Til hovedinnhold

Sony mot Nikon mot Pentax

Overblikk

Speilrefleksmarkedet er for tiden i en rivende utvikling og Norge ligger, målt i prosent, helt i salgstoppen på dette området. For kort tid siden ble det spådd en 80% økning i salget av speilreflekskameraer, noe som av mange ble sett på som litt i overkant optimistisk. Denne økningen nærmer seg nå 100% - mer enn noen hadde turd å drømme om, og samtidig er prisene i fritt fall. Man får nå speilreflekskameraer med objektiv helt ned i under tre tusen kroner - en situasjon som var reneste dagdrømming for kun få måneder siden.

Kameraene vi har sett på denne gangen er ikke i den nisjen, men på mange måter representerer de de respektive intromodellene, eller temmelig nært, til de ulike produsentene. Nikon har hatt stor suksess med sin D40 og D40x, og Nikon D60 er siste skudd på denne stammen. Er den en verdig etterfølger? På samme måte har Pentax høstet strålende kritikker for sin bestselger K10D - men hva nå som essensielt det samme kameraet er satt inn i et billigere kamerahus? Sist men ikke minst har Sony virkelig tatt av i sin satsning på speilrefleksmarkedet, og A300 representerer her den midtre modellen av deres tre nybegynnermodeller.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraene ved å klikke her (Sony A300), her (Nikon D60) eller her (Pentax K200D).

Sammenlign de tre testkameraene side ved side her.
Sammenlign Sony A300 med Sony A200 her.
Sammenlign Sony A300 med Sony A350 her.
Sammenlign Nikon D60 med Nikon D40x her.
Sammenlign Pentax K200D med Pentax K100D Super her.
Sammenlign Pentax K200D med Pentax K10D her.

Fysisk

Alle testkameraene er relativt solide, men i Sony og Nikons bidrag er det plast som er brukt som byggemateriale. I Pentax K200D er det stål og karbonfiber, og det merkes på byggekvaliteten. Det er tyngre og langt mer solid enn de to andre, og selv om de også er forholdsvis solide, kanskje med unntak av Sony-blitsen, så er det bare Pentaxen vi ville brukt under riktig tøffe forhold. Ikke bare er det bygget for å tåle julig, det har også en svært god værtetning.

Når det gjelder batterikapasiet er det Sony som leder. Hele 740 bilder per lading skal det i følge CIPA-standarden klare, og det er svært bra uansett klasse. Nikon ligger et hakk bak med 500. Pentax K200D klarer 550 med de medfølgende batteriene, men de er desverre ikke oppladbare. Med et sett gode oppladbare batterier klarer K200D omtrent 300 bilder per lading, men desverre er slikt ekstrautstyr. Fordelen her er at K200D benytter AA-batterier, som man i et knipetak kan finne nær sagt hvor som helst.

På skjermfronten er det også noen forskjeller ute og går, men hva som er viktigst er høyst individuelt. Sony har en svært god LiveView-løsning, mens Nikon har det mest brukervennlige skjermoppsettet. Pentax, på sin side, stiller med større skjerm og/eller søker enn de to andre. Hva du foretrekker å legge vekt på er selvsagt opp til deg.

I bruk

Med Nikon D60 har Nikon endelig fått skikkelig bildestabilisering i sine rimelige objektiver, og det gjør mye for å ta fra de andre kameraene den fordelen de har med bildestabilisering på brikken. Fordelen med at den fungerer på alle objektiver er der imidlertid fremdeles.

Hva brukervennlighet angår, så er Nikon et hestehode foran de andre, men samtidig er det Nikon D60 som med kitobjektivet har testens tregeste autofokus. Det vil endre seg om man kjøper et objektiv med raskere motor, men motor må det ha for i det hele tatt gi autofokus på Nikon D60. Det kommer stadig flere objektiver på markedet som er tilpasset nettopp dette, så problemet er synkende, men man kan likevel oppleve en akutt mangel på autofokusoptikk dersom man vil bruke visse typer objektiver, som for eksempel lyssterk fastoptikk med forholdsvis korte brennvidder. Men, som sagt, det vil endre seg over tid.

På funksjonssiden er det Pentax som trekker det lengste strået, på grunn av et svært veloverveid funksjonssett, blant annet et genialt ISO-prioritert opptaksmodus. Er det opptakshastighet du er ute etter, derimot, er det ikke Pentax K200D du skal se mot. Nikon D60 distanserer Pentaxen, men må igjen se seg slått av Sony A300 som på alt utenom autofokus er testens raskeste kamera.

Bildekvalitet

Alle kameraene gir svært god bildekvalitet, faktisk langt over det man kunne drømme om selv i proffkameraer for ikke mange årene siden. Vi tør påstå at alle nybegynnere som av en eller annen grunn skulle ha en merketilhørighet her, vil i det store og hele være fornøyd med bildekvaliteten uansett hvilket av disse tre kameraene de skulle finne på å velge. Forskjeller er det imidlertid, og på høy ISO er det Pentax K200D som utmerker seg. Pussig nok tilbyr ikke dette kameraet ISO 3200, mens de to andre gjør det. Vi anbefaler imidlertid at du ignorerer nettopp den muligheten, da bildekvaliteten på den innstillingen er så elendig at den på det nærmeste er ubrukelig.

På lavere ISO-verdier er feltet temmelig samlet når det gjelder bildekvalitet, og man skal ha ganske spesielle behov på dette området dersom forskjellene her er avgjørende. Vi synes heller at man bør la mer subjektive faktorer avgjøre, som hva man føler seg komfortabel med, hvilke objektiver man vil få behov for, under hvilke forhold man skal bruke kameraet, og ikke minst hva man skal bruke det til.

Kitobjektiv

Kitobjektiver er som navnet antyder objektiver som følger med kamerahuset, og er sjelden av de beste. De er ofte laget for å tilfredsstille et visst minumum av funksjonalitet, og i kostnadseffektivitetens navn er ofte kvaliteten på dem variabel for å si det mildt. Vi må ta høyde for at vi kan ha vært heldige med våre testobjektiver, men i det store og hele var vi denne gangen relativt fornøyde med de ulike kitobjektivene. For dem som ikke har ønske om å kjøpe ytterligere objektiver, eventuelt ikke budsjettet til det, så gjør disse objektivene jobben under de fleste normale forhold. Biter fotobasillen riktig hardt, er det derimot fare for at du vil komme til å føle behov for å overopphete kredittkortet og selge bil, båt og hus for å kjøpe mer og bedre optikk.

Som med kamerahuset er det Pentax sitt objektiv som er mest solid bygget. Det er det eneste som har metallfatning, og det tilbyr også langt bedre ergonomi og funksjonalitet og generell byggekvalitet enn sine to kollegaer. Sonys kitobjektiv strekker seg imidlertid litt lengre enn de andre to, og går helt til 70mm brennvidde, mens de andre to må nøye seg med 55mm. Nikons kitobjektiv er nok hakket hvassere enn Pentax sitt, optisk sett, men forskjellen er ikke så stor, og på grunn av alle de andre områdene Pentaxobjektivet er best på, ser vi oss nødt til å tildele det en knepen seier.

Trekløveret vårt

Oppsummering og konklusjon

Sony A300:

Nikon D60:

Pentax K200D:

Det er forholdvis enkelt å ta sine egne behov i betraktning og gjøre seg opp en mening om hvilket av disse tre testkameraene som er det beste. Det er atskillig vanskeligere å ta andres behov i betraktning og gjøre det samme. Den kjenner best hvor skoen trykker som har den på, som kjent, og vi vil til syvende og sist ikke kåre noen testvinner i denne testen. Behov varierer fra person til person og fra situasjon til siuasjon, og hver enkelt potensielle kjøper bør derfor gjøre seg opp sin egen mening om hvilket kamera som er riktig å kjøpe for akkurat ham eller henne. Alle testkameraene i denne testen er svært gode, men til hvert sitt bruk. Det kan synes merkelig å ikke kåre en testvinner, men vi håper at vi i denne testen har klart å belyse hvert enkelt kameras sterke og svake sider, og dermed gjøre det enklere for deg som kjøper å avgjøre hva du skal kjøpe. Og det er jo som kjent hele poenget.

Klikk her for å lese hele testen.

Klikk her for å hoppe rett til konklusjonen.

Bildegalleri: Sony A300 - Nikon D60 - Pentax K200D

Fysisk

Ytre sett er det lite som skiller våre tre testkameraer fra sine respektive forgjengere eller lillebrødre. Sony A300 er på mange måter svært lik A200, en lillebror mer enn en forgjenger, og Pentax K200D er ved første øyekast kliss lik K100D, akkurat som Nikon D60 har en utforming som ikke akkurat har endret seg stort siden dens forgjengere D40 og D40x.

Vekten på testkameraene byr kanskje ikke på de helt store overraskelsene, men vi registrerer at Pentax K200D, som i realiteten er en slags K10D i et K100D kamerahus, veier over 100 gram mindre enn K10D. Samtidig har A300 lagt på seg nesten 50 gram i forhold til A200, noe som nok skyldes den vinklede skjermen og mekanismene koblet til LiveView.

Kamerahus

A200 (til venstre) og A300 (til høyre)

Eneste ytre forskjell mellom Sony A300 og lillebroren A200, har med skjermen og LiveView å gjøre. Skjermen er, som bildet viser mulig å vinkle opp og ned, maksimalt henholdsvis 130 og 40 grader fra normalstillingen. Konstruksjonen av den vippbare skjermen og opphenget dens er så absolutt solid, og gir et godt inntrykk. Mister man kameraet i bakken på rette måten sier nok skjermen takk for seg nesten uansett hvilken stilling den er i, men mindre drastiske ulykker er nok skjerm og festemekanisme solid nok til å tåle. Vi skulle helst ha sett at man kunne snu skjermen inn mot kamerahuset for å beskytte den, men det vil vi tro er noe Sony bevisst har holdt tilbake i denne modellen, for å kunne tilby noe ekstra i en eventuell høyere modell. I det store og hele er A300 med de unntakene vi har nevnt ikke overraskende konstruert omtrent identisk som A200. Det gir en viss plastfølelse, og blitsen er akkurat like pinglete konstruert som på A200, men helhetsinntrykket er likevel bra. Nisje og pris tatt i betraktning er dette godt på trygg side av godkjent.

