Rosen og Sommerfuglen

Det er sommertid. Klokka er ca kvart på fire, og jeg stod akkurat opp. Jeg hater å våkne med dårlig samvittighet. Jeg har en haug med lekser forran meg, men finner ikke mot til å starte. Jeg er fyllesjuk, jeg er lei, jeg er er slapp, jeg har vondt i magen, jeg er sulten, jeg er tørst. Men jeg har bare lyst til å sitte her å se på dexter (fikk to sesonger av Krisitne<3)

Jeg er så stressa for tida. Jeg savner barndomstida. Da jeg kunne leke med tanken på "hva jeg vil bli når jeg blir stor", og forsyve alle de bekymringene fremover. Jeg hadde jo mamma og pappa som tok seg av de bekymringene om hva jeg skulle spise og hva jeg kunne bruke penger på.
Pappa pleide å vekke meg om morgenen og bære meg ned i stua, sette på tv'n, legge frem klærne mine og lage frokost til meg (jeg har alltid vært et realt B-menneske). Det eneste jeg skulle bry meg om var å få meg masse venner å leke så mye jeg kunne, helt til kroppen ikke maktet mer.

Alt er så dyrt nå. Uansett hva jeg vil gjøre, så koster det penger. Jeg vil møte venner på skolegården om kveldene og leke pangboks, eller spille fotball i ballbingen. Jeg vil kjenne følelsen av å gi faen, og ikke tenke så mye på "hva jeg ikke får lov til å gjøre". Bryte meg inn på skolen etter stengetid, synge i timene til lærern blir så sinna at hun truer med å rive av huet til folk og låse oss inne i skapet, naske i butikker uten å få straff.. Ha kjærster som gjør det slutt etter to uker (eller timer om du vil), og leve like lykkelig videre. Men det jeg savner aller, aller mest med å være barn, er mammas deilige, mørke (og litt tonedøve) stemme som sang "Rosen og sommerfuglen" til meg når jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ha trengt det akkurat nå.

Rosen og sommerfuglen

Den siste rose, sto i kveldens blå. Da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa nå er vår sommer slutt. Og mine kronblad spres for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl. Når høsten raser, hviler du i skjul.
Men sommerfuglen enset ikke det. Den løftet vingene og fløy av sted.

Den fløy og fløy da nattens mørke kom. Den angerfullt til rosen vendte om.
Den ville be om hva den vraket nyss. En seng av purpur og et dronningkyss.

For sent for sent, for nå var rosen død. Og kun en tistel ham til hvile bød.
Slike endte det da sol i østen rant. At man en sommerfugl blant tistler fant.