Oktober 17, 2010

Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund

For én gangs skyld utbryter jeg ikke den sedvanlige - Hva! Er DET ti år siden?! over at det - på dagen - er akkurat så lenge siden Jokke døde. For det virker faktisk veldig lenge siden. Jeg husker godt hvor jeg var da jeg hørte om det: Jeg oppholdt meg i Seljord, der min arbeidsgiver hadde kjøpt opp et konkurrerende selskap.

Det gikk i et eneste kjør, og først litt utpå ettermiddagen fikk jeg sjekket Nettavisen. Der leste jeg om dødsfallet. Da nestemann kom inn på kontoret for å få en innføring i det som den gang var høyteknologiske verktøy innen medieovervåkning, var jeg både rystet og lei meg. - Jokke er visst død, begynte jeg, men ble møtt av et blankt blikk. Nei. Det var vel ikke annet å vente av en middelaldrende herre fra indre Telemark.

Om kvelden satt jeg i campinghytta nede ved Seljordvannet. Ikke hadde jeg musikken å høre på, bortsett fra Et hundeliv - låta, ikke platen - som til alt hell befant seg på en hjemmebrent CD jeg hadde med meg. Aldri har jeg savnet Oslo så intenst.

Da jeg ti år før dette igjen flyttet til Oslo, viste det seg at Jokke bodde i naboblokken. Det føltes absurd og helt naturlig på en gang. For litt siden hadde jeg spilt Jokkes musikk på pikerommet i Follos utkant; nå møttes vi på Bonus i Trondheimsveien, på den lokale Kina-sjappa, på Subpub og Stutteriet. Så kort i tid og avstand, men for et langt sprang allikevel!

Nå er jeg to år eldre enn Jokke var da han døde. Det føles som han har vært borte lenge, samtidig som han er langt mer til stede i populærkulturen enn han var mens han levde. Ville han tronet like suverent på topp blant de fire store hvis han ikke hadde gått bort? (Det er vanskelig å tenke seg noe annet.) Ganske sikkert er det i hvert fall at han - eller hans minne - ikke ville vært like salongfähig på Nationaltheatret. Og jeg er sikker på at den tidligere nevnte herren fra indre Telemark nå vet godt hvem Jokke var.

Posted by Kristiane at 10:12 FM | (232) At det var?

September 14, 2010

Spredning av møkk

Helt feil årstid, såvel som beliggenhet, innenfor bomringen som vi bor. Men når en nabo blir fortalt at vi har solgt leiligheten, og hennes umiddelbare spørsmål er - De som kjøpte var vel norske?! (sic), kan det ikke kalles annet enn møkkaspredning.

Jeg frådet hele ettermiddagen.

Posted by Kristiane at 9:27 EM | (46) At det var?

September 10, 2010

Gid

Snev av humor fra eiendomsmeglermiljø, sett i pamfletten "Hvordan gjøre leiligheten klar til fotografering":

(...)
- Fjern dobørsten. (Selv om den er fra Alessi.)

Man kan jo bare se for seg hva som har avstedkommet parantesen i punktet. Det må ha vært kontroverser, der leilighetsselger har et godt tak i den ene enden av toalettrengjøringsredskapet, fotografen og megler i den andre, mens førstnevnte hveser - Den kostet jo 1600 kroner! Den skal med på bildet!

På den annen side er det vanskelig å helt stille seg på meglerens side her. En dobørste, er det virkelig så ille? Jeg har vanskelig for å se for meg potensielle kjøpere komme inn på badet, og utbryte - Å, fy faen, en dobørste! Så kvalmt. Vi går.

(Snarere vil de vel tenke - dersom den ikke er der - at det må være noe galt med selgerene av leiligheten, når dette basale interiøret mangler. Skulle vel ikke forundre dem, da, om det er fukt mellom fug og flis også.)

Posted by Kristiane at 10:42 EM | (34) At det var?

September 6, 2010

38 år

Man kan spørre seg om det kan forsvares å ha en blogg som kun oppdateres på fødselsdagen. Det får gå for denne gang, så får jeg heller bruke tiden frem til jeg blir 39 på å tenke over saken. (Eventuelt begynne å skrive her igjen.)

38 er forresten et litt døllt tall; man er sent i 30-årene, men fortsatt langt (la-aa-angt) fra den gjeve førtiårsdagen. Akk ja


Kristiane (38)

Og kavalkaden:


Kristiane (30) Kristiane (31)Kristiane (32)Kristiane (33)
Kristiane (34)Kristiane (35)Kristiane (36)Kristiane (37)

Posted by Kristiane at 12:22 FM | (28) At det var?

Februar 14, 2010

Fastelaven

I butikken virket det som en god idé å droppe overpriset (og egentlig ikke særlig god) Twist til fordel for Bamsemums på fastelavensriset. Men da jeg kom hjem klokken 02 i natt, etter å ha drukket sterkøl med jentene, og ga meg til å knyte sjokoladebjørnene fast til grenene, lo jeg høyt for meg selv. Strangulerte Bamsemums i bjerkeskogen! Det var både komisk og litt nifst.

Ullungen lot seg imidlertid ikke affisere i dag morges, men plukket ivrig de hengte bjørnene ned fra riset.

