Et godt orv
Her slår Mats Rosengren fra Sverige under slåttekurset på Ryghsetra sommeren 2009. Orvet har passe lengde, så han kan arbeide med ganske rett rygg. Det nederste håndtaket er
forlenga, og øverste del av orvet er bøyd nedover. Begge deler gjør at hendene arbeider i omtrent samme høyde. Det er med på å gi en god arbeidsstilling.


Orv er håndtaket på ljåen

Ordet orv kommer fra det gammelnorske (norrøne) ordet orf og er i slekt med ordet rhapis, som betyr noe sånt som bøyelig grein. Fortsatt er det vanlig å lage orv av bøyde greiner eller stammer. Betegnelsen orv om skaftet på ljå brukes i hele Norge, av personer med norsk som morsmål. Dessuten sier de orv i Island, Færøyene og delvis i Sverige. I Sverige er lieskaft også nytta, i Danmark leskaft og i engelske språkområder handle of a scythe.
Et orv kan ha svært ulik utforming. Det gjelder lengden, formen, antall håndtak (gripetak), plassering av håndtakene, materialvalg osv. Fra gammelt av ble orva produsert på gården eller av en lokal håndverker. Hver gård, grend eller bygd hadde gjerne sin lokale variant.  Orvet hadde sin storhetstid den gangen lokale materialer, kunnskaper og tradisjoner var en dyd av nødvendighet i landbruket. Det er derfor ikke lett å systematisere de ulike orvtypene, men her følger et forsøk.

Overarmsorv og underarmsorv Til venstre i bildet ser vi et underarmsorv i bruk. De to håndtakene er plassert slik at han som slår har orvstammen under armene /hendene. Til høyre ser vi et overarmsorv i bruk. Det betegnes også fangorv. Vi ser at øverste håndtaket er plassert slik at øvre del av orvstammen hviler på (over) overarmen. Underarmsorvet til venstre er knytta til Hallingdal og et område på Vestlandet, særlig nordre Hordaland og Sogn og Fjordane. Bildet viser elever og en lærer som slår og samler sammen avlingen, vesentlig starr. Slåtten foregår på en forsøksrute på den freda Svangtjernmyra i Buskerud. Eleven (til venstre) bruker orv fra Hallingdal.  Læreren bruker sitt eget orv fra Sigdal. I Sigdal og Eggedal brukes overarmsorv.		Flå i Hallingdal, grenseområde for orvtyper Her ser vi Ole Johny Stavn fra Flå nederst i Hallingdal. Til venstre holder han den orvtypen som er vanlig lenger opp i dalen (underarmsorv). Til høyre den orvtypen som er vanlig nederst i Hallingdal og på flatbygdene (overarmsorv). Flå er et grenseområde i Hallingdal for de to orvtypene. Kanskje det er grunnen til at de har begge orvtypene på garden til Ole Johny.

Håndtak på langorvet

Et langorv kan ha to, ett eller ingen håndtak. Det vanligste er to håndtak. Håndtaket på langorvet virker som en forlengelse av armene, slik at vi oppnår en større svingbue. Håndtakene gjør det også mer bekvemt å holde i orvet, og de er med på å balansere grepet i forhold til ljåbladet.  Det skal ikke være nødvendig å tvinge ljåen i rett stilling, når vi slår.

Mens betegnelsen orv brukes i hele Norge, er det ulike lokale navn på håndtakene. Noen eksempler er:

Knagg: Østlandet, Agder, Rogaland og Hardanger. Dette ser ut til å være den betegnelsen som har størst utbredelse i Norge og Norden for øvrig.

Knagd: Sør-Trøndelag

Knarv: Sør Trøndelag

Kagg: Hallingdal, Voss, Hardanger.  Kagg(e) eller kack har utspring i et felles nordisk ord med betydningen ”klump” eller ”tett sammenpakka masse”.

Kakk: Oppland og Hedemark. Storkakk (øverste handtak) og veslekakk. Også hanske om øverste kakken. Disse betegnelsene er knytta til overarmsorv.

Nabb: Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland.

Knott: Møre og Romsdal

Langorv med ett håndtak
Dette fotoet er tatt i Kaukasus, Russland våren 2009. Mannen på bildet slår gras til dyra sine. Graset frakter han i en velbrukt Moskvitsj varevogn.
Han bruker et orv med rett orvstamme og bare et håndtak.  Håndtaket er laga av et emne med naturlig krok. Orvet har svært mye til felles med det orvet som nyttes
enkelte steder på Vestlandet og i Hallingdal.

