hva kongen har bestemt...

Nå er det slik at vår kjære konge har vedtatt en del lover, eller det vil si, han har noen gode folkevalgte byråkrater som har gjort unna den jobben... Altså så er det egentlig vi som har laget de lovene som vi må følge, ihvertfall de som har brukt retten sin til å stemme på stortingsvalget. Det har jeg, og det kommer jeg til å fortsette med, så derfor så får jeg vel følge de lovene og forskriftene som jeg selv indirekte har vært med på å stemme frem.

Denne flaggspetten(Dendrocopos major) er vernet med hjemmel i viltlovens §3, og jeg tror den er ganske fornøyd med akkurat det, selv om den nok ikke har reflektert så mye over det.

Foto Trygve Danbolt

Den loven som berører ringmerking av fugl er viltloven. Og det aller viktigste i denne loven er det som kalles speilvendingsprinsippet;
Viltl. av 29-05-1981 kapittel 1: §3:
" alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet... Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt."
Før var det slik at man vernet noen arter, og satte jaktbegrensning på hver enkelt art, nå er det prinsippe snudd på hode, og alle ville dyr er fredet, også lager man unntak av loven der man finner behov for det. drmed er det ikke selve ringmerkingen, men fangingen av fuglene som er ulovlig i følge loven.

Men det er selvfølgelig en grunn til at sånne som meg kan drive med ringmerking. Det finnes et unntak, eller en spesifisering i viltlovens kapittel VI §26 nr4;
"Kongen kan gi nærmere regler om innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder"
Og det har vår kjære konge gjort, eller det vil si hans allerede nevnte byrokrater. Og de har forfattet en forskrift som har fått det klingende navnet: "Forskrift om innfanging og innsamling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål." Også kalt Forskrift 349.
Denne forskriften så dagens lys i 1974, og er siden den gang blitt revidert en rekke ganger, og siste utgave ble til 14 mars 2003.

Kapittel 4 i denne forskriften er laget spesielt til ringmerkere, og det er her vi finner de retningslinjene som vi må følge.
Her kommer en oppsumering av forskriften, med de viktigste delene som gjelder ringmerking. Hele loven kan du finne ved å følge linken på sida "forskrift 349"

§21: "...For å kunne ringmerke fugl og merke flaggermus kreves lisens for dette gitt av direktoratet... Søker må dokumentere nødvendig erfaring med bruk av fangstredskaper samt håndtering og merking av levende fugl eller flaggermus."
§22:" Ved bruk av fangstredskaper for ringmerking av fugl... skal fangede individer straks slippes fri. Fangstredskapet skal være under kontinuerlig tilsyn når det står til fangst. Når fangstredskap ikke lenger er under tilsyn, skal det stenges eller fjernes slik at det ikke kan fange."

§23: "Den som får tillatelse til å merke vilt, skal sende rapport til direktoratet* eller til den direktoratet bestemmer. Den som har lisens til ringmerking, skal sende rapport om foregående års aktivitet og merking innen 15. februar hvert år. "

Det er også greit å nevne at ringmerkere ikke er unntatt av viltlovens §3; "Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade."

Lovene som det er referert til her kan du enkelt og greit finne på www.lovdata.no, eller ved å bruke linkene til høyre. "Viltloven" og "Forskrift 349"

*Når det står "direktoratet i lovteksten, så menes direktoratet for naturforvaltning. (www.dirnat.no)

Lisensen

For at ringmerking skal være noe poeng, så må en samle inn gode data. Og for at dataene skal bli så gode og riktige som mulig, så er det viktig med en form for kvalitetssikring av ringmerkerne. Og det er her merkelisensen kommer inn:

Her er et bilde av min lisens, på lisensen står det oppgitt hva jeg har lov til, og hva jeg ikke har lov til. Lisensen må også fornyes hvert år, noe som skjer automatisk når en er koblet opp til en ringmerkingsgruppe, og har levert inn "regnskapet".

