«Being the patient is the hardest job in medicine»

44

Jeg delte denne både på Twitter og Facebook i går, men så tenker jeg at det for det første sikkert ikke er alle som har fått med seg det og for det andre hadde jeg lyst til å føye til noen kommentarer.

Leser du KevinMD.com? Der skrives det mye interessant blant annet om pasient-lege forhold, medisinske nyvinninger, utfordringer innen eHelse og mye annet spennende. Anbefales! Det er også der jeg fant posten «What this doctor learned when he was a patient.» Der er det mange interessante innsikter fra en lege som selv ble pasient.

Denne posten handler om en lege, «Doctor D», som en dag selv får en stygg skade i beinet. Han deler sine erfaringer om dette med oss.

Being the patient is the hardest job in medicine.

Han skriver om at leger tror de har den tøffeste jobben. En lang og svært krevende utdannelse, og en jobb der de forventes å være perfekte, kunnskapsrike og heroiske samtidig som de må forholde seg til en stor grad av usikkerhet. Som han skriver: «Vi forsøker å beskytte deres helse, komfort og liv, mens dere pasienter bare kan legge seg tilbake og bli tatt vare på.»

Vi som har vært pasienter en stund vet selvfølgelig at det med å «legge seg tilbake og bli tatt vare på» er ganske så langt unna den følelsen man har som pasient. 🙂  En erfaring denne legen også måtte gjøre seg.

«Bare noen få dager som en sykehuspasient tømte hodet mitt for enhver slik misoppfatning,» skriver han.

Hjelpesløshet kombinert med alvorlig smerte trumfer alt. Og hjelpesløshet er mye verre enn smerte.

Jeg må si meg enig i den, og det tror jeg mange andre kan skrive under på også!

Han sier a than har aldri gjort noe som lege som har vært mer stressende enn det å måtte la seg legge i narkose for en større operasjon av en kirurg han bare hadde snakket med i 30 sekunder… Noen som kjenner seg igjen? 🙂 Det er faktisk et ganske sterkt utsagn synes jeg!

«Pain» by kioke-chan @ Deviantart

Smerte er mer enn bare et tall

Man får ofte beskjed om å rangere smerte på en skala fra 0 til 10, hvor 0 er ingen smerte og 10 er den verste smerten man noen gang har opplevd. «Doctor D» kunne føle de knuste bein gnisse mot hverandre når han bevegde foten, den mest intensen smerten han hadde følt, men han klarte å takle den akutte smerten.

Den virkelige overraskelsen var erkjennelsen av at smertens varighet var mye verre enn intensiteten.

«Jeg hadde en bankende smerte i bedringsfasen som jeg kunne vurdere til 4 hvis jeg var generøs, men den vedvarte i ukesvis og drev meg nesten til vanvidd,» skriver han.

Low-intensity pain that won’t leave can make a person much more miserable than 10 out of 10.

Dette er en erkjennelse jeg skulle ønske flere leger kunne ta med seg i vurderingen av sine pasienter! Nå har ikke jeg hatt noen problemer med å bli trodd om mine smerteproblemer, men jeg har hatt clusterhodepineanfall som har vedvart daglig i flere uker, og hvor i hvertfall ett av de sju anfallene jeg hadde hver dag sprengte skalaen. Så ja, sterke og vedvarende smerter er nedbrytende!

Videre skriver han om sin motstand mot å ta sterke smertestillende, siden han har sett mange folk bli avhengige av opiater. Selv med beinsplintene stikkende ut av benet, ba han om å IKKE få morfin. Men han ble til slutt overtalt, og ble positivt overrasket over at han ikke fikk noe rus av det. Men han oppdaget at medisinene gjorde ham miserabel på andre måter – groggy, kvalm, kløe, forstoppelse og hjernetåke.

I dag er han glad for at han slipper å ta flere slike sterke medisiner, men sier: «Som en lege var det en øyeåpner å erfare hvor inkonsekvente og ufullkomne våre beste smertestillende medisiner er. Han har fått ny respekt for mennesker med sterke smerter, og en dypere forståelse for hvor vanskelig det er å bruke det tveeggede sverdet smertelindring er.

(For den som er interessert i dette med rangering av smerter, anbefaler jeg denne litt mer realistiske smerteskalaen… 😉

Being disabled can really crush an ego.

Gammelt nytt for faste lesere av denne bloggen kanskje, men som Doctor D skriver:

3 weeks of lying on my back absolutely helpless and unable to do anything had me at the lowest place I’ve every been. One night I—a generally tough dude—cried myself to sleep.

Og her er det snakk om 3 uker…. Jeg kjenner pasienter som har slitt med sterke, invalidiserende smerter og alvorlig sykdom i 15-20 år. Hvor mange netter gråter man seg ikke i søvn da?

Han sier videre: «My whole life I’ve been able to do everything physical I wanted to do. Now I’m one of the broken people. It’s going to take some getting used to.»

Og nå kommer det noe som er ganske interessant:

Som lege møter han hele tiden mennesker med ødelagte og skadede kropper. Han har vært litt irritert når folk klager over det, og har hatt lyst til å is: «Hør her, vi kan ikke fikse alt, så oppfør deg som en voksen person, så «get over yourself», og slutt og klage!»

«Det er lett å føle det på denne måten når DU ikke er den som har funksjonshemmingen», erkjenner han nå.

Han sier at han forsøker å manne seg opp til å takle at beinet hans kommer til å gjøre vondt i flere tiår, men han tror han kommer til å være mye mer tålmodig mot pasienter med alvorlige funksjonshemminger i fremtiden.

You can’t say you wouldn’t complain about it if you’ve never been there—it’s a good thing for docs to keep in mind.

Og så kommer vi til den siste delen av posten hans som har en spennende undertittel: «Det er ikke «en type personer» disse tingene rammer»

Leger ser så mye lidelse og elendighet på daglig basis, og de kan rett og slett ikke bruke all sin tid på å bekymre seg om det kan komme til å ramme dem også. I stedet utvikles en sterk distanse og et mentalt triks: «Disse tingene kommer ikke til å skje meg, for jeg er ikke en sånn type person.»

