Frode Nilsen gjorde en betydelig innsats for å ivareta norske skipsfartsinteresser i USA. Han ble landskjent i Norge for sitt mangeårige arbeid for å fremme menneskerettigheter og for å bistå politiske flyktninger og asylsøkere i Chile.
Etter fem år i Lyngør kom Frode Nilsen til Tinn 1928, hvor han tok examen artium 1943. Etter aksjonen mot universitetet gikk han i dekning og sluttet seg etter hvert til Milorg i Rjukan-området. 1950 ble han cand.mag. og drog så til USA, hvor han 1951 ble Master of Arts i statsvitenskap ved University of Kansas. Han avla aspiranteksamen i Utenriksdepartementet 1952 og tjenestegjorde deretter bl.a. som ambassadesekretær i Kairo (1952–54), Bonn (1957–59) og Madrid (1959–62).
1965 ble Nilsen utnevnt til skipsfartsråd ved ambassaden i Washington. Her var han meget aktiv og hadde som en hovedoppgave å motarbeide innføring av flaggdiskriminerende lovgivning. Takket være sine gode kontakter, ikke minst i Det hvite hus, var han også i stand til å oppnå resultater.
Etter sju år i Washington ble Nilsen 1972 byråsjef for skipsfartskontoret i UD. Her ble han ikke lenge. Etter militærkuppet i Chile i september 1973 kom den norske ambassadør i Santiago med en del uheldige uttalelser som skapte problemer for regjeringen og særlig for utenriksminister Knut Frydenlund. Løsningen ble at Frydenlund 1. november sendte “en erfaren embetsmann”, Frode Nilsen, til Santiago for å bistå ambassaden med asylsaker. Han var utstyrt med vidtgående fullmakter fra Frydenlund og skulle ha det avgjørende ord i flyktningespørsmål ved ambassaden.
Frydenlund hadde gjort et godt valg. Frode Nilsen snakket flytende spansk, var en korrekt og dreven diplomat, utsøkt elskverdig og utadvendt med meget gode kontaktskapende evner. Samtidig var han effektiv, handlekraftig med praktisk sans og utstyrt med rettferdighetssans og med evnen til medfølelse.
Frode Nilsen kom til å arbeide i Chile helt til 1982 – bare avbrutt av et opphold i Norge 1974–75. 1975 ble han utnevnt til ambassadør i Chile. Arbeidet i Santiago gikk i alle årene ut på å redde folk unna militærstyret bl.a. ved å gi dem asyl i ambassaden. Videre skulle han bearbeide myndighetene med sikte på å få ut fengslede og få dem til Norge eller til andre land. Fremstående politikere og mange andre på venstresiden oppholdt seg i ambassaden. På det meste bodde det 27 asylsøkere i ambassaden. I alt skal det ha vært et hundretall som hadde opphold der i kortere eller lengre tid. Nilsen fikk også flere hundre forfulgte ut av landet, fra fengslene eller fra dekningssteder. Han var den eneste ambassadør som besøkte fengslene for å treffe de politiske fangene, formidle informasjon osv. Det må nevnes at Frode Nilsen oppnådde sine resultater ved en kombinasjon av diplomatisk kløkt og elskverdighet, smidig oppfinnsomhet og personlig mot.
1982–87 var Nilsen stasjonert i Oslo som ambassadør til flere stater i Karibia og som regionalrådgiver for Latin-Amerika. Han fikk da bl.a. på nytt befatte seg med skipsfartsspørsmål i forbindelse med den norske cruisefarten i det karibiske området. 1987 kom han til Caracas som ambassadør, men etter bare et halvt år gikk UD til det usedvanlige skritt å gjenutnevne ham til ambassadørstillingen i Santiago. Der var fremdeles menneskerettighetsspørsmål og politiske spørsmål viktigste oppgave, og Frode Nilsen ble utnevnt fordi han hadde helt spesielle kvalifikasjoner for stillingen. Her fikk han oppleve overgangen til demokrati, men før det hadde han vært aktivt med i finansieringen av “Nei til Pinochet”-aksjonen.
Frode Nilsen har Deltagermedaljen og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988. Han er innehaver av storkorset av den chilenske Fortjenesteorden og O'Higgins Orden, samt flere andre utenlandske ordener. Blant sine mange æresbevisninger setter han selv Den latinamerikanske menneskerettighetsorganisasjons ærespris (1994) og Chilenske kystfiskeres ærespris (1997) høyest.