Favela

Favelaen Morro do Vidigal, i Rio de Janeiro.

Rocinha, i Rio de Janeiro, er Brasils største favela.

Favela er et uoffisielt portugisisk begrep som i Brasil brukes om okkuperte landområder der okkupantene bygger boliger uten å formelt eie tomtene de bygger på. På norsk brukes gjerne negativt ladde ord som slum eller fattigkvarter, og på engelsk shantytown, ghetto osv. i tillegg til mer nøytrale begrep som squatter community om de brasilianske favelaene. Men i Brasil rammer begrepet favela enhver bebyggelse av et visst omfang, som er bygget uten byggetillatelser på tomter der beboerne ikke har offentlige skjøter som bevis på at de eier tomtene, og ikke utelukkende bosettelser som nødvendigvis må regnes som prekære på grunn av mangel på vann og kloakk, for eksempel. Det regnes med at 85,1 % av favelaene i bystrøkene har tilgang på vann og kloakk, og så mye som 99,7 % tilgang til strøm. En undersøkelse viste at 51,3 % av dem som bor i favelaer i Rio de Janeiro faller inn i det som i Brasil kalles klasse C, altså en slags lav til middels middelklasse (3 til 10 minsteinntekter (salário mínimo).

Ordet favela kan ha negative konnotasjoner i og med at favelaene historisk sett har vært preget av fattigdom, dårlige sanitære forhold, og i de senere tiår også narkotikahandel og gjengkriminalitet. Men også ettersom myndigheter helt siden begynnelsen av fenomenets eksistens har kjempet polemisk mot favelaene. På grunn av ordets negative konnotasjoner brukes idag gjerne eufemismer. Favelaer blir også kalt comunidade (samfunn), morro(høyde), og vila (liten landsby). Ordet favela er i bruk siden slutten av 1800-tallet, etter krigen i Canudos.

I offisielle statistikker, utarbeidet av Brasiliansk institutt for geografi og statistikk benytter ikke ordet favela, men «aglomerados subnormais». En definisjon som fordrer et område med minimum 51 boenheter oppført uten tillatelser, i uordnede former og i høy tetthet, på tomter uten lovlige skjøter, der de fleste av boenhetene lider av mangel på tilgang av essensielle offentlige tjenester som vann, kloakk, strøm, renovasjon etc.

Favelaene går gjerne helt opp til «vanlige» nabolag.

Favelaer er et utstrakt fenomen i Brasils større byer, ikke minst ettersom innvandringen fra land til by har vært stor på grunn av få jobber utenom de største byene, tilbudet av boliger begrenset og/eller dyrt i forhold til det lave middelsinntekter, men også siden myndighetene har vært passive med adekvat boligutbygging og sosiale programmer. Det ble i 2010 regnet med at 6 % av Brasils befolkning (ca. 11,4 millioner personer) bor i «aglomerados subnormais». Favelaer er en del av bybildet, og grensene mellom områder som regnes som favela og andre som regnes som vanlig boligstrøk, går i noen tilfeller helt opp i hverandre.

Etymologi og historie

Utsikt over Morro de Santo Antônio, maleri av Nicolas-Antoine Taunay

Morro da Providência, en av de eldste favelaer i Brasil.

Reklameplakat for Estado Novo (New State).

Eksempel på kommunale blokker som myndighetene i noen tilfeller bygger for å rive favelaer. Her i São Bernardo do Campo, São Paulo

Bosetningsmessig marginalisering av minoritetsgrupper eksisterte før ordet favela kom i bruk, og ble spesielt aktuelt i forbindelse med frigjøringen av slavene i 1888, og behovet for arbeidskraft i forbindelse med kaffe-boomen på 1800-tallet. Slike bosetninger ble kalt cortiços, et ord som betyr liten boenhet i dårlig stand/under prekære forhold. Rio hadde på slutten av 1800-tallet ca. 600 slike samfunn/nabolag, og nesten 25 % av Rios befolkning bodde slike steder. Interessant nok nesten akkurat samme fordeling som i dag.

