Denne forfatteren og denne boka må kunne beskrives som et fenomen. Forlaget har tydelig store forventninger til hva forfatteren har å fare med og markedsfører ham tungt. Forlaget skal ha bestilt i alt seks titler fra Enger, der «Skinndød» er starten på en serie av kriminalromaner med samme hovedperson. Boka er allerede solgt til flere andre land.
Eksemplaret jeg leste er fra bokas 2. opplag, og det står sitert på omslaget en setning fra Dagsavisens anmelder, Turid Larsen: «En krimdebut med spenning fra første side.» Jeg er nesten enig, men bare nesten. For meg er prologen og første kapittel en utfordring. Jeg får en følelse av å se på starten av en film, der jeg helt uforberedt blir kastet inn i en diffus handling. Det er mørkt og utydelig, det filmes dessuten med håndholdt, ustødig kamera – så: Hvor skal jeg fokusere? Hva er dette for slags historie?
For meg fenger ikke starten, den tåkelegger. Forfatteren velger en opptakt som mest av alt lukter av litterære ambisjoner. Tenker han å kline til med noen spissfindigheter og imponere anmelderne, slik at de skjønner at han virkelig kan skrive?
For meg er starten forvirrende – den ga meg motforestillinger og jeg holdt på å legge vekk boka, men heldigvis fortsatte jeg noen sider til, og fra kapittel to glir det lett. Forfatteren fører et godt språk og han forteller levende og fengslende. Framdriften er god hele veien. Persongalleriet er interessant og åpner for mengder av konfliktstoff. Hovedpersonen er en person jeg føler sympati for og vil heie på, selv om han kanskje virker vel selvgod. (Jeg får inntrykk av at forfatteren vil fortelle oss at gode journalister er bedre etterforskere enn politiet.)
Boka starter med et likfunn. En ung kvinne blir funnet død, nedgravd i bakken innenfor et hvitt telt som skal tjene som scene for en filminnspilling noen filmstudenter holder på med. Kvinnen er steinet til døde, dessuten pisket og har fått den ene hånda hogd av. Tankene henledes mot muslimer og sharialov, men saken viser seg å ta en annen retning etter hvert.
Når det gjelder språket er det lite å innvende, boka virker godt gjennomarbeidet. Litt småplukk kan det være her og der, særlig ved enkelte dialoger som ”halter”/kjennes urytmiske/kunstige, eller har et litt utydelig forløp.
Selve krimplottet virker muligens noe kunstig og konstruert, men ikke verre enn at jeg lar meg rive med.
Alt i alt er dette en solid debut og jeg gleder meg til å lese mer av samme forfatter.
Helt enig med deg i at de to første kapitlene var en prøvelse. De stod ikke helt i stil med resten, syntes jeg, og virket veldig pretensiøse. Underlig kontrast til resten av boken, som var utrolig lettlest. Men jeg også gleder meg til neste bok!
SvarSlettHei Line!
SvarSlettDa var det ikke bare meg som reagerte på åpningen av boka. :-)
Starten/opptakten av ei bok er veldig viktig, så jeg syntes opplegget her var litt merkelig. Lurer på hva forfatteren mente med å gjøre det slik?
Heldigvis fortsatte jeg å lese, da - boka var absolutt verdt å få med seg!
Jeg tror det er fort gjort å bli litt tilgjort i stilen når man skriver sin første bok, men det er rart at ikke forlaget reagerte på at de to første kapitlene ikke passet til resten av boken. Som du sier, er starten på en bok veldig viktig, og jeg har måttet overtale flere lesere til å overse de første kapitlene i Skinndød fordi de ikke er representative for resten av boken. Men tålmodigheten lønner seg, synes jeg:-)
SvarSlettDet er nok riktig som du sier - man kan bli tilgjort i stilen i debutboka. Det er gjerne fordi man enda famler og leter etter sin egen stil eller stemme.
SvarSlettDu undrer deg over at ikke forlaget reagerte på startens disharmoni med resten av boka, mens jeg lurer på om det ikke nettopp kan være forlaget som har stilt ham opp til å forme starten slik?
Det kan også være at forlaget HAR reagert og hatt innsigelser, men at forfatteren har stått steilt på sitt?