Hvilken type person? Vel, den typen person som blir pasienten med en smertefull eller forferdelig sykdom selvfølgelig!

En helt forståelig beskyttelsesmekanisme. Kanskje må legene fortrenge at «dette kan skje meg også», for å klare å holde ut å se all den menneskelige lidelsen rundt seg. Men den negative konsekvensen er selvfølgelig at de på en måte dehumaniserer pasientene. Ja, han sier det rett ut: «We doctors sometimes think of our patients as a completely alien form of human life.» Det må være noe med folk som blir sjuke. (Og kanskje spesielt med dem vi ikke helt forstår.) Gjør man pasientene sine til noe annet enn seg selv, er det kanskje bare beinsplintene man ser til slutt, ikke mennesket.

Men psykologiske forsvarsmekanismer blir utfordret:

This shit happens to everybody—even doctors.

Jeg vet at mine lesere er opptatt av forholdet mellom lege og pasient, og akkurat nå pågår det en diskusjon på bloggen Marias Metode om akkurat dette. Jeg vil oppfordre deg til å bidra der.

Opplevelsen til «Doctor D» blir spesiell, siden han er opptatt og har blogget mye om kommunikasjon og hvordan man skal takle vanskelige leger.

One of the worse maladies plaguing the medical field is piss-poor communication, and Dr. D’s orthopedist has about the communication skills of a mentally-retarded clam.

Det er mye pasientene kan gjøre for å forbedre kommunikasjonen med vanskelige leger, og Doctor D forberedte seg godt. Men som han sier: «Til slutt ga jeg bare opp. Denne typen klarte bare ikke å kommunisere som et normalt menneske med en pasient (selv ikke en pasient som var utdannet lege).»

I en slik situasjon – når legen ikke klarer å kommunisere med pasienten – har man to valg: Finn en annen lege, eller stol blindt på den du har. «Doctor D» hadde ingen andre å vende seg til (midt på natten, ingen andre på vakt, fikk beskjed om at legen i alle fall var faglig dyktig…) og heldigvis gikk det bra.

Men generelt sett vil han anbefale at man dumper den ikke-kommuniserende legen og finner noen andre, spesielt når det er snakk om en lege som skal behandle dine problemer lenger enn en 2-timers operasjon varer.

 

Så hva synes dere? Var legens erfaringer som pasient interessant å lese om?

Jeg synes det, i aller høyeste grad. Jeg skulle ønske at alle leger kunne ha på en eller annen måte fått føle hvordan det er å være så hjelpesløs og maktesløs og stressa som da han lå i den sykesenga med store smerter, ikke fikk snakke med legen i mer enn 30 sekunder før operasjonen og var redd for å ta sterke smertestillende. Jeg tror det ville gjort mange leger mer ydmyke overfor sine pasienter.

Nå kan vi selvfølgelig ikke knuse beinet på alle landets leger og sende dem rundt på sykehus for å teste opplevelsen, men jeg håper i alle fall at noen av dem kanskje leser dette og sprer det videre til sine kolleger.

Jeg tror også det er en stor fordel at helsepersonell er tilstede i sosiale media slik som på bloggen KevinMD.com. Det skaper arenaer hvor både helsepersonell og pasienter kan kommunisere med hverandre, det sprer viktig informasjon og ikke minst – vi får et innblikk i en livsverden som kanskje har vært ukjent for oss. Vi trenger flere leger og helsepersonell som blogger og deler av sine erfaringer, kunnskap og perspektiver! KevinMD-bloggen er et godt eksempel på at dette er mulig og gjennomførbart, og veldig populært. Får vi se noen legeblogger fra Norge snart kanskje?

«Doctor D» sine opplevelser understreker også en innsikt som har blitt gjentatt til det kjedsommelige: Lytt til pasienten. Hør på pasienten når han/hun sier hvordan hun har det. Vær tilgjengelig for pasienten. Være hyggelig.

For faglig dyktighet eller ei, vi velger gjerne en lege som er faglig tilfredsstillende, men hyggelig og tilgjengelig, fremfor en lege som er faglig eksepsjonell, men utilgjengelig og sur eller arrogant. (I alle fall i følge denne posten)

Share.

About Author

44 kommentarer

  1. Flott og morsomt innlegg om et viktig emne. Minner oss på å forsøke å ha litt ydmykhet når vi uttaler oss om andres situasjon, enten vi nå eller leger eller ikke. Kanskje tone ned litt ta-deg-sammen-budskapene våre?

    • Det tror jeg er en klok oppsummering.

      Vi trenger å erkjenne at vi som regel vet veldig lite om andre situasjon. Egentlig kunne vi godt kvittet oss med alle «ta deg sammen»-utsagn. Jeg tror nemlig de aller, aller fleste gjør det hele tiden så godt de kan uansett!

  2. Jeg pleier å være ganske faktaorienter , og er nå i en såpass god opptur at følelsene ofte er parkert. Men dette lokket fram ei tåre.. Tåren kom nok på grunn av noe så egoistisk som gjenkjenning.
    Absolutt et innlegg å dele med andre, ja.

    • Takk. Jeg ble også ganske rørt da jeg leste det. Synes det var sterkt og flott å lese at en lege har gjort seg de samme opplevelsene som jeg og mange andre kjenner til.

      Flott at du deler videre!

  3. Pingback: Godbiter uke 32 | kaffedamen

  4. Det at å være pasient er den hardeste jobben innen medisin, har jeg virkelig fått erfare i det siste. Nå har jeg jo ME, så jeg vet fra før av hvor mye arbeid som skal til for å være en god pasient. Men jeg har nylig virkelig fått erfare hvor alvorlig det kan være med dårlig kommunikasjon mellom leger, systemsvikt og feil- eller ingen informasjon til pasient, denne gangen som pårørende.

