Oslo

Bussen går fort og gærent, tempo lett kommer nok ikke med det første, bilene kjører gris. 3 jenter i skogen, på vei, videre en som sykler dårlig, har ikke pedaltråkk. En med briller som lurer, observasjoner en stille mandag, klokka begynner å nærme seg lunsje.
Hei! Sier jenta på denne kaffebaren til barnet, i vuggen, og typen flirer.
Stemning i denne byen, Oslo består ikke av hyggelige mennesker, de er spydige og ekle og lukter vondt og burde sparkes fra jobbene de har snoka til seg.
Men det er fordi sjefene også er ekle og stygge og grinete og skaper dårlig stemning ved sin blotte eksistens.
En neger løper.

Standard

På Politiker'n pub i Oslo ser vi verden mer enhetlig, der det er bilder på veggene av berømte statsledere fra Stalin til Gorbatsjov og Kennedy og Margaret Thatcher, for å ta et knippe, fra den nære virkelighet, her er meny og det snakkes om ManU dessuten ligger LO Folkets Hus like ved.
Rimelig folkelig her, videre er dette Youngstorget med Arbeiderpartiet og Venstre med kontorer og videre står vi her rolig, som ei påla.
Stikk fingern i jorda og finn ut hvor du er, stående norsk uttrykk, det å jorde seg, med beina på jorda er alltid ikke dumt, for å se på dette stedet er det en pub.
Med uteservering og matservering, her møtes en del folk, av den gamle skole, ved LO-huset og det er merkelig hvor forskjellig klientellet er på de forskjellige pubene i byen, her kan man både drikke og spise, det er som Dovrestua og slikt, men det er jeg som er her, det er det.
Pryd. Det er søndag og hvor er Mikhail Saashkivili nå, hvor er Jordans statsleder, hvor ligger Einar Gerhardsen begravd, hvordan står det til med det norske sosialdemokratiet, hva mener Willoch om Sør-Ossetia, verdens fokus er flytta fra Israel til Kaukasus, for hvor lenge, det gjenstår å se.
Gnisninger mellom USA og Russland om maktsfærer, ser det ut til, noe eksploderte, rett og slett, og amerikanske politikk gir seg inn på dette, ble forandret, Barack Obama valgte Joe Biden som visepresidentkandidat, mye på grunn av hans gode relasjoner med Georgia, ser det ut til, i tillegg er han et oratorisk talent, kvikk i replikken, folkelig, bedre enn Obama på det området, har arbeiderklassebakgrunn og kredd.
Så, dette bildekket som visstnok ble flatt og utløste krigen i Ossetia, er nå legende, men det var press fra begge sider, i dette herjede Kaukasus.
Stress her, på kontoret, bare to på jobb ser det ut til, med godt vær, tidlig på dagen, jeg får ikke bestilt, foreløpig, må bare forholde meg til det, her er mat, næringsvei, for folk, som overalt på denne jord.
Jeg ser inn i verden og titter til Kosovo, til Iran, et tempel åpner seg, Taj Mahal, og Thailand og Grønland, verden har mange enheter, se det.
Verdens fokus er mangslungent, her er et primært problem at det ikke er nok folk på jobb her, servitørene er stressa, ikke bra.
Men ikke viktig, ikke stort problem, bare at jeg er vant til å sitte i fred på kafé etter å ha bestilt. Dyrt er det også her.