Ringmerkingslisensen finnes i tre forskjellige varianter med de kreative navnene; A, B og C. Lisensene deles ut av direktoratet for naturforvaltning, og de må fornyes årlig. Det er to hovedgrunner til at en må ha lisens for å bedrive merking av fugl; 1. For å kvalitetssikre dataene som kommer inn til sentralen. 2. For å kvalitetssikre aktiviteten så godt som mulig, slik at fuglene ikke kommer til skade.

En kan godt, for å lage så mange kategorier som mulig, dele de tre lisenstypene opp i to grupper; Generell og begrenset lisens, hvorav A og B er generelle, og C-lisensen er begrenset.

Begrenset lisens (C-Lisens)
C-lisensen brukes som regel i forbindelse med forskningsprosjekter og lignende hvor en ønsker for en periode og bare forske på et bestemt område eller en bestemt art. Dette vil da stå spesifisert i lisensen. I de tilfellene hvor det er aktuelt med C-lisens, vil ringmerkingssentralen se an situasjonen og bestemme kravene for lisensen ut fra det. Det ville jo vært rart hvis en som forsket kun på storfugl eller hønsehauk måtte lære seg å ta ut spurvefugler av nettet, samt lære seg alle fugleartene i Norge.

B-lisens
B-lisensen er en av to generelle lisenser, og en må ha denne i to år før en får lov til å få A-lisens.
Når en har B-lisens, har en ikke lov til å bruke fangstredskaper for å fange fuglene. Det betyr at en B-merker i hovedsak merker reirunger, og sammen med en som har A-lisens.
En må minimum være 16 år, og ha vært med på å ringmerke minimum 1500 fugler, hvorav merkeren må ha satt på ring på 500 av dem selv. Merkeren må også ha bestått en generell del av et ringmerkingskurs, som er utarbeidet av ringmerkingssentralen. Det heter seg at en B-merker må være fortrolig med å sette på ringer av aluminium og stål.

A-Lisens eller nettlisens
A-lisensen er den lisensen som nok krever mest. En merker med A-lisens kan bruke ruser og feller, samt nett hvis det har ingått i opplæringen. Merkeren må ha fyllt 18 år, og hatt B-lisens i minimumm 2 år. Videre må merkeren alene, men under veiledning ha tatt ut minimumm 500 fugler av fangstnett, hvor 300 av dem må være "vriene" arter; det betyr arter som lett setter seg ekstra godt fast. En A-merker må også kunne kjenne igjen de forskjellige artene, og være konfortabel med ringmerkingsliteraturen. A-merkeren må også være fortrolig med å ta biometriske mål av fuglene.


Mesteparten av informasjonen i denne artiklen er hentet fra ringmerkerens håndbok( Olav J. Runde; "Ringmerkerens håndbok" Stavanger Museum 1991; ISBN:82-90054-31-9) Hvor det er mulig å finne en del annen nyttig informasjon om ringmerking. Her står det om alt fra lover og regler til metoder og ringstørrelser. Alle ringmerkere bør (må) ha med seg denne boka når de er ute å merker. Jeg synes at det snart er på tide med en oppdatering av denne boka...

Å merke eller å ikke merke...

Rett som det er dukker det opp et eller annet program på tv eller i radio som tar opp det her med etikken rundt merking av dyr. Vanligvis så er det radiomerking av ulv, gaupe bjørn og elg som blir tatt opp, men ringmerking har ikke sluppet unna heller. Og det er bra, for det er, synes jeg, viktig å tenke seg om når en behandler levende dyr på denne måten.

Denne svartmeisen(Periparus Ater) satt og samlet krefter etter at den var ringmerket, men den tok til vingene etter noen få minutter. Noen dager senere fløy den i nettet igjen, og ser ut til å leve i beste velgående.