Om du vil lese hva vi hadde å si om kamerahuset til A200 finner du det her.

D40x (til venstre) og D60 (til høyre)

Nikon D60 er også solid konstruert, og ligner like mye på D40x som A300 på A200, om ikke mer. Forskjellene ligger i enkelte knapper som har fått nye eller endrede funksjoner, og en ny og forbedret øyemusling på søkeren, samt en litt forandret overflatebehandling på plastchassiet. Hva som er gjort med innmaten og vektfordelingen vet vi ikke sikkert, men resultatet er et kamera som gir oss en langt bedre følelse enn forgjengerne gjorde. Dette inntrykket er riktignok høyst subjektivt, men det er likefullt til stede. Som en slags kontroll lot vi et knippe personer med varerende håndstørrelse prøveholde kameraet, og nær sagt samtlige likte kameraet. Enkelte syntes det ble litt lite plass til lillefingeren, men nisje og pris tatt i betraktning har D60 omtrent så god konstruksjon og ergonomi som man skulle kunne forvente.

Hva vi hadde å si om kamerahuset til D40 finner du her.

K200D (øverst) og K100D (nederst).

Pentax K200D er som nevnt å betrakte som en K10D i et K100D-hus og er testens helt klart mest solide bidrag. Det er bygget i karbonfiber og stål og vi blir overrasket om man ikke kan slå inn en hel pakke med spiker med dette kameraet. Det er også testens eneste kamera som er utstyrt med skikkelig værtetning, og omtrent 60 ulike pakninger og tetninger på ulike punkter i kameraet gjør at vi har atskillig større tiltro til at K200D vil overleve røff behandling enn testens øvrige kameraer. Pentax gjorde det meste riktig på konstruksjonen av K100D og det gleder oss at de ikke har klusset for mye med en design og konstruksjon som i utgangspunktet er svært svært god. Man må i det hele tatt mangedoble prisen for å finne lignende byggekvalitet og tetning hos andre produsenter. Bravo, Pentax! Igjen.

Pentax K100D fikk da vi testet det nærmest skamros av oss for sin fremragende konstruksjon og ergonomi, og det kan du lese om her.

Vi har i det hele tatt lite negativt å si om kamerahusene vi har inne til test denne gangen. De har alle sine små svakheter, men har i det store og hele mer enn godkjent byggekvalitet og ergonomi. Pentax K200D, som i skrivende stund er omtrent kr 1100,- dyrere enn de øvrige, er imidlertid en divisjon over de andre på dette området.

K200D og vertikalgrepet er godt værtettet

Batteri

På batterisiden er resultatene litt vanskelige å sammenligne, da ikke alle tre kameraer bruker samme batteritype. Nikon D60 og Sony A300 bruker begge oppladbare og proprietære batterier, med medfølgende lader. Pentax K200D på sin side, benytter fire stk AA-batterier, og det gjør at CIPA-tallene ikke er direkte sammenlignbare. De ulike batteritypene vil også reagere forskjellig på andre faktorer, som for eksempel temperatur og bruksmønster.

Både oppladbare batterier av den typen som medfølger Nikon D60 og Sony A300 og AA-batterier som Pentax K200D benytter har sine fordeler, men dette vil stort sett avhenge av hver enkelts bruksmåte og behov. For eksempel kan AA-batterier være en fordel om man er ute og reiser, da slike batterier i nødsfall kan kjøpes nær sagt hvor som helst på denne kloden. Likevel, vi synes at en batterilader med et sett brukbare AA-batterier nok burde følge med Pentax K200D, prisen tatt i betraktning. K200D er i skrivende stund omkring kr 1100,- dyrere enn konkurrentene i denne testen.

Alt i alt blir det Sony A300 som blir testens soleklare vinner hva batterikapasitet angår. Selv om A200 klarte ti bilder mer på samme batteriet, så er det en forskjell som knapt er merkbar i praksis, og batterikapasiteten er uansett svært bra. At Nikon presser 500 eksponeringer ut av sitt mindre batteri er også brukbart, men ikke like bra som Sonys bidrag. Pentax K200D klarer i følge CIPA 550 eksponeringer på et sett Lithium-batterier, og det er også absolutt godkjent. Slike batterier er imidlertid svært dyre i innkjøp, og vi vil heller anbefale at man kjøper en god og rimelig AA-lader i tillegg. Med 2500 mAh oppladbare AA-batterier går imidlertid batterikapasiteten ned til rundt 300 bilder per lading, noe vi synes er for lite.

Skjerm og søker

Søkerne i Nikon D60 og Pentax K200D er så vidt vi kan se nøyaktig like store, mens søkeren i Sony A300 er et hakk mindre enn de to konkurrentene, eller omtrent på størrelse med den vi finner i Canon EOS 350D. Hva dette betyr i praktisk bruk må være opp til den enkelte, men vi synes at søkerstørrelse er et forholdsvis viktig moment i en prisklasse der dette er et område det tradisjonelt har vært spart på grunkene.

Alle søkerne er ganske informative, og vi savner lite. Alle tre produsenter har ulike måter å gjøre ting på, men de har alle den mest nødvendige informasjonen i søkeren, og variasjonene er ikke spesielt viktige med mindre man har litt spesielle preferanser. For noen vil det være viktig at alle fokuspunktene vises i søkeren selv når de ikke er i bruk, som hos Sony, mens for andre vil det være fint at søkeren ikke druknes i slike detaljer og kun viser det aktive fokuspunktet, som hos Pentax. Nikon D60, som er vist ovenfor, har kanskje noe mer informasjon i søkeren enn konkurrentene, men ikke i slike mengder at det utgjør noen enorm fordel.

Sony A300 - imponerende LiveView!

Hva skjerm angår, så har alle tre testkameraene en skjermoppløsning på 230 000 bildepunkter, men hos A300 og K200D fordeles punktene på en 2,7" skjerm (6,9 cm) mens D60 må nøye seg med 2,5" (6,3 cm). Ikke en enorm forskjell akkurat, og da er nok Sony A300s tiltbare skjerm en viktigere ting å nevne. Skjermen kan som tidligere nevnt vippes opp til 130 grader oppover og 40 grader nedover, noe som er en enorm fordel når man bruker LiveView, nettopp funksjonen som er Sony A300s store ess i ermet. Desverre kan ikke skjermen vris slik at man kan beskytte den ved å legge den inn mot kamerahuset, slik som for eksempel Olymppus E-3 tillater, men det er likevel svært praktisk med litt utvidet frihet i det vertikale når man bruker en LiveView-funksjon som den A300 har. Sony har nemlig implementert en ekstra sensorbrikke i tillegg til den som benyttes til å ta selve bildene med, slik at kameraet slipper å vippe opp speilet for å kunne fokusere når LiveView er i bruk. Dette er en løsning som er langt mer elegant enn enkelte av de temmelig keitete LiveView-løsningene vi har sett tidligere, og gjør at A300 faktisk kan klare opp mot 2 bilder i sekundet med full autofokus mens LiveView er aktivert. Vi testet dette i praksis først på årets PMA-messe i Las Vegas, på et modelltog i bevegelse, og det fungerte akkurat like bra som Sony påsto at det gjorde. Imponerende!

Pentax K200D

Nikon D60 er ikke utstyrt med LiveView i det hele tatt, og Pentax K200D kan strengt tatt heller ikke sies å ha denne funksjonen. Nikon og Sony benytter hovedskjermen til å vise innstillinger og så videre, mens Pentax K200D som testens eneste kamera er utstyrt med en separat LCD-skjerm på toppen av kamerahuset til dette formålet. ved å trykke på INFO-knappen kan man få en lignende skjerm også på K200D. Den har rikelig med informasjon, men vil forsvinne om man trykker på noe annet, inntil man trykker på INFO-knappen igjen. Man må dermed bruke skjermen på toppen til å følge med på innstillingsendringer man gjør underveis, men desverre er denne skjermen ikke utstyrt med noe lys, så den kan være vanskelig å se under mørke forhold.

Hvilket som er best av testens tre kameraer når det kommer til skjerm og søker vil være svært subjektivt. Vi har valgt å gi dem samme karakter, da vi generelt vil vektlegge den større skjermen og søkeren nesten like mye som at Sony A300 har LiveView og vippbar skjerm. Hadde vi gitt kvarte stjerner hadde imidlertid A300 fått 0,25 stjerne mer enn konkurrentene, som et nikk til Sony og som en takk for den beste LiveView-løsningen vi hittil har sett. Men til syvende og sist er det den enkeltes behov og preferanser som må bestemme her - som i alt annet.

I bruk

Funksjoner

På funksjonssiden er det ingen av disse tre kameraene som er kongen på haugen. Det er heller ikke å forvente, eller ønske, for den saks skyld. De er nybegynnerkameraer, og for mange funksjoner kan bare virke forvirrende, samtidig som vi ser på det som viktig at et kamera i dette segmentet har nok funksjoner til at en ny speilrefleksbruker har noe å vokse på. Et kamera man vokser fra for raskt, er selvsagt ikke noe bedre enn et man aldri blir vant til.

Nikon D60

Nikon D60 er på funksjonssiden en ikke så veldig stor oppdatering av Nikon D40x, men en av de nye funksjonene er en ny type støvfjerning som benytter små blaff av luft for å blåse støv av bildebrikken. Hvorvidt det fungerer i praksis kan vi desverre ikke si noe sikkert om, men vi hadde ikke nevneverdige problemer med støv på sensoren i den perioden vi hadde kameraet. Også Sony A300 og Pentax K200D har støvfjerningsfunksjoner, men av den mer tradisjonelle typen som rister selve bildebrikken for å få støvet til å falle av.

