Sist oppdatert
26.01.2016 12:50
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET      KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Det gamle Vågar og tingstedet Kjepsøy

SKJOLDVÆR MOLLDØRA KJEPSØY STOREMOLLA MED HAVERSAND - BRETTESNES OG PÅ ANDRE SIDEN AV FJELLET LIGGER ULVÅGAN LILLEMOLLA SKJERDINGEN LITJ SKERDINGEN SKJERDINGSUNDET BØRVÅGEN FLØYFJELLET SALTTYNNESET - VOTTVIKA HØLLA ODDØYA - HELLØYA - NEVERØYA - SILDSANDØYA

I denne artikkelen av Henrik Fauske legger han skriftlige kilder så vel som muntlige, arkeologiske funn og naturgitt beliggenhet til grunn for at det gamle Vagar opprinnelig lå i området Brettesnes - Haversand der Kjepsøy var det gamle tingstedet i vikingtid.

HVA VAR DET GAMLE VÅGAR
av Henrik Fauske.


Om lofotfiske som eksportnæring hevdes at det først tok til i det 11. århundre, og likeledes at de håløygske eksportvarer før den tid vesentlig bestod av skinn og lærvarer fra bjarmer og finner.

Vi har imidlertid indikasjoner på at Lofotfisket, opprinnelig kalt Vågafiske, som næringsvei i eksportøyemed, er betydelig eldre.

Fra det sjette århundre har vi således opplysninger som viser til et handelssamkvem mellom Uppsala og Hålogaland. Sagaen nevner og den gamle frisiske handelen som fra samme århundre og i det meste av vikingtiden var av stor viktighet for omsetningen av håløygske skinn og klovarer.

Kildene viser at håløygene allerede fra før år 500 levde i samfunn organisert av høvdinger (konger), og hvor skipsfarten var så velutviklet at de farte med hærskip helt sør til Danmark.


"Ynglingesagaen" forteller fra omkring år 500 om Gudlaug håløygkonge, som da han var med hærskip i Danmark, ble fanget og hengt av kong Jørund fra Uppsala, men Gudlaugs sønn Gylaug kom siden til Danmark med stor hær og lot Jørund lide samme død som hevn for faren.

Etter slektsrekken i Ynglingatal må Jørund ha levet i det 5te årh. Igjen en konge fra Hålogaland er Godgest som fikk hesten Ravn i gave fra sveakongen Adils, hvis tid har vært i slutten av 6te årh. At sveakongen sendte hesten som gave til en konge oppe i det fjerne Hålogaland er lite trolig, men siden det allerede så tidlig var handelsforbindelse mellom disse områdene, har vel hesten vært betaling til håløygkongen for leverte varer.

Haakon Shetelig/Sverre Steen skriver i "Det Norske Folks Liv og Historie", Bind 1:
"Handelsveiene har iallfall søkt seg frem fra svensk side, likesom fra Vestlandet, til de verdifulle produkter "som var å hente fra de nordlige strøk av Norge, og derav den eiendommelige merovingertidens kultur som "møter oss i Trøndelag og Nordland. En innflytning av folk fra Vestlandet har visstnok fortsatt, som det alt "er omtalt under folkevandringstiden, men "Nordlandskulturen", om vi kan kalle den så, hadde også "svenske elementer som virket tilbake på Vestlandet.
"Her nord møtte vestlendingene den nye tids stil i prydkunsten og smaken for de påfallende praktfulle" smykker, som så i det 8. århundre fant sin vei sydover kysten fra Møre til Rogaland. På denne vei, "gjennom Nordlandshandelen, kommer Vestlandet da i siste hånd i kontakt med den kontinentale kultur "som her i Skandinavia hadde sitt midtpunkt ved Østersjøen.

Alf Kill skriver i "Da bøndene seilte":
"Det ser ut til at forbindelsen mellom Hålogaland og Trøndelag er tatt opp allerede på 500-tallet. Både "sagaberetninger og tradisjon peker ut Vågan som et sentrum i Hålogaland."

At virksomheten på kysten, fisket, og også skipsfarten her nord var høyt utviklet allerede i det 6te århundre bekreftes og av Fridtjof Nansen som i "Nord I Tåkeheimen" skriver: "Det var alene de gunstigere livsbetingelser i enkelte strøk, £ eks. fiskeririgdommen langs Norges vestkyst, "som tillot en tættere befolkning med fastere bosætning.
" - Hvor tidlig seiladsen over Nordsjøen begyndte vet vi ikke. De større viking-togs begyndelse sættes "almindelig til slutten av det 8. århundrede, eller endog til et bestemt år, 793. Men fra historiske kilder kan "vi slutte at det sikkert allerede i det 6. århundrede foregik vikingferder over Nordsjøen fra Danmark til "Frankernes rike, og vel også til det sydlige Britannien.

Fra det sjette århundre har vi opplysninger som viser til et handelssamkvem mellom Uppsala og Hålogaland. Sagaen nevner og den gamle frisiske handelen som fra samme århundre og i det meste av vikingtiden var av stor viktighet for omsetningen av håløygske skinn og klovarer.

Kildene viser således at håløygene allerede fra omkring år 500 levde i vel organiserte samfunn og at skipsfarten var så velutviklet at de seilte med hærskip helt til Danmark. I det 6te århundre stod de og i nærkontakt med den kontinentale kultur som her i Skandinavia hadde sitt midtpunkt ved Østersjøen. Og gjennom nordlandshandelen kom senere også Vestlandet i kontakt med denne kulturen.

En så omfattende virksomhet her nord allerede fra det 5te århundre av, kunne neppe basere sin eksistens på en spredtboende og omvandrende pelsjegerbefolkning, og heller ikke på et fattig jordbruk på grensen av dyrkningsmuligheten for korn.

Den av Nansen nevnte "fiskeririgdommen langs Norges vestkyst", hvorav Vågefiske var det viktigste, kan derimot gi forklaringen. Fisken har alltid vært der, og den var en viktig byttevare mot mangelvarene: hovedsakelig korn, tøyer og metallvarer.

At eksporten av stokkfisk var i gang alt i jernalderen bekrefter Alf Kiil, når han skriver, at de store torskefiskerier i Lofoten allerede i tidlig var landets største merkantile aktivum, så i stedet for å dra i viking begynte nordlandshøvdingene å dra på handelsferder.

Vikingferdene var vel og kombinert med handelsferder, og tilstedeværelsen av stokkfisken, det tørkede lagringsdyktige protein som proviant, var en av forutsetningene for at våre forfedres langferder til sjøs i de hele tatt kunne la seg gjennomføre.

Olav Alsvlk har og vært inne på disse tanker da han i "Svolværs Historie", utgitt i 1963 skrev: "Det er den alminnelige oppfatning blant historikere at Lofotfiske som storbedrift først setter inn i løpet av "det 11. og 12. århundre. Iallfall er det Øst fra den tiden vi har sikre vitnemål om at skreien spiller noen "vesentlig økonomisk rolle i landets husholdning.

Slik ser Edv. Bull på det, som i likhet med A. W. "Brøgger hevder at ikke fiske, men jordbruk og reindrift, jakt og hvalfangst ga eksistensgrunnlaget her nord. "Og Halvdan Koht vil ikke feste lit til fortellingen i Egils saga om Torolv Kveldulvsson på Torgar som "sendte folk nord til Vågan på skreifiske og for med fisk til England. " -

Arkeologien synes imidlertid å fortelle om stordrift på Lofothavet med utførsel for øye allerede i "jernalderen. Det som i første rekke tyder på dette, er de rike vektfunn og den store mengde funn av "gravhauger med tyngdepunktet i Lofoten og Vesterålen, som er gjort i de senere årene. Dette svære "arkeologiske materiale forteller om økonomisk fremgang, og tyder på at Nord-Norge dengang har hatt en "overklasse av rike væreiere og handelsmenn. Tore Hjort i Vågan mot slutten av 900-årene er en av dem.


Vi vet at Vågar tidlig var et sentrum i Hålogaland, men det har hersket uklarhet om hvor gammelt dette sentret virkelig er. Den av Nansen nevnte "fiskeririgdommen langs Norges vestkyst" var størst i Vågar, og hele landets økonomi var fra gammelt av avhengig av innkomstene herfra.

Vågar var kontroll og oppgjørssted for de håløygske skinn og klovarene, vel opprinnelig et av håløygjarlens fyrstelige regaler, og fra Vågar seilte "Vågeflåten" videre i konvoi under jarlens beskyttelse. Vågar var og innf alls porten for kornvarene til Hålogaland, forutsetningen for at landsdelen kunne "brødfø" sin befolkning.

Hedenske stedsnavn i området viser og at et opprinnelig hov og tingsted i Vågan måtte være opprettet allerede i tidlig hedensk tid. Vågar var mobiliseringsstedet for den håløygske leidangen, som ifølge den eldre gulatingslov bestod av 13 tyvesesser og 1 tredvesesset skip.