Jeg kommer borti flere ting ved ringmerking som gjør at jeg setter spørsmålstegn ved det jeg driver med. For å gjøre det litt oversiktlig har jeg listet opp noen punkter, som jeg drøfter videre.

• Ulempen for fuglen av å ha en ring gundt foten
• Påkjenning for fuglen, særlig ved nettfangst.
• Handtering av fugl sammen med barn
• Tukle med naturens villskap

Ulempen med å ha en ring rundt foten

Det må da være ubehagelig å ha en metallring rundt foten... tenk om du måtte gå rundt med en stor jernkladd rundt foten hele tiden...
Og flere utsagn har jeg hørt fra kritikere til ringmerking. Det er selvfølgelig en logisk slutning å trekke, og jeg må ærlig innrømme at å gå rundt med en stor jernkladd rundt foten resten av livet, vill nok vært svært ubehagelig.
Men det blir fortsatt bedrevet ringmerking i mange land, og i stor målestokk verden over. Og hvis ringen ville vært til ulempe for fuglen, så ville det vært ganske meningsløst å drive med ringmerking. Hvorfor det? Jo fordi en med ringmerkingen ønsker å samle inn data som gjelder for hele bestanden, og ikke bare for ringmerkede fugler. Hvis en for eksempel tenkte seg at fugler med ring ikke kunne fly like godt som de uten ring, så ville en jo ikke vite hvor de andre fuglene trekker, bare hvor de ringmerkede oppholder seg.
I følge ringmerkerens håndbok, så har man funnet igjen ringmerkede fugler helt på den andre siden av kloden, og man har fanget fugler som har en alder på helt opp i 22 år, noe som er svært lenge for en hvilken som helst fugl. Så hvis en skal tolke disse dataene, så ser det ut som om ringen ikke er noen ulempe for fuglen, hvis den er riktig påsatt og i riktig størrelse vel og merke.

Påkjenning for fuglen i nettet

Av de vanligste fangstmetodene så tror jeg nettfangst, av et eller annet slag, må være det som nok er den hardeste påkjenningen for fuglen. I nettet kan fuglen vikle seg inn, og rødstruper setter lett fast tunga si. Fjærdrakta kan bli ugrei, og en er et relativt lett bytte for predatorer hvis ringmerkeren ikke passer skikkelig på. Av og til kan noen fugler, spesielt grønnfink(Carduelis chloris), få vingestrekk, eller på annen måte bli litt puslete en periode etter merkingen. En av de tingene jeg har opplevd var at en katt drepte en bjørkefink som hang i nettet mitt.
Av denne grunn så kan jo aktiviteten virke betenkelig, og en må veie antall skadde, og døde fugler opp mot resultatene og nytten av aktiviteten. Dette er et problem som man ved hjelp av strenge lisenskrav og krav til opplæring prøver å få bukt med. Det finnes også en rapporteringsordning til sentralen, hvor en skal rapportere om døde fugl, og skadde eller "pjuskete" fugler skal nevnes i egen rubrikk når en legger inn dataene. Jeg vet per dags dato ikke hvordan dette systemet fungere i praksis, men personlig så rapporterer jeg inn alt i mine data. Men jeg kan si til slutt at jeg finner disse situasjonene og hendelsene så sjeldne i forhold til min egen merking, at jeg ikke stanser med aktiviteten av den grunn. Tenk bare på hvor viktig bestandovervåkning, rasteområder o.s.v er for verning og bevaring av fugl. Og per dags dato så er ringmerking den beste metoden vi har til å finne nettopp slike data.

Handtering av fugl sammen med barn.