Ellers er det ikke mye nytt å spore av funksjoner i D60. Det har fått litt smaknask, som en detektor som automatisk skrur av skjermen når du legger øyet mot søkeren, automatisk bilderotasjon, og en funksjon som lar deg lage stop-motion animasjoner i kameraet, men ingen av disse funksjonene er direkte revolusjonerende, og i seg selv ikke nor vi tror (eller håper) vil avgjøre kjøpet for noen. Den største nyheten i D60 er faktisk ikke i kameraet i det hele tatt, men i kitobjektivet. At Nikon nå har sluppet rimelige objektiver med optisk bildestabilisering er gledelig, og akkurat dette objektivet kan du lese mer om på side 6.

Sony A300

Sony A300 kan heller ikke by på så mye nytt. Den er med unntak av LiveView praktisk talt identisk med A200, og har de samme funksjonene som den hva angår alt annet. At kameraet tilbyr ekte bildestabilisering på brikken, med alle objektiver, er etterhvert ikke spesielt unikt, men like fullt veldig positivt. Det er av de store produsentene nå kun de to største, Canon og Nikon, som ikke tilbyr denne funksjonen, og selv om bildestanbilisering i objektivet og bildestabilisering på brikken begge har sine fordeler og ulemper, så er nettopp fordelen med bildestabilisering uansett objektiv såpass stor at vi nok tror at Canon og Nikon må finne på noe her om de skal opprettholde sitt klare forsprang på dette området. Aller helst ønsker vi oss en mulighet for å kombinere stabilisering i kamera og optikk, men dette ligger nok enda noen år frem i tid.

Så hvorfor bruke tid på å snakke om dette og ikke Sonys LiveView? Ganske enkelt fordi den er den beste som finnes i noe speilreflekskamera i dag. Den utklasser alle andre løsninger, både i brukervennlighet og hastighet, og det vil forundre oss mye om ikke andre produsenter vil falle ned på variasjoner av Sonys måte å gjøre det på. Når en så god LiveView-funksjon som dette er på plass, er veien kort for å tilby filmopptak på et speilreflekskamera, og vi tipper det nesten utelukkende er av markedshensyn at Sony ikke tilbyr dette på sine LiveView-modeller den dag i dag.

Sonys LiveView har for øvrig en egen knapp for å zoome inn i LiveView-bildet. Trykker man en gang får man 1,4x større bilde, og trykker man en gang til blir standardbildet forstørret med 2x. Sony kaller dette en digital telekonverter og tar man et bilde mens den er aktivert er det utsnittet som lagres. I praksis er dette en digital zoom, noe vi hittil har vært forskånet fra å se i speilreflekskameraer. Likevel, i det segmentet dette kameraet ligger i, kan faktisk denne funksjonen ha noe for seg. Stadig flere kjøper speilreflekskameraer, og mange av dem har ingen ambisjoner om å drive etterbehandling av bildene sine. I et knipetak kan det derfor være greit med den muligheten som denne funksjonen byr på, og vi liker at Sony ikke bare har tenkt profitt her. Fraværet av denne funksjonen kunne potensielt ført til mersalg av objektiver for Sony, men de har likevel valgt å inkludere denne funksjonen. Selv om en del entusiaster ville rynket på nesen av en "digital telekonverter" så er det godt mulig dette er funksjonen som redder noen av fars feriebilder.

Pentax K200D med ekstra vertikalgrep

Også Pentax K200D har stabilisert brikke, men basert på en annen teknologi enn Sonys løsning, uten at vi har noen formening om hvilken som er best. LiveView har det imidlertid ikke, og det nærmeste man kommer er den digitale nedblendingsknappen. Denne ligger på samme dreiebryter som av/på-knappen, og er hendig og grei i bruk. Man kan velge om den skal fungere optisk/mekanisk, som er det tradisjonelle, eller digitalt, som er i de fleste tilfeller atskillig bedre. Ikke bare vil man da få se resultatet på kameraets skjerm, men man vil også slippe å vurdere et bilde som er mørkere enn normalt, slik det blir men den tradisjonelle metoden. Man kan med den digitale versjonen også velge å lagre bildet til minnekortet, i JPG-format, om man skulle ønske det. Uansett hvilken innstilling man foretrekker, så er K200D alene i denne testen om å tilby nedblendingsknapp. Dette er en funksjon som er så viktig når det gjelder å lære seg bevisst bruk av et speilreflekskamera, at vi synes denne funksjonen også burde finnes på Sony og Nikon også. Noe å legge til på neste modell, håper vi.

Hva støvfjerning angår har også K200D en kjærkommen ekstra funksjon. Det tar en stund å prosessere dataene, typisk et minutt eller så, men når det er gjort vil man få opp et bilde på skjermen som viser hvor det er støv. Veldig praktisk når man sitter der med sine støvfjerningsremedier og ikke kan se det grann med det blotte øye.

Pentax er også alene om å tilby en slags ISO-prioritet som opptaksmodus, på lik linje med de mer vanlige PSAM. Dette kan være en utrolig kjekk funksjon å ha, i de rette situasjonene, og det forundrer oss stort at ikke andre produsenter har kopiert dette geniale lille trikset. Det vil si, man finner noe temmelig likt i Nikon D3, men det er ingen grunn til at dette ikke skal kunne tilbys også i kameraer som ikke koster en pen bunke tusenlapper.

Ingen av testens tre kameraer er noen funksjonsbomber, men de tilbyr alle tre ut godt utvalg funksjoner som en fersk fotoentusiast kan vokse på. Ønsker man ikke at basillen skal bite riktig så hardt, men man vil ha et godt kamera med de funksjonene man trenger på ferieturen og julefeiringen, så har man det også.

Autofokus

Akkurat som D40 og D40x mangler Nikon D60 autofokusmotor og man vil dermed ikke få autofokus med dette kameraet og objektiver som ikke har AF-motor innebygget. Nikons objektiver av denne typen heter AF-S, og det har i det siste kommet en del zoomobjektiver, noen av dem forholdsvis rimelige, som gjør at problemet med manglende autofokus er mindre nå enn da for eksempel D40 ble lansert. Likevel, det finnes fremdeles store hull i Nikons objektivrekke mht autofokus for D40, D40x og D60, og dette er noe Nikon er fullstendig klar over. En endring som medfører at de fleste objektiver ikke vil gi autofokus på flesteparten av kamerahusene er ganske stor, og vi må berømme Nikon for å ha mot til å ta steget når de vurderte det som nødvendig. Vi, og mange brukere med oss, kunne nok ønsket oss en raskere oppdateringstakt på fastoptikken, slik at det var mer av det med autofokus på de nye husene, men slikt er dyrt å gjennomføre og av naturlige årsaker ikke like høyt prioritert som zoomobjektiver som selger i langt større antall til den aktuelle kjøpergruppen. Fastoptikk er tross alt hovedsaklig av interesse for litt mer avanserte brukere, som ofte har litt mer avanserte kamerahus som tilbyr AF også på eldre optikk.

Nikon er imidlertid som nevnt klar over at dette er et problem for enkelte brukere, og i D60 har de derfor lagt til en interessant funksjon som vil angi ikke bare korrekt fokus selv med objektiver som ikke tilbyr AF på D60, men som også angir hvor langt unna korrekt fokus det er, og hvilken vei man må vri fokusringen for å komme dit. Sistnevnte var riktignok på vårt testkamera omvendt, men det fikk vi raskt teken på. Et problem er imidlertid at denne funksjonen ikke var så nøyaktig som man skulle kunne ønske. Selve fokusdetekteringen er nok nøyaktig nok - det er tross alt akkurat samme som blir benyttet på autofokus - men det er på angivelsen det er for store marginer, slik at motivet ikke alltid er helt korrekt i fokus, bare nesten. I korthet fungerer løsningen slik at skalaen for eksponering i søkeren blir i manuellfokusmodus omgjort til en fokusindikator. Når motivet er i fokus vises to streker, en på hver sin side av midten, mens når fokus er stilt for nært eller fjernt vises det i søkeren med flere streker på den ene eller andre siden av sentrum.

Hva Sony angår så har de et annet system for å gjøre autofokusen mer responsiv. A300, og alle andre speilreflekskameraer fra Sony, er utstyrt med sensorer som merker når man legger øyet til søkeren, og starter fokuseringen umiddelsnart. Praktisk i noen situasjoner, og da en grei måte å øke responsen på, men det er ikke alltid man først retter kameraet dit man skal ta bilde, og da er fordelen tapt i det øyeblikk man rekomponerer bildet. Løsningen har også noen andre problemer, for eksempel at kameraet vil fokusere konstant dersom man har det hengende over skulderen i påslått tilstand, og dermed tappe batteriet på relativt kort tid. Løsningen på det er jo å ganske enkelt lære seg til å skru kameraet av, så problemet er ikke stort, synes vi.

Pentax K200D var det eneste kameraet hvor vi opplevde at autofokusen ikke alltid klarte å finne fokus på motivet vårt, men dette tror vi kan skyldes at det ene objektivet vi benyttet til testen i visse situasjoner gir svært dårlig kontrast, og dette er således ikke noe selve kameraet kan lastes for. Pentax har for øvrig også en løsning som tilbyr fokushjelp når man benytter objektiver som ikke tilbyr autofokus, i likhet med Nikon, men Pentax' metode er noe mer omstendelig, men også potensielt mer nøyaktig. Prioriteringen ligger nemlig ikke på når knappen trykkes ned, som hos Nikon D60, men på når motivet er i fokus. I korthet stiller man inn den fokusavstanden man ønsker, for så å trykke knappen ned og holde den nede, mens man nærmer seg motivet. Når kameraet så bestemmer at motivet er i fokus, tas bildet. Som sagt, meget mulig mer nøyaktig enn Nikons løsning, men du verden så mye mer plundrete i bruk. En fordel er selvsagt at man også kan benytte denne funksjonen som en slags fotofelle, noe som vanligvis medfører behov for ikke så rent lite ekstrautstyr. Funksjonen vil imidlertid kun fungere i enkeltbildemodus og med manuellfokusobjektiver. AF-objektiver i MF-modus vil ikke fungere.

Pentax K200D hadde den klart raskeste autofokusen av testkameraene, når vi testet med kitobjektivene, og dette finner du mer om nederst på testens side 6, hvor vi har lagt til en videosnutt som viser dette.