Pass opp for ulvene

De russiske bjørner og den gule fare er i fokus for tiden, i forbindelse med OL og Georgia og rakettskjold i Polen og Tsjekkia, Condoleeza Rice kommer i kveld, for å undertegne, skjold i Polen for å beskytte NATO mot Iran, Og Nord-Korea. Det er forsvarsverk, men russerne liker ikke dette, sier de føler seg truet.
Hm. Vanskelig problem, og gemyttene er litt i kok, her og der, Medvedev i Russland opptrer som sterk, tillike John McCain i USA, Vietnam-veteran, vi ser noe her som ikke stemmer.
Iran, hva sier de, nei, Iran blir mer tydelig på denne måten, sør for det Kaspiske Hav, ned til et verdenshav, den persiske gulf, vi tror at noen må ta affære her, for dette er krøll.
Hm. Jeg tror mest at man må utvide perspektivet her, til å gjelde mer enn USA og Russland, nesten Sovjet, i nyhetene, gamle tanter opplever dette som om det var i går, altså før 1989, de ruster på begge sider, de vil ha Georgia med i NATO og greier og greier, man lurer på om disse gutta faktisk trenger fiender, det er merkelig å bivåne.
USA liker ikke Iran, hva er Russlands forhold til Iran, det skal vi kikke på, rett og slett, ikke lett å få ut info på dette fra nett, uten videre, sikkert.

Verden sett fra Polen

Merkelig er dette, å kunne depiktere Polens synd, som egosentrisk nasjon, vi tror liksom vi er rare i Norge, men Polen overgår alt.
Man kan anlegge mange vinklinger på dette, både de som er ukjente i Norge, og de større geopolitiske, fra mitt ståsted her er Polen med i EU, og forandrer seg rimelig raskt nå, til et vanlig EU-land, med kafeliv av kontinental type, presidenten Lech Kaczynski, fra Solidaritet, under Lech Walesa, kom i forgrunnen til slutt, nå i bakgrunnen, en overgangsfigur, må vi regne med, nå Donald Tusk, en kompromisskandidat som har folkets tillit.
Det sentrale polske synspunkt i verden går på Polen.
Polen er sentrum i verden, Norge er ikke sentrum i verden for nordmenn, vi følger med.

Det ganske land

Over det ganske land snakker man ikke lenger om å okkupere det danske land eller den tyske mark eller Jemtland og Herjedalen eller noe som helst, her har man nok med seg selv og sin egen oljekvote.
Tro du meg, min navnebror Hansen sier dette i tide og utide at vi har mer enn nok med penger her i landet til å hjelpe alle vi får tak i, men jeg innvender at ja, så var det å få tak i dem, alle vil ha penger, sier Hansen, nei, visserligen ikke, sier jeg, folk blir himmelfalne, skeptiske, dersom du tilbyr en tigger en tusenlapp på gata, det er ikke det som er veien.

Problemer

I Polen sitter de med ryggen til, det liker de godt. De tror liksom alt handler om dem, og det skal gudene vite at det ikke gjør i verden i dag.
Hva man da skal gjøre, er ikke lett, dette samfunnet er ikke sunt.
Mange ganger kan man tro at dette er en dyrehave, jeg skal passe meg for ikke å bli for sint her nå, mase for mye, men det er rimelig sært folkeslag man har havna oppi her.
Hva skal man gjøre med det, det er bare å ta det med ro, se særheter i seg selv, det er klart at Norge har forferdelig sære trekk, og man ser det ikke uten videre selv, hva da, for eksempel, ikke lett å se, man må se det via utlendinger, tror jeg, sammenligne, her i Polen er dette mulig, ett sært trekk som jeg ser er folks tro på sitt eget gebet, sitt eget hus, sin egen leilighet, som noe hellig, folk bygger hus i dette landet hele tiden over en lav sko, polakker er mer gjestfrie.
Videre, er det en rekke ting, det å gå på grønt lys gjør polakker, nordmenn går på rødt. Helst på rødt, liker godt å gå på rødt lys, da tror vi vi er frie mennesker.
Den norske løve er nasjonalsymbol, i Polen er det ørn, Polen er mer bevinget.
Vel tror ingen at den norske løve betyr noe som helst, heller ikke tror polakker at ørnen er noe som helst poeng, stort sett, men likevel, fugl og rovdyr, til og med en løve, som bare fins mye lenger sør i verden enn Noreg, det er sært som helvete at Norge har løve og at Oslo har tiger, det har vel med å gjøre at nordmenn er veldig bereiste å gjøre, og hakkebakkeskogen og slikt, dette er urban jungle.