Posted by Kristiane at 2:15 EM | (33) At det var?

Februar 13, 2010

Edderdunsjakker, eller?

Jeg skal ikke påstå at jeg selv ikke er en representant for overforbruk og dekadent livsstil. Det ville være løgnaktig. En alminnelig matpakke består gjerne av ciabatta med mozzarella og soltørket tomatpesto fra Oliviers. Jeg drikker kostbart, godt øl, og reiser til utlandet flere ganger i året. For et par uker siden dro jeg til London på fest.

Men på enkelte områder har jeg ikke fulgt helt med i utviklingen. Det var med stor forbløffelse jeg oppdaget at det ikke er unormalt å eie (minst) en veske til over tre tusen kroner. (Altså for vanlige folk, som ikke er døtre av John Fredriksen, redaktør for Elle, eller supermodell.) På et tidspunkt begynte jeg å oppdage små post it-lapper til vaskehjelpen hjemme hos venner. Og PT er nå en nesten like innarbeidet forkortelse som PK. (Det er da ikke mange år siden personlig trener var noe bare filmstjerner og konglige hadde?)

Etter å ha vært veldig mye ute og lekt i snøen denne vinteren, har jeg fått lyst på en skikkelig dunjakke. I tillegg til det åpenbare (varm, lett, komfortabel), er det viktig at den er enkel, svart, og ikke glinser. I butikken der jeg jobber har jeg lagt merke til at kanskje fire av fem kunder har på seg dunjakke fra Bergans. Spesielt pen eller kul er den ikke (det ligger jo i dunjakkens natur). Men den helt grei, og sikkert veldig god og varm. Tenkte jeg, og sjekket prisen: To tusen firehundre kroner, faktisk.

Jeg gikk først på ryggen, men etter å ha latt tanken modne en stund, begynte jeg å tenke at det kanskje kunne være verdt det. Jakken ville jeg jo ha i mange år. Tanken på å alltid være varm og samtidig smidig i akebakken var besnærende. Etter å ha fått en fet lønn inn på konto i går, oppsøkte jeg en stor sportsbutikk i sentrum.

Kristiane: - Hvor har dere dunjakker hen?
Butikkansatt: - Vi har ikke flere igjen. Det er helt tomt.
Kristiane: - Du store! Jaja, kanskje ikke så rart denne iskalde vinteren osv...
Butikkansatt: - Nettopp, vi har vært utsolgt lenge.
Kristiane: - Og dere får ikke inn flere? For eksempel fra Bergans?
Butikkansatt: - Nei nei, Bergans var vi tomme for før jul. Den jakken er jo VELDIG billig, så den forsvant med det samme.
Kristiane: - Eh. Ja vel.

Og det verste er at han har rett; i følge denne dunjakketesten, er Bergans i nedre prissjikt.

Posted by Kristiane at 3:16 EM | (24) At det var?

Desember 10, 2009

To år siden i dag

Mandag 10. desember 2007. Før helgen var følgende melding blitt lagt ut på Adopsjonsforums nettsider:

Vi har nå mottatt 13 forespørsler fra Kina, til familier med LID 12.12.05. Cut–off var 14.12. Oversettelsene er ennå ikke ferdig, og familiene må smøre seg med tålmodighet til over helgen. Vi ringer så snart alle detaljer er på plass.

Jeg har ikke et eneste minne om hva jeg foretok meg lørdag og søndag. Kanskje var jeg i en slags dvale, der tiden gikk uhyre langsomt, men jeg var for apatisk til å la meg berøre. Hvis jeg da ikke holdt meg selv i aktivitet med tusen gjøremål. Jeg husker ikke.

Tross min nokså pessimistiske natur, var jeg sikker på at telefonen ville ringe mandag. Med fulladet mobiltelefon, og et kart over Kinas provinser i baklommen, ankom jeg jobb mandag morgen. Friskt mot, nå.

Men etter hvert som timene gikk, svant håpet. Vissheten om at papirer og bilder befant seg i samme by som meg, ga meg på ingen måte noen ro, slik den hadde gjort da vi fikk vite at dokumentene var kommet. Etter lunsj gikk jeg helt i kjelleren. Jeg var uvel, og suget i magen konstant.

Telefonen hadde ikke ringt en eneste gang i løpet av formiddagen. De fleste var klar over hva jeg ventet på, og visste bedre enn å ringe for å slå av en prat. En og annen tekstmelding tikket inn, med forsiktige spørsmål om det var noe nytt. Litt før to pep det igjen. Denne gang var det melding fra en jente jeg hadde blitt kjent med på et forum for adoptanter, som også hadde LID 12.12.05. - Nå har de ringt! Vi har fått en jente! A rush of blood to the head.

En snau time senere ringte telefonen. "Adopsjonsforum" lyste det i displayet. Nå. Den vennlige damen måtte for ordens skyld spørre om det passet å snakke. Ja. Jeg famlet etter penn.

På provinskartet har jeg krotet ned "28. februar 2006. 10 kg. 78 cm." med noe som ikke engang minner om min håndskrift. Og nederst på arket: "Yang Li Jing".

