Category Archives: mat

Solskinnssuffle fra Skyrim

I Skyrim er det et helt plott som handler om den berømte hoffkokken som har skrevet den superberømte kokeboka Uncommon taste, og som lever et tilbaketrukket liv under falskt navn, kanskje fordi berømmelsen ellers ville vært for tung å takle.

Det er bare det at kokeboka bare inneholder to oppskrifter, og at ingen av dem gir mening.

Enten er de som har skrevet teksten til kokeboka rablende idioter, – det er de forresten uansett, siden de har lagt ut ei oppskrift som inneholder nok muskat til å få deg på sjukehus. Ellers er det vel ikke usannsynlig at det er ment som et sleivspark til tv-kokker som alltid skal lage så mye rart.

Ikke vet jeg.

Uansett. Her er oppskrifta, uten fløfftekst og oversatt til norske mål:

Ingredienser
0,7 dl ku-ost
30 g smør
0,3 dl mel
en kopp melk
Litt salt
Litt pepper
En kopp Muskat. (eller en halv teskje, om man har vett i knollen)
Fire-fem egg (fem er nok passe, men jeg hadde bare fire – antall egg står ikke i oppskrifta)

Framgangsmåte

  • Lag hvit saus av smør, mel og egg.
  • Visp inn salt, pepper og muskat
  • Ta av plata
  • Ha i osten
  • Ta i eggeplommene
  • Visp eggehvittene mens resten kjøler seg ned
  • Vend i eggehvitter og røre (litt først, så resten)

180 grader, ca 25 minutter.

Jeg har aldri lagd en sufflé før, og jeg har aldri spist en sufflé før, men om det er ment å være en litt fløffy omelett ble det som det skulle. Godt var det også, selv om det sikkert hade vært lurt av meg å ha salat til. Bare skum-omelett til middag viste seg å være litt kraftig kost for mine sarte innvoller.


Noen ganger skulle jeg ønske at internett ikke fantes, for da kunne jeg gjøre ting uten å kjenne til de tusen andre som har gjort det før meg. For eksempel er det veldig veldig mange som gjennom åra har fulgt denne oppskrifta sånn halvveis, men forandra den nok til å ikke være farlig å spise.

Litt honning

Tro ikke jeg er defaitistisk bare fordi jeg har færre bier enn jeg skulle ønske. Åneida. Før innvintring tok vi ut den tyngste av honningtavlene fra det sterkeste av bifolka, delte den pliktskyldigst i fire og sendte med littegrann hjem til hver av oss. Dette var det jeg fikk.

Urørt var honninga nydelig, men smaken understreka egentlig mistanken min om at mesteparten av godsakene var tatt med fra deres tidligere hjem i skogen. Smakte det ikke litt skoghonning (som er det jeg liker best)? Er dette egentlig smaken av Sagene? Godt var det nå i alle fall, – og jeg pressa det som var, satt det i kjølsekapet og tok til å røre. Og røre. Og røre.

Stenaldermat – liksom

Jeg skal på laiv til sommeren, liksom-jeger-sankerlaiv i Finnskogen. Tror det er litt utafor sankesesongen, så nå driver jeg og forbereder meg. I virkeligheten kommer jeg til å sanke mest fra butikken, men etter beste evne plukker jeg også spiselig mat på sagene. Jeger-sanker-prepping i Oslo sentrum.

Igår tørka jeg løvetann. Jeg trodde jeg hadde sanka utrolig mye løvetann, hadde fylt ovnen nesten full. I praksis ble det bare en bakebolle. Jeg må nok innrømme at jeg syns løvetann smaker bedre når de er ferske.

Fra matbutikken sanka jeg tørka berberis. Jeg har alltid trodd at berberis var giftige. I stedet smakte de omtrent som tranebær.

Og så lagde jeg liksomsanka korn. Når bygg, hvete, hirse og bokhvete blir blanda sammen ser det i grunnen sånn passelig sanka ut. Det viktigste er tross alt ikke at ting er helt riktig. Disse korna er kokt.

Og som et første lille eksperiment prøvde jeg å lage en slags rett: Jeg slengte kokte korn og hasselnøtter, løvetann og berberis i morteren, og knuste det godt sammen. Og det smakte slett ikke ille – selv om det nok hadde funka bedre om jeg hadde kokt korna litt mer. Egentlig er jeg mer bekymra over tilberedninga enn jeg er over matvarene. Mat kan kjøpes – men hva om vi sitter der rundt bålet vårt og innser at vi ikke kan lage mat. Hjelpes, så lite stenaldersk jeg vil kjenne meg om den dagen kommer.

Bikkjemat med melbillegarnityr

Plutselig krydde matskapet av melbiller. De hadde kommet seg inn overalt, – I maizenaen, i mel og gryn, i risbøtta. Og jeg fikk vondt i magen da jeg kasta alt melet jeg har hatt liggende i årevis. Fordi det er synd å kaste mat, også tørrvarer, også når de begynner å bli gamle. Sånn positivt er det veldig ryddig i skapet blitt.

For å bøte på den dårlige samvittigheten lager jeg bikkjemat av alle risrestene, som jeg har rørt sammen: Risottoris, basmatiris, jasminris, tidligere leieboeres fullkornsris, boil-in-bag-ris som jeg fikk som reklame, grøtris. Og melbiller, såklart, og larver i store mengder. Det henger kukonger oppover veggen i bøtta, og det yrer på overflata.