Tenk at jeg er i Polen

For å bare si det som det er, er det mulig jeg står over neste kast i OL i Beijing, for jeg er i Polen og tror nok jeg ikke hadde trodd det for en del år siden.
Romantisering av egen virkelighet er nok alltid en greie, her jeg ser for meg polske befolkningen uten å se at de griner, uten å se at de er utlendinger, uten å se meg selv delta på min selvfølgelige måte, for jeg skjønner ikke hva de har i vente, dette folket, som steiner abstrakte størrelser hele tiden og ikke kan godtas som menneskevennlige for fem øre, for de tror ikke godt om noe som helst annet enn paven, altså den forrige.
Trist å bivåne, at den eneste de liker her er avdøde pave Johannes Paul II, beklager, så dumme er de, de lever i fortiden, fortida, så til de grader, så over alle grenser, en annen helt er Jan Sobieski fra 1683, før det kong Jagiello fra slaget ved Grunwald år 1410, flere fins virkelig ikke. Trist som bare det, jeg ser dette folket som er historieopptatte så det holder og tror at alt var bedre før frostnettene nei, jeg tror ikke dette folket har noen som helst fremtid for seg, faen.

Det medisinske alfabet

Hvordan skjer verifisering innenfor den medinske vitenskap? Gap, det er et gap der, føler jeg, en behandling blir verifisert ved at pasienten blir frisk. Videre, årsakstenkning, man kan gape over for mye her, tror jeg, rett og slett, jfr. David Humes påvisning av «There ain't no such thing as a necessary connection».
I praksis betyr det at en virkningsrelatert behandling ikke er god medisin.
Eksempel: Urinsyregikt. Podagra, Gout, på engelsk, kaptein Voms sykdom, i stortåa, det klassiske. Det er påvist for mye urinsyre i blodet til slike pasienter.
Urinsyre er det felles nedbrytningsproduktet fra DNA. Helhetsmessig er det da en feil ved DNA-metabolismen.
Som selvfølgelig kan være meget alvorlig, selve arvestoffet, genene, det som styrer hele organismen, eter vanlig teori, tankegang.
Men tradisjonelt i urinsyregikt-behandling har man bare sett på det påviste, nemlig forhøyet urinsyremengde i blodet. Og har funnet en behandling som reduserer denne mengden, allopurinol. Det hjelper, man får mindre anfall med dette. Det forebygger.
Videre, hvorfor får man flest anfall i stortåleddet? Det har jeg aldri hørt noen som kan forklare, si noe fornuftig om.
Her trengs forskning, kreativitet.
Spør man en lege her, har han som regel ikke peiling.
Ser man helhetlig på dette, er det her en forhøyet turnover av selve gen-materialet, eller, arvestoff blir regelrett nedbrutt, hvordan er syntesen av arvestoff, DNA, disse fire syrene, i deoxyribonocleic acid, adenin, thymin, cytosin og guanin. Er den da kompensatorisk forhøyet? Eller hva skjer.
Det medisinske språk, en sluttet sirkel, mange reagerer rent premenstruelt, på dette, jeg vil kalle det symbiotisk, hvis man spør slik som her, tar opp slike problemer, nekter å snakke med deg og bare avslutter med «det bare er sånn».
Stener for brød.
Perler for svin, er noe annet, ha ha, ja, jeg ser dette vesenet, som kommer og krymper tankegangen, min erfaring med den medisinske vitenskap.
Under studiet ble jeg fullstendig satt ut av dette, det fins ikke noe system, noe helhetlig system, man er bare ute etter den behandlingen som virker, direkte, ser ikke mer, blir blind.
Huff. Sånn er det over hele linja, man finner en årsak, setter alt inn på å behandle den direkte årsaken.
Klart at en akutt nedsettelse av urinsyregikt i blodet hjelper, men man er på ingen måte ferdig med problemet av den grunn.
Det «funker».
Kaptein Voms sykdom, hva er det, en litt fet stillesittende mann på 50 + som er litt ekkel, kommanderer. Får podagra.
Hvorfor.
Han blir immobil, får en grunn til å sitte i godstolen og være sur og grinete og kommandere.
Leddgikt, rheumatoid artritt ses mest hos kvinner, litt oppi årene, som det så fint heter.
Hva med å studere klassiske kjønnsrollemønstre her.
Hold kjeft, kjerring! Det er kaptein Voms personlighetsdiagnose.
Disse kvinnene som holder kjeft, virrer rundt på alle bauger og kanter og serverer kaffe og sprit og pizza og pottittgull slik at mannen får sett Chelsea spille mot Liverpool og hva faen uten inngripen i hans integritet som sportsidiot, med pledd over knærne. Feit. Dranker.
De får leddgikt, og det er regna som en immunreaksjon på ledda, at immunglobuliner angriper fingre og så andre ledd etterhvert, de blir deformerte, hos kvinner som før hadde fingerspitz-gefühl.
Noe i dem stopper denne væremåten, der de degger for mannen sin og er og blir tynne og spinkle og nervøse.
De sier stopp til dette ubevisst i seg selv, utvikler Rheumatoid Artritt, orker såvidt etterhvert å kjøpe sixpack til mannen på Reuma 1000. Trist.
Hos mannen er det noe i arvestoffet som reagerer, nedbrutt, hos kvinnen er det immunsystemet, forsvar.
Mannen er nedbrutt, helt klart, ingen ønsker virkelig å ha det sånn, han bare blir sur og grinete og ekkel, fordi han ikke har nær kontakt med kona.
Mannen etser bort, kan man si.
Stortåleddet, jo, man kan forstå dette på den måten at det er det primære immobiliserende ledd, faktisk, der er selve essensen av gangen, av bevegelsen, man kan virkelig ikke bevege seg da, ikke løpe, ikke, gå, ingenting som helst. Meget meget alvorlig.
Poenget er ikke at det er et lite ledd i kroppen, sett visuelt, men at det er helt greit å bli angrepet der, og man kan si at «dette er jo ikke mye å ta affære for!» Det er bare stortåa!
-ja men så amputer, da vel!!
Dette minner om freudiansk fortrengning. Rett og slett, displacement, til stortåa, hvor man kan ha det godt med seg selv, lure seg selv, tro at dette virkelig ikke er alvorlig, for resten av kroppen er jo fiks og fin. Nesten.
Han psyker seg selv bort fra å ta opp problemet, som er elendig kontakt med kvinner.