Professor Sverre Steen skriver i "Ferd og fest": "Vågan var møtestedet for hålogalendingene når de skulle i kamp, og det var møtested og markedsplass for fiskerne; der kom de sammen når de skulle seile i samflåte syd til Bergen."

Fra "Eiriks-sønnenes saga" hører vi at de måtte slutte forlik med Sigurd jarl, for før fikk de ikke skatter fra Trondheimen, og disse stammet vesentlig fra Vågar. Fra Magnus­ sønnenes tid har vi en retterbot som fastsatte at håløygene selv skulle slippe å betale avgifter til kongen av fisket, men de øvrige som lå på fiske i Vågan, skulle (som før) gi kongen 5 fisker, som skulle innkreves her. Denne 5-fiskavgiften var sannsynligvis innført allerede av håløygjarlene.

Her var landets første sentralhavn for omsetning av tørrfisk helt fra den nordligste landsdel til og med Helgeland. Her måtte landøre betales for varer som ble direkte eksportert herfra, og skatten av bjarmer og finner, "skinn og klovarene", ble innkrevd her. Den verdslige administrasjon av hele landsdelen ser således ut til å ha vært knyttet til stedet, og da måtte Vågar være selve maktsentret i Håløygriket.

Samlingen av makt i Vågar kan neppe ha skjedd tilfeldig, men måtte ha vært organisert, og det reiser spørsmålet om jarleættens opprinnelige tilknytning til dette håløygske rikssentret før jarlenes utflytting til Trøndelag omkring år 800. Håløygjarlene var allerede for de startet rikssamlingen suverene herrer over Håløygriket, og naturlig måtte det da være at det administrative senter for riket de samlet også var bopelen deres.

I så fall startet rikssamlinga i Vågar, og sentret nådde følgelig sin største maktposisjon før jarlene flyttet sydover, og det skjedde som nevnt allerede i jernalderen. Allerede Grjotgard jarl Herlaugsson nådde så langt sør at han valgte Selva, innenfor Agdenes, til bosete. Der ble han drept av en bærserk, men ble etterfulgt som jarl av sønnen Håkon jarl Grjotgardsson (f. ca. 815). Håløygjarlenes flytting til Trondheimen måtte derfor senest ha skjedd tidlig på 800-tallet.

Riktignok har det vært hevdet at jarleætten opprinnelig hørte hjemme nordligst på Hålogaland, på eller ved Andøya hvor en, på grunn av navnelikhet, antok at riket Åmd lå, men en savner konkrete holdepunkter for påstanden. Og hvorfor skulle da håløygjarlene bry seg med å eskortere Vågaflåten sørover dersom deres hjemstavn og rike lå på Andøya?

Om rikssamlinga, Harald Hårfagre og Håkon jarl skriver Andreas Holmsen/Sverre Steen i "Norges Historie/Fra de eldste Tider til 1600":

"Noen sikre enkeltheter om Haralds og hans forgjengeres opptreden på Opplandene kan en ikke presse ut av "de sagnene som handler om det. Det første noenlunde trygge punktet i Haralds landvinningsstrid er at han "i Trøndelag møtte Håkon Jarl Grjotgardsson, som "kom til ham fra enlandet". Håløygjarlen var da i ferd "med å erobre landet sørover. Møtet mellom de to måtte få stor betydning for Norges samling.

Dette møte fant sted ca. år 865, da Harald 15 år gammel, møtte den 50-årige veteranen Håkon jarl Grjotgardsson, som var i ferd med å erobre landet sørover, og alt hadde lagt store deler av det under seg. Håkon jarl var allerede høvding over hele kysten, fra det nordligst bebygde til Nord-Møre, da Harald kom nordenfjells.

Ingen annen nordbo, unntagen Ynglingekongene, eide så stor makt på en hånd. Håkon Jarl måtte følgelig være godt i gang med rikssamlinga før disse to møttes, men siden jarlen falt i slaget i Stavenesvågen på Fjaler i 868, og også sønnene Grjotgard og Herlaug var falt ble det svigersønnen Harald Hårfagre, gift med Håkon jarls datter Åsa, som avsluttet og senere fikk hele æren for dette verket.

Håkon jarls fall fikk og det til følge at Torolv Kveldulvsson ca. 875 kunne underslå finneskatten, hvorfor han ble drept av Harald Hårfagre, og at håløygen Ottar knappe 5 år senere gjorde seg skyld i samme forseelse, hvorpå han søkte tilflukt hos kong Arthur i England, vel for å unngå samme skjebne.

Som nevnt peker både sagaberetninger og tradisjon ut det eldgamle ting og stevnestedet som et sentrum i Hålogaland. Snorre oppgir i "Olav Trygvassons saga" om slaget i Hjørungavåg mellom Håkon Sigurdsson jarl og jomsvikingene i året 986, at Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. Navnet Vågar nevner han imidlertid første gang så sent som i året 999, ved Olav Trygvassons drap på Tore Hjort, som her opplyses å være fra Vågar. Det følgende viser at tingstedet må være betydelig eldre.

Det skulle neppe herske tvil om Vågars betydning allerede i jernalderen, men hvor i det nåværende Vågan herred lå så dette kultsted, tingsted, stevnested, kaupangen og administrasjonssentret for Hålogaland fylke?

Arkeologer har søkt å finne ut av dette, og i regi av Universitetet i Tromsø, har det siden 1975, vært foretatt undersøkelser i Kabelvåg-området i håp om å finne tufter etter kaupangen. Som utgangspunkt for å finne frem til lokaliseringen av det gamle Vågar har arkeologene imidlertid valgt bare å tolke to enkeltepisoder fra Vågars senere historie.

Professor Reidar Bertelsen opplyser i "Lofoten og Vesterålens Historie", bind I, som ble utgitt i 1985, om hva en har lagt til grunn for disse undersøkelsene:

Skule jarl sitt besøk på Vågastemna tidlig i 1220-åra er beskrevet slik at han la til i Kjerkvågan om kvelden. Om morgenen hadde fleire av mennene forlatt skipet og Skule fikk vite at de var dratt til Vågan. "Av dette kan vi skjønne at Vågan er ute av syne fra Kjerkvågan. Skules menn hadde til og med begått et drap i Vågan uten at mennene på skipet blei vekt av oppstyret rundt det.

Ei anna viktig hending var tingmøtet i 1282, det fant sted på Brurberget. Vi må tro at sjølve markedsplassen lå noenlunde nært tingstedet.

Om vi velger å godta disse opplysningene, så kan vi regne med at stedet Vågan lå innafor det vi kan kalle Kabelvåg-området i vid forstand. Dette området har et fellestrekk når det gjelder gårdsnamnene. Fra vest mot øst finner vi nemlig: Øsvåg, Storvågan, Kabelvåg og Kjerkvågan. Det er uvisst om vi kan legge noe vekt på at alle fire gårdene har våg i namnet. I alle fall taler det ikke mot lokaliseringa av Vågan i dette området.

Med dette resonnementet som utgangspunkt blei det (i 1975) foretatt en serie prøvestikk for å forsøke å kartlegge hva som kunne finnes av kulturlag fra mellomalderen mellom Kjerkvågan og Øsvåg. For å være på den sikre sida blei også Ørsnes tatt med i betraktninga. Resultatet av denne kartlegginga blei fleire lokaliteter med bosettingsrester fra mellomalderen.

Det var likevel en lokalitet som peikte seg ut på grunn av størrelsen, Storvågan. Her så det ut til å være ca 15 000 kvadratmeter med urørte kulturlag i et sammenhengende areal. Ved seinere undersøkelser (1977, 1979, 1983) er det kommet opplysninger som indikerer at området er ca 20 000 kvadratmeter stort, men bare en mindre del, kanskje 5 000 kvadratmeter er urørt, resten er ødelagt ved plogvending. En har forutsatt at markedsplassen lå noenlunde nær det antatte tingstedet.

Utgangspunktet for valg av sted for undersøkelsene er altså to enkeltepisoder fra senere kristen tid, og etter at en så hadde holdt på med utgravninger i Storvågen i mer enn tyve år, ble disse avsluttet sommeren 1998, men ifølge arkeologene kan det fortsatt ta år før den skriftlige dokumentasjon foreligger.

Dokumentasjonen er fortsatt 2003 ikke offentliggjort.
Riktignok hadde en funnet spor etter tidligere virksomhet i Storvågen, men Bertelsen uttrykker seg nøkternt slik:
"Det er vanskelig å si heilt sikkert at det ikke kan tenkes at tilsvarende kulturlagavleiringer også kan finnes andre steder." Gamle kulturlag finns da og andre steder i de deler av Vågan som grenser mot de rike fiskebankene på innersiden av Lofoten, men disse har ikke vært arkeologisk utgravd.