Hurtighet

Kameraer i denne klassen er naturlig nok ikke de raskeste i verden, men Sony A300 og Nikon D60 skal likevel klare 3 bilder i sekundet, i følge de respektive produsentene. Pentax K200D er spesifisert som litt tregere i opptakstempoet enn de to andre, med "bare" 2,8 bilder i sekundet. Da dette er en test av forholdsvis rimelige kameraer, synes vi ikke at man kan forlange spesielt større hastighet enn dette - har man behov for det er det noe man pent må finne seg i å måtte betale for.

Ingen av testkameraene klarer imidlertid i våre tester å nå sine respektive spesifikasjonshastigheter. På JPG-opptak i seriemodus er det Sony A300 som kommer nærmest, og er klart raskest i klassen, med 2,8 bilder i sekundet. Det klarte hele 83 bilder på 30 sekunder, så bufferen er det ingen ting i veien med. Skrur vi kameraet over på enkeltbildemodus og trykker på knappen som om fanden selv var etter oss, klarer vi ikke å få mer enn ca 20 bilder på ti sekunder, men dette er selvsagt et resultat med en del feilkilder. Pentax K200D, for eksempel, ga oss omtrent samme resultat med seriebildefunksjonen som med enkeltbilde, det vil si omkring 1,8 bilder i sekundet (henholdsvis 51 og 48 bilder på 30 sekunder). Nikon D60 viste samme tendens, med henholdsvis 59 og 58 bilder på 30 sekunder. Sony A300 holdt tempoet oppe hele tiden, og K200D opprettholdt også sitt noe moderate tempo i 30 sekunder, mens Nikon D60 mistet mye av futten etter de første fire-fem sekundene. De fire første sekundene klarte det de spesifiserte tre bildene per sekund, mens det deretter måtte ned på et snitt på rett over 1,8 bilder per sekund.

Med blits og seriebildefunksjon ville ikke Nikon D60 samarbeide i det hele tatt. Det tok ett bilde med en gang og ble deretter furtent og nektet å ta flere inntil vi slapp utløserknappen og trykket igjen. I enkeltskuddmodus bedret imidlertid bildet seg betraktelig, og vi fikk til 12 bilder på 10 sekunder. etter 12 sekunder var det imidlertid tomt for trøkk i blitsen, og vi fikk bare to bilder til før de 30 sekundene var omme. Dette er selvfølgelig ikke nødvendigvis resultatene man vi få i praktisk bruk, da kraften på blitsblinket vil variere med motivets avstand til kameraet, eksponering, og så videre. Sony A300 og Pentax K200D presterte her omtrent likt, begge med 9 bilder på 10 sekunder uansett opptaksmodus.

Hva opptak i råformat angår, så krever det atskillig mer av kameraets buffer, og ingen av testkameraene hadde noe signifikant hastighetsvariasjon i de ulike testemetodene her. Sony A300 klarte 35 bilder på 30 sekunder, eller 8 bilder på tre sekunder, før bufferen var full og reduserte hastigheten til temmelig nøyaktig ett bilde i sekundet deretter. Nikon D60 på sin side klarte 25 bilder på 30 sekunder, eller 6 bilder på to sekunder og deretter to bilder hvert tredje sekund, i snitt. Pentax K200D klarte 18 bilder på 30 sekunder, eller 3 bilder på ett sekund, før hastigheten datt ned på et temmelig ujevnt tempo på omtrent et halvt bilde i sekundet.

Sony A300 skal i følge spesifikasjonene klare 6 RAW-bilder på høyeste tempo før bufferen fylles, noe det også ser ut til å klare, mens Pentax K200D er spesifisert til fire, og klarer det nesten. Nikon D60 har vi ikke slike data på i skrivende stund.

På overføringshastighet er det tradisjonelt Sony som er kongen, men med A300 klarte vi denne gangen ikke like bra resultat som vi fikk med lillebror A200, selv med samme minnekort som vi testet med den gangen. Sony A300 er likevel testens beste på dette området, med de to konkurrentene ikke så fryktelig langt bak. Forskjellen er merkbar, men ikke så mye at det er noe videre plagsomt, og da ingen av kameraene er direkte trege på dette området, vektlegger vi det ikke så veldig mye. Vi vil uansett anbefale at man skaffer seg flere minnekort og en minnekortleser, for sikkerhets skyld. Enklere i praktisk bruk er det også.

Sony A300 er det eneste kameraet som kommer i nærheten av å levere hva det lover med hensyn til opptakshastighet, men Nikon D60 er ikke så langt fra. Det klarer å holde lovet tempo i noen sekunder, før det mister kontakten med teten og må gi seg. Pentax K200D er imidlertid aldri i nærheten en gang, og vi må si oss skuffet over dette kameraets makshastighet i praksis. Det er ikke spesifisert så fryktelig langt under de andre på dette området, og at det ikke holder bedre følge enn dette er ikke bra.

Betjening og brukervennlighet

Denne testens tre kameraer slekter så mye på andre modeller som vi tidligere har omtalt, at vi her har valgt å fokusere først og fremst på forbedringer og endringer siden den gang. Ønsker du å danne deg et komplett bilde av kameraenes betjening og brukervennlighet, anbefaler vi derfor at du leser våre omtaler av de foregående modellene i tillegg til denne testen.
Vår omtale av Sony A200s betjening finner du her.
Vår omtale av Nikon D40 finner du her.
Vår omtale av Pentax K100D finner du her.

Med D40 la Nikon seg på en ny trend med hensyn til brukervennlighet, og den har de opprettholdt i de etterfølgende modellene i samme segment. De har ganske riktig lest markedet dithen at stadig flere kunder kjøper speilrefleks fremfor kompaktkamera, og da får plutselig brukervennlighet for mannen i gata en helt annen prioritering enn tidligere. Dette tok Nikon følgene av, og grensesnittet i D60 er noe av det mest brukervennlige som finnes på markedet i dag. Nikon har oppdaget at en skjerm kan brukes til annet enn tekstbaserte menyer, og her finnes det grafiske representasjoner av blenderåpning og lukkertid, samt eksempelbilder som endres i takt med innstillinger, funksjoner og justeringer. De fleste funksjoner kan aktiviseres og justeres på flere forskjellige måter, alt etter hva brukeren er mest fortrolig med, og selv om det finnes nok av små irritasjonsmomenter så er dette ingen ting i forhold til den generelle brukervennligheten til dette kameraet. Vi er litt urolige for at brukere som senere vil oppgradere til et kamera som ikke har disse menyene kan finne det vanskelig, når de først en blitt vant med D60s brukergrensesnitt, men så vanskelig er det ikke, at stor nok interesse ikke klarer å overkomme dette uten større vanskeligheter.

Hva knapper og hjul angår, så har Nikon sin litt særegne måte å gjøre ting på, men det er å betrakte som en vanesak. En vurdering av brukervennligheten til dette kameraet må uansett ha som utgangspunkt at brukeren er fersk - en mer erfaren bruker vil finne frem i det meste, uansett. Når det er sagt, så ønsker vi oss et hjul til på Nikon D60. Ikke at behovet for det er direkte skrikende, og vi har forståelse for at det er utelatt av hensyn til pris og plass, men det hadde gjort mye for friheten og betjeningshastigheten, og er vel omtrent det eneste vi kan sette fingeren på hva angår betjeningen av dette kameraet.

Pentax K200D

Pentax K100D fikk en del kjeft av oss for dårlige menyer, og heldigvis er noe av dette rettet opp i den nye utgaven. Borte er uleselige forkortelser som "swtch dst msr pt", "mag to strt zm plybk" og "plbk dsply mthd", og takk og pris for det!

Som bildet til høyre viser tilbyr også Pentax K200D eksempelbilder ved noen innstillinger, men de er ikke dynamiske, som Nikon D60s, og de er i tillegg ganske kronglete å komme frem til. De fungerer greit som eksempelbilder for hvilke motiver de ulike motivprogrammene skal brukes til, men utover dette er de ikke spesielt nyttige.

Deverre er det ikke alt vi fant plagsomt med menyene i K100D som er rettet opp i K200D. Fremdeles er hovedmenyen fiklete i den betydning at man ikke kan trykke OK for å gå inn i en undermeny, men derimot må trykke høyrepilen, for så å flytte tommelen over til OK når man skal bekrefte valget i undermenyen. Heldigvis er menyene noe omstrukturert i K200D i forhold til K100D, slik at dette problemet ikke er like stort som før, men det er fremdeles en suboptimal måte å gjøre det på. Ikke minst fordi et uheldig trykk på OK til feil tid vil kaste deg helt ut av hovedmenyen, uten at kameraet vil huske hvor du var. Dette kan innebære en del trykking i menyene før man får dette inn i fingrene. Menyene og betjeningen av dem i K200D er imidlertid kraftig forbedret i forhold til forgjengeren, som fremsto en smule "uferdig" på akkurat dette området. Litt gjenstår fremdeles å fikse på, og det er synd, for på andre måter ser vi tendenser til Pentax' utrolig godt gjennomtenkte design også her. Endrer man filtype mellom JPG, RAW eller RAW+JPG vil det dukke opp en liten teller som anslår hvor mange bilder av den typen man har plass til på minnekortet, uten at man trenger å bekrafte valget for å få den informasjonen.

RAW-knappens funksjonalitet er også forbedret siden forrige versjon. Fremdeles kan man selv velge om et trykk på knappen skal gjelde kun neste eksponering eller alle inntil den trykkes igjen, men nå kan man selv definere hva er trykk på knappen skal endre innstillingene til. Tidligere, som vi nevnte i vår test av Pentax K10D fungerte knappen slik at man fra RAW+JPG-innstilling ikke endret noe som helst med et trykk på RAW-knappen. I K200D gis man muligheten til å velge selv hva knappen skal gjøre fra hver av de tre utgangsstillingene, RAW, JPG, og RAW+JPG. Meget bra! Her har man full frihet - nesten. Det eneste man ikke kan gjøre er å sette forskjellig varighet på knappetrykket, avhengig av utgangsstillingen. Hvorvidt det er nødvendig er en hel annen sak.