Fangorv i Trøndelag Her ser vi et fangorv av trøndertype. Denne type orv har som en tilnærmet fast regel to håndtak		Telemarksorv Jakob Aamlid, Tveiten i Hauggrend Fyresdal har funnet fram et rikt utsmykka orv. Det står fint i stil med stolpehuset. Foto fra slutten av 1900- tallet tatt av Dick Brunsvold.		Langorv uten håndtak Dette orvet er et rett jernrør uten håntak av noe slag. Jeg har også sett hesjestaur nytta som orv. Et slikt langorv er ikke spesielt godt å slå med, men som en nødløsning kan det brukes. Her ser vi et eksempel fra Åpenvik som ligger langs veien til Bugøynes på Varangerhalvøya.

Kvenljå De fleste av fotografiene på disse nettsidene er tatt av slåtteutstyr som fortsatt er i bruk. Men samlinger i museer er selvfølgelig også viktig for dokumentasjonsarbeidet. Orv med håndtak i øverste enden er vanlige mange steder i Europa, bl.a. o Finland. Dette er fra utstillingen i Vadsø museum.		Orv fra Beiarn i Nordland Her slås det med orv som har øverste håndtaket helt i enden.
Langorv, tvihending og einhending Orvene på bildene til nå er alle av langorvtype. Det betyr at de er så lange, at det er mulig å gå tilnærma oppreist. Dessuten har de som regel ett eller to håndtak, som er nødvendig for å få en god arbeidsstilling.  Her ser vi en einhending (orvet til venstre) og en tvihending henge ved siden av et langorv fra Hallingdal.		Tvihending Tvihending (hageljå, stuttorv) er et orv hvor vi holder begge hendene omkring orvstammen. Slåttestillingen blir ganske bøyd med dette orvet. Veslemøy Halsen Olavsbråten bruker tvihending i ytterkanten av enga under Ryghsetrakurset i 2009.

Einhending

Einhending holdes med en hånd. Den andre hånden kan holde en dott (grasdott) eller en liten sopelime som brukes til å sope fram graset i ulendt slåttemark. Dotten kan også holdes mot uslått gras, slik at ljåeggen får bedre tak. Om vi ikke bruker dott eller sopelime, kan vi holde rundt graset når vi skjærer det av. I Hallingdal heter dette orvet ”sigg”. Denne redskapen må ikke forveksles med sigd (skyru).

Einhending i bruk Her slår Reidun Aaker med einhending (sigg) under slåttesamlingen i Venedokken sommeren 2000. Hun bruker en soplime som Asle Viken har laga til formålet. Aslak Viken husker at de nytta einhending i slåtten

Krav vi bør stille til et godt orv

Orvet og ljåen bæres under arbeidet. Det er derfor en fordel at orvet er så lett som mulig.
Det utsettes for store påkjenninger og skal vare lenge, orvet må derfor være seigt og av et bestandig materiale. Orvet må gi grunnlag for en god arbeidsstilling. Formen, lengden og utforming/plassering av håndtakene er derfor viktig. Viktig er det også at håndtakene har en  overflate som gjør de gode å holde i. I det førindustrielle jordbruket var det viktig at orvet kunne lages av stedegent materiale. Om vi holder på denne tradisjonen, fører vi litt av kulturarven videre. De ulike land og landsdeler har sine spesielle utforminger av orvet. Om vi velger den lokale orvtypen, er vi også med på å ta vare på litt av kulturarven.


Lengde orv og plassering av håndtaka

Lengden på selve orvstammen er ikke spesielt viktig. Det er avstanden fra håndtakene på orvet ned til ljåfeste, og avstaden mellom håndtakene om det er to stykker, som er viktig for bruken. Som regel må vi ta til takke med det orvet vi har, eller klarer å få tak i. Men har vi muligheter til å få spesiallaget et orv, kan følgende regler gi et utgangspunkt: 

(Foto orv med håndtak til armhulen tas Rygsetra 2010)

Når du står oppreist, skal øverste håndtaket akkurat nå opp til armhulen. Ut fra dette kan plasseringen for det nederste håndtaket bestemmes på flere måter.

(Foto tas på Ryhsetra 2010))

Lengden av underarmen og den sammenknyttede handa, gir et godt mål på avstanden mellom håndtaka.