De øvrige spørsmål som melder seg er om Brurberget ved Rækøykeila virkelig kan ha vært tingstedet for det håløygske fylkestinget, og også om nåværende prestegård, Kirkevåg ved Kabelvåg, er identisk med den jord som kong Øystein "la til" den kirke han anla i Vågar.

Nå skriver riktignok professor Oluf Rygh i "Norske Gaard-navne":

"Storvaagen. - Wage 1567. Waage 1614. Wogen 1667. Storvoge 1723. V å g a r, udentvivl den opr. "Hovedgaard; se under Herredsnavnet.

Alf Ragnar Nielsen skriver imidlertid i et tillegg til "Lofotposten" 17. juni 1995
i anledning av åpningen av "Lofotr" og museet på Borg i artikkelen "Høvdingene i Lofoten": Storvågen har med sine begrensede jordresurser, knauser og myrområder ingen likhetstrekk med kjente høvdinggårder fra denne tiden. Dessuten eksisterer det ingen fortidsminner som kan skrive seg fra et høvdingsete (store gravhauger, nausttufter, ringformede tunanlegg o.l.).

Videre opplyser Nils Arne Ytreberg i "Nordlandske Handelssteder" at oppdyrking av Storvågen som gårdsbruk først ble foretatt av Johan Hammond Wolff fra Stadsbygd, som først i 1844 overtok eiendommen etter svigerfaren, Caspar Fredrik Lorch.

Siden Storvågen har "begrensede jordresurser, knauser og myrområder", kan det imidlertid reises tvil om at Rygh kan ha rett i påstanden om at Storvågen er den opprinnelige hovedgård som har gitt herredet Vågan navn. Dersom dette var hovedgården, og det gamle sentret virkelig hadde ligget der, måtte vi i så fall kunne forvente at det begrensede jordareal, som likevel var tilstede, fra gammel tid hadde vært oppdyrket.

Det viser seg imidlertid neppe å være tilfelle, siden opparbeidelsen av gårdsbruket i Storvågen først ble foretatt etter 1844. Påstanden om Storvågen som den opprinnelige hovedgård bør da anses som tvilsom. Rygh kan imiderta ved denne påstand ha avsporet søket etter den gamle kaupangen.

Hva som sannsynliggjør at også kirken og prestegården fra først av var lokalisert annet sted enn det nåværende Kirkevåg, er blant annet at også denne gården ved Kabelvåg har en så begrenset innmark. Om den skrale innmarka skrev prosten Erik Andreas Colban allerede ved inngangen til 1800­ årene: "at der på prestegården kun kan fødes 4 kjør og noen småfe".

Læreren Mikal Jakobsen, tidligere assistent ved statsarkivet i Trondheim skrev i "Nogle Træk af Vaagan Herreds Historie" rundt 1910 om den beskjedne innmarka: "At dette i høy grad var sjenerende for beboeren, kapellanen i Kirkevåg, er innlysende. Jordveien var liten nok til en prestegård å regne, og rett som det var fremkom der besværinger over dette". Han nevner også at: "det var vanskelig å få prester til å forbli i Vågan da de gjerne søkte seg videre herfra til et fetere kall."

Cecilie Rist Andersen skrev i "Trekk av Vågans historie" utgitt i juni 1966: "Det meste av eiendommen opptas av knauser og åsrygger som ikke egner seg særlig til oppdyrking, men passer best til beite." Derfor, skulle det holdes større buskap på prestegården, så måtte vinterforet skaffes til veie annet steds fra.

Religion, lovverk og administrasjon fungerte opprinnelig samlet, som på gammeltestamentlig vis. Og det var først ved å beseire åsatroen ved hjelp av kristendommen at det til sist lyktes Hårfagreætten å oppnå fast samling og kontroll over hele landet. Kirken var, særlig i det område som ble liggende under erkebispestolen, helt frem til reformasjonen en maktfaktor som det for kongene, og kanskje især for kongsemnene, gjaldt å ha på sin side.

Magnus-sønnenes saga beretter at det etter Magnus Berrføtts død meldte seg flere kongsemner. Sigurd Jorsalfar er ikke den som i all sin ferd opptrer særlig kristelig. Allikevel for han i korstog til "Jorsal" med en stor hær, og denne reisen (1108 - 1111) ble vel foretatt også for å få kirken som bundsforvandt.

Fra den bekjente "Mannjevningen" vet vi at halvbroren kong Øystein, som var eldst, samtidig søkte å vinne kirken for sin sak ved å støtte den innenlands. Det er vel en av grunn ene til at han bygde flere kirker, også den i Vågar, som han og la jord til. Dersom jorden, denne kongelige donasjon til kirken, var den nåværende prestegård Kirkevåg gård ved Kabelvåg med jordveien som ovenfor beskrevet, så ville dette neppe gavnet hans kandidatur overfor kirken. Det vil derfor være naturlig å vurdere andre mulige lokaliteter både for det opprinnelige kult og tingstedet.

Nå går det fortsatt sagn om tingstedets og kirkens opprinnelige plassering. Disse viser ikke til Storvågen og Kabelvåg, men utpeker derimot Kjepsø ved Haversand som lokaliseringssted for det gamle sentret.

Sagnet forteller at tingallmuen måtte legge fra seg våpen i Oddvær, og skjold på Skjoldvær før de gikk i land på det fredhellige tingstedet Kjefsøy.

Denne tungvinte avvæpningen, fordelt på to lokaliteter, bør vi ikke ta bokstavelig, men sagnet forteller i et hvert fall at tingstedet, det var Kjefsøy i Molldøra.
Avdøde Olav Høy, en av grunneierne på Haversand, som var meget historieinteressert, oppgav at ifølge sagnet skulle den første vågakirka ha vært anlagt i Lanvågen like innenfor det nåværende fergeleie i Vottvika på Storemolla like ved Kjefsøy.

Likeså gjengis i boka "Vågan kirke 100 år" av Håkon Brun, at bonde ans Josefsen, Breivoll for bortimot 100 år siden fortalte følgende sagn, som ble skrevet ned av lærer Peter S. Lian, om hvorfor den første kirken i Vågan ble bygd i Kirkevågen:

LES SAGNET OM VÅGANKIRKA

Her bekreftes igjen at Kjefsøy var det gamle tingstedet, og samtidig at kongen foreslo kirken bygget i samme område som Olav Høy viste til. Siden dette var den første kirken som ble bygget i Håløygfylke måtte dette også være den opprinnelige fylkeskirken. Om kirken senere en gang har vært flyttet fra Brettesnesnakken til Kabelvåg-området, så kan nok dette forhold ha lagt grunnlaget for sagnet.

Geografisk ville det og falle naturlig at det opprinnelige sentret oppstod i Molldøra. Ifølge professor Magnus Olsen:

"Ættegård og Helligdom", har vårt land navn etter veien nordover: "Noregr,d.e. Nordr-veger. Så kaltes vel fra først av de deler av Norge som tidligere sammensluttede folk "lærte å kjenne langs Norges storvei, havet. Allerede i hedensk tid har religiøse og verdslige sentre blitt "anlagt ved gode havner som var naturlige trafikale knutepunkter langs denne veien.


Molldøra ved Kjefsøy måtte nettopp utgjøre en slik god havn i det sentrale knutepunktet, hvor nordfarleia krysset leia langs Lofotens innerside, før den fortsatte videre nord gjennom Tjeldsund. Likeså gikk det herfra en ytre sidelei nordover gjennom Raftsundet, og i tillegg ennå en lei til Vesterålen gjennom Austnesfjorden med drageid fra Laupstad til Higraf.

Med datidens kommunikasjoner kunne det knapt tenkes en mer sentral havn i området. "Sjøveien" over Higrafseidet ble ennå i senere tid ansett for så viktig at da Vågan herred i samarbeid med Hadsel bygget vei her i 1863-64, den første vei i nyere tid i Vågan, var hovedbegrunnelsen den, å lette båttransporten over dette drageide.

Når det gjelder havneforhold, så har såvel Kjefsøy havn som vågene på begge sider av Kjefsøy ypperlige havneforhold som uansett værforhold er fri for bunndrag, og med holdebunn "som kitt".

Ressursmessig ligger og stedet meget gunstig an. Kjefsøy ligger tett opp til gården Haversand på Storemolla og har fra gammelt av tilhørt denne gården. Gården Haversand er på ca. 6 km2, og med sin, etter forholdene i Vågan betydelige innmark, hadde denne gården gode forhold for gårdsdrift.

I tidligere tider ble ikke marka grøftet, så skulle en drive med den viktigste matproduksjonen da, nemlig kornavlen, så burde jordsmonnet være selvdrenerende, og det er det her. På Haversand ble det dyrket korn helt frem til siste mellomkrigstid. Gården fødde inntil for få år tilbake 2 hester, 15 kyr og 3 okser, pluss en del småfe på holmene, og i tillegg var her fjellbeite som stod unyttet. Dette måtte i gammel tid være en prektig gård.