Det virker kanskje litt merkelig å ta med dette her, men for meg er dette et tema som jeg må ta stilling til, fordi jeg ofte tar med meg barn ut i skogen når jeg ringmerker. Barna får da lov til å holde fuglen (kommer litt an på hva slags arter som vi fanger inne, ) og å slippe dem fri igjen. Det er jo klart at dette stresser fuglene enda mer en om jeg bare merket dem og satte dem fri fortløpende, slik at de fikk minst mulig håndtering. Men det som har gjort at jeg kommer til å fortsette med denne praksisen, er at nettopp det å holde en fugl, klappe den, og ikke minst slippe den fri igjen, gir barna en stor og god naturopplevelse. Jeg tror at slike naturopplevelser er med på å åpne opp for barnas senere interesse for naturen, noe som i sin tur igjen er med på å bygge fremtiden for naturen vår.

Tukling med skaperverket...

Det er bare en ting som er bedre en en god skogs eller fjelltur, det er å se et vilt dyr eller enda bedre, fugl, på turen. Dersom en stor jordugle satt på bakken like foran deg, og lettet akkurat i det du kom for nære, så ville det garantert ha satt sine spor... Men hva hvis ugla hadde en stor skinnende metallring rundt foten? Eller fuglene på fuglebrettet til bestemor plutselig var merket? Ville det forringe opplevelsen av det ville, og urørte? Det er selvfølgelig noe som er meget individuelt, og som hver enkelt burde ta stilling til selv. Jeg kan derfor ikke gi noe godt argument her, annet en at jeg personlig synes det er helt greit å se en fugl med ring.


Det er nok enda mere i forhold til ringmerking som nok kunne passet inn i LRE faget på skolen, men jeg føler at det meste av det jeg kommer borti er berørt her. Skulle det likevel være interesse for spørsmål, eller videre debatt av temaet, så er en hvemsomhelst hjertelig velkommen til å legge igjen en saklig kommentar i kommentarfeltet, eller sende meg en E-mail på
trygvedanbolt(at)yahoo.no
Ha en flott dag videre ute i Guds frie natur.

Fangstmetoder

De aller fleste gangene jeg forteller noen at jeg driver med ringmerking, så er det første spørsmålet som kommer følgende; hvordan klarer du å fange fuglene?
Og hver gang så svarer jeg at jeg står helt stille på et ben med solsikkefrø i hånda mens jeg plystrer sangen til den fuglen jeg vil fange. Det er selvfølgelig ikke sant, men det er like gøy hver gang noen går på.

En stakkars Svartmeis (Periparus ater) som har satt seg fast i mistnettet. Heldig for den ble den raskt plukket ut, og tildelt en ny og skinnende aluminiumsring.

Det finnes mengder av mer eller mindre kreative måter å fange fugler på; snare, skyte, helle olje i vannet... Men i forbindelse med ringmerking så er det tre måter som dominerer;

Plukke unger på reir, mistnett og ruser.
Felles for dem alle er at de er effektive og at de tar sikte på å ikke skade fuglene. For å få lov til å fange fugler med ruser, nett og lignende kreves det "A-lisens" eller også kalt nettlisens. Det er for å kvalitetssikre fangingen slik at en skader minst mulig fugl, og at en får best mulig bestemming av de fuglene som blir fanget.

Mistnett
Mistnettet er den metoden jeg benytter mest, og også den måten jeg kan fange fugler mest effektivt på. Nettet er spesialkonstruert til fugler, og er laget slik at det ikke skal skade fuglene. Når jeg forteller at jeg bruker nett i ringmerkingen, så er det mange som ser rart på meg, og trekker paraleller til fiskegarn, hvor fiske gjerne dør i garnet, eller i hvertfall sitter skikkelig fast.
Men fuglenettet er konstruert litt anerledes; det har nemlig 2-4 langsgående "lommer", slik at fuglen faller ned i dem og blir liggende der til noen kommer og tar dem ut. Fuglene setter seg ofte fast i nettet, men ikke som fisken. Som regel så er det bare å løsne føttene til fuglen, snu den rundt, og så er den løs. Noen ganger må en også dra et par masker over hodet.