(Foto tas på Ryghsetra 2010)

Om du snur orvet og legger albuen på øverste håndtaket, skal du akkurat kunne gripe rundt det nederste håndtaket.

Leug slått Ved slått i ujevn eng med små og store steiner, kommer underarmsorvet til sin rett. Med dette orvet får vi et løst og ledig grep, og kan bruke det på en fleksibel måte. Her er det Even Liahagen som slår mellom steinene på kronglete slåttemark i Hallingdal. Venedokken sommeren 2000.			Skårgang Ved slått i eng med grei form og lite stein, er det mulig at de som slår går etter hverandre og slår hver sin skåre. Dette kalles skårgang. Her ser vi skårgang med Mats Rosengren og sønnene Rasmus (10) og Ola (9). Ryghsetra 2009.

Feste av ljåen til orvet
Før vi kommer i gang med selve slåttearbeidet, må vi feste ljåen til orvet, kontrollere vinkelen mellom ljåeggen og marka (jordvending) og justere vinkelen mellom ljå og orv. Viktigste kravet til innfesting (skjefting) av ljåen til orvet er at det gir et fast feste, og at festemåten gir muligheter for regulering av vinkelen mellom ljå og orv. I de områdene hvor ljåen tas av orvet under sliping på slipestein, er det viktig at festemåten er enkel og rask i bruk.

Ljåfeste med ljåring Ljåen til venstre er festa med reim og to kiler. Ljåen til høyre er festa med ljåring i metall og to skruer. Dette er den mest nytta festemåten i Norge i dag. Skruene løsnes med en firkantnøkkel.		Feste med metallring og kile Her er ljåen festa med en romslig metallring og en tjukk kile. Metoden brukes mange steder. Her er vi i Meiski i Russland sommeren 2009.
		Permanent feste I de områder av Norge hvor det er vanlig å slipe med ljåen festa til orvet, brukes det mer eller mindre faste fester. Dvs. festemåter hvor det tar mye tid å løsne ljåen fra orvet. Her er det surra med streng. Tauv, hesjetråd, line, kløyvd bambus m.v. kan også nyttes. Dette er orvet til Per Kristian Monsen i Skardalen, Nord Troms.

Innstilling av vinkel mellom ljå og orv
(Foto teste vinkelen tas på Ryghsetra 2010)
Måten å teste vinkelen mellom ljå og orv er enkel. Du fester ljåen i orvet og setter den opp mot et tre eller en vegg. Så setter du fingeren, eller et merke, akkurat i vinkelen mellom orvet og eggen på ljåbladet. Du svinger orvet forsiktig til deg, helt til odden når merket (fingeren) eller en posisjon rett over (overstilt ljå) eller rett under (understilt ljå) merket . Normalstilling er at odden akkurat skal treffe merke. Med andre ord, odden til ljåen skal følge en sirkel der orvet er radius.

(Foto vinkel 90 grader, NB alle disse tas på Ryghsetra 2010, foto vinkel mindre enn 90 grader, foto mer enn 90 grader)

Vinkelen mellom orv og ljå betyr mye for hvordan det er å slå med ljåen. En vinkel mindre enn 90 grader gjør at ljåen tar lite framover ved hvert drag. Er enga tjukk, kan dette være fornuftig. Er vinkelen større enn 90 grader, tar ljåen mye framover ved hvert drag. Er det tynn eng, du som slår er dreven og enga jamn og fin, kan dette være fornuftig.
Tar ljåen mye, sier vi at den er overstilt, tar den lite, sier vi at den er understilt. I Hallingdal nyttes ordet gag for en overstilt ljå, og ordet gruv for en understilt ljå.
Som regel velger vi normalstillingen, som verken er gag eller gruv.

(Foto. jordlegging, dvs hellingen mellom ljåbladet og marka, tas på Ryghsetra 2010)

Ljåen skal følge bakken mest mulig når vi slår. Det gjelder både når vi fører ljåen fram, og når vi fører ljåen tilbake. For at eggen ikke skal bli skjemt med en eneste gang, må den peke litt opp fra bakken. Ljåen skal ha passe jordlegging (jordvending). Dette er også gunstig for den skjærende evnen til eggen.
Det er vanlig at eggen på ljåen peker ca 3/4 cm opp fra marka, når vi holder orvet i arbeidstilling. Under slått vil det derfor først og fremst være ryggen på ljåbladet som ligger nedpå marka.

