COMPLETE CONTROL
ROGER STORMO SNAKKER UT…
 OM BILLER, ENDER, SVENSKER OG ANDRE NEVROSER.

   

St. Hans-aften 1962 spiller The Beatles i Memorial Hall i Norwich, snaue 2 mil sydøst
for deres hjemby Liverpool. Neste kveld gjør de seg like godt ferdige med sin epoke i kjelleren
på Casbah i Haymans Green, ute i West Derby. Samtidig befinner Onkel Donald
og hans nevøer Ole, Dole og Doffen seg mest sannsynlig på spennende oppdrag for Skrue McDuck,
på fjerne steder som Grønland, Andesfjellene eller Nifsemyra.  Hjemme i Noreg, i Olavs by Nidaros,
blir Kirsten Stormo denne sommerdagen mor til en gutt ved navn Roger.
Pjokken skal senere vokse opp til å bli en fryktet, men også respektert nestor
i fedrelandets Beatles og Donald Duck-kretser.
I og med at den norske Beatles-fanklubben Norwegian Wood i 2010
feirer sitt 30-års jubileum, tar vi her på sentralen en prat med denne trivelige kjempen.

Roger Stormo: Jeg er født i Trondheim og flyttet i 1967 til Lødingen og senere Narvik,
før jeg havnet i Akershus i 1972. Jeg kan huske at jeg oppdaget Donald Duck & Co for fullt
mens jeg bodde i Nordland. Hjemme hos oss var det alltid musikk da min mor spilte både trekkspill
og gitar. I Akershus hørte jeg Poporama og Diskorama på svensk radio og slik startet så smått
min musikkinteresse. Etter hvert fikk jeg med meg at ABBA vant Melodi Grand Prix-finalen
i Brighton den 6. april 1974. Senere kjøpte jeg min første ABBA-single og der merket jeg meg
at baksiden ”Crazy World” ikke var tilgjengelig på noe album. Så startet jeg like godt arbeidet
med å komplettere ikke bare ABBA, men også Anni-Frid Lyngstad, Agnetha Fältskog
Hep Stars og Hootenanny Singers. Tiden var definitivt moden for gransking.

En selvutnevnt rockguru uttalte etter å ha kjøpt lp`n ”Frida Ensam” at:
”nå kan jeg kaste pornobladsamlingen min!” (Denne lp`en solgte ufattelige 115 000
på fire uker da den ble utgitt i nov. 1975.) Hvordan er det med deg, Roger? Frida eller Agnetha?
- Selv om jeg er veldig glad i Anni-Frid Lyngstad,
så er det Agnetha Fältskog som er min favoritt av de to skjønnhetene.

  

1976 blir ofte omtalt som det store ”comeback”-året for The Beatles. Med noe sånt som 25 utgivelser
fra gutta på 12 måneder. Fulgte du med i media på hendelsene rundt eks-medlemmene dette året?
- Nei, ikke spesielt! I nabolaget hørte jeg George Harrisons ”Extra Texture” og Ringos ”Rotogravure”
før jeg investerte i Wings ”Venus and Mars” på plate. To likesinnede dukket også opp på den tiden,
nemlig brødrene Peter og Einar Wiken. Peter W. var fire år yngre enn meg. Han skulle i ettertid
gjøre en kjempejobb som min partner da vi tok over den norske fanklubben til Beatles, men på dette tidspunktet
var det Wings som var mine favoritter. Jeg hadde fått noen plater i gave fra søsteren til Peter.
Hele tre Beatles-singler, Mary Hopkins ”Goodbye” og ”Daydream Believer” med Monkees. I tillegg fikk jeg
en Beach Boys ”Greatest Hits” og Steppenwolfs ”For Ladies Only”, du vet den med ”Kukkomobilen” på centerspreaden.
Samme året kom Peter hjem fra USA med den doble ”sølvutgaven” av The Beatles
”Rock `n` Roll Music”, men den store Beatles-interessen min startet ikke før de
to liveplatene fra Hamburg og Hollywood Bowl kom ut den første uken i mai 1977.

   

Du drev i mange år Norwegian Wood hjemme i fra kjøkkenbenken. Etter min mening gjorde du
en veldig bra jobb i tospann med Peter Wilhelm Wiken. Hvor mange år av livet ditt gikk med til dette tullballet?
- Peter hadde tidligere sett en annonse i Det Nye og meldte seg inn i klubben, så det fikk jeg også lyst til.
Jeg ble raskt bidragsyter til bladet og god venn med grunnleggeren, Erlend Fredholm fra Toten.
Senere flyttet Erlend til Oslo og jobbet som postbud. Etter noen år skulle Erlend pakke sammen pga. familie,
så jeg tok kontakt med Erlend for å spørre om å ”overta” bladet. I 1987 fikk Peter W. og jeg utgitt
vår første utgave av bladet i et opplag på 200 eks. Den gangen solgte vi også bladet i antikvariater som Ringstrøms
og lignende steder. Etter ni år, altså i 1996 fikk jeg til slutt overlevert stafettpinnen til en gjeng oppe i Kristiansund N.