Ok. Jeg har pirket borti noe, en øm tå.

Mitt Krakow

Krakow er det det er, det forandrer seg, jeg forandrer meg, mitt første bilde av byen var som en stjerne, et sentrum som har stjerneformede gater utover, en venn av meg fortalte om byen sånn, på den måten, det gir den et middelaldersk preg, Kopernikus, ikke galt, men heller ikke korrekt, for det er ingen runding i midten, det er ingen ring, mer en firkant.
Og rundt dette er det mer en sekskant, eller åttekant, byringen, en vei rundt gamlebyen, så går det veier utover til alle kanter.
Korrekt.
Dette er første tilnærmingen, men byen er ikke sånn når du går på gata, du tenker ikke på det, du tenker aldri på det, andre fortellinger er mer ulne, drømmeaktige, av folk som har bodd i byen, så så jeg bilder på internett, og kom hit, jeg husker den første kvelden, inn i sentrum, til minibank, det er det første, der vi stansa og fant en minibank, til slutt, ul. Tomasza, der, i sentrum av begivenhetene, gamlebyen tårna seg opp for meg, dette husker jeg, resten av kvelden husker jeg ikke så mye av, bare rent fragmentarisk, men jeg husker vi lette etter den første minibanken, bankomat, som det heter her, det. Da ble byen tydelig, da vi lurte på hvor minibanken var.
Dette var desember 2006, nå er det august 2008, mye har skjedd, mye har innfunnet seg, mye skal skje.
Men alt sentreres rundt denne første hendelsen, letingen etter den første minibanken, den fant vi rimelig fort, greit, så ble det ting jeg husker svært lite av, kan ikke desciffrere, for øyeblikket.
Krakow er en bank, en minibank, rett og slett, en river bank, og så videre, en elvebredd, elva renner ikke midt gjennom byen, men på siden, i sørkant, og sånn er det.
Krakow ligger nord for elva Wisła, for å si dette som det minner om, er elva rett vest-øst her, og vi finner stemninger fra sørgående hurtigruta fra Harstad, til Sortland, jeg ser denne ruta, som jeg har tatt andre veien, på natta.
Mitt Krakow er annerledes, det er tenksomt, det er oppofrende, det er greit, enkelt, frigjørende, med stor skjønnhet.
En annen fortelling jeg har fra før er at det er den polske kunstnerbyen, og det bestemte mitt inntrykk, mine fordommer mot byen, og det er noe der, rett og slett, selv om det ikke er så veldig påtrengende som det kunne vært, Polen er mer harry enn kunstnerisk for tiden.
Kunst er en mote her, for folk, det er det, det er ikke noe med en kravstor kunstelite, heller ikke med en lidelse som er nødt til å uttrykke seg i kunst, det er bare flottenfeiersk, hermete, stupid, etteraping, det er ikke bra.
Nyskapende eksepsjonelle lidende spennende kunstnere har jeg virkelig ikke møtt her, de som er billedkunstnere bare driter i greia egentlig, jobber på vane, bildene sier meg lite, men av og til.
Som dette, Krzysztof Klimek.