Like etter var jeg på vei ut av døren på jobb. Ti minutter senere sto jeg i resepsjonen til Adopsjonsforum, med en stor, hvit konvolutt i hånden. Jeg ventet på Geir Ove, som jobbet litt lenger unna. Blikket mitt var stivt festet på døren. Da den endelig fløy opp, tok jeg et skritt mot den, før jeg stanset forvirret. Det var ikke Geir Ove, men samtidig var det da noe kjent? Så gikk det opp for meg at det var min bekjente fra nettforumet, som jeg aldri hadde truffet, men sett bilde av.

Etter å ha håndhilst eksaltert, ble vi raskt enige om at småprat og bli kjent, dét tar vi neste gang, hva? - Sees! Hun strøk på dør med sin konvolutt.

Det blir både svulstig og klisjéfylt hvis jeg skal prøve å beskrive øyeblikket da vi åpnet konvolutten. De fire ordene som sprang frem da vi ristet frem det lille passbildet: Der er hun jo. (Som sagt, klisjé. Men det er sant.)

Det var på en måte et mer lykkelig øyeblikk enn overtakelsen. Eller, et øyeblikk av mer konsentrert lykke, fordi alt fokus var på gleden over at vi hadde fått et barn. Endelig! Og vi var midt i adventstiden. Lengsel, håp og glede.

---

Og enda overgår årets advent langt den for to år siden. Med en snart fireåring i hus er det ikke til å unngå. Det er julekalender, ønskelister, julebesøk på bondegård, nisselue, Lucia-forventning, juletre, pepperkaker, julelys, jul i butikken, Jul i svingen; så utrolig mange små og store gleder. (Jeg visste at julestemningen ville komme tilbake når jeg fikk barn.)

Men det at vi er inne i adventstiden - ventetiden - gjør meg også sentimental. Og takknemlig. Takknemlig for Ulrikke, åpenbart. Og takknemlig for at alt det vonde gikk over. Dét trodde jeg ikke alltid, i min egen ventetid, der jeg innimellom var redd for å få varige mén av påkjenningen. At bitterheten ikke skulle slippe taket.

Jeg har hørt de som har født beskrive uutholdelige, ufattelige smerter mens det sto på. Men i samme øyeblikk som barnet var ute, var smerten over. Sånn var det for meg også. (Mine smerter var riktignok fordelt over såpass mange år at de ikke ble så fysisk sterke.) Ulrikke kom, og hadde ikke alt sammen skjedd slik det skjedde; tidvis tungt, fysisk og psykisk, tidvis i snegletempo, med opp- og nedturer, så hadde vi ikke fått akkurat henne.

Søndag skal jeg brenne tre adventslys. For glede, håp, og innfridd lengsel. Men også for de som fremdeles venter. Og det er mange; på de to årene som har gått, har CCAA kommet seg gjennom tre måneder med LID. Der har det nesten stått stille. Mens vårt liv sparket fra 10. desember 2007, og tok en helt fantastisk vending.

Posted by Kristiane at 1:34 EM | (34) At det var?

November 2, 2009

Kommerse krapyl

Jeg skal egentlig ikke si noe. For jeg er ikke bestandig så spesiell og individualistisk selv. Men noen ganger lurer jeg på om Ulrikke har lest en manual om hvordan små jenter skal oppføre seg. Hva de skal like, og ikke like. Vi hadde ikke hatt hverandre i mer enn noen uker før hun iverksatte total buksenekt. Siden har bukser til nød blitt godtatt under kjoler. Men et antrekk er ikke komplett uten kjole på.

Og hva er greia med is? Jeg sier ikke at det ikke er godt. Men det er jo ikke det beste i hele verden heller, akkurat. (Og spesielt ikke sånne Pin Up-pinneis, som de små ofte blir avspist med.) Det er jo en kjempeklisjé at alle barn er glade i iskrem, men jammen er den sann. Ulrikke ikke bare likte det, men elsket det fra første stund.

Vaske håret, derimot. Det er fælt. Selv om hun fint kan ligge bakover i badekaret med hår og ører under vann. Men straks jeg tar frem sjampoflasken, er det hyl og skrik.

Det gikk lang tid før hun ble introdusert for cola. Men da var det gjort. Hva er den beste brusen? Nemlig. Scene fra en kafé i Larsbjørnsstræde i København forrige helg:

Jeg (begeistret): - Se, Ulrikke! De har Orangina her! Verdens beste appelsinbrus! Sånn gul brus i rund flaske, som du fikk i Frankrike i sommer.
Ulrikke (bestemt): - Jeg vil heller ha cola.
Jeg (lynraskt): - De har ikke cola her.
(I samme øyeblikk skrittet kelneren forbi bordet vårt med et brett glasscola.)
Ulrikke: Ha! (Neida. Hun hun sa ikke det. Hun stirret forskrekket på meg: - Lyver mamma?!)

Og cola ble det.

I det siste har prinsessene gjort sitt inntog. Høye, langbente prinsesser med dådyrøyne, vepsetalje, og store glinsende kjoler. (Og hvis alternativet er aurasøkende, engleseende lysfontener, som vi holder oss med her på berget, foretrekker jeg helt klart Disney-varianten.)