Bakdelen med nett er at det er svært utsatt for predatorer. Det skal ikke mye til for at en rev, katt eller spurvehauk benytter anledningen til et blillig måltid, hvis en ikke passer på. En kan heller ikke bruke nett i regnvær eller når det er mye vind, da kan fuglene lett komme til skade.

Ruser
Ruser er også en relativt vanlig metode for å fange fugler. Den mest kjente rusa er kanskje kråkefella, som også blir benyttet til jakt. Blant ringmerkere så er ei lita ruse mynta på småfugler også svært vanlig. Fordelen med ruse fremfor mistnett er at en ikke trenger å overvåke rusa. For mens det i mistnett kan komme predatorer som rev, katt og spurvehauk, kommer ingen av dem inn i rusa. Rusa kan også brukes selv om det er litt dårlig vær, i og med at fuglene står riktig vei inne i rusa. Personlig tror jeg det er mer behagelig for fuglen å bli fanget i ruse også, fordi den inne i rusa kan fly litt rundt, spise, og slappe av.

Her er rusa mi, den står et sted i Ås, og er en kjekk innretning som gjør det mulig å merke selv om en har det litt travelt. Oppå rusa ser du lydutstyret mitt som står og lager sidensvanslyd.

Fugleunger på reir
Å ringmerke fugleunger på reir er kanskje den enkleste måten å fange fugler på. Metoden gir også svært gode data, siden en vet nøyaktig alder, og fødested for fuglene. Metoden går ut på å lete opp reir, og merke ungene som er i riktig alder (har utviklet tarsen sin). Den største kritikken mot metoden er at man tenker seg at foreldrene skyr reiret etter at man har tatt på ungene. Det er helt sant at fuglene ofte skyr reiret hvis en har vært i kontakt med det, mendet er svært liten fare for det etter at ungene er klekt. Men det betyr ikke at en ikke skal la fuglene være i fred, og forstyrre dem minst mulig.
For å merke fugleunger på reiret så trenger en "B-lisens".

Andre fangstmetoder
Det finnes mange andre fangstmetoder som også benyttes i ringmerkingens tjeneste. Og noen ganger så er det ikke måte på kreativiteten på innretningene. Det finnes også en egen bok om emnet.

jeg har bevisst ikke beskrevet fangstmetoder i detalj her, siden jeg ikke er interesert i at folk med andre hensikter en fuglenes ve og vel skulle komme til å kikke på sida. Men skulle det være interesse for å være med å merke en dag, så bare ta kontakt på e-mail; trygvedanbolt(at)yahoo.com, så får vi se hva vi kan få til.

Tanga

En av ringmerkerens beste venner er tanga, den får være med over alt, og de aller fleste merkerne som jeg kjenner har sin egen favoritt som de bruker. I hvertfall har jeg det, og når jeg merker sammen med andre merkere så liker jeg å bruke min egen tang.

Her ligger mitt asortemang av tenger. Tanga med oransje skaft er min favoritt. Linjalen som brukes til å måle vingelengde med, og "nødsaksa" mi har også sneket seg med i bildet.

Det er ikke en hvilken somhelst tang en kan bruke når en ringmerker; den må være spesiallaget med hull som passer til de forskjellige ringstørrelsene. Men ellers så ligner den på en helt vanlig knipetang som du kan få på Maxbo.

Tengene som blir brukt til ringmerking kan deles inn i to kategorier; åpne og lukke tenger.
Åpnetanga er den som blir minst brukt, men som alltid må være med. Den er kjekk å ha hvis en skulle fange en fugl med en slitt ring, eller hvis ringen ble satt litt feil på, eller hvis en av en eller annen grunn absolutt vil ta av en ring på en fuglefot.

Lukketanga er den viktigste og mest brukte. Den har hull som passer til de forskjellige ringstørrelsene. Det er viktig at en har en god tang, slik at ringen kan bli satt skikkelig på, slik at den ikke er til hinder for fuglen.