    Min far fikk nettopp diagnosen lungekreft med spredning til lever uten mulighet for å bli frisk. Dette var hardt nok å takle i seg selv. Da han lå på utredning ble han greit tatt vare på, fikk grei mengde informasjon og hadde det ellers ok. Men da han hadde fått diagnosen, og ble flyttet opp på lungeavdelingen ble det straks verre. Under utredningen hadde de funnet mange magesår, som de av en eller annen grunn hadde unnlatt å behandle. Så var han hjemme på «perm» fra sykehuset en dag, og fikk plutselig voldsomme magesmerter. Vi kjørte han til sykehus, hvor de fant ut at et av magesårene hans hadde sprukket og laget hull på overgangen mellom magesår og tolvfingertarm. Dette er dødelig hvis det ikke blir behandlet raskt. Allikevel måtte han ligge i 8 timer i helt altomfattende, sterke smerter før de opererte han. Det var forferdelig og traumatisk å sitte og holde han i hånden mens øynene rullet bak i hodet hans hvert 10 minutt, og han hadde så vondt at han ikke klarte å verken røre på seg, kommunisere at han hadde vondt eller prate i det hele tatt. I ettertid har legene bedt om unnskylding for at han ikke fikk komme til operasjon med en gang, og også for at magesåret ikke ble behandlet når de fant det. Men ingen kan svare på hvorfor det skjedde.

    Vi har også opplevd mange andre systemsvikt og kommunikasjonsfeil i ettertid. Blant annet lå han i 6 timer sammenhengene uten at en eneste sykepleier sjekket på han, to dager etter operasjonen. Vi har også opplevd å få 2- 3 forskjellige og motstridende beskjeder fra sykepleiere og leger utallige ganger, og min far ble nærmest bryskt kastet ut når han skulle ha en lengre perm hjemme. Jeg forstår de trenger sengene, men likevel.

    Det må være noe riv ruskende galt med systemet på en del sykehus, når slike ting kan skje. Og når kommunikasjonen i tillegg er forferdelig dårlig, så oppleves det enormt usikkert og fortvilende å være både pasient og pårørende!

    • Kjære Maria! For en rystende og helt forferdelig opplevelse for faren din og dere! 🙁

      Jeg har ikke så mye å si egentlig, for det du forteller er så sterkt at det står veldig godt slik det gjør. Jeg synes det forteller mye om prioriteringer, kommunikasjon og systemsvikt i helseorganisasjonen.

      Takk for at du vil dele din historie med oss.

    • For en forferdelig opplevelse! Håper noen av de ansvarlige tar dette til etterretning.
      For det er noe galt med systemene, og min oppfatning er at det er aller øverst feilen ligger, altså hos politikerne.
      Jeg har erfaring som pårørende gjennom et langt og veldig alvorlig sykdomsforløp, hvor i alt tre sykehus i landet var involvert. Her opplevde jeg stor variasjon og det er min oppfatning at enkeltpersoners enorme engasjement var hovedårsaken til at ting fungerte der det gjorde det, nærmest på tross av rammer og såkalte kvalitetskontroller. Der det ikke fungerte må jeg dessverre si at jeg nok laster systemet som ikke sørger for fokus på det vesentlige, dvs. pasientens helse i bred forstand.

  5. dustete blogg. Kjenner meg som lege overhodet ikke igjen.
    1) Vi er stresset pga tidspress, pasienter som lider og usikkerhet
    2) i akuttfasen er det heller pasienten enn legen som sier nei til smertestillende. Ved langvarig bruk i kronisk sykdom mister dessverre ofte smertestillende effekt og det blir vanskeligere å lindre adekvat.
    3) det er tøft å forholde seg til pasienter som lider, men under direkte pasientkontakt forsøker vi å ikke la oss affisere for å yte best mulig helsehjelp.
    4) Mitt inntrykk (som lege) er at leger som oftest er flinke til å hente nødvendig informasjon fra pasienter (kommunikasjon), men at noen leger dessverre ikke ser viktigheten (slik at pasienten føler seg trygg) av å informerere godt.
    5) epidemiologi, dvs en sykdoms utbredelse og demografi, er et VIKTIG diagnostisk verktøy, selv om selvfølgelig de fleste sykdommer i teorien kan ramme alle.

    • Hei Eirik,

      Nei, jeg tror ikke den legen som skrev om sine erfaringer ville kjent seg igjen heller – før han gjorde disse erfaringene selv. Det er vel egentlig den erkjennelsen han forsøker å formidle her.

      Det er et typisk «legesvar» å påpeke at man er stresset og har dårlig tid, det er min erfaring. 😉 Men det interessante er at 2 leger på samme avdeling (og skulle man da tro, med noenlunde samme arbeidsbyrde) kan oppleves vidt forskjellig i forhold til kommunikasjon og hvordan man henvender seg til pasientene. Selv små grep kan lette usikkerhet.

      • nei, det var akkurat det jeg prøvde å formidle. Han er IKKE representativ for den norske legestanden. Som jeg skrev, VET vi at pasienter lider på sykehus, det er en av faktorene som stresser oss.

        Jeg kan tenke meg at at det er et «typisk» legesvar, fordi det reflekterer realiteten. Vi har fryktelig dårlig tid, jeg gikk f.eks ned 5 kg den første måneden før jeg lærte at jeg måtte spise medbragt mat mens jeg fyllte inn skjemaer eller gikk fra en pasient til en annen.

        Det jeg vet at mange kan bli flinkere til er, som jeg skrev, å gi god informasjon. Trygghet og kunnskap reduserer stress og øker compliance (dvs til hvor stor grad pasienten følger legens instruksjoner).

        • Må bare presisere at jeg ikke misunner dere en slik arbeidssituasjon i det hele tatt.

          Ofte når man skriver om helserelaterte spørsmål er det lett at det blir «dere leger» mot «oss pasienter». Det er egentlig ikke dit jeg vil.