Dermed ser jeg noe, som elva, som svanene jeg så her en gang, vinter, videre broene over, slottet.

Og det er diversifisert, hele greia, og jeg ser masse fine restauranter og puber, smilende mennesker.

Polen er fortsatt fiende

Det er klart at polakker har et annet fokus enn meg. Jeg kan ikke delta i deres mas mot Russland, for eksempel, deres imbecile selvhevdelse i EU og slikt, beklager, der er ikke jeg.
Det er klart Polen reiser seg, er opprømte, polakkene, etter friheten i 1989, der de etter lang tid endelig kan begynne å bestemme selv.
Men hvem knytter de seg da til, EU og USA, som Tsjekkia og Ungarn, Slovakia, vestlig kapital og slikt, det kan man forstå, og det er mer på frivillig basis enn da Polen var russisk buffer mot Vesten under den kalde krigen etter 1945.
På denne måten er Polen et kjedelig land, som så mange andre land som driver med tilsvarende nasjonal selvhevdelse.
Så man kan sikkert se på likheter mellom Polen nå og Norge etter krigen, der det å bygge landet var greia, som Gerhardsen gjorde, Lambertseter og slikt, med Manglerud.
Svett.
Svetlana er russisk jentenavn. Agnieszka er polsk. Agnes. Polen er katolsk, så det holder, også veldig fremmed, sentrert mot Roma, og paven, og den katolske verden, som er over hele kloden, fra Fillippinene til Sør-Amerika.
Der er ikke vi.
Ethvert forhold må baseres på gjensidig respekt.
Vel lærer jeg meg polsk, og det er lønnsomt, jeg krever ikke at polakkene her skal lære seg norsk, jeg vil prate med disse folka.
Og da må de forandre seg, jeg må forandre dem, dessverre, noe annet er ikke mulig, lære dem folkeskikk, få dem ut av deres egosentriske tullete væremåte, dette narscissistiske, at det fins liksom bare Polen i hele verden, shit.
Ok. Jeg ser dette her og skal få en slutt på dette, en grunn til å kunne snakke med dem på deres eget språk, idioter.

