Sørnes, T.
Ondskap
De henrettede i Norge 1815–1876. 420 s, ill. Oslo: Schibsted, 2009. Pris NOK 349
ISBN 978-82-516-2720-7
Vi lever dessverre i en tid hvor kriminalitet er blitt noe hverdagslig, og hvor drap ikke er noen sjeldenhet. I 2007 ble 32 personer myrdet i Norge – like mange menn som kvinner (1) . Fortidens mordere var nok færre, men hendelsene rundt deres forbrytelser var ofte av mer dramatisk art og ble kjent og levendegjort i datidens samfunn, ofte som gysende underholdning i form av «skillingsviser» eller bildefremvisninger på markedene (2) . Vår tids TV-krim er altså ikke noe nytt.
Gynekologen Torgrim Sørnes har laget en bok om dette dystre temaet. Hele 44 mordere i det 19. århundre, fem kvinner og 39 menn som ble henrettet for sine gjerninger i årene 1815–76, forteller han om i en overmåte velskrevet bok. Bortsett fra to kvinner som ikke nevnes: Maria Henriksdatter som ble henrettet i 1821 og Karen Olsdatter Jerstad som led samme skjebne i 1835, begge for barnedrap, får vi dem alle presentert mellom to permer, frem til den siste offentlige henrettelsen i 1876. Forfatteren har studert rettsdokumenter og avisartikler, og har på den måten kunnet gi leseren et dypere innblikk i de sosiale forholdene på den tiden, forhold som ikke sjelden var medvirkende til at forbrytelsen skjedde. Da som nå var alkohol ofte med i bildet, men også en sosial nød som vi i dag er forskånet for. Morderne tilhørte som oftest samfunnets lavere lag, og man kan i dag forundres over den naiviteten som lå til grunn for deres handlinger. Samtidig imponeres man over det nivået etterforskningen lå på den gang. Medicina forensis, dvs. rettsmedisin, ble innført samtidig med opprettelsen av vårt første universitet i 1811, og dette faget – sammen med anatomien – er vår eldste medisinske disiplin. Obduksjonene var grundige og nøyaktige, man klarte f.eks. å skille mellom hengning som selvmord og kvelning, og allerede i 1820-årene anvendte man kjemiske analyser for å påvise forgiftning med arsenikk.
I et omfattende kapittel får vi et innblikk i de forbrytelsene som førte til at samene Aslak Hætta og Mons Somby begge ble henrettet i 1854. Sørnes har fulgt rettsforhandlingene til punkt og prikke, og det er sannelig en annen historie enn den som filmen «Kautokeinoopprøret» gir inntrykk av.
Det ellers lite å sette fingeren på. Fortellingen er hele tiden levende, i all sin gru. Skulle man være pirkete, måtte det være å nevne at bøddelen i eldre tider så på sitt yrke som et relativt respektabelt håndverk, og at han neppe ønsket å bli slått i hartkorn med «rakkeren», som nærmest fungerte som en slags renovasjonsarbeider, lavest nede på den sosiale rangstigen. Heller ikke er det helt korrekt at postmorderen Brede Nords hode, som ble satt på stake etter henrettelsen i 1817, «sto der i mange år». I en tid da anatomiundervisningen var avhengig av lik fra henrettede personer, kunne man neppe tillate seg noe slikt, og Nord ble kort etter sin død brakt inn på Anatomikammeret, som den gang befant seg i den såkalte Brennerigården i Rådhusgaten 19 (3) . Men det er en annen historie.
På tross av det dystre temaet er boken en meget interessant reise i vår nære kulturhistorie, med illustrasjoner hentet fra Kriminalmuseet i Oslo. Den anbefales for kolleger som ikke har svake nerver.