Egenverdi og selvforglemmelse
I en tid med kropps- og helsefiksering er det viktig å holde fast ved at en aktivitet har en egenverdi. Å gå kan tjene som eksempel på hva som ligger i dette. Hvis du går for turens egen skyld, kan du la tankene vandre, kjenne på været og nyte omgivelsene. Inntrykk kan bearbeides, uro kanaliseres og gleden over rytme og flyt i bevegelsene kan gi stor tilfredsstillelse og frihetsfølelse. Du kan rette oppmerksomheten mot det du ser, hører og kjenner, du kan bestemme deg for å stoppe eller ta en annen vei.
Å gå for å trene krever noe annet. Bedret kondisjon forutsetter oppmerksomhet omkring hyppighet, varighet og intensitet – og kanskje staver og skritteller. Det å gå blir da et middel, det blir ikke lenger et mål som knyttes til selve aktiviteten. Og en aktivitet må gi glede og mening, ellers gir man fort opp.
En aktivitet kan med andre ord være et mål i seg selv – eller et middel til å oppnå noe utenfor selve aktiviteten (6). Mål og middel må da forstås som ytterpunkter på et kontinuum, med mange muligheter for både-og-tilfeller. Barns lek brukes ofte som eksempel på en aktivitet som er et mål i seg selv. Hoveddelen av idretts- og treningsaktiviteter er middelstyrt eller instrumentelt styrt, i og med at målet er å finne utenfor selve aktiviteten. Målet kan være å vinne en konkurranse, bli mer utholdende, bli slankere eller fastere i fisken. Er motivasjonen sterk nok, kan opplevelsen av selve aktiviteten bli underordnet.
I dag dreier mye trening seg om prestasjon og selvpresentasjon. Trening kan oppleves som tvang og plikt, ofte styrt av pulsklokker og kaloritelling, med uheldige og lite helsefremmende konsekvenser. I en uoversiktlig verden der alt går stadig fortere og ymse tilbud sammen med en økende informasjonsflom presser seg på, kan det være like viktig med ro og tilstedeværelse som trening og aktivitet. Og – ikke minst – veksling mellom aktivitet og ro, arbeid og hvile er en gammel og god leveregel som helsepersonell med fordel kan trekke mer frem.
Vi vet at smerter og ulike belastningsplager er vanlig i alle aldersgrupper i Norge i dag. Mange av dem som defineres som fysisk inaktive, oppgir at de unngår aktivitet pga. smerter, stivhet og andre funksjonsproblemer. I slike tilfeller vil aktiviteter som gir naturlig strekk, elastisitet og tøybarhet i muskulatur og bindevev kunne være til bedre hjelp enn trening for å stramme opp, bli hurtigere eller sterkere. Vår erfaring er at stivhet og anspenthet ofte lettes bedre gjennom rytmisk naturlig aktivitet enn gjennom øvelser i pust, avspenning og ulike former for kroppsbevissthet.
Et problem med dagens sterke vektlegging av trening er at det bidrar til selvsentrering – oppmerksomheten vendes mot kropp, utseende og prestasjon. Å gjøre kropp og helse til sentrum i tilværelsen bør ikke være målet for helsepersonell. Snarere er det viktig å stimulere til deltakelse og engasjement i det vi gjør, i verden omkring oss og i andre mennesker. De fleste av oss har det best når vi glemmer kropp og helse, når vi ikke tenker på egen og andres form og fasong, teller kalorier eller regulerer pusten, men er oppslukt og til stede her og nå i de ulike gjøremål.
Et underkjent perspektiv på bevegelse og fysisk aktivitet er den betydning somatosensorisk stimulering har for menneskers opplevelse av seg selv. Dette henger sammen med den økte impulsaktiviteten vi får fra reseptorer i ledd, sener og muskulatur når vi er i bevegelse. Disse proprioseptive signalene har to hovedfunksjoner. Den ene knytter seg til normal, ureflektert og koordinert bevegelse. Som eksempel på denne funksjonen kan nevnes at vi når vi går i en trapp i mørket, «vet» vi hvor vi har beina våre selv om vi ikke kan se. Denne fornemmelsen har med kroppsskjema å gjøre – vi kjenner kroppens stilling i rommet og kroppsdelenes innbyrdes plassering. Men propriosepsjon er også sentralt i fornemmelse og opplevelse av ens egen kropp som avgrenset og skilt fra omverdenen. Det dreier seg her om en ureflektert selvfornemmelse eller selvoppfatning, som ikke må forveksles med bevisste tanker og forestillinger om kroppen – altså refleksiv tankevirksomhet basert på persepsjon av kroppen som objekt (4).
Helt fra fødselen erfarer vi mennesker verden gjennom kroppen og kroppen gjennom verden. Propriosepsjon omtales som «the modality of the self par exellence» (7). Et eksempel på dette er måten barns utforsking av verden bidrar til at de lærer å bli kjent med seg selv og verden samtidig. Når hverdagen for mange, både unge og gamle, innebærer lite variasjon i bevegelse og aktivitet, er det derfor all grunn til å tro at det er uheldig på flere måter enn det som knytter seg til fysisk form og somatisk sykdom. Fordi fysisk inaktivitet betyr redusert somatosensorisk impulsaktivitet, vil det føre til at de fysisk inaktive får færre proprioseptive impulser som hjelper frem en tydelig opplevelse av dem selv og omgivelsene (4, 8, 9). Dette åpner andre perspektiver på dagens situasjon, på hva som er utfordringene og på hvilke begrunnelser helsepersonell anvender i møte med pasienter og befolkning for øvrig.