I Frostatingsloven heter det således: "Det er en god gård, som har 12 kjør, 2 hester og 3 træler". I tillegg hadde gården gunstig beliggenhet for fangst og fiske, som Reidar Bertelsen fremhever det i "Lofoten og Vesterålens Historie": "Denne boplassen ligger slik til at den nærmest må være ønskestedet for fangst og fiske. Her er nær adgang "til vinterfisket på Hølla og ellers rike fiskeplasser i Molldøra og Øellsundet. Vest og sør for Haversand "ligger det en mengde av småøyer, holmer og skjær med muligheter for fangst av sel og fugl, eggsanking og "andre ressurser.

Det hedenske kult og tingstedet på Kjefsøy oppstod selvsagt i hedensk tid, og langt tidligere enn kirkestedet. Hedenske steds og gårdsnavn i området bør være en ledetråd for å finne frem til beliggenheten av det opprinnelige religiøse og verdslige sentret.

Gården Helland er nærmeste nabogård tvers over Molldøra mot sørvest, og professor Oluf Rygh forklarer dette navnet som hellig land.

Han skriver i "Norske Gaard-navne:

"GN. 40. Helland. - Helgaland AB. 98. Helligland 1567. Helgeland 1610. 1614. 1667. Helleland 1723. "Helgaland, se Sørfolden GN. 52. Ligger Ligesom GN. 41-43 og 46 paa Lille Molla.

Likeledes forklarer professor Magnus Olsen i sitt grunnleggende verk (professor Sverre Steens betegnelse), "Hedenske Kultminder i Norske Stedsnavn", Helland som navn på fredhellig land (gård) i umiddelbar nærhet av tempel og tingsted, hvor bruk av våpen ikke måtte forekomme.

Ved denne forklaring viser Olsen nettopp til denne gården: GN. 40 Helland i Vågan. Under gården Helland ligger øygruppen Skjoldvær, og i en omtale av Hedmark opplyser Olsen, at Skjold er en annen betegnelse for guden Ull, at Skjold betegner guden Ulls skip som kommer lastet med korn, men sier videre: "En primitiv kultus av kornvætte eller korngud, som tenkes å komme seilende om våren på skjold eller skip, "for om høsten atter å dra til ukjente egne, er sikkert ikke opprinnelig på Hedemarken. Den er i en tid eldre "enn den, som vi kan nå tilbake til ved hjelp av stedsnavnene, medbragt av, eller innført til heinerne fra en "kystbefolkning, som hadde et stort åpent hav utenfor seg i vest.

Så meget må ansees som sannsynlig at Ulls "sammenheng med kornvætten på skjold eller skip er bevitnet gjennom uttrykket: Ull's skip = skjold. "Snorre kjenner og en benevnelse: "skjoldets gud" for Ull.

Vi bør vel feste oss ved disse kultsagn siden vi vet at handelen på stevnestedet i Vågan, mer enn noe annet sted i vårt land, nettopp var basert på varebytte med korn.

Guden Ull var tingfredens og rettssikkerhetens håndhever, hvorfor hans kultsteder gjerne er lagt til tingstedene. Sannsynligheten for at det har vært et hov i Haversand/Brettesnes-området som var kultsted for guden Ull, får vi bekreftet ved at nærmeste gård mot øst er Ulvåg

At Haversand sammen med Brettesnes grenser mot Helland (hellig land) på den ene siden og mot Ulvåg (sammensetning med gudenavnet Ull) på den andre gir oss samtidig mistanke om at Haversand og Brettesnes opprinnelig var en udelt gård. Begge disse gårdene var da også kirkegods til langt ut i 1800-årene.

Riktignok skriver Oluf Rygh om gården Ulvåg:

"Gnr. 38. Ulvag. - Vlffuog 1567. Vluogh 1610. Vlffuog 1614. Wlduoghen 1667. Ulfwogen 1723. Kan "mulig være sms. med Dyrenavnet u 1 f r, jfr. Tysfjorden GN. 6 og Lødingen GN. 69. Ligger ved en i "Store Molla dybt indtrængende Vaag.

Rygh mener altså at stammen i navnet er et dyrenavn. Her må det imidlertid nevnes at han for gården Bjørndal på Lillemolla velger helt å se helt bort fra dyrenavn. Her skriver han:
"Gnr. 42. Bjørndal. - Biørnnedall 1567. Biørnndal 1610. 1614. 1667. Biørndahl 1723. En udenfor "Gaarden liggende Halvø heder efter Kartet Bjørnerø. Dette tyder paa, at 1 ste Led ogsaa i Gaardnavnet er "en Gen. B j a r n a r of Mandsnavnet B j ø r n. Jfr. PnSt. S. 41, hvor det bemerkes, at det sidste - r - i

"B j a r n a r meget ofte er forsvundet foran Konsonant, men bevaret foran Vokal eller h og i begge "Tilfælde nu gjerne gaaet over til Bjørn og Bjørner-.

Langt mer sannsynlig er det da at Bjørndal har sitt navn etter "bamsen", mens Ulvåg bærer navn etter guden Ull. At det i eldre tid virkelig har vært en tallrik bjørnestamme i Lofoten bekreftes av prosten Peder Claussøn Friis som i 1598 skriver:

"Der (i Lofoten) er oc megit store oc høie Field paa somme Øer, oc der til saa mange Biørne, at ey saa "mange i nogit Læn i Norrig, oc gøre stor Skade, icke alleniste paa Queg, men ocsaa paa Fisk oc Tran, thi "hand rifuer Fisk ned af dens Fiskehialde, naar icke er Folk hos, oc æder oc slider den.

Ennu nærmere åtti år senere skriver Diderik Brinch i sin "Beskrivelse av Lofoten" fra 1676: "Det finnes et utall av bjørner i Lofoten, bortsett fra Værøya og Røst.

Det fortelles og fra Storemolla at det i tidligere tider skal ha vært bjørn på øya, og at gjeterne, når de drev kyrne på beite i utmarka, måtte holde utkik etter den.

Derimot har vi overhode ingen kilder som antyder at det noensinne har forekommet ulv i Lofoten. Vi kan derfor ikke feste lit til Ryghs forklaringer av disse stedsnavnene. Det ville neppe heller være riktig å sammenligne forholdene ute på øyene i Lofoten med festlandets Tysfjorden GN. 6 og Lødingen GN. 69 når det gjelder forekomst av ulv.

Ulvåg kan derfor neppe ha navn etter dette dyret, og da er det naturlig å slutte at navnet har sammenheng med dyrkelsen av guden Ull.

Om gården Haversand som Kjefsøy var en del av skriver professor Oluf Rygh:

"Gnr. 24. Havrsand. - Haffersand 1567.. Haffuersand 1610. Haffresand 1614. Haffuersand med"Kiebsøen 1667. Haversand med Kiebsøen 1723. Hafrsandr eller Hafrasandr. Der findes mange med Hafr­ "sms.

Stedsnavne, hvori det PnSt. S. 190 (hvor dog ikke dette Navn er opført) formodes at Iste Led er Hafr "som Mandsnavn. BD XV S. 396 er fremsat den Formodning, at naar H a f r - i Navne i Kystegnene "findes sms. med -fjord, -vaag og -vik, kan der være Grund til at tænke paa det h a f r, som man har i "h a f r h v a 1 r, som af Bjørn Haldorsen oversættes med Delphin, Springhval, og i h a f r k i t t i eller "h a f r k y t t i, en slags Hval.

Til Grund for disse Sammensætninger i Stedsnavne kunde ligge et h a f r, "som har betegnet en Hvalart, eller de anførte Dyrenavne kan være forkortede i sms. Stedsnavne. Denne "Formodning kan også støttes ved, at Haverø (Havreø) er et meget hyppigt Ønavn paa Strækningen fra "Hordeland til Nærø.

Denne forklaring anser jeg også for den rimeligste her. Der er her intet Vandløb. "Siste Led er s a n d r m., Sandstrækning, der støder til, beskylles af Søen. Haversand ferdes ogsaa i Bø "paa Vestsiden af Langøen. GN. 24 og 25 ligger paa Øen Store Molla. Gnr. 24, 3. Kjepsøen. (Kesszøen "1567). Se frg. GN . Kjepsø findes ogsaa i Lyngdal.

Det kunde efter Formen være dannet af k e p p r m., "Kjæp. Imidlertid er det vel sandsynligt, at Prof. G. Storm har Ret, naar han (Sigurd Ranessøns Proces S. "49) anser dette Sted for at være den K e f s i s e y, der i nogle Sagahaandskrifter nævnes som Thingsted "for den nordligste Del af Haalogaland. 1 ste Led i dette Navn er ifølge Fritsner k e f s i r m., Træl.