Polakker som en undertrykt minoritet

Klint oppi et annet språkområde, som litauere, estere og finner, og tsjekkere og ungarere, for å ta et knippe, ses en sammenheng, disse er knust mot en fremmed makt.
Slaviske og germanske grupper ble skilt for lang tid tilbake, år 900 var elva Elben grensen mellom dem.
Franske er korrekt betegnet som vulgærlatin med keltisk islett. Engelsk er anglosaksisk.
Skal man ta disse fremmedkulturelle herkomster som kom til Europa østfra og presset Romerriket, med latin, evt. god latin, er det nok å sin plass å se forholdene på den tiden mer nøyaktig enn det man har oppfattet fra historiebøkene.
Hvis Rom var sentrum i Europa en periode, 3-400 år, var disse folkevandringsspråkene perifere språk.
Keltisk var der mer eller mindre, det vet jeg for lite om, men de var et vandrende folkeslag, her må jeg assosiere på den kunnskapen jeg har, jeg har vært i Finnland.
Og i England, i Frankrike, i Tyskland, men ikke i Irland eller Wales eller Bretagne, såvidt i Spania, ikke i Baskerland, ikke i Andorra, men i Italia, i Hellas, i det tidligere Jugoslavia, mest dagens Kroatia, Dalamtiakysten.
Vandrende folk. Jødene er et vandrende folk, sigøynerne er et vandrende folk, gjennom mange mange år.
Nå er det folkevandringer, flyktninger og emigranter, ikke så mye i gruppe, men til dels, for eksempel pakistanere i Oslo, somaliere, vietnamesere, de driver business sammen, i gruppe.
I Polen er jeg mer lonely hunter, det er ikke mange nordmenn som har emigrert til Polen, knapt noen, noen studenter og slikt.
Jeg er ikke i den forstand flyktning, men litt, for jeg fikk ikke arbeid i Norge. Ingen ville betale meg for det jeg gjorde, mine virksomheter, i nevneverdig grad.
Da valgte jeg en annen løsning.
Polen, med polakker, 38 millioner, hvorav 1 million for tiden forholder seg utenfor landets grenser, i andre land i Europa, EØS, er små, sett i slavisk stor sammenheng, der Ukraina har dobbelt så mange mennesker og Russland 140 millioner. Hundre millioner russere vest for Ural.
Russere, ukrainere og hviterussere er slaviske folkeferd, som presser det mye mindre Polen vestover, som buffer.
Slaverne er for det meste gresk-ortodokse, i religion.
Polen er dermed klemt, mot Vesten.
Og de har et komplisert språk, som Ungarn, Litauen og Finnland, for å ta noen språk jeg ikke er imbecil i, vet en smule om.
Polsk er mer fremmed for vesten enn russisk, faktisk.
Ta ordet for mandag, poniedziałek, det ligner mandag, monday, pon i stedet for mon.
mp er tilnærmet b.
Mandag heter tilsvarende som på polsk på russisk og slovakisk. På ungarsk noe annet.
Klemt som en badeball, ikke skvist, men klemt, da kommer gamle former fram, som forsvar, fra den indoeuropeiske grunnstamme.
Det er visstnok spesielt tydelig i litauisk. Pressa. Nordover. Mot Sverige.
Prefikser spiller en stor betydning i polsk, det lærer man seg etterhvert, så ser man en systematikk i dette, for det er begrenset antall prefikser.
-stęp. En grunnstamme, gir wstęp, dostęp, występ, odstęp, przystęp, przestęp, zastęp, ustęp, rozstep, flere, slik er det hele veien
step betyr omtrent det samme som på engelsk, one step farther, skritt, og dermed er dette lett å lære seg, dostęp betyr til-gang. w-stęp innledning.
Przestęp betyr overtramp, kriminell.
Og man ser at man også har dette på norsk, der step betyr skritt. Fra gange, pass-gang, og så videre, et skritt videre.
I møte med fiender blir man barnslig, imbecil, går i barndommen, regredierer som fremmede kulturer i andre land, der nordmenn i USA er mer konservative enn nordmenn i Norge, tilsvarende pakistanere i Norge, pressede kulturer blir mer arkaiske, det er en erfaring, man blir desperat og barnslig og forstår ingenting, gjentar artige reaksjonsmønstre som bare er tillærte fra fødselen, som funka den gangen.
Desperat barndomsreaksjon. Fosterstilling og greier.
Så jeg kan oppleve polakker som barnslige. Infantile, gråtende, som tåler svært lite, elendig frustrasjonstoleranse, farer opp for den minste ting, hvis du ikke er som de vil.
Furtne, gretne, egosentriske, fremmedfiendtlig, egne, opptatte av egen eiendom, som du faen ikke skal kødde med, dette er mitt! -og så videre, det er som sandkasselek, rett og slett. Den kollektive monolog, etter Piaget, derav polsk riksdag, kunne man rett og slett da si, alle måtte være enige i sandkassen, ellers ble det ingen lek på adelsslottene, alt ble forkludret. Den polske frihet. Ha ha ha.
En fullkomment egosentrisk og individualistisk kultur. Jeg vil!
Og så videre.
Så ser man at polakker er pressa til å være barn, da kan man ha empati for dem.