Tengene kjøpes på naturbokhandelen, som er det eneste stedet så vidt jeg vet, som forhandler sånt i Norge. Der kan en forøvrig få kjøpt omtrent alt annet som en skulle ha behov for relatert til fugler.

Nødsaksa
"Nødsaksa" er en helt vanglig neglesaks fra europris til 19.90 Den har en god prevantiv virkning, siden en aldri har bruk for den når en tar den med seg. Poenget med saksa er å kunne klippe ut tunga til ei rødstrupe, hode til en alt for godt innviklet granmeis, eller andre formål hvor en heller ofrer ei nettmaske eller to istedenfor fuglen.

Tror det var bra nok info om tenger og sånt for denne gang.

kikkert, teleskop og fotoutstyr

Det er ikke til å komme unna en kikkert når en driver med fugler, uansett om du er ringmerker, krysser, erfaren eller helt fersk, er kikkerten en slags basis ting som er nødvendig for å holde på med hobbyen.
En god fuglevenn bruker å si at han føler seg naken hvis han går ut uten kikkerten; og det er noe sant i det.'


Her er min kikkert, en stor kloss med alt for stor forstørrelse. Det er mye bedre en å løpe rundt "naken", men jeg skal ærlig innrømme at en Leica ultravid eller en Nicon High Grade ikke hadde vært å forakte.

Kikkertmarkedet er stort, og valget er ikke enkelt, i tillegg kommer fotoapparat og teleskop, for ikke å nevne fotolinser i forskjellige størrelser, fasonger og prisklasser. Det er så mye å velge i at jeg tør påstå at det finnes flere kikkertmodeller en fuglearter i verden. (Ville kanskje ikke sitert meg selv der alt for ofte.)
Kikkerter er også en egen religion innad i fugeverdenen, og mange ofrer tusenvis av kroner på optikkens alter. Personlig klarer jeg meg fint med en billig kikkert, selv om det sitrer litt i magen når jeg får låne en leica eller swarovski av en eller annen kamerat.

Noen generelle tips hvis en tenker å se seg om etter kikkert er:
1. Google litt og les anmeldelsene, mange kikkert og fotosider har også gode råd og tips.
2. Tenkk heller på lysgengivelse en på forstørrelse.
3. Greit å tenke på hvor mye en syns det er verdt å legge i interessen. Husk at en god zeiss kan lett finansiere en ferietur til røst, orresanden, lista eller fokstumyra, eller kanskje til alle fire.

Jeg vet at dette kommer litt på sida av ringmerking, men kikkert er et så viktig tema at det måtte med.

tips til startsted: www.kikkert.no

Religion og ringmerking

Jeg er en av de som har håpløs tro på nyttårsforsetter, men som pr dags dato ikke har klart å holde et eneste et av dem. Et av nyttårsforsettene, som nok er det som sprekker mest, er at jeg vil lese mer i bibelen en fugleboka. Jeg vet at det er en del som nok vil rynke litt på nesa når jeg sammenligner de to bøkene. Men i siden jeg har en fot innenfor både en del kristne miljøer, og ornitologiske, tror jeg at jeg har grunnlag for å hevde at begge kan til tider sees på som livssyn. Mens de pentakostale skiller seg fra lutheranerne , så er det krysserne som nok vil bli sett på som karismatikerne i ornitologien.

På nattbordet mitt har jeg tre ting som har stor innvirkning på livet mitt. Det første er selvfølgelig Gyldendals store fuglebok, så er det bibelen, og til sist et bilde av mamma.

Foto: Trygve Danbolt

Men noen ganger tar en jo og strammer seg opp, legger fra seg fugleboka, (om ikke så veldig langt unna) og tar frem bibelen. Heldigvis så står det litt om fugler i bibelen. Nå skal ikke jeg hevde at artsbeskrivelsene er så veldig gode, og systematikken kan skranter også til tider; i følge bibelen er flaggermusen en fugl. (5.mosebok 14.18) Men mangelen til gyldendal vil vel kanskje være ensidigheten i språket.