Det er spesielt havfruen Ariel som er i skuddet, men også Askepott, Snehvit og en del andre skjønnheter som må ha kommet inn i Disney-sortimentet etter min tid, er populære. Prinsesseæraen startet da hun var ganske nøyaktig tre og et halvt år. Hvordan kunne hun vite det? Han hun faktisk lest en manual? Eller er hun bare ferdig programmert etter en kommersiell, slik opptrer jenter tidlig på 2000-tallet-mal?


It's a hit/Coca Cola is it!



Mer av det samme: Oppdatering 3. november

Stor var gleden da Ulrikke fikk overta masse prinsessestæsj fra en litt eldre jente i går. Det gjeveste av alt: Et rosa diadem med tilhørende fetryllestav. Jeg må lirke det av hodet hennes etter at hun har sovnet.

Posted by Kristiane at 9:00 EM | (37) At det var?

Oktober 14, 2009

Rai rai, liksom

Med fare for å høres ut som en kjip snobb: Først nå i helgen hørte jeg Det går likar no med DDE. Hele sangen, altså. Refrenget er jo temmelig forslitt, ikke minst brukt som et bilde på det landlige Harry-Norge, med bygdedans, hjemmebrent og flatfyll.

Scenen var som følger: Barnedisco på Hotell Alexandra i Loen. I seg selv en selsom opplevelse. Jeg satt passe tilbaketrukket i en hesteskoformet sittegruppe i rødt og svart skinn, og observerte Ulrikke danse utrettelig ute på det discobelyste gulvet [1]. Over anlegget knivet Alexander Rybak og Aqua om spilletid med gamle storheter som Boney M. og Abba. Fugledansen [2] måtte jo komme, og selvsagt Rosa helikopter. Jeg himlet med øynene.

Midt oppi dette kom det med ett en intro helt etter mitt hjerte. Det var trekkspill og gitar, fengende og melodiøst. Bra trøkk også, mente jeg å høre. - Hva er dette? spurte jeg meg selv. - Dette var jo BRA! Men straks sangen begynte gikk sannheten opp for meg: - Dette er jo DDE. Et band jeg forsåvidt har et mer likegyldig enn et hatforhold til - men det skyldes nok mest at jeg i liten grad har blitt eksponert for musikken deres [3]. Da refrenget kom sank jeg oppgitt tilbake i sofaen; jeg hadde identifisert sangen som den ikke helt ukjente Det går likar nå. Muligens fengende, javel, men også mildt sagt banal og døll.

Det gikk opp for meg at det eneste jeg tidligere har fanget opp av teksten er tittelen. Selv resten av refrenget hadde forsvunnet i brøndbosk snøvling og rai rai. Men nå lyttet jeg, og forsto at sangen i sin helhet handler om å være fyllesyk. Ikke spesielt raffinert og subtilt beskrevet, heller. Ei heller avansert, likevel må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå deler av refrenget.

Det går slik:

Åh! Åh! Åh! Det går likar no
XL-1 og Rett i koppen??! Vi like itj å bli narra
Åh! Åh! Åh! Det går likar no
Vi e da itj nå tronno'vera, berre vaksi-karra

Det er ikke den siste linjen som volder meg besvær; det skjønner jeg er dialekt, og selv om jeg ikke forstår ordene får jeg med meg meningen (tror jeg). Men XL-1 og Rett i koppen? Dersom dét er dagen derpå-dietten, er det ikke rart han er dårlig. Eller, hva mener de egentlig å si med denne strofen?


[1] Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli sånn, men må innse at jeg har havnet i den dølle kategorien mennesker som synes det er helt fint å sitte å bare se på sitt barn i timevis. Ingen annen form for underholdning nødvendig. Se, så søt hun er! (Men det finnes fortsatt andre ting jeg synes er morsommere, altså.)

[2] Jeg bryter sammen og tilstår at jeg entret dansegulvet da, for å vise Ulrikke og de andre barna the dance routine til denne låten, som jeg tilfeldigvis behersker ganske godt. Men jeg ble straks beordret av dansegulvet: Det var barna som skulle danse, ikke de voksne.

[3] Jeg hater ikke musikken til Celine Dion heller; jeg hører den jo aldri (med mindre jeg ser Titanic på TV, da). Mariah Carey? Jeg tror knapt jeg har hørt en låt med henne. Det er ikke vanskelig å unngå. Nei, det som setter mitt sinn i kok er artister som lager drittmusikk selv om de bude vite bedre (Timbuktu, The Doors, CC Cowboys, Lenny Krawitz), eller låter som ellers musikalsk oppegående mennesker plutselig liker (som den til enhver tid siste låten til Madonna/Britney Spears, og mitt erkeeksempel Basement Jaxx).

Posted by Kristiane at 9:15 EM | (25) At det var?

Oktober 1, 2009

En oppdatering på skofronten

Ikke min mening å gå motebloggerne i næringen. Men nå skriver jeg om sko igjen. Siden forrige innlegg har jeg faktisk kjøpt meg de omtalte Fly London-skoene. Ikke min venninnes, men det siste paret de hadde - ovenikjøpet på tilbud! - hos Ramona Skosalon i Markveien.