Fra begynnelsen og til idag har det vært splittelse mellom myndigheter og beboere av favelaene. Myndighetene har alltid forbundet favelaer med fattigdom, kriminalitet og hygienske problemer, lenge uten å gjøre noe for å bedre forholdene. Det har også vært, og er, økonomiske interesser i å selge unna ofte ekstremt verdifulle tomter til vanlige utbyggere. På slutten av attenhundretallet, med grunnleggingen av republikken Brasil, var det også i myndighetenes interesse å modernisere Rio de Janeiro. 26. januar 1893 invaderte styrker utsendt av ordføreren i Rio, Candido Barata Ribeiro, forskjellige cortiços i Rio, blant annet Cabeça de porco (grisehodet), og fra denne dato begynner en intens kampanje for å få slutt på irregulære bosetninger i sentrum av Rio, som han mente blant annet var et helseproblem. Hele nabolaget, med 4 000 innbyggere ble rasert. De fleste corticos i Rio forøvrig Dette hjalp ikke på å lette på boligmangelen. Fra de raserte tomtene tar innbyggere med seg materialer som kan brukes for å bygge brakker opp fjellsidene i Rio, altså ikke i sentrum, der de ble fordrevet fra. Etterhvert ble en ny bosetning ble til på det som ble kalt Morro da Providencia, med innbyggere fordrevet fra bykjernen. Dette var den samme fjellsiden til favelaen som senere ble kalt Morro da Favela – den første favelaen i Rio. Soldater som deltok i Revolta da Armada fikk mellom 1893 og 1894 lisens til å bosette seg på en liten høyde i sentrum av Rio, Morro de Santo Antônio, også her ble det bygget brakker med materialer fra de game cortcos. Disse to stedene, Morro da Providencia og Morro de Santo Antônio, regnes som de to første favelaene i Rio.

Ordet «favela» tar navnet fra kallenavnet på en fjellside i Canudos, Bahi. Under Canudos-krigen (1896-1897) leirfestet soldatene seg på fjellsiden Alto da Favela, i Bahia. Denne fjellsiden var oppkalt etter en plante på folkemunne kalt favela, på latinsk Cnidoscolus quercifolius (men tidligere kjent som Jatropha phyllacantha. Siden stridighetene pågikk over en viss tid, fikk leiren karakter av en slags brakkelandsby. Når soldatene kom tilbake til Rio bosette mange seg sammen med andre marginalsierte innbyggere, på den allerede etablerte Morro da Providencia. Soldatene oppkalte bosetningen etter fjellsiden i Bahia, og etter en tid ble Morro da Providencia kalt Morro da Favela. Ordet ble først brukt utelukkende om dette nabolaget i Rio, men på 1920-tallet ble favela brukt som generell betegnelse på fenomenet.

1940-tallet

Favelaene vokste takket være bølger av innvandring fra land til by. 1940-tallet var en periode med intens industrialisering, og behovet for arbeidskraft ledet til masseinnvandring til Rio. Men ikke mye ble gjort for å legge til rette boliger. I bygningsloven fra 1937 (den første offisielle teksten som bruker ordet favela) blir favelaene omtalt (i paragraf 349) som noe unormalt, ulovlig og nærmest moralsk forkastelig («aberraçoes»), og den politiske intensjonen var å eliminere alle favelaer. Det ble forbudt å bygge nye eller å forbedre eksisterende boenheter i favelaene. Myndigheten skulle ta ansvar for bygging av boliger i kontrollerte og akseperte former, og ingen av beboerne i favelaene skulle få lov til selv å bygge. I Rios byråd ble på slutten av 1930-tallet også vurdert å kontrollere hvem som skulle få komme til Rio, og målet var å sende personer fra de lavere sosiale klassene tilbake dit de kom fra. I diktaturet som Getuliio Vargas igangsatte i 1937 var favelaene inkludert i de sosiale planene til «Estado Novo». Beboerne i favelaene skulle gjøres om til «hardtarbeidende» innbyggere. Rent konkret ble fire favelaer som sto i veien for utbygningsplaner i Rios ettertraktede sør-sone revet, og det ble bygget tre leirer der innbyggerne fra disse områdene skulle interneres. Parques Proletários Provisórios ble disse leirene kalt. Ikke alle fikk plass i leirene, for det var strenge krav til dem som fikk slippe inn. Og når de kom inn, hersket portforbud om kvelden og strenge regler, i tillegg til politisk og moralsk indoktrinering over høyttaleranlegg.

I 1945 ble demokratiet gjeninnført i Brasil, men de lokale myndighetenes kamp mot favelaene fortsatte. Rios ordfører Henrique Dodsworth kalte dem en trussel mot offentlig helse. På slutten av 1940-tallet gikk den katolske kirken inn i favelaene på bakgrunn av frykt for grobunn av kommunisme. Det kommunistiske partiet kom i 1947 på en tredjeplass, og mange ble redde. Middelklassen så det som viktig å «klatre opp til favelaene, før favelaene klatret ned til dem».