Den store forskjellen vil likevel være de grunnleggende verdiene i hver av de to livssynene; i ornitologien så er det fuglene som nok er det helligste, og nærmere himmelen kommer man ikke.
Mens i kristendommen så er det nåden, og troen på Gud som er viktig.

Av likheter kan nok synd nevnes; i kristendommen så er stjeling, dreping, lyving, o.s.v regnet som synd, mens faunakriminalitet nok er den største dødssynden i ornitologien.

Jeg vet ikke helt om det gir noe mening og ta opp forskjellen mellom ornitologien og kristendommen her, men det er noe med det å ta opp alle sider av en så viktig sak som fuglegalskap nok er.

Med dette er du forhåpentlig advart, ornitologien kan bikke over og få religiøse tendenser.

hva er ringmerking

Bildet: En blåmeis(Cyanistes caeruleus) som er fanget i nettet. Blåmeisen vikler seg lett godt inn i nettet, men den er grei å ta ut hvis en gjør det med en gang. Det røde som sees i bakgrunnen er meg med den røde ringmerkingsgenseren min, som du nok vil se igjen på mange bilder.

foto: Synnøve Borge

Hva er egentlig ringmerking, og hva er det godt for?

For en som driver med ringmerking er det enkelt å svare på, ivhertfall det første spørsmålet; Ringmerking er å sette på en ring av plast eller metall på fuglens eller flaggermusens ben eller hals (Fritt etter hukommelsen fra ringmerkerens handbok*)

Det andre spørsmålet, hva det er godt for, er nok noe viktigere å besvare på en ordentlig måte, og det kan også være godt å stille seg selv det spørmålet av og til.

Vel hovedgrunnene til å bedrive ringmerking er offisielt + litt til:

• kartlegge vintertilholdssteder
• Trekkruter
• Viktige rasteplasser
• kartlegge ungfuglenes spredning (hvor lenge de blir i hekkeområdet, om de hekker i samme område som de ble født osv.)
  
• Finne ut ting om alder (gjennomsnittlig levealder, hvor gammel er fuglen når den hekker, maksimal levealder, når slutter den å hekke og blir pensjonist?)
  
• miljøendringers innvirkning på fuglebestander.
  
• Fordeling av unge individer og gamle individer i en bestand, for å si noe om ungeproduksjon.
• Undervisning

Og en kunne ristet sammen mange flere grunner til å merke fugl, spesielt hvis en tar med spesielle forskningsprosjekter som tar for seg en art, en miljøtype, en type inngrep, klimaendringer eller lignende.
Men generelt kan en si at kontinuerlig ringmerking er viktig for å ha gode data til forskning, derfor bør en hele tiden bestrebe seg på å merke mest mulig av flest mulig arter.
Ringmerking er faktisk den eneste måten å sikkert kunne si noe om fuglers alder og trekkrettninger på for eksempel. Og sammen med artsobservasjoner og terrestrisk overvåkning (Se www.dirnat.no) Så er ringmerkingsdataene gull.

Så må en jo legge til de personlige grunnene til å merke fugler, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er fantastisk gøy. Fange mange forskjellige fugler, artsbestemme, mange gode naturopplevelser... og lista er langt. Kort sagt kan en vel si at vårherre konstruerte noen av oss slik at adrenalinet begynner å pumpe så fort en ser en kjøttmeis, for ikke å snakke om sidensvans, lerkefalk eller min favorittfugl snøspurven.

Vel det var litt sånn tørr innføring om ringmerking,
Etterhvert så håper jeg å få opp litt om fangstmetoder, det etiske rundt ringmerking, litt om de forskjellige prosjektene jeg holder på med, og mye annen snadder som kan virke interesant for en eller annen leser.

*Olav J Runde: "Ringmerkerens håndbok" Stavanger museum; 1991, ISBN: 82-90054-31-9