Diskusjon
Denne gjennomgangen fra 2003 og 2004 viser at i om lag en firedel av sakene mot helsepersonell konkluderte helsetilsynet i fylkene med at helsehjelpen hadde vært faglig uforsvarlig. I ytterligere en firedel ble helsehjelpen ansett for ikke å ha vært god selv om den ikke hadde vært uforsvarlig. Tilsvarende tall i saker rettet mot virksomheter var noe høyere. Dette innebærer at pasientene i mer enn halvparten av tilfellene har hatt god grunn til å få prøvd om helsehjelpen de har fått har vært slik den burde. Ubegrunnede klager synes dermed ikke å utgjøre noe flertall av sakene som pasienter og andre tar opp med tilsynsmyndigheten.
Det er ikke opplagt hvor grensen mellom det forsvarlige og det uforsvarlige går (3). Sakene tyder på at Statens helsetilsyn godtar ganske klare mangler ved helsehjelpen uten at det dermed sies at den har vært uforsvarlig. Dette gjelder selv om handlingene kan få eller har fått alvorlige konsekvenser for pasientene. Statens helsetilsyn endrer helsetilsynet i fylkenes innstilling om uforsvarlighet i om lag en femdel av sakene de prøver. I det store flertall av disse sakene er Statens helsetilsyns vurdering likevel at praksis har vært mindre god.
Tallene kan tyde på at Statens helsetilsyn krever noe større avvik fra god praksis enn helsetilsynet i fylkene før det konstateres uforsvarlighet. Forskjellen er imidlertid ikke stor. I tillegg kommer at Statens helsetilsyn ikke prøver de avgjørelsene der helsetilsynet i fylkene ikke konkluderer med uforsvarlighet. Det kan derfor ikke generelt antas at Statens helsetilsyn godtar større avvik fra god praksis før de konstaterer uforsvarlighet enn hva helsetilsynet i fylkene gjør.
Avgjørelsene til Statens helsepersonellnemnd viser at det er svært godt samsvar mellom dennes og Statens helsetilsyns vurderinger av om det er handlet uforsvarlig i de sakene som de begge har hatt til prøving. Hvordan nemnden ville ha vurdert de sakene der Statens helsetilsyn har kommet til at det er handlet forsvarlig, er uvisst. Samlet tyder dette likevel på at man i Statens helsetilsyn ikke er for streng i sine vurderinger av om det er handlet uforsvarlig.
Det er tenkelig at forsvarlighetsnormen i praksis vurderes noe ulikt ved de 18 ulike fylkeshelsetilsynene. Risikoen for dette antas likevel ikke å være stor. Det er de siste årene nedlagt mye arbeid i å lage interne retningslinjer og formidle utfallet av saker internt i Helsetilsynet i den hensikt å harmonisere saksbehandlingen og forsvarlighetsvurderingen (7).
Om lag en seksdel av sakene der helsepersonell handlet uforsvarlig endte med at det kom en formell reaksjon, i praksis advarsel. Det er først og fremst praksis i helsetilsynet i fylkene som medførte dette, idet bare om lag en tredel av sakene ble sendt videre til Statens helsetilsyn. I tillegg kommer så at Statens helsetilsyn lar være å gi advarsel i omtrent halvparten av de sakene de får oversendt. Risikoen for for å få advarsel når man har gitt uforsvarlig helsehjelp er dermed ganske liten for helsepersonell, selv når hendelsene blir brakt inn for Statens helsetilsyn.
At Statens helsetilsyn bare i et mindretall av avgjørelsene eksplisitt begrunnet hensiktsmessigheten av å gi advarsel, kan tas som uttrykk for at normalsituasjonen er at advarsel gis når vilkårene er oppfylt. På den annen side kan det være at Helsetilsynet reelt mener det foreligger en mer kvalifisert forsvarlighet/uaktsomhet og/eller andre særskilte grunner uten at det er sagt eksplisitt. Mye kan tyde på dette, ettersom helsetilsynet i fylkene først har silt ut mer enn halvparten av sakene der de konkluderte med uforsvarlighet, uten å oversende disse til Statens helsetilsyn.
Hovedgrunnen til at Statens helsetilsyn i flertallet av sakene lar være å gi advarsel, er – som det ofte sies i premissene – at det vurderes å være lite hensiktsmessig å komme med en slik reaksjon. Dette kan ses som uttrykk for at Helsetilsynet anser advarsel for å være et lite virksomt middel til generelt å fremme pasientsikkerhet, kvalitet og tillit til helsepersonell og til konkret å forhindre fremtidige pliktbrudd, som er formålet med reaksjonen.
Det er vanskelig å finne hva som klart skiller de tilfellene som endte med advarsel fra de øvrige. Avgjørelsene tyder likevel på at tilfeller der helsehjelpen var mangelfull over tid og engangshendelser der helsehjelpen var grovt mangelfull, lettere fører til advarsel enn andre tilfeller. På den annen side synes det som om det ofte ikke er gitt advarsel dersom helsepersonell i løpet av saksprosessen klart har erkjent det uforsvarlige/uaktsomme, hadde endret sin praksis eller at det av andre grunner ble ansett for lite sannsynlig at de kunne komme til å gjenta det passerte.
Når Statens helsepersonellnemnd overprøver Statens helsetilsyns vedtak om å gi helsepersonell advarsel, skyldes det ikke at nemnden er uenig med Statens helsetilsyn i at det er handlet uforsvarlig. Det henger heller ikke sammen med at det ikke er handlet uaktsomt eller at helsehjelpen ikke kunne medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller være til betydelig belastning for pasientene. Omgjøringer begrunnes vanligvis med at handlingene ikke har vært tilstrekkelig grove til at de bør føre til advarsel.
Selv om bare en seksdel av sakene der det ble gitt uforsvarlig helsehjelp endte med at Statens helsetilsyn gav advarsel, brukes det mye ressurser på utredning av hvorvidt det skal gis advarsel og i forbindelse med at en del av disse avgjørelsene blir prøvd av Statens helsepersonellnemnd. Vi vet lite om det har noen egen betydning for helsetjenestene og for helsepersonellet at det gis advarsel – utover selve budskapet som ligger i påpekningen at det er handlet uforsvarlig. Det bør derfor klarlegges hva som er virkningene av om det gis advarsel eller ikke.