Passe jordlegging kan vi oppnå på flere måter:

(Foto bøying,tas på Ryghsetra 2010)

Tangen på ljåen har en viss vinkel i forhold til ljåbladet. Ljåen kan være jordlagt fra smeden eller fabrikken, eller vi kan gjøre det selv. Laminerte ljåer er enkle å bøye. Ljåer i helt herdbart stål bør varmes i tangen, for at bøyinga skal gå greit.

(Foto skråskjæring tas 2010)

Vi kan skråskjære den delen av orvet som tangen skal festes til. Det er begrensa hvor mye det er å oppnå ved denne metoden uten at festet blir for svakt.

Bær orv og ljå rett Endelig har vi kommet så langt at vi kan bevege oss ut i enga. Først må vi lære å bære ljåen riktig. Vi holder orvet opp mot skulderen, slik at spissen på ljåen peker framover. Da er vi ganske sikre på at den skarpe ljåen ikke skader noen når vi beveger oss eller snur oss rundt. Når vi er mange sammen på et lite område, er det veldig viktig at vi følger denne regelen. Her er det Veslemøy som bærer ljå med orv riktig, under slåttekurset på Ryghsetra 2009.		Bua orv Her ser vi et orv som er bua noe oppover nederst. Det er med på å gi ljåbladet en passe vinkel (passe jordvending) i forhold til marka. Vi kan også holde orvet i en stilling som gir mer eller mindre jordvending. I praksis er ikke dette å anbefale, i hvert fall ikke over lang tid.		Pause Ved pauser i arbeidet bør vi om mulig henge orvene opp i et tre, slik det er gjort her ved slåttekurset på Ryghsetra 2009.

(Foto mangler, tas på Ryghsetra 2010)

Når vi slår, holder vi i håndtakene (håndtaket) og fører ljåen i en halvsirkel i enga foran oss.  Det er viktig å føre og å legge graset fra den skåra vi slår, der den forrige skåra var. Altså der det er slått. Er det jevn og fin slåttemark, blir graset vi har slått liggende i en fin streng, en skåre. Er det store steiner eller andre hindringer, blir skåra mer uregelmessig.
Ryggen på ljåen skal følge bakken i en rolig halvsirkelbevegelse fram og tilbake. Med ljå og langorv skjærer vi engplantene, vi verken hugger eller slår, selv om vi sier at vi slår. Også når vi fører ljåen tilbake, lar vi ryggen subbe langs bakken. Det er unødvendig bruk av krefter å løfte ljåen opp fra marka.

(Foto 2. slår med langorv) Tas på Ryghsetra 2010

Skårbuen, det vi slår, skal utgjøre en del av en sirkel. Vi må ikke ta for brei skår, da klarer vi ikke å føre ljåen helt ut gjennom uslått gras. Det blir noe gras som ikke blir slått. Med trening kan vi ta breiere skår uten å få ”pannelugg”i enga. Vi setter ikke spissen på ljåen for langt fram (inn) i graset foran oss, ca 4 cm holder som regel.
Det gjelder å ha et løst og ledig grep omkring håndtakene.  Med et løst grep blir vi ikke så fort slitne, og vi får ikke så lett vannblemmer. Hvis vi er uheldige og slår eggen i bakken, eller treffer noe hardt, er det også mindre sjanse for at håndtakene eller orvet knekker om vi har et løst grep.


Hvordan skaffe seg et orv

Det er mange måter å skaffe seg et orv på. Det første du bør gjøre er å lete i uthus, i kjeller og på loft. Lykkes du ikke på denne måten, kan du fortsette letingen i bruktbutikker. Neste skritt er å undersøk der du bor eller har hytta. Fortsatt er det mange lokale snekkerkyndige personer som lager orv på bestilling. Det er selvfølgelig også mulig å lage orvet selv. Lag det helst maken til det som er vanlig i distriktet. Orv lages ved Hamre Trevareindustri a/s og selges i de fleste Felleskjøp, hagesentre og jernvarehandlere. De leveres med merket til ljåprodusenten Hamre a/s. Er du interessert i Vossaorv kan du kontakt Andrs Midtbø. Se kort omtale nedenfor. Siste utvei kan være å kontakte ansvarlig for nettsida, Hans Petter Evensen.