Du jobber som grafisk designer og driver www.webgrafikk.com. Mange lesere vil
dra kjensel på dine utallige forsider til medlemsbladet Norwegian Wood, men du har også
designet bokomslag og lignende ting. Titanic-medlemmene Roy Robinson, Janne Løseth
og Truls Lorck har sågar uttrykt stor begeistring for din kunst. Er dette ting du gjerne vil gjøre mer av?
- Tidligere har jeg gjort omslag til ting som ”Beatles i Norge” (1994), Titanic-biografien (2008)
og den store verdensomspennende Hanoi Rocks-diskografien som kommer i 2012. Det er når jeg sitter
og jobber med musikkrelaterte oppgaver jeg gjør mine beste ting. Slike oppdrag tar jeg gjerne mer av, så absolutt!

I april 1982 leverte Paul McCartney ”Tug Of War”, sitt sterkeste album på flere år
og både platekjøpere og kritikere gikk formelig helt av skaftet. Du hadde jo ikke bare
ett sjelsettende møte den sommeren? For å sitere avdøde Harald Heide Steen
fikk du vel faktisk både i ”truse og smekk” i London, ikke sant?
- Hehe, vi var på Interrail den rekordvarme sommeren, Peter Wiken og jeg, og…
Det står fortsatt som et mysterium for meg, hvordan vi kom oss inn i Air. Vi hadde vært oppe
i Abbey Road og satte kursen mot Oxford Circus der Air Recording Studios lå. Vi gikk opp alle etasjene
og spurte så en sekretær etter George Martin. Hun ba oss sette oss ned og vente i resepsjonen.
Mens vi satt der hørte vi at George Martin satt og pratet i telefonen, og etter hvert skjønte vi at
den personen Big George pratet med var Paul McCartney. Grunnen til dette var at de diskuterte
at den nye singelen ”Take It Away” hadde vært på Top of the Pops dagen før (15. juli 82). Et annet clue
var at de pratet om at Heather, Pauls adoptivdatter hadde brukket et ben og havnet på sykehus.
   Så kommer George ut og lurer på hvem vi er og hvor vi kom fra? Vi spurte ham om hvem
som spilte piano på ”Lovely Rita”, men det husket han ikke. Hele møtet varte i toppen fem minutter,
men jeg fikk signert min 12 tommers ”Take It Away” og et håndtrykk.

   

Dagen etter var vi tilbake i det samme strøket og dro til Pauls kontor i MPL-bygningen
i Soho Square. Jeg visste om adressen i og med at jeg var medlem i Wings Fun Club
og de holdt til nettopp her. Noe som ga oss et ørlite håp var at NW-medlemmet Tore Skaar
og hans kjære Kikkin Ekern hadde truffet Paul i 1979 på samme sted. Vi møtte en italiensk jente
som allerede hadde rukket å treffe Paul flere ganger. Det var en deilig dag og vi satte oss ned i parken
for å kikke på det gullet vi hadde sikret oss. Plutselig sier Peter at ”er ikke det Paul som kommer
gående der borte?” Peter er raskt oppe på bena mens jeg rydder sammen gullet vårt og løper etter.
Peter når ikke frem i tide og Paul går raskt inn døra. Peter banker på vinduet og Paul snur seg,
ser oss og kommer ut. Han tar en liten prat med oss og signerer platene våre. Jeg husker vi sikret oss
”The Family Way”, ”Tug Of War” og hver vår 12 tommer av ”Take It Away”. Han spør oss om hvor
vi er fra og vi svarer på det spørsmålet. Vi spør han så om noen av de samme tingene
vi spurte Martin om. Jeg husker at vi spurte om det virkelig er Paul som spilte gitarsoloen
på ”Taxman”. Hele greia var unnagjort på et par minutter, ikke noe mer.
Vi ble værende i parken og utover dagen kommer det flere fans, de såkalte ”MPL scruffs”.
Omsider kom Paul ut igjen og da hadde det samlet seg en hel flokk med fans. Det var da en tysk jente
tok bildet av Paul og meg, hehe. Resten av Englandsturen brukte vi på en pilegrimsreise til Liverpool.

Det finnes et gammelt jungelord som hevder at ”alle gutta var i Njårdhallen”.
Når var du for første gang på konsert med en eks-Beatle?
- Jeg fikk ikke lov av min mor til å dra til England for å se Wings siste turne i 1979.
Jeg tenkte ved meg selv at ”jeg ser dem til neste år”, men av naturlige årsaker ble Wings så og si oppløst
i Japan, januar 1980. Så det tok sin tid for meg, hele fem år faktisk! Jeg visste at Paul skulle spille på ”Live-Aid”
i juli 1985. Jeg dro rett til London og Wembley, og senere har det blitt 27 McCartney-konserter på meg.