Kanskje er det dristig å trekke i tvil også Ryghs fortolkning av navnet Haversand, men til det er å bemerke at Oluf Rygh aldri hadde vært i Nord-Norge, og derfor måtte trekke sine slutninger vesentlig ut fra datidens karter. (Han døde allerede i 1899 - verket utgitt av broren Karl Rygh i 1905). Oluf Rygh er her ganske ubestemt og fremkommer kun med sin formodning. Her har han altså bare gjettet, hvorfor vi også bør ta hans forklaring av navnet Haversand med forbehold.


Imidlertid refererer han her også Gustav Storms påstand om at Kjefsøy var "TINGSTED FOR DEN NORDLIGSTE DEL AF HAALOGALAND", noe også han bekrefter sannsynligheten av. At Kjefsøy virkelig var tingstedet er således bekreftet av begge disse professorer.

Alene sammenstilling av gårdsnavnet Helland og gudenavnet Ull indikerer ifølge Magnus Olsen "Hedenske Kultminder i Norske Stedsnavne" et virkelig senter, et førkristent hov med tingsted, og ifølge hans "Ættegård og Helligdom", at vi her har med å gjøre med: "en gård fra gammel tid i øverste skikt, tilhørende en overklasse eller høvdingklasse kjennelig med navn som Hof og navn dannet av bær (Bø)".

Ifølge Olsens fremstilling vil det derfor være naturlig å slutte at navnet Haversand er avledet av Hov (tempel) eller Hovin (tempel-sletten). Følgelig er også dette et gammelt hedensk navn. Skriftlige kilder bekrefter og at det gamle sentret var etablert i hedensk tid.

Gudsdyrkning innomhus, i gudehov, ble i vårt land etablert omkring midten av det første tusenår av vår tidsregning, og dyrkningen av guden Ull ble siden avløst av Tor-kultusen i de siste par hundreår før kristendommens innførelse.

Derfor kan dette sentret antydes å være etablert allerede ca. år 500-800, altså som nevnt innledningsvis i merovingertiden. Oldfunn viser også at bosetningen her må være meget gammel, og følgelig er da også tinget gammelt. Etter alt vi vet om norrøne samfunn har tinget blitt innrettet like etter bosetningen, og som tinget var et nødvendig organ for lysing og rettsavgjørelser, var hovet det for gudsdyrkelsen. Ovenstående navneforklaring er naturlig å sammenholde med den forklaring historikeren professor Gerhard Schøning gir av navnet på det tilsvarende hedenske religiøse sentret i Romsdal, kaupangen Veøy i sin beretning "Reise gjennem en deel af Norge 1773":

"Af de Gamle kaldes Stedet Veøy eller Ve-eyar, d.e. den hellige Øe eller de hellige Øer; hvilket tilkiænde­ "giver, dels at den nu værende Vedø har fordum bestaaet af 2de Øer, dels at her i hedenske Tider maae have "staaet et Tempel, uden Tvil et Fylkis Tempel, der ha været tilfælles for hele Romsdal eller Romsdals-Fylke.

Andre gamle navn er fortsatt i bruk på Storemolla. Navnet på fergeleiet Vottvika skriver seg således også fra gammel tid, da det vel viser til en varde for å varsle ufred. Gerhard Schønning skriver og om et lignende navn fra Trøndelag: "Østen for, eller nordost fra Lexvikens Kirke, ligger et temmelig høit Biærg, kaldet Votta-Huen, fordi her, i "Ufreds tider holdes en Votte eller Vare.

På Brettesnes ligger og høyden Veten, utkikspunktet for vaktposten som skulle sikre boplassen mot overraskelser i form av uventede overfall.

Så finner vi på Storemolla også spor etter virksomhet i eldre tid.
I området nord for Haversand finnes ennå rester av en gammel hulvei frem til Heggerdalen (dersom ikke restene av denne "Stygge-veien" er ødelagt av den pågående veibygging). Det var tidligere eier av gården Lauritz Høy, dattersønn av den kjente skolemann, kirkesanger og botaniker Rasmus Arntzen, som allerede under krigen opplyste at denne veien var fra forhistorisk tid, og som også påviste tufter etter gammel virksomhet på gården.

Hans opplysninger var det som gav ideen til mine undersøkelser. Et gammelt bosted bør det ha vært i Heggerdalen, da veien stanser og ikke er fortsatt nord for dalen. Som nevnt er hulveien fra meget gammel tid, og navn langs veien som Trang-klauv-vika og Hest-helleran (sted hvor en måtte stige av og leie/holde hesten) viser at dette har vært en gammel Ø-vei At veien virkelig er gammel vet vi, da slike hul-veier er tidstypiske for vikingtid og tidlig middelalder, og ifølge professor Sverre Steen, "Ferd og Fest", ble det ikke bygget veier i Norge mellom år 1300 og år 1500.

Han skriver videre:

"Middelalderens veibygging var av meget primitiv art. Hvor det gikk an, ble veien ryddet i lovbefalt bredde, "trær og grener hugget vekk, de verste gropene fylt med sten, risbunter og grener, broer av runde stokker, "kavlebro, lagt over myrer der veien nødvendigvis måtte gå. Men ellers holdt man seg mest mulig på det "tørre; derav kommer det delvis at veiene går oppe i åssiden, ikke nede i dalbunnen ved elven hvor det "var sidlendt den gang grøfting ikke var på moten. Det hadde lite å si at veiene var bratte. Folk skulle bare "gå der og ride; men tørre skulle de være.

På Kjefsøy, som ble fraflyttet etter første verdenskrig, finnes fortsatt steinvorrer og murer, men hvor gamle disse er vites ikke. Den oppfatning at Kjefsøy virkelig er det gamle tingstedet bør være bestyrket etter at Tromsø Museum i 1955 lot foreta utgravninger på øya, hvor man fant spor etter tingbuer, og i en hustuft fant man en brynestein og en vevtyngd, men disse undersøkelsene er såvidt vites ikke blitt fulgt opp.

Det har ikke vært foretatt arkeologiske utgravninger på Haversand, men et betydelig antall tilfeldige funn avslørt ved jordarbeide bekrefter at gården har vært bebodd allerede fra steinalderen.

1 1907 og i 1908 ble det på Haversand funnet en skiferøks, en enegget skiferkniv og en skiferspydspiss. På Solvang (tidl. Valvollen, husmannsplass under gården) er og gjort mange funn, nemlig: en steinøks, to eneggede skiferkniver, to skifermeisler med huislipt egg, en skiferdolk og en brynestein av kvartsitt. Dessuten to hulslipte skiferøkser, tre små skifer­ meisler, en tveegget og fjorten eneggede skiferkniver, en skiferpilespiss, to skiferspydspisser, to brynestein og to flintestykker samt også her et skår av en klebersteinsgryte.

Alle disse funn behøver nødvendigvis ikke å skrive seg fra steinalderen, da steinredskaper også ble brukt i senere tid, men de tæres ikke opp i jorden slik jernredskaper gjør, og er derfor ofte rikeligere representert ved tilfeldige fim. Fra Brettesnes fortelles om gamle gravhauger som i senere tid dessverre er blitt delvis ødelagt, og her er også registrert hustufter fra jernalderen.

Ved enden av den nevnte hulveien i Heggedalen har en vel også en av de gamle bygdeborgene. Disse var naturlige hauger i terrenget hvor det kun et sted var mulig å ta seg til topps, hvorfor borgen var lett å forsvare. Her ligger det en slik markant utilgjengelig bratt haug med en steinur i forkant, og det gamle navnet på området, Urenborg, gir oss en pekepinn om hva haugen kan ha vært brukt til. Haugen benevnes nå Storsteinen på Haversandsetra.

Gerhard Schønning beskriver en lignende bygdeborg ved Hustadvika slik:

"Fra et fiæld, Rautua kaldet, beliggende I Mil omtrent i S.O. fra Karlsvik Præstegaard, udstrække sig mod "N.W. eller Norden 3 Klipper, i Rad efter hinanden, af hvilke de 2de yderste kaldes Haarbergene, men den "3die spidse Klippe, som ligger Fiældet nærmest, kaldes Aslak-steinen, af en Kong Aslak, som der skal ha "resideret, eller brugt dette Sted som et Castel, hvortil det er meget beqvemt. Thi det øverste af denne "Klippe er et næsten paa alle Kanter steilt Biærg, dannet omtrent firekantet, 30 til 40 Alne høit, saavidt kan"skiønnes, med en mod N. W. eller Norden nedhællende Flade oven paa. Det kan ingensteds bestiges uden "paa den nordre Kant, hvor man ad en meget besværlig, liden og trang Stie kan komme did op.

Fogden Erik Hansen Schønnebøl skriver i "Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse" fra 1591:

"Her findes en sted paa dere øe Voge en stor helle, som mand kaller konning Hogens helle: det er en stor "mectig steen, og jngen kan komme paa den samme høye klippe, med mindre mand haver en lang stie, og "sætter der til. Oven paa den klippe er gjort en stor høy vare af andre smaa passelige steene, og her gaar ord "almindelig iblant den menige mand, at koning Hogen med sine holsinder skulle have gjort den samme "vaare, og staar endnu paa denne dag, og holdes ved magt til hans ævige jhukommelse. Straxen østen for "denne store høye klippe, er der en stor rund plads, og slet inden udi, men uden omkring Y runden, er der "sat med store runde steene, den ene hos den anden, og er hver steen saa stor som toe karte vel kunde løfte "den afsteed, og efter gamle sagn da ere i den meening, at konning Hogens paulun skulle have staaet paa "den samme sted, og han skulle have der sit tilhold.