Orv- og riveproduksjon var tidligere et viktig håndverk i by og grend

Gitle Berland Gitle Berland er nettsidas verdige representant for bydesnekkeren sin æra. Her følger et lite utdrag av en artikkel som stod i Bergens Tidende 30. juli 1979. Da var Gitle 85 år. Artikkelen er skrevet av Anders Waage Nilsen, foto Richard Sagen.

Kong Skaft

Fingre som dette lages ikke lenger. Krokbøyde og slitte. Tykke som spadeskaft. Arbeiderfingre. Huden er trevlet, herdet av år. Men kraften er der. Sevjen renner fortsatt. Fortsatt fører de trevirket nådeløst gjennom høvelmaskinen. Former emnet til langorven sikkert i sagen….Han begynte produksjonen som en attåtnæring til gårdsdriften for 65 år siden. Siden har han saget, høvlet, pusset og spikket. Et femsifret antall skaft har gått ut til folket fra verkstedet øverst oppe i Hålandsdalen. Ikke et eneste har kommet i retur….I et verksted der sagspon og pussestøv henger i spindelvevet fra taket arbeider han. Gjør natur til kultur. Ask til stuttorv. Bjørk til grafse. Han gjør egne hender til vitnesbyrd. Om et godt emne, skåret med veden. Og om skaperkraft som nøkkelen til det gode liv.


Besøk hos orvprodusent Anders Midtbø i Seimsgrenda, Voss

Anders Midtbø (f. 1988) har innredet et lite snekkerverksted hjemme på gården Midtbø i Seimsgrenda i Voss kommune. Anders har fagbrev som snekker og på dagtid jobber han med oppsetting av hus og hytter. I snekkerverkstedet lager han skap, hyller, dører osv på bestilling. I ledige stunder lager han orv. Det var i 2005 at orvet til faren Olav knakk en dag i slåtten. Orvet de fikk kjøpt på Felleskjøpet fungerte dårlig. Heldigvis hadde de et orv på stølen som var av tradisjonell type. Neste gang de var på stølen tok de med seg orvet hjem, og Anders fikk i oppdrag av faren å lage et tilsvarende. Det ble starten på orvproduksjonen på gården Midtbø.

Først må Anders ut i skogen å hugge materialer. Til orvet bruker han furu. Det gjelder å finne mest mulig kvistfri furu som gjerne har vokst seint og har kort avstand mellom årringene. Heldigvis har de slik furu i egen skog. Etter felling og framkjøring får han skåret tømmeret på en gårdssag i bygda. Anders betegner håndtakene på orvet for nabber. De lages i bjørk som han også hugger selv. Vossaorvet har en fin bøy slik det går fram av foto. Opprinnelig ble orvet laget av et emne med naturlig bøy. Anders limer og presser orvemnet for å få fram den rette formen Han limer orvet av tre 10 mm staver. Ved liminga legger han emnet i en form som gir den rette buen på orvet. Når liming og pressing skjer samtidig, beholder orvet formen.

Nabbene lager han av bjørk. Tidligere ble det nytta naturvokst emne. Anders limer nabbene av tre bjørkeskiver som er 8 mm tykke. Han former nabbene med sirkelsaga før han runder kantene på fresen og puser med pussemaskin og sandpapir. Anders har laget en mal (gigg) som gjør monteringen av nabbene til orvet rask og enkelt. På orginalorvet ble nabbene tappa inn og holdt på plass med to trekiler. Anders fester nabbene til orvet med lim og skruer. Plugger skjuler skruehodet og hindrer vann i å trenge inn i veden. De fleste nytter ljåring med settskruer for å feste ljåen til orvet. For at ikke skruene skal skade orvet, setter han på et beslag med hull til piggen (sporven) på ljåen. Til slutt gir han orvet (men ikke nabbene) to strøk med lakk. Anders lager to typer orv, voksenorv og barneorv. Til nå har han laget over 300 orv. Han har fått 4 reklamasjoner, men det var på de første han laga. Orvene til Anders Midtbø kan anbefales på det varmeste

Nytt orv etter gammel modell Anders med nytt orv. Olav med det gamle orvet fra stølen. ”Se litt triste ut da”, var beskjeden fra fotografen, ”tenk på orvet som knakk”.		Nabbene Pussing av nabbene er trivelig arbeid.		Limes i form Orvet limes av 3 staver for å få den rette formen