          Du skriver om at mange må bli bedre til å gi god informasjon, det er jeg helt enig i.

          Men informasjon er én ting. Det er mye annet pasienter savner, blir redde for, føler seg krenket av. Marias Metode er en blogger og lege som har skrevet mye om dette, og har blant annet fått frem veldig mange pasientstemmer i dette kommentarfeltet, som anbefales: http://mariasmetode.wordpress.com/2011/08/07/hva-er-nyttig-med-en-tom-kopp/

          Jeg kjenner for mange pasienter som har hatt forferdelige sykehus- og legeopplevelser til at jeg klarer å forholde meg helt nøytralt til temaet. Samtidig vet jeg at mange med meg sitter med en enorm takknemlighet og ærbødighet over det de har fått av hjelp og det de har sett helsepersonell klare. Begge sider er verdt å dele og diskutere.

    • Hei eirik,

      har du noen gang lurt på om du har valgt rett yrke. Har vært smertepasient i snart 20 år og mitt største problem har hele tiden vært leger som «forstår». Du legger for dagen ett pasientsyn som ikke hører hjemme i norsk helsevesen. Kanskje du hadde passet bedre som rengjøringsteknikker

      mvh
      bjarne

      • hei bjarne, ubrukelig, frekt og evneveikt innlegg. Leste du hva jeg skrev? Ekstakt hvilket pasientsyn var det som ikke hørte hjemme i norsk helsevesen?

        • Til eirik og Bjarne: Dere kan begge to ha godt av å tone ned språkbruken her. Jeg modererer kommentarfeltet og vil slette kommentarer som inneholder nedsettende språkbruk om andre.

    • Du som er lege og ikke kjenner deg igjen – jeg har vært så heldig og aldri har vært så syk at jeg har trengt omfattende operasjoner eller langvarig smertebehandling. Men det du sier om smertelindring til pasienter, at pasientene nekter det selv, er bare tull. Jeg ble nektet smertelindring under begge mine fødsler, siden «urkvinnen» skulle frem, og kvinner over flere 1000-år har født uten noe smertelindring. Det var ikke snakk om at anestesilegen var opptatt eller at det ikke var tid til å sette epiduralen, jeg ble rett og slett nektet det. Da jeg begynte å skrike i smerter etterhvert, fikk jeg beskjed om at jeg var pysete og ikke skulle bære meg slik. 20 minutter etter jeg fødte første barnet, ble jeg forresten trillet ut i gangen ved resepsjonen fordi «det ikke var plass», selv om det er et krav om 2 times liggetid på fødestua etter at ungen er kommet. Ikke fikk jeg en eneste paracet ved etterrier fordi det er «ikke sunt med så mye smertestillende, huff huff». Vet at jeg høres brysk ut, men det spares mange ganger på smertestillende på sykehusene. Har hørt lignende erfaringer fra noen av mine kvinnelige bekjente også.

    • Eirik, jeg tror du skal ta deg litt velferdsperm og tenke igjennom hvordan du fungerer i det yrket du har valgt deg. Det skal du gjøre for deg selv, og for dine pasienter.

      Det er stress i mange yrker, og utøverne av disse yrkene må takle stresset. I tillegg er det også en del yrker som ikke har «feilmarginer» i de situasjonene
      hvor man skal takle høye nivåer av stress. Innenfor legeyrket er det flere slike områder – og man burde kanskje bruke psykologiske tester for å velge ut hvem som skal jobbe innen disse områdene?

      Det er flere former for stresskilder i ditt yrke. Du nevner tidspress som en. Still deg selv spørsmålet om dere bruker tiden effektivt. Effektivt betyr ikke at man «ser mange pasienter pr dag». Effektivt betyr at man får ut et godt resultat av den tiden man bruker. I dag er det mange fastleger som opererer en «en problemstilling pr konsultasjon» prinsippet i sin praksis. Dette fungerer dårlig for pasienter med uklare problemstillinger. Er forandringen i smertebildet og problemene forårsaket av en allerede kjent lidelse, eller er det tegn på en ny lidelse? Uten å ha undersøkt området gav en lege (vikar) medisiner som pasienten var allergisk mot (penecillin), kollegaen undersøker tarmområdet og finner grunnlag for å undersøke med tanke på tarmkreft… alt pasienten vet er at det er en forandring i smertebildet rundt en kjent prolapssituasjon. To konsultasjoner, men bare en inneholdt en hensiktsmessig undersøkelse – er det stress eller manglende profesjonalitet som har skylda? Og er det effektiv tidsbruk?

      Sykehusleger har det travelt. Min erfaring er at man får det travelt fordi man ikke bruker nok tid til pasienten. Skriver ut for tidlig, så pasienten kommer tilbake for ytterligere
      behandling. Tar seg ikke tid til å se hele pasienten, men bare sin lille forhåndsdefinerte del. For eksempel en tenåring med ødelagt trommehinne som må ha to operasjoner og er pasient ved ett av landets prestisjesykehus i tre år. I løpet av denne tiden var det ingen av alle de spesialistene som var inne i saken som tok seg tid til å prate med pasienten for å høre hvordans pasienten livssituasjon var. Det var det et annet sykehus som gjorde – og brukte 5-10 minutter på å diagnostisere Tinnitus grad 3 – sterkt invalidiserende tinnitus. Alle legene hadde den samme informasjon om at pasienten hadde tinnitus, og for alle involverte leger var dette innenfor fagfeltet som de skal beherske. Hørte, forstod og fulgte de opp det som ble sagt? Igjen, stress eller manglende profesjonalitet? De så mange pasienter pr dag, men *så* de pasienten?