Her omtaler Schønnebøl tydeligvis Storemolla.
Beskrivelsen av "konning Hogens helle" passer eksakt på den omtalte Storsteinen på Haversandsetra, bygdeborgen som vel har gitt området navnet Urenborg. Fortsatt finnes øst for steinen plassen med store stener lagt i ring hvor Schønnebøl mener at "Konning Hogens paulun efter gamle sagn skulle have staatt". At fagfolk ikke har reagert på disse opplysninger skyldes vel at Schønnebøl har utelatt å fortelle at plassen finnes ute på øsenden av Hegger dals holmen ca. 100 m utenfor landet på Storemolla.

Han har imidlertid overdrevet størrelsen på "den store runde pladsen". Edv. J. Havnø, som reiste rundt her for Tromsø Museum i 1930-årene, besøkte og steinringen på Heggedalsholmen, og han mente, iflg. Laurits Høy, at stedet var en gammel stormannsgrav, igjen en bekreftelse for at det har bodd høvdinger/adelsmenn på gården.

Når det gjelder Schønnebøls opplysning om at det: "Oven paa den klippe er gjort en stor høy vare af andre smaa passelige steene", så har vel Schønnebøl her misforstått sine informanter. Han beskrev da også dette først lenge etter at han var flyttet fra fogderiet.

Den varden han omtaler er nok ikke plassert på toppen av bygdeborgen på Haversandsetra. Derimot står det en bygget steinvarde mellom haugene i syd på Lille-Kallsøy i Øyhellesundet, og som forklaring på tilstedeværelsen av denne har det siden oppstått sagn om et fordums båtforlis ved denne øya, og at varden er bygget av mannskapet for å holde varmen i vinternatta. (Da måtte de i tilfelle først ha måket vekk sneen). Hvorfor varden er bygget er uklart, da den etter sin skjulte 1321).

I hvert fall burde det være før 1361, det året vi fikk en bestemmelse om at utenlandske kjøpmenn ikke måtte komme nordenom Bergen, og før dette årstall må vi vel derfor også datere engelskmennenes "contor" i Vågar.

Dette stemmer også med hva vi fra tidligere vet om at engelsk innflytelse gjorde seg gjeldende i Norge før den senere ble avløst av tysk. Kanskje kan dette også være oss en hjelp til å tidfeste stedsnavnet Brettesnes. Boken måtte for øvrig være et håndskrift, da boktrykkerkunsten først kom med Gutenbergs bibel i 1450. Dette var i en tid da bøker var en sjeldenhet også i kirkene, noe som var tilfelle også på Schønnebøls tid. Gustav Storm opplyser således i en innledning til "Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, (1545-1614)" fra kirkene i Lister Provsti:

"Hans Kirker var ved hans Død udmærket udstyrede med Inventarium, som væsentlig synes anskaffet i Hr. "Peders Tid. Saaledes besad, for at nævne Enkeltheder, Hovedkirken to Exemplarer af Fredrik II's Bibel "(fra 1589), 1 Alterbog og 1 Psaammebog, og dertil var endnu i 1607 kommet "en stor Psalmebog og fire "smaa", hver Annexkirke ligeledes en Alterbog og 1 Psalmebog.

Omkring halvdelen av hedenske gårdsnavn i landet finner en i nær forbindelse med senere sognekirker. Kirkesognet fikk sitt midtpunkt nøyaktig på samme plass som hadde vært stedet for gudsdyrkelsen i hedensk tid.

Magnus Olsen skriver:

'Den øyensynlige fasthet i de norske hovsogns fordeling må ha sin motsvarighet i en verdslig - judisiell­ "administrativ - inndeling. Vi kan slutte at landet i vikingtiden var delt i "hovsogn" omtrent svarende til "kirkesognene i senere kristen tid. Kristendommen har altså i stor utstrekning kunnet bygge sin geistlige "inndeling over de tidligere hedenske menigheter, og velge kirkens plass hvor hovet stod før. Felles for "slike sentra er at her opptrer hov/kirke, tingsted og markedsplass samlet.

I kaupangen Veøy i Romsdal, hvor fylkestinget for Raumdølafylke ble holdt, var det således også kirke, att samlet ved tingstedet. De samme forhold erfarer vi fra kaupangene Borgund på Sunnmøre og Lusakaupangen i Sogndal, og om Avaldsnes ved Karmsundet opplyser Sverre Steen, at der var det både kongsgård, havn, tingplass og kirkested på en gang. Har vi fått tingsted og hov geografisk bestemt, så har vi også lokalisert markedsplassen og derved hele sentret. Det skulle ikke være noen grunn for at nærheten mellom tingsted og kirke i Håløygfylke skulle avvike fra dette mønster.

Om kristendommen opplyses at den ble innført i Norge etter slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Dette må da i beste fall være en ganske overfladisk betraktning. I hvert fall gikk det fra da av over to mannsaldre før kristendommen var innført i Nord-Norge.

Det viser Magnussønnenes saga, som forteller at den første kirke i Håløygfylke ble anlagt av kong Øystein i Vågar, sannsynligvis i 1108-1109, nesten 80 år etter Stiklestadslaget.

Ifølge Haakon Shetelig/Sverre Steen: "Det Norske Folks Liv og Historie", er det utenkelig at tingordning kunne unnværes en hel mannsalder eller mere, så tingstedet og sentret på Kjefsøy har i denne tiden bestått ubrutt, og selv i dette religionenes interregnum grep troen langt sterkere inn i hverdagen for datidens håløyger enn vi i dag kan forestille oss.

I Håløygfylke var det da verken prest eller kirke, så den gamle gudelære ble vel hele denne tid holdt i hevd, og i så fall fantes ennå da kong Øystein kom hit, gudehovet på stedet, så kanskje innskrenket kongens kirkebygging seg til kun å bytte ut gudebilder med krusifiks og helgenbilder, og så innvie hovet som kirke. Ifølge Magnus Olsen har slikt i et hvert fall forekommet andre steder.

Vågar var fra jernalderen av et økonomisk senter, og da kongemakten senere etablerte seg, først i Nidaros, senere i Bergen måtte kaupangen Vågar fortone seg som en konkurrent til residensbyen. Allerede kongene Olav Trygvasson i 999 og Olav Haraldsson i 1027 prøvde å fravriste kaupangen dens posisjon, men Vågar måtte ennå så sent som i kong Øysteins tid fremstå som et opposisjonelt hedensk økonomisk senter i Hålogaland, og det måtte da være både i kongens og i kirkens interesse å bryte sentrets og åsatroens makt ved å erstatte det hedenske hovet ved tingstedet med en kristen kirke.

Hans misjon i Vågar var således det aller siste ledd i kongenes kristning av Norge. Her kunne han også overlate til kirken gården som huset selve det gamle religiøse og verdslige senter i Hålogaland. En gård han virkelig kunne være bekjent av, og ikke minst, som kirken kunne stå i takknemlighetsgjeld til ham for. Når så kongen samtidig gav jord til kirken måtte han på forhånd mene å eie denne gården, og de første kongene, de kjøpte ikke jord. De drepte eller forviste eieren og erobret hans gods.

Aner vi en sammenheng med Olav Trygvassons drap på vågahøvdingen Tore Hjort i 999? At kong Øysteins ferd til Vågar også hadde økonomiske formål viser en retterbot fra Magnus-sønnene først på 1100-tallet hvoretter kongen skulle ha enerett til å kjøpe "klovare" fra og med Hålogaland og nordover. Dette var et inngrep i "Vågars privilegier" da disse varene fra gammelt av hadde vært eksportert direkte fra Vågar til Ørne, som selv avhentet dem her.

Om prosessen mellom Sigurd Jorsalfar og lendmannen til Steig, Sigurd Ranesson i 1114, opplyser Snorre at kong Sigurd krevde saken inn for tinget på Kefsisey. Om kong Øystein, som hadde tatt Sigurd Ranessons parti, beskrives ilandstigningen meget nøye. Øystein lot flokken sin gå en og en på skrå opp fra landingsstedet og frem til tingplassen for å gi broren, Sigurd, som hadde kommet dit først, inntrykk av at han hadde med seg en betydelig større hærstyrke enn tilfelle var.