Det tyske, i forhold til det polske

Intuitivt, på dette stadiet, kan nevnes kysten, kystlandskapet, som i middelalderen ble konktrollert av det hanseatiske forbund, inkludert byer som Lübeck, Stralsund, Wismar, Rostock, Danzig, Riga, altså den sørlige østersjøkyst. Her var det sterke forbindelser, og handel, langs hele denne kysten, og rundt Østersjøen Baltikum som et innhav, før Hansa ble dette området kontrollert fra Gotland, gothernes land. Før ca, 1250.
Wismar, inne i en dyp bukt, mellom Lübeck og Stettin i det nåværende Polen, Szczecin, der fins landskapet Pommern, på polsk Pomerania, som Tyskland og Polen nå deler, det har vært svensk, jfr. Kong Erik av Pommern, 1300-tall, også norsk konge.
Sydover er det noe høyere, grensen Polen-Tyskland følger to elver, Oder-Neisse, rimelig rett sørover, til Tsjekkia, byen Liberec.
Elva Elben, har tilløp fra tsjekkiske Moldau, Vltava, som renner rett mot nord. For 1000 år siden var denne elven regnet som grensen mellom slavisk og germansk område.
Polsk og tysk matkultur er ikke ulike, med pølser, gjenkjennelig. Kraftig kjøtt i pølser.
Polsk barszcz, rødbetsuppe, rød, er spesielt polsk. Til intro av måltider.
Myter. Hva er det nasjonale myter, de slaviske og de germanske myter, det er et poeng å gå inn på, hva samler, hva splitter.
Tyskland var i det tysk-romerske keiserdømme i middelalderen, Polen har en annen historie.
Videre er det katolisisme i Polen, som i Sør-Tyskland og Østerrike, det samler.
Germanske folkeslag befolket området nord for romerriket, og befolket også Skandinavia, med egen gudetro.
Det slaviske folk er reliøst sett mest ortodoks, med kyrillisk skrift, polsk er vest-slavisk, katolsk, med latinske bokstaver.
Opprinnelig slavisk kultur, hva nå enn det er, må studeres nærmere.

Sykdom

Sykdom betyr forandring. Man blir syk når man forandrer seg. Når man støter på en virkelighet man må forandre seg i forhold til, ikke i første omgang forstår.
Er man syk, betyr det at man må forandre seg.

Positivt kan man dermed si, at sykdom er et tilbud om forandring, om å forstå nye ting, bli et nytt menneske, og bedre.
Man må bli en annen for å bli frisk.

Videre kan man formulere det på andre måter, kan si at forandring fører til at du reagerer med en eller annen type sykdom, spesielt hvis du har en rigid personlighetstype, ikke er et fleksibelt menneske som ser nødvendigheten av forandring på forhånd eller på et tidlig tidspunkt.

Dette har konsekvenser, for folk som arbeider med sykdom, man møter folk som ønsker å bli «den samme gamle», strever forferdelig. Videre folk som har vært psykisk syke og sier at «nå er jeg den samme gamle», det er tvilsomt, for dette holder bare ikke.
Man tviholder på et eller ideal om hvordan man skal være, og så videre, eller tror at man er sånn og slik, slik er det bare. En last.

Her inkluderer jeg altså alle typer sykdommer, fra fysisk til psykisk sykdom og fattigdom og sosial mistilplasning.

titt

 

gjennom løvet, prøvende, øvende, søkende, med vidvinkel, simpelt