid er jeg nok litt forbauset over at interessen har vært så
stor. Vi har på disse vel to årene hatt over 26.000 unike besøkende
(en gang per døgn per bruker).
Kjell Arne har vært
sentral i dette arbeidet. Han bor og har sitt arbeid i Oslo - og
avstanden kan være et problem - men vi har nesten hver dag hatt kontakt
enten gjennom e-post eller telefon. Uten ny teknologi ville
ikke dette ha vært mulig. |
|
|
|
|
|
Per
og Kjell Arne Bakke (far og sønn)
Disse to har lagt ned et
stort arbeid for å gjøre Sels lokalhistorie tilgjengelig på nettet.
|
|
|
|
|
Takk til Sel kommune for lån av kart og
gamle bilder.
Tilbake til
www.otta2000.com |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|