Denne beskrivelsen av ilandstigningen passer eksakt for Kjefsøy, da terrenget her danner en terskel mot landingsstedet i Kjefsøyhamn, som derfor ikke kan sees fra sletta merket Kjefsøy på Kjefsøya. Jeg viser her til Rasmus Arntzens kart gjengitt i "Skolp 1986". Terrenget her, som minner om et amfiteater, må vel ha vært plassen for tingstedet, og det gamle navnet på sletta er Vollan, noe som og tyder på at vi her står overfor den gamle tingvollen.

Det kom tidlig til uoverenstenunelser mellom konge og kirke om Vågar. Fra Inges saga hører vi allerede i 1139 om Sigurd Slembes drap på vågapresten Svein og de to sønnene hans, og innledningsvis er nevnt drapet ved hertug Skules ferd i Vågar i 1224.

Om dette forteller Håkon Håkonssons saga:

"Denne sommeren for Skule jarl nord på Hålogaland og møtte på stevnet i Vågar. Han la til i Kirkjuvaag. "Om morgenen da jarlen våknet var alle de menn som holdt til framme foran ausn borte. Han spurte da "hvor de var blitt av, og det ble fortalt ham at de var på stevnet i Vågar, og de fleste bar våpen. Jarlen spratt "opp i bare linklærne med sverd i hand, og de som var blitt tilbake på skipet for med ham. Da han kom ut i "Vågar var det hendt, at Baard Flekk og Tord prest hadde drept hirdmann Arne Herjardal, som var søstersønn til Paal Vaagaskalm. Paal hadde kommet dit ut om natten. Han var svært oppbrakt. Ivar Utvik "utgreide saken på vegne av hirden, men Paal ville ingen bot godta, og med dette endte tinget.

At hertug Skule valgte Kirkjuvaag som landingsplass anskueliggjør at det neppe var plass ledig for flere langskip i Kjefsøyhavn under tinget, og da var det naturlig å ta havn i Langvågen, nærmeste havneplass østenfor, og dersom Langvågen i Vottvika var det opprinnelige Kirkjuvåag er avstanden derfra til Kjefsøy så kort at den og sannsynliggjør Skules ferd dit ut i bare linklærne (nattøyet).

Sagaens uttrykk: "ut i Vaagar" og "med sverd i hand" samstemmer da med geografien.At Paal Vaagaskalm kunne budsendes til Kjefsøy allerede selve mordnatten viser at boplassen hans i Vågar lå like ved, og når det ikke nevnes at han oppdaget Skules skip da han drog ut til Kjefsøy i den lyse sommernatten skulle dette tyde på at han kom fra motsatt kant, fra Haversand-området.

Dersom det var tvist mellom kirke og adel om eiendomsretten til gården, så har vi kanskje her den virkelige forklaringen på drapet, hvor en av drapsmennene var en kirkens mann, Tord prest.

Vågahøvdingen Paal Vaagaskalm, også kalt Paal Bonde, var av Haakon Haakonsson satt til lendmann over Håøygfylke i 1218, året etter kongens tiltredelse, og han fikk da sin nye residens på Dynjarnes (Dønnes). Han hadde imidlertid sin slektsgård i Vågar, og kanskje var denne gården Haversand. Ved gården ligger Bonddalen med Bond-dalsbekken, og i Øyhellesundet har vi også navnet Bondsteinen. Det kan vel vanskelig påvises at disse navnene er reelle minner etter Paal Bonde Vaagaskalm, men de befester i et hvert fall igjen inntrykket av at det har sittet høvdinger/adelsmenn på gården.

Absalon Pedersøn Beyer skriver således i "Om Norgis Rige" i 1567:

"Der ere endnu nogle levninger, endog de aarligen begunne at bondis, saa at de faa den titel igjen, som "adelen havde her i riget, før de bleve gjorde under kong Magnus Haagenssøn 1275 til hertuger, grever, oc "slagne til baroner oc ridderer, som er at de kallis boande mend, hvilken sedvane endnu bevaris i Island, at "man kaller en adelsmand boande.


I 1152 ble erkebispesetet etablert, også det ved det gamle maktsentret Nidaros, og erkebispedømmet dekket omtrent samme område som tidligere lå inn under jarledømmet: Nord-Norge, Trøndelag og Nordmøre. Erkebispegården, som ble bygget allerede av erkebiskop Øystein Erlendsson, som tiltrådte embetet i 1162, var til og med forsynt med forsvarsverker. Her ble erkebispen sittende som en potentat, helt frem til reformasjonen i 1536-37.

Siden Hålogaland lå under erkebiskopens domene og i hans nærhet, kunne vel han lettere føre kontroll her enn kongen som da satt i Bergen. Dette forhold visste erkebiskopen tydeligvis å utnytte. Han påla etter hvert allmuen avgifter som langt oversteg kongens innkomster her.

I "Magnus Erlingssons Saga" (1161-1184) fortelles:

"Øystein erkebiskop og Erling Skakke hadde ofte samtaler med hverandre alene. En gang hendte det under "samtalen at Erling spurte: "Er det sant, herre, det folk sier De har økt pengeverdien i de bøtene De skal ha "av bøndene nord i landet?" "Erkebispen svarte: "Det er visst og sant at bøndene har gått med på å øke pengeverdien i bøtene til meg. "De har gjort det etter sin egen vilje og uten noen tvang, og derved har de økt Guds ære og inntektene ved "vårt bispesete." og videre: "Du har alt før økt din sønns navn og makt nok; og dersom jeg ulovlig har tatt "pengeverdi av trønderne, så tenker jeg at det lovbrudd er større at den er konge over landet som ikke er "kongssønn. Det er verken lov for eller døme på det her i landet."

Så sterke økonomiske interesser nordpå hadde erkebiskopen at han, i tillegg til sin representasjon ved prestene, hadde utplassert en rekke setesveiner som drev handel for hans regning her, og han gikk endog så langt som til å yte noen av disse "adelig frihet".

Da det ble skrevet en egen lovbok for Hålogaland, fikk den navnet "Vågaboken", og professor Didrik Arup Seip mener at vi har indikasjoner på at "Vågaboken" var en lovsamling som gjaldt hele Hålogaland og at tinget i Vågan må ha vært lagting (her menes vel fylkesting) for hele landsdelen inntil det på et senere tidspunkt ble flyttet til Steigen.

Seip har trolig rett i denne påstand, siden det ikke er påvist tinglokalitet for søndre Hålogaland halvfylke. Så innfant da drottseten Bjarne Erlingsson til Bjarkøy og til Giske seg i Vågan i 1282, hvor han under tinget på "Braadarberget" utstedte: "forbud mot å utgi videre til erkebiskopen og geistligheten mer enn den gamle kristenhet bestemte, videre forbød han opplesning av "Vågaboken" og erklærte at kongen ikke ville vite av anden lov enn loven av 1280. Ved disse forbud satte han en stopper for erkebispens, i de senere år tiltagne anmasselser."

Når denne sagaens opplysning oppfattes som om dette tinget ble satt på en haug ved Rækøykeila, da overser man så vel de bekreftelser fagfolk har gitt om at Kjefsøy var tingstedet, professor Magnus Olsens forklaringer av hedenske gårdsnavn, samt de håndfaste spor etter tidligere virksomhet på og ved Storemolla.

Siden også sagnenes og sagaenes vitnemål later til å samstemme med Olsens forklaringer er det neppe heller grunn til å dra disse i tvil, og dersom professor Didrik Arup Seip har rett i at tinget i Vågan var ting for hele Håløygfylke, er det utenkelig at et så betydelig tings og administrasjonssenter kunne ha ambulert tilfeldig innen Vågan fjerding.

Siden sagaen beretter at Bjarne Erlingsson innfant seg i Vågar under tinget må dette da bety at han ikke innkalte til ekstraordinært ting, men møtte opp til det ordinære tinget som allerede da hadde en mangehundreårig tradisjon bak seg på Kjefsøy.

Tinget var en uadskillig del av vågastevnet, og da er det utenkelig at Bjarne Erlingsson i det hele tatt maktet å flytte hele ting og stevneallmuen, med skip, tingbuer, varer og utstyr utenom det gamle hevdvundne tingsted for fylkestinget.

Vi må derfor godta at også navnet "Braadarberget" viser til det faste ting og stevnestedet på Kjefsøy, især da brudar eller brear, er en gammel benevnelse for vadested, og Kjefsøy nettopp ligger ved et slikt vadested over til Storemolla. Betegnende er det og at på gården Haversand, som Kjefsøya var en del av, ligger en tidligere husmannsplass kalt Berget, som fra gammelt av het Junkerberget.

Når Bjarne Erlingsson under tinget kunne utstede: forbud mot å utgi videre til erkebispen og geistligheten mer enn hva den gamle kristenhet bestemte, forbud mot opplesning av den gjeldende lovbok "Vågaboken" samt erklære at kongen ikke ville vite af anden lov enn "Kong Magnus Almindelige Landslov", altså en total omlegging av hele lovverket, må vi se dette som en bekreftelse for at vi her ikke har med noe bygdeting å gjøre, men at dette er selve fylkes­ tinget for Håløygfylke, idet vi ikke har noen beretning bevart om at denne totale lovomlegging­ en har vært kunngjort andre steder i fylket.