Vi vil ikke uten videre kalle K200D mer brukervennlig enn Nikon D60, da de to kameraene på dette området henvender seg til ulike brukergrupper. Siden Nikon D60 har valget mellom sine grafiske og lettvinte menyer og mer detaljerte menyer av noenlunde samme type som K200D har, vil vi gi D60 et knepent overtak her. Hva innstillingsfrihet angår, har imidlertid pentaxen overtaket.

Sony A300 er vel det kameraet som med hensyn til menyer og betjening er mest likt sin lillebror A200. Så godt som alt er likt, og det eneste nye som er å spore på utsiden er bryteren som veksler mellom LiveView og optisk søker, og knappen for den "digitale telekonverteren" vi nevnte ovenfor.

Hovedmenyen på A300 er i likhet med hovedmenyen på K200D en smule kjedelig, men velfungerende nok, i det store og hele. Alternativene er grupperte etter tema, og selv om noen av gruppene er litt sære - for eksempel ligger alternativet for å formatere minnekortet i bildevisnings-kategorien - så fungerer de i og for seg greit nok, ikke minst fordi Sony har vært omtenksomme nok til å ikke ha hver undermeny lengre enn hva som kan vises på en enkelt skjerm. Er en kategori for full av alternativer til å vises på en enkelt skjerm, vises dette ved hjelp av tall som angir sidenummer. Praktisk og greit og man slipper å skrolle nedover i all evighet, selv om man kan det også, om man skulle få lyst til det.

Likheten til k200D stopper imidlertid ikke der. Også A300 har en Fn-meny hvor man finner de vanligste innstillingene, og her kan man raskt og greit endre på fokuspunkt, fokustype, lysmåling, blits, hvitbalanse og utvidelse av dynamisk omfang. I motsetning til K200Ds Fn-meny med litt færre muligheter stiller man på A300 ikke inn ISO her. A300 har i stedet en egen dedikert ISO-knapp som brukes til slikt. Den ligger slik til at man må endre grep eller i det minste må ta kameraet bort fra ansiktet for å få endret ISO, men da de andre testkameraene har andre løsninger som har samme effekt, kan vi ikke trekke for dette. Snarere tvert imot, selv med denne lille begrensningen setter vi pris på en egen ISO-bryter.

Detaljgjengivelse

Bildekvaliteten på speilreflekskameraer har bedret seg noe helt enormt i senere år, og i våre dager skal man slite for å finne et speilreflekskamera som leverer regelrett dårlige bilder. Vi kan faktisk bare komme på ett eneste som er i salg i dag som vi på grunnlag av bildekvaliteten vil fraråde leserne å kjøpe. Hva alle de andre angår, så er vi rimelig sikre på at en nybegynner og/eller førstegangskjøper vil være fornøyd, i alle fall hva bildekvaliteten angår. Om man har høyere krav til bildekvalitet må man se på en helt annen nisje enn denne testens kameraer, og da må man pent finne seg i å betale for det. Det samme gjelder selvsagt dersom man har store krav til andre aspekter ved kameraet sitt, som for eksempel byggekvalitet, hastighet eller funksjoner.

Bildekvalitet

Bare så det er sagt med én gang: Bildekvaliteten på testkameraene er forskjellig, men ikke nødvendigvis i betydningen god/dårlig. Disse tre kameraene leverer alle en svært god bildekvalitet i forhold til prisen, og forskjellene er ikke spesielt store eller viktige. Skulle vi kjøpt et av disse selv, er det andre faktorer som hadde avgjort hvilket det hadde blitt.

Av hovedkortbildene er det minst forskjell fra JPG til RAW på Sony A300. Faktisk leverer kameraet så og si "ferdige" JPG-bilder fra kameraet, selv om både JPG og RAW nok kan forbedres med litt ekstra forsiktig oppskarping i etterkant. Forskjellen er større på de andre, og da spesielt på Nikon D60, hvor bildene bære preg av å være litt ute av fokus. faktum er at de ikke er det, og med passe oppskarping i etterbehandlingen blir resultatet riktig så bra. Best her er det nok K200D som er, både før og etter etterbehandling av RAW-bildene. Vi synes dog at fargemetningen og kontrasten i JPG-filene rett fra kameraet er utsatt for litt vel kraftig spakeaktivitet. Vi kunne med andre ord ønske oss at standardinstillingen var litt mindre agressiv med hensyn til fargemetning og kontrast når det gjelder JPG-filer fra dette kameraet.

Fargemessig ser disse testbildene ganske så forskjellig ut, noe som skyldes kameraenes ulikheter. Eksponering, hvitbalanseinnstillinger, fargerom, lyssetting og etterbehandling er identiske. På grunn av Nikon D60s manglende fokusmotor og dets upresise manuelle fokusangivelse, fikk vi ikke skarpe nok bilder med vårt AF-D 50mm f1.4 og vi så oss derfor nødt til å benytte kitobjektivet for å få testbilder som var skikkelig fokusert. Resultatene fra vårt sinekart tyder imidlertid på at dette objektivet er skarptegnende nok til at det fremdeles er kameraet som er flaskehalsen på dette området.

Vi har også sammenlignet hovedkortbilder fra de tre testkameraene med ulike tidligere modeller, og modeller fra andre produsenter, og de bildene ser du her.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

Alle testkameraene har gode resultater på MTF50, og variasjonen er heller liten. Sony A300 kommer her best ut, men alle kameraene leverer skarpe nok bilder til ganske store utskrifter.

Forskjellene er imidlertid langt større når det gjelder underoppskarping, det vil si hvor mye bildene skarpes opp i forhold til det ideelle. Også her ser vi at Sony A300 leverer langt mer "ferdige" JPG-filer enn de fleste andre speilreflekskameraer, og at andre har langt mer å gå på i etterbehandlingen hva oppskarping angår.

Kompenserer vi for de ulike kameraenes underoppskarping, blir resultatet noe anderledes. Det er fremdeles svært jevnt, og svært bra. Når maksimal teoretisk MTF50 for alle testkameraene og sammenligningskameraene er 2600, må resultater som hovedsaklig ligger på ca 2100 og oppover betegnes som svært bra, selv tatt i betraktning at dette gjelder etter optimal oppskarping av bildene. Dette er å betrakte mer eller mindre som dødt løp.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Sony A300 / Nikon D60 / Pentax K200D

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre. Det vil si at et kameras teoretiske maksimale detaljgjengivelsesevne inntreffer ved Nyquist-frekvensen. Alle denne testens kameraer har som nevnt en teoretisk maksimal detaljgjengivelsesevne på omtrent 2600 LW/PH.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nedenfor kan du se utsnitt (100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Alle testens tre kameraer må på sinekartet gi seg et sted mellom 24 og 25, noe som er brukbart men ikke fantastisk. Man skal imidlertid et godt trinn opp i pris før man får betydelig bedre resultater enn dette, og man skal vurdere sin økonomi og behov nøye før man tar et slikt prishopp ene og alene på grunnlag av dette. Vi ser at Nikon D60 får digitale forstyrrelser ved omkring 24,5 - et sikkert tegn på at det her er kameraets detaljgjengivelsesevne som er flaskehalsen, og ikke kitobjektivet vi ble nødt til å bruke til enkelte av testbildene.

Skal vi på død og liv kåre en vinner basert på bildene av sinekartet, må det blir Sony A300, men det er meget knepent, og kan utmerket godt endre seg om man utsetter alle testbildene for optimal etterbehandling. Vi vurderer disse tre kameraene som mer eller mindre identiske hva oppløsning og detaljgjengivelse på lav ISO angår.

Bildestøy

På høy ISO vil imidlertid ofte bildet endre seg noe, bokstavlig talt, etter hvert som bildestøy begynner å gjøre seg gjeldende.

På bildene nedenfor, alle tatt med identisk eksponering og innstillinger, ser vi større forskjeller. På 1600 ISO ser vi at Sony A300 har en ganske kraftig støyfjerning, som også fjerner det meste av detaljer. Selv om RAW-bildene fremstår som noe kornete, vil de fremdeles være brukbare til mindre utskrifter og nedskalert på skjerm. Vi synes kort og godt at støyfjerningen på JPG er ALT for kraftig her.

På Nikon D60 er JPG-bildene marginalt bedre, men RAW-bildet er tilsvarende verre, synes vi. Også her synes vi at støyfjerningen på 1600 ISO er for drøy, selv om det er et lite stykke igjen til den blir like overkraftig som på A300. Pentax K200D på sin side leverer her imponerende gode resultater på 1600 ISO. Både JPG og RAW ser i høyeste grad brukbare ut, og selv om støyfjerningen på JPG også her går ut over detaljene, så er det ikke på langt nær i like stor grad som på testens andre kameraer. En riktig behandlet råfil fra Pentax K200D vil gi svært mye bedre resultat enn tilsvarende fra både Sony A300 og Nikon D60. det er her man tydelig kan se K200Ds arv fra Pentax' bestselger K10D. Både bildebrikke og bildeprosessor skal nemlig visstnok være den samme som satt i K10D.

1600 ISO:

Pentax K200D tilbyr ikke 3200 ISO, noe som er gledelig da slikt sjelden eller aldri er av noen praktisk verdi, i alle fall ikke i kameraer i denne prisklassen, men også litt synd siden vi halveis har tro på at Pentax faktisk kunne fått det til denne gangen, det gode resultatet på 1600 ISO tatt i betraktning. Med 1600-ISO-bildene fra Sony A300 og Nikon D60 friskt i minne er vi ikke spesielt optimistiske hva angår bilder på 3200 ISO fra disse to, men de tilbyr da i alle fall muligheten.

Ser vi på bildene skulle vi nesten ønske de ikke gjorde det. Resultatene her er så grisete at de mest av alt minner om digitale forsøk på impresjonisme, og man skal nesten ned i frimerkestørrelse før det blir brukbare utskrifter av dette - om det i det hele tatt er mulig. detaljene smøres utover til det ugjenkjennelige på JPG-bildene, eller drukner i fargestøy i RAW-bildene. Dette var lite pent, og vi så helst at Sony og nikon ikke tilbød 3200 ISO på sine kameraer. Pentax, derimot, kunne fått prøve seg.