Det eksisterer noen bilder av The Beatles fra 1960 som ble tatt på klubben Indra i Hamburg.
Dette er unik fotodokumentasjon fra den yngre jernalder, men alle bildene er i sorthvitt.
Jeg syntes du gjorde en smakfull jobb med din kolorering av ett av de legendariske bildene.
Vet du om noen av de to gjenlevende på bildet (Paul og Pete) har sett det ferdige resultatet?
- En delegasjon av fanklubbens medlemmer var senere på besøk i Pete Bests
barndomshjem, på Casbah i Liverpool. Der ble bildet høytidlig levert til
Petes lillebror, Rory Best, så jeg tror nok at Pete har sett arbeidet mitt.

Onde tunger skal ha det til at Pete Best ikke passet inn som trommeslager i The Beatles.
Noen skrullinger fornekter til og med hans rolle i bandet. Har du en mening om dette?
- Jeg traff Pete for første gang på Oppsal i Oslo i mai 1989. Det var rundt den tiden
det hadde blitt annonsert at McCartneys verdensturne 1989/90 skulle starte i Oslo og
folks Beatles-interesse hadde igjen blusset kraftig opp. Dessverre ble Petes annonserte konsert
på Mølla i Oslo avlyst, men dette var mitt første av mange møter med Peter Randolph Best.
Mannen var jo medlem i Beatles i hele to år, det er det ingen som kan ta i fra ham,
så Pete var og er en ekte Beatle. Basta!

Som jeg har forstått har du også gode minner fra flere Ringo Starrkonserter, ikke?
- Ringo skulle på en liten Europaturne og var bl.a. i Göteborg (02 juli 1992). Jeg leide en stor buss
og arrangerte en tur for de som ville være med nedover til Sverige. Bussen ble full og i tillegg
hadde jeg med en journalist fra NRK som skulle lage reportasje om turen. Dessverre gikk jeg glipp av
Ringos pressekonferanse, men.. Denne gigen var på en festival så det var litt kortere sett enn
en vanlig All Starrskonsert. Robben Ford var forresten en av de andre artistene på plakaten denne kvelden.
Ringo befant seg i en campingvogn inne på et avsperret backstage-område. Jeg sto utenfor gjerdet
i det øyeblikket Ringos assistent kommer ut og spør om det er ”noen som kunne tenke seg noen autografer?”
Jeg hadde med meg ”Blast From The Past” og var så heldig at jeg fikk signert den med gulltusj.

I august 1994 fikk du også møte et av dine andre idoler, jeg tenker da på en av de virkelig store
historiefortellerne i moderne tid, nemlig selveste Carl Barks (1901 – 2000). Dette må da ha vært et stort ”kick” for deg?
- Barks hadde alltid vært interessert i geografi, noe som gjenspeiler seg i alle de fantastiske
eventyrene hans. Han hadde alltid hatt lyst til å se verden, men fikk ikke lov av kjerringa.
Da Fru Barks døde var det fritt frem for reising og etter hvert kom han på besøk til Norge. Da det skulle
være en mottakelse for Barks på Nobelinstituttet ble jeg invitert dit som ”Donald-ekspert”. I og med at jeg
så langt tilbake som i 1981 satt i styret for Donaldisten, ble jeg bedt på dette arrangementet.
Jeg fikk håndhilst på legenden og som du helt sikkert skjønner var dette enormt for meg. Lenge etterpå
dukket det opp et bilde i postkassa av meg og ”Unca” Carl, sånn ”helt ut av det blå”. Det var stort!

   

Før jul kom Norwegian Woods 119ende utgave som var så kjedelig
at man kunne grine. Det eneste lyspunktet var da en skroting fikk boltre seg over to sider,
der han sabler ned den nye cd-lanseringen. Så vidt jeg vet var dere tilstedeværende
hver eneste kveld på McCartneys desemberturne, så det virker ikke som det skorter på stoff.
Er dette god valuta for medlemskontingenten, Stormo?
- Tja… Jeg er både enig og uenig! Pauls konserter burde man helt klart hatt med,
i hvert fall den første. (Gjett hvor du leste om den først?) - Det foregikk en avstemming
blant våre 575 medlemmer om vi skulle utsette julenummeret, men det ville ikke folk akseptere.
Personlig ønsket jeg at bladet skulle sendes ut før jul, men mest fordi jeg er en stor tilhenger av julehefter.

Kan du til slutt gi våre lesere dine fem beste konsertopplevelser?
- Det må bli Ringo Starr, både Göteborg i 92 og senere i Skanderborg, 1998.
Videre velger jeg Paul McCartney i Drammenshallen, september 1989, mye på grunn av
det spennende repertoaret han fremførte der. Den fantastiske Concert for George
i Royal Albert Hall, november 2002 hører også med, mens femteplassen må deles mellom Paul
på L`Olympia i 2007, Pauls ”Unplugged”-konsert i København 1991, O2 Arena-konserten (med Ringo
i salen) i London nå sist desember og til slutt McCartneys Valle Hovinkonsert i 2004.

Takk til Per Solrud, MPL, Svein Bekken og Roger Stormo for illustrasjoner og info.

Interview by Tom Kristensen