Mennesker i Vesten har vært fascinert av Mayakulturen helt siden gjennoppdagelsen av ruinbyen i dagens Palenque, Mexico, i 1773. Allerede på den tiden ble man også fascinert over mayaenes tilsynelatende besettelse med å måle ulike komplekse tidssykluser. I dag er mayaenes systemer for å måle tiden oftest forbundet med et nært forestående Ragnarok: Den 21. desember 2012. Hvorfor? – og med hvor gode grunner?
Av Egil Asprem (publisert 12.11.2007)
I aller siste episode av den svært suksessrike TV-serien The X-Files møter vi Mulder og Scully ved en forlatt hulelandsby i New Mexico. Hulelandsbyen tilhørte en gang den forlengst forsvunnede Anasazikulturen. Inne i en av hulene finner de «the cigarette smoking man», seriens viktigste storkonspiratør. Vel vitende at hans store «cover up» nærmer seg den uunngåelige slutten avslører han Sannheten:
Ten centuries ago the Mayans were so afraid that their calendar stopped on the exact date that my story begins. December 22, the year 2012. The date of the final alien invasion. Mulder can confirm the date. He saw it at Mount Weather… …where our own «Secret Government» will be hiding when it all comes down.
Hvis vi antar at en TV-serie som X-Files til en viss grad speiler sin samtid burde ikke referansen til mayakalenderen og vintersolverv 2012 komme som noen bombe. Dette har vært et gjennomgående tema i apokalyptisk nyreligiøs tenkning de siste tyve årene . Ettersom datoen stadig nærmer seg, og ettersom den forrige store datoen ved millenniumskiftet ikke helt innfridde dommedagsforventningene, har skriveriene og spekulasjonene hatt en nærmest eksponensiell vekst de siste årene. Datoen varierer fra å være dato for den endelige invasjonen av romvesener til datoen for en kometkollisjon, atomkrig, eller Antikrists komme. Uansett er det sikkert at visse miljøer bedømmer datoen som betydningsfull og potensielt kataklysmisk.
Selv om temaet «apokalypse 2012» har inngått i en formidabel mengde sammenhenger de siste årene bygger alle spekulasjonene på visse grunnforestillinger:
1) Den gamle Mayasivilisasjonen på Yucatánhalvøya i dagens Mexico benyttet en kalender som slutter den 21. desember 2012.
2) Denne datoen kan ikke ha blitt satt tilfeldig, men må være uttrykk for en eller annen (berettiget!) form for apokalyptisk forestilling.
Snarere enn å se på de ulike spesifikke apokalyptiske spekulasjonene som er blitt gjort omkring denne datoen i nyere tid skal jeg i det følgende ta for meg disse to grunnforestillingene . Hvor mye av dagens 2012-apokalyptikk har et reelt grunnlag i Mayasivilisasjonens kalendersystem?
Mayakalenderene (pl.)
La oss begynne med den første påstanden: Mayakalenderen har en sluttdato ved vintersolverv 2012.
Dette spørsmålet kan i første omgang virke enkelt og greit, men å gi et godt og fullverdig svar er noe mer komplisert enn man skulle tro.
For det første er det misvisende å snakke om mayakalenderen i bestemt form, entall. Mayaene hadde nemlig et stort utvalg av ulike kalendere, som dels hadde egne formål alene, og dels fungerte sammen slik at de utgjorde komplekse sykluser.
I første omgang dreier det seg om to kalendersystemer: Ett som fulgte solåret på 365 dager (eller egentlig, 360 dager fordelt på 20 x 18 måneder, pluss fem overskytende «ulykkesdager»), og én 260-dagers «spådomskalender» . På yucatec – dvs. mayaspråket som ble snakket på Yucatán og i deler av Guatemala – går de to kalendrene henholdsvis under navnene haab og tzolk’in.