3200 ISO:

Ser vi på våre støymålinger kjenner vi igjen bildet fra ovenfor. Sony A300 holder støyen noenlunde i sjakk frem til et sted mellom 1600 og 3200, men deretter er det rett i taket, akkurat som vi så på bildene. Det er interessant her at Sonys noe spesielle støyfjerning på A300 er noe dempet i forhold til A200, som faktisk hadde mye mindre målt støy på 1600 ISO enn på 800. Der grafene til A200 hadde en kraftig bul nedover ved 1600 ISO flater A300 ut ved samme verdi. Den går riktignok helt i taket ved 3200 ISO, men ser man bort i fra den likevel ubrukelige muligheten, liker vi kurven fra A300 langt bedre enn A200 sin. Dette fordi målt støy ikke er i nærheten av å fortelle hele historien. En støyfjerning som er for kraftig går ut over detaljene og ikke bare støyen, og er derfor helt ubrukelig. A300 har en støyreduksjon som er langt mer akseptabel enn A200, selv om vi fremdeles ikke er spesielt lykkelige over at Sonys støyreduksjon i alle fall delvis påvirker RAW-opptakene før de lagres.

Nikon D60 mangler Sonys to-trinns støyfjerning ved høye ISO-verdier, og har derfor en langt jevnere kurve. Kurven kan se avskrekkende ut, spesielt når man sammenligner med det langt eldre Nikon D80, som ser ut til å ha omtrent halve bildestøyen til D60. Likevel, teknologiens utvikling siden D80 ble lansert er slik at dagens kameraer ofte har langt høyere målbare støy, men det disse målingene ikke sier noe om er at denne støyen i nyere kameraer ofte har en annen beskaffenhet enn den i eldre kameraer. Nyere kameraer har ofte en bildestøy som tross høyere verdier er jevnere fordelt og derfor ikke virker like forstyrrende på øyet. Desverre er resultatet av dette at en aggressiv støyfjerning i økende grad vil gå ut over detaljene mer enn i eldre kameraer.

Pentax K00D har testens laveste verdier på støy - ikke overraskende siden dette var noe vi også så på eksempelbildene. Forskjellen mellom k200D og K10D er naturlig nok liten, og den som er der tyder på at Pentax har bedrevet litt fininnstilling siden K10D ble sluppet.

Sony A300 / Sony A200 / Sony A100 / Sony A700 / Olympus E-510
Nikon D60 / Nikon D80 / Nikon D200 / Pentax K10D / Pentax K200D
Canon 400D / Canon 30D / Canon 40D

Nedenfor kan du se bilder på alle hele ISO-verdier tatt med testens tre kameraer, i henholdsvis RAW og JPG. Her brukte vi en separat lysmåler med punktmåling for å få nøyaktig samme eksponering på alle kameraene. Kameraenes egen interne lysmålinge varierte nemlig svært mye - av og til helt opp mot halvannet blendertrinn fra laveste til høyeste. Vi brukte 50mm fastoptikk for Sony og Nikon, mens vi på Pentax K200D brukte et 43mm fastobjektiv. Utsnittet kan derfor variere noe på bildene.

100 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG / Pentax K200D, JPG
100 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW / Pentax K200D, RAW
200 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG / Pentax K200D, JPG
200 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW / Pentax K200D, RAW
400 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG / Pentax K200D, JPG
400 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW / Pentax K200D, RAW
800 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG / Pentax K200D, JPG
800 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW / Pentax K200D, RAW
1600 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG / Pentax K200D, JPG
1600 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW / Pentax K200D, RAW
3200 ISO, JPG: Sony A300, JPG / Nikon D60, JPG
3200 ISO, RAW: Sony A300, RAW / Nikon D60, RAW

Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Testkameraet er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

Sony A300 / Nikon D60 / Pentax K200D

På autohvitbalanse er det Sony A300 som regjerer. Faktisk er A300 bedre på autohvitbalanse enn det er på manuell hvitbalanse, noe vi ikke ser spesielt ofte, for å si det mildt. dette gjelder imidlertid bare opp til og med 800 ISO - etter det varierer autohvitbalansen mye og mister helt sporet. Manuell hvitbalanse viser antydning til det samme, men i en så dempet grad at det ikke er noe problem. Skal du ta bilder med a300 på høy ISO, bør du med andre ord ta dem i råformat. Ikke bare fordi man da beholder mer detaljer, som vi så på forrige side, men fordi man da har full kontroll over hvitbalansen. Kameraet selv har det nemlig ikke.

Nikon D60 har litt av de samme tendensene, i det samme ISO-området, men er bedre enn gjennomsnittet nesten over det hele. OK, så mister autohvitbalansen også her fullstendig kontrollen ved 1600 ISO, men den gjenvinner den pussig nok ved 3200, og i tillegg er den manuelle hvitbalansen noe av det mest nøyaktige vi har målt.

Pentax K200D ligger på hvitbalanse gjennomgående under gjennomsnittet. Marginene er små når det gjelder manuell hvitbalanse, mens autohvitbalansen ligger langt under gjennomsnittet over det hele. Det er imidlertid positivt at feilmarginen er forholdsvis jevn over alle ISO-verdier, men det er en forholdsvis mager trøst. Om du ikke er i studio og har full kontroll på lyset, bør du seriøst vurdere å bruke RAW.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til ulike kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO   100: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 / Pentax K200D / Canon 40D
ISO   200: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 / Pentax K200D / Canon 40D
ISO   400: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 / Pentax K200D / Canon 40D
ISO   800: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 / Pentax K200D / Canon 40D
ISO 1600: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 / Pentax K200D / Canon 40D
ISO 3200: Sony A300 / Sony A200 / Nikon D60 /                            / Canon 40D

Nikon D60 utmerker seg i vår test med den soleklare beste fargegjengivelsen. Reelle farger er nært opp til ideelle, og dette er noe av det beste vi har sett i kameraer i denne prisklassen. Hudtoner er forholdsvis nøyaktig gjengitt på alle ISO-verdier, selv på 3200, og gråtonene er imponerende tett opptil det ideelle, selv om de forverrer seg litt på 3200 ISO. I det hele tatt er dette et høyst respektabelt resultat, og vi ville ikke sagt noe på dette resultatet i kameraer til mange ganger prisen av et D60.

Pentax K200D har også en bra fargegjengivelse, dog ikke fullt like god som Nikon D60. Både hudtoner og gråtoner viser litt større feil enn på d60, men det er fremdeles godt nok til at vi vil kalle det et bra resultat.

Sony A300 havner på en tredjeplass, og selv om fargegjengivelsen også her er innenfor akseptable grenser, er den forholdsvis langt fra de svært gode resultatene til Nikon D60 og Pentax K200D. Fargene er betydelig lengre fra det ideelle, og gråtoner og hudtoner er mer forskjøvet mot gult og oransje enn vi strengt tatt liker å se. Riktig langt ute og kjøre blir fargene likevel ikke før på ISO 3200, der de er helt på trynet. Det er positivt at fargerommet på denne verdien fremdeles er forholdsvis stort, men så godt som alle fargene på vårt fargekart har fjernet seg uakseptable distanser fra der de skal være. Gråtoner og hudtoner er helt på trynet og dersom man trenger noe som helst i nærheten av korrekte farger og må benytte 3200 ISO, anbefaler vi sterkt at man bruker RAW, slik at man kan fininnstille fargene best mulig i ettertid. For dette så ikke pent ut. Likevel, ISO 3200 gir uansett så ubrukelig bildekvalitet at dette ikke er noe vi tillegger særlig vekt. Da er fargegjengivelsen på lavere ISO-verdier av langt større viktighet.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn). Hva som er brukbart dynamisk omfang er dermed i stor grad definert av hva vi selv er villige til å godta, samt kameraets støykarakteristika.

Disse to grafene tegner et rimelig klart bilde. På lave ISO-verdier er de fleste kameraer i denne klassen temmelig like med hensyn til dynamisk omfang, mens feltet spres etterhvert som ISO-verdien øker. Av testkameraene er det Pentax K200D som utmerker seg i dette området. Det er i en klasse for seg fra omkring 200-400 ISO og ligger merkbart over testens andre kameraer, selv om det ikke kan måle seg med Olympus E-510, Canon EOS 40D og Nikon D80.

Sony A300 legger seg for det meste jevnt med eller et hakk over Nikon D60, avhengig av hvilken ISO-verdi vi ser på, og spesielt på ISO 800 og oppover må Nikon D60 se seg slått av det aller meste. På ISO 3200 stiller faktisk Nikon D60 med den desidert laveste verdien for dynamisk omfang som vi har målt i noe speilreflekskamera. Nå er ikke verdiene for dynamisk omfang på 3200 ISO spesielt viktige, siden bildekvaliteten etter vår mening er tilnærmet ubrukelig på den ISO-verdien uansett, men også på 1600 ISO er verdiene fra D60 nesten sjokkerende lave, selv om de er helt greie nok på lavere ISO-verdier.

Det er for øvrig interessant å merke seg at vi med Nikon D80 får tilnærmet samme resultat på 3200 ISO som vi med D60 på 800 ISO.

Kitobjektiv

Selv om dette hovedsakling er en test av selve kamerahusene, synes vi likevel det vil være riktig å ta med en liten omtale av de vanlige kitobjektivene til hvert kamera. Kameraene er selvsagt som vanlig testet med de skarpeste normalobjektivene vi har kunnet oppdrive, for å forhindre at nettopp optikken blir en flaskehals.

Objektivene som vanligvis selges i kit med kameraene er følgende:

NB! Vi har fått vite fra Pentax at det for tiden er Pentax smc DA Zoom 18-55mm F3.5-5.6 AL som leveres med K200D. Pentax smc DA 18-55mm f3.5-5.6 AL II vil leveres som standard i kit med K200D fra og med en gang i mai. Nyeste versjon koster ca tre hundrelapper mer enn det eldre kitobjektivet.