Videre har jeg anskaffet et par røde tresko, som har frest og brent på netthinnen min siden tidlig i sommer. Dette skjedde: På en roadtrip til Hälsingland stoppet vi for å spise og kjøpe øl i Torsby. På vei fra gatuköket til systembolaget passerte vi en skobutikk. Jeg gjorde meg automatisk langnakket, og øynene falt på et par helt spesielle, røde tresko som sto i vinduet. Jeg fikk umiddelbart en dytt i ryggen. - Kom igjen, 'a. Systembolaget neste! (Jeg tror forsyne meg noen la til at - Vi brenner dagslys!) Jeg turte ikke annet enn å lystre.

Men så kunne jeg heller ikke vite da at minnet om skoene skulle følge meg hele sommeren. Jeg klarte bare ikke å glemme dem. Jeg besøkte vårt sjarmerende naboland flere ganger (ikke primært på grunn av treskoene), og var innom hver eneste skobutikk på min vei. Det selges mye tresko på den andre siden av kjølen. Mange helt vanlige, og en del ganske fine. Men jeg kunne ikke finne noen som kunne måle seg med de jeg hadde sett i Torsby. I bakhoder gnagde også tanken på at de muligens hadde vokst noe ut av proporsjoner i min fantasi. Det var tross alt kun et hastig glimt jeg hadde fått av dem i Torsbys hovedgate.

Internettet ble selvsagt forsøkt. Uten hell. I september var minnet bleknet noe. Det var i ferd med å gå i vinterdvale. Det ville utvilsomt komme flere sjanser. - Og flere sommerturer til Sverige, trøstet jeg meg selv. Da var det at min makeløse radiomakker - som selvsagt var innviet i problematikken, og hadde fått skoene beskrevet i utførlig detalj - sendte meg en link til en svensk nettbutikk. - Kan det være disse?

Det var! Straks jeg så dem var det ingen tvil. Jeg skalv på hendene da jeg klikket meg inn på varen. Der ventet en god og en dårlig nyhet. Skoene var på salg! Av den grunn at de kun hadde ett par igjen - i størrelse 35. Ble jeg i tvil! Jeg bruker vanligvis 36 i sko. Men dersom skoene lages i 35 (som regel gjør de ikke det), er det ofte den størrelsen som passer. Tvilen ble ikke mindre av at selv om skoene var på tilbud, var prisen fortsatt nokså stiv. Men jeg hadde i grunnen ikke noe valg; jeg måtte jo bestille dem.

I går hentet jeg dem i en liten grenseby. De passer perfekt, og er enda finere enn jeg husket dem. Opplagte nattbordkandidater! (Man kan si hva man vil om Converse og Dr. Martens. Yndlingssko er de, året rundt. Men når man har kjøpt et nytt par, har man aldri noen trang til å ha dem på nattbordet når man går til sengs om kvelden.)

Treskosesongen er forlenget på ubestemt tid.

Posted by Kristiane at 8:31 EM | (26) At det var?

September 19, 2009

In her shoes

Fredag morgen på jobb. Det var en herlig dag - fredag! - som skulle rundes av med middag på fin restaurant på arbeidsgivers regning. Humøret dalte imidlertid flere hakk da den ene kollegaen etter den andre kom klakkende i elegante, høyhælte støvletter.

Selv var jeg min vane tro iført Converse. Jeg hadde faktisk skjenket fottøyet en tanke da jeg dro hjemmefra. På den måten at jeg konstaterte at Conversene kom til å passe fint til toppen jeg hadde med, og aktet å skifte til da arbeidsdagen var ferdig. Og det sto jeg fortsatt ved. - Men videre elegant blir jeg jo ikke, sukket jeg. - Spesielt ikke ved siden av de andre. Hadde det enda vært vinter. Da hadde jeg i hvert fall vært iført Dr. Martens, og ikke de evinnelige fillete turnskoene.

Skoparken kunne i det hele tatt trenge til fornyelse, slo jeg fast, og fyrte avgårde en tekstmelding til en venninne hvis skosamling begynner å nærme seg Imelda Marcos' i omfang. Bare at hun (Elin, ikke Imelda) kjøper pene, buttsnutede sko og støvletter, helt etter mitt hjerte. Jeg fikk svar umiddelbart. Det fantes muligheter. - Ellers, la hun til, kan du få låne mine svarte Fly London-sko med kilehæl. Her måtte jeg le selvironisk i Forden. Temaet kilehæl har vært et stridsspørsmål mellom oss i uminnelige tider. Hun er for, jeg er mot.

På tross av kamelsvelgingsaspektet, tiltalte ideen meg. Å fyke ut i lunsjen for å hastekjøpe sko var i grunnen noe jeg så mørkt på. Alle vet at slike innkjøp sjelden er vellykkede. (Klær og sko bør handles i en tilstand av begjær, ikke i panikk.) - Dessuten, tenkte jeg videre: - Hvor stor er sjansen for at noe slikt er mulig?

Dette fordi: 1) Jeg har svært små føtter. Det finnes ikke mange jeg kan byttelåne sko med. 2) Det finnes ikke mange jeg vil byttelåne sko med. Men Elin har god smak. Jeg visste at skoene ville være fine - kilehæl til tross. Og 3) Våre arbeidsplasser ligger bare noen minutter unna hverandre. Skobyttet [1] ville kunne skje raskt og effektivt. Jeg anslo sjansen som én til tusen.