      Det er problemer i helsevesenet. Mye kommer av at man driver stykkprising og at man har produktivitetsmål som går på antall pasienter sett i stedet for resultater oppnådd. Det skaper stress og dårlig helsevesen. Mange pasienter ser dette. Mange ansatte ser dette – jeg har opplevd en ansatt i sykehusadministrasjonen bryte sammen i gråt og fortelle meg om problemene vedkommende hadde med sitt eget sykehus i forhold til sitt syke barn. Jeg var der for å få tak i ansvarlige personer for å ta tak i manglende og dårlig behandling. Ingen av de personene var dog tilgjengelig (…) men jeg fikk alle de opplysningene jeg trengte av den ansatte jeg snakket med, så de får ikke dø i synden….

      Stress eller mangel på profesjonalitet? Behandler dere bare, eller gir dere god og omsorgsfull behandling?
      Det handler om å lytte og å stille spørsmål. Til det trengs det tid og ikke et blikk på klokka for å se om det er tid for neste pasient. Det er ikke sikkert at det må jobbes mere for det – det jobbes bare annerledes.

      Jeg har full forståelse for at det sliter å møte pasienter som lider. Det er en langvarig og kontinuerlig belastning. Akuttetatene har oppfølging av ansatte som opplever store belastninger, har sykehusleger det? Hvis ikke, er dette noe som ligger helt klart innenfor det HMS-arbeidet helseinstitusjonan skal gjennomføre. Fastleger må også ha en oppfølging på linje med psykologer/psykiatere. Har dere ikke slike ordninger, så har dere flere legeforeninger som både kan organisere og stille krav… Pasientene kan ha nytte av slike ordninger, for det vil trolig føre at legens distansering fra pasientene blir mindre.. og engasjementet større.

      Usikkerhet er desverre noe man må leve med. Men det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe for å redusere usikkerheten. Det viktigste er viljen til å jobbe med seg selv og sørge for å få påfyll og inspirasjon. Er du usikker på om du får nok og riktig informasjon fra pasientene, kan man ha nytte av intervjuteknikk, sensitivitetstrening o.l. Når det gjelder diagnoser og behandling er fagnettverkene man tilhører som kan gi reduksjon av usikkerheten. Det viktigste er å innrømme for seg selv at man er usikker, og bruke disse nettverkene. Supermann og superkvinnen eksisterer ikke, men det er en del leger som stiller krav til seg selv om at de skal være det.. I andre land er det et annerkjent prinsipp om «second opinion» – noe som vi kanskje hadde hatt godt av å bruke mer, bl.a i primærhelsetjenesten. Jeg tror pasientene tåler å høre om usikkerheten – for min del blir jeg usikker av skråsikre leger. Leger er også bare mennesker – og gjør feil. Jeg blir beroliget av leger som viser at de jobber med å redusere usikkerheten og forklarer situasjonen. Da prøver de i det minste å redusere sjansen for feil. Og jeg vet hva feil kan medføre – min far fikk «forkortet livet» pga overmedisinering på sykehus (og journalen hans forsvant i etterkant – det sier noe om holdningen til sikkerhet i behandlingen)

      Jeg synes ikke bloggen var så dustete jeg.

      • Hyggelig at du synes at bloggen ikke var så dustete. 😉 Takk for en lang og god kommentar som setter søkelys på mange viktige utfordringer.

        Nok tid og vilje til å se og tenke helhetlig er absolutt noe mange pasienter savner. Dette er en systemsvikt vi er nødt til å debattere!

    • Kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt Eirik, både som lege, og tidligere pasient.
      Jeg er nyutdannet, og har fått kjenne på kroppen det tidspresset vi jobber under. Det er til tider uforsvarlig, både for pasientene, og oss selv. Jeg har ofte ansvaret for kirurgisk poliklinikk (skadeklinikken der folk trenger øyeblikkelig hjelp med bla. brudd, åpne sår osv) og akuttmottaket samtidig.
      For en utenforstående er det kanskje vanskelig å forstå, men man må prioritere i slike stunder. Om det kommer inn en pasient med mistenkt perforerende magesår så må såklart de behandles før en pasient med mistenkt lukket brudd på poliklinikken.
      Dette fører ofte til lange ventetider for enkelte pasienter. Desverre. Noen skjønner dette, mens andre kan bli veldig irriterte og til tider ufine.
      Jeg må svare med en «beklager, men det er bare meg på jobb i dag.»

      Jeg er bare ett menneske, ingen maskin. Folk møter legen og har kanskje alt for store forventninger til hva vi kan klare innen så og så lang tid.
      Jeg leser i flere av innlegga her inne at man klager på behandlingstid. Svært alvorlig syke pasienten skal såklart ikke vente på behandling. Men utredning for noe som ikke er så alvorlig tar ofte tid, og det må man forvente. Både pågrunn av nedbemanningen i norsk helsevesen, men også fordi utredning krever tid. Det tar tid å få svar på biopsi, bildediagnostikk og andre undersøkelser. Og noen ganger, så finner man ikke diagnosen etter de første prøvesvarene heller (som nevnt over av Eirik, epidemiologi, gjør at man leter etter de vanligste diagnosene først, før man kan utrede for mer spesielle sykdommer…(Hest/Zebra-teorien))

      Må også nevne en ting som irriterer meg; Tabloidfolka. De har lest side opp og side ned om «sykehustabber» , «dødsleger» og andre forferdelige ting.
      Jeg skal fatte meg i korthet; Slutt å dømme legen/ sykepleieren som behandler deg på forhånd! Dette gjør i hvertfall ikke behandlingen noe lettere!
      Og VG/ Dagbladet, vær mer varsom med hvordan dere legger fram ting. Jeg vet dere selger bedre med tjukke dramatiske overskrifter, men det gjør ikke jobben vår noe enklere at dere framstiller alle leger som evneveike dr.Frankensteins.

      Så noen ord som pasient; Mange leger kunne nok vært mer interesserte i hvordan pasienten har det. Det er jo så enkelt som å stille det lille spørsmålet; Hvordan har du det i dag? Er det noe du vil snakke om?
      Å ta seg tid til å snakke med pasienten er en undervurdert behandlingsmetode, en god samtale sammen med god informasjon til pasienten kan både lette på lege-pasient forholdet og også minske behandlingstiden på sykehuset.
      Jeg bruker hvertfall litt tid til å snakke med hver enkelt pasient. Så får de andre pasientene finne seg i å vente noen minutter ekstra. Sann er det bare.