Spesifikasjoner

Spesifikasjonene på de tre kitobjektivene

er ikke spesielt forskjellige. Samtlige har f3.5 som største blender på vidvinkel, f5.6 på tele, og de har også alle sammen 18mm som største vidvinkel. Objektivene fra Nikon og Pentax har 55mm som største tele, mens Sonys objektiv strekker seg til 70mm. Nikons objektiv er med sine 265 gram testens tyngste - ikke overraskende siden det må ha både fokusmotor og bildestabilisatoren i objektivet, men det er likevel bare ca 45 gram ned til testens letteste, som er Pentax-objektivet med sine 220 gram. Sonys objektiv bruker 55 mm filtre, mens både Nikon og Pentax bruker mer vanlige 52 mm. Nærgrensen er et lite hakk bedre på Pentax-objektivet, som kan fokusere helt ned til 25 cm for en gjengivelse på 1:2,9. Nikon-objektivet er like bak, med en nærgrense på 28 cm. Sonys objektiv er ti cm bak Nikon igjen, med 38 cm nærgrense og en gjengivelse på 1:4 - testens minste.

De tre objektivenes spesifikasjoner kan sammenlignes side-ved-side ved å klikke her.

Kitobjektiv fra Sony, Nikon og Pentax

Byggekvalitet

Det er ikke tvil om at det er Pentax sitt bidrag som er best bygget av disse tre kitobjektivene. Det er det eneste som har metallfatning - de andre to har fatning av plast - og det gir i det hele tatt en lagt større følelse av å være solid enn de to andre. Nikon kommer her på en brukbar andreplass, og Sonys objektiv klart sist. Sony-objektivet er egentlig det eneste av de tre som har en utpreget plastfølelse, og det fremstår som ganske pinglete. Likevel, det er langt fra det verste vi har vært borti.

Sony SAL-1870 DT 18-70mm F3.5-5.6

Ergonomi

På ergonomien er det også Pentax som stikker av med seieren. De ekstra kronene som er gått inn i design og produksjon av objektivet har satt sine spor, og dette er det eneste objektivet som har skikkelig fokusring. De to andre har en smal ring helt ytterst på objektivet, og selv om Nikon har en bedre fokusring enn Sony, så er marginene små og ingen av de to plastringene holder egentlig mål. Pentax-objektivet på sin side har gode gummierte grep på både zoomringen og fokusringen, og mønsteret er så forskjellig at det selv i blinde aldri er noen tvil om hvilken ring man har fingrene på. Nikon er heller ikke så verst på akkurat dette, men det skyldes den ganske store forskjellen i diameter på de to ringene. Men, det gjør nytten, og gjør at Sonys fokusring ikke helt når opp. Joda, i de fleste tilfeller vil man umiddelbart kunne kjenne forskjell på zoomring og fokusring også her, men er man distrahert, sliten og kald på fingrene kan man bli forvirret nok til at man i brøkdeles av et sekund kan miste blinkskuddet. Men er det så kritisk så burde man kanskje gått til innkjøp av dyrere optikk uansett. I alle tilfeller er det tydelig at Pentax også her rager et hode høyere enn de andre - for eksempel er det det eneste objektivet med et profilert fingergrep for bruk når man tar kameraet av huset - og detaljene er rett og slett tydelig mer og bedre gjennomtenkt her enn på konkurrentenes kitobjektiver.

Pentax smc DA 18-55mm f3.5-5.6 AL II

Funksjonalitet

Ikke bare er Pentax-objektivet det eneste som har en skikkelig fokusring, men det er også det eneste kitobjektivet med kløtsj. Ja, du leste riktig. Der man må skru over på manuellfokus på de andre to om man vil justere autofokusen manuelt, kan man med dette objektivet enkelt og greit gripe fatt i fokusringen og bare dreie den dit man ønsker. De andre to er fullstendig låst med mindre man skrur av autofokusen først. Det slipper man med Pentax sitt kitobjektiv. I tillegg er snekkegangen så kort på Nikon og Sonys objektiver at det kan være vanskelig å justere fokus manuelt med noen som helst grad av nøyaktighet. På Pentax-objektivet er snekkegangen dobbelt så lang, og dermed er det mye enklere å justere fokuseringen manuelt.

Solblendere fra Pentax og Sony

Solblenderen som leveres med Pentax-objektivet er også noe av det mer gjennomtenkte vi har sett. Ikke bare er den av tulipan-typen, men den har også en liten avtagbar luke nederst, for å gjøre det lettere å dreie på polafilter og lignende, dersom man skulle ha behov for det. Pentax sitt objektiv har et frontelement som ikke roterer verken når man zoomer eller fokuserer, så det er absolutt ikke utenkelig at dette er hendig for mange brukere. Solblenderen på Sony sitt objektiv består av en ganske smal ring, og er etter vår mening av svært begrenset nytteverdi. Nikons kitobjektiv leveres så vidt vi vet ikke med solskygge - i alle fall ikke vårt testeksemplar. Både Sony og Nikon har frontelement som roterer når man fokuserer, men ikke når man zoomer.

Nikon AF-S DX Zoom-Nikkor 18-55mm f/3,5-5,6G VR

For øvrig er Nikons objektiv det eneste som har innebygget bildestabilisering, men siden de to andre produsentene begge har bildestabilisering innebygget i nær sagt alle sine tilgjengelige kamerahus, er det av mindre viktighet. Selvsagt hyggelig for Nikon-brukere som nå endelig får tilgang til denne funksjonen i et rimelig objektiv, men noe stort fortrinn eller ulempe i forhold til de andre kan vi ikke si at det er.

Optisk

Av de tre kitobjektivene er det helt klart Pentax sitt bidrag som fortegner minst på vidvinkel. Marginene er imidlertid ikke veldig store, og alle tre objektivene har merkbar putefortegning i vidvinkelenden. På teleenden har alle objektivene antydning til tønnefortegning, men her er det Sony som er best og Pentax dårligst. Her er marginene imidlertid enda mindre, og i praktisk vil man ikke se forskjell på disse tre objektivenes fortegning på omkring 50mm og oppover. Pentax-objektivet fortegner minst på 35mm, mens objektivet fra Nikon er på sitt beste hva fortegning angår på rundt 40mm. Sony-objektivet fortegner minst på ca 50mm.

Hva angår vignettering, også kjent som lysavfall i hjørnene, så er det store forskjeller mellom de tre kitobjektivene. Nikons objektiv vignetterer klart minst på alle brennvidder, og på sitt beste, på 55mm, mister det bare 2,9% av lyset i hjørnene i forhold til midten. Det er meget bra for et kitobjektiv, og bare litt over halvparten av det Sonys kitobjektiv mister på samme brennvidde. Nikon-objektivet er på sitt beste på dette området i tele-enden, men selv på sitt verste, på 18mm, er det betydelig bedre enn Pentax-objektivet på sitt beste. Sonys objektiv er et godt hakk verre på vidvinkel, men det tar seg opp etterhvert og på 35mm og lengre brennvidder er det forholdsvis bra. Pentax-objektivet må her finne seg i å havne nederst på pallen, men i det minste er vignetteringen på dette objektivet noenlunde jevn. Nikons kitobjektiv er gjennomgående svært bra på dette og blir en klar vinner på vignetteringssiden.

Vignettering

Fargefeilbrytning er en effekt av at lys med ulik bølgelengde brytes forskjellig i glasselementene i objektivet, og kan føre til render av forskjellige farger i bildet, spesielt ved kontrastrike overgangser, som mellom siluetter og himmel, f.eks. Denne effekten kan minskes ved å bruke spesielle linseelementer i objektivene, men slikt koster og det er derfor spennende å se hvordan forholdsvis rimelige objektiver takler slikt. Spesielt Nikons objektiv er vi spent på, siden siste versjon av dette har mistet ED-elementet som tidligere versjoner hadde.

Fargefeilbrytning, også kjent som kromatisk aberrasjon

Sony er her langt dårligere enn konkurrentene. Sonys kitobjektiv er det eldste av disse tre, og på dette området synes det. Resultatene, hvor mindre er bedre, er så himmelhøyt over konkurrentene at selv gjennomsnittet av alle tre objektiver er betydelig høyere enn verdiene fra Nikon og Pentax. Forskjellen mellom de to sistnevnte er forresten ikke enorm, men den er helt klar, og med de fantastiske resultatene som Pentax her kan vise til kan vi ikke gjøre annet enn å erklære Pentax for testens vinner på fargefeilbrytning. Dette er imponerende lave verdier, og Nikons verdier er heller ikke verst.

Ser vi på oppløsningsevnen til objektivene, ser vi at alle objektivene er noenlunde bra frem til et sted mellom f16 og f22, men fra og med f22 og oppover blir resultatene svært dårlige, pga diffraksjonen som slår inn. Nikon er nesten helt gjennomgående best med klar margin, mens Pentax' representant legger seg nederst helt til f32, når Pentax faktisk gjør det best av alle tre. Sony begynner nesten like bra som Nikon på f5.6, men derfra går det bare nedover og forskjellen mellom Pentax og Sony på f11 og oppover er omtrent ikke-eksisterende, med unntak av på f32. Nikons objektiv er som vi ser testens beste på oppløsningsevne, og yter best på f8-11, mens Sonys kitobjektiv er på sit skarpeste på f5.6-8. Kitobjektivet fra Pentax har sitt skarpeste gløtt på f8. At Pentax gjør det såpass dårlig her i forhold til de andre er overraskende, siden objektivet vi her har testet er versjon II, som etter sigende skal ha fått bedre antirefleksbehandling enn forgjengeren, og skal også være redesignet med tanke på ytelsen på kameraer med mer enn 10 megapiksler.

Oppløsningsevne (MTF50 (corr) i prosent av teoretisk maksimum på 2600 LW/PH)

Ser vi nærmere på Sonys kitobjektiv er det tydelig at det er brukbart ved store blendere, men går gradvis nedover etter f5.6. Riktig ille blir det ikke før omkring blender 16, men da går det til gjengjeld bratt nedover. Ved f32 og f36 er detaljgjengivelsen så dårlig at vi vil klart fraråde at man bruker dem med mindre man har ekstreme behov hva dybdeskarphet eller eksponeringstid angår.