Sistnevnte, den 260-dagers «spådomskalenderen» tzolk’in, ble brukt til å forutse heldige og uheldige dager for ulike formål, mye på samme måte som astrologi har blitt brukt gjennom historien i Europa.
Syklusen på 260 dager er av noe usikkert opphav. Kalenderen følger hverken sol- eller månesykluser, som tradisjonelt har vært de vanligste rettesnorene for tidsmåling. Det har blitt spekulert i om den i stedet kan ha fulgt Venus’ bane, eller eventuelt nimåneders perioden for et menneskelig svangerskap . Det er denne siste tolkningen som favoriseres av Quichéindianere i Guatemala som fremdeles i dag benytter seg av denne kalenderen.
I mayaenes kalendersystem ble imidlertid disse to kalenderene, som altså hadde ulike funksjoner hver for seg, kombinert i en «kalenderrunde» på 52 år . Denne 52-års perioden korresponderte mer eller mindre med «en mannsalder», og hadde omtrent samme funksjon i mayaenes tidsmåling som våre århundrer har. Den gjorde det mulig å datere hendelser på en noe større skala enn dag-til-dag basis. Dette settet med kalendere (haab, tzolk’in og den 52-årige kalenderrunden) var felles for hele det førhispaniske Mellom-Amerika.
Det var imidlertid også et annet system i bruk, som var unikt for mayaenes kultursfære (det vil si, andre sivilisasjoner i området, slik som aztekerne, hadde det ikke). Dette systemet kaller mayaspesialistene i dag «langtellingen» («long count») . Systemet skal først ha blitt utviklet av Olmec-kulturen i det sørlige sentrale Mexico, for deretter å ha blitt overført til Mayakulturen som blomstret opp noe senere. Den eldste inskripsjonen med langtellingsdato man kjenner angir en dato i år 32 f.v.t. i den gregorianske kalenderen .
Det er denne kalenderen som er interessant i sammenheng med datoen i 2012.
Langtellingen
Hensikten med langtellingssystemet var å feste tidsregningen til en større ramme, på samme måte som den gregorianske kalenderen er festet opp mot den angivelige datoen for Jesu fødsel, og deretter teller år, tiår, århundrer osv, basert på desimalsystemet. Mayaenes måte å gjøre dette på var imidlertid mer lik den jødiske tidsregningen enn den kristne; den skal ha festet tiden til datoen for «denne verdens begynnelse», i en relativt fjern fortid.
Mayaene brukte langtellingssystemet når de for eksempel skulle markere tidspunktet for innstiftelsen av et monument eller reisingen av en stele. Ortografisk var langtellingen et symbolsystem som besto av fem hieroglyf-lignende symboler, eller rettere sagt fem «plassholdere» for slike symboler. Det er til en viss grad analogt med desimalsystemet vi bruker i dag. De fem plassholderne sto for ulike enheter ved tidsmålingen: én sto for «dag» (k’in), én for 20-dagers måneder (winal), én for solåret bestående av atten måneder (tun), én for en tidsenhet bestående av 20 år (katun) og til sist en enhet for 20 katuner (baktun) . Denne siste plassholderen for baktuner gikk deretter til tretten.
Systemet er tydelig basert på mayaenes tyvetallssystem, som matematikken deres ellers også var bygget på.
Det viktige med langtellingen er at det gir mulighet for å holde styr på langt større tidsintervaller enn den 52-årige kalenderrunden vi så over. Dette er nyttig for administrative oppgaver og for å markere byggverk man har bygget for å stå en stund.
For eksempel´bærer en stele funnet i ruinbyen Tikal en inskripsjon som angir datoen 8 baktun, 12 katun, 14 tun, 8 winal, 15 k’in (oversatt i formspråket mayaspesialister benytter i dag: 8.12.14.8.15) . Konfigurasjonen tilsvarer en dato i år 292 e.v.t. i den gregorianske kalenderen.