Vel. Sko ble utvekslet, og jeg gikk kvelden i møte flere centimeter høyere (og langt mer elegant).


[1] Det ble dessverre ikke noe skobytte som sådan. Jeg hadde allerede med en viss fryd sett for meg Elin på bussen hjem med Converse på føttene, men som hun skrev i en melding: - Å, man har da intet mindre enn fire par sko på kontoret.

Posted by Kristiane at 9:59 EM | (10) At det var?

Inkarnasjonen av fjærstryker

Mannen som i anledning høstkampanjen til H&M pryder boards og reklameskilt over hele byen er da virkelig legemliggjøringen av en Feathery Stroker:

Bad hair og bad cardigan-day- Te på Bacchus?
Posted by Kristiane at 8:40 EM | (41) At det var?

September 11, 2009

Den beste fredagsunderholdningen: The partilederdebatt

Jeg har faktisk funnet én pen ting å si om Siv Jensen: Hun har skjønt at man som kvinnelig politiker ikke nødvendigvis kle seg i partiets farger. Men kanskje er det bare fordi hun - som så mange andre - ikke kler brunt så godt.

(Samme Siv uttalte forøvrig på Petremorgen i dag at reklamefinansiert radio gir "mer mangfold og mer variasjon". Eh. Greit nok at man ikke verdsetter P2 så høyt som enkelte mener man bør. Kanskje foretrekker man faktisk Heges formiddag fremfor Halvbror til reven [1]. Men større mangfold og større variasjon?! Åh, kom igjen, da!

Og mens jeg først er i gang: I går var det en særdeles kvalmende seanse på NRK1 der Siv Jensen og Erna Solberg skulle snakke om hvor enige de er, i grunnen. I asylpolitikken, blant annet. Veldig enige er de. Men litt uenige er de også. Som Solberg sa: - Høyre er ikke for å opprette asylmottak i afrikanske land. - Nei, ære være dere for dét, i hvert fall, hveste jeg mellom sammenbitte tenner. Så la Erna til: - Det strider mot internasjonale konvensjoner. Ja vel, så ellers hadde det vært greit, eller?)



[1] Jeg er klar over at dette programmet ikke går lenger, men jeg har bestandig elsket programtittelen (om ikke innholdet), og så endelig mitt snitt til å nevne det.

Posted by Kristiane at 9:00 EM | (16) At det var?

September 6, 2009

Inte en dag yngre...

37, nå.

Og ännu inte äldre enn at jeg ifører meg diademet, som seg hør og bør. Det er et under at det ikke har røket i løpet av året, herjet med som det har blitt av Ulrikke. Hun ble forøvrig så høylytt misunnelig da mamma fikk "kle seg ut som prinsesse", at fotoseansen måtte gjøres hurtig unna.


Kristiane (37)

Og kavalkaden:


Kristiane (30) Kristiane (31)Kristiane (32)Kristiane (33)
Kristiane (34)Kristiane (35)Kristiane (36)

Posted by Kristiane at 8:40 FM | (19) At det var?

August 23, 2009

Torgbæring av smakløshet, og nerdete unger

I Grønlandsleiret torsdag morgen så jeg en t-skjorte med følgende tekst på ryggen: "GOOD GUYS GO TO HEAVEN - BAD GUYS GO TO PATTAYA."

Eh. Det er den mest harry og smakløse t-skjorten jeg noen gang har sett. Den får jo klassikeren "Sug og svelg, god helg" til å fremstå som raffinert og vittig.

Mannen som bar den så helt normal ut, men det var han åpenbart ikke.

---

- Det er Vincent van Gogh - "Stjernenatt"! utbrøt Ulrikke da hun så et bilde på veggen hjemme hos en kamerat. Og det var det jo. Det var mer enn jeg hadde lagt merke til. Bakgrunnen for denne tidlige kjennskapen til klassiske verker, er selvsagt barne-TV-serien Små Einsteins.

En (spør du meg) vilt irriterende serie fra Disney, som i hver episode tar mål av seg å lære barna om et klassisk musikkstykke, et klassisk maleri, samt et berømt sted/miljø/landemerke på jorden. Min irritasjon skyldes dels de norske stemmene, og dels en litt døll holdning fra min side om at barn ikke trenger å kjenne til navn på berømte malere/musikkstykker/musikalske uttrykk før fylte fire år. At det er mer nerdete enn søtt når små barn henrykt roper - Allegro! når de sykler raskt.

Men Ulrikke trives jo med det. Og hun fikk da lært sin ignorante mor at van Gogh er mer enn solsikker og skjeve stoler.

Posted by Kristiane at 9:50 EM | (23) At det var?

August 5, 2009

Tøyenbadet anno 2009

Jeg var ikke særlig imponert da jeg i vinter besøkte Tøyenbadet for første gang etter gjenåpningen. (Det er i det hele tatt lite som har imponert meg med Tøyenbadet siden jeg var barn, og Tøyenbadet var det forjettede land.) Først den totale mangelen på vedlikehold fra midten av åttitallet. Deretter oppussingsstengingen i halvannet år. Da de omsider åpnet igjen - visstnok etter enorme budsjettoverskridelser - var den eneste forskjellen jeg la merke til at ikke var mugg og løse fliser i dusjen lenger.

