Håp i håpløsheten

Jeg vokste opp i en liten by. Vi var vel det man kunne kalle en vellykket familie utad. Vi hadde alt vi trengte materielt sett, men vår måte å løse problemer på var rett og slett å ikke prate om det, og gå videre. Moren min var det man kaller ”skapdranker”og jeg lurte ofte på hvorfor hun var så annerledes til tider. Dette ble også dysset ned og tiet i hjel.  Der fikk jeg lære en destruktiv måte å komme seg gjennom vanskelige følelser på skulle det vise seg senere.
Jeg følte meg alltid annerledes og ensom. Jeg ble ikke mobbet og hadde nok av venner, men jeg kunne ikke identifisere meg med de.  Jeg flyktet inn i fantasienes verden tidlig, for å prate om følelser var ikke noe alternativ. Jeg ble en følelsesmessig analfabet. Enten var jeg kjempeglad, eller deprimert. Jeg hadde tidlig selvmordstanker og håpet jeg skulle bli fort voksen eller bare forsvinne. Jeg led av panikkangst og fikk ofte angstanfall når jeg måtte prestere. I idretten var jeg en individualist, og var som regel god på det jeg gjorde helt til jeg måtte konkurrere. Da kom angsten. Da jeg var 13 år begynte noen venninner og jeg  å sniffe Tip Top sykkellim,  syntes dette var helt topp helt til jeg  våktet opp og trodde jeg ar en hund i en hundegård.   14 år  fant en bedre løsning – alkohol. Jeg hadde peilet meg inn en gjeng som passet meg og mine ambisjoner. Sitte bak kinoen å drikke ble helt normalt. Da jeg havnet i fyllearresten, ble dette også en av familens hemmligheter. Det skulle ikke prates om. Jeg var ulykkelig.
Jeg la grunnlaget for hvordan ungdommen og mye av mitt voksne liv ville bli på den tiden.
Moren og faren min skilte lag da jeg var 15 år da faren min hadde hatt en på si i 8 år. Det gjorde ikke så mye godt for tillitten jeg hadde til mennesker fra før. Moren min, søsteren min og jeg flyttet til den store hovedstad. Jeg var glad. Endelig vekk fra den lille byen som var så gjennomsiktig og kjedeleig. Nå smiler livet igjen tenkte jeg. Det gikk bra de første årene, med kun drikking i helgene. Fikk meg en kort utdannelse, og flyktet til England da jeg var 18 år. Moren til barna jeg passet sendte meg hjem før kontrakten var ferdig, grunnet fyll og spetakel. Jeg var bare glad til, for disse folka var jo gale tenkte jeg.
Jeg fikk meg jobb, og flyttet sammen med en venninne. Vi vanket på en rockepub som det ikke var uvanlig å ta seg noen øl på hverdagene. Mine drikkevaner fra England skulle komme godt med der. Jeg hadde begynt å drikke midt i uka, opptil flere ganger. Jeg hadde gått over en grense ved å skulke jobben for å være hjemme og pleie fyllesyken. Da var jeg 20 år. Jeg hadde mitt første selvmordsforsøk. Overdose med piller og selvskading med kniv.
Det ble mye flytting, og jobber og kjærester ble en forbruksvare. Jeg knyttet meg verken til mennesker eller materielle ting.Visste jeg snart ville flykte igjen.   Piller og amfetamin hadde også fått innpass i livet mitt. Jeg la meg inn på avrusning og behandling da jeg var 28 år. Dette var et nederlag. Jeg skyldte på omstendighetene og sa jeg egentlig bare trengte en pause fra alt og at dette ble den første og siste gang.  Lite visste jeg om at det bare var begynnelsen.
Da jeg fikk sønnen min tenkte jeg at nå var alt helvete over. Jeg hadde fått noen i livet mitt som jeg elsket grenseløst og som elsket meg tilbake. Der tok jeg feil. Kong alkohol vant igjen. Sønnen min flyttet til faren sin, og jeg fortsatte mitt miserable liv i verre forstand. Alkoholen hadde tatt helt over. Det var lite som vitnet om en ressurssterk oppegående jente. Jeg hadde ikke noe som holdt meg igjen. Jeg brakk ryggen i et selvmordsforsøk, og drakk videre etter et langt sykehusopphold. Det ble flere innleggelser , jeg gikk ut og inn av psykiatrien, prøvde alle mulige medikamenter ettersom jeg hadde pådratt meg noen lite hyggelige diagnoser.  Og jeg forsto ikke hvorfor ikke jeg kunne bli frisk når jeg holdt meg unna alkohol i lengre tid! Det var jo alkoholen som var problemet her? Jeg synes jeg var helt normal på alle områder ellers! Bortsett fra alle de vonde følelsene som spiste meg opp, karakteristiske men hadde ikke alle det sånn? Karakteristisk, alkoholistisk tankegang og følelsesliv har jeg senere lært.
Da moren min døde hadde jeg kommet til veis ende. Jeg hadde ikke samvær med sønnen min, ingen mor jeg kunne støtte meg til, og bruke for det det var verdt, ingen kjæreste jeg kunnne manipulere,  søsteren min ville ikke ha noe med meg å gjøre, vennene var borte og jeg hadde verken noe sted å bo eller jobb. Jeg hadde arvet en del penger, og så at nå måtte jeg velge. Drikke videre og dø, eller legge meg inn igjen på en 12 trinns klinikk og begynne å kjempe meg tilbake til livet. Jeg valgte Gudskjelov det siste.
Det har gått noen år og veien har vært lang og tung til tider. Jeg ble ikke edru med en gang, men måtte oppleve et par sprekker. Jeg lærte noe av dem, så de var ikke forgjeves. Den dagen jeg forsto at det ikke var alkoholen som var min fiende, men meg selv, og at det finnes en løsning, ble jeg lettet. Jeg har funnet et felleskap der jeg ikke trenger å late som jeg er noe jeg ikke er. Dette gjør meg rustet til å gå ut i den store verden og gjøre ting som ”normale” mennesker gjør.  Jeg har hatt en dyktig sponsor som har ledet meg gjennom trinnene, slik at jeg tilslutt forsto hva dette egentlig dreide seg om. Jeg har fått tillitt til Gud og til mennesker, og lever livet på livets premisser. I dag er jeg en god mor, har fått tilbake gamle venner, familie, og et felleskap jeg aldri kunne ha drømt om. Jeg har alt å takke AA for!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.