1950-tallet

På 1950-tallet tok den katolske kirken, med Dom Hélder Câmara, initiativ til opprettelsen av en av de første conjunto habitacional, det som kan kalles kommunale boliger. Og stiftelsen Cruzada São Sebastião ble til i 1955.^{[trenger referanse]} Dette var et forsøk på å frigjøre områder som favelaer tidligere hadde okkupert. Rive brakkene, og gjøre favelainnbyggerne til eiere av sentraliserte leiligheter, og sånn sett gjøre dem bidragsytende med blant annet eiendomsskatter og offentlige avgifter. Og i 1957 ble Conjunto Bairro São Sebastião, i Leblon, Rio de Janeiro innviet. 10 boligblokker med til sammen 945 leiligheter. Det første forsøk på å bedre livet til favelainnbyggere. Det hjalp mange, men plutselige økonomiske byrder som leie (15 % av minimumsinntekten^{[trenger referanse]}), skatter og avgifter, samt forskjeller fra det å bo i gjorde at mange flyttet ut av de kommunale leilighetene, og tilbake til favelaen.

1960- og 70-tallet

På 1970-tallet opplevde landet igjen en industribølge, og en voldsom økonomisk vekst, og det var i denne perioden at de fleste favelaene som idag er godt etablert, ble til.

Panorama av favelaen Rocinha i Rio de Janeiro.

Demografi

Utsikt til favelaen Vidigal, som ligger på fjellet Dois Irmãos i Rio de Janeiro.

Det største antall favelaer finnes i og rundt São Paulo og Rio de Janeiro. I disse to byene regnes det med at henholdsvis 11 % og 22 % av befolkningen bor i favelaer. Andre brasilianske byer har en høyere andel innbyggere i favelaer: Belém (53,9 %), Salvador (26,1 %), São Luis (24,5 %), Recife (23,2 %).

Favelaer finnes i mange kategorier, fra de mest prekære der boligenhetene er bygget av jord og leire, til enklere brakkebebyggelse med treverk, eller større konstruksjoner av murstein og sement. I de mest velutviklede favelaene er bygningene oppført slik at en ikke kan se forskjell på en bygning i en favela fra en bygning hvilket som helst regulært nabolag. En kan på mange måter si at en typisk favela går gjennom typiske faser. I begynnelsen blir gjerne enkle trebrakker satt opp, og etterhvert som årene går, og beboerne legger seg opp sparepenger, blir disse brakkene forbedret. Det er også typisk at bygningene blir mer solid utført slik at en kan bygge i høyden. I myndighetenes kamp mot favelaene ble det i perioder nedlagt forbud mot enhver boligkonstruksjon med murstein og sement, hva som førte til utstrakt bruk av tre i oppføringen av boliger i favelaene.

Mangel på anerkjennelse eller innblanding fra myndighetenes side har historisk sett vanskeliggjort uybyggingen av infrastruktur som vann/kloakk, strøm, telefon etc, men de siste 30-40 årene har det blitt god tilgang på dette. Det regnes med at 85,1 % av favelaene i bystrøkene har tilgang på vann og kloakk, og så mye som 99,7 % tilgang til strøm Mange favelaer er rene forlengelser av vanlige nabolag.

I en undersøkelse fra 2013 ble det vist at 31 % av innbyggerne i Brasils favelaer («aglomerados subnormais») hadde en inntekt på en halv brasiliansk minstelønn per husholdningsmedlem. I andre, regulære, urbane nabolag var prosentandelen 13,8 %. Det ble også vist at kun 0,9 % av beboerne hadde inntekt på mer enn fem ganger brasiliansk minstelønn per person i en husholdning, mens dette tallet utenfor favelaene var 11,2 %. En undersøkelse fra Rio de Janeiro viser at 51,3 % av dem som bor i Rios favelaer faller inn under begrepet klasse C, altså lav til middels middelklasse (med totalinntekt i bostaden på tre til ti minsteinntekter).

Åpen kloakk i favela nær Cidade Estrutural i Brasília.

Favela Bonfim i Salvador (Bahia).

Kriminalitet

Politistyrker i Complexo do Alemão under valget i 2008.

Marginalisert virksomhet var siden begynnelsen en del av livet i favelaen, men organisert narkotikahandel er et relativt nytt fenomen. De siste 30 år har organisert narkokriminalitet infiltrert favelaene, ikke minst fordi favelaene er uorganiserte, eller egenorganiserte, bydeler der myndighetene til nå ikke har bidratt eller blandet seg inn i. Men for å forstå den store framveksten av organisert narkokriminalitet, må en studere det som skjedde i Rio på slutten av 1970-tallet.