Jeg stiller spørsmål ved om dette er hovedstadens hovedbadeanlegg verdig, før jeg tar meg en bolle. Dette er tross alt ikke et leserinnlegg til Aften Aften heller.

Men jeg vil gjerne fortelle om dagens besøk på Tøyenbadet, denne gang for å bade i det nye friluftsanlegget. Da jeg sto i kø for å kjøpe billett, ble jeg overveldet av de mange forbud- og påbudskiltene som er klistret opp rundt inngangspartiet. Skjønt skilt; vi snakker lapper og plakater skrevet av de ansatte. For det meste i trusselform, og med en raus bruk av utropstegn og store bokstaver, planløst og kladdete hengt opp her og der.

Som for eksempel "Alle MÅ ha en tier til skapet!". Vel. Det man jo faktisk ikke. Men om man ønsker å låse tingene sine inn i et skap, er en tier kjekt å ha. En påminnelse av typen "Har du husket en tier til garderobeskapet?" hadde holdt. Om man er medlem av treningskjeden Nautilus og har glemt håndkle, blir man bortvist fra anlegget. Og så videre.

Det gamle badeanlegget har mange dører ut, men det er kun én som skal brukes. De andre er sperret med rød og hvit politisperringstape i store mengder, og flere plakater. ("Dørene er ALARMERT!") Døren som skal brukes, befinner seg aller lengst unna garderoben. Man må bevege seg gjennom hele badeanlegget for å finne den, på kryss og tvers og på måfå, for utendørsanlegget er det faktisk ikke skiltet til. (Det finnes en annen trapp også, som fører rett opp fra garderoben, men denne trappen er STENGT. Med skilt, og rød og hvit tape.)

Utendørsanlegget - eller betongørkenen, som er et mer passende navn på stedet - hadde såvidt jeg kunne se heller ikke gjennomgått større forandringer etter oppussingen. Vi fant oss etter hvert til rette ved barnebassenget. Etter å ha badet lenge i utebassenget, vrengte jeg den våte badedrakten av Ulrikke (3). Hun tuslet litt rundt på håndkleet, men etter bare et par minutter kom en badevakt bort, og sa jeg måtte kle på henne. Det er ikke tillatt å være naken på Tøyenbadet, kunne han opplyse meg om.

Nå finner jeg det absolutt mest naturlig at hun bruker badetøy når vi bader i bassenganlegg. I motsetning til når vi er på stranden, der hun like gjerne går naken. Men her var det altså ikke snakk om å velte seg naken rundt i bassenget, men å sitte/gå rundt på badehåndkleet uten klær på. Enda godt det var en hel badedrakt som var med på tur i dag, og ikke den tidligere omtalte badebuksen. For det er vel heller ikke lov til å sole seg toppløs på Tøyenbadet, kan jeg tenke meg.

Jeg ble såpass perpleks av det rigide forbudet at jeg ikke kom meg til å spørre hva som var årsaken. Videre var det litt vanskelig å forklare ullungen hvorfor vi måtte ta på henne kjolen til badedrakten hadde tørket. - Her er det ikke lov til å være naken henger ikke helt på greip for en treåring.

... men for at dette ikke nok en gang skal bevege seg i retning av den sytete leserinnlegg-genren, lar jeg være å klage over at det ikke engang er mulig å få kjøpt seg en is i hovedstadens splitter nye hovedbadeanlegg. I stedet berømmer jeg dem for drikkefontenen med iskaldt vann. Virkelig iskaldt.


... men moro var det.

Posted by Kristiane at 11:05 EM | (25) At det var?

Juli 1, 2009

Farrah Fawcett-Majors spiser en banan

Helt på slutten av en artikkel om Farah Fawcetts liv, død og begravelse, går det muligens opp for VGs journalist at ikke alle nødvendigvis husker den fordums Charlie's Angels-skuespilleren.

Men dersom det siste avsnittet er lagt til for at det skal gå et gjenkjennelsen lys opp for kidsa, tror jeg muligens han har bommet litt:

Så kjent var hun at til og med det norske punkebandet Kjøtt nevnte hennes navn i den satiriske låten «Se og hør».

(...) til og med det norske punkebandet Kjøtt, faktisk. Jeg tror vel at den jevne tenåring av 2009 tross alt har større sjanse for å kjenne til Farah Fawcett enn det første bandet til Michael Krohn. Men det gleder selvfølgelig mitt hjerte at Kjøtt får omtale i landets største avis.

Posted by Kristiane at 10:02 FM | (19) At det var?

Juni 20, 2009

Geek Lit - del 2 (Eller Avsløringen)

Det har rent mye nerdelitteratur inn i huset siden jeg skrev dette innlegget for fem år siden. (Skjønt det er samlingen av ølbøker som virkelig har vokst i denne tiden. Jeg er ganske sikker på at landets største samling av bøker om øl befinner seg her i huset.)

En av mine favoritter er Beautiful Code. Jeg ser straks for meg en nerd som sitter alene på rommet sitt, og kjenner en stille glede over vakker kode. Cyberpunk tiltaler meg selvsagt (uten at jeg har noen som helst planer om å åpne boken av den grunn).