      Hvordan bedre situasjonen? Bemanne sykehusene bedre. Og møte både pasient og lege med ett åpent sinn.

      • Jeg synes du har en veldig tøff arbeidssituasjon Andreas, og vi er mange pasienter (og andre!) som beundrer det arbeidet du og andre leger gjør.

        Så er jeg forsåvidt enig med deg i at vi ikke har godt av å tabloidisere og lage skremmebilder. Jeg håper at du ikke har oppfattet mitt innlegg slik, for det er ikke ment å fremstille et sort-hvitt syn på leger versus pasienter. Vi er ikke motstandere eller fiender, vi vil jo det samme!

        Dog synes jeg at det tidligere har vært vanskelig å diskutere dette temaet med leger, ofte fordi legene lett føler seg angrepet og mange pasienter bærer på historier med mange krenkelser. Men nå er jeg faktisk fornøyd med at det er flere leger i dette kommentarfeltet, og vi får både høre om deres arbeidshverdag og hva dere synes er viktig blant annet for å forbedre kommunikasjonen. Jeg synes vi skal fortsette med det!

        Og selvfølgelig – møte hverandre som mennesker, med et åpent sinn.

  6. Gjenkjennelsesfaktoren var høy og fikk gammel smerte til å kjennes, igjen. Mange leger og andre i vårt helsevesen burde (som minimum) lese denne beretningen fra Dr. D.

    Det er slitsomt, frustrerende og ikke minst smertefullt å være syk. Og ofte blir man ikke lenger sett på som en person, men som sykdommen/skaden,uførheten, Ikke bare i andres øyne, men også i egne.

    Takk for at du la ut dette.

    Ha en fin dag 🙂

  7. Hei 🙂 ja nå er jo ikke jeg lege,
    men jeg kan godt tenke meg at mange leger ville hatt godt av å ha diverse private sykdomserfaringer for å få bedre forståelse for hvordan pasienten faktisk har det.

    Jeg har en hørselshemming, og har opplevd leger som anbefaler meg å bruke høreapparat SAMTIDIG som de kunne skrive under på ett brev,
    at bruk av høreapparat ikke ville være til noen nytte for meg med den type hørselshemming jeg har…… Det er jo tydelig for enhver at de da ikke har peil på hvordan det er.

    • Hei Ege! Det var da en merkelig lege som både kunne anbefale og ikke anbefale høreapparat samtidig! 😀

      Ja, om ikke legene har pasienterfaring selv, så tenker jeg at de har i alle fall godt av å høre og lese om hvordan det oppleves å være pasient. Og da på en slik måte at det tas med i arbeidet videre selvfølgelig… Kanskje alle turnuskandidater burde forsøkt å ligge som pasient i sykesenga noen dager? Muligens litt for stort misbruk av ressurser, men det hadde vært et interessant forsøk. 😉

  8. Doctor Appartment! on

    Hey!

    Å være en lege er en jobb, det er ikke en konkuranse mellom pasienten og legen i hvem som har det verst!
    Skal du ha min erfaring?? LES! Det er det samme legen din gjør, er det noe galt med deg og legen din sier du ikke har noe så har vi fått en flott ting som heter internett!
    P.s hvem tror du dere har høyest sjanse for å få muterte sykdommer som ikke har noe kur i hele verden?
    Slutt å klag er det noe i veien deres så må dere fikse dere selv, sykehusene i norge er stats drevet og penger blir kuttet bort her og der så klart går det utover vår evne til å til å komme inn på kvelden og lese natta historier =)

    • Hvis du er lege ville jeg anbefalt deg å ta et kurs i norsk og grammatikk!:)

      Og jeg vil ikke ha en lege som leser nattahistorier for meg, men noen som behandler meg med respekt, empati, som kommuniserer godt og som har god faglig tyngde. Jeg driter i om jeg må vente litt, for å si det rett ut, om disse egenskapene er på plass.

  9. Kan skjønne at noen leger føler seg tråkket på tærna her, samtidlig som det her er et viktig tema. Noen fortalte om at her har politikere en hel del ansvar, og her har vi en jobb å gjøre sammen med leger og andre helsepersonell. Det er mange som ønsker legers oppmerksomhet, og det har mange ganger forundret meg at de holder det ut. Jeg har selv sett at leger har ansvar over flere pasienter enn de har oversikt over, og fremforalt er det her i psykiatrien. Det at folk føler gjenkjenning er betenkelig. Mange pasienter sine opplevelser kommer ikke tilbaks til legene, men det påvirker kvaliteten i behandlingen. Vi hjelper faktiskt legene når vi rapporterer tilbake når det ikke fungerer. Problemet i det her er at vi som pasienter sitter i en avhengighetssituasjon og derfor tørr alle ikke å si fra. Andre prøver og blir ikke hørt. Jeg er enig med deg Catherine at vi som er helsepersonell trenger å blogge mer, særlig når vi har erfaring fra begge sidene, både i jobb og som pasient. For dine nye lesere må jeg nok fortelle at jeg er psykolog, men ut ur jobb på grunn av utmattelsessyndrom. Når jeg var yngre arbeidet jeg også som underskøterska i noen år på infeksjonsklinikken i Lund, der vi hadde både intensivvård og annen ordinær behandling av infeksjonspasienter. Jeg var en rolig person på jobb og hadde god kontakt med de fleste pasienter. Likevel kan man ikke vite om hvordan det føles å være pasient, før man selv kommer i situasjonen. For meg er det viktig å føre tilbake til helsevesendet og samfunnet de erfaringer jeg har fått både i jobb og som langvarig syk. Jeg har også gått gjennom stor operasjon, og i samband med det vært inlagd på intensiv og ordinær avdelning. Selv om jeg vet at alle har mye å gjøre er det likevel viktig å verbalisere de problemer som har oppstått, likevel det som er bra. Det er vondt for en lege å høre ting som ikke er bra, og jeg har erfaret at det er forskjell på hvor trygg personen er som bærer legefrakken. Det er stor forskjell på en person som er trygg i seg selv eller den som ikke er det. Fullt menneskeligt.
    Det kan også være lett å ikke fortelle om vonde erfaringer, når man ønsker å beskytte sin lege som man vet sliter hardt.
    Noen er kanskje redd for å få en stempel som besværlig pasient. Det er det ikke noen som vil. Blir man i en slik situasjon lyttet på og tatt på alvor.
    Jeg har selv i mange år vært vitne til hvordan politikere styr i helsevesendet, og som ikke har skjønt hvordan det svekket kvaliteten.
    Jeg synes det er flott at det finns leger som blogger om sine erfaringer når de er syke. Det kan ha mye å si for folkehelsen. Helsevesendet skal være en reproduksjon av arbeidskraft, og da trenger vi at det fungerer optimalt.

