AP+Høyre = EU-medlemskap

Dagens utspill fra Kristin Clemet om at det er tid for at AP og Høyre tenker samarbeid, ikke minst mhp. EU-medlemskap, gjorde dette til en god dag! I følge Aftenposten viste hverken Erna, Lars eller Jens noen utpreget entusiasme over ideen med å danne en Høyre-AP regjeringskoalisjon med det formål å få Norge inn i EU. Det forbauser ikke. Hvor mange ganger har vi ikke hørt store ord fra (la oss ikke nevne navn) om at "det er viktigere for oss med EU-medlemskap enn å sitte i regjering" - eller "vi vil være med der beslutningene tas"? Men når sjansen byr seg trekker alltid varmen fra taburettene dem som møll til lyset. Forstår ikke partilederne at man må komme ut av de tradisjonelle tankebaners frosne hjulspor og bryte med Rokkans høyre-venstre akse når det gjelder noe så sentralt som norsk medlemskap i EU? Må nye tanker alltid møtes med vantro og skuldertrekninger?

Vi har skravlet lenge nok, holdt tilstrekkelig mange taler i Europabevegelsen om hvor viktig man anser EU-medlemskap å være, for så å glemme det med det samme man er tilbake i Regjeringskvartalet. Det som trenges er vilje til å tenke nytt, så kan de andre følge med på lasset eller la være. Det er mange argumenter for en slik løsning:

1) Det er ikke nødvendig å bryte for godt med den tradisjonelle høyre-venstre aksen - dette kan man som Clemet sier, komme tilbake til i 2013. Jeg tror ikke en AP-H koalisjon er mer utopisk enn en borgerlig koalisjon mellom KrF, V og FrP -med H som en slags riksmeglingsmann i midten - synes å være i dag. Dersom man faktisk klarte å feste blikket mer enn forbigående på EU saken kunne man løst de praktiske problemene med en samling i midten - og sluppet både venstresosialistene i SV og liberalistene i FrP...

2) EU er i rask og konstant utvikling og jo lenger vi venter desto mer kommer Norge i en politisk, og etterhvert økonomisk, baklekse. Selv om norsk presse knapt gidder å nevne helt sentrale politiske og lovmessige initiativer i EU, f.eks. når det gjelder å løse utfordringer fra den demografiske utviklingen, globalisering, miljø og sysselsettingspolitikk - så er det et faktum at EU består av en serie prosesser som pågår parallellt, og som påvirker Norge på de aller fleste områder. Men uten at vi har annet enn en rent symbolsk påvirkningskraft.

3) Denne påvirkningskraften blir etterhvert enda mer redusert med at EU i større grad bruker den åpne samordningsmetoden (OMC) på sin beslutningsprosess. I korthet betyr dette at man starter f.eks. en lovgivningsprosess med å bli enige politikerne imellom i de 27 EU landene om grunnleggende verdier før man setter i gang den vanlige beslutningsprosessen fra EU kommisjonens side. (Uten et slikt system ville det bli svært vanskelig å samle 27 forskjellige land om én felles politikk). Det betyr at prosessen starter på Ministerrådsnivå, der Norge ikke har noen innflytelse - i stedet for på Kommisjonsnivå, der vi iallefall har rett til å gi våre innspill.

4) En slik koalisjon av Arbeiderpartiet og Høyre er ikke utenkelig - vi har nok av eksempler på det samme fra andre land i Europa. Man vil ikke ha store meningsforskjeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk (ubetydelig i forhold til hva AP har i dag i forhold til SV), man kunne enes om velferds- og sosialpolitikk og resten kan man forhandle om. Forhandlingene ville trolig vært betydelig enklere enn å forene KrF, V, H og FrP i ett regjeringsalternativ?

5) Så er det spørsmål om folkeavstemning. Vi husker at man i 1994 mente det var politisk korrekt å la Arbeiderpartiet lede an i EU saken mens Høyre holdt lavere profil. Dersom man nå laget en historisk ny koalisjon mellom erkerivalene ville det gi et meget kraftig signal til folket om betydningen man omsider la på EU-saken fra landets ledende politikere! Trolig vil det få Venstre helt over på Ja-siden, føre til en debatt i KrF og man ville kanskje få EU-tilhengerne i SV og FrP ut av skapet og legge et press på ytterfløypartiene. EU ville gå fra en bisak til en hovedsak.

Kanskje er dette løsningen på dagens udemokratiske situasjon med norsk utenforskap, og samtidig løse den gordiske knuten på borgerlig side? Kanskje kunne Norge endelig vise solidaritet med sitt eget kontinent?

Men -hvordan blir man en vellykket profet i sitt eget land?