Og det er store, tykke bøker om Java. Java er såvidt jeg vet et programeringsspråk. Et søk på Amazon viser at det er skrevet ufattelig mange bøker om Java. Veldig mange av dem befinner seg i vår bokyhlle. Store, tykke, frastøtende bøker om Java.

Her om dagen ble jeg imidlertid oppmerksom på en ny bok som lå og slang. Jeg la merke til den fordi den var usedvanlig tynn til å være innen nerdegeneren. En liten flis av en bok. Jeg lo høyt i Forden da jeg leste tittelen: JavaScript: The Good Parts. Tenk at noen endelig innrømmer det: Disse bøkene er fryktelige, og tydeligvis så og si blottet for lyspunkter.

Posted by Kristiane at 1:18 EM | (22) At det var?

Mai 9, 2009

Takk og pris at jeg var overbærende og blid-påståelig heller enn arrogant og gretten-påståelig da jeg sto i Humac-butikken og hevdet at laderen til min iPod Touch plutselig hadde sluttet å virke.

- Jeg brukte den i Thailand desember! Da virket den helt fint. Men da jeg var i Berlin i helgen, påsto den at "lading støttes ikke med dette tilbehøret". Kan det være en programvareoppdatering som er årsaken?

- Hm hm hmmm, mumlet den butikkansatte for seg selv. Plugget laderen inn i en stikkontakt, og fikk selv se feilmeldingen. - Er du HELT sikker på at det var denne laderen?

- Ja ja, det var den, ja. Det vet jeg helt sikkert.

- ... for dette er nemlig en ganske gammel lader, fortsatte han.

- Gammel?! Jeg kjøpte den jo i desember! Jeg ville ikke dra med meg macen til Thailand, så jeg kjøpte denne separate laderen, og den fungerte VELDIG bra der. Men i Berlin i helgen... Jeg stanset meg selv da jeg oppdaget at den unge mannen hadde fått et blankt, men ikke uvennlig uttrykk i øynene.

Et blikk jeg kunne kjenne igjen. Jeg jobber i butikk selv, og opplever fra tid til annen at kunder kommer inn og påstår noe jeg vet ikke kan stemme. Da må man bare, blidt men bestemt, stå på sitt.

- OK. Jeg ser nå at du ikke tror meg, og at du mener at det jeg forteller deg ikke er mulig, kapitulerte jeg. Og la til: - Og det kan jeg godt forstå. Det er bare det at i dette tilfellet jeg jeg helt sikker i min sak. Jeg sukket.

Han ga meg laderen tilbake.- Dette likner veldig på laderen til de første iPodene som kom... Jeg kunne ane et lite spørsmålstegn sist i setningen hans. Og det gikk omsider opp for meg: Det jeg sto med i hånden var laderen til min første iPod. Den jeg syntes var helt fantastisk nett og smart, men som nå ligger i en skuff, tykk og tung, og ser rar ut.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke hisset meg opp.

Posted by Kristiane at 12:13 EM | (24) At det var?

Mai 4, 2009

1. mai. Og dugnadshjertesukk.

Jeg har vært i Berlin, derfor kommer det obligatoriske 1. mai-innlegget litt sent i år.

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen (1901 - 1929)

Da jeg kom hjem fant jeg dessuten denne YouTube-linken i innboksen. Billy Bragg gjør Internasjonalen! Akkurat passe pompøs, og svært gåsehudfremkallende. Den skal umiddelbart inn på Absolutt 1. mai-spillelisten, der samme manns glimrede There Is Power In A Union allerede befinner seg.

---

Dette var forøvrig en veldig lite passende innledning til noe annet jeg hadde på hjertet. Da vi i matt hjemkomst-taushet ventet på bagasjen på Gardermoen for noen timer siden, utbrøt plutselig reisefølget: - Faen! Dugnad! Og - Helvete! Hos oss også, husket jeg. Snakk om å bli rykket brutalt tilbake til hverdagen etter en fabelaktig berlintur.

Dugnadsideen er så utrolig mye mer tiltalende i teori enn i praksis. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Jeg er ikke spesielt arbeidssky. Naboene er hyggelige mennesker. Det er snakk om noen timers arbeid. Noen timers arbeid en gang i året. Likevel går jeg hvert år inn i en (heldigvis kortvarig) dugnadsdepresjon, og gruer meg forferdelig på forhånd. Spesielt ille er det å sitte på jobb hele dagen, og vite at heller ikke kvelden råder man selv over.

Det slapp jeg heldigvis i år. Men det er bare å begynne å grue seg til neste år: Min venninne kunne fortelle at i tillegg til dagens dugnad i borettslaget, var de innkalt til én barnehagedugnad i morgen, og én på onsdag. Dugnad i barnehagen høres om mulig enda verre ut enn å pusle rundt i blomsterbedet sammen med naboene. I barnehagesammenheng forekommer visst dugnad langt hyppigere også.

Så jeg får nyte mitt siste år i nærmest dugnadsfrihet. Jeg akter å ta med meg ullungen ut, og håpe at hun kan sjarmere seg til noen lette arbeidsoppgaver for oss.

Posted by Kristiane at 5:43 EM | (19) At det var?