Om hvor viktig kongen selv anså å få igangsatt dette skriver Konrad Maurer i "Utsikt over De norske Rettskilders Historie":

"Kong Magnus selv har indfundet seg på Thinget (Frostatinget) for, at forelægge den (Kong Magnus "Almindelige Landslov), og lade den oplæse for Thingmændene Jonsokdag, den 24de Juni Aar 1274, eller "hvad der kommer ud paa et, i Kong Magnus l lte Regjeringsaar.

Ifølge Knut Helle, "Norge blir en stat": ble de første lagting opprettet for byene under Magnus Lagabøte, og i senmiddelalderen er det kommet til fem nye lagting, bl.a. Steig for Hålogaland, sannsynligvis opprettet i Håkon V's tid. Tinget på Kjefsøy representerte eldre tiders lokale selvstyringsorgan, fylkestinget, hvor kongen var avhengig av lovsigemannen og tingallmuen støtte, men det nyopprettede tinget på Steig var et lagting, som under ledelse av kongens embetsmann, lagmannen, var et lydig redskap for enekongedømmet etter oppbyggingen av sentraladministrasjonen.

Ved flyttingen til Steig falt plikten til å møte til tings på Kjefsøy bort, og dette, sammen med kongens egeninteresse, er vel en viktig årsak til at tørrfisk-handelen over tid ble overført til Bergen som lå utenom erkebispens direkte maktområde.

En medvirkende årsak kan muligens være en svikt i datidens "vågefiske", hvilket følgende sitat fra Sverre Steen:

"Ferd og fest" tyder på: "11340 omtales to trøndere som ikke vil betale tiende av skrei, tran og svovel som de har ført fra Island. "Det har alltid vært skikk, sier de, bare å betale toll av vadmel. "Det kommer av, svarer erkebiskopens menn, at det like til for kort tid siden nesten ikke ble ført skrei fra "Island, men nu føres også fra Island den meste og beste last (vare) i skrei og tran".

Muligens sørget kongen for at også kirkestedet ble flyttet til Steig i forbindelse med flytting av tingstedet. Deler av koret i kirken på Steig er i et hvert fall levninger av en steinkirke fra denne perioden, og underlig nok fortelles også fra Steigen et sagn tilsvarende det fra Vågan, om at syllstokkene først var lagt opp på et annet sted, men her av stormflo flyttet til Steig hvor kirken så ble bygget.

Tidlig i middelalderen var fisk og fiskeprodukter landets viktigste eksportartikler, og her spilte produktene fra vågafiske hovedrollen. En oversikt over varene som utenlandske kjøpmenn brakte til øst-engelske havnebyer fra Bergen i årene 1303 -1311 viser at tørrfisk og tran da utgjorde hele 90 % av verdien. Kirken hadde, især etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152 etter hvert tilrevet seg store interesser i denne næringa. Økonomisk kontroll over vågafisket var derfor av livsviktig betydning for kongen. Allerede Bjarne Erlingssons opptreden på tinget i 1282 viser at sentralmakten arbeidet for dette. Kongen hadde bare mulighet til å innkreve landøre i de havner som han behersket, slik at direkte eksport fra Vågar kunne bety et rent tap for ham i motsetning til eksport over Bergen.

1 1321 er Bjarne Mardarson nevnt som den første lagmann på Steig, og antagelig ble lagtinget på Steig opprettet nettopp dette året. (I så fall ble det først opprettet under kong Magnus Eriksson). Ifølge Alf Kiil: "Da bøndene seilte" er det også i året 1321, at erkebiskop Eiliv forkynner vedtektene for et prestestevne i Vågar omfattende prestene i Hålogaland. På dette møtet skulle erkebiskopen eller hans representant inspisere og instruere prestene i landsdelen, og ikke minst skulle hver kirkeprest årlig gi sin avgift på 20 fisker, og hver kirke det samme, i cathedraticum.

For erkebiskopen var det altså om å gjøre å beholde et samlingspunkt her også etter at tingstedet var fraflyttet, da sentralkirka utnytta vågastemnet både til økonomiske og administrative formål. Erkebiskopens vedtekter for prestestevnet var vel et forsøk på å motvirke følgene av fraflytninga fra Kjefsøy, men kirken har vel da måttet ta til takke med kapellet og innmarka ved Kabelvåg.

Følgende kan ha bidratt til å redusere betydningen av, og derved forårsaket flytting av det gamle håløygske sentret i Molldøra:
- Håløygjarlens flytting sør til Selva omkring år 800.
- Olav Trygvassons rasering av sentret og drapet på Tore Hjort år 999.
- Finn Arnessons straffeekspedisjon i Vågar mot Tore Hund i 1027.
- Øystein Magnussons innføring av kristendommen i Hålogaland i 1109.
- Opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152.
- Drapet på vågahøvdingen Pål Vågaskalms søstersønn ved hertug Skules menn i 1224.
- Drottseten Bjarne Erlingssons forbud mot bruk av Vågaboken i 1282.
- Flyttingen av tingstedet og antagelig og fylkeskirka til Steig ca. 1331.
- At erkebiskop Eiliv opprettet prestestevne og antakelig nytt kapell i Kirkevåg.

Muligens har og flyttinga en sammenheng med Svartedauen i 1349. I alle fall ser den ut til å ha vært gjennomført innen 1352, det året da erkebiskop Olav skrev et brev datert Capeluuagom, 1. juni 1352, der han innkalte biskop Sigfrid av Stavanger til bispemøte i Bergen i august.

En flytting av kirkestedet kan forklare navnet Kabelvåg og samtidig den lavere prestisje denne opprinnelige håløygske fylkeskirken fikk som et pastorat under sognepresten i Lødingen. Navnene Kabelvåg og også Kirkevåg er navn fra senere kristen tid og kan ikke direkte tilbakeføres til det opprinnelige hedenske kultstedet.

Så mange enkeltheter utpeker Haversand/Brettesnes-området som lokalitet for Vågar at det neppe kan anses sannsynlig at det hele kan bero på tilfeldigheter.

Ovenfor er antydet oppkomsten av stevnestedet, tinget og hovet ved Molldøra senest til tiden mellom år 500 og 800 e. Kr. og kanskje ennu tidligere. Dette var århundre før vi kan tale om kaupangen Nidaros, som etter sagaen skal være grunnlagt av Olav Trygvasson i 997, eller Bergen som regnes som grunnlagt av Olav Kyrre ca. 1070.

Selv Tønsberg oppgis å være grunnlagt først i midten av det niende århundre, men er neppe så gammel, siden håløygen Ottar i beretningen til kong Alfred bare nevner kaupangene Skiringssal og Hedeby, men ikke Tønsberg. Det ansees sannsynlig at Ottars reise har funnet sted i årene 879-880, hvorfor beretningen skildrer forholdene i Norge på den tid.

Jeg har i ovenstående søkt å benytte kildene uendret for, som Ludvig Daae skriver i en biografi over historikeren Gerhard Schøning: "I Historien er det Vidnesbyrdene, hvorpaa det kommer an, og fordærvelig er den Anskuelse, at denne altfor kritiske Fremgangsmaade ikke anstaar Historieskriveren."

Kilder:
Cecilie Rist-Andersen, "Trekk av Vågans Historie" - Rasmus Arntzen, Kart over gården Haversand gjengitt i "Skolp 1986" - Reidar Bertelsen, Lofoten og Vesterålens historie" bind I - Absalon Pedersøn Beyer: "Om Norgis Rige" - Diderik Brinck, "Beskrivelse av Lofoten" - Håkon Brun, "Vågan kirke 100 år" - E. Bull, W. Keilhaug, H. Shetelig, Sverre Steen, "Det Norske Folks Liv og Historie" - Peder Claussøn Friis: "Norgis Bescrifuelse" - Knut Helle, "Norge blir en stat". Mikal Jakobsen, "Kogle Træk of Vaagan Herreds Historie" - Alf Kiil, "Da bøndene Seilte" - Konrad Maurer "Utsikt over De norske Rettskilders Historie" - Magnus Olsen: "Hedenske kulturinder i norske stedssnavne", Kristiania 1915 - Magnus Olsen "Ættegård og Helligdom", Oslo 1926 - Oluf Rygh, "Norske Gaard-navne"- Erik Hansen Schønnebøl, "Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse" - Gerhard Schønning, "Reise gjenrem en deel af Norge 1773" - Sverre Steen, "Ferd og fest" - Snorre Sturlasson, "Norges Kongesagaer" - Sturla Tordsson, "Håkon Håkonssons Saga" - Lofoten og Vesterålens Historie - Norges Kulturhistorie - Muntlige kilder

Tilbake

toppen

Svolvær Historielag 2004 - 2008



Før muspekeren
over bildet for å
se stedsnavn.