Sonys kitobjektiv: MTF50 i prosent av A300s teoretiske maksimum

Sonys objektiv er klart på sitt beste, rent optisk, i vidvinkelenden. Oppløsningsevnen her er langt bedre enn i teleenden, og objektivet er på sitt beste rundt 24mm, men det er også ganske bra på 18mm og 35mm, mens ytelsen begynner å gå nedover på 45mm og lengre brennvidder. Det er på sitt verste helt i enden, på 70mm. Til sammenligning er Nikons kitobjektiv på sitt beste på 45mm, og på sitt verste på 18mm vidvinkel, ikke overraskende. Pentax-objektivet på sin side yter best på 55mm.

Fokusering

Etter at vi ga kitobjektivet til

Nikon D40

en del tyn for å ha

dødstreg autofokus

har vi hørt mye om hvor forbedret dette skal være i Nikons nye kitobjektiv. Kitobjektivet som fulge med vårt testeksemplar av Nikon D60 er av generasjonen etter det igjen, så dette må da være brukbare saker. Men neida. Autofokusen er fremdeles treg. Kanskje ikke fullt så fryktelig treg som dengang, men det er fremdeles slik at vi rekker et lite øyeblikk med tvil om den i det hele tatt fungerer før motivet er i fokus, om autofokusen har langt å gå.

Til tross for at ganglengden på fokusen på Nikon og Sony som tidligere nevnt er langt kortere enn på Pentax, er det Pentax som har den klart raskeste autofokusen. Sony er på en andreplass, men er nok nærmere Nikon enn Pentax hva hastigheten angår. Videoen nedenfor illustrerer poenget vårt ganske godt. I tillegg til tempoet er Pentax-objektivet også det eneste som har avstandsskala, og så vidt vi kan se er denne svært nøyaktig.

Konklusjon:

Selv om det hadde en oppløsningsevne som var litt under de andre velger vi likevel å kåre Pentax sitt kitobjektiv til en knepen testvinner. Det er helt tydelig mer påkostet, og går langt utenpå de andre når det gjelder byggekvalitet, funksjonalitet, ergonomi, fokushastighet, fortegning og fargefeilbrytning. Nikons kitobjektiv er svært tregt på autofokus og er også testens tyngste objektiv, men det er relativt solid bygget for å være i plast, har brukbar ergonomi og det yter også bra med hensyn til fargefeilbrytning. At det i tillegg har imponerende gode egenskaper med hensyn til vignettering og oppløsningsevne gjør at det får en svært bra andreplass. Det er ingen hemmelighet at vi ikke var overbegeistret for dette objektivet slik det var for to generasjoner siden, og det gleder oss at det har blitt såpass kraftig forbedret som dette. Bra, Nikon!

Sonys kitobjektiv havner på en klar sisteplass. Det var ikke best på noe område, og da det i tillegg har en litt pinglete byggekvalitet og er ganske dårlig på fargefeilbrytning, kan vi tross dets ekstra 15 mm med tele ikke gi det annet enn en tredjeplass i vår test. Det er imidlertid ikke et dårlig kitobjektiv i forhold til prisen, selv om man kanskje kunne tro det - Det er vel best beskrevet som middels på det aller meste, og mange vil nok være fornøyd med dette kitobjektivet. Men desverre, i konkurranse med de svært gode bidragene fra Nikon og Pentax klarer kitobjektivet fra Sony bare ikke å nå opp. Objektiver fra Nikon og Pentax er imidlertid ikke spesielt aktuelle å bruke for eiere av Sonykameraer, naturlig nok, og har du høyere krav til bildekvalitet enn de fleste, vil vi anbefale at du går til innkjøp av et bedre standardobjektiv, uansett merke og objektivfatning.

Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Selv om både Sony A300 og Nikon D60 har en helt OK byggekvalitet i det store og hele, er det Pentax K200D som virkelig skinner på dette området. Det er bygget som en tanks og har en tetting mot støv og fukt som man vanligvis kun finner i kameraer til mange ganger prisen av dette kameraet.

Batteri:

Sony A300 stiller i en egen divisjon i denne testen, med en batterikapasitet som ligger flere hestehoder foran konkurrentene. Måleren er også svært bra. Pentax K200D bruker AA-batterier, noe som kan være praktisk, men det følger ikke med lader og batterikapasiteten med oppladbare batterier er under halvparten av Sony A300.

Skjerm og søker:

Sony A300 har tidenes hittil beste LiveView, med full autofokus på 2 bilder per sekund. Imponerende! Den vippbare skjermen er heller ikke dum, men er kanskje litt utsatt for skade. Både Nikon D60 og Pentax K200D har imidlertid større skjerm og/eller søker enn A300.

Funksjoner:

Pentax og Sony har bildestabilisering på brikken, mens Nikon nå endelig har fått det i kitobjektivet. Hvilket du foretrekker er opp til deg, men hver teknikk har sine fordeler og ulemper. Vi håper en slags kombinasjon vil blir tilgjengelig med tiden. Pentax kan i tillegg skilte med et svært praktisk ISO-prioritert opptaksmodus.

Autofokus:

Med kitobjektivet har Pentax helt klart raskest autofokus, men for Nikon D60 vil dette variere etter hvilket objektiv man bruker. Autofokushastigheten på kitobjektivet er forbedret siden D40, men er fremdeles treg. Nikon D60 trenger fokusmotor i objektivet for å gi autofokus, så det er fremdeles mange objektiver man ikke får AF med, selv om dette forbedres stadig, etter hvert som flere og flere nye objektiver lanseres.

Hurtighet:

Sony A300 er den soleklare vinneren på opptaks- og overføringshastighet, med Nikon D60 ikke så veldig langt bak. Pentax K200D skuffer med en temmelig lav skuddtakt.

Betjening/brukervennlighet:

Nikon D60 er testens mest brukervennlige kamera, med sine grafiske fremstillinger og dynamiske eksempelbilder. Sony A300 og Pentax K200D er imidlertid ikke veldig langt bak og fremstår også de som forholdsvis enkle å ha med å gjøre.

Bildekvalitet:

På høye ISO-verdier er det Pentax K200D som har best bildekvalitet, mens feltet samles på lavere ISO. Nikon D60 har skuffende dårlig dynamisk omfang på høye ISO-verdier, mens Pentax her er i en egen klasse, også i forhold til Sony A300. Sony A300 leverer bilder som er nærmere optimalt oppskarpet enn noen av konkurrentene, og etterarbeid på bildene er dermed mindre nødvendig for å få mest mulig ut av filene.

Kitobjektiv:

Sonys kitobjektiv vil tilfredsstille de fleste kjøperne, men er i forhold til konkurrentenes kitobjektiver litt dårlig konstruert. Optisk sett er det heller ikke det beste, men det trekker opp at det strekker seg 15mm lengre enn de andre. Nikons kitobjektiv er testens skarpeste, men er fremdeles tregt på autofokus. Konstruksjonsmessig er det bedre enn Sonys, men langt etter Pentax sitt ganske påkostede kitobjektiv. Pentax byr på et kitobjektiv som på mange områder ligger himmelhøyt over de andre, spesielt på funksjonalitet, byggekvalitet og ergonomi. Det er ikke alltid optisk best, men ofte nok til at vi kårer det til testens beste kitobjektiv, uten større vanskeligheter.

Nikon D60 med kitobjektiv

Konklusjon:

Sony A300:
Sony A300 er kameraet for deg som driver mye med makrofotografering eller av andre grunner har ekstra stort behov for en god LiveView-funksjon. Som reisekamera er det svært bra, med sin innebygde bildestabilisator og imponerende batterilevetid, men skal du til øde steder uten innlagt elektrisitet er det kanskje mindre bra. Skal du fotografere under tøffe forhold vil vi også anbefale et kamera som tåler mere juling.

Nikon D60:
Er du fersk i faget og vil ha et brukervennlig kamera å vokse på og lære med, er dette kameraet for deg. Har du det travelt og skal fotografere kortvarige situasjoner eller motiver i bevegelse bør du kanskje vurdere et annet kamera, eller satse på et annet objektiv enn kitobjektivet. Har du god tid vil du derimot klare deg lenge med kitobjektivet, som på nesten alle andre områder enn autofokushastighet er svært bra.

Pentax K200D:
Dette er kameraet for deg som skal på tur til mer primitive himmelstrøk. Du får batterier til dette kameraet nesten hvor som helst i verden, og det tårler virkelig en trøkk. Med ISO-prioritert opptaksmodus og innebygget bildestabilisator er det ikke mange situasjoner du risikerer å gå glipp av. Skal du ikke utvide objektivparken har dette kameraet også testens raskeste autofokus, men pass på budsjettet, for Pentax K200D koster i skrivende stund en drøy tusenlapp mer enn testens nest dyreste kamera.

Pentax K200D med objektiv og vertikalgrep

Testvinner - Quo Vadis?

Men hva skjedde med "best i test"? Vel, vi har ganske enkelt valgt å ikke dele ut best i test denne gangen. Ikke at ingen av kameraene fortjener det, men snarere at de alle gjør det, avhengig av hva man ser på. Alle de tre kameraene vi har testet har nemlig sine styrker og sine svakheter, og hvilket som er best i test avhenger av den enkeltes behov og bruksmønster. I Akam er vi opptatt av at leserne våre skal kunne gjøre seg opp sine egne meninger om hvilket kamera som er best for dem, så i stedet for å si om ett spesifikt kamera at "dette er best", anbefaler vi at du leser igjennom enten hele teksten eller oppsummeringen ovenfor, og avgjør selv. Vi vil også oppfordre deg til å stikke innom en kamerabutikk og be om å få prøveholde kameraene. Hvor godt et kamera passer i akkurat din hånd kan være avgjørende for hvor fornøyd du blir med det, og jo mer fornøyd man er med arbeidsredskapen, jo bedre bruker man det.

Vi har helt til slutt bare en oppfordring: Går du i en butikk og får god hjelp der, så kjøp også kameraet ditt der, uansett hvilket du velger. Å ha dyktige ekspeditører ansatt i en butikk er ikke gratis, og benytter man seg av den kompetansen bør man også betale for den. Om man orienterer seg litt på forhånd er ikke prisforskjellen så stor heller.

annonse
Schibsted er ansvarlig for dine data på denne siden.Les mer her