Maten består av billeris blanda med grønnsaksskrell og avskjær fra middagslaging – eller oppbløtte linser om vi ikke har avskjær. Og en dæsj tran fordi det lukter godt og sikkert er godt for bikkjer. Jeg triller desiliterstore baller som jeg fryser ned og varmer i mikroen når det er middagstid, og Hanna er overbegeistra over å få varm middag hver kveld. Og siden hundemat er dyrt kjennes det ganske godt i lommeboka at halvparten av maten hennes nå kommer fra ting som ellers ville blitt kasta.

 

Forresten har hun fått mye friskere pust. Men tørrmat til frokost og rismat til middag har hun den friskeste bikkjeånden jeg vet.

Kaffe fra 1737

I 1737 ble en av Susanna Egerins tyske kokebøker oversatt til svensk under tittelen En nödig och nyttig hus-hålds- och kok-bok. Boka er digitalisert av Umeå universitetsbliotek, hvor den finnes både i en særs upraktisk bla-visning, og som pdf. Det er litt komplisert å finne fram matrettene, fordi inndelingen ikke er veldig intuitiv for de av oss som er vant til moderne kokebøker, hvor mat enten er delt inn som søtt og salt, eller etter ingredienser. Egerins kokebok er ikke ordna på denne måten, snarere er maten delt inn etter konsistens. Under overskriften «Allahanda slags Mos at tilreda» finner du oppskrifter på både syltetøy, eggekrem, sennep, kaffe og farse til medisterpølser. Snarere enn sennep og medisterpølser har jeg valgt å lage kaffe etter oppskrifta på side 131. Når jeg har utelatt beskrivelsen av hvordan kaffebønnene best bør brennes, ser kaffeoppskrifta slik ut:

At koka Coffe
Tag så mycket Coffe som du wilt hafwa, lägg det uti en fortent panna, och slå litet watn der på, och låt det koka lyckt at alt watnet blifwer innkokat, sedan slå søt miölck der på, så mycket dig behagar ock låt det et par gangar koka op der med, tillika med litet socker, så är det färdigt. (…) NB: Socker och caneel skal och wara här uti.

Oppskrifta lar det som dere ser være opp til den enkelte hvor sterk kaffen skal være. Jeg har her valgt en ganske svak variant, som smaksmessig minner om en mindre kvalmende kakao. Jeg har skjønt at folk forbinder begrepene «kaffeoppskrift fra 1700-tallet» og «sterkt og beskt» med hverandre. Jeg var i ferd med å tilby en kopp til moren min da hun utbrøt at det ville hun i hvert fall ikke ha.

Kaffe etter Egerin
Per kopp:
1 ss kaffe. Helst kokmalt, men jeg brukte trakterkaffe, og det gikk fint.
1 shot vann
1 kopp helmelk
1 ss sukker
1 cm lettstøtt kanelstang.

Visp vann og kaffe sammen og la det fosskoke til det har kokt tørt, men ikke så det svir seg. Hell en spiseskje sukker, litt kanel og en kopp helmelk oppi, og la det koke opp, fremdeles med kaffegruten i. Smaken blir dypere om du lar melka koke opp tre ganger. Sil fra gruten og drikk.

Om du vil lese mer om kaffe på 1700-tallet, har Ragnhild Hutchison en artikkel om kaffe i siste Fortid (bla til s10 i .pdfen).
Om du vil vite mer om sukker, kan du dra på museum of londons utstilling om sukker og slaveri.

Grapefrukt

Da jeg våkna idag, var det to spørsmål som sloss seg fram gjennom min forsovne hjerne. Det første var «Er det mulig å lage sitt eget grapefrukttre?». Det andre var «Hvorfor har jeg aldri hørt om grapefruktmarmelade, når det er så lite smell i appelsiner». Heldigvis kunne begge spørsmålene besvares med det samme eksperimentet. Jeg kjøpte en grapefrukt, plukket ut stenen og lagde marmelade av frukten. Og til sist lagde jeg en grapefruktkake av slimet som lå igjen i bollen etter at marmeladen var silt.

1. Marmelade
Jeg fulgte marmeladeoppskrifta på VeganYumYum. Jeg er i utgangspunktet ingen marmeladespiser, men jeg hadde høye forhåpninger for grapefrukten. De slo til for fullt. Den emne bismaken som frukten har mer enn nok av, er så godt som fraværende i marmeladen, og den har fått en lekker honningliknende oransjfarve. I tillegg smaker den kjempegodt, både varm og kald. Dette anbefales.

2. Grapefrukttre
Inni frukten fant jeg bare en stusselig liten sten som jeg nå har plassert på en liten våt bomullsdott, og jeg går i sirkler og venter på at den skal spire. Såvidt jeg har hørt tar det syv år før trær blomstrer, så jeg prøver så godt jeg kan å gå i tålmodige sirkler.

3. Grapefruktkake
Totalt katastrofalt. Siden jeg brukte ovnen og oppvaskmaskinen på en gang, presterte jeg å forårsake et ganske distraherende strømbrudd, som igjen førte til at jeg glemte hvor mye sukker jeg hadde tatt i kakedeigen. Jeg hadde naturligvis brukt altfor lite sukker. Å lage kake av rester etter marmeladekoking er i tillegg en ganske elendig idé, ettersom de hvite tinga fra rett under skallet inneholder all bitterheten som marmeladen har unngått. Jeg kasta kaka…