    • Takk for en god kommentar!

      Som lege eller annet helsepersonell kan det sikkert virke som om det kommer en «storm» av negative erfaringer fra pasienter i sosiale medier bl.a.

      Men jeg tror man må forsøke å snu det til noe konstruktivt, og si at vi har en ny og unik mulighet til å få vite noe om hvordan det oppleves å være pasient, hvordan det oppleves å være lege – og at vi kan lære noe av dette.

      Jeg må innrømme at jeg tror faktisk ikke man helt skjønner hvor maktesløst det er å være pasient før man har vært det selv. Og jeg synes denne legen sier en del interessante ting om smerter. Smerte er et fenomen som interesserer meg og som jeg har tenkt å lære mer om.

      Vi trenger en systemdiskusjon, det er helt klart.

      Hvis pasientene får et stempel som besværlig, er det veldig vanskelig å si fra om hvordan man egentlig har det. Det er jo ingen tjent med.

  10. Selv har jeg erfart svært dårlig komunikason.
    Jeg hadde fått en magebakterie i utlandet jeg slet med lenge. Ingen kunne gjøre noe annet enn å anbefale ulike dietter.
    Etter 5 år frem og tilbake var jeg så syk at jeg oppsøkte ny lege. Hun ga meg angsthemmende medisiner og mente jeg hadde sosial angst. Disse medisinene spiste jeg frem til nå nylig, hver dag i nesten 4 år.
    I dum tro om at legen hadde vel rett. Magen ble aldri bedre, men medisinene gjorde at jeg ikke brydde meg om å løpe på do et minimum av 4 ganger daglig. Man gir rett og slett F…

    Nylig besvimte jeg på arbeidsplassen min, gikk i kramper, og var ikke våken før etter et par timer. I følge legene hadde jeg hatt så sterke kramper at musklene stivnet, derfor var jeg lam da jeg våknet. I tillegg fikk jeg CAT scan og EKG grunnet at jeg opphørte å puste og hadde taleproblemer ( noe jeg ikke husker da jeg var helt borti natta).
    Da jeg endelig våknet og klarte å forklare enorme smerter i magen de siste ukene, smerter i ryggen, svimmelhet og kvalme, og at jeg brukte angsthemmende medisiner, sendte de meg hjem og sa det var et angstanfall.
    Jeg gikk tilbake i jobb. Etter 3 dager var jeg akutt dårlig igjen og måtte reise hjem. Oppsøkte lege igjen… ingenting, jeg var nok bare sliten mente dem.
    Dro på jobb, legene hadde vel rett, måtte løpe fra et kundemøte og kastet opp blod.
    Reiste til en privatlege. Jeg hadde blødende magesår!!! 28 år gml!
    Jeg fortalte legen allt som hadde skjedd, og jeg var nå sikker på at dette satt ikke i hodet.

    Endelig har jeg fått hjelp. Jeg behandles for magesår, skal inn til ny gastroskopi, utredes for ME og bestemte meg for å slutte på angstmedisiner jeg har troppet meget forsiktig ned på. Og jeg føler meg bedre i hodet. Jeg får med meg ting, er ikke deprimert, ikke humørsvingninger og rett og slett balansert. Jeg skriver dette, for «psykiske lidelser» har blitt en ny trend for leger. De finner ikke feilen, har ikke tid og skriver ut piller.
    Jeg har vært gjennom 9 leger før jeg fant hjelp! Det er alvorlig å feildiagnosere et menneske slik, og hadde jeg fått hjelp med magen med en gang hadde jeg kanskje hatt det annerledes de siste årene. Mitt råd er som jeg ble rådet av venner og familie, PRESS LEGEN din,og lytter dem ikke, FINN EN ANNEN! Jeg er stemplet i NAV som «angstpasient» resten av livet, og livsforsikring kan bli påvirket av dette. Slike diagnoser skal ikke kastes ut i været, de har en stor bivirkning!!

    • Når man ligger som pasient vil man gjerne vite hva som er galt, hvorfor det er vondt, hva som skal skje videre osv. I mange tilfeller får man ikke de svarene man trenger for å klare å slappe av.
      Jeg dro til legen på grunn av intense smerter i magen, svimmelhet og oppkast. På få minutter konstaterte legen blindtarmbetennelse. Det fantes to alternativer, ambulanse til et sykehus noe over to timer unna eller fly til et annet sykehus med litt kortere reisetid. Jeg fikk vite at det måtte bli flyet. Så jeg ventet…og ventet… og ventet litt til. Alt vi fikk beskjed om i løpet av de timene som gikk var at flyet fikk inn viktigere akuttmeldinger, den beskjeden fikk vi flere ganger. Omkring kl 22 på kvelden fikk vi vite at ambulansen straks var klar, da hadde jeg vært på helsesenteret siden ca 17.30. Det måtte vist bli bil rundt fjorden i stede for fly…
      Jeg var 13 år gammel og fikk snakke med legen i et par minutter (noe som jo er ganske forståelig siden dette var en akuttsituasjon), og jeg husker så utrolig redd jeg var da jeg fikk narkosen.
      I to timer skulle jeg ligge til operasjon – jeg lå i fire. Da hadde blindtarmen sprukket, og senere fikk vi vite at det hadde vært ganske alvorlig.

      I over ett år var jeg inn og ut hos legen med magesmerter. Jeg fikk alltid det flotte svaret: det er ikke noe galt med magen din. At jeg hadde hatt sprukket blindtarm ville ikke noen høre på, for legene på sykehuset viste jo hva de gjorde. Jeg kunne ikke ha vondt i magen, for det var ikke noe galt. Til slutt følte jeg at det bare var dumt å gå til legen, jeg trodde på at det ikke var noe galt.
      Helt til jeg en dag fikk så vondt at jeg ikke kunne gå. Jeg ble kvalm og svimmel.
      Da kom jeg inn til en ny, flink lege som tok meg seriøst. Etter noe massering av magen spydde jeg som en gris – og jeg fikk noe form for mild pencilin sammen med en enkel forklaring: noe hadde ligget og irritert helt til det hadde skapt en liten infeksjon, mest sannsynlig hadde de ikke fått vekk alle ulumskheter fra bukhulen under operasjonen.
      Vips så var alle magesmerter borte. Så enkelt! Og så sent!

      • Trist historie Lillemor, det skal jo ikke være slik at man går og plages i mange år uten at noen tar tak i det og virkelig er «detektiv» for å finne ut hva som er galt. Det er fryktelig å gå til en lege og forklare om sterke smerter og plager, for så å oppleve at det nærmest blir viftet bort som ingenting.

        Glad for å høre at du til slutt i alle fall fikk hjelp!

    • Det er en fryktelig historie du har vært igjennom. 🙁

      Tror nok det er veldig mange som deler din erfaring med å måtte kjempe for sin egen sak og være sin egen «helseadvokat». Det er selvfølgelig veldig, veldig slitsomt når man er SYK!

      9 leger altså.. jeg blir helt matt på dine vegne. Håper inderlig at du får riktig hjelp og utredning nå!

  11. Det er en del leger som kanskje skal ta til seg det faktum at nesten alle pasienter er spesialister med mange års erfaring. De er spesialister på hvordan den egne kroppen reagerer og har det. Den kompetansen er uvurderlig for legens evne til å stille riktig diagnose – dersom legen er i stand til å lytte og stille riktig spørsmål.

    Arrogante leger dessavuerer denne kompetansen.

    Jeg har en fastlege som begynte å glemme dette. Jeg har kroniske lidelser og smerte, og så godt som alt jeg har kan om man vil forklares med at det er de kroniske lidelsene…

    Jeg kjente at noe var galt i halsen og skulderen, men legen ville ikke undersøke dette. Det var jo bare det samme gamle. For ham var det de samme smertene og plagene, for meg var det små, subtile forandringer som gjorde at det ikke føltes ut som det samme gamle.

    Løsningen var å bruke ferievikaren hans. Vikaren rekvirerte ultralyd, og ja, den gav funn. Det var en litt annen tone hos fastlegen når han måtte følge opp funnene da han var tilbake fra ferien. En nytig påminnelse om at pasienten er spesialist… omtrent som blimekanikeren som kan høre på lyden at noe er feil. Pasienten klarer neppe å stille diagnosen i alle sammenhenger, men han/hun kan veldig godt vite at noe ikke er riktig.

    Leger bør møte pasienten med dette som utgangspunkt.

    • Det er jeg enig med det i – pasienter som er kronikere for eksempel, har en helt spesiell kompetanse og kunnskap om sin egen kropp som legen bør lytte på. Jeg har en lege som faktisk spør «hva føler du selv det er som skjer nå?» og faktisk lytter til det. Fantastisk! Så ja, de finnes de også. 🙂

  12. Jeg tenker at enkeltmenneskers, her legers holdninger uansett spiller en stor rolle. Men samtidig, det finnes grenser for hva som er mulig innenfor hvilke rammer.

    Så ja, vi må gå systemene våre etter i sømmene. Men holdningsskapende arbeid, utvikling av relasjonskompetanse, er helt nødvendig, i mange yrker i samfunnet vårt faktisk.

    Kommunikasjon og relasjon er noe vi aldri blir utlært innen, vi som jobber innen menneskeyrkene.

  13. Nå orket jeg, endelig, å lese denne laaange posten din, Cat. Kjempeflott skrevet! 🙂

    Som man jevnlig ser på facebook, og i lignende medier, så klager folk over så mye rart, slik som en vanlig forkjølelse. Det sitter langt inne, ikke å bli «krass» med dem, og si «skjerp deg, du har det så bra, atte! Tenk deg 5 år, mer eller mindre, ufrivillig på sofa og i seng.. Har du noe å syte over? Neppe»!

    Det beste hadde vært om helsepersonell, generelt, ikke bare leger, hadde følt alvorlig sykdom, som de blir friske av, på kroppen – bare i noen uker, for å få et innblikk i kronisk sykes tilværelse. Det «nest beste», er om de har nære familiemedlemmer med slike sykdommer, så de får se det fra et annenhånds perspektiv. Man lærer nok masse, som pårørende!

    En parallell kan trekkes til det å få sitt første barn. Mange gjør seg opp en mening om hvordan det vil være, og de ser for seg at de vil gjøre en bedre jobb som forelder, enn sine bekjente. Man undervurderer nok nær alltid, hvor stor oppgave og hvor stort ansvar det innebærer, å bli forelder. Man vet ikke hvordan det er, før man har opplevd det selv.

    Og sånn er det med langvarig sykdom også, som vil være en stor «hendelse» i folks liv, slik som det å få barn er, uten sammenligning ellers, forøvrig.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.