På denne tiden ble narkotikahandelen for alvor en del av den organiserte kriminaliteten i Rio de Janeiro, og vokste sterkt og fort på begynnelsen av åttitalet. Byen ble et knutepunkt for flyten av kokain fra produserende land og til Europa, USA og resten av verdensmarkedet. Det var stor tilgang, stor etterspørsel, og høy avanse. På samme tidsrom, som var midt i levetiden til Brasils militærregime, oppsto i Rios fengsler, mer spesifikt Ilha Grande-fengselet, kriminelle fraksjoner som Comando Vermelho. Grupperinger av politiske og vanlige fanger oppdaget fordelene ved samarbeid for å få bukt med bandene som herjet fengslene. Slik lærte de militante politiske fangene de andre innsatte opp i organisering av geriljaer. En kriminell bande som Falange Vermelha ble organisert, fikk mange medlemmer, fokuserte på det salgbare kokainet, og slik ble den første store narkoligaen i Rio til. De fokuserte på kokainet ikke minst fordi bolivianske og kolombianske karteller på dette tidsrommet aktiv oppsøkte det som kunne bli nye, brasilianske kontakter for å øke eksporten av kokain. Bandene etablerte seg lettere i favelaene på åttitallet, fordi guvernør Leonel Brizola stoppet politiaksjoner i favelaene.

De første favelaene i Rio som for alvor ble dominert av narkobander, var Mangueira, Jacaré og Morro de Alemão. På samme tid som narkogjengene inntok favelaene, oppsto også motpolen - militsene. Paramiltære grupper som i likhet med narkogjengene har interesse av å kontrollere favelaene. En av de første eksemplene på Rios militser, er fra favelaen Rio das Pedras, der en gruppe næringsdrivende betalte politifolk for å hindre at narkogjengene fikk innpass.^{[trenger referanse]}

På 1990-tallet var det tre faksjoner som kontrollerte, og lå i konslflikt om, narkotikahandelen i Rio, Comando Vermelho, Terceiro Comando og Amigos do Amigos. For å prøve å ta over viktige markedsandeler, opprustet de og utstyrte små hærer til å invadere konkurrentenes territorier. Dermed var narkokrigene i gang. Idag er de fleste store favelaer styrt av fraksjoner med narkotika- og våpenhandel som viktigste inntektskilde, og disputer mellom disse gjengene, samt krigen mellom de kriminelle og politiet, gjør favelaene utrygge. Mange blir drept av det brasilianerne kaller «kuler på avveie» - altså ved å komme i skuddlinjen mellom de stridende parter i konflikten. I dag er det framdeles de tre fraksjonene Comando Vermelho, Terceiro Comando Puro og Amigos do Amigo som regjerer narkohandelen i Rio. I 2010 kontrollerte CV 81 favelaer, TCP 35 og AA 31. I São Paulo er PCC en ledende gruppering når det gjelder narkotikadistribusjon og salg. PCC er imidlertid i sterk framgang over hele Brasil.

Selv om favelaer idag regnes som farlige steder på grunn av ustabiliteten i forbindelse med narkotikahandelen, gjengkriminaliteten og bekjempelsen av den, er det interne regler som regjerer på innsiden. Tyveri og ran av beboerne forekommer sjelden i favelaer. Ikke alle favelaer har kriminelle organisasjoner boende i nabolaget.

I forbindelse med VM i fotball 2014 og OL i 2016 har Rios myndigheter de siste årene brukt ressurser på å «invadere» og «pasifisere» utvalgte favelaer.

Populærkultur

Filmen City of God fra 2002, og den påfølgende TV-serien City of Men, satte et fokus på favelaen ved å vise fattigdommen, volden og desperasjonen i slummen i Rio de Janeiro. Også filmen Tropa de elite fra 2007 viser kampen mellom politi og narkotikaselgere i en av Ro de Janeiros favelaområder.

Videospillet Call of Duty: Modern Warfare 2 har en scene hvor britiske spesialstyrker jakter på en brasiliansk våpenhandler som skjuler seg i favelaen. Spilleren får oppleve det komplekse gatesystemet og den uoversiktlige bebyggelsen for å finne våpenhandleren. Spillmakerne har brukt favelaen Cantagalo-Pavao-Pavaozinho i sør-sonen av Rio som inspirasjon.

Popartisiten Michael Jackson spilte i 1996 inn musikkvideoen «They Don´t Care About Us» i favelaen Santa Marta i Rio, noe publikum elsket, men myndighetene i Rio mislikte sterkt. Turistsjefen i Rio, Ronaldo Cezar Coelho, uttalte at dette ville ødelegge Rios renommé. Idag er det satt opp en bronsestatue av Michael Jackson på hustaket der han danset i musikkvideoen.

Eksempler

Eksempler på favelaer i Sao Paulo: Paraisopolis, Heliopolis. Rio de Janeiro: Rocinha, Cidade de Deus, Complexo Alemao, Complexo Mare, Cantagalo, Vila Kennedy, Mangueirinha, Vila Cruzeiro, Barreira do Vasco, Complexo do Sao Carlos, Morro do Salgueiro, Morro do Turano, Morro da Formiga, Morro do Borel, Favela Santa Maria, Manguinhos og Jacarezinho m.fl. Et område innenfor disse to sistnevnte favelaene, med kallenavnet Crackland (portugisisk: Crackolandia), sies å være et av byens farligste.