Nøstvedtfolket ved Sjøskogen (Tusenfryd), levde av jakt, fiske, bærsanking o.l. De brukte Oldtidsveien over Grønnliåsen som veiforbindelse nordover (mot Oslo), allerede flere tusen år f. k. En tilsvarende vei gikk over Svartskogplatået. Også Bunnefjorden var en viktig "vei"- forbindelse, sjøveien har alltid vært nyttig til transport, ikke minst av tunge varer. Ved Oppegård kirke på Svartskog krysset nord/sør veifaret et øst/vest veifar. Dette gikk fra Greverud over Kurud og videre til Nesodden.
En gang i oldtiden var mesteparten av Oppegård sansynligvis underlagt en stor ur-gård, Fåle, som hadde hovedsete i Ås-distriktet. En annen stor ur-gård som grenset til Fåle var Fløisbonn. Når våre forfedre ryddet til dyrkbar mark hadde de en spesiell kultur m.h.t. stener. Disse ble kunstferdig stablet opp i gjerder og røyser. Området ble etterhvert kjent som rydningene ved Gjerda (Gjersjøen). Derav navnet Gjerdarudin. Særlig i vikingetiden (ca. år 800 e.k.) ble mange gårder ryddet. Svartedauen rundt 1350 tok livet av rundt halvparten av befolkningen og la mange gårder øde. Det tok flere hundre år før Gjerdarudin-samfunnet kom til hektene. Ved Bekkensten, Sandbukten og Ingierstrand har man funnet hustufter og bygdeborger fra jernalderen ca. 500 år f.k. Kanskje Norges eldste by lå nettopp her i vår egen kommune? Det er samtidig viktig å huske på at havet sto mye høyere på denne tiden. Vi regner med at vannstanden var 60 - 70 meter over dagens nivå og at klimaet var mildere. Dessuten var Gjersjøen da en sidefjord til Bunnefjorden og ikke en innsjø. Gjersjøelven var også en del av denne fjordarmen.
Oldtidsveien var en sommersti som gikk over knauser og bakketopper, der hvor det var tørrest å ferdes. (Man kan fremdeles ferdes nærmest tørskodd på denne stien selv om det regner.) Kongebordet finner man langs Oldtidsveien like nord for blokkene på Ødegården. Man er litt usikre på hva denne stenen egentlig er, men sansynligvis er det en nedfallen bautastein, kanskje fra kong Sverres tid en gang på 1200-tallet. Det kan også engang ha vært grensestein mellom Fløisbonn og Ormerud. De veifarende brukte steinen som rasteplass, og derav stammer kanskje navnet Hellerasten. Navnet betegner i dag området mellom Ødegården og Tårnåsen. Steinen som er brukt til å bygge Kolbotn kirke i 1932, er hogget ut på Hellerasten.
Biskop Øystein Nilssøn skriver i sin reiseskildring fra 1597 at han stoppet ved Kongebordet. Allerde da var steinen delt i to. Han beskriver stedet som "midtveis på Hillerasten". Rast er en gammel målenhet for ca. 11 km. (Akkurat som f.eks. yard = ca. 0,9 m, og mile= ca. 1,6 m.) Det er 11 km mellom Haugbro og Ljarbru, i så fall var Hillerasten et avstandsmål, og ikke en rasteplass.... Hvorfor det heter "Kongbordet" vet vi egentlig ikke, men siden oldtisveien var datidens E6, er det jo ikke usansynlig at en eller annen konge har tatt en pause, en rast(?), akkurat her. Kanskje nettopp kong Sverre som ut kjempet mange store og mindre slag mot baglerne og ulike bondehærer i Oslo-området år 1200. Carl 12 passerte jo også forbi her våren 1716, riktignok på Kongeveien, et par hundre meter lenger vest..
Gravrøyser finnes det mange av langs Oldtidsveien. Like nord for Grønnliåsen finner vi de best bevarte, 5 stykker beliggende ca. 215 meter over havet. Gravrøysene stammer sansynligvis fra jernalderen, ca. 500 år f. k. (Det er noen ganger vanskelig å vite hvilke som er virkelige gravrøyser, og hvilke som er såkalte verp, d.v.s. minnerøyser hvor folk pleide å kaste på en stein hver gang de gikk forbi, det kunne gi beskyttelse mot onde makter.) Oldtidsveien er fredet, likeså gravrøysene. Også Kongeveien, Den Fredriks- haldske kongevei, mellom Tårnåsensenteret og Øvre Prinsdal gård er fredet. Kristian 4. startet byggingen av denne veien på 1600-tallet.