Denne metoden er altså langt mer elegant enn for eksempel romernes system på samme tid, hvor man daterte hendelser og store byggverk etter hvem som var konsul eller keiser. Langtellingen fester hendelsene i en mer «objektiv» ramme.
Det interessante i vår sammenheng er imidlertid forekomsten av monumenter som nedtegner tidspunkter i «mytisk tid». Disse tekstene plasserer nemlig denne verdens begynnelse på datoen 13.0.0.0.0, altså ved nøyaktig 13 baktun-sykluser.
Det faktum at denne skrivemåten benyttes fremfor 0.0.0.0.0, som man ville forventet ved et rent lineært system, har blitt tatt som en indikasjon på at mayaene forestilte seg en verden før denne, som sluttet ved 13 baktun. Videre har det ledet til den utbredte forestillingen om at mayaene også tenkte seg at inneværende verden ville ende ved slutten av nye 13 baktun – som ved kalendersystemets fødsel var uoverskuelig langt inn i fremtiden.
Begynnelse og slutt: Forsøk på å korrelere langtellingen med den gregorianske kalenderen
For å vende tilbake til en mer presis formulering av det første spørsmålet: Stemmer det at mayenes langtellingssystem slutter i 2012? Svaret er et betinget «ja».
På 1890-tallet gjorde mayaforskerne Joseph T. Goodman og Juan M. Hernández det første mer eller mindre vellykkede forsøket på å oversette langtellingen til det gregorianske kalendersystemet. Allerede i 1897 kom disse frem til at «startdatoen» ved 13.0.0.0.0 tilsvarte en dato i 3114 f.v.t. Den nøyaktige datoen var mindre sikker på dette stadiet. Men én ting var allikevel klart allerede: Dersom man regner seg 13 baktun-sykluser frem ender man med en dato i 2012 i den gregorianske kalenderen.
Gjennom en serie videre forsøk utover på første halvdel av 1900-tallet kom mayaspesialistene frem til at langtellingens startdato mer nøyaktig måtte tilsvare den 11., 12. eller 13. august i året 3114 f.v.t. I dag foretrekkes datoen 13. august av de aller fleste mayaspesialister, selv om de andre datoene også har sine talspersoner.
Det man imidlertid skal legge merke til er at hvilken av disse datoene man velger å følge får konsekvenser for utregningen av senere tidspunkter i kalenderen, inkludert datoen ved slutten av inneværende 13 baktun-syklus. Dersom man regner ut fra den datoen som det er best grunnlag for å anta er riktig, 13. august, ender man med datoen 23. desember 2012 .
Med andre ord må man, for å få den «magiske» datoen for vintersolverv, 21. desember, gå ut fra en startdato den 11. august, en hypotese som i stor grad har blitt forkastet.
Det ser nemlig ut til at det kan være mest grunn til å sette startdatoen til det som tilsvarer 13. august 3114 f.v.t. Det er gode astronomiske grunner, knyttet til at 13. august er datoen solen er ved senit over Mayakulturens kjerneområder. Det er også gode, rent matematiske grunner, knyttet opp til koordineringer i det kompliserte 20-tallssystemet kalenderen er bygget på . Den ønskede kombinasjonen av dager, måneder og astronomisk sammentreff forekommer rett og slett uhyre sjelden når mayaenes konvensjoner tas i bruk.
Når dette tas i betraktning er ikke 11. og 13. august «nesten» det samme; de er to helt forskjellige ting.
Grunn til panikk? «Meningen» med 2012-datoen i langtellingen
Selv om det er tilfellet at en 13 baktun-syklus i mayaenes langtellingssystem ender i 2012 spørs det om det er grunn til å fylle kjelleren med hermetikk og ta tilflukt i bomberommet av den grunn. Sett bort fra at det ikke skulle være noen grunner til at mayaene kunne spå fremtiden bedre enn andre, synes nemlig svaret på det andre spørsmålet som ble reist innledningsvis mer tydelig å være negativt.
På bakgrunn av striden om langtellingens startdato, som vi nettopp så, har blant andre geografen og mayaspesialisten Vincent Malmström antatt at mayaene ikke hadde noen spesiell mening med sluttdatoen. Den var mer sannsynlig kun en tilfeldig endedato som fulgte fra valget av en nøye planlagt og kalkulert startdato, og deretter å holde seg til det spesifikke tellesystemet man hadde .
Videre kan talspersoner som går for en 11. august-løsning i den nevnte striden synes å argumentere baklengs: Ved å først anta at sluttdatoen egentlig skulle være 21. desember kommer man frem til at startdatoen måtte være 11. august. Deretter blir man fokusert på å finne årsaken til at mayaene hadde sett seg ut akkurat denne spesielle datoen som slutten på 13 baktun-syklusen. Dette er imidlertid klassisk «question-begging».
Et problem med dette er at man gjør startdatoen for langtellingen totalt arbitrær. Rasjonalet blir kun at det «tilfeldigvis» er datoen som følger 13 baktun-sykluser før 21. desember 2012. Man skifter altså selv fokuset fra verdens opphav til endetidsspekulasjoner. Som Malmström skriver er dette sannsynligvis et misvisende fokus.
Det finnes ellers ingenting i kjente inskripsjoner eller annet etterlatt materiale som tilsier at Maysivilisasjonen hadde noen konkrete forestillinger knyttet til slutten av inneværende langtelling – og i alle fall ikke at verden ville gå under.
Snarere kan det se ut til at vi har data som tyder på det motsatte. Det er nemlig funnet steler som bærer inskripsjoner som plasserer hendelser langt inn i tiden etter 2012.
Det beste eksempelet er en en stele fra Tikal, reist av mayakeiseren Pacal i år 603 e.v.t. . I et anfall av stormannsgalskap forutsier Pacal den gigantiske feiringen som skal holdes når det er 80 kalenderrunder siden hans egen innsettelse som keiser. Som vi husker varte én kalenderrunde i 52 år, så jubileet Pacal regnet med lå godt over 4000 år inn i fremtiden. Datoen han angir tilsvarer 21. oktober 4772 i den gregorianske kalenderen – 2760 år etter den mye omtalte apokalypsen i 2012.
Det er med andre ord rimeligst å anta at de voldsomme tidssyklusene mayaene opererte med ikke var ment å signalisere et bestemt antall år før dommedag. Snarere har det rett og slett vært ment som et måleinstrument, på samme måte som suksesjonen av våre egne desennier og millennier.
Slutten på én langtelling – og begynnelsen på en ny – ville kanskje heller blitt markert med en gedigen nyttårsfest, omtrent som vår egen feiring av slutten på et millennium og starten på et nytt; et jubileum som skyldes de matematiske konvensjonene vi følger, snarere enn kosmologiske spekulasjoner vi har.
Litteratur i utvalg:
Argüelles, José. (1987). The Mayan Factor: Path Beyond Technology. Santa Fe: Bear & Company.
Finley, Michael John. (Udatert). «Note on the Maya Calendar». Tilgjengelig online på: http://members.shaw.ca/mjfinley/calnote.htm. (Resten av Finelys vevsider er også en nyttig og tilgjengelig kilde til informasjon om mayakalenderene og all feilinformasjon som spres om dem i visse miljøer i dag.)
Malmström, Vincent E. (Udatert). «The Astronomical Insignificance of the Maya Date 13.0.0.0.0». Pdf-fil tilgjengelig på: http://www.dartmouth.edu/%7Eizapa/M-32.pdf.
Schele, Linda og David Freidel. (1990). A Forest of Kings: The Untold Story of the Ancient Maya. London: Harper Collins.
Ødemark, John. (2003). «Innledende essay», i: Popol Vuh, vii-lxxi. Oslo: Verdens hellige skrifter.
(Egil Asprem er MPhil-student ved Universitetet i Amsterdam, Center for Hermetic